Den siste dagen på sykkeletappen fikk en rolig start, med litt over tre mil igjen til Ljosland var det ingen grunn til å forhaste seg. Vi koste oss med frokosten Anders hadde kjøpt inn på Vigeland før han satte avgårde nedover Audnedalen for å hente Edith (slik at hun kunne besøke en venninne og ta med seg bilen ned igjen fra fjellet), og jeg kløv opp på setet (au!) og tok fatt på det siste stykket av den første etappen.

Føret var, med unntak av de siste kilometerne, upåklagelig, og det var verken vind eller nedbør. Samtidig så jeg av naturen rundt meg at jeg nærmet meg fjellet, så jeg tittet nøyere og nøyere på snø og is langs veien oppover – snart kan jeg ta skiene fatt!

Vel fremme spurte jeg i resepsjonen om de hadde noen ledige rom, og damen bak disken ble lettere overrasket – midtuken er visst ikke den travleste tiden her oppe. I tillegg bar jeg refleksvest og hadde ankommet uten bil. Hun tenkte seg om et lite øyeblikk før hun utbrøt: «Du er en av de som går til Nordkapp!?» Det kunne jeg bekrefte. Ikke bare hadde hun rom, hun kunne fortelle litt av hvert om både føre og isforhold. Hun oppsummerte: «Du får deg litt av en utfordring.» Samtidig var det godt jeg var såpass forsinket – det hadde vært skikkelig vær her i helgen, med full storm på toppen av skianlegget.

En time senere svingte en svart Focus stasjonsvogn inn på parkeringen, og jeg kunne sende fra meg sykkel, hjelm og lappesaker. Fornøyd kan jeg konstatere at den seksten år gamle doningen, med gaffateip på strategiske steder, har holdt hele veien opp hit uten de helt store problemene.

Sykkelen og følgebilen har gjort jobben sin

Edith tok med seg bilen, og så var vi kun to gjester igjen på Ljosland fjellstove. God service og nydelig mat, det ble nok en rolig kveld – akkurat slik det skal være på tur.

Utsikten den siste kvelden før skigåingen starter

Dette markerer slutten på den første etappen fra Lindesnes til Ljosland, og nå følger radiotaushet i en del dager fremover mens vi går gjennom setesdalsheiene. Jeg skal trykke på spot-senderen daglig (ved ankomst der vi skal sove), og så følger det mer tekst og bilder her på bloggen når jeg har hviledag på Haukeliseter.

Den andre dagen på tur startet med søndagsfrokost og pakking. Klærne var nesten tørre, og vi løftet sakene ut i bilen før vi sa farvel til vertskapet på Grimestad. Nok en gang tusen takk for all gjestfrihet og hjelp!

Utenfor vinduene hadde snø gått over til regn, og snøen hadde falt godt sammen i løpet av natten. Veien var nøye freset, og jeg var spent på føret nede i dalen. Den spenningen ble satt på vent en stund da vi begynte å kjøre, for det var bare såvidt vi kom oss fremover på flatmark. Bilen sank godt ned i det som kvelden før hadde vært en solid snøsåle og styrte fra side til side; det ble mange store rattutslag ved siden av meg før vi allerede etter noen hundre meter ikke kom lenger. Etter en del dytting kom vi på å snu, og med bakenden først klorte den piggfriskodde stasjonsvognen seg opp. Det ble mange operasjoner av den typen.

Vel nede der jeg ga meg dagen før var veien bar, og det var en fryd å sykle sammenliknet med dagen før. Jeg gjorde den feilen å glede meg til ferskt bakverk på Brødrene Aagedal bakeri, for det åpnet visst ikke før etter kirketid. Vi noterte oss forøvrig at engasjementet rundt kirke og kristendom er en del høyere her enn i hovedstaden, i alle fall om man skal dømme ut fra oppslagstavlen utenfor Spar og bedehustettheten forøvrig.

Lunsj med julepynt 🙂

Opp til Byremo var det litt mer kupert, men jeg klarte å holde snittfarten oppe på 20 km/t trass i noen skikkelige regnskurer. Også på Byremo var det stengte dører, så da slo vi oss til utenfor inngangen til den lokale bensinstasjonen med nistemat og nudelsuppe. Det var noen biler som sakket litt på farten da de så en person stå og skifte mellom stativene med julepynt på salg som sto utenfor denne søndagen…

Siste etappe opp til Kylland ble litt tyngre, det var stort sett holkeføre og en del stigning. I tillegg begynte jeg å kjenne en del til det kneet jeg vred på en joggetur i 2006, selv om det ikke har plaget meg på lenge; jeg trodde ikke at sykling skulle være så belastende? Uansett var det godt å se skiltet som fortalte at jeg nå var kommet til Kylland, og vi fikk en varm velkomst og god mat hos Ellen, som har totalrenovert det gamle postkontoret fra 1875. Tusen takk, det varmer å bli tatt så godt vare på! Resten av kvelden har vært rolig med spaghetti til middag, radiolytting og oppdatering av bloggen.

I morgen venter Ljosland fjellstove, et sted alle vi har møtt snakker veldig varmt om, og det blir godt å bli ferdig med sykkelturen og ta fatt på skieventyret!

Vi startet dagen senere enn planlagt på grunn av den sene ankomsten natten før. Edith og Erling disket opp med en nydelig frokost, dugelig med niste og en breddfull termos. Etter diverse lykkeønskninger kom vi oss avgårde på vinterhvite veier mens snøen lavet ned over sørlandshusene som suste forbi utenfor vinduet. På vei ned skrev jeg et innlegg om turen ned, men det klarte WordPress-appen å spise opp da jeg trykket på publiser :-(.

Klar for tur!

Vel nede var det ganske så surt. En Champagne-kork i snøen vitnet om at noen andre hadde startet tidligere på dagen. Vi hutret oss gjennom de obligatoriske bildene ved skiltet som viser avstanden til Nordkapp og oppe ved selve fyret.

På vei ned igjen ble vi invitert inn av fyrvokteren, og turen ble behørig dokumentert i protokollen over Norge på langs-farere. Det ligger bilder av dette og en annonsering av turen på hjemmesidene til fyrstasjonen. Deretter bar det ned i bilen for å få i seg en liten skive og putte ullgenseren i sekken.

Klokken kvart på ett steg jeg opp på sykkelen og vendte forhjulet nordover; bare 2518 km igjen… Fyrvokteren hadde informert oss om at det blåste sterk kuling med liten storm i kastene, og de første kilometerne syklet jeg som en full mann, vinglende fra side til side med den sterke vinden midt imot. Etterhvert kom jeg litt mer i ly, og etter en time og tre kvarter møtte jeg Anders til lunsj på Vigeland.

Etter maten bar det oppover Audnedalen, og her var føret betydelig verre enn lenger sør, med sørpe og issvuller. Musklene verket på første turdag, og jeg var nær ved å inspisere snøforholdene svært nærme noen ganger. Vi hadde allerede omorganisert overnattingen, ettersom vi innså at med sen start og dårlig føre var ni mil altfor langt, så da jeg ankom Spilling i firetiden likt med Anders, besluttet vi å henge sykkelen bakpå bilen. Da kunne vi heller fortsette fra samme sted dagen etter, og vi fikk kjørt den smale og svingete veien opp på heia mens det ennå var lys, og før den snødde ytterligere igjen.

Det ble en hyggelig kveld, og etter hjemmelaget pizza og kaffe, varte det ikke lenge før vi trakk oss tilbake. I morgen er målet å komme seg dit vi egentlig skulle kommet i dag, til Kylland.

Så var den plutselig her, avreisedagen. Jeg fikk en liten prøvesmak før jeg gikk og la meg, det fikk holde med den første timen. Fem timer senere ringte klokken, men jeg nølte noen sekunder før jeg sto opp: Det blir lenge til jeg står opp fra min egen seng igjen. Klokken syv bar jeg sykkelen opp fra kjelleren, og idet jeg satte sekken på gårdsplassen stoppet en maxitaxi oppe ved postkassene. Det måtte bli en slik for å få med alt, og den kunne senest bestilles til ti over syv på grunn av alle skolebarna som skal skysses hver morgen. Jeg vred nøkkelen om i låsen, og på vei opp bakken måtte jeg snu meg en siste gang før jeg steg inn i bilen. Fire måneder til neste gang jeg er hjemme…

Ti minutter senere og tre hundrede riksdaler fattigere stod jeg under et bladløst tre i enden av drosjeholdeplassen og organiserte meg. En time til toget skulle gå. Jeg tok en sekk på ryggen, den andre på magen, ski og sko i én hånd, sykkelen i den andre. Inne i avgangshallen gikk jeg bort til skranken for å hente ut billetter til meg og sykkelen. En av betjentene kom bort og stilte seg opp ved siden av meg. Han ville vite hva i alle dager jeg skulle med både sykkel og ski, og det i fjellbekledning. Reaksjonen på svaret var like morsom som den var overraskende, jeg ble dirigert rundt og avfotografert mens overøst med interesserte spørsmål. De andre passasjerene strakk hals.

Flere hadde spørsmål å stille, og ventetiden gikk fort. Jeg bukserte all bagasjen rundt bygget, over en gangbru, ned og opp av trapper under sporet. Begynte å få taket på det. Med avisen og diverse annet lesestoff, samt vann og mat, var alt duket for en god tur nedover. Jeg fikk ikke lest så mye, men ble sittende og se ut av vinduet, fylt av forventning og spenning, det var vanskelig å konsentrere seg om lesingen.

Vel fremme i hovedstaden surret jeg skiene fast på sykkelen, slo av en prat med noen som stoppet og spurte, og gav meg i vei i retning av sjåførens residens. Nevnte sjåfør satt fast i et møte, så jeg fikk et par timers opphold i reisen i lenestolen hans.

Etter en liten innsats for å grave frem en nedsnødd Ford Focus satte vi avgårde sørover langs E18. Først klokken ett var vi endelig fremme på Grimestad, hvor det brant godt på peisen, og hvor Edith gav oss en varm velkomst med nybakt brød. Tusen takk!

Tyve timer etter at jeg sto opp, krabbet jeg opp i den oppredde sengen og sank ned i dyp søvn. Morgendagens plan om tidlig avreise var byttet ut med en litt langsommere variant, ikke minst på grunn av varsel om kuling og sludd på Lindesnes.