Dag 59: Hviledag på Nordli

steinjak Norge på langs

Til tross for at jeg var trett, sov jeg ikke så godt, bra det er en hviledag. I dag har jeg spist, pratet og fundert. Irritasjonen over å ha skadet seg har glidd over i en dypereliggende bekymring: Hvorfor tar jeg sjanser? Når jeg går alene har jeg ikke råd til det.

Jeg ble værende lenge på butikken, der var de både hyggelige og pratsomme. Dessuten kunne de fortelle meg om skiløyper og en svensk skuterled som kan spare meg for mye trasking langs veien. Etterpå ble jeg invitert inn på en kopp kaffe hos verten, det var godt å føre en lengre samtale over lokalt bakverk og svart kaffe. Godt å ha god tid til å prate med Siri også.

På den kommende etappen vil jeg prioritere å bære med meg litt ekstra mat, det var ikke gøy å måtte gjøre to lange dager for å komme frem. Jeg må også øke lunsjrasjonene, for jeg går fortsatt ned i vekt. Klistertuben og boksen med skirens satte jeg tilbake i butikkhyllen, det skal være tørrere føre lenger nord.

Da jeg ikke fikk sove i natt ble jeg liggende å lese dagbok, det vil si blogg. Jeg har opplevd mye de siste to månedene, og jeg har møtt så mange flotte folk på steder jeg aldri ellers ville besøkt; å komme vandrende med ski og sekk er en fin inngang til en samtale. Samtidig gjør det godt å leve med så få ting, alt jeg trenger er i sekken. Hver dag pakker jeg den og går avgårde mot et nytt sted. Hver dag åpner jeg den og er hjemme for en kveld. Hver dag tror jeg at den dagen er kommet at jeg ikke vil ha noe å skrive i dagboken, og hver dag fyller jeg to sider med kråketær i blått blekk. Jeg er takknemlig.

Dag 58: Fossdalen til Nordli

steinjak Norge på langs

Jeg våknet klokken seks. Trodde jeg. Klar for avgang drøye to timer senere. Skydekket var høyere enn i går, og natten hadde vært kald nok til at det hadde dannet seg skare som bar meg godt, og med et lite dryss nysnø på toppen lugget det godt under de skiene som kvelden før hadde føltes helt glatte. Med vårværets varme var det allikevel ikke mer enn en times glede i dette føret, jeg begynte å slå igjennom, og alt av feste var vekk. På dette tidspunktet måtte jeg bestemme meg: Følge plan A og terrenget innover mot Nordli, eller ta korteste vei ut på hovedveien og fortsette til fots? Et skuterspor i retning av den opprinnelige planen fristet meg, men matmangelen og fornuften gjorde at jeg valgte alternativet som ville gi meg størst sjanse til å nå Nordli før gatekjøkkenet stengte klokken syv.

Kvart på ett spente jeg skiene på sekken og ringte min kjære, milen ut til fylkesveien hadde vært tung. 18 km til Nordli, men vi var ikke enige om når jeg ville være fremme.

Du har husket å stille klokken?

Klokken var kvart på to, jeg bantes innvendig. Om jeg brukte fem timer ville jeg akkurat ikke rekke det. Jeg skrudde opp tempoet, fem kilometer i timen er tøft i motbakkene med tung sekk. Siri fikk høre om turens første fall, da jeg slo igjennom på vei ned en kneik i skogen, og etter en lang prat plugget jeg øretelefonene i musikkspilleren.

Jeg fikk aldri hørt ferdig Gershwins pianokonsert, for på toppen av alle bakkene møtte jeg skiløpere som ville slå av en prat; jeg kunne kjenne at klokken tikket. De insisterte hardnakket på å få kjøre meg ned til Nordli, og jeg blånektet. De prøvde å få meg til å «gå over et lite vann, så et stykke gjennom skogen, osv», og jeg nikket og smilte matt mens jeg tenkte «aldri i verden». Så endret de mening, å følge veien var nok det lureste, herfra «gikk det jo bare utfor». Til nå hadde jeg hatt stigning og bare veier på sørsiden av en høyde.

Det var herlig å suse utfor, på nordsiden av høyden var det mer snø, det lå snø i veibanen. Ikke mye, men nok. Jeg stoppet, fikk i meg litt nøtter og vann, sjekket Google Maps og ringte etter overnatting. Derfra ble det bare jubel, og med alt sukkeret fra havrebomben hvirvlende i blodet kunne jeg ha blitt Lierne-mester i veikant-sprint uten tilløp, skibytte eller straffespark. Stadig nye utforbakker, skøyting oppover, svette, tung pust, full fart, fra bilene vinket folk, jeg vinket tilbake. Ikaros suste nedover mot Nordli i en utrolig fart, opp og ned av brøytekanter etter skiftningene i snødekket, innenfor autovernet, utenfor, nærmere solen, et lite hopp, noen skøytetak, kraftfull staking, større fart, innenfor eller utenfor autovernet her? Vinger av voks og fjær trives ikke for nært solen.

Jeg snakket fort og usammenhengende, kikket i speilkompasset da han stoppet, avslo alle tilbud om hjelp, men tok imot en stor ball med tørkepapir som ble rakt meg. Blodet rant nedover kartmappen, klærne, skiene, asfalten. Det var en tynn stripe med hard snø og is på innsiden av autovernet, skrått og bløtt på utsiden, to hundre meter igjen til der jeg skulle av med skiene. Den overmodige hadde hatt et halvt sekunds betenkningstid i fart og valgt. Valgt feil. Stripen smalner av. Står på én ski nå. Farten øker, ingen steder å bremse. Bære eller briste. Bart felt forut. Sekken treffer bakhodet idet ansiktet tar støyten. Solbrillene holder. Han som stoppet vil ikke dra, mener jeg ikke er i en forfatning han kan forlate meg i, vil kjøre meg, men etter å ha sittet av meg den verste svimmelheten og stoppet blødningene klarer jeg å samle nok overtalelseskraft til å få gå de siste fire kilometerne. Snakker med Siri hele veien inn.

 

Dagen derpå, æ vart skræmt

Dagen derpå, æ vart skræmt

På bensinstasjonen må jeg holde meg fast mens jeg venter på maten, svimmel, så går det bedre. En og en halv havrebombe og en neve nøtter siden frokost ble nok litt knapt. Jeg ble godt tatt imot ved hytteutleien i Nordli, og invitasjonen på kaffe ble etterfulgt av et «men vi kan ta det i morgen, du ser ut som du trenger å hvile.»

I skrivende stund er jeg ren, pen og tørr, nesten mett og veldig trett. Tusen takk til forrigemann, som satte igjen en ølboks i kjøleskapet. Nå venter en hviledag, det trenger jeg.

Dag 57: Gjevsjøen fjellgård til Fossdalen (telt)

steinjak Norge på langs

Da jeg gikk til ro med et magasin på sengekanten i går var det nydelig stjerneklart, men mens jeg sov godt til klukkingen av bekken gjennom huset, senket skyene seg stille ned over fjellene slik at jeg våknet til gråvær og fire plussgrader. Jeg fikk tips om noen skuterspor opp til det første vannet, og jeg prøvde å følge et av dem videre, men det ville ikke samme vei som jeg. Terrenget her var vilt og vanskelig fremkommelig, og jeg fulgte streken jeg hadde fått tegnet inn i kartet mitt så tett jeg kunne. Flere ganger krysset jeg bjørnespor, ett av stedene hadde noen skrevet «bjørn» i snøen. Et skispor så jeg også, langs en elveis innover; takk, men ellers takk. Jeg har en følelse av at en viss TV-kjendis med samme navn som kaffekjelen ville ha glist bredt og stemplet terrenget som «ekte villmark», spennende var det i alle fall.

Ved tregrensen begynte jeg å bli noe bekymret, dette tok for lang tid med tanke på at jeg bare har mat nok til én overnatting før Nordli. Jeg satte avsted inn i tåken, opp på fjellet, fast bestemt på å utnytte dagen godt. Det begynte å regne, jeg så bare et par hundre meter inn i det golde og snøfattige fjellandskapet rundt meg, og jeg tenkte på hvor avhengig jeg faktisk er av kompasset på slike dager, der jeg gikk fra stein til lyngrabbe til stein i en time før jeg nådde det første vannet. Glad for å ha GPS til å dobbeltsjekke det jeg gjør med, i skogen var den helt uvurderlig i det vanskelige arbeidet med å følge den anbefalte ruten.

Heldigvis lettet, lysnet det litt etterhvert, og jeg fikk enkelte glimt av det flotte fjellområdet jeg befinner meg i. Skurene kom etterhvert med snø i stedet for regn, det passer skiløperen bedre. Med litt mer sikt kunne jeg også legge vekk kompasset og tillate meg å følge et og annet skuterspor der retningen passet noenlunde.

Skyene skiftet etterhvert farge fra grått til blått via orange og rødt før de tonet ut i svinnende rosa, og da lyset for alvor begynte å avta, så jeg meg ut en plass å slå leir. Fire kopper varm sjokolade mens jeg ventet på snøsmelting og mat, et helt Gullbrød til kaffen. Radio og telefon ligger til lading mens jeg skriver, det blir uansett noe langs vei i morgen.

Teltplassen, morgenen etter

Teltplassen, morgenen etter

Dessverre har jeg en følelse av at gårsdagens reserveplan må iverksettes. Jeg hadde opprinnelig tenkt å holde meg i terrenget lengst mulig, gå over Stor- og Litltissvatnet, men det er såpass langt igjen til Nordli at reserveruten, som tar meg ut på fylkesveien tidligere, er tidsmessig tryggere på dette føret. Da kan radio og musikk komme godt med, jeg husker med gru tilbake på siste rest av turen inn mot Otta…

Dag 56: Gaundalen fjellgård til Gjevsjøen fjellgård

steinjak Norge på langs

I dag var dagen for å gå fra fjellgård til fjellgård, og jeg forlot Gaundalen i strålende solskinn der jeg fulgte vertsfolkets skispor langs en gammel ferdselsvei til fjells. Der jeg måtte ta av fra sporet skrev jeg «takk» i snøen og siktet meg inn på rekken av telefonstolper som går fra Gaundalen via Holden til Gjevsjøen.

Noen har gått her før meg, og det var noen med stor skostørrelse

Noen har gått her før meg, og det var noen med stor skostørrelse

Av og til er landegrenser synlige i terrenget

Av og til er landegrenser synlige i terrenget

Jeg hadde ikke tenkt meg innom Holden, så på vei ned igjen fra fjellet dro jeg av mot svenskegrensen, med en plan om å følge grensegaten ut på sjøen Holderen. Grensegaten fant jeg lett, men føret var tyngre her nede, så det gikk tregt. Etter å ha kjempet meg over Holderen tok jeg en god pause før jeg tok fatt på den siste kilometeren inn til fjellgården Björkede på svensk side. Den kilometeren tok meg nesten en time, og den våte snøen lagde store, tunge kladder under hele skiene – bortsett fra i smøresonen; det er mulig skiene trenger en omgang med glider snart.

Grenserøys

Grenserøys

På Björkede var det folk, og det var både nyttig og trivelig å slå av en prat i finværet. Skutersporet jeg lette etter begynte nemlig et stykke unna, det går en skuterled langs veien på sørsiden av Gjävsjöströmmen og Gjevsjøen. Her ble tempoet langt høyere, det var deilig å faktisk kunne gå på ski igjen, ikke bare gå oppå skiene. Første forsøk på å komme ut på sjøen endte i en tverrsnuing der to elghunder kom byksende opp bakken, men litt bortenfor enden av leden kom jeg meg utpå.

Der gikk det skuterspor på kryss og tvers, mot hvert sitt fiskehull. Jeg tok ut en omtrentlig kurs mot dagens mål og lette fra spor til spor inntil jeg endelig så konturene av en lang, rett linje dit jeg ønsket meg. Vel ute på dette fant jeg ut at noen hadde fulgt det før meg på ski, et godt tegn. Etter en kilometer tok jeg ut nøyaktig kurs med GPS, og den pekte nøyaktig ned langs sporet jeg gikk. Autopilot på, seks og en halv kilometer i luftlinje unnagjort på en time, fremme. Underveis mente jeg først å se en skiløper foran meg, deretter trodde jeg det var en isfisker. Ved nærmere undersøkelse viste det seg å være et grantre, og da jeg passerte det forstod jeg hvorfor det sto der: Det var plassert nøyaktig i forlengelsen av grensegatene på begge sider av sjøen, det markerte grensen mellom Sverige og Norge.

Alternativ grenserøys

Alternativ grenserøys

På Gjevsjøen fjellgård fikk jeg «Bekkstua» for meg selv. Stedet bærer sitt navn med rette, her er det «innlagt vann» i form av en bekk som renner tvers gjennom huset. Etter å ha tatt rede på vedskjulet ble det også en råd med varme og etterhvert hjemmetørket tikka med svinekjøtt til middag. Det gjorde godt i en sliten kropp etter nesten åtte timer på ski i stekende hete.

image

Innlagt vann

image

Det er varmt i bakerovnen

Nå er regningen betalt og planen for de neste to dagene verifisert med husets folk, så da er det bare å stålsette seg for drøyt seks mil med tung sportråkking i våt vårsnø. Jeg har mat nok til én overnatting, det bør holde.

Dag 55: Klumptjønnin til Gaundalen Fjellgård

steinjak Norge på langs

Da jeg skred (mer kravlet, føltes det som) inn på tunet på Gaundalen Fjellgård, møtte jeg på dagens største utfordring: To hunder bjeffet veldig, og de ventet en stund på toppen av bakken før de løp meg i møte. Fornuften var like rolig og fortalte meg at dette er dyr på en gjestegård, og de er bare glade for å se folk, og fornuften undertrykte «det andre» nok til at jeg tvang frem en hånd til hver av dem og hilste med barnestemme mens jeg klødde den ene under haken, slik jeg har sett hundevante gjøre det. En stor seier notert (kanskje jeg blir kurert av dette?), og jeg ble tatt godt imot, de hadde lest bloggen og notert seg siste posisjon. Jeg var skikkelig gåen.

At den største utfordringen var spart til slutt, betyr ikke at resten av dagen var helt problemfri, men den startet i alle fall bra, med sol og vindstille. Faktisk fortsatte været slik, helt frem til solen sendte sine siste stråler som for å skyve meg opp den siste bakken til gården. I en av pausene satt jeg med ansiktet mot solen og øynene lukket. Det var totalt vindstille, helt stille, og jeg var helt alene i fjellet og fornøyd. Jeg hadde tråkket meg gjennom dypsnøen ved teltet og frem til skutersporet jeg hadde sett dagen før. Her gikk det radig, og jeg anslo ankomst allerede i to-tiden. Det var fire timer for optimistisk.

Morgenstemning

Morgenstemning

Skuterspor har en tendens til å ta feil retning etterhvert, det gjorde også dette, men jeg takket for følget og gav meg til å tråkke spor nedover Stigådalen/Ståggådalen (avhengig av hvilket kartblad man ser på). Etter en stund kom jeg over skispor, de så ut til å være fra i dag. Jeg mislikte at de fulgte elveisen nedover, men det så ut til å ha vært en 3-4 skiløpere i følge og sporet var pent lagt, så jeg bestemte meg for å følge det, skjønt jeg begynte å tvile da breddene bratnet til. Ifølge kartet skulle det snart bli fall på elven. Sporet foran meg snirklet seg mellom steiner, brukket is og åpne råker i fossen foran meg, men det var ikke lange stykket. Midt ute i det tenkte jeg «dette liker jeg dårlig,» og det var tungt å gå med åpent hoftebelte og uten å bruke remmene på stavene. Helskinnet gjennom fossen håpet jeg det verste var over, men den gang ei: En mye større og brattere foss var i vente, og løypen bød på luftig travers over åpent vann og trange nedstigninger. Jeg forlot sporet ved første anledning.

Dette er ikke skiterreng med stor sekk, mener jeg

Dette er ikke skiterreng med stor sekk, mener jeg

Det siste stykke ble drygt. Her var det brytekamp med skogen, og spesielt de mange kryssende bekkedalene med sine høye og skavlete kanter over delvis åpent vann voldte meg en del hodebry. For å fatte meg i korthet, for én gangs skyld: Det ble utøvd en del skiakrobatikk.

Både skiakrobatikk og fosseklatring kunne jeg unngått om jeg hadde visst hva de ville spørre meg om på Gaundalen: «Hvorfor gikk du ikke om vannet, og fulgte skuterløypen ned?» Da hadde jeg også unngått en «spennende» snøbru over Grønlivassbekken…

Nå sitter jeg på Gaundalen Fjellgård og spiser kaker og drikker kaffe bak en lånt PC, og de har ringt til Gjevsjøen og forhørt seg om skuterspor og rutevalg innover; de er snille mot meg her.

Dag 54: Bellingstua til Klumptjønnin (telt)

steinjak Norge på langs

Om denne dagen skulle fått en tittel, ville det blitt på gjensnødde stier, selv om det ikke var noe oppgjør med noe som helst på tapetet. Vaffelrøren fra i går var ikke glemt, og etter seks knekkebrød, fem vafler og en banan var jeg klar til dyst. Da hadde jeg fått med meg mye god radio, og det var godt og varmt etter langvarig fyring.

Vaffelfrokost

Vaffelfrokost

Godt og varmt var det også ute, så jeg spente jakken på sekken og gikk kun i nettingtrøyen like til teltet skulle opp. Tilsynet hadde tipset meg om å følge merkingen for sommerruten ned til Vera, og på gjensnødde stier bar det over myr og gjennom skog, selv om den store sekken ikke alltid er bestevenn med alle trærne. Et stykke fikk jeg følge av en skiløype, andre strekk fulgte jeg spor etter andre som gikk i samme retning, jeg ble mindre og mindre opptatt av å leke detektiv på jakt etter røde flekker på trærne. Jeg rastet ved en gamme hvor det var lagt ut en bok man kunne skrive seg inn i, og i det kuperte terrenget ned mot Veresvatnet var jeg så heldig å finne en løype å følge.

Nede ved vannet slo jeg på tråden til Gaundalen, der var det bare å komme. De hadde fulgt med på bloggen, så de visste nok at jeg var på vei. Her kom turens første elvekryssing uten snø, og jeg måtte av med skiene. Så fulgte et parti på gjensnødde stier gjennom skogen før jeg et lite stykke fikk skispor, og fra gården Sveet, hvor mang en NPL’er har overnattet, fulgte jeg rett og slett veien.

På telefonen hadde folket på Gaundalen fortalt at de hadde hatt besøk av en franskmann i samme ærend som meg i går, og der den rødmerkede stien til fjells startet så jeg et enslig spor som gikk inn i skogen. Min plan var egentlig en litt annen, men det fristet mer med spor, så jeg fulgte lukten av Camembert og var igjen på gjensnødde stier. Å følge en sommerløype på ski er ikke alltid like ideelt, og etter en stund forlot jeg Champs-Élysses og tok slakt oppover myrene.

Terrenget her tok mye tid, det er utrolig hva som får plass mellom to koter på et kart, og snøen var dyp. Like før det var tid for å slå seg til ro for kvelden fikk jeg øye på et skuterspor som så ut til å gå i riktig retning. Det skal jeg følge i morgen.

Kveldsstemning

Kveldsstemning

En effektiv teltkveld var fort unnagjort: To og en halv time fra jeg tok av sekken til jeg lå god og mett i soveposen.

Dag 53: Skalsvattnet til Bellingstua

steinjak Norge på langs

Jeg våknet av at jeg var kald på hodet, det var mørkt, luen min var ikke varm nok for å sove med hodet utenfor posen denne natten. Neste gang jeg våknet var det lyst, ca ti kuldegrader inne, så jeg holdt an en liten halvtime til. Det ble brått mye lysere og temperaturen steg til to varmegrader. Innen frokosten var klar hadde jeg like mange plussgrader som det hadde vært minusgrader, ved gulvet, og jeg var godt fornøyd med valget av en østvendt teltplass, samt muligheten til å spenne opp teltdøren på «vid vegg».

Et tre ved leirplassen

Et tre ved leirplassen

Dagens etappe skulle være ganske grei, så jeg tok livet med ro: En ekstra kopp kaffe til kartlesingen, litt vimsing rundt med kameraet. Solen skinte fra en helt skyfri himmel, og rimfrosten skinte tilbake fra hver en gren. Jeg tenkte på hvor mye greiere det er å pakke teltet under slike forhold enn de jeg hadde den første natten i Skarvheimen, hvor jeg først måtte grave frem teltet for så å pakke i snøvær og vind så sterk at jeg ikke turte annet enn å la duken være godt forankret like til den siste fliken skulle ned i teltposen. Sen avmarsj, ti på ti.

Rimfrost

Rimfrost

Allerede etter få meter kom dagens første veivalg, i form av et oppkjørt spor langsmed Skalsvattnet i nordlig retning, det kunne jo spare meg for litt veitrasking? I mangel på tiltro til et tilfeldig spor fulgte jeg min opprinnelige plan, skutersporet mot Skalstugan, og etter kort tid møtte jeg skiløpere som kunne bekrefte at det var rett avgjørelse. Oppe ved stugan møtte jeg noen som var av stikk motsatt oppfatning, og jeg fikk en detaljert veibeskrivelse. Lysten som jeg var på å tilbringe en perfekt vinterdag i nykjørte spor, takket og bukket jeg mens jeg ble avfotografert («för ortspressen»), og la i veg langs «gröna leden». Skiltet mot «Kåtan» dukket imidlertid aldri opp, og etter en del om og men tok jeg opp over myrene mot bilveien med sine sugende bløte brøytekanter der terrenget tvang meg helt opp på veien. Nede i Sandvika, etter å ha gått det som må være Norges korteste fylkesvei, var samme problemstilling atter aktuell, og jeg rotet litt mer rundt før jeg endelig bestemte meg for å satse på en løype som forhåpentligvis ville svinge i rett retning. Det gjorde den, men da hadde jeg allerede gitt opp og tråkket spor et stykke, jeg fant igjen løypen noen hundre meter fra dagens mål.

Inn i Norge igjen

Inn i Norge igjen

Da GPS’en hadde pekt ut rett hytte i hyttefeltet, kunne jeg fornøyd konstatere at det kom røyk fra pipen. Tilsynet var godt i gang med å sette i stand til påske, og så snart jeg var innenfor døren ble jeg bedt på mat, etterfulgt av kaffe og bakverk. Det var trivelige folk og hyggelig med selskap, disse hadde tidligere vært bestyrere både på Gjevillvasshytta og Nedalshytta, og de var fulle av interessante historier. Da de var gått spiste jeg middag igjen og oppdaget et elektrisk vaffeljern på benken. I skrivende stund går den fjerde vaffelen ned på høykant, resten av røren sparer jeg til frokost.

Dag 52: Storlien til Skalsvatnet

steinjak Norge på langs

En lang avskjed forlenger ikke samværet, sies det. Likevel ble vi stående lenge å holde rundt hverandre på parkeringsplassen. Fordommene og det påtatte snobberiet var lagt igjen over en lang frokost, skjønt enige om at vi hadde hatt en herlig helg i det vi ved ankomst hadde kalt Harryland. Nå svingte den gråblå stasjonsvognen ut på veien mot Coop Extra og billig andekjøtt, mens jeg sto igjen med skiene i hånden og en klump i halsen.

Rast i et vindskydd

Rast i et vindskydd

Det kjentes som om noe holdt på å gå fra hverandre inni meg på vei opp bakkene fra Storlien (jeg er blitt fortalt at man blir sentimental på lange aleneturer), men allerede ved det første vindskyddet hadde fjellets ro begynt å ta over, til tross for sur motvind og snøbyger. Terrenget var lettgått innover, og da jeg var på vei over Norra Rensjön, vek snø og blåst tilbake for en nydelig og varmende marssol. Jeg hadde kommet sent avgårde, og med en begynnende forkjølelse i kroppen hadde jeg på forhånd bestemt meg for å ikke gå helt til Bellingstua, det er over fem mil. Klokken nærmet seg halv tre, litt tidlig å slå leir, så jeg bestemte meg for å gå over det neste høyfjellspasset før jeg tok kvelden.

Skituppene kastet lange skygger inn i Sverige da jeg gled inn i skogbeltet over Skalvatnet, og jeg plukket raskt ut en plass til teltet. Turens første pose med Real Turmat, kaffe, dagbok og blogg. Jeg ser frem til en kort etappe i morgen, kanskje jeg kan få en liten time i solveggen på Bellingstua dersom det varslede finværet slår til?

Dag 50-51: Hviledager på Storlien

steinjak Norge på langs

På et lite hotell med få gjester er det befriende stille ved den enkle frokosten, og innehaversken kan bidra med kafe-tips for Åre, dagens mål. Planen er like enkel som behagelig: Innta en koselig kafe eller to og planlegge, spise, blogge, drikke kaffe, slappe av, markere utrygge vann ut fra NVEs iskart, spise mer, prate, drikke mer kaffe, osv.

image

Enkelt mellommåltid, enkel ostehøvel

Det var en nydelig, solrik dag, og alt det norske i oss krevde at vi skulle spenne på oss skiene og gripe dagen. Vi er i Sverige nå, vi adlød ikke, og Åre Bakeri lå akkurat der vi hadde fått det beskrevet. Både atmosfære og bakverk svarte til forventningene, og det ble et langt besøk der alt kartarbeidet tiltrakk seg en del oppmerksomhet. Godt å gå i «vanlige» klær. Vi besøkte Bahnhof Cafe på vei tilbake og inntok dagens tredje kafemåltid. Etter gårsdagens positive middagsopplevelse oppsøkte vi en restaurant, Flamman, som prydet inngangspartiet med en lokalmatutmerkelse, og nok en gang ble våre fordommer om Harryland gjort til skamme (la oss hoppe over eksemplene på det motsatte), og vi gledet oss over en nydelig eple-tyttebærchutney til reinlåret og et godt utvalg av lokale oster med blant annet multechutney på ostetallerkenen.

image

Nam, lam

Dag to bød på adskillig mer jobbing, med detaljplanlegging, klesvask og pakking. Bra lammecarre og ølkyndig betjening i restauranten på hotellet, for ikke å snakke om hyggelig pris både på mat og drikke.

I morgen bærer det videre, i motvind og sol, om Yr får rett.

Dag 49: Storerikvollen til Storlien

steinjak Norge på langs

Det er ikke mye spennende og dramatisk å rapportere fra en godværsdag der alt går fint, men etter etappen sitter jeg igjen med et godt minne av den følelsen jeg fikk da jeg skled rolig over en myr og kikket fra fjell til fjell rundt meg, følelsen man kan få når man bare ut en formiddag man egentlig skulle noe annet, den følelsen som sier «ja, dette er livet,» og gjør at jeg tverrstopper ved en liten bjørk og finner frem lefse og kakao, jeg må nyte disse øyeblikkene. Jeg lukker øynene og trekker øyeblikket til meg, men vinden hvisker meg stilt og forsiktig truende i øret: «Glem ikke, vær på vakt,» og jeg merker at det tilfredse smilet jeg bærer på strammer i huden som har skorpet seg lett rundt en liten solbrenthet jeg pådro meg da jeg prioriterte kuldekrem fremfor solkrem dagen før.

image

Farvel til Storerikvollen

Dagen startet som den nydeligste påskedag, bak gardinene hadde Sylmassivet lettet på hatten for oss, og solen lyste opp de steile toppene. Solen skinner også fra sju blide ansikter rundt frokostbordet, og vinden har løyet betraktelig siden dagen før; mildværet har gjort at den løse snøen har sunket sammen, frosten har gjort den hard og lettgått, og et mikroskopisk snøfall har sørget for at det ligger et florlett melislag som blåswix’en kan få feste i på toppen. «Her mangler det bare en appelsin,» tenker jeg og legger i vei i den retningen kompassnålen peker, nordover myrene, blir stolt når jeg treffer innenfor et ensifret antall meter etter 3,75 km delvis i skog på første delmål. GPS’en får hvile i dag.

image

En ski i hvert land

Langs grensen til naboriket står et reingjerde, delvis begravet av snø. Jeg skritter over og er på harrytur. Målet er da også Storlien, trøndernes svar på Svinesund, skjønt det blir vel ikke så mye handling av flesk og alkohol for min del, utover det jeg kan konsumere i løpet av et par fine hviledager sammen med Siri. På vei ned sikter jeg meg inn på «leden» fra Blåhammaren til Storlien, og idet skiene klikker på plass i sporet føler jeg at turen på sett og vis er over for i dag. 7 km i sporet, og jeg går utenom tullstasjonen og blir lovbryter for hundre korte meter langs jernbanesporet til jeg står på perrongen.

image

Jeg vil ikke ha noe tull, så jeg går rundt

Kartet på stasjonen viser overraskende nok at det finnes to hoteller på Storlien (turkartet viser bare ett, og vi fant bare ett på nett), så jeg slår på tråden til Siri for å høre hvor jeg skal henvende meg. Det viser seg at vi har reservert rom på stedets bar/pub/nattklubb/casino, og jeg føler meg lettere malplassert der jeg vagger inn i baren med en diger sekk og spør etter romnøkkelen. Kuskinn på dørene, dunkemusikk, øldrikkende nordmenn overalt, jeg lurer på om jeg bør gå med balaclava mens jeg er her for ikke å bli gjenkjent, harrytur er sterk kost for P2-lyttere. Så snart Siri kommer er alt glemt, og selv om rommet er ganske shabby (dusjen vil ikke henge på veggen, sengene er slitt, møblementet er sparsomt), er maten overraskende bra (om man ser bort fra at kokken stekte biffen noe hardere enn spesifisert): Pent presentert, bra tilbehør, gode smaker. Betjeningen er vennlig og oppmerksom. Vi legger oss mette og tilfredse og ser frem til to hviledager sammen, det blir tur til Åre i morgen; er man på harrytur, får man gjøre det skikkelig.

Fornavnet til en kjentromanskikkelse med eetternavn Hole

Fornavnet til en kjentromanskikkelse med etternavn  Hole