Monthly Archives: mars 2014
Dag 38: Hviledag på Rondane SPA
Å våkne i sengetøy er en luksus jeg kan bli vant til. Idet jeg setter føttene på et ikke-iskaldt gulv forstår jeg også hvorfor sivilisasjonen har tatt den retningen den har, og etter å ha benyttet porselenet er jeg riktig fornøyd med tilværelsen som hotellgjest. Et blikk ut av vinduet er imidlertid nok til å fremkalle fjell-lengselen, utsikten som møtte meg da jeg dro fra gardinene figurerer øverst i dette innlegget.
Dagen har vært av det lateste slaget, med lang frokost, kontortid i peisestuen, bading, badstu med snøbad, depotorganisering og ruteplanlegging. Jeg slo på tråden til Grimsbu turistsenter og fikk gode nyheter: De mente at traséen til Femundsløpet fortsatt skulle være noenlunde farbar, så da får jeg komme meg ned dit, og så tar jeg snøsituasjonen derfra. Nå snør det også i indre Trøndelag, så vi får krysse fingrene for bedre føre. Hvis alt annet slår feil, får jeg forsøke å få sykkelen min oppover fra den kjellerboden i Oslo der den står parkert, og komme meg rundt elendigheten på den måten.
I morgen venter første del av Rondane, og været er meldt å være godt, om ikke like strålende som i dag. Onsdagen skal være temmelig vindfull, men vi får håpe det er mulig å komme seg ned fra fjellet allikevel. Vi har i alle fall kost oss godt her på Rondane SPA, og føtter og ømme muskler har hatt godt av litt vann og badstuvarme, selv om det blir trist å reise fra Siri her – vi har det veldig godt når vi er sammen.
Dag 37: Otta til Rondane SPA
Vi sov lenge og spiste en god og lang frokost. Jeg har gått en del ned i vekt de siste ukene og passet på å få i meg mer enn nok vafler med seterrømme. Etter maten slo vi på tråden til Kari (medstudent fra Musikkhøgskolen), som hev seg rundt og reiste sørover for å være med på en liten etappe.
Med joggesko, uten sekk og i godt selskap gikk kilometrene fort, og det var egentlig bare godt å få litt varme i stive muskler. På 3 timer var de 13 kilometrene fra vår til vinter unnagjort, og Siri kunne kjøre Kari og Balder (voff!) ned til Otta mens jeg hoppet i dusjen etter turens letteste etappe så langt. Det var deilig å slappe av i peisestuen.
Da vi møtte presis til middag, måtte vi trekke på smilebåndet av menyen: Rekecocktail, karbonader med løk og brun saus, dessert(?), og da rekecocktailen ble servert, skjønte vi at det ikke bare var musikkutvalget som hadde satt seg fast i 90-tallet. Oppskriften ble raskt og presist dedusert: Et halvt vinglass med hakket kinakål, fylt opp med ferdigpillede reker, overøst med Thousand Island(!) og pyntet med en sitron- og en agurkskive. Kinakålen var forøvrig representert på neste tallerken også, da i selskap med ertestuing, kokte gulrøtter, brunet løk, gratinerte poteter og brun saus. Pussig. Sjokoladepudding til dessert.
Vi fikk gjort en del «kontorarbeid» i peisestuen etter mat, og lagt en slagplan for en lat dag i morgen: Det må ringes litt rundt nå, for i følge snøkartene på senorge.no, samt diverse webkameraer, er det mye barmark mellom meg og neste område med skiføre.
Dag 36: Stormyri til Otta
Om det var surt å slå opp teltet i sørpesnø og regnvær i går, var det desto bedre å våkne der i dag. Jeg lå og latet meg en stund før jeg tok fatt på morgenen, ute hadde det snødd en god del og blitt kaldere, det kunne love godt for føret. Siden etappen går mot slutten, kostet jeg på meg å fyre lenge etter vannet var klart, deilig med varme, men det var ikke nok til å tørke så mye av alt det som var vått fra dagen før. Derfor dro jeg på meg våte sokker og votter, samt stivfrosne sko, og begynte på arbeidet med å ta ned teltet.
Noen ropte, det var hun som passet hunden til vertsfolket på campingplassen, samme menneske jeg hadde snakket med kvelden før. Mens vi pratet, hun bekreftet at planen for tur ned mot Otta var fornuftig, hørtes en godlynt brumming gjennom skogen, og løypemaskinen kjørte forbi idet solen slo igjennom. På med solfaktor 50. Mobilen inneholdt melding fra svoger Geir med forslag om samme rute som jeg, Gjendesheim og hundepasseren hadde landet på; jeg kunne være trygg på at dette var en god plan. Det hadde også kommet kommentar på bloggen om en alternativ rute (som hadde gitt meg mindre veitrasking), men den var jeg allerede forbi, og Fruen hadde mulighet til å møtes på Rondane SPA, så det trakk nok også i retning Otta.
Jeg fant fort ut at skiene fra i går ikke kunne ha vært helt frie for smurning allikevel, jeg gikk noen få meter før jeg smurte om fra rødt til blå extra. Så fulgte en nydelig lørdags formiddag i fantastisk turvær og perfekte spor. Med skilt i hvert kryss tok jeg meg raskt ned til Melingen, hvor jeg fant åpent vann (takk til deg som hadde gravd vei ned til en flat, fin sten man kunne hente vann fra), og jeg ble glad da jeg så at veien ned mot Lalm hverken (ja, jeg holder med Aftenposten i stavemåten) var gruset eller strødd. Den gleden var kortvarig, og jeg hadde selvfølgelig ikke vett nok til å gi meg før jeg plutselig stoppet med en lyd kun de som selger ski kan like.
Hver gang jeg ser solen, må jeg få med at det faktisk er mulig å kaste skygge; det finnes annet lys enn det flate
Så var det bare å ty til apostlenes hester, og det gikk radig ned til Lalm. Klokken viste 14:30, og det skulle være 17 km langs Baksidevegen til Otta. Fire timer regnet jeg fort ut, glemte at det er noe annet til fots enn på ski, og ringte Siri. Hun ville møtes på Otta til kvelden.
På turen nedover tok jeg frem radioen for å døyve smerten ved å traske på vei i skisko med altfor tung sekk (skiene er temmelig tunge og forskyver tyngdepunktet), jeg visste det ville bli tøft. Kun P3 var å finne, så da fikk jeg være litt ungdommelig i dag, tenkte jeg. Etter to låter gikk tankene mer i retning av «ondt skal ondt fordrive», og da programlederen (i et musikkprogram!) refererte til en Leonardo Biirnstein som opphavsmannen til West Side Story, byttet jeg til musikk på boks, Mozart. Fruen meldte at vi hadde rom på hotellet, jeg gledet meg, men var en periode litt redd for at gangtidsestimatet var litt vel optimistisk.
Jeg kom meg til Otta på oppsatt tid med to minutters margin, fire timer og syv minutter inkludert ett eneste stopp på ni minutter, men det kostet. I løpet av dagen hadde jeg fått i meg én og en halv havrebombe, en bixit-bar og fire smil (takk, Appelsin-mannen!), samt en drøy halvliter vann. Jeg tok meg sammen og hentet depotpakken (håper jeg ikke ødela for mye tak på Amfi Ottatunet med oppstikkende ski, sikkert et komisk syn) før jeg gikk opp på hotellet, og da jeg endelig kom opp på rommet var det bare såvidt jeg klarte å bøye meg ned for å løsne på skolissene. Hele kroppen verket, jeg hadde blødd gjennom to lag compeed, og det føltes som jeg gikk på glødende kull.
Følelsen av da å få seg en glovarm dusj, tørre klær (skoene var gjennomvåte hele dagen, etter at de tinte) og en kald øl til maten (bestilte pizza, tar ikke sjansen på biff på «italienske» restauranter med like mye kebab som pasta) var ikke så verst, selv om de 2oo metrene ned til pizzeriaen var drøye. Plastposer utenpå de tørre sokkene, jeg har bare skisko. Da Fruen endelig ankom utpå kvelden var lykken total. Nå skal vi ha noen dager sammen, det blir kort etappe opp til Rondane SPA i morgen og hviledag på mandag.
Dag 35: Gjendesheim via Hindsæter til Stormyri (telt)
Jeg hadde bestemt meg for å ikke gå lenger enn Hindsæter, ca 22 km, og jeg tok det rolig til frokost (frokost tror jeg må være min favoritt-tid på dagen). Ved utsjekk fikk jeg en hyggelig overraskelse: Gjendesheim spanderte selve rommet. Tusen takk, og takk for veldig god hjelp og hyggelig service under oppholdet!
Kvart på ti la jeg avsted. Det kom litt nysnø, så jeg fikk noe feste, og det blåste surt. Utover dagen gikk snø over i sludd over i regn, og alt jeg hadde av feste forsvant. Våte votter og sko. I disse sporene minnet turen mest om sesongens siste skitur på Krokskogen enn fjellskitur i mars, småkupert og bøssete som det var; granbarskjegg i rødswix’en. På et tidspunkt mistet jeg også prepareringen. Jeg fulgte da et annet spor, og i den råtne snøen falt jeg tidvis rett igjennom til bakken. På ett tidspunkt stod jeg med begge bakskiene plantet i et bjørkekratt, tuppene i været, og støttet meg på stavene, som også var sunket temmelig godt igjennom. Jeg måtte bare si det høyt til meg selv: «Dette er jo bare latterlig». Så kavet jeg meg opp på riksvei 51 (snø til låret da jeg tok av meg skiene) og festet skiene på sekken.
Mmmmm, godføre; det er i alle fall spor
Etterhvert fant jeg et preparert spor igjen, og jeg traff til og med på en annen skiløper, etterhvert viste det seg at de var to. Det var folk på hytteferie på vei tilbake til bilen, og da vi alle tre kom dit, slo vi av en prat. Jeg ble tilbudt skyss, avslo, mat, avslo, og endte opp med å takke ja til en appelsin og en pakke Smil. Tusen takk, Appelsinmannen, du skulle bare visst hvor godt den Smil-pakken kom til å komme med. Da jeg så Hindsæter foran meg, var jeg lettet. Det tunge føret var både bakglatt og sugende å samme tid, og 22 kilometer virket langt nok.
På kartet står det Hindsæter Fjellstue, men på sitt eget skilt hadde de flottet seg med betegnelsen Fjellhotell. Det stemmer nok bedre, og jeg følte meg heller malplassert i svett fjelltøy mellom utenlandske, pent kledde gjester. Så var det da også fullt, det var ikke annet å gjøre enn å sette kursen mot Randsverk Camping.
Pause i gapahuken ved bru over Veo, jeg vurderte et lite øyeblikk å slå meg ned her for natten
Sporet var godt preparert, med stormaskin herfra, men fortsatt uten feste. Fra en gapahuk der sporet krysser Veo på en gammel bru over juvet, ringte jeg campingen. Ingen svarte. Vel nede i Randsverk fant jeg forklaringen: Det var ingen der. En dame kom forbi og kunne fortelle at vertsfolket var bortreist, og campingen var stengt. Med 4 km igjen til Lemonsjø (hvor det kanskje kunne være fullt) og nesten hele blåtimen bak meg, begynte jeg å se etter en teltplass langs sporet, og snart kom Lille Runde Røde opp i lyset fra hodelykten.
Smelting av snø hører med, og et vektbesparende lokk (som også kan brukes til å smelte snø oppå) er tatt i bruk
Jeg er litt sliten nå, etter 8,5 time og 40 km på skiene på vanskelig føre. Rundt 38 kilometer igjen til Otta, kanskje rekker jeg det i morgen, kanskje blir det telt langs Baksidevegen (eller Lalm Camping).
Dag 34: Fondsbu via Gjendebu til Gjendesheim
Nok en gang hadde jeg et forsett om å sove til 7:30, men en time tidligere var jeg våken. Det var deilig å ligge på sengen med en bok og se dagslyset komme utenfor vinduet. Solbjørg hadde frokosten klar og fyr på peisen da jeg kom ut av rommet mitt, og det ble en lang og hyggelig frokost, jeg skulle ikke lenger enn Gjendebu uansett, og den turen er ganske grei (når man er i NPL-form).
Kvart på ti tok jeg avgårde, og tre kvarter senere kunne jeg skrape kladdene av skiene for å legge på feller ved foten av Høystakken. Seks plussgrader og snø/yr i luften. Det var litt stigning, og kvistingen sluttet litt oppi bakken, de hadde ikke kommet opp på grunn av været, men snart stod jeg og pakket feller, fornøyd med at det var lite nok snø på toppen til at jeg kunne følge vardingen til sommerruten innover dalen. På vei ned mot Gjendebu møtte jeg fellesturen til DNT, de gikk med snøbriller og forbannet motvind og våte snøfiller ovenfra. Senere skulle jeg få vite at flere av dem hadde lært å gå på ski dagen før de la i vei, galskap.
Nesten nede på Gjendebu, og jeg har null feste under skiene. Jeg blir tatt igjen av et par på telemarksi, de er på 14 dagers topptur-tur rundt om i Jotunheimen. Vi slår av en prat, skuer ut over Gjende og bekymrer oss for de mørke flekkene på isen, og jeg merker meg et mørkt bånd av smeltevann langs kanten, husker at det var målt 40 cm overvann/slush med 20 cm snø på toppen; når den snøen er gjennomvåt blir det en selsom affære å krysse et vann på 18-19 km… Toppturfolket kan fortelle at det regnet på morgenen, og termometeret viser +5 ºC. Jeg tenker: «Fillern, her må jeg over mens jeg ennå har sjansen.»
På invitasjon fra toppturistene stopper jeg en drøy time på Gjendebu, hvor jeg får servert både kaffe og hjemmelaget fenalår (utbenet før speking, lurt!), samt de tre skivene fra Fondsbu og masse vann. Under måltidet får jeg forklaring på hvorfor det var to råker i elveosen: En eller annen hadde gått utpå osen på ski og gått igjennom – galskap, og fryktelig skummelt.
Jeg betaler for dagsbesøk og legger to lag rød swix under skiene, den mildeste voksen jeg har. Det biter ikke på den søkkvåte snøen, og jeg lurer et lite øyeblikk på om jeg skal snu. Konklusjonen er allikevel opplagt: I morgen blir det mye verre, jeg får stake meg over. Heldigvis blåser det opp, medvind. Det går unna, og på ett punkt stopper jeg og kaster bort 10-15 minutter på å prøve å bruke vindsekken som seil, der jeg navigerer mellom mørke, våte flekker.
Utenfor Memurubu stopper jeg for å legge den sammenlagte vindsekken på plass i sekken og blander meg en liter «energidrikk med bringebærsmak»; gulper ned halvparten av det søte klisset, det smaker som slapp julebrus tilsatt Gøy-saft, men gir umiddelbare resultater på energien.
Straks etter jeg kommer i gang fra Memurubu øker vinden på, å legge vekk vindsekken var visst litt som å glemme solbriller. Et stykke går det veldig radig, og under det hr Ibsen i sin tid kalte «Gjendin-eggen» farer Bukkerittet gjennom hodet på meg; bukk fra luften, bukk fra bunden stangedes i samme stunden, og i samme stunden har jeg, det er så sant som det er sagt, glemt å følge med på isen foran meg. Det blir en bråstopp med et tydelig «blurp», der jeg står i slush til ankels. Jeg kommer meg opp uten å ytre ukvemsord og uten vann i skoene. Etter dette er jeg nødt til å krysse flere mørke felt, de blir tettere og større for hvert minutt som går, og jeg kommer på en passasje fra en bok jeg fikk i konfirmasjonsgave, en passasje som den gang virket (og fortsatt virker) skremmende. Børge Ousland beskriver i «En mann og isen» hvordan han testet isen på gjenfrosne råker han måtte krysse på vei mot Nordpolen: Går staven igjennom på første hugg, går man rundt; brister isen på andre hugg, kan man skyve seg forsiktig over; tåler den mer enn to hugg, er den trygg. Dette fungerer fint for slushen, og jeg navigerer meg utenom de verste stedene.
Snart fremme, Gjendesheim og den landsatte båten (Gjendine) er i sikte
De siste kilometrene inn, når jeg kan se målet, blir litt seige, men jeg bruker ikke mer enn 3,5 time på turen fra Gjendebu til Gjendesheim, inkludert fomling med vindsekken og pauser; jeg rekker middagen med et kvarters margin.
Jeg begynner å innse at jeg er på vei til å bli i bedre form, de kommenterte på Gjendesheim at jeg hadde kommet veldig fort over vannet og ville nesten ikke tro at jeg hadde gått helt fra Fondsbu. Skigåingen går mer og mer av seg selv nå, og jeg kan holde oppe farten over mye lengre tid; det kostet meg ikke for mye krefter i dag, selv om føret var ganske så begredelig de siste to milene. Jeg legger merke til at jeg i dag brukte samme tid, 7 timer, på 32 kilometer, som jeg brukte på den første etappen på 15 kilometer. Allikevel legger jeg opp til en roligere dag i morgen, håper å komme meg de drøye to milene ned til Hindsæter, det er mer regn og vind i vente.
Dag 33: Tyinkrysset til Fondsbu
Jeg stod opp nesten en halv time før klokken ringte, selv om jeg hadde tenkt å sove en time lenger i dag. Det var godt å starte dagen med brødmat (selv om det var loff) og ferskt pålegg, melk, juice og kaffe. I dag stod en relativt grei etappe på programmet, så jeg forhastet meg ikke, og jeg nøt å sitte og bla i en reklameavis for Valdresregionen sammen med den siste kaffekoppen.
Frokost påfjellstue
Ti på ni var jeg i gang med turens første veitrasking, kun drøye 3 km denne gang, og etter rundt en time speidet jeg utover kjempevannet Tyin. I løpet av turen opp hadde jeg kommet ut av tåken, og det var en fryd å sveve innover langs den merkede løypen, stikke på stikke på stikke inn i horisonten.
Trasking langs riksveien
Disse kan noen andre få benytte seg av, jeg går
Å krysse et stort vann
Se, jeg kaster faktisk skygge!
Etterhvert fikk jeg også noen glimt med sol, og hver gang den var fremme, rant svetten i strie strømmer. Altså har vi kommet så langt i året at solen varmer. Deilig. Jeg skulle ønske at jeg kunne skrive: «I ett av solglimtene stoppet jeg resolutt og fant frem den lille, hvite boksen med solkrem faktor 50.» Dessverre for ansiktet mitt lå det to klementiner lenger frem i den lommen, og de avledet meg totalt. Egentlig skulle jeg spare den ene, men påskestemningen var så nydelig at jeg bare måtte ha mer. Påske ble det også føremessig, for å si det slik, og jeg svevde ikke lenger innover. Etter klementinseansen og en stor porsjon vann dro jeg meg videre i åtte plussgrader, og i skrivende stund flasser det av nese og kinn.
Ting kan tyde på at jeg er fremme
Fondsbu
Vel fremme på Fondsbu ble jeg tatt mer enn godt imot. De er nok synske, for da jeg kom inn døren lød første spørsmål:
«Du går Norge på langs, ikke sant?»
Da det var bekreftet, fikk jeg enerom (av hensyn til de andre?) og carte blanche på tørkerommet («Heng opp alt, teltet, soveposen, alt! «). Her er det godt å være, og i morgen skal jeg visst møte en fellestur på min vei mot Gjendebu, da får jeg spor :-).
Starten på morgendagens tur
Til slutt må jeg bare få med at vi tre som er her, to nederlendere og jeg, fikk førsteklasses service til middag, med en nydelig gulrotsuppe, mør og saftig elgbiff og eplekake med is. Dette skal jeg leve lenge på.
Dag 32: Sulebu til Tyinkrysset
Surt vær på Sulebu: Kuling med snøfokk i brysthøyde. Somlet med morgenrutinene og var ikke ute før halv ni. Da var det vindstille og godvær. Deilig, jeg kunne bytte ut snøbriller med solbriller.
Jeg la avgårde langs en gjenføyket preparert løype, heldigvis var den også stikket. Det ble vanskelig nok å følge stikkene bare et kvarter etter at jeg dro, været tok seg opp igjen. Kroppen føltes ikke topp, og jeg har vært litt bekymret for fingrene og albuene mine i det siste: Om morgenen er det vanskelig å åpne og lukke hånden, og fingrene er ømme resten av dagen også.
Da jeg var kommet mer i ly for været, ringte jeg Fruen, og det var godt å endelig høre stemmen hennes igjen. Hun var enig i at det hørtes lurt ut med en rolig dag, og jeg tok av mot Tyinkrysset. Etter en stund møtte jeg løypemaskinen, og i nypreparerte spor gikk det radig; merkelig å passere alpinanlegget og befinne seg midt i en verden av bråk og larm etter en uke alene i fjellet.
Varierende vær, plutselig er det fint igjen
På turistinformasjonen, som også er sportsbutikk, fikk jeg råd om å gå opp til fjellstuen, og etter 300 meter langs vei stod jeg utenfor. Den var stengt. Jeg ringte, og de kunne forsikre meg om at de hadde plass til meg, samt at det kun var en time til de åpnet. Da var det bare å slå seg ned med dunjakke, saft og vasne knekkebrød. Underveis i ventetiden fikk jeg gleden av å slå av en prat med en barnefamilie på leting etter et sted de kunne komme inn mens de ventet på at veien over Filefjell skulle åpne igjen.
Resultatet av mitt raid mot Joker Tyinkrysset
Jeg skiltes ad med en liten haug med riksdaler og fikk i bytte en nøkkel til låns, for noen timer skal jeg få bo i en leilighet. Stedets Joker ble raidet, og jeg fikk prøvd den lokale varianten av den allestedsnærværende retten, her kalt «Tyinburger», komplett med friterte poteter (i følge Schønberg-Erken: «Pommes frites») og kinakål med bærumsketsjup (dvs balsamico). Resten av tiden gikk med til en lang dusj (komisk å prøve å tørke hele seg med 25×30 cm håndkle) og oppdatering av bloggen, samt telefonering. Huslegen, dvs min far, kunne berolige meg med tanke på smertene, heldigvis.
Blogging på gang
Nå som jeg har skrevet en del dagboksoppføringer inn på bloggen, slår det meg at jeg nå er mindre opptatt av hvor tung sekken er, og mer preget av den børen jeg bærer innvendig. Conrad hadde nok rett: «It’s 20% in your body and 80% in your mind.»
Dag 31: Bjordalsbu til Sulebu
Fem over seks var jeg i gang: Fyring, dotur, vannkoking. Frokost. Da jeg snørte skoene litt før klokken åtte, tittet et morgentrøtt og skjeggete dansk ansikt inn: «God morgen. Og god tur.» Videre spurte han om jeg hadde nok mat, han hadde noen havrebomber til overs. Snilt! Jeg hadde nok og takket høflig nei.
Kvart over åtte tok jeg de første stavtakene. Der det i går var en grå vegg, stod nå kvist etter kvist så pent på rad, og horisonten viste stolt frem en perlerad av fjerne tinder. Riktignok var sikten litt av og på, men jeg gjorde god fremgang (det er stort sett utforbakke ned til Breistølen), rypene skvatt både til høyre og venstre. Litt dårlig samvittighet der, de trenger å spare på energien og flyr kun om de føler seg truet. Da klokken begynte å nærme seg prøvestart for Siri hadde jeg fått Breistølen i sikte og dermed dekning; jeg skrudde på telefonen og slo nummeret. Ingen svarte.
Svar fikk jeg heller ikke så jeg ringte på nytt fra selve Breistølen, to timer etter avmarsj fra Bjordalsbu, men jeg la igjen beskjed på svareren. På ca 1000 moh var det veldig lite snø, og tilsvarende mye gress i blåswix’en da jeg skulle lime på kortfellene.
Lite snø i terrenget
Bakkene opp fra Breistølen hadde jeg hørt skumle rykter om en påske, men stigningen var pent fordelt, så det største problemet var å skille kvist fra skog. Jeg skremte opp utallige ryper, og ett sted flakset en kullsvart ravn til himmels syv-åtte meter foran meg. Sikten så ut til å ha bestemt seg for å forsvinne for godt, og det var mye opp og ned innover.
Det siste stykket opp til Suleskaret virket langt: I følge klokken skulle jeg nærme meg, og det stemte med retningen. Høydemåleren var ikke enig, 80 meter stigning igjen. Jeg rastet. Straks etter rasten sprakk skydekket opp, og Suletinden lettet på sløret, for min skyld; jeg befant meg i skaret, det kommende godværet hadde lurt høydemåleren med sitt stigende trykk. Jeg stavret meg opp mellom steiner og grus på isete føre. Et stort blått felt bredte seg på himmelen og solstriper pyntet landskapet til fest. Rett frem, rett nord, tronet Jotunheimen. Riktignok med sid kjole av grå skyer, men allikevel tilstede. I et stjålent sekund løftet hun også umerkelig på skjørtet og blottet foten av en tind; blir helt ør. Tar ikke bilde.
Suletinden letter på sløret
Jeg river meg løs fra utsynet og river fellene av skiene. Som takk for opplevelsen dekorerer jeg flanken nedenfor skaret med pene sider, danser meg ned mellom oppstikkende stener, yr av glede. Noen av stenene som ikke når helt opp vil også gjerne bli husket på, og de signerer undersiden av skiene mine idet jeg farer forbi.
Fra Suleskaret
Det er godt å komme frem i vakkert vær, og det er godt å være på Sulebu. Sist jeg satt ved kjøkkenbordet her, sammen med Siri, var det første dag på tur, to uker før bryllupet, og jeg satt og tenkte på talen. Gode minner.
I morgen, hvis alt går godt: Varm dusj, kald øl og treretters middag på Fondsbu.
Dag 30: Værfast på Bjordalsbu
Å krysse fingrene for god sikt hadde liten effekt på værgudene, men det visste ikke jeg da jeg hoppet ut av sengen kl 06:00 og hev på meg fillene. Stoppet et øyeblikk, ingen uling i pipen, godt. Alt var klart kvelden i forveien, så jeg fosset frem mot avreise, klar for en lang etappe. Overraskelsen var stor da utgangsdøren ble revet ut av hendene på meg og blåste opp med et brak. Der jeg dagen før kunne se en lang rekke av kvist i retning Breistølen, kunne jeg nå såvidt skimte én eneste. Jeg gjorde allikevel alt klart, men jeg så at det ikke var håp for å nå Sulebu i dette været. Avreisen ble utsatt til 08:30 for å se hvilken vei været utviklet seg, og da vinden økte på og barometertrykket sank kom jeg på et britisk munnhell:
Oh well, I’ll put the kettle on
Som sagt, så gjort. Grønn te; takk, depot-sjef!
Det står en kvist like bak skiltet…
Utover dagen ankom to dansker med hver sin pulk, de hadde startet fra Breistølen i går og teltet på veien. Tøft å dra pulk opp her i dette været… De var nok glade for å komme inn, etter at glidelåsen på en av soveposene hadde blitt ødelagt (de klarte å reparere den). Det var hyggelig å få selskap, og det hjelper på min egen motivasjon å forklare hva det er jeg holder på med.
Når jeg allikevel satt værfast, kunne jeg også gå over ruten videre mot Otta på nytt, og etter en times leting og finregning kom jeg opp med en ny plan, som sparer meg for en masse trasking på vei. Da gjenstår det vel bare å se planen males til grus i møtet med realitetene, det skal overraske meg stort om jeg når Otta på lørdag. Særlig fordi jeg har kommet frem til at jeg tar for få bilder og derfor er nødt til å gå saktere og stoppe oftere…
Dag 29: Iungsdalshytta til Bjordalsbu
Det var en lys morgen på Iungsdalshytta, da lyset kom kunne jeg se mangt et fjell i det fjerne. Det føyket ikke engang rundt vinduene. Dette skulle bli turens første dag uten snøbriller.
Første dag med behov for DNT-nøkkel
Jeg somlet litt med morgenstellet og var ikke ute før ti over ni, og jeg fulgte kvistingen mot Raggsteindalen et stykke lenger enn der vinterløypen egentlig går, for det var så godt å gå på den faste sålen der skuteren hadde kjørt, i motsetning til gårsdagens baksing. Det var ingen kvisting til Bjordalsbu, det hadde vært for dårlig vær, og jeg skar over mot Toviki rent visuelt, godt å la kompasset få hvile. Vel oppe på land kom fellene på, og jeg gjøv løs på de beryktede bakkene opp Mjolgedalen. Snøforholdene var motsatt av dagen før, det var bare rabber og steiner overalt, så det gikk riktig så godt oppover, med noen pauser for å få igjen pusten og se på utsikten. For det var faktisk utsikt. Nei, dette krever et utropstegn: For det var faktisk utsikt!
Lite snø i Mjolgedalen
Ved ca 1400 meter gikk jeg inn i skyene, og whiteout’en var total. Det var for lite vind til å ha nytte av den snoren jeg har bundet i den ene staven, men jeg brettet opp øreklaffene for å føle vindretningen. Så fikk jeg buksert kompasset på plass i en fold i kartmappen, det fikk duge som kompass-stativ. Hvert 20. minutt sjekket jeg kursen med GPS, og etter det som virket som en liten evighet begynte jeg igjen å skimte konturer rundt meg.
Da jeg passerte turens (altså selve langturen) høyeste punkt, 1604 moh, fikk jeg endelig sikten tilbake. Jeg stoppet og fikk av fellene. Her var føret perfekt: En fast såle av vindpakket snø med et tynt lag løssnø på toppen. Nå kunne jeg kjenne at mine såre lepper sprakk opp idet jeg gliste fra øre til øre, slik skal det være. I en drøy kilometer fikk jeg gleden av å være i den tilstanden av perfekt harmoni bare motstandsløs diagonalgang kan gi, og hadde bakken ned mot vannet ved Bjordalsbu vært brattere, ville jeg hensatt slanke sigder i den nakne snøflaten; for første gang på turen så jeg godt alle detaljer i underlaget.
Dette er jervens rike, hold døren lukket
Jeg har merket meg at etappene på en måte går lettere når jeg må navigere selv, kanskje fordi jeg da må flytte fokus vekk fra skigåingen og la den klare seg på automatikk? Det er en drøy tur til Sulebu i morgen, da kan det hende at jeg trenger både kvisting og bra føre, det er i alle fall kvistet til Breistølen. Krysser også fingrene for god sikt i morgen.
Hytteboken fra sist vi var på Bjordalsbu