Monthly Archives: april 2014
Dag 67: Hattfjelldal til Sæterstad gård
Jeg stilte opp på Mix rett etter at de åpnet for å få en oppdatert israpport, og det var gode nyheter: Isen skulle være god sør for Nordnes, altså kunne jeg bruke skiene et godt stykke samtidig som jeg kuttet flere kilometer av distansen jeg måtte gått om jeg måtte fulgt fylkesveien. I en overraskende alvorlig tone la han til: «men du må gå fort, det e vår no.» Han hadde rett, jeg kunne selv se forskjellen fra søndag kveld da jeg ankom Hattfjelldal. På turen inn til sentrum merket jeg meg at snøkanten hadde trukket seg ned fra veibanen til grøftekanten, bekkene hadde vokst, og flere steder var det vann der det på søndag var snø.
Niste for de neste dagene
Å påstå at jeg tok vårens ankomst med et smil og knusende ro vil vel være noe i nærheten av en blank løgn, og mye veitrasking og ekstra dager den siste tiden har hatt samme effekt på motivasjonen som plussgradene på snøen. I bakkene på vei opp fra Hattfjelldal tenkte jeg tanken: «Jeg bryter,» og det med en slik skråsikkerhet at jeg ble helt paff, jeg så for meg bussturen inn til Mosjøen og venting på nattoget sørover. Jeg gikk videre, men det var nesten at jeg måtte love meg selv å ta opp temaet til vurdering ved neste mulighet for hjemreise.
Siste farvel med de gamle skiene og Hattfjelldal Camping
De nye skiene virket, men jeg ble ikke helt venn med denne vidjen, som enten ble for stram for å gå komfortabelt eller så slakk at den glapp. For hver justering måtte jeg av med skien og demontere vidjen, tungvint. Til slutt la jeg hele stasen i sekken og gjenoppdaget hvordan steglengden faktisk er bedre med en tåbinding. Inne i skogen fikk jeg feste med rød «silver», men ute på vannet var det for hardt – isklisterføre. Kortfellene ble redningen, og jeg fikk meg en liten overraskelse på kjøpet: Fellen var ganske mye for lang, eventuelt er avstanden fra bindingen til fellelåsen tilsvarende mye for kort, så enten har Åsnes flyttet låsen et stykke bakover på skien, eller så er bindingen montert lenger fremme på de nye skiene. Jeg tok ikke frem saksen.
Å krysse landets nest største innsjø
Skuterløypen kom ut på Røssvatnet ved Finneset og fulgte land øst- og nordover. Jeg dro heller over mot Røssvassholmen, en gedigen øy som med tett skog. Denne dro jeg opp på ved østenden via et skuterspor, det var en del vann inne ved land, men jeg måtte følge land et stykke vestover på nordsiden på grunn av et belte med oppsprukket is tvers over Krutåbukta. Det var litt knotete å komme seg utpå igjen, men jeg fant til slutt et slakt nok sted uten for mye sprekker eller overvann. Kjapt og greit over til skuterløypen ved Krutnes og opp på land. Herfra ringte jeg Sæterstad gård før jeg la avsted langs den bare veien.
Solen tittet frem akkurat idet jeg skulle dokumentere kakaopausen. Kakao må man ha, selv om brukerutstyret (dvs termosen) sitter vanskelig til bak fastspente ski
Den drøye milen gikk relativt smertefritt, med tildels kraftige vindkast fra ulike retninger, kanskje fallvinder fra fjellene rundt her? Jeg var så heldig å få se noen av dem gjennom hull i skydekket, og da var turgleden igjen tilbake og alle dumme tanker om å bryte forduftet.
På Sæterstad fikk jeg huset for meg selv, og jeg nøt både middag og kaffe før husets folk var tilbake. Det var spennende å få høre om virksomheten til to temmelig aktive gründere med eget kraftverk, oppdrett av røye til prisbelønt rakfisk og geitehold for å få melk til gårdsysteriet, som produserer et utall ostetyper, i tillegg til at de har en del turister på gården, med overnatting og servering av mat. Nylig hadde de også satt opp et «plusshus» som er energinøytralt. Imponerende! Utover det er det veldig koselig her, med knallfin utsikt – jeg gleder meg allerede til å innta havregrøten ved vinduet.
Dag 66: Fiksedag i Hattfjelldal
Klokken hadde ikke rukket å runde ni med så altfor mange minutter da jeg skred gjennom de automatiske skyvedørene på Coop og styrte i retning av sportsavdelingen. Tre minutter senere stod jeg foran disken på kafeen «Go’biten» og søkte opp nummeret til Intersport Mosjøen mens jeg bestilte svele og kaffe. Allerede sulten igjen, det er ikke lett å sove lenge på tur.
Skiene hos Intersport var dessverre kortere enn det jeg er og derfor uaktuelle, men de kunne tipse meg om å ringe til Byggmakker(?) Flokkmann. Ski og binding hadde de, men oppbyggingsplate og mulighet for faktura var det verre med. Han ba om litt tid, og før jeg var kommet til utenriksseksjonen i Aftenpostens e-avis hadde jeg ham tilbake på tråden. Faktura kunne ordnes, og han lovte å ta seg en tur rundt til de andre sportsbutikkene i Mosjøen for å se etter en plate til meg. Er det noen som fortjener en pris for god service, er det sportsavdelingen hos Flokkmann! Jeg ringte han jeg møtte på Mix kvelden før, og klokken elleve var alt i boks: Skiene skulle få plate og binding montert, og Stig skulle ta dem med seg til Hattfjelldal.
Da jeg ankom midtpunktet i Hattfjelldal, Mix, sto skiene i en krok. Jeg bestilte husets biff, og dagens helt på denne siden av fjellet, Stig, spanderte kaffe. Han lovte også å skaffe meg oppdatert informasjon om skuterløyper og isforhold i morgen tidlig; hva skulle man gjort på en tur som denne uten så mange flotte folk på hver enkelt plass man passerer?
Nye ski med bilde av Fridtjof Nansen (med kløyvd panne). Han kommer til å stirre taust opp på meg mens jeg svetter meg opp på fjellet igjen
Jeg ble litt overrasket da jeg plukket med meg skiene, for jeg hadde bedt om en kabelbinding, men endte opp med en kombinasjon i form av tåbinding med vidje. Det blir spennende, håper sålen holder helt frem, jeg har sett 75mm skosåle gi tapt for tåbindingens jerngrep før. På den positive siden får jeg kanskje bedre komfort på flatene om jeg bare bruker tåbinding, vidjen er ganske lett å ta av og på, selv om jeg må av med skiene og den virker vesentlig stivere enn kabelen på den gamle bindingen. Uansett var dette den eneste kabelbindingen de hadde, jeg får sende den gamle hjem og bytte etter turen om det ikke blir noen suksess.
Dag 65: Furuheim til Hattfjelldal
Så skulle da også jeg få gleden av å bryne meg på denne utfordringen, en utfordring mang en NPL’er har møtt før meg. Først skulle jeg imidlertid få nyte en utsøkt morgenstund, altfor lang selvfølgelig, med hjemmebakt brød, gårdsmelk fra en mugge, boller med brunost, og radio. Jeg forlot den trivelige gården kvart på elleve og skrådde over jordet i retning av brøytekanten. Føret var litt sugende, men farten var brukbar, og jeg gledet meg over å skulle få gå på ski helt frem, på en dag jeg hadde fryktet det kun ville bli asfalt og vonde føtter.
Farvel til Furuheim
Jeg gledet meg nok for tidlig. Etter rundt åtte kilometer av dagens tretti tilmålte ble det med ett tyngre å gå, jeg følte at jeg sank lenger igjennom – men bare på den høyre skien.
Ka farsken?!
tenkte jeg, med hensyn til landsdelen jeg nå har kommet over i, det var ganske så fascinerende å forlate trønderne nede ved Namsvatnet for så å oppdage at de første jeg møtte på etter én enkelt dag på ski var vaskeekte nordlendinger. Høyre ski sank igjennom, på midten, med for- og bakskien stikkende opp. Så hadde det altså hendt meg også, jeg hadde brukket skien. Det ble ikke bruk for ytterligere bannskap, dog, for jeg var snar til å minne meg selv om hvor heldig jeg tross alt var når dette skjedde halvannen meter fra nærmeste brøytede vei, med det største tettstedet på ukesvis innen rekkevidde samme dag. Hva om det hadde skjedd midt oppe på Børgefjell, i kuling og null sikt?
Nesten ti års part partnerskap, i gode og onde dager, er ved veis ende
Så fikk jeg spenne skiene på sekken og ta til takke med vonde fotsåler. Da regnet kom var tid og sted glemt, og uttrykket som falt meg inn er vel oftere i bruk på det sentrale østland, da helst av mennesker som er enda yngre enn det jeg er:
Serr?!
I denne sammenhengen betyr det noe i retning av «ka farsken,» eller rett og slett «er det muuulig». Så gikk jeg der og trasket i en korridor av granskog, i regnværet, og tenkte på stort og smått, mest smått, og jeg regnet egentlig med at skiproblemet ville finne sin løsning med neste dag og den nye ukens ankomst. Allerede da jeg ringte campingen for å booke meg en natt til fikk jeg en indikasjon: Det selges ski i Hattfjelldal (på Coop!), og Mosjøen er bare en drøy times busstur unna.
300 meter før jeg var fremme skjedde det noe gøy. Han gliste fra øre til øre, jeg også, og vi strakte frem hver vår brunbarkede neve og fremsa våre respektive navn gjennom tykke skjegg. Jeg hadde møtt min første NPL’er, Kjetil. Vi ble stående i veikanten en stund og utveksle erfaringer, så nå vet jeg om en snarvei jeg ikke skal ta, og Kjetil får seg en dram på Viermahytta. Takk for praten, det var stor stas!
På campingen ble jeg tatt godt imot og innlosjert på rom 1, i likhet med mange NPL’ere før meg. Inne i sentrum ventet det også positive overraskelser: Mix-kiosken tjente også som stedets restaurant og pub, så her fikk jeg sitte ned med maten og nyte turens første Mack, og da jeg skulle gå kom jeg i prat med mannen bak disken, han skulle til Mosjøen neste dag og kunne godt ta med et par ski på tilbakeveien om Coop ikke skulle ha noe passende. Mett (vel, nesten) og fornøyd (veldig) gikk derifra med et telefonnummer i lommen. Jeg har vel ikke vært så glad for å ha fått telefonnummeret til en mann før…
Tilbake på rommet slukte jeg to store sjokolader og en smurt lefse. Morsomt å besøke en plass jeg har bodd en kort periode som liten, men som jeg bare husker ut fra familiens fotoalbum.
Dag 64: Viermahytta til Furuheim
Før avreise hadde jeg lest værmeldingen for Namsvatnet, 5-6 sekundmeter, snø, senere regn. Jeg var forberedt på litt dårlig sikt og en ellers grå og kjedelig dag. Hadde jeg lest værmeldingen for Børgefjell hadde jeg nok blitt værfast: 16-17 sekundmeter og snø.
Dagen begynte tidlig. Halv seks kalte naturen, veldig, og jeg så ingen vits i å returnere til posen etter å ha vært ute, så da la jeg i ovnen i stedet. Halv åtte la jeg avgårde langs oppsynsmannens spor på nysmurte ski, jeg gledet meg over at de gikk eksakt dit jeg skulle. Kroppen var tung og treg, det snødde og etterhvert kom også vinden.
Inn i Børgefjell og forbi!
Oppe ved Gaukarvatnet ble jeg stående en liten stund og fundere på om jeg skulle snu, det blåste mer her, og sikten var ikke så god. Etter litt fekting med kompasset hadde jeg kommet frem til at jeg hadde rundt en kilometer sikt, men det var lavt skydekke og jeg skulle videre oppover. Jeg gikk. Videre hadde jeg litt flaks: Etter et kompasstrekk som strengt tatt var litt langt for uværsnavigasjon, det var nå nede i 200 meter sikt og snøfokk, fant jeg endelig målet for strekket, en elvesjø; terrenget så ut til å stemme og klokken hadde gått passe langt. Heldigvis sjekket jeg GPS’en, for jeg hadde ikke kompensert på langt nær nok for at farten er lavere i uvær. Jeg hadde 1,3 kilometer igjen.
Ute på Store Kjukkelvatn blåste det friskere, bra det var delvis medvind, og jeg la kursen nærmere land for å ha litt trygghet på retningen, men ikke for nært på grunn av elveos. Dette ville også bringe meg forbi hyttene i nordenden av vannet, der kunne det være ly. Ellers, når bredden forsvant i det hvite, gikk jeg på retningen til snoren jeg har bundet i en av stavene. Ved hyttene tok vinden godt, og jeg gikk en runde med meg selv over en kopp kakao i vindsekken, klemt inntil veggen: Sette opp teltet i ly av veggen, værfast, eller se om været ble bedre ned mot Båttjønnhytta? Klokken var om lag ett, så jeg mente at jeg skulle klare en halv mil til, med 100 høydemeter i rett retning.
Dimman letter
Jeg var ikke så langt på vei dit før skydekket begynte å lette. Stort sett var jeg litt mer skjermet for vind, og jeg tok over mot Øvre Båttjønna i stedet for å gå nedom hytten. Derfra gikk det raskt, netto utfor, målet om å gå de 40 kilometerne til veien i Susendalen virket innen rekkevidde.
Ved Guevtelsjaevrie møtte jeg to isfiskere, de lurte på om jeg ikke hadde hørt værmeldingen. De kunne videre fortelle at hotellet i Hattfjelldal hadde gått til bølgene (ad undas, eller «dundas», som de sier her) og omgjort til asylmottak. Derimot skulle det være en gård som leide ut rom like ved der jeg ville komme ned i Susendalen. Etappelengden ble oppjustert med to kilometer, nok en maraton (selv om dette tallet 42 dukker opp stadig vekk har jeg ikke haiket en eneste kilometer!). Skogen voldte færre problemer enn fryktet, det var en fin passasje omtrent midt på ryggen mellom Mjølkelva og Lille Susna. Der var det også et skuterspor som loset meg trygt gjennom den tetteste skogen. Fordi det er vanskelig å ploge i trange spor mellom trærne tok jeg av skiene i de bratteste kneikene.
Ti på halv åtte, nesten tolv timer etter avmarsj, stod jeg endelig på veien og telefonerte med Fruen og husfruen på Furuheim gård. Ved ankomst brant det godt i ovnen, og jeg fikk boller, rundstykker, pålegg og brød. Perfekt for en sliten NPL’er! Det ble en trivelig kveld i en 300 år gammel trebygning som gårdsfolket hadde fått flyttet ned fra Mosjøen og pusset pent opp.
I morgen går veien til Hattfjelldal på gjensnødde veier etter tips fra folket her om slike detaljer som broer som ikke står på kartet. Husfruen klarte også å finne en overnatting til meg i Hattfjelldal, tusen takk!
Dag 63: Røyrvik til Viermahytta
Frokosten var av det solide slaget: Egg, H-melk (drikker vanligvis skummet), fete påleggssalater, sjokoladepålegg. Dugelig med niste fikk jeg også med meg i finværet. Fotsålene syntes nok det var litt tøft å starte med 15 km langs veien, men det gikk ellers overraskende greit, et stykke kunne jeg til og med bruke skiene.
Landeveisfarende
Herfra går båten om sommeren
Dager som denne kan jeg fint tåle flere av. Nesten vindstille, tre kuldegrader, sol fra en så godt som skyfri himmel. Oppe på Namsvatnet var det som lovet både kvistet og kjørt skuterløype inn til utleiehyttene som ligger om lag tre kilometer fra Viermahytta; han som kjører skyssbåten frakter visst like mange vinterstid. Det var folk ute på skuter, vi hilste til luen, og i sporet var det tendenser til silkeføre. Namsvatnet var sterkt nedtappet, så det ble litt opp og ned i den grunne viken ved Viermahytta, jeg måtte også gå en liten omvei for å finne en snøbro over Storelva, som gikk åpen langt ut i det som vanligvis er vann.
Fremme for dagen
Jeg trengte ikke lete etter nøkkelen
Dagbok og kaffe hører med til det som skal gjøres
Nøkkelen stod i døren da jeg kom, og det lille rommet var lett å fyre varmt på en mild dag. Det varmer også, om enn på en litt annen måte, at noen har satt igjen en liten skvett med livets vann da de dro herfra.
Dag 62: Hviledag i Røyrvik
I teorien burde det kanskje være unødvendig å hvile to dager etter en hviledag, men jeg innså nødvendigheten av en hvil da jeg måtte støtte meg til veggen på vei til toalettet og bruke dørklinken som støtte for å komme opp og ned av setet. Kroppen var, som ventet, svært lite fornøyd med å ikke bli lyttet til i går. Dessuten er ikke Røyrvik Gjestegård det verste stedet å tilbringe en ekstra dag heller.
Dagen har jeg brukt godt, til telefonering både med Fruen og folk som kan tenkes å kjenne til isforhold underveis, vasking og tørking, spising, og et langt besøk på besøkssenteret til Visit Børgefjell. Sistnevnte er en del av stedets bensinstasjon/sportsbutikk/farvehandel/byggevareforretning; vi byfolk har nok litt å lære om det som på fint kalles multitasking eller samlokalisering eller hva det nå er. Her skuet de i alle fall hunden på hårene, «æ veit ka du vil,» og jeg fikk beskjed om å slå meg ned med en kopp kaffe mens de øvrige kundene fikk betale for diesel, gipsplater, maling og skismurning. Så fulgte en hyggelig turprat med masse nyttig informasjon om isforhold, åpne og stengte hytter og rutevalg videre. Jeg ble anbefalt å følge sommermerkingen til Nordlandsruta i stedet for å gå innom Hattfjelldal, men da jeg var tilbake på rommet for å detaljplanlegge den biten, var jeg med ett mindre enig: Bratte opp- og nedstigninger, tildels gjennom skog, tildels i potensielt skredfarlig terreng, ymse store elver og et tusentalls høydemeter mer enn den opprinnelige planen. Etter en telefon til Stekvasselv gård, hvor de kunne bekrefte mine mistanker om at de fleste går via Hattfjelldal og bekrefte at isen på Røssvatnet var å betrakte som farbar, var jeg igjen tilfreds med den opprinnelige planen, selv om tungt føre og/eller overvann i forbindelse med det varslede mildværet kan føre til en del på vei.
Kroppen hadde godt av hvilen, og jeg føler meg igjen klar for en ny etappe. 15 kilometer på vei i morgen tidlig før jeg kan ta skiene fatt langs kvistet skuterløype over Namsvatnet og inn i Børgefjell.
Dag 61: Tunnsjø senter til Røyrvik
Tanken slo meg idet de første regndråpene landet på jakken og jeg måtte bytte til de vanntette overtrekksvottene:
Dette er en svart dag.
Jeg hadde gjort unna de siste ti minuttene med kamp mot skogen og hadde innsett at denne dagen var det klokken og sinnet jeg skulle få kjempe mot resten av dagen, der jeg trasket langsmed landeveien. 42 kilometer, en maraton, til Røyrvik, jeg gav meg selv 10 timer. Overskred jeg denne tiden, måtte jeg opp med teltet. Tvilen var med på tur: Hva vil kroppen si til dette? Sist lange etappe på vei (ned til Otta) hadde jeg gått meg helt i stykker, og da var bare 23 av de 38 kilometrene til fots. Lårene var tunge opp bakkene mot høyden mellom Tunnsjø og Limingen, men vel oppe fikk jeg endelig bruk for skiene, om enn bare halvannen kilometer, forsiktig, forsiktig utfor mot Limingen. Jeg hadde gjort et forsøk i brøytekanten lenger ned, i sporene til en annen NPL’er, men i regnværet fantes ikke feste og jeg er lei av å gå på bakglatte ski.
På Limingen-siden kom nedbøren som snø, men nede ved sjøen var veien for det meste bar. Vannet så ikke veldig farbart ut for mine øyne, men jeg så noen isfiskere like ved råken foran vanntunellen; de visste nok hva de drev med. Isfiskere hadde jeg også sett i morges, ute på vannet der jeg snudde dagen før, men de holdt seg langs land. Selv har jeg ikke noe særlig erfaring med isbedømmelse, så da får jeg holde meg på den sikre siden og gå rundt om jeg er det minste i tvil.
I dag har veitraskingen gått mye bedre enn før. Jeg har vært veldig bevisst på å gå der det er mykest, og hver time har jeg stoppet, tatt av sekken og fått i meg mat og vann. Hele veien har jeg fulgt med på kartet for å se hvordan jeg lå an i forhold til ti-timersplanen, slik at jeg ikke skulle slite meg ut om det ikke var mulig å gå helt frem. Belønningen for å klare det på én dag skulle være muligheten for en hviledag ekstra for å hente seg inn igjen, man gjør ikke så lange etapper på vei med tung sekk ustraffet, gårsdagen var også strevsom.
Målet: Røyrvik
Utover dagen lysnet det, både på den ene og den andre måten, og gjennom oppskrapede solbrilleglass kunne jeg se at jeg nå er begynt å nærme meg Nord-Norge: Flere av gårdene hadde både en gamme og innhegninger for reinsdyr på tunet, i Røyrvik er skiltingen tospråklig. Da jeg stoppet for å brette om kartet ble det endelig klart at målet var innen rekkevidde: 13 kilometer igjen, jeg var en liten halvtime foran skjema. Fotsålene skrek ikke lenger av smerte, de ba bare tynt om nåde, knærne begynte å si fra tydeligere, veidekket skiftet fra grus til asfalt, men jeg hadde bestemt meg.
Rett før den siste pausen, med rundt fire kilometer igjen, suser nok en bil forbi. Jeg løfter blikket og kikker inn sideruten for å se om jeg skal hilse tilbake, konstaterer at jeg slipper og lar blikke falle tungt ned foran skosålene mine igjen. Nå stusser jeg litt, for istedet for lyden av rusende dieselhester hører jeg fallende turtall og knasing under dekk. Idet jeg tvinger blikket opp igjen, går døren opp; jeg tar av solbrillene, og hun besvarer alle mine drømmer der og da:
Ska’ æ ta sækken for dæ?
Hun har sett slike som meg før, så hun vet at jeg selv ikke kan sitte på. På spørsmål om overnatting får jeg vite at bestemoren hennes jobber på Gjestegården, så hun slår på tråden dit og foreslår at hun kan kjøre sekk og ski helt opp for meg. Før hun drar kan hun fortelle: «Du har ca fiir kilometer igjæn te Røyrvik.» Jeg tenker høyt: «Rundt en time, altså,» men hun kvitrer blidt tilbake «Du bruk’ittj’no meir enn en liten hæltiim, trur’ittj’æ, nei.» Så setter hun seg inn, og jeg strekker armene i været og setter i en liten gledesdans. Hun ler og er vekk.
I støvskyen etter Reddende Engel tar jeg veien innover i grådige klyv mens mine to siste Li-klenning forsvinner i grådige jafs, stablet i høyden. Ben og føtter verker, skuldrene jubler. Jeg jubler. En hæltiim er nok noe lenger her oppe enn i Sør-Trøndelag, og jeg har vært på veien i så godt som ti timer idet jeg tørker av skoene ute og blir møtt av to strålende blide mennesker i resepsjonen, hvor sekken venter på meg. På vei inn så jeg at matserveringen skulle ha stengt for dagen, men mannen i forkle, formodentlig kokken, spør «När vil du äta?» Etter en varm dusj blir jeg servert en ekstra stor porsjon kyllinggryte (han måtte ha salaten på en egen tallerken), Dahls pils, sjokoladekake og kaffe. I skrivende stund er min eneste bekymring hvordan jeg skal klare å stavre meg ned trappen og i seng før øyelokkene glir igjen for i dag. Morgendagen blir hviledag, vi kan si at det er for å feire at jeg med å ha ankommet Røyrvik er halvveis fra Lindesnes til Nordkapp.
Dag 60: Nordli til nært Tunnsjø senter (telt)
En sen start burde ikke gjøre så mye fra eller til, tenkte jeg, fem mil på to dager burde være overkommelig, og jeg stoppet og pratet med folk etter Flyktningerennets nydelige løyper. Frokost med avis, kaffe, rundstykker, melk og juice; herlig. Da jeg kom ned til Kvelia, ble jeg litt overrasket: I følge et skilt skulle det fortsatt være 55 km igjen til Røyrvik, og jeg hadde allerede tilbakelagt rundt halvannen mil i skisporet; det var ikke helt etter planen, klokken var mye. Jeg stoppet, som alle andre NPL’ere, innom Kveli-bua, hvor jeg fikk kaffe, kaker og flotte, tykke ullsåler i tillegg til en hyggelig prat. Som fryktet er ikke isen på Limingen å anbefale, jeg må gå veien rundt. På Kveli-bua gikk jeg også en runde i avdelingen med husflid; han som driver stedet driver også Luss- og busserulleriet, det er derfra de gode ullsålene kommer, sammen med tøfler, klesplagg, vadmelskondomer(!) og barnesko, alt i ull.
Kveli-bua er både matbutikk og husflidsutsalg for Luss- og busserulleriet
Halv tre var jeg på vei videre, og ved neste pause stod jeg overfor nok et valg: Følge skuterled gjennom Sverige eller bare ta veien? Muligheten til å gå på ski fristet mest. Jeg var usikker på et av vannene underveis, men så at jeg hadde en mulighet i retning av Tunnsjø senter (som ikke er et handlesenter, men en bygd) dersom vannet ikke skulle la seg krysse. Noen svensker jeg møtte ved Björkvattnet mente isen skulle være god, så skuffelsen var stor da jeg så ned på vannet og en diger råk strakte seg tvers over. Nede ved iskanten så jeg at leden ikke var kvistet over, isen hadde mørke flekker, og det var råker rundt småbekkene som rant uti. Det gikk skuterspor over, men jeg turte ikke følge dem. Jeg iverksatte reserveplanen og fulgte en kraftgate i retning Tunnsjø senter. 400 meter fra veien ble jeg i tvil: Klokken nærmet seg syv, rundt en time igjen med lys; gå eller slå leir? Neste mulighet for telt var en drøy halv mil fremme langs veien.
Råk på Kvarnbergsvattnet
Etter å ha tvilt meg frem til å gå, for å gjøre morgendagens etappe mulig, møtte jeg allerede etter femti meter en hindring: Den lille, tynne blå streken på kartet, til forveksling lik mange andre blå streker jeg nylig hadde krysset, var ingen liten fillebekk man kunne skritte over. Dessuten lå den nede i en dyp kløft, så det ville være mye jobb å komme seg ned for å banke i snøbruene. 350 meter til veien, bare 50 meter til jeg var ute på et åpent jorde; så nært, men dog så fjernt. Det skulle ikke være langt til nærmeste bro, så jeg la i veg med friskt mot. Imidlertid var skogen tett og terrenget stedvis så bratt at jeg til tider måtte av med skiene og grynne/bakse/kravle oppover bakkene; svetten silte og klokken løp.
Da klokken var åtte var jeg hundre meter fra broen. Bekken gikk åpen også her, men det var mulig å komme til, og jeg stod på en plass som akkurat var stor nok til teltet. Jeg slo leir, første leir med tilgang på rennende vann – luksus!
Jeg gruer meg til i morgen, 42 kilometer riksvei; håper jeg får brukt skiene, hvis ikke får jeg dele etappen i to.