Dag 112-113: Hviledag og hjemreise

steinjak Norge på langs

Idet jeg satte meg inn i bilen på Dyranut var i grunnen selve turen over, og jeg kunne endelig ta imot den nye årstiden med åpne armer og uten forbehold; allerede på hviledagen før hjemreisen begynte jeg å glede meg til tur i lette klær, med svartkjelen i sekken, fiskestang. Jeg fikk bestilt meg flybillett til lørdag kveld, og fredagen ble det middag med mor. Selve lørdagen ble en lang reisedag, og knaskende på Paracet for å holde forkjølelsen i sjakk ruslet jeg rundt i solskinnet på Torshov i skisko, ulltrøye og selebukse mens jeg nøt smaken, duften, lyden av bysommer mens min mor var i Trikkestallen på barneteater. Varm lunsj og tur til Gardermoen.

Denne har jeg drømt om å se noen ganger

Denne har jeg drømt om å se noen ganger

Å lande med fly på Værnes, åpne setebeltet og trave i kø gjennom slusene til ankomsthallen gjør jeg stadig vekk, men nå var det annerledes, og jeg hadde en fullkommen ro i kroppen der jeg ventet på bagasjen ved bånd nummer to. Med den største selvfølgelighet labbet jeg over til flybussen i åpne skisko og full lufting i buksene. Betalte, én vei. Tok en telefon. På Dalen Hageby stod en strålende blid Tonje og ventet med bilen hun hadde lånt av Fruen og meg den siste uken, luksus å få kjøre de siste meterne hjem; et stopp på Prix for å handle litt melk og brød.

Å skru på blinklyset, senke farten og plassere meg litt ut til venstre før jeg legger godt over til høyre opp den bratte Fagerliveien gjør jeg stadig vekk, men nå var det annerledes, og jeg lot dieselmotoren jobbe i et behagelig turtall på andregir oppover; ingen travelhet, ingen hast. Høyre blinklys på igjen, enda lavere fart, snart ser jeg huset ovenfor lekeplassen. Plenene er grønne, utelekene står fremme på trappene og snøskuffene er ryddet vekk; den dagen jeg har ventet på i mang en tung stund er plutselig her. Jeg trår inn clutchen og svinger langsomt ned i gårdsplassen med en fot på bremsen. Holder litt i nøkkelen etter å ha slått av tenningen.

Å ta de tre trinnene opp trappen foran inngangsdøren, lete frem nøkkelen og sette den i låsen gjør jeg stadig vekk, men nå var det annerledes. Det var som om jeg kjente den 31. januar klokken 07:00 i kroppen da jeg lette frem knippet som i tillegg til DNT-nøkkelen inneholder en ordinært utseende TrioVing-nøkkel, et stykke metall som har fremkalt et lite stikk av hjemlengsel hver gang den har dukket opp underveis. Jeg gjenopplever øyeblikket da jeg låste døren bak meg idet jeg vrir om nøkkelen, motsatt vei denne gangen; hører et kjent klikk i låsen og trykker ned dørvrideren. Det lukter som det pleier, det lukter hjemme.

Jeg trår over terskelen.

Kortere skjegg, bomullsklær for første gang på veldig lenge

PS: Jeg kommer til å skrive noen flere innlegg om Norge på langs-turen i dagene og ukene som kommer, for under forberedelsene fant jeg uvurderlig hjelp i å lese om andres erfaringer med forberedelser, utstyr og rutevalg, og jeg skylder å sette meg ned og tenke igjennom og formidle dette til de som måtte komme etter meg og muligens sitter med de samme spørsmålene som jeg gjorde før min tur.

Dag 111: Sandhaug til Dyranut (og Hønefoss)

steinjak Norge på langs

Jeg våknet til en kjent lyd det er lenge siden jeg har hørt: Lyden av silregn utenfor. På med skalljakke før morgenens tur «på hjørnet». Kjetil sov på stuen, han gryntet «god morgen» og snudde seg over på den andre siden for å få en time til på øyet – det ble sent i går, NPL’ere er ikke godt trent som natteranglere. Til tross for godt utvalg i pålegg i proviantskapet fantes det ikke spor av noe å ha dette pålegget på, og havregrynpakkene glimret med sitt fravær. Heldigvis hadde noen satt igjen en liten rest med frokostblanding, og sammen med en havrebombe, litt kjeks og tørket reinkjøtt fra sekken ble det frokost nok til at jeg slapp å starte dagen med Joika-kaker.

Bløtt og slapsete

Bløtt og slapsete

Etter å ha pakket sekken for siste gang i denne omgang tok jeg farvel med Kjetil og dro hetten over hodet før jeg spente skiene på meg og la i vei langs den bløte kvisteløypen. Flere steder tro jeg godt igjennom i det grønnlige overvannet der den skittenbrune snøen gav etter. Der løypen gikk ut på Langavatnet holdt jeg land en liten kilometer østover til broen over utløpet, selv om innsjøen i og for seg så kryssbar ut (vanskelig å si i tåken). Uansett måtte jeg snart ha forlatt kvistene for å treffe neste bro, over Bjoreio.

Vi setter pris på å ha en bro

Vi setter pris på å ha en bro

Over Hellehalsen måtte kompasset frem, det var tett tåke. Etterhvert kunne jeg høre en brusende lyd som økte på for hvert steg, og jeg gikk med øynene på stilk inntil enden av et rekkverk kom til syne litt ovenfor meg. Det så ut til å være en del vann som skulle ut av Tinnhylen, så jeg var glad for å ha en bru. Havrebombe og kakao i ly av første og beste bygning.

På vei over mot neste bro lettet endelig været, og jeg fikk et etterlengtet utsyn over Viddas herligheter i tillegg til en vesentlig enklere navigering. Jeg gikk en omvei for å komme over en bekk bare for å oppdage at jeg måtte over igjen tyve minutter lenger ned. Der hadde den vokst til en liten elv som hadde vasket vekk deler av dekket på veien som går her sommerstid, og jeg vadet med vann til anklene med skiene på der det fortsatt var grus igjen. Noen meter lenger bort hadde jeg sett skumtopper over snødekket, det var en vårstor Svinto som kastet seg hissig nedover dalføret, nå og da skylte noe av det skittenbrune flomvannet over broen; denne hadde jeg ikke kommet over uten bro.

Svinto går stor

Svinto går stor

Med elvekryssingene bak meg tok jeg over Bjoreidalshøgda og opp på kvisteruten mot Dyranut, den stod fremdeles, og de siste kilometerne opp til den stengte fjellstuen gikk radig. Nå er de fleste myrdrag gjennomvåte selv på 1200 meter over havet, og elvene går flomstore, det er godt å ha bestemt seg for å ikke gå for Kjeldebu i dag, på 1050 meter er det nok rimelig vanskelige forhold nå. På en måte er det vel også på dette vi fjellfolk skal måles: Om vi har vett nok, mot nok og ro nok (som det synges i radio for tiden) til å snu når målet er som nærmest, ikke hvor vanskelige forhold vi slipper unna med å ferdes i – eller «mestrer» som noen sier, som om noen av oss egentlig har noe å stille opp med når naturen finner det for godt å vise litt krefter.

Vel fremme på Dyranut

Vel fremme på Dyranut

Jeg hektet sammen skiene med 37 av 2700 kilometer gjenstående, de kan jeg glede meg til å gjøre en helg til sommeren: Buss opp lørdag formiddag og rusletur inn til Kjeldebu, tidlig start på søndag og kveldstoget ned igjen til Oslo. Siste spot-posisjon fikk jeg sendt mens jeg over turens siste lefse kunne konstatere at det ikke gikk noen buss, jeg fikk ta tommelen i bruk.

Etter bare ti minutters venting fikk jeg haik med en hyggelig frilansfotograf på vei hjem til Oslo, og noen få timer senere ble jeg sluppet av tre minutters gange fra min mors hus i Hønefoss. Nøkkelen lå på avtalt sted, og dusjhåndkle fant jeg der de pleier å ligge. Ren og pen innså jeg plutselig hvorfor jeg var så slapp, det var seks timer siden den lefsen jeg spiste oppe på Dyranut. En kort spasertur senere var kveldens lokalmat, «from Hønefoss with love», på plass i ferske potetlomper med Dijonsennep. Jeg tilbragte kvelden ute på terrassen, selv lenge etter solnedgang var det godt å sitte i T-skjorte og nyte sin kaffe.

Nå venter en hviledag eller to her før jeg endelig kan reise hjem, det ser jeg virkelig frem til!

Dag 110: Hellevassbu til Sandhaug

steinjak Norge på langs

Underlaget var betydelig hardere enn dagen før, det lønner seg å starte tidlig. En forkjølelse har sneket seg på, jeg kjenner det godt i brystet i motene. Morgenens solfylte himmel hadde blitt dekket med skyer mens jeg spiste frokost, men det var fortsatt mildt, så jakken fikk ligge i sekken; enn så lenge, skulle det vise seg.

Vannene her var fine, litt bløtt her og der, men jeg gjorde god fart på morgenskaren. Lunsjen ble inntatt på trappen til Bjødnabu, i jakke – de første regndråpene hadde meldt sin ankomst, og sikten svant sakte hen mens brødskivene fra Haukeliseter, spart til i dag, fikk følge av to kopper varm sjokolade. Litt spent i oppstarten etter lunsj, for det var like mye blått som hvitt på vannet. Her og der gynget skaren faretruende under meg, men jeg tok meg frem mellom overvannshullene uten å bli våt.

I tåken gikk farten ned med stadige blikk på kompasset og mangel på referansepunkter; der det fantes referansepunkter, var det i form av fremsmeltede øyer av lyng og stein som enten måtte krysses uten ski eller omgås med påfølgende tap av retning. Turistforeningens føremelding hadde sagt at forholdene skulle bli bedre nordover på Hardangervidda, men det motsatte var tilfelle: Overvannshullene var mye tettere på Nedste Krokvatnet enn lenger sør, og det var rundt en halv skistav dypt – ikke hyggelig å trå igjennom her, med andre ord. I blant gav snøen delvis etter, og jeg gikk bredbent og dro meg frem over for bløt snø ved å løfte meg på stavene som jeg satte i isen dypt nede i overvannet.

Matpause

Matpause

Ny pause på Hansbu før jeg forlot den private uteplassens komfortable benk og bord for å lete opp Lakadalsstrupen, jeg hadde tenkt meg gjennom der for å komme over i Lakadalen. På veien fant jeg en bekk som hadde tatt til å renne oppå snøen i ganske så stor bredde – heldigvis slapp jeg å krysse den. Glad var jeg også for å ha GPS til å peke ut retningen for meg i tåkehavet idet det var på tide å dreie opp for å treffe rett passasje over til Lakadalen. Her fikk jeg etterhvert litt mer sikt, og trass i at jeg hadde begynt å gå gjennom skaren gav jeg full gass for å komme så langt som mulig mens jeg ennå hadde sikt. Selv på 1200 meter over havet var det en del åpent vann, så det ble litt «spennende» å krysse Laken over mot Sandhaug.

Vel fremme var det bare å gå i gang med hyttelivets plikter. Der var ikke noe oppslag om vintervann, men vann hadde jeg jo sett nok av denne dagen, så jeg bandt to tiliterskanner sammen i et tau og improviserte en trekksele i den andre enden, før jeg la i vei på ski tilbake til vannet med kannene etter meg som en skranglete pulk og spaden i hånden. Inne i selvbetjeningsavdelingen var jeg snar med å sette på litt vann (tips til de som har med det å gjøre: En kaffekjele er sterkt ønsket; det hadde også vært fint med kaffe i proviantlageret) og få av meg våt ull mens jeg la i ovnen.

Peiskos

Peiskos

Etter middag foran peisen ble jeg sittende og studere kartet med en bekymret fure i pannen: Alle elver, selv på 1200 meter over havet, går nå åpne, og overvannsproblemet blir bare verre og verre. Jeg lette opp bruer og muligheter for å omgå vann, ringet inn mulighetene på kartet og plottet dem inn på GPS’en. Kjeldebu ligger helt nede på 1050 meter, og jeg må krysse en stor elv, Kjeldo, der nede. Det er mulig jeg må vurdere å sette alt inn på å nå riksvei 7 og heller ha det siste stykket fra Dyranut til Finse til gode til sommeren, det nærmer seg tid for å trekke seg ut av fjellet mens jeg ennå har sjansen.

Plutselig er det noen utenfor vinduet. En skiløper. Uten bagasje. Det banker på døren. Hvem i all verden er så gale, dumme at de legger ut på tur i fjellet under disse forholdene, annet enn NPL’ere? Et skjeggete hode titter inn, og begge ansiktene sprekker opp i store glis – som sist vi møttes. Det er Kjetil, som jeg traff etter veien nederst i Susendalen, han som startet fra Nordkapp 15. januar. Et hyggelig gjensyn, og turpraten gikk hele kvelden. Han kom ned fra Halne via Tråstølen og kan gi meg oppdatert informasjon om forholdene videre: Det er visst litt på grensen med tanke på vannveiene, og Svinto gikk så stor at den bare såvidt fikk plass under broen. Vi kikker på kartet i fellesskap, og vi er samstemte i at å prøve seg på Kjeldebu er en dårlig idé nå; altså skal jeg ut av fjellet.

Dag 109: Haukeliseter til Hellevassbu

steinjak Norge på langs

At det ville bli en varm dag var klart allerede i det jeg skrådde over parkeringsplassen på vei til frokost klokken åtte, ikledd T-skjorte og åpen skibukse. Da var jeg endelig sulten igjen etter å ha brukt lang tid på å falle til ro kvelden før, stappmett som jeg var etter å ha forspist meg på rømmegrøt til middagen. Stappmett ble jeg i og for seg også til frokost, man blir gjerne det når man absolutt må stappe ned to vafler med syltetøy etter det egentlig har sagt stopp.

Bakken opp bak fjellstuen er bratt, men det går heldigvis fort over. Jeg var fornøyd med å ha funnet en sammenhengende stripe av snø å følge oppover, nedenfra så det ut til at jeg måtte ta mesteparten av stigningen til fots. Varmen var trykkende, og det sildret i små bekker der snødekket møtte de nylig fremsmeltede, velduftende einerbuskene. Heldigvis bar snøen meg godt, selv om det øverste laget var mykt.

Den første, bratte bakken er unnagjort; langt der nede ligger Haukeliseter

Den første, bratte bakken er unnagjort; langt der nede ligger Haukeliseter

Oppe på høyden ved Vesle Nup trosset jeg dagens smøretips og byttet ut fellene med rød silver. Den satt som et skudd, og spenningen steg ettersom jeg nærmet meg vassdraget som var rapportert å være isfritt. Det blinket i vann langt nede i dalen under meg. Allerede der jeg kom ned til elven fantes det enkelte snøbruer, og ved første lille tjern var jeg i stand til å krysse, det føltes som en liten seier. Fra nå av var det bare å slappe av og nyte turen innover, dager som dette får man ikke så ofte.

Bora gikk åpen

Bora gikk åpen

Jeg slo meg ned på en bar flekk med utsyn over dalføret jeg var på vei opp; av og til må jeg huske på å se meg tilbake også, ellers er det lett å gå glipp av mye fin utsikt. Her tenkte jeg for første gang at jeg har begynt å gå lei rett-i-koppen sjokoladedrikk – kanskje jeg ikke var sliten nok? Resten av skigåingen var ren nytelse, og vel fremme ble jeg bare sittende ute på en benk og nyte dagen en god stund før jeg gikk i gang med hyttelivets sysler.

Utsyn ved rasteplassen, her er det ingen hast med å komme videre

Utsyn ved rasteplassen, her er det ingen hast med å komme videre

Avslappende lunsj på en "kort" etappe

Avslappende lunsj på en «kort» etappe

På en måte føles denne turen fra Haukeliseter til Finse som en etterpåtur, som om jeg ikke er på vei Norge på langs lenger. Jeg gleder meg til å komme hjem nå, samtidig som jeg har en deilig og avslappende «alenetur»-følelse med god tid på etappene; spørs om den følelsen fortsatt er der når det varslede vind- og regnværet setter inn fra i morgen ettermiddag. Prøver meg på en tidlig start.

Selvportrett

Selvportrett

Kveld ved Hellevassbu

Kveld ved Hellevassbu

Dag 105-108: Alta til Haukeliseter med innlagt feiring av nasjonaldagen

steinjak Norge på langs

Nok en frokost med følge av Aftenpostens eAvis, i dag supplert med bagasjereglementet til Avinor. Utenfor vinduet har våren inntatt Alta, så jeg kan stappe dunjakken (skalljakkens lukt diskvalifiserer den fra enhver bruk i nærheten av andre mennesker) i posen som skal være håndbagasje og forlate hotellet i bare trøyen. Turen går i første omgang til nærmeste post-i-butikk for å sende primus, brennstofflaske og noen tunge ting sørover i en pakke, i følge sidene til Avinor er primuser som har vært brukt forbudt selv i innsjekket bagasje. Jeg får noe oppmerksomhet for skiene og blir stående og slå av en prat før jeg poster pakken. Det samme gjentar seg utenfor.

Flybussen tar ti minutter, innsjekking fem, sikkerhetskontrollen to. Jeg kommer imidlertid ikke lenger enn til toalettet før navnet mitt blir ropt opp og jeg må returnere til skranken. En smørblid finnmarking tar meg med til bagasjehallen og lurer på om jeg kanskje kan ha glemt å plukke ut en gassboks før jeg sjekket inn. Den hadde jeg ikke tenkt på på lenge.

Idet jeg kom ut av bakdøren på SAS-maskinen på Gardermoen slo varmen mot meg som om jeg var kommet til et annet land. Nitten grader var litt uvant. I løpet av to timers flytur hadde jeg hoppet over en årstid, og jeg passet på å stille meg i solen nede på perrongen. Snuste inn den saftige duften, glante på alt det grønne. På perrongen i Tønsberg ble jeg møtt med flagg og plakater, og vel ute på Nøtterøy ventet et høyt og smalt glass.

Nasjonaldagen ble feiret som seg hør og bør, i for anledningen lånte klær, uten snev av dårlig samvittighet for mengden is, pølser og kaker som gikk ned i løpet av dagen. Litt av en overgang fra alenetur til barnetog, for å si det litt forsiktig, men det var gøy å ha noe annet enn snø å ta bilder av.

image

Flaggborg I

image

Flaggborg II

image

Fremad marsj, forward march

Dagen etter ble det – som vanlig når familien Nordbø har fri – tur. Det var deilig å trave langs myke stier dekket med brune barnåler mellom de høye furuene, å ta seg ned en gruslagt bakke til Årøysund hvor blomstrende syriner rammet inn den varme, svarte asfalten og en salt bris fra sjøen hilste oss velkommen i solskinnet. Shorts og T-skjorte, ingen sekk. Vi tok en lang pause på plattingen utenfor en forlatt privat hytte, der vi snek oss til en liten «hytte-til-hyttetur» i strandsonen før sesongen tar til for alvor.

image

En annen type utsikt på denne turen

Tidligere på dagen hadde jeg gjort noen siste undersøkelser om forholdene på Hardangervidda. Turistforeningens føremelding av 16. mai var ikke spesielt oppløftende lesning:

I sørvest er det ikke farbart mellom Haukeliseter og Hellevassbu. Bora-vassdraget er isfritt.

Etter å ha snakket med vertskapet på Sandhaug og resepsjonen på Haukeliseter eliminerte jeg likevel alt som ikke trengs for noen få dager hytte-til-hytte fra sekken og gjorde meg klar til avreise med Telemarkekspressen neste dag.

I skrivende stund er Haukeliseters rømmegrøt fortært, og i resepsjonen har de fortsatt tro på at jeg klarer å ta meg inn til Hellevassbu i morgen. Hvis ikke får jeg snu, endelig tillate meg å smile til våren og gjøre et nytt forsøk til sommeren eller neste sesong.

image

Utsikt ved matbordet

Dag 104: Laksevatnet via Nordkapp til Alta

steinjak Norge på langs

Etter en kanskje i overkant sentimental siste kveld i teltet i går var det godt å starte på ny frisk klokken seks i morges, herlig havregrøt, søte kjeks og kullsvart kaffe – kjent og kjært. Sjokoladen hadde jeg dessverre gjort kål på kvelden før.

Selv om leiren lå like ved veien, var det likevel en fin plass – jeg mistenker at de fleste plasser på Magerøya er fine; det er et fascinerende landskap, vilt, værhardt, høyfjell fra første meter, her finnes ingen trær. Lyset var også flott denne morgenen, med brå og brutale skifter mellom stille solskinn og tett bygevær med kraftig vind. Jeg pakket teltet mellom to byger og tok avsted rett etter åtte.

image

Siste teltplass

Kroppen var sterk, sekken føltes lett, og med 13 kilometer å gå var det ikke nødvendig å disponere noe som helst. Jeg var glad for å ha teltet på det laveste punktet, for vinden økte på for hver høydemeter. Flere ganger tok den tak i sekken min, og et stykke der jeg måtte gå på asfalten føyket og haglet det så mye at jeg ikke så fra brøytestikke til brøytestikke. På en måte skulle det bare mangle: Jeg startet fra Lindesnes fyr i 21 sekundmeter og sluddbyger, og vinden har vært min følgesvenn hele veien nordover. Derfor føltes det også rett å ta av hetten da jeg tippet over den siste kanten, turens siste, og la den nålespisse nedbøren piske meg i ansiktet. Jeg vendte meg mot vinden idet jeg kunne se målet foran meg, og jeg sa det høyt: «Takk for følget!» Vinden kvitterte med et skikkelig kast som bar ordene mine langt utover Barentshavet. «Selv takk,» tror jeg det betydde. Litt rørende, merkelig nok, å si akkurat det; som om jeg måtte gå det siste stykket selv, inn i det ukjente kjente alene, måtte være voksen nå.

Nå var det ikke snakk om mange kilometer, meter, og jeg merket at jeg ikke klarte å legge bånd på meg, nå gikk jeg langrenn på silkeføret. I den siste bakken tenkte jeg «det skal mye til å stoppe meg nå,» men så kom det en liten kneik utfor, og jeg tok det ekstra pent – ingen skader nå, takk. Med ett måtte jeg stanse helt opp: Et blått skilt på høyre side av veien konstaterte nøkternt at jeg nå hadde ankommet Nordkapp. For 104 dager siden hadde bilen stanset for at jeg skulle få ta bilde av et tilsvarende skilt med påskriften Lindesnes fyr, nå var det frem med kameraet igjen.

image

Ankommer målet, Nordkapp, om få sekunder

Ingen i skranken, jeg gikk forbi betalingspunktet. To mennesker jobbet på taket av Nordkapphallen, jeg gikk forbi. Helt ytterst på spissen, ytterst på Norge, fant jeg en åpen plass, og jeg plukket av meg skiene for de siste femten meterne bort til globen, la dem i ly av monumentet slik at de ikke skulle blåse på sjøen og tok trappen to steg i slengen, sekken fortsatt på ryggen med et avsagd (for å passe i en Norgespakke) håndflagg stikkende opp fra sidelommen, det sto rett ut i vinden. Hånden hvilte et øyeblikk i luften før den falt tungt ned på det kalde metallet. Det føltes som hvitt, fargen som både er ingen farge og alle farger på én gang. Jeg byttet på å stirre tomt ut i snøkavet foran meg og hoppe opp og ned med armene i været.

image

De siste meterne

image

Jeg fikk et solgløtt idet jeg kom og passet på å gripe muligheten og sikre en selfie med globen

En mann skrår over plassen, den ene hånden holder hetten på plass, i den andre bærer han et kamera etter objektivet. Hilsningen var like enkel som kontant: «Respect!» Sveitseren trykket hånden min, jeg trykket tilbake og var egentlig glad for at det var noen der. Han tok noen bilder av meg, både med mitt og med sitt eget kamera før han forsvant den veien han hadde kommet, tilbake til bobilen sin; igjen var jeg alene ved reisens slutt. Jeg huket meg ned i ly av monumentets steinfundament og knipset et bilde med mobilen som jeg lastet opp sammen med innlegget jeg hadde gjort klart kvelden før, aktiverte spot’en for å sende posisjonen min. Kalde fingre, snøkav og solglimt.

image

Fremme!

image

Sekken som har vært min følgesvenn hele veien

Nordkapphallen hadde åpnet mens jeg var nede ved globen, og jeg ble rørt da den hyggelige frøkenen bak disken spanderte kaffe og wienerbrød på meg, vi pratet lenge – det har virkelig vært mange flotte møter med folk på denne turen, og her var jeg heldig og møtte enda et menneske som ville dele en flik av sin historie i bytte mot en flik av min; takk. Gratulasjonene begynte å strømme inn på telefon, SMS og blogg. Midt i en gratulasjonssamtale kom jeg på at det ville være en fordel å rekke bussen, så jeg skyndte meg innom suvenirbutikken etter noen postkort og en dyr og ubrukelig penn med stedets navn på før jeg hektet sammen skiene og trakk ut i vindværet.

På grunn av nevnte vær var det kolonnekjøring, men jeg rakk bussen videre til Alta til tross for forsinkelsen. Jeg fikk ikke skrevet noen kort underveis, ble bare sittende og se ut av vinduet, på naturen som raste forbi i en forferdelig fart og tenke på dagene som har gått siden jeg forlot rekkehuset i Fagerlia – jeg husker hver eneste, selv om de dagene jeg satt værfast flere dager i strekk på samme sted flyter litt i hverandre. De som på forhånd advarte meg om at det ville bli monotont tok skammelig feil.

image

Tilbake i sivilisasjonen

I Alta var det to kilometer å gå i finværet før jeg kunne sjekke inn og gå i dusjen. Torsketunger med råkost til middag – stas! Det ble en ikke altfor sen kveld etter en dag med mange inntrykk.

Jeg klarte det!

Nordkapp

steinjak Norge på langs

Se oftere mot nord.
Gå mot vinden, du får rødere kinn.
Finn den ulendte stien. Hold den.
Den er kortere.
Nord er best.
Vinterens flammehimmel,
sommernattens solmirakel.
Gå mot vinden. Klyv berg.
Se mot nord.
Oftere.
Det er langt dette landet.
Det meste er nord.

— Rolf Jakobsen

Jeg gikk mot nord. Underveis fant jeg eventyret. Takk til alle som har hjulpet meg, smilt til meg langs veien eller heiet meg videre.

Stein Jakob
(PS: Dagboken oppdateres helt til jeg trår over terskelen hjemme)

Dag 103: Nordkapptunnelen til Laksevatnet (telt)

steinjak Norge på langs

Følelsen av å være spent på dagens to store utfordringer overskygget ikke følelsen av å ha nest siste teltmorgen på turen, snart går jeg ikke Norge på langs lenger, da har jeg gått. Det har virkelig vært et eventyr som jeg vil huske helt til min tur er kommet og den store reisen er over.

image

God morgen

Dagens første utfordring var 6870 meter lang og inneholdt turens laveste punkt, 212 meter under havet. Selv om jeg ikke akkurat gledet meg, bød Nordkapptunnelen på kjærkomment ly mot en skikkelig haglbyge som kom over meg mens jeg gjorde meg klar for avmarsj – været skifter fort her, like før var det nydelig. Tunnelen var ingen ting å grue seg for, her har det vært ropt «ulv». Lyst og fint med fortau hele veien, og fine lommer og snuplasser å ta pause på.

image

Parkert, 212 meter under havet

Den pausen jeg skulle hatt etter tunnelen ble tatt inne, det føyket godt utenfor. Så bar det langs veien til Sarnespollen, hvor utfordring nummer to ventet: Å ta seg opp på platået via Polldalen. Det så gjørbart ut på kartet, og der går en umerket sommersti, men det er vilt terreng på sørsiden av Magerøya, så jeg var fortsatt spent da jeg la avsted innover lyngrabbene, nå med skisko på føttene og en solid lunsj i magen. Opp den verste bakken var det såpass bart at det beste var å ta skiene på sekken og streve seg opp som en annen skibestiger. Det var deilig å komme opp og oppdage at det fortsatt ikke er slutt på silkeføret, selv om stadige haglskurer og frisk vind gjorde at det var mer bruk for snøbriller enn for mine nyreparerte solbriller – evig eies kun det teipte.

image

Innover Polldalen

image

Polldalen sett fra toppen

Så kunne jeg se det. En åpning i været akkurat idet jeg kom over en kant avslørte en profil som ikke er til å ta feil av, en profil som til nå har levd kun i drømmene til en ung mann som med og uten ski på føttene har ofret blod, svette og tårer for å nå nettopp dit. Jeg vet ikke hva jeg egentlig hadde sett for meg; at jeg skulle være omgitt av en himmelsk hærskare som skulle stå der og spille Visjon eller Soloppgang fra Alpesymfonien, Also sprach Zahratustra eller tilsvarende, eller i det minste et følelsesutbrudd som da jeg så havet; men jeg følte ingenting. Nordkapp er ikke målet for denne reisen, det er slutten på den. Plutselig fikk jeg god tid. Kan gå dit i dag, men det kan fint vente til i morgen.

image

Nordkapp

Turens siste teltleir legges til det laveste punktet jeg passerer, her er det ly og rennende vann. Jeg spiser marsipan og drikker kaffe til det tyter ut av ørene på meg her jeg sitter på 71°05’12.8″N og tuter ørene fulle av Alpesymfonien – den har stadig vendt tilbake til meg når jeg har gått gjennom de fantastiske fjellområdene vi er så heldige å ha her i Norge. Selv om selve turen snart er ved veis ende, herfra kan jeg ikke lenger gå mot nord, er det kanskje nå det egentlig starter, nå jeg kan begynne å glede meg over alle minnene og se frem til alle turene jeg må ut på for å se mer av de områdene jeg har vært innom – og for å besøke de jeg ennå ikke har sett.

I morgen skjer det. I morgen går jeg de tretten siste kilometerne opp til globen. Så gjenstår det fire dagsetapper å ta igjen sørpå, og så klipper jeg mitt skjegg og er ikke lenger en Norge-på-langs’er.

image

Utsikt, siste leir

Dag 102: Indre Molvika til Nordkapptunnelen (telt)

steinjak Norge på langs

Jeg våknet av at snøvær var erstattet av strålende solskinn på teltduken, lyst og utrolig varmt. Klokken var fire om morgenen, og jeg sovnet oppå soveposen. Når jeg så faktisk skulle stå opp grunde jeg meg såpass til veitrasking at jeg krøp ned i posen og ble der en time ekstra.

Det var en nydelig dag, og etter en halvtimes tid tenkte jeg ikke så mye på vannblemmene lenger. Nå var jeg også mer optimistisk, for jeg hadde funnet en dal på kartet som, hvis der var føre, ville la meg bytte ut to mil vei med én på ski. Greit bytte. Da jeg endelig kunne se dalen, var det bare å smile bredt: Her gikk det an å gå. Været slo om og sendte sludd- og haglbyger etter meg. Takk skal du ha!

image

Endelig på ski igjen, jeg fant litt såle i et skuterspor et stykke

Jeg tok en god pause for å se hva været gjorde, og da det så ut til å ha rast fra seg, skiftet jeg sko. Snøen var pill råtten – jeg tro rett igjennom til lyngen – men det var likevel en fryd å slite seg opp fra fjorden, plutselig var jeg på tur igjen. Jeg fulgte høyspentlinjene over mot Kåfjorddalen, og så spor etter lek med snøskuter, highmarking, i alle bratte sider rundt meg. Tungt å gå i sukkersnøen.

Nede ved veien i Kåfjord ble det en ny pause, og jeg pratet litt med Fruen mens jeg gikk utover mot tunnelen. Jeg hadde veldig lyst til å få gjort den biten i kveld, men 7 kilometer asfalt med 212 meter ned og opp igjen virket som en litt vel drøy avslutning på dagen, så det ble i stedet turens minst idylliske teltplass bak transformatorstasjonen ved tunnelåpningen. Ganske vindfullt, men her finnes ingen plasser i ly.

image

Telt i moderne kulturlandskap

image

Hvilken årstid er det egentlig?

I morgen forlater jeg kartbladet Repvåg et sted midt under sundet over til Magerøya, og når jeg kommer opp i dagen igjen befinner jeg meg inne på siste kart i bunken, Nordkapp. Da er jeg bare en par-tre mil i luftlinje fra målet, men hvor langt jeg faktisk må gå avhenger av snøforholdene.

image

Snart middag, thai-gryte med sin indrefilet er langt bedre enn "real" turmat

Dag 101: Olderfjord til Indre Molvika (telt)

steinjak Norge på langs

Tyskerne jeg snakket med til frokosten var litt oppgitt over serveringen og foreslo at ungdomsherberge kanskje var en vel så passende betegnelse som hotell. Videre var de smått bekymret for kjøreturen sørover, nattens plaskregn hadde skiftet til snø utpå morgenkvisten, og de hadde sommerdekk på bilen. Om Nordkapp, hvor de hadde vært dagen i forveien, kunne de fortelle at de syntes det var dyrt å komme inn der og – viktigere for meg – at de hadde sett folk på skuter langs veien. Altså er det en sjanse for å få skiføre på Magerøya.

På vei ut snakket jeg med han som driver stedet, og han delte min skepsis til å dra opp i fjellet med lite sikt på en dårlig værmelding. Vis respekt for været og værmeldingen, er det noen som sier. Selvsagt lettet det akkurat idet jeg kom til starten på skuterløypen, men jeg lot meg ikke lure og styrte heller utover mot bygene som var på vei inn fjorden, tenkte på at det egentlig var fint å få gå litt i et kystkulturlandskap etter flere måneder i det kritthvite vinterfjellet. Joggesko er forresten mye bedre å gå i enn skistøvler.

image

Så det var teltplass i ly du lette etter? Glem det.

Underveis fikk jeg også mulighet til å oppleve Norge fra innsiden: Den tre kilometer lange Skarvbergtunnelen ble møtt med tent hodelykt (lenge siden jeg har hatt bruk for den), blinkende baklykt og reflekser foran og bak. På sett og vis følte jeg meg mer ensom inne i fjellet enn jeg har gjort når jeg har gått oppå det. Lyden av skoene mine, taktfast mot asfalten, blandet seg med lyden av dryppende, strømmende, rennende vann. Lyd og gjenlyd inntil det hele slukes i den øredøvende lyden av en passerende bil. Når vogntogene passerte, sto jeg helt inntil veggen, hilste til luen hvis de blinket med lysene og forberedte meg på trykkbølgen. En lang stund kunne en plystreduett med ekkoet høres – det vil si, hvis det hadde vært noen der til å høre det.

image

Endelig ute i friluft igjen

Utover dagen vek turgleden langsomt tilbake for det jeg visste ville komme, og da det nærmet seg ti-timersgrensen jeg hadde satt for dagens etappe, gikk jeg som en 90-åring. Med ski, skisko og staver i tillegg til mat for fire dager pluss reserve og vann er sekken så tung at jeg bare såvidt klarer å ta den på meg. Dessuten fikk jeg erfare at det ikke bare er fordeler med å få på seg joggeskoene: Jeg har vannblemmer på begge føttene. Alt dette og mer til klaget jeg om til Fruen på telefonen; vannblemmene blir ikke så mye bedre av det, men det hjelper å si det høyt av og til.

image

Teltplassen i umiddelbar nærhet til europavei, sjøutsikt, rennende vann - nesten flatt underlag

Noen ganger skal man ikke sette for mye lit til lokalbefolkningens råd: Jeg hadde fått vite at det var rundt seks mil til Nordkapptunnelen fra Olderfjord. Det er åtte. Før jeg forlot Olderfjord bestilte jeg meg flybillett sørover fredag ettermiddag, så her er det bare å henge i stroppen. Ubehagelig (og uvant) å ha en tidsfrist på tur, men jeg har tro på at det skal gå; skjønt, noen kosetur blir det nok ikke.