Monthly Archives: mai 2014
Dag 90: Kamasjaure via Råstojaure til Arbujavri (telt)
Det føltes som om noen drev en spiker inn i hælen på meg idet jeg satte foten ned på plankegulvet, og jeg slapp ut et ufrivillig «au!» samtidig med at jeg skar en grimase. Føttene mine har det ikke helt bra om dagen. Kaffe er like godt som alltid, dog.
Morgenstund
Turkaffetrakteren
Da jeg smurte ski kom det en mann på skuter, vi slo av en prat. Samtidig oppdaget jeg at jeg har vært så heldig å få en ny utfordring: En løs stålkant på de nye skiene mine. Jeg klemte den på plass med tangen, håper den holder til Kautokeino.
Skiltet sa «Råstojaure 36», og jeg la avsted. Silkeføre, nydelig vær. Landskapet bød på store vidder med slake opp- og nedoverbakker. Jeg tok det med ro, gårsdagen hadde vært tøff nok, og jeg klarte ikke helt å la være å håpe at det ville være plass til meg på Råstojaure, selv om jeg gjorde et forsøk på å dempe forventningene. Kilometerne gikk fort unna denne dagen, men jeg lovet meg selv en tidlig kveld om der var plass til meg.
Hva skal vi gjøre med så mye fin natur? Ta en Hjerkinn og skyte den i stykker, kanskje?
Vel fremme ved Råstojaure var det ferske spor foran alle utleiehyttene, og i resepsjonen ble mine bange anelser bekreftet: Fullt. Det hadde blitt litt surt oppe på fjellet, og ganske åpent og ubeskyttet, så jeg fortsatte i den retningen jeg skulle for å se om jeg kunne komme meg under tregrensen. Da jeg passerte et skilt med teksten «Råstojaure 14» som pekte dit jeg kom fra hadde jeg fortsatt en god mil igjen, men det tok litt før matematikken slo inn: 36 + 14 + 10 = 60, dvs kilometer, det er en fryktelig lang tur med oppakning i fjellet.
Merkelig nok klarte jeg å nyte turen, selv om konsentrasjonen var så godt som fraværende i utforkjøringen ned mot skogen. Jeg holdt lav fart. Det ble første og beste teltplass nede på flatene, bare et par hundre meter fra skuterløypen, og følelsen av å stikke føttene i posen og skjeen i matkjelen lar seg vanskelig beskrive. Glipper med øynene mens jeg skriver, kort kveld.
Dag 89: Laimoluokta til Kamasjaure (vindskydd)
De tunge dagene kommer når man minst venter det, kanskje nettopp da, gårsdagens dagbok slutter slik: «Kort tur i morgen.» Derfor var det bare å falle for fristelsen da jeg våknet av at det var varmt i morges, å ta av luen, gli opp soveposen og la øynene gli igjen. Det var lyst da jeg la meg, lyst da jeg våknet midt på natten og lyst om morgenen, det går mot vår og jeg går mot nord. Neste gang jeg våknet var klokken over åtte, og jeg gav meg god tid til frokost, grøt og kaffe sittende i posen, sjokolade og snøsmelting.
Klar til avgang
Klokken var ti på halv elleve da jeg kom i gang, skaren bar meg heldigvis godt der jeg lette meg frem til en vei ned mot Torneträsk, på vei opp hadde jeg måttet ta av meg skiene. Et skuterspor tok meg et lite stykke i rett retning over isen før det dreide vel mye mot sør. Jeg fortsatte rett frem, men ganske snart tvang åpent vann meg opp på land. Det var en øy jeg hadde gått i land på, og på andre siden fant jeg flere øyer, adskilt av is med store råker; jeg fulgte stranden rundt til jeg fant igjen skutersporet.
Til fots i Sverige
Vel oppe på tørt land ventet en ny utfordring: Ingen snø. Under en av middagene med NPL-Petter i Abisko hadde jeg nesten misunt ham at han skulle få gå deler av turen til fots, nå fikk jeg prøve. Det ble av og på med skiene noen ganger før jeg spente dem på sekken, det er lettere å hoppe fra tue til tue i våt myr uten ski i hendene.
Det er godt å ha noe pent å se på
Jeg merket våren på en litt uventet måte: Fra å ferdes gjennom en natur pakket inn i hvitt, hvilende i en dvale under snøen, møtte jeg nå på et mangfold av lukter som hvirvlet rundt meg der jeg skrittet gjennom det bare landskapet. Lyng, gress, myr, jord. Etter noen kilometer til fots måtte jeg ta en pause i lyngen; på morgenen hadde jeg planlagt en «tidlig» pause når jeg nådde skuterløypen nå hadde jeg gått meg sliten uten å komme så langt en gang.
Til slutt nådde jeg endelig ledelinjen min, et reingjerde, og etter noen litt nervepirrende kryssinger av våte områder kunne jeg endelig ta dagens andre rast, i skuterløypen. Jeg tror forresten jeg vet hvor ordet slush kommer fra: Det er et onomatepoetikon som beskriver lyden av ski gjennom våt vårsnø. Legg til pipingen av kortfeller i fart og noen stavtak, så har man lydsporet jeg gikk til. Lukten av eksos, og svette; solen skinte fra en helt skyfri himmel.
Det var 400 seige høydemeter opp, men det var fantastisk å endelig være på høyfjellet igjen. Fra det høyeste punktet kunne jeg se Kamasjaure, vindskyddet der er dagens mål. To skutere kommer opp bakken mot meg. De stopper, og jeg fotograferes for Twitter. De trivelige fiskerne kan fortelle at det sannsynligvis er mulig å overnatte på sportsfiskeanlegget ved Råstojaure, trolig er det også badstue der. Man får bare håpe at de har plass til en enslig vandrer i 1. mai-helgen.
Vindskyddet ved Kamasjaure
Vel fremme må jeg bare si det høyt: «Fytterakker’n». Jeg er sliten, men jeg går løs på arbeidet som så mange ganger før: Smelte snø, lage mat. Kaffe, sjokolade. Snart skal jeg rulle ut posen under skiltet med teksten: «Får utnyttjas för övernattning endast i nödsituationer».
Svenskene er gode på regler, godt jeg ikke så dette skiltet
Dag 88: Abisko til Laimoluokta (telt)
Med dårlig søvn natten før og en sen (til meg å være) kveld, sov jeg godt alene på rom 111, jeg sov faktisk lenger enn jeg hadde tenkt. Først halv ni var jeg i matsalen, en time senere var jeg i gang.
Is langs land
De siste dagene har jeg spurt mange om forholdene på isen, og det var ikke uten spenning jeg tok meg ned gjennom bjørkeskogen i gråværet. Allerede før jeg var fremme ved vannkanten tro jeg igjennom på en pytt der jeg ble stående i 10 cm overvann. Heldigvis var det mye bedre ute på selve Torneträsk, bar stålis det første stykket, så mer og mer snø. Det var surt vær, så jeg tok lunsj i vindsekken.
Lunsj i vindsekken
Etter ni timer på ett og samme vann var det godt å ta seg opp mellom steinene i strandkanten på den flate odden vis-a-vis samebyen Laimoluokta. Det var lite snø, stedvis råtten, men etter litt rekognosering uten sekk fant jeg likevel en fin teltplass mellom bjørkene. Første kveld med gassfyring av primusen, luksus. Kort tur i morgen.
Teltplassen, morgenen etter