Etterpå: Mat

steinjak Norge på langs

En vesentlig del av turlivet er å kose seg med maten, og jeg er den første til å ta på meg litt ekstra vekt for å spise godt på tur. Dessverre blir det mye tørrmat når man skal gå langt, men jeg fant heldigvis bedre alternativer enn «Real turmat» (som er temmelig kjedelig, forferdelig dyrt og ikke så veldig fantasifullt) til de fleste middagene. Veldig mange spurte meg om kaloriene i kosten, og jeg måtte ærlig svare at det visste jeg ikke så mye om; av og til svarte jeg «ca 5000 kcal per døgn,» ut i fra et grovt anslag Fruen gjorde ved hjelp av en nettbasert kalkulator. Man er da ikke på ekspedisjon, heller.

I praksis startet jeg med å gjøre som jeg pleier på tur, og så økte jeg inntaket ettersom jeg ble mer sulten etterhvert. Den første måneden hadde jeg tilgang til mat på DNT-hyttene hele veien, så det var lett å tilpasse fra dag til dag. Fra Trøndelag av måtte jeg basere meg på det jeg hadde i sekken, og allerede fra Nordli måtte jeg justere ved å ta inn lefser i lunsjen; det holdt helt frem. Selv om jeg hadde en hjemmepakket «grunnrasjon», kjøpte jeg også en del mat underveis etterhvert, for jeg synes fersk mat er så utrolig mye bedre enn tørket. Mat som polarbrød med brie og pølsesnabb, pølse i brød(!), appelsiner, brødskiver og tørket kjøtt dukket nå og da opp i topplokket, til stor glede for en sulten vandrer. Hadde jeg gått med pulk, ville det nok blitt mer av dette.

Niste for de neste dagene

I tillegg til de dagene jeg spiste mat hjemmefra var jeg også stadig innom fjellstuer og annen sivilisasjon, og da spiste jeg uten hemninger og så usunt som mulig; faktisk konverterte jeg for en liten stund fra svoren skummetmelkdrikker til H-melk-sluker. Dessverre er det slik, med enkelte unntak, at på mange steder rundt i dette fantastiske landet er menyene så godt som like: Biffsnadder, hamburger, løvstek, kebab, grillpølser og så videre. Det blir lenge til neste gang jeg bestiller noe med friterte poteter igjen.

Turmaten

Rasjonen for ett døgn på tur så slik ut:

  • Frokost: Havregrøt, noen Bixit-kjeks og en kopp kaffe
  • Lunsj: 1 havrebombe (ca 100 gram), 2 smurte lefser, nøtter/tørket frukt og sjokolade, «Rett-i-koppen» varm sjokolade
  • Middag: Hjemmetørket gryterett, sjokolade og kaffe til dessert

En dagsrasjon på langtur

Frokosten var gjort klar og vakuumpakket på forhånd (inspirert av oppskriften til Erling Kagge, i boken «Mat på tur»):

  • 100 gram lettkokte havregryn
  • 25 gram hakkede hasselnøtter og mandler
  • 25 gram rosiner
  • 25 gram tørrmelk

Denne helte jeg varmt vann over og lot svelle noen minutter. I teltet kokte jeg alltid en full termos før jeg la meg, slik at jeg kunne spise frokost mens jeg smeltet snø til dagens etappe (termosen holdt godt nok på varmen, selv når det var kaldt). Litt salt i grøten hadde nok gjort seg, men det kom jeg ikke på før etter rundt 80 pakker med grøt var klargjort.

Frokost til hele turen måles opp og vakuumpakkes

Havrebombene lagde Siri etter oppskrift fra ut.no mens jeg var underveis:

  • 500 gram havregryn
  • 500 gram meierismør
  • 500 gram sukker
  • 2 never tørket aprikos
  • 2 never rosiner
  • 2 never mandler
  • ½ plate kokesjokolade

I følge oppskriften skal aprikos, mandler og sjokolade hakkes før alt det tørre blandes i smeltet smør. Deretter smøres deigen 2-3 cm tykt ut i en langpanne og stekes i 15-20 minutter ved 170 ºC. I praksis fant Siri ut at etter kun 20 minutter i ovnen faller bombene lett fra hverandre, så de må steke i over en halvtime før de blir faste nok. Da blir de også lett karamelliserte og smaker enda bedre. Står de for lenge, blir de ganske harde, og rosinene blir en utfordring for tennene.

Å spise dagens havrebombe (ca 100 gram) gav alltid en «boost», både for kropp og sjel: Raske karbohydrater er det turgåeren trenger; at de smaker godt er heller ingen ulempe. Jeg har nok slett ikke spist mine siste havrebomber.

Ferdige havrebomber

Middagsmaten pakket vi ferdig etter følgende «oppskrift»:

  • ½ pakke Toro-gryterett (forskjellige typer)
  • Tørket kjøtt tilsvarende ca 200 gram råvekt
  • En haug med tørkede grønnsaker (sopp, broccoli, gulrøtter)

Denne tilberedte jeg ved å tilsette vann i passelig mengde (hver pose var merket med mengde vann) og koke «en stund» (helst opp mot 20 minutter). Mot slutten av koketiden tilsatte jeg en ferdig oppmålt mengde (3 dl) hurtigris eller en pose potetmos. De grytene som krevde melk fikk en porsjon med tørrmelk til slutt.

Når jeg bodde på hytte, hendte det at det første jeg gjorde var å ha middagen i en kjele sammen med resten av vannet fra termosen. I teltet pleide jeg å koke opp gryteretten og sette denne til side for å «svelle» mens jeg smeltet snø til drikkevann og termos, for så å gi den et oppkok igjen (med eventuell ris) før jeg spiste. Hadde jeg beholdt trekket til kjelesettet, hadde jeg antakelig ikke trengt å koke opp igjen maten.

Tørking og vakuumpakking

Dette ble vår debut som hjemmetørkere og vakuumentusiaster, og vi gikk til anskaffelse av en vakuummaskin fra OBH Nordica. Denne fungerte helt etter hensikten, og det blir nok mer turmat i plast på oss fremover. Rulleplasten var det som fungerte best: Her har man en lang rull med flere meter sammenhengende plastpose, og så klipper man av de lengdene man trenger og sveiser den ene enden før man legger i maten og bruker «seal+vacuum»-funksjonen for å trekke ut luften og sveise den andre enden. Jeg har også blitt fortalt at denne maskinen kan brukes til å pakke ekstra kart, sokkeskift og mer til, men det har jeg ikke prøvd.

"Tørr" marinade til kjøtt

Tørkingen gjorde vi i vanlig stekeovn, programmet konveksjonssteking var det som gav best resultat. Vi måtte stikke en sleiv i døråpningen for å få ovnen til å starte med døren åpen. Kjøtt satte vi inn med diverse marinader, noen oljebaserte, noen med soyasaus, og noen helt tørre (bare salt og krydder) og tørket til ca en fjerdedel av råvekten var igjen. Grønnsakene skar vi i passe skiver/stykker og tørket til de var tørre og lette.

Før...

...og etter tørking.

Nettressurser

Noen nettsider jeg brukte i planleggingen av mat:

Primus: Omnifuel

I tillegg til maten man skal spise, må man bære med seg noe å tilberede den på.  Jeg har en Primus Omnifuel som jeg har brukt i rundt ti år; den har fungert knirkefritt fra første dag, og jeg har tatt den fra hverandre og satt den sammen igjen nok til at jeg følte meg trygg (nok) på at jeg skulle kunne reparere den i teltet om nødvendig. Denne primusen bråker som et lite lokomotiv, så det er alltid like godt å slukke den og ønske stillheten (og, i teltet på vinteren, kulden) velkommen tilbake. Imidlertid er det ikke alle multifuelprimuser som har en god regulering slik at man kan lage mat på svak(ere) varme – det har Omnifuel, og det er en nødvendighet for matvrak som meg.

Matlaging på Omnifuel (improvisert vindskjerm)

Stort sett foretrekker jeg å fyre på gass fordi det er lettvint, men når kulden kommer krypende utover høsten, henter jeg frem bensinflaskene og fyrer på renset bensin eller miljøbensin (den grønne fireliterskannen fra Statoil). Mot slutten av turen fikk jeg mildere dager, så da fyrte jeg litt på gass. Siden temperaturen fortsatt var under frysepunktet om morgenen fikk jeg gleden av å debutere som «opp-ned-gassboks-fyrer» på spektakulært vis: Jeg antok at jeg måtte starte med gassboksen rett vei, siden det vanligvis ikke er så festlig å fyre opp kald primus med væske under trykk (med boksen opp ned tapper man av væskefasen), spørsmålet var bare når primusen var varm nok til at jeg kunne snu boksen. Første gang jeg prøvde dette, hadde jeg satt primusen utenfor teltet – og det lønte seg, for det var en veritabel flammekaster jeg fikk med å gjøre. Siden tok jeg etterhvert sjansen på forvarming inne, men alltid med en kjele over, for det er vanskelig å avgjøre hvor varm primusen er når man forvarmer med gass og ikke kan lytte etter «fresingen» i dysen.

Underveis hadde jeg to mindre hendelser med primusen: Den første teltnatten opplevde jeg at justeringsrattet i enden av slangen frøs fast (det kunne jeg ha fikset med å varme primusen mellom hendene eller i soveposen, men jeg satset på å tigge vann på Geiterygghytta i stedet), og en kveld senere fikk jeg vansker med å få trykksatt flasken. Dette løste seg enkelt da jeg tok fra hverandre enveisventilen i enden av pumpen og satte den sammen igjen. I tillegg hadde jeg med meg en helt ny flaske (av merket Primus, 1.0 liter), og første gang jeg trykksatte denne fikk jeg meg en ubehagelig overraskelse: Bensindusj i forteltet er ikke hyggelig, men det var bra det skjedde umiddelbart og ikke mens primusen brant. Jeg fant senere ut at denne flasken var gjenget skjevt, så den ble brukt kun til oppbevaring av bensin inntil jeg kvittet meg med den i Abisko. Nye brennstofflasker bør visst prøves hjemme første gang.

Kjelesett: Optimus Terra HE

Før turen gikk jeg over samlingen av turkjeler og kunne konstatere det jeg egentlig har mistenkt en stund: Ingenting passer sammen lenger. For å få plass i sekken (og fordi de gamle kjelene har sett sine beste dager) ble det anskaffelse av nytt sett til Fruen og meg. Vi bestemte oss for et lett sett i aluminium med en teflonkjele, en varmevekslerkjele og stekepanne, et sett som heter Terra HE (hva nå enn HE står for – «helium»?).

Snart middag, thai-gryte med svin indrefilet er langt bedre enn "real" turmat

Kjelene har fungert veldig bra, men teflonbelegget har blitt ganske oppskrapet fordi jeg skulle spare vekt og sendte hjem tøytrekket til primusen (som jeg oppbevarte i kjelen) og kjeleklypen. I stedet for kjeleklype brukte jeg tangen på multiverktøyet; det er ikke bare upraktisk (prøv å helle kokende vann på termosen når du holder hånden over all dampen), men også ganske hardt for teflonbelegget. Varmevekslerkjelen tålte tangens spisse tenner langt bedre. Jeg krysser fingrene for at jeg finner en gammel kjele i kjelleren som kan ta teflonkjelens plass i settet.

For å spare vekt fikk jeg tips om å droppe stekepannen og bruke bladet til spaden som lokk. Dette sparte meg riktignok for vekten av en stekepanne (samtidig som det fratok meg muligheten til nystekt bacon til frokost), men det er nok flere grunner til at lokk eller stekepanne er å foretrekke: Hullet der håndtaket skal passe inn fungerer utmerket som «pipe» for dampen, og en tykk dampstråle står etterhvert ut fra hullet og slynger seg rundt i teltet. Stort sett kunne jeg ha døren åpen/på gløtt og «pipen» pekende ut (i tillegg til skikkelig lufting, man må prøve å unngå å dø av CO-forgiftning). I tillegg fant jeg ved en anledning røde lakkbiter i drikkevannet, men de kan jo selvsagt ha kommet med idet jeg skuffet snø ned i kjelen.

Smelting av snø hører med, og et vektbesparende lokk (som også kan brukes til å smelte snø oppå) er tatt i bruk

Etterpå: Sekken

steinjak Norge på langs

NB: All omtale av utstyr er bare subjektive refleksjoner, jeg har ikke kompetanse til å foreta noen «utstyrstest». Jeg nevner merkenavn fordi enkelte jeg har møtt har vært veldig opptatt av dette, hele turen ble gjennomført uten sponsing av noe slag. Uansett hva jeg er misfornøyd med, minner jeg meg selv om følgende: Alt som overlever en tur fra Lindesnes til Nordkapp er antakelig mye bedre turutstyr enn jeg egentlig trenger til vanlige turer.

Sekken jeg gikk med er laget av det amerikanske selskapet Gregory, og deres modell Whitney rommer 95 liter. Det holdt, men noen liter til hadde ikke skadet med tanke på organiseringen på en så lang tur; på den annen side veier en større sekk mer i seg selv. Jeg valgte i sin tid (2011) 95 liter fordi det var et passe steg opp i størrelse fra den gamle storsekken min (Lill-Sport Fox 76 liter, fra tidlig 90-tall og fortsatt i bruk nå og da).

Sekken som har vært min følgesvenn hele veien

Sekken som har vært min følgesvenn hele veien

Selv om sekken har vært tung underveis, sitter jeg igjen med et inntrykk av at å bære opp mot 30 kilo i den går «greit» (for sekkens del, i alle fall). Når den var på sitt tyngste, med ski, skisko og staver i tillegg til en del mat, ble den så tung at hele ryggplaten bøyde seg innover når jeg løftet på den, og den føltes temmelig ukomfortabel på ryggen. Justeringsmulighetene er gode, selv om stroppene «siger» litt over tid når sekken er tungt lastet (men det er vel naturlig). Alt i alt er jeg godt fornøyd med sekken, den er virkelig god å bære (for min rygg) når jeg holder meg innenfor en noenlunde normal sekkevekt. En ting jeg har lagt merke til på tidligere turer er at den tverrgående aluminiumsspilen inne i sekken har en tendens til å smette ut av tøylommene som holder den på plass, så den har jeg fiksert med gaffatape.

Tverrgående aluminiumsspile sikret mot utglidning

Tverrgående aluminiumsspile sikret mot utglidning

Det går greit nok å feste ting utenpå, selv om de nederste festestroppene med spenner er akkurat for korte til et underlag av typen man vil ha med seg på vintertur (dvs, man må bruke rulle underlaget veldig stramt og bruke litt makt om man skal ha underlaget der). Spennene ser litt puslete ut, men de har overlevd så langt; glidelåsene virker veldig solide, og at bunnen av sekken er laget i kraftig og vanntett gummistoff er en god idé. Av og til savner jeg «skikkelige» sidelommer, ikke bare en sideåpning med nettinglomme innenfor; jeg opplever at jeg må ha på plass alt i sidelommene før jeg pakker hovedrommet hvis alt skal passe når sekken er full, og av og til ramler ting fra sidelommene ned i hovedrommet når jeg pakker ut av sekken i teltet. Nettinglommene på hoftebeltet har flere kommentert at ser kjekke ut, men jeg har ikke funnet bruk for dem så langt, kanskje fordi jeg går med mageveske uansett. Topplokket har kommet til nytte som rumpetaske ved flere anledninger, det rommer overraskende mye, og drikkeflaskelommen er nyttig å ha når man bærer tung sekk, for det er lettere å få i seg vann når man slipper å ta av sekken. Den store åpningen i front har vært kjekk på tidligere turer, men under Norge på langs var det bare vindsekken jeg hentet ut herfra.

Over hundre dager på tur sliter naturlig nok på alt man har med, men sekken er fortsatt god for flere hundre turdøgn til, til tross for at den er laget av spinklere materialer enn den gamle sekken min (som i og for seg har sett mange flere turdøgn enn den nye, og med langt røffere behandling, uten å nærme seg utslitt på noen måte). Den positive siden er at spinklere materialer lettere, med det resultat at denne 95-literen veier omtrent det samme som den gamle 76-literen. Noe av den mest synlige slitasjen har kommet i form av hull og slitemerker etter stålkantene der skiene har vært spent fast, korsryggputen har blitt grundig slitt, og paddingen i skulderstroppene er litt flatklemt øverst. Det er mulig magevesken jeg bruker til kamera, lunsj og diverse har hatt litt innvirkning på ryggen, da denne har en spenne og remmer som iblant har havnet mellom min rygg og korsryggputen.

Slitt korsryggplate på sekken

Slitt korsryggpute på sekken

Oppi sekken prøvde jeg denne gangen for første gang vanntette pakkposer (fra blant annet «Sea to summit») i stedet for (noen av) de gode, gamle Rema- og Bunnprisposene. Jeg er litt i tvil om det virkelig er behov for noe slikt, eller om det bare er reklameavdelingene hos sportskjedene som har lykkes i å prakke på meg enda flere ting: De er hverken mer eller mindre vanntette enn plastposer pleier å være, omtrent like lette å pakke i og pakke ned, men de varer en god del lenger før det går hull på dem (og da kan de lappes med gaffa), så på turer på mer enn noen få uker har de kanskje en misjon. Man slipper også å være tom for plastposer hjemme etter å ha vært på tur. I fremtiden kommer jeg nok å benytte slike pakkposer til elektronikken, i alle fall. Pakkposen (av typen man bruker i kajakk) jeg brukte til soveposen, spent utenpå sekken i all slags vær, var betydelig mer solid og vanntett enn plastposer og en betydelig bedring over alternativet, som ville vært en søppelsekk utenpå soveposetrekket.

Innhold i sekken

Mange har spurt: «Hva pakker man til en slik tur?» For å svare skikkelig på det, skriver jeg rett og slett ned alt jeg hadde i sekken da jeg ankom Nordkapp, og for min egen del tar jeg med organiseringen slik at jeg kan se tilbake på den senere. Noen jeg har møtt har også vært veldig opptatt av merker, så jeg prøver å ta med det jeg husker.

Utenpå:

  • Spade (Voilé)
  • Liggeunderlag (blått, gammelt, ukjent merke)
  • Sovepose (Ajungilak Tyin 5-sesong i vanntett pose)
  • Drikkeflaske (Nalgene (stor åpning), 1.0 liter)

Topplokk:

  • Snøbriller (Oakley)
  • Solbriller (Bliz)
  • Tau (Biltema), 4mm x 6 meter
  • Vanntett pose med spot-sender, hodelykt, mobil (Samsung) og penger/kort
  • Kjemisk håndvarmer (ikke brukt)
  • Speilkompass (Silva)
  • Solkrem, håndkrem og kuldekrem i små bokser
  • Innervotter (mors hjemmestrikkede)
  • Pose med tannbørste, tanntråd og tannkrem
  • Lefser (til lunsj)

Høyre sidelomme:

  • Termos (Stanley, 1.0 liter, med noen runder gaffatape surret rundt)
  • Varm sjokolade («rett i koppen», indre sidelomme)

Venstre sidelomme:

  • Vanntette yttervotter (Hestra)
  • Pose med litt dopapir (tilmålt for hver etappe)
  • Pose med skismurning (rød silver, blå extra, target +2/-2), kork og skrape
  • Kortfeller (Åsnes)
  • Strips surret med ståltråd (ikke brukt, indre sidelomme)
  • Multiverktøy (Leatherman wave, indre sidelomme)

Utenpålomme foran:

  • Ekstra lue (Ulvang, nesten ikke brukt)
  • Ekstra innervotter (Ulvang, tovede, ikke brukt)
  • Fingertuppløse vanter (ull)
  • Buff (Devold, ikke brukt)
  • Balaclava (Devold)

Hovedrom, øvre del:

  • Pose med to kjeler (Optimus; til mat (teflonbelegg) og vann (med varmeveksler)), primus (Omnifuel), plastskje, fyrstikker og primusplate (hjemmelaget av Ikea skrivebordsunderlag og strips)
  • Tisseflaske (Nalgene, 1/2 liter)
  • Vanntett pose med førstehjelpssaker:
    • Plaster (fire stk)
    • Ibux (ett brett, ikke brukt)
    • Paracet (ett brett)
    • Paralgin forte (ett brett, ikke brukt)
    • Pencillin (én kur, ikke brukt)
    • Afipran (kvalmestillende, ikke brukt)
    • Loperamid (ett brett, mot diaré)
    • Compeed (4 stk, mot gnagsår)
    • Støttebandasje (ikke brukt)
    • Sterile kompresser («mepitel» (skal ikke gro fast i blødende gnagsår), ikke brukt)
    • Gasbindtupfere (ikke brukt)
    • Klorhexidin (veldig lite, ca 25 ml, ikke brukt)
    • Sutur (nål+tråd for å sy sår med, ikke brukt)
    • Steristrips (til å tape sammen sår med, ikke brukt)
    • Sportstape (litt, surret rundt en taustump)
  • Vindsekk (Life systems, 2 pers)
  • Teltstenger (Hilleberg Allak)
  • Mat
  • Vanntett pose med diverse ting
    • Kart for etappen (Nordeca, Norge-serien)
    • Ekstra brødposer
    • Penn
    • Dagbok (de som heter «Basarbok» er supre; kjøpt på nærbutikker underveis)
    • Pose med noen Q-tips og ekstra hoder til tanntrådholderen
    • Boks med reparasjonssaker til primusen (satt sammen av et vanlig rep.sett og rep.sett for pumpe) og sysaker (litt tråd surret rundt en taustump, fire nåler og en «nål-itreder»)
    • Litt sterkt farget tau med innsydd refleks til å lage snordragere/tørkeloft i teltet av
    • Pose med ekstra fyrstikker
    • Teltlykt (Black Diamond)
    • Vanntett pose med elektronikk
      • Lader til kameraet
      • Reservebatterier (Energizer litium, AA til GPS (ikke brukt), AAA til lykter)
      • Lader til mobil/radio/powerbank (Samsung)
      • Ekstra USB micro-kabel (for å lade to ting samtidig fra powerbanken)
      • Powerbank med to USB-utganger (iGO, ca 6000 mAh)
      • USB «on the go»-kabel (ukjent merke, for å overføre bilder fra kameraet til mobilen)
      • USB micro til USB mini adapter (ukjent merke; kamera og GPS har USB mini)
      • Radio/MP3-spiller (Trancend)
      • Handsfree for mobil (Samsung; fungerer også som headset til radioen)
      • BankID-kalkulator
  • Vanntett pose med klær
    • Tynt skift med ulltøy (Devold)
    • Tykt skift med ulltøy (Devold)
    • Ekstra boksershorts (Devold)
    • Tovede ull-ladder med skinnsåle (hjemmestrikket av Fruens «tante Reidunn»)
    • Ekstra ullsokker (Smartwool, grå såle)
    • Tynn ullgenser (Cubus)
    • Pose med håndkle (klippet ned til 25×30 cm) og såpe («sea to summit» flaksåpe)
  • Vanntett pose («sea to summit», komprimerbar) med dunjakke

Hovedrom, nedre del:

  • Teltduk (Hilleberg Allak) i kompresjonstrekket til soveposen
  • Snøplugger (6 stk, Helsport 30 cm, påmontert farget tau i enden og malt røde)
  • Snøbørste (støvkost fra Jysk)
  • Fuel-flaske (Primus, 1.0 liter)
  • Gassboks

Mageveske (Bergans)

  • Kamera (Nikon D7000 med Tamron 17-50/2.8)
  • Vanntett pose til kameraet
  • Platekompass (Silva)
  • GPS (Garmin Dakota 20)
  • Havrebombe, nøtter og sjokolade
  • Salve for leppene med solfaktor (Blistex)

Sendt hjem

Det er også en del ting som har vært sendt hjem underveis (mye av dette fikk jeg hjelp av den påtrufne polfarer Conrad til å kvitte meg med på Haukeliseter); noe av det burde jeg nok kanskje beholdt:

  • 4 snøplugger (50 cm; jeg klarte meg uten å bruke alle punktene på teltet, av og til gravde jeg ned en ski «på tvers» for å feste to barduner i samme ski)
  • Kamerastativ (Gorillapod)
  • Søkestang
  • Bok (jeg fikk ikke lest noe særlig)
  • Mesteparten av håndkleet
  • Trekk til primusen (byttet ut med en plastpose; det var en dårlig idé, for primusen «spiste» opp teflonbelegget i matkjelen, selv gjennom en plastpose)
  • Trekk til kjelesett (byttet ut med en plastpose; det var også en dårlig idé, for kjelene «spiste» på alt som lå rundt, inkludert posen med teltstenger, dessuten gikk jeg glipp av luksusen det er å ha mat som holder seg varm litt lenger i et kaldt telt)
  • Ekstra kamerabatteri (jeg fikk ladet ofte nok)
  • Drikkeflaske (det holdt med én liter pluss termos)
  • Tisseflaske (jeg byttet ut en litersflaske med en halvlitersflaske; da må jeg ofte stoppe «halvveis», men det ble mindre å bære på)
  • Boksershorts (én ekstra holdt, jeg fikk vasket litt tøy på hviledagene)
  • Termokopp (den savnet jeg, særlig i teltet)
  • Ispigger
  • Noe sysaker
  • Mesteparten av kuldekremen og solkremen (jeg hadde på slutten tre små bokser i topplokket: Kuldekrem, solkrem og håndkrem)
  • Ekstra vanntett pakkpose
  • Noe tau (jeg beholdt seks meter 4mm polyesterline pluss litt tau til snordragere, og det holdt)
  • Refleksvest (den kom tilbake i Olderfjord, til bruk i tunnelen)
  • Brodder (det var egentlig bare ned til Lalm og i Østerdalen disse hadde vært til hjelp)
  • Mye av dopapiret
  • Dusjsåpe i liten flaske (jeg fikk ny i hvert depot og kastet resten etter hviledagen)
  • Ansiktsmaske i neopren (Outdoor Research)
  • Foldbar dyp tallerken og skje
  • Fotposer (mors hjemmesydde)
  • Noe førstehjelpsutstyr:
    • Neglesaks (brukte saksen på multiverktøyet)
    • Pinsett (burde nok vært beholdt, å nappe flis fra fingrene med tang fungerer ikke; man må skjære den løs)
    • De fleste sterile kompressene og plasterne (hvor mye trengs egentlig?)
    • Det meste av sportstapen
    • Liten saks (har på multiverktøyet)
    • Gasbind (kan bruke støttebandasjen)
  • Gryteklype (brukte tangen på multiverktøyet; dårlig idé, for det er forferdelig upraktisk, og tangen spiser teflonbelegg (dvs, det er vel jeg som ender opp med å spise det…))
  • Stekepanne (brukte spadebladet som lokk; ikke ideelt, for jeg oppdaget av og til lakkbiter i drikkevannet, og der åpningen der håndtaket skulle vært fungerte som «pipe» og sendte damp ut i en tykk stråle når vannet ble varmt)
  • Karabinere (to små og to store)
  • Utetermometer (brukte termometerfunksjonen på klokken, som jeg monterte på magevesken)

Etterpå

steinjak Norge på langs

Turen er over, men minnene lever; jeg har fått lastet bildene over på PC’en og ser frem til utallige timer med redigering og tillaging av en liten bok (når det er dårlig turvær). De første turene i marka er tilbakelagt, og det var deilig å gå i farger igjen, kjenne friske, grønne lukter og stå på Våttakammen i kveldssolen og se ut over Trondheim by, å tråkke utenfor stiene en søndags formiddag for så å ende opp med kaffe og kanelbolle på Grønlia. Nå er det tid for å se seg tilbake og reflektere over ikke bare de siste fire månedene, men hele året i forveien og hva jeg fikk ut av alle timene med forberedelser.

Seier venter den, som på forhånd har alle sakene i orden, folk kaller det flaks. Nederlag er sikret den, som ikke i tide har truffet de nødvendige forholdsregler, folk kaller det uflaks.

— Roald Amundsen

Sett under ett føler jeg at jeg har lært mye av prosjektet, selv om jeg turmessig mest har gjort mer av ting jeg har gjort mye av før; læringen har først og fremst vært på det personlige planet, og rundt alt som har med planleggingen av og logistikken rundt en langtur å gjøre, dette er min første. Jeg snakket med én som hadde gått turen før meg, og han hadde helt rett: Norge på langs er ikke en vanskelig tur, men den er fryktelig lang. Ingen av etappene (bortsett fra drepende kjedelig asfalt, kanskje) er turer som vi vanlige folk ikke ville lagt ut på en gjennomsnittlig påskeferie, og de fleste problemstillingene som oppstår fra dag til dag har man fort vært borti før om man har vært en del på tur. Det jeg gjorde annerledes enn på en vanlig tur var å være ekstra nøye med føttene mine, og jeg kom meg igjennom uten de helt store problemene (noen gnagsår her og der, men ikke uhåndterlig mye).

Endeløs asfalt

Endeløs asfalt

Før avreise gledet jeg meg til å få en mulighet til å være skikkelig lenge på tur, å ikke trenge å reise hjem igjen etter en uke eller to. Det fikk jeg oppleve, og det til gangs. Ikke at det bare var solskinn: Aldri har jeg vært fire måneder hjemmefra, og når man også har verdens flotteste kjæreste/kone gående der hjemme er hjemlengselen fast følgesvenn. Samtidig ble det en god anledning til å kjenne på hva det var jeg savnet og, enda viktigere, hva det er mulig å unnvære. Tilværelsen er fylt opp til randen med nødvendigheter som vi konstant jager etter å skaffe oss eller holde på, men når man er nødt til å skrelle alt ned til det som får plass i en ryggsekk og leve med det i måned etter måned, går det sakte opp for en hvor lite som egentlig trengs. Lykkefølelsen satt vel så løst der ute som her hjemme, og ofte var det tilsynelatende små ting som satte det hele i sving: Jeg kunne bli euforisk lykkelig over å bli forært en appelsin, hjemme går jeg forbi appelsinene på Rema og tenker «nei, de er sikkert sure» eller «var det noe mer enn pastinakk og løk jeg trengte?» oftere enn jeg kaster meg over dem i ubetinget lykkerus.

Solen tittet frem akkurat idet jeg skulle dokumentere kakaopausen. Kakao må man ha, selv om brukerutstyret (dvs termosen) sitter vanskelig til bak fastspente ski

Solen tittet frem akkurat idet jeg skulle dokumentere kakaopausen. Kakao må man ha, selv om brukerutstyret (dvs termosen) sitter vanskelig til bak fastspente ski

Da det nærmet seg slutten på den første måneden var jeg så heldig å få slå av en prat med en mann som hadde gjort en del lange turer alene, både i Norge og i utlandet, og han sa rett og slett: «Når du kommer hjem igjen, kommer du til å ha en utrolig god mental helse.» Han kan nok ha rett i det. Etter å ha levd i en tilværelse der jeg konstant har måttet ta små og store valg alene (over eller rundt kollen? er isen trygg?) og leve med konsekvensene av dem, en tilværelse hvor jeg har måttet forholde meg til en lang liste av usikkerhetsmomenter frem i tid (kommer jeg over Røssvatnet? fins det snø i Skjækerfjella?) og jobbe mot delmål der det store målet ble for langt unna, har jeg fått god anledning til å bli godt kjent med meg selv. Flere steder måtte jeg overtale meg selv ved å si at «jeg skal gå til Røros, så får vi ta det derfra», for så å flytte listen idet delmålet var nådd: «Når jeg har kommet hit, kommer jeg meg da i alle fall til Storlien», og så videre.

I løpet av de første 14 planlagte dagene ble jeg 10 dager forsinket på grunn av været, og da jeg ble sittende værfast og vente på forhold til å krysse Hardangervidda fikk jeg den første mentale prøvelsen: 15 dager etter skjema og bare uvær på langtidsvarselet, hvor lenge kan jeg vente? Det var litt hardt å starte opp igjen fra Finse, for det var et nederlag å ha hoppet over et stykke når jeg egentlig ville gå hele turen i ett strekk, men det var samtidig deilig å kjenne på alenetur-følelsen og den friheten det er å ferdes for seg selv; på en måte var det der og da turen startet for alvor. Brattest var motbakkene nord i Trøndelag og sør i Nordland: I Hattfjelldal stoppet jeg faktisk helt opp på en våt snøflekk mellom alt det bare og så på klokken, lurte på om jeg ville rekke bussen til Mosjøen og kveldstoget til Trondheim. Viljestyrken vant, jeg gikk videre, og fra Umbukta snudde det, da var jeg over det verste. Jeg skylder å takke alle de som kom med oppmuntrende ord til meg underveis.

wpid-npl_0966.jpg

Fornøyd med å være fremme ved Umbukta Fjellstue

Også fysisk skulle Trøndelag vise seg å være den tyngste biten: Tett skog, kupert terreng og stedvis bløtt føre med dyp snø gjorde sitt til at hver meter kostet; heldigvis hadde jeg mye fint vær i denne perioden. Jeg var ganske gåen da jeg ankom Gaundalen etter å ha skrittet over talløse bekkedaler på tvers av dalen jeg beveget meg i, jeg døpte dem «smådjevler», og noen steder rundt Gjevsjøen var jeg nede i under én kilometer i timen. Videre kunne Midt-Norge også by på mengder av smertefull veigåing i skisko, og jeg kommer nok ikke til å ville gjøre strekket mellom Nordli og Røyrvik igjen, selv om det var veldig trivelig med kaffe og kake på Kveli-bua.

De neste Etterpå-innleggene blir litt mer konkrete. Noen temaer jeg tenker at jeg skal innom:

  • Mat
  • Rutevalg
  • Overnatting
  • Klær
  • Foto, kommunikasjon og dingser
  • Sekken