Monthly Archives: august 2014

Etterpå: Rutevalg

On 1. august 2014 by Stein Jakob Nordbø With 1 Comments - Norge på langs

Jeg tør ikke tenke på hvor mange timer, dager av tilværelsen som gikk med til å studere kart av ulike slag året før avreise; hver eneste lille dal ble gått i fantasien, og høydekotene ble nøye studert i de digitale kartene på ut.no samtidig som jeg sammenliknet med bilder og turbeskrivelser fra tidligere NPL’ere for å få et inntrykk av terrenget; alt sammen bare for å sette det hele på hodet i møtet med realitetene og været. Likevel var det ikke bortkastet tid, for alle undersøkelsene, om resultatet ble skrevet ned eller ei, dannet sammen med lokal informasjon og værmeldinger et godt beslutningsgrunnlag. Vet man ikke nok, kan man heller komme opp med de beste løsningene når man blir nødt til å være kreativ, ei heller vet man hvor man skal begynne å nøste om en replanlegging blir nødvendig.

Til slutt endte jeg opp med å følge en rute som likner mye på den de fleste går:

  • På sykkel fra Lindesnes til Ljosland: Det var faktisk litt snø på Lindesnes da jeg startet, men vanligvis vil det ikke være det. Uansett ville jeg måttet følge hovedveiene her, så jeg var glad for å ha valgt sykkelen. Dersom jeg hadde gått motsatt vei, ville jeg nok gått til fots de siste milene, men på starten av en langtur vil en uke med veitrasking med tung sekk gi for stor risiko for skader før kroppen er vant til belastningen.
  • Ljosland til Haukeliseter: Som mange andre valgte jeg Setesdalsheiene nordover til Haukeliseter, og jeg tror dette kan være et fint område; det er ingen ulempe at hyttene ligger tett på turens første skidager, for sekken kjentes mer enn tung nok. Ikke ulikt mange før meg fikk jeg en del vær her, og værfaste dager i fleng. Kanskje Austeheiene ville gitt meg en enklere passasje, eller kanskje ville vært greiere om ikke 2014 hadde vist seg å være et år med ekstra mye vind og snø sørpå mellom desember og mars.
  • Haukeliseter til Finse: Med et ekstremlavtrykk på vei mot landet da jeg skulle starte fra Haukeliseter, valgte jeg å ta en pause for å se an været. Været vedvarte, og jeg utsatte etappen til slutten av turen; det tror jeg var en klok beslutning, ellers ville jeg ha blitt tatt igjen av våren lenger nord. Da jeg endelig fikk prøvd meg på denne biten, havnet jeg i vårløsningen, men turen er i utgangspunktet ganske grei med tanke på ruteplanen, det er DNT-hytter hele veien.
  • Finse til Otta: Skarvheimen byr ikke på så mange rutevalg, jeg hadde til og med kvisting enkelte steder, og fra Sulebu valgte jeg å gå innom Tyinkrysset før jeg tok meg inn i Jotunheimen langs skuterløypen over Tyin og videre over mot Gjende. Fra Gjendesheim finnes en del valgmuligheter, og jeg valgte å følge skiløypenettet nedover Sjodalen til Melingen litt forbi Lemonsjøen Fjellstue, før jeg tok av nedover mot Lalm og gikk til fots langs Baksidevegen til Otta.
  • Otta til Røros: Denne etappen var den som krevde mest planlegging av rute. Enkelt opp fra Otta til Mysusæter/Rondane Spa og videre gjennom fjellet til Dørålseter der kvisteløypene pleier å gå. Derfra valgte jeg å ta meg ut østover via Fallet og følge riksveien mot Folldal på grunn av lite snø og åpne elver; ideelt sett ville jeg ha gått over mot Grimsdalen og brukt skiløypene på Folldal-siden. I Folldal ble jeg pekt i retning av en skiløype mot Grimsbu, og her hadde de gode råd: På grunn av lite snø tok jeg en lite trafikkert vei langs Folla til Rykroken og så opp til Lomsjøen og Savalen. Derfra fulgte jeg skiløyper og vei over til RV3 og tok over Lonåsen på ubrøytet setervei over til Vingelen, hvor jeg fikk tips om å følge seterveiene videre til Dalsbygda. Så fulgte en lett dagsmarsj delvis i oppkjørte løyper og delvis på vei over Sætersjøen og ned til Røros. På etappen fra Otta til Røros hadde jeg svært lite snø, men ellers er jeg fornøyd med rutevalget; seterveiene var stort sett ikke brøytet, men det fantes ofte skuterspor som gjorde turen lettere.
  • Røros til Storlien: På Røros våknet jeg til et skikkelig uvær, og etter å ha blitt frarådet å følge planen (Glåmos-Kjølihytta-Væktarstua), tok jeg skiene fatt langs riksveien til Brekken og Stugudalen. Fra Væktarstua er det permanentstakede løyper å følge, men fra Storerikvollen jeg tok over myrene for å havne på Storlien; terrenget på norsk side nord for Meråker er ganske lite skivennlig sammenliknet med det svenske alternativet, dessuten fristet en hvilehelg med min kjære i passe kjøreavstand fra Trondheim.
  • Storlien til Nordli: Opp fra Storlien kan man følge merkede skuterløyper til Skalstugan, og derfra er det en grei marsj over til Bellingstua (Innstua, som står på kartet, er stengt). Videre kunne jeg ta langs sommeløypene over mot Vera og inn i Blåfjella/Skjækerfjella – et nydelig område. Ryggen langs Sæterfjellet var grei å følge, og Stigådalen bød ikke på store problemer høyt oppe. I stedet for å følge Stigåa helt ned mot Stormyra burde jeg gått dalen inn til Grønlivatnet i stedet, for her kjører folket på Gaundalen skuter inn til kraftverket sitt. Over til Gjevsjøen valgte jeg å omgå Holden Fjellgård og heller krysse Holderen over til Björkede for å kunne bruke skuterløypene på sørsiden av Gjävsjöströmmen og gå rett over Gjevsjøen. Opp fra Gjevsjøen Fjellgård var det ekstremt kupert og tungt et lite stykke, men så gikk det lettere over fjellet til Fossdalen. Planen herfra var å komme seg over mot Litl- og Stortissvatnet, men jeg var tom for mat og føret var så dårlig at jeg valgte en tidsmessig sikrere rute med labbing/skigåing på riksveien inn til Nordli.
  • Nordli via Hattfjelldal til Umbukta: For det første: Skal man innom Hattfjelldal, bør man ha et depot der (f.eks. på campingen), ellers blir det mye å bære på denne etappen. Alternativet er å ta ned Tiplingdalen og følge Nordlandsruta nord for Børgefjell, så slipper man Susendalen og Røssvatnet. Fra Nordli til Røyrvik har man egentlig ikke noe reelt valg annet enn å følge veiene. Ned Susendalen til Hattfjelldal venter mer vei, og avhengig av isforholdene på Røssvatnet får man mer eller mindre behov for asfalt-tråkking også her. Med unntak av lyspunktet Børgefjell er vel dette den kjipeste etappen av Norge på langs. Okstindan og områdene rundt var et stort pluss og en herlig belønning på slutten av etappen.
  • Umbukta til Sulitjelma: Fjellene nord for Umbukta må jeg besøke igjen, der var fine hytter og herlige fjell; her er det ikke så mye rutevalg å gjøre. Jeg valgte å spare en dag ved å gå over Saltfjellet langs E6, og selv om det ble en finere tur enn jeg hadde trodd, må jeg nok tilbake og besøke Krukkistua, som så mange snakket så pent om der oppe. Junkerdalen går på tvers av ruten man må følge mellom Lønsdal og Trygvebu; det lønner seg å gå skrått ned mot Graddis og følge sommerløypen ned gjennom skogen; alternativet (traktorslepen i bunnen av dalen) er svært rasfarlig og delvis istykkerrast i følge en NPL’er jeg møtte. Denne veien er visstnok heller ikke bra på sommerstid. Opp igjen fra Graddis valgte vi sommerstien til der den krysser riksveien, så langs veien opp til avkjørselen inn mot Trygvebu. Man kan ringe fjelloppsynet for å få oppdatert informasjon om forholdene i den skredutsatte Skaitidalen; han jeg snakket med hadde forøvrig rett: Den er langt bedre enn sitt rykte (og en fantastisk naturopplevelse!). Det blir litt veitrasking rundt Sulitjelma, men ikke grusomt mye.
  • Sulitjelma til Abisko: En fantastisk etappe, men se opp for en enorm hengeskavl i siste utforbakke mot Sorjushytta (den er visst der hvert år, og den er temmelig høy). I Sverige finnes fine hytter som ligger mer enn tett nok, merking fra litt sør fra Ritsem og helt frem (om man ikke velger å gå sine egne veier). Badstuene kan anbefales.
  • Abisko til Kautokeino: Jeg valgte raskeste vei, men hadde jeg vært tidligere ute (dvs mindre forsinket), ville jeg ha lagt om planen her og tatt en sving innom indre Troms; nok en ting jeg vil gjøre senere. Det er merkede skuterløyper fra innerst i Torneträsk (rett øst for Laimoluokta) og helt til et par kilometer fra grensen mellom Finland og Finnmark. Overnatting inne er mulig i vindskyddet ved Kamasjaure og ved sportsfiskeanlegget ved Råstojaure. Skuterløypen mellom Goahteluoppal og Kautokeino starter på elven.
  • Kautokeino til Olderfjord: Det går skuterløyper mye av veien, men følger man dem blir turen ganske mye lenger enn nødvendig. Jeg fulgte merking fra Kautokeino til Masi (billig overnatting på turistsenteret der), så tok jeg «på frihånd» over mot Jotka (supertrivelig fjellstue!) og videre parallelt med Stabbursdalen over mot skuterløypen ned til Olderfjord via Fransvannene. Hadde jeg visst det jeg vet nå, hadde jeg ikke hatt depot i Olderfjord og heller holdt meg til skuterløypene over Hatterfjellet, slik at jeg kunne brukt ski helt til rett før innslaget til Nordkapptunnelen.
  • Olderfjord til Nordkapp: Her er det mulighet til å gå opp på fjellet igjen i Smørfjord, men jeg lot være pga været. En snarvei ved Repvåg kuttet en drøy mil med europavei, og med lav skredfare kuttet jeg ytterligere to mil ved å ta opp Polldalen på Magerøya i stedet for å gå via Honningsvåg. Det siste stykket til platået valgte jeg å følge europaveien/skuterløypene.
  • Hjemreise: Fly fra Honningsvåg er dyrt og innebærer mange mellomlandinger; fra Alta går det direktefly til Oslo, og er man heldig kan man komme sørover for en drøy tusenlapp. Bussen fra Honningsvåg kostet rundt 300 kroner og brukte tre-fire timer.

 Nettressurser

Under planleggingen var det fantastiske internettet et uunværlig redskap, og disse lenkene kom godt med: