Monstrøst vakre vestland

steinjak Foto

Monstermast i vestlandsnatur; Nordfjordeid, september 2014

Monstermast i vestlandsnatur; Nordfjordeid, september 2014

Regnet har gitt seg; bursdagsmette tumler vi ut av hotellet på den første dagen med godt nok vær og lite nok øving til å kunne unne seg en fjelltur. De har satt opp flere monstermaster her nå.

Min nærmark: Nydammen

steinjak Hverdagstur

En fordel med å ha flyttet er at mengden uutforsket nærmark har vokst tilstrekkelig til at man for en tid fremover «alltid» har en ny krok å utforske. Planen var å se noe nytt, og der og da måtte vi kle oss etter forholdene, det var bruk for regntøyet.

Høsten er soppsesong; denne fikk stå i fred

På impuls stanset vi i et stikryss ved veien der jeg har jogget innom før, og vi satte kursen tilbake mot hjemmet, stikk motsatt av hva vi hadde planlagt. Regnet hadde gitt seg, og vi holdt god god fart på det sleipe underlaget langs Driftsvegen. Hjemme stod skitten oppvask fortsatt på benken, stuen var strengt tatt ikke eksemplarisk ryddig, på notestativet stod 56 sider med opera som jeg burde øvd på, men alt fikk vente. Det var friskt i været, og snart kunne vi forlate merket sti og begi oss langsmed kanten av en våt myr inn mot demningen i enden av Nydammen. Denne ble i følge et oppslag på stedet bygget i 1842 for å sikre vanntilførselen til Trolla Mølle, og selv i dag har man nytte av den: Myrtjernet inngår i drikkevannsreserven til Trolla. Etappen inn langs vannet bød på dagens første bushing i tett skog, det er lettere med dagstursekk og uten ski.

Dammen ble satt opp på den tiden man kunne mure med naturstein

Dammen ble satt opp på den tiden man kunne mure med naturstein

Som på bestilling gled skyene til side da vi åpnet sekken, slik at vi slapp å komme hjem med våt presenning denne søndagen. Røkelaksblingsene ble inntatt tett inntil et sprakende kaffebål, hvor tørr ved hjemmefra og tennbriketter gjorde oppfyringen til en lett match trass i de våte forholdene, og Fruen sørget for pinne til grilling av marshmellows.

Koppen fikk jeg til bursdagen av svigerfar (han lager kopper og kniver) da Fruen og jeg hadde vært sammen et drøyt år

Det er travle tider for spillende folk om dagen, så vi var begge godt fornøyde med å kunne senke skuldrene sittende på et liggeunderlag ved bålet; man får en helt annen avslapning i skogen, med bålet, en brusende bekk og susing i tretoppene som eneste lydkulisse, og selv et par korte timer med skogens ro (som det heter i den berømte barnesangen) gjør vel så mye nytte som langt flere timer med innbitt terping på gjenstridige passasjer i orkesterrepertoaret.

Vi pakket sammen idet de første dråpene av resten av regnet landet på dammen.

Alenetid i skogen med bål og lokalhistorie

steinjak Hverdagstur

På jobb når andre har fri, det er musikerens lodd, og jeg ser en rød ryggsekk forsvinne i retning busstoppet idet jeg rydder lørdagsfrokosten inn i kjøleskapet igjen. Fri når andre kan gå på jobb, det er frilansmusikerens lodd, og jeg legger en fyrstikkeske i en plastpose, sniker et eple ned i posen med matpakke og dobbeltsjekker at jeg har fått med meg en kopp denne gangen.

Blinklysene vinker sitt oransje farvel idet jeg lar meg oppsluke av den gulrøde skogen ved Fjellsæter; et par slitte crispistøvler trår radig innover en litt for tilrettelagt sti, det er enda glissent med folk ute. Snart forlater jeg stien og tempoet går ned, også gangfarten. Myk mose under støvlene, solgløtt mellom blader som mister stadig mer av det grønne; krokete furuer med grov bark. Tolv grader må være den perfekte turtemperatur. Jeg stopper opp og tar av meg sekken.

Stien forlates, stille tar skogen imot han som trår varsomt

En gulnet myr viser vei og ønsker velkommen

Levd liv

Levet liv

Det er slutten av september, og selv om jeg besøker skogen flere ganger i uken er det ekstra godt på en lørdag med god tid; alene i selskap med trærne og skyene og luktene og tankene. Jeg stopper og river med meg et par ark med never fra en bjørk. Lyden av en klukkende bekk lokker meg ned en bratt li, og jeg slår følge med bekken ned til Bymarkas største vann, Skjellbreia (visstnok fra Skjaldbreið, «bred som et skjold»), hvor jeg går rett på en velbrukt bålplass ute på en liten odde. Et lite fange med ved, vann i svartkjelen og en neve never nederst; det ryker litt stille før det begynner å sprake godlynt bak meg mens jeg pakker vekk fyrstikkesken.

Jeg tok ikke med meg noe å lese på, men det føles ikke som et savn, der jeg trekker inn duften av skog, myr og litt for sterk kokekaffe; bare én gang ser jeg en turgåer som stille trekker over myrene bak meg, det går en umerket sti her. En og annen regndråpe finner veien ned til der jeg sitter, men stort sett er regnet bare noe jeg ser, som tusen små ringer på et ellers blikkstille vannspeil.

Man trenger ikke så mye annet

Aftenposten bragte denne uken et innlegg fra Harvest, hvor artikkelforfatteren stiller spørsmålstegn ved om det virkelig er slik at vi skal være bekymret for at enkelte barn ikke får nok skjermtid og «digital kompetanse», eller om kanskje mangelen på fysisk kompetanse og naturopplevelser er et vel så stort problem, og noe som skaper vel så store klasseforskjeller som det å vokse opp med ulik tilgang på iPad. Kanskje en variasjon over temaet bomullsbarn, men også en påminner om at vi stadig trekkes lenger vekk fra naturen, ofte av teknologiske fremskritt.

Jeg filosoferte av og til over den slags spørsmål da jeg var ute og gikk på ski i vinter, hvordan jeg i dagliglivet praktisk talt er totalt avskåret fra naturen om jeg ikke velger å oppsøke den, hvordan jeg av og til tar meg i å bli irritert når naturen legger begrensninger på min frihet i form av stengte veier eller kansellerte fly om vinteren; som om det vedkom den, naturen. Faktisk kjenner jeg mennesker som knapt nok har vært ute og gått utenfor veiene, langt mindre utenfor sti; i enkelte land er også mulighetene begrensede gjennom at selv nasjonalparkene er gjennomregulerte og avgiftsbelagte. Akkurat som mennesket trenger kunst, trenger vi også å komme nært på natur, både for å avmystifisere den og å forstå hvor mystisk den er, og for å innse hvor liten vår plass i den store helheten tross alt er. For ikke å snakke om verdien av avslapningen man får på tur, utetid er kvalitetstid.

På den annen side: Det er kanskje bare i vårt eget lille ekkokammer at alle er enige om dette, og både Aftenposten og Harvest leses vel som oftest av folk som gjerne vil kunne kjenne seg igjen i den slags og si seg enige over nok en munnfull økologisk kaffe der de/vi smører skivene til dagens markatur.

Det drypper lett, men regnjakken får ligge i sekken

Idet jeg går ned for å hente vann til slokking av bålet blir jeg vár en stein hvis form har fått meg til å stusse der jeg har studert baksiden av den over kaffekoppen. Det er en minnestein over Ernst Andreas Tønseth, i følge leksikonet en foregangsmann for friluftslivet i Bymarka. Når mørket senker seg over Bartebyen og Fruen entrer podiet i forbindelse med Olavshallens 25-årsjubileum skal jeg gi meg nettet i kast og finne ut at han var med på å starte Trondhjems Skiklub, Trondhjems Svømme- og Livredningsklubb samt Trondhjems Jeger- og fiskeforbund. Skiinteressen var også historisk gjennom at han sørget for at noen av skiene som i dag er utstilt på Skimuseet ved Sverresborg ble samlet inn og overlevert skiklubben ved innvielsen av Skistua i 1896; han la med det grunnlaget for det som visstnok regnes som verdens eldste skisamling. I tillegg var han visst en pådriver for at det skulle anlegges skiløyper i området her, og dermed står også jeg i takknemlighetsgjeld til denne mannen jeg ikke har møtt, her jeg står ved minnesteinen fire dager etter syttifemårsdagen for hans bortgang.

Minnesteinen over Ernst Andreas Tønseth

Minnesteinen over Ernst Andreas Tønseth

I morgen blir det en ny tur, bålkjelen står på kjøkkenbenken i en pose sammen med turkoppen.

Høsten er i anmarsj

steinjak Foto

Nå er den her, frisk, fargerik og vakker; Bymarka/Trondheim, september 2014

Nå er den her, frisk, fargerik og vakker; Bymarka/Trondheim, september 2014

Høsten er over oss, det skjedde på en uke: Den ene helgen var vi på tur med et vennepar og lurte på om vi skulle vrenge av oss og hoppe i vannet, nå har fargene kommet, og luften er ikke lenger like sommertykk og varm. Vi er heldige som lever i et land med så varierte årstider.

Revitalisering

steinjak Foto

Kom til hektene igjen, Bymarka Trondheim september 2014

Kom til hektene igjen, Bymarka/Trondheim, september 2014

Litt søndagsslappe etter en lang uke; orker vi gå ut? Selvsagt, det er alltid verdt det: Frisk luft (og te!) lader batteriene langt raskere enn sløving i sofaen foran den sprakende peisovnen.