Snartur til Jøldalshytta

steinjak Skitur

Halvannen fridag er bedre enn ingen fridag. Lette sekker, lammekoteletter og rødvin i sekken, avgårde fra byen fredag formiddag/tidlig ettermiddag. Jøldalshytta ligger under en mil fra parkeringsplassen, og med bare drøyt to timers kjøring fra Trondheim virket det som en bra destinasjon om man skulle få en natt til disposisjon.

På vei innover mot Jøldalshytta er det enkelt skiterreng; i påsken brøyter de visst enda lenger og kjører spor helt frem.

På vei innover mot Jøldalshytta er det enkelt skiterreng; i påsken brøyter de visst enda lenger og kjører spor helt frem.

Selve hytten dukket plutselig frem bak en haug, og med ett var vi i gang med de vante syslene: Fyring, snøsmelting, inspeksjon av proviantlageret og valg av sengeplass. Av og til trenger ikke turen være så lang og tung.

Selvbetjeningsavdelingen ved Jøldalshytta.

Selvbetjeningsavdelingen ved Jøldalshytta.

Det ble en trivelig kveld, med god mat, vin og hygge. Alene, inntil det i titiden strøk to hodelykter forbi vinduet. Inn tumlet to skiløpere som hadde vært på vei inn til en privat hytte lenger inn i dalen, men som hadde bestemt seg for å tilbringe natten her på grunn av mørket og at det hadde blåst opp. Som fjellfolk flest, var også disse likandes, og vi satte pris på selskapet.

Morgenen etter tok vi på oss å rydde og vaske, vi skulle ikke annet enn å nå en bursdagsfest i Trondheim på kvelden. Underveis snublet vi over et fagottrør; mistanken gikk umiddelbart til ett av medlemmene i Fannaråken blåsekvintett (vi har senere fått bekreftet mistanken, røret ligger der fremdeles, så vidt vi vet).

Ting kan tyde på at Fannaråken blåsekvintett har vært her.

Ting kan tyde på at Fannaråken blåsekvintett har vært her.

Turen tilbake var av det enkle slaget, hovedsakelig utforbakke, nå med enda lettere sekker. Bursdagen vi skulle i rakk vi med god margin.

Seter på veien mellom Jøldalshytta og parkeringen.

Seter på veien mellom Jøldalshytta og parkeringen.

Nyttårsfeiring på Blefjell

steinjak Skitur

Høsten gikk fort, med jobbing vegg-til-vegg og få muligheter til å røre på seg utenom en og annen tur bak huset. Da julen endelig nærmet seg, pakket vi bilen med ski, sekker, finstas, gaver, fjellstøvler, regntøy, snøtøy og så videre før vi vendte snuten mot vest. Siste del av julen ble feiret sørpå, og dagen etter årets siste arbeidsdag for min del, altså nyttårsaften morgen, satte vi oss i bevegelse fra Bøler, hvor vi hadde overnattet hos Christine og Eivind, som også skulle være med på tur.

Denne gangen hadde vi ikke sjekket snødybder annet enn på senorge.no, så vi var litt spent på forholdene, og det var en viss skepsis å spore ombord da vi begynte på stigningen. Da vi tok av fra hovedveien hadde det vært en viss uoverensstemmelse mellom hukommelse, kart og terreng, men vi lot kartet bestemme. Hukommelsen hadde rett. I høyden lå det snø, også i veibanen, men de nesten ti centimeterne med såle på veien vi hadde valgt over mot vannet vi skulle parkere ved hadde kollapset helt i det varme været (det var syv plussgrader), og bilen gravde seg helt ned og skjenet fra side til side. Spinnende på alle fire hjul med skyhøyt turtall gnagde vi oss opp bakkene i sikksakk (fra baksetet: «Det ser ut som et bilspill!») og satt med hjertet i halsen utfor, alt i cirka gangfart.

Vel fremme på parkeringen var det lite annet enn holke og råtten snø i sikte. Noen turgjengere på truger rådet oss til å velge en annen vei innover, så vi inntok bilen på nytt og kjørte videre innover. Klokken var egentlig mer enn nok da vi la i vei innover i ett-tiden, og skyggene strakte seg lange i den lave desembersolen.

Innover mot Blefjell med cirka akkurat nok lys til en tur innover til Eriksbu.

Innover mot Blefjell med cirka akkurat nok lys til en tur innover til Eriksbu.

Turen innover forløp som den skulle, vi dreide av opp en trang dal like før Kroktjønn for å unngå å vasse i overvann, og vi tok oss tid til en liten rast før vi tok fatt på de siste bakkene ned til Eriksbu.

Sekkene er lastet med godsaker, som seg hør og bør når man skal feire nyttår.

Sekkene er lastet med godsaker, som seg hør og bør når man skal feire nyttår.

Turfølget var godt fornøyd med å være fremme, selv etter en relativt kort etappe inn.

Turfølget var godt fornøyd med å være fremme, selv etter en relativt kort etappe inn.

Ingen klaging fra denne kanten heller, det er nydelig å komme frem i solnedgangen. Mildt og godt var det også.

Ingen klaging fra denne kanten heller, det er nydelig å komme frem i solnedgangen. Mildt og godt var det også.

Kvelden forløp slik som kvelden skal på årets siste dag: Rømmegrøt og spekemat, øl og akevitt, småprating, sprudlevann, stjerneskudd og i seng like over tolv. Man blir trett av å være på tur, og så skal man opp å gå på ski dagen etter, i det lille lyset som er.

Rømmegrøten er tradisjon på nyttårsaften

Rømmegrøten er tradisjon på nyttårsaften

Spekematen skal anrettes pent til fest

Spekematen skal anrettes pent til fest

Det er bedre å tenne lys enn å forbanne mørket

Det er bedre å tenne lys enn å forbanne mørket

Eventuell morgentretthet på nyttårstur kommer stort sett av at man blir vekket for å utnytte dagslyset til skitur. Ingenting en god porsjon havregrøt ikke kan fikse.

Eventuell morgentretthet på nyttårstur kommer stort sett av at man blir vekket for å utnytte dagslyset til skitur. Ingenting en god porsjon havregrøt ikke kan fikse.

Vi pakket det nødvendigste og satte avsted over de øverste Åklitjønnan. Været var flott og føret forferdelig; null problem når man ikke skal langt. Opp gjennom Fjelldalen hadde vi skispor å følge, og i et magisk midtvinterlys var det en flott opplevelse å karre seg oppover til lyden av en klukkende bekk som gikk delvis åpen. Vi kom ikke helt til Åklinuten denne dagen, nabotoppen fikk holde.

På vei opp Fjelldalen

På vei opp Fjelldalen

Lunsj i en helling.

Lunsj i en helling.

Kvelden kom idet vi nærmet oss Eriksbu igjen, til gryterett, rødvin gitar og generell sosialisering.

Christine henter frem skjulte talenter

Christine henter frem skjulte talenter

Neste dag var det meldt en del vind, så vi tok tidlig avgårde. Ingen grunn til engstelse, det blåste ikke på langt nær så mye som værmeldingen truet med. Faktisk ble turen ned fra fjellet i bil det skumleste: Det hadde fryst på, så forholdene som gav oss herlig fast overvann å gå på over Kroktjønn sørget for at den bløte veibanen var blå og livsfarlig. Etterhvert dukket strøbilen opp, og vi listet oss forsiktig ned før vi suste tilbake til byen.

Tilbaketur i gråværet

Tilbaketur i gråværet

SJN_1598

Bambi på glattisen, i medvind. Bare å la vinden ta tak i sekken og stå på stålkantene over Kroktjønn.

Snart ferdig med glattisen.

Snart ferdig med glattisen.

Som man sier: Ingen turte annet enn å si at det hadde vært en fin tur.