Påske i Skjækerfjella

steinjak Skitur

Bar trøndervinter, bare veier og bare bekymring å spore på vei opp fra Steinkjer, hvor vi stoppet på Statoil for å kjøpe miljøbensin til primusen (miljøbensinen fra Shell lukter vondt). Vi kikker fortvilet inn mellom trærne og håper at snøflekkene mellom de mosegrodde tuene snart skal begynne å henge sammen – kan denne snøen i det hele tatt bære en skiløper, en pulk, eller trår vi bare igjennom?

På parkeringsplassen er det gjørme, men en sti av håp, en hvit livslinje til høyereliggende strøk, strekker seg opp gjennom granskogen. Bønder med snøskuter skal bli redningen denne gang, de har kjørt på snø i skogsbilveien som leder opp på fjellet, slik at de kan frakte hytteturister og bagasjen deres inn i fjellet. «Flaks!» sa Severin Suveren og rygget bilen opptil snøkanten. Parkeringsbillett på SMS.

Tid for pulkpakking og avmarsj

Tid for pulkpakking og avmarsj

Det er ikke helt uten spenning at vi laster opp pulken, nettopp fordi det er det den er: En pulk. Ingen av oss har trukket en slik før, men ingen tør ytre spørsmålet om en uke i løypeløst land med femti kilo på et forvokst akebrett hengende bak seg er noen god debutplan. Vi har gått til anskaffelse av et sklibrett i plast og pakket våre eiendeler inn i en grønn presenning med kraftig bållukt, og for første gang vender vi skituppene mot høyfjellet med utstyret i en gammel bag og maten i en plastkasse. På tur med bag, det hadde jeg ikke ventet av meg selv.

På vei opp bakkene med tung last, takknemlig for å ha skuterløype å ta seg frem på

På vei opp bakkene med tung last, takknemlig for å ha skuterløype å ta seg frem på

Nedbøren har gitt seg og varmen er påtagelig oppover skuterløypen, pulken er som ventet ivrig på å gå motsatt vei av meg, altså ned igjen til bilen, men sammenliknet med femti kilos sekk går dette som en lek. Forsåvidt sammenliknet med en tretti kilos sekk, eller femogtyve for den del. Vi tar oss god tid i lunsjen og jeg sørger for å få et godt lag med elgbæsj under den ene skoen før turen går videre.

Lunsj på en bar rabb

Lunsj på en bar rabb

Selfie time!

Selfie time!

Været klarner opp

Været klarner opp

Etterhvert skjærer vi av fra løypene og slipper oss ned på et lite vann. Vi krysser grensen til nasjonalparken og glir rolig og mykt over noen slake myrer med lange skygger i det blekrøde lyset foran oss. Klokken er i grunnen nok til å slå leir, og det frister å velge seg en plass før bakkene mot høyfjellet og Fjellskjækra tar til. Siri tar teltet, jeg samler ved. Temperaturen er behagelig, det er vindstille, teltplassen har akkurat nok snø til å få passe kulde-/kokegroper i forteltene, og de få skyene trekker til side for å gi plass til månen. Klisjé? Det er fint å reise til fjells i april.

Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark - ikke verst når målet for turen ligger under en mil fra parkeringsplassen

Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark – ikke verst når målet for turen ligger under en mil fra parkeringsplassen

Siri er kartleser

Siri er kartleser

Kvelden tilbringer vi ved bålet. Hjemmetørket turmat, kaffe og sjokolade. Prat. Stillhet ispedd knitring fra gran og stjerneskudd av gnist. Jeg farter litt rundt og tar bilder, mens temperaturen synker kraftig idet solen går helt ned. Seks blå påstår termometeret idet vi åpner glidelåsen og krabber innenfor duken til Lille Runde Røde, teltlykten henger i taket allerede. Kaldere skal det bli, og Siri, som bare har tresesongspose med seg, forbereder natten med grevlingtrekk utenpå og lakenpose inni, ullgenser på og dunjakke i beredskap, mens jeg lar glidelåsen i min vinterpose stå åpen. Det er forskjell på folk. På tide å dra ned luen og slukke lyset.

Kveldsstemning, ikke den verste utsikten å ha fra bålplassen

Kveldsstemning, ikke den verste utsikten å ha fra bålplassen

Mørket faller på, men flammene varmer

Mørket faller på, men flammene varmer

Neste morgen er gnistrende klar, og sollyset varmer teltet raskt. Vi våknet begge tidlig til lyden av storfugl utenfor, og det er tydelige avtrykk etter vingene i snøen. Det skinner i tusenvis av kritthvite krystaller i rimfrosten, og skyene har overlatt hele det blå lerretet over oss til solkulen alene. Dette begynner å høres ut som et skryteinnlegg på sosiale medier (ikke at jeg egentlig vet hva som skjer der, siden jeg ikke er på Facebook), men det er helt sant. For godt vær til å forflytte seg, med andre ord. Vi tar frokost med begge dørene på vidt gap (teltet var verdt investeringen for denne muligheten alene!) og pakker en dagstursekk. Idet vi tar fatt på bakkene, passerer vi en åpen bekk og får byttet ut smeltevannet med friskt fjellvann. Ikke dårlig. Svette, solkrem og kortfeller. Hyttefolket strømmer oppover mot vannet Fjellskjækra og lager spor til oss, og mange skal samme sted: Skjækerhatten (eller Huvhpie, som den heter på samisk; kartene fra Trøndelag og nordover har to navn på det meste).

Slipp naturen inn!

Slipp naturen inn!

Lunsj

Lunsj

Oppe ved vannet tar vi av på skrått oppover fjellsiden, og før vi blir altfor eksponert for vind graver vi en god lunsjgrop. Utsikt, solkrem, påsmurte lefser og instant-kakao, isfiskere langt der nede, toppen høyt der oppe. Vel oppe blir det et kort stopp for å beundre utsikten og rive av kortfellene. Så setter vi den ene telemarksvingen mer ustødig enn den andre nedover; heldigvis går det raskt bedre, og vi finner en fin liten bekkedal å dekorere med sigdene våre før vi dreier ned mot vannet og en lang og avslappende nedkjøring til teltplassen.

På toppen. Kjapp selfie og av med fellene.

På toppen. Kjapp selfie og av med fellene.

Fruen krysser mine spor

Fruen krysser mine spor

Pannekaker? Ja, god idé. Med bacon. Det ble ingen middag denne dagen. Ikke bål heller, for det var en viss trekk i luften, og ingen ville lage levegg. No big deal, som de sier i utlandet, vi slappet av og koste oss, og vips var det kveld.

Straks hjemme igjen

Straks hjemme igjen

Liker vi fleskepannekaker? Ja, det gjør vi!

Liker vi fleskepannekaker? Ja, det gjør vi!

Kveldsstemning I

Kveldsstemning I

Kveldsstemning II

Kveldsstemning II

Kveldsstemning III

Kveldsstemning III

Ny morgen, ny havregrøt, fortsatt idyll. Vi tar oss god tid til pakkingen og setter ekvipasjen i bevegelse oppover langs sporene fra dagen før. Vannstopp i bekken med maks lufting i buksene. Jeg prøver å trekke pulken med et tau hvor jeg har knytt inn en strikk, det er mye mer behagelig enn det hjemmelagde halvstive pulkdraget. At vi skal over fjellrekken og, ikke minst, ned igjen på den andre siden får jeg bekymre meg om når den tid kommer.

Pakking av pulk

Pakking av pulk

Om man bruker nettingundertøy (anbefales!), kan man ikke være beskjeden når det gjelder å vise frem undertøyet

Om man bruker nettingundertøy (anbefales!), kan man ikke være beskjeden når det gjelder å vise frem undertøyet

Oppe ved Fjellskjækra er været så uforskammet bra at vi simpelthen er nødt til å parkere pulken på tvers av solstrålene og ta plass i klassisk påskepositur: Lukkede øyne bak solbrilleglassene, hodet vendt svakt oppover med den lyserøde nesen vendt mot en altfor sterk sol. Lunsj, Kvikk Lunsj. Mer idyll.

Siri henter vann i elveosen; jeg sto klar med kameraet for å dokumentere tidenes plumping, men hun klarte brasene

Siri henter vann i elveosen; jeg sto klar med kameraet for å dokumentere tidenes plumping, men hun klarte brasene

Påske. Punktum.

Påske. Punktum.

Vi finner et skuterspor over Fjellskjækerskardet og kobler Fruens sekk til pulken med et ekstra tau, bakkene er bratte. Fra toppen av skardet kaster vi et siste blikk bakover mot hyttefolkets domene og til siden mot sigdene fra i går, før vi lar øynene følge et jervespor videre innover i nasjonalparken og over mot en langt mindre befolket del av fjellheimen. Sverige er ikke langt unna, og de svenske Skjækerfjellene (eller Schäckerfjällen) står ikke tilbake for de norske. Fjorårets langtur gikk forbi i Stigådalen, ett hakk øst for dalen vi har tenkt oss ned i.

Fornøyd med å være oppe

Fornøyd med å være oppe

Utsikt tilbake mot Skjækerdalen

Utsikt tilbake mot Skjækerdalen

Utforkjøringene går overraskende greit, det er nesten lettere å kjøre pulk med taudrag utfor enn med det halvstive draget jeg brukte dagen før: Etter å ha prøvd med ett tau i hver ende, kommer jeg frem til at den beste teknikken ser ut til å være å kjøre med dyret inntil den ene foten mens jeg holder stramt i dragtauet. Så lenge jeg ikke kjører for skrått, går det utmerket, til og med i svingene. Null tryn, men flere ganger temmelig nære på.

Siri flytter inn

Siri flytter inn

Kveldens leirplass legger vi nede ved en gjenfrosset elv, her er det litt vegetasjon og noen små koller til å verne oss mot den vinden som er meldt. Vi graver teltet litt ned og inn i en fonn og bardunerer godt før vi trekker innenfor til matlaging og kosefyring. Termometeret stopper på femten pluss i hodehøyde, så da er det slett ikke ille å være på vintertur. Varm te fra termokopp til kartstudiene. Mors knallrøde hjemmesydde fotposer fra nittitallet holder fortsatt koken som bentøy til doturer, selv når det etterhvert både snør og blåser.

SJN_1960

Andre leirplass, påsken 2015

Neste morgen er hvit, og vi plotter noen punkter inn på GPS’en mens vi fortsatt er omgitt av røde og gule vegger og akkompagnert av et jevnt sus fra primusen. Skal vi holde oss til planen eller gå rundt? Vi pakker ting og telt og grunner på spørsmålet inntil solen bryter igjennom idet vi forlater nattens tilholdssted. To skiløpere har gått her før oss på morgenen, kanskje har de også tilbragt natten i telt et sted i dalen? Vi følger sporene og nyter påskeværet og det myke føret nysnøen har kommet med.

Nydelig føre, herlig vær

Nydelig føre, herlig vær

Bekkedal

Bekkedal

Plutselig er alt hvitt, og vinden er over oss. Typisk fjellet. Frem med kompasset, og jeg roper med jevne mellomrom «høyre!» til den rødkledde skikkelsen foran meg. Været forsvinner like raskt som det kom. Skal vi fortsatt opp og over der vi hadde tenkt, eller skal vi gå rundt? Ikke gøy å ta seg over det passet vi har sett oss ut i whiteout, men sikkert fantastisk utsikt om det sprekker opp. Vi velger feil og ser litt oppgitt på kompasset som insisterer på at vi skal opp den bratteste bakken så langt på turen. Gnistrende vær, store mengder tung nysnø. Jeg får gått meg god og varm, som en heltemodig villmarksforfatter ville sagt det. Temmelig anpusten og rennende svett er vel nærmere sannheten. Vi lunsjer i skaret på toppen av den første bakken, og nedbøren vender tilbake.

Få minutter etter dette bildet ble tatt, er alt hvitt igjen; siste del av lunsjen tok vi i vindsekken

Få minutter etter dette bildet ble tatt, er alt hvitt igjen; siste del av lunsjen tok vi i vindsekken

Sikten bedrer seg igjen, men solen er skjult. Vi fortsetter oppover, glade for å være beredt på uværsnavigasjon. De forberedelsene får vi bruk for: Det blir hvitt igjen, og snøfillene skjærer skrått over synsfeltet utenfor snøbrillene. Fruen går først og tramper spor, jeg bakser dråget etter og ser mistrøstig på høydemåleren, som krabber langsomt, langsomt oppover mot de 864 moh vi skal over på det høyeste. Nå og da får vi glimt av terrenget rundt oss, men stort sett er det en rød kompassnål, høydemåler og etterkontroll med GPS som sørger for at vi har tro på fremgangen.

Man blir liten når været kommer

Man blir liten når været kommer, det er ikke mye man kan se (men det gjør en verden av forskjell å i alle fall se noen steiner i blant, ikke bare skituppene)

Når sikten er tilnærmet lik null er ikke alltid «endelig oppe» et like passende uttrykk, det er like strevsomt å komme seg trygt ned igjen. En og annen skavl kan ligge i bakhold, og navigeringen bør være nøyaktig. På et punkt bommer vi med noen titalls meter i toppen av den dalen vi skal ned og havner på feil side av en liten kolle. Det er brattere på denne siden, men vi velger å fortsette siden vi ikke kan se at det skal utsette oss for skredfare, bare ubehag. Her er dalen trang og kronglete, og tverrgående skavler tvinger oss av og til ut i ytterkantene hvor det er litt bratt: På et punkt har jeg skiene på pulken og lar den komme kontrollert etter meg på tvers ned en skrent. Litt spenning skal vi tydeligvis ha i hverdagen, mens klokken tikker ubønnhørlig mot kveld. Ikke at det er noe problem, vi har telt, men vi har også fryktelig lyst til å komme ned i skogen slik at vi kan fyre bål. Det var i alle fall dagens mål.

Pust i bakken: Vi er under tåkeskyene og kan sette fart

Pust i bakken: Vi er under tåkeskyene og kan sette fart

Endelig er vi under skyene, og farten går betraktelig opp. Når terrenget tvinger oss til litt for drøy skråkjøring for frøken pulk, samarbeider vi om å holde henne på rett kjøl, og jeg får mer og mer dreisen på å navigere mellom trærne med bagasjen på slep. Kanskje er jeg overbevist allerede om at det finnes alternativer til ryggsekk på tur? Idet vi krysser en bekk (bekkedal pluss pulk er ikke alltid lik sant!) og legger merke til en råk med rennende vann er konklusjonen klar: Vi slår leir. Tradisjonen tro tar Siri teltet mens jeg er sagfører, og vi spenner presenningen ut mellom to trær for å kunne sitte i ly for snøen som daler tett ned rundt ørene på oss og dekker alt med et fint, hvitt lag. Lyset er allerede blått av kveld, og de røde flammene fra noenlunde tørre grankubber varmer de som sitter og rører i en gryte på primusen. Maten smaker fortreffelig, og etter en stille stund slukker vi bålet, tar ned presenningen og finner frem snø- og tannbørste. Søvnen vil ikke komme denne natten, men det er godt mottak for P2 om jeg henger radioen i tørkeloftet, og Matteuspasjonen med Berlinfilharmonien er ikke den verste nattradioen å være søvnløs til.

Fornøyd påsketurist fyrer turens siste bål

Fornøyd påsketurist fyrer turens siste bål

Siste morgen kommer, det er gråvær. Frokost i teltet, vann henter vi i bekken før vi går. De siste hundremeterne med skogsslalåm er fort unnagjort, og på Skjækervatnet er det hardt og fint å gå. Siri benytter anledningen til å klipse et tau fast i bakenden av pulken i et av mine uoppmerksomme øyeblikk, hun syns vel at jeg burde slite litt hardere; pluss/minus noen kilo kone bør jeg vel klare. Flere er allerede på tur her, og stadig passerer vi pilkehull; noen vi prater med rapporterer til og med om fisk til frokost. Vi når skuterløypene idet solen bryter igjennom og tar lunsjen på samme sted som på vei opp. Bakkene ned til bilen tar jeg til fots, løpende ved siden av pulken på den smale stripen med skitten og delvis grusete snø som viser vei til våren og sivilisasjonen. Nå kan sommeren komme!