Monthly Archives: desember 2015
Juledagsbåt
En snudd båt får markere en grønn jul
Requiem for en førjulsdrøm
Jeg hadde en drøm, en førjulsdrøm.
En drøm,
en forventning,
en forestilling.
Requiem æternam dona eis, Domine,
et lux perpetua luceat eis.
Grant them eternal rest, O Lord,
and let perpetual light shine upon them.
Circus Shopping, Trondheim:
Tillært leende
oss i mellom
en munter tråd
spunnet rundt byttet av bakverk
mot elektroniske penger,
jeg sier:
sukker til sjelen,
jeg tenker:
Anima Sana In Coropore Sano (ASICS).
Kaffe i et skuffende pappkrus,
muffinen glemmes
bit for bit.
Tiden eies
gjennom evne til handling,
det handlende mennesket:
alltid parat,
aldri tilfreds.
Jeg eier ikke
handlelykken.
Kyrie eleison;
Christe eleison;
Kyrie eleison.
Lord have mercy;
Christ have mercy;
Lord have mercy.
Det er først nå jeg ser dem
– juletrærne –
men de er av plast, rekvisitter,
markører,
ikke virkelighet.
Så legger jeg merke til nettet,
over meg.
Overhuden
spent opp under blodårene:
strøm, vann, ventilasjon.
En barrière
for å holde illusjonen på plass,
sørge for at rommet holder
sammen,
som et sted
for opplevelser
på pengenes premisser
alene,
i jakten på en tilværelse
vi konstruerer
for å holde farten oppe,
ikke velte
etthjulssykkelen.
Dies iræ, dies illa,
Solvet sæclum in favilla:
Teste David cum Sibylla.
Tuba, mirum spargens sonum
Per sepulcra regionum,
Coget omnes ante thronum.
The day of wrath, that day
Will dissolve the world in ashes
As foretold by David and the sibyl!
The trumpet, scattering a wondrous sound
through the sepulchres of the regions,
will summon all before the throne.
Norwegian Outlet, Vestby:
De sover ikke bort,
spiller ikke,
muligheten,
jeg snur meg
i sengen.
Begeistret, beveget,
oppildnet av spillet,
tilbudets trompet,
varselet om
svartfredag.
Lacrimosa dies illa,
Qua resurget ex favilla
Iudicandus homo reus:
Huic ergo parce, Deus.
Pie Iesu Domine,
Dona eis requiem. Amen.
Tearful will be that day,
on which from the ashes arises
the guilty man who is to be judged.
Spare him therefore, God.
Merciful Lord Jesus,
grant them rest. Amen.
E6, et sted i Oppland:
NRK Radio utvider
ordforrådet mitt,
flerjulers kredittgjeld
meldes det om.
Ett kort skal samle dem,
ett kort skal finne dem,
ett kort betvinge dem
og i mørket binde dem.
(The Master Card.)
Sanctus, Sanctus, Sanctus,
Dominus Deus Sabaoth;
pleni sunt caeli et terra gloria tua.
Hosanna in excelsis.
Benedictus qui venit in nomine Domini.
Hosanna in excelsis.
Holy, Holy, Holy,
Lord God of Hosts;
Heaven and earth are full of your glory.
Hosanna in the highest.
Blessed is he who comes in the name of the Lord.
Hosanna in the highest.
Oslo sentrum:
De lurte meg,
50%;
jeg snur i døren.
Butikkene truer
med at årets jul blir min siste,
den ultimate, ytterste,
bare jeg handler hos dem,
vil så intet ha mening
etter dette?
Dette året blir mitt første
uten pepperkakehus
til meg selv.
Agnus Dei, qui tollis peccata mundi, dona eis requiem,
Agnus Dei, qui tollis peccata mundi, dona eis requiem,
Agnus Dei, qui tollis peccata mundi, dona eis requiem sempiternam.
Lamb of God, who takes away the sins of the world, grant them rest,
Lamb of God, who takes away the sins of the world, grant them rest,
Lamb of God, who takes away the sins of the world, grant them eternal rest.
Jeg hadde en drøm, en førjulsdrøm.
Jeg drømte ikke om hvit jul,
eller en rapphøne i pæretreet.
Lyden av dombjellene
ramler ut
av høyttalerne,
taper seg hult
over et øde torg,
i trengsel,
en søt lukt
av Glühwein,
av nystekte sveler,
av brente mandler,
men det er så stille her,
ingen mennesker er igjen,
bare skallet
av det de tok fra oss.
Vi får gi handelsstanden og oss selv en velfortjent pause og vende oss mot hverandre i julehøytiden, mens vi drømmer at vi er fire år, eller nesten fem. Gledelig jul!
Geometri i kirkens tak
Det er sesong for juleoratoriet, denne helgen i Volda. I kirken må det være tillatt å vende blikket oppover, tenkte jeg, og rettet mobilens elektroniske øye den samme veien.
Ismønster
Det frøs på, vi var på kveldstur. Kom hjem med bilder og neglesprett.
I fortryllet takknemlighet
Jeg var egentlig bare på vei hjem, en anelse fukt kunne kjennes i fjellstøvlene, regnet trommet forsiktig mot hetten, og stien var kjent. En hel junidag hadde jeg tilbragt alene ute i skogen: Sett, hvilt, fotografert, reflektert, vandret, drukket kaffe og lyttet til stillheten mellom hver regndråpe mot duken jeg hadde spent opp mellom tre furuer der jeg tok rasten min i lyngen, speidende ut på trær, mose, regndråper og en og annen drivende tåkesky som smøg seg lydløst mellom trærne. Jeg trenger ikke bål med regn og tåke som selskap i aleneheten. Bare jeg kunne finne et bedre ord enn alenehet, noe så vaklende konstruert funnet opp for å sette pris på noe så nødvendig og vakkert som den tiden man tilbringer i eget selskap, som Thoreau er berømt for å ha sagt: I love to be alone. I never found the companion that was so companionable as solitude.
Etter hvilen hadde jeg fulgt et brudd i terrenget – merket som stup på kartet – for geologen en lagdelt historiebok, for fotografen et vell av linjer, mønstre og muligheter en maler ikke ville klart å drømme frem, for vandreren en linje som leder en i en retning han ikke ville diktet seg selv, et kompassets hvileskjær. Jeg kløv over kampesteiner og røtter, vasset i myrpytter og forlot alle synlige spor etter de som har gått der før meg, trodde jeg. Plutselig trommet ikke lenger regnet mot den røde hetten, jeg stod på tørt land under en steinheller. Man er aldri den første til en slik, jeg måtte sette meg ned litt, fylle min del av fellesskapet med de som var her før meg og jeg aldri skal få møte.
Nå er helleren kun et minne, termosen er tom, og vannet har definitivt trengt inn i den høyre støvelen. Jeg kommer til et stiskille, og selv om strakeste vei er til høyre, dreier jeg av mot venstre – hjertesiden, sies det – ned mot bekken som jeg kun hører det stille suset og sildringen fra. Stedet jeg har krysset den før ligger der slik jeg husker det, men denne gangen fristes jeg ikke til å prøve å fange det med kameraet, jeg skal hjem nå. I stedet skritter jeg over, fra stein til stein, og inn i den tette vegetasjonen på andre siden, inn i duften av våt skog i juniregn. En gren kjærtegner ansiktet mitt, jeg skyver en annen til side, og like brått som alltid er hovedstien på den andre siden under føttene på meg.
Med ett faller et løsrevet sitat av Rune Christiansen meg inn:
Men “å ha fred med seg selv” var vel det samme som å benekte at man tross alt var en del av alt omkring – alt det betydelige og alt det banale man gikk opp i, de små og store forstyrrelsene som bidro til å gjøre en herdet, kanskje til og med fri.
— Rune Christiansen: Ensomheten i Lydia Ernemanns liv
Jeg tar noen få skritt oppover stien, men et eller annet får meg til å stanse: En av de små, frigjørende forstyrrelsene når underbevisstheten prøver å fortelle en noe og man er heldig nok til å høre etter. Hele dagen har jeg jaktet på gode komposisjoner, men typisk nok er det når jeg slutter å lete at jeg finner. Stativet kommer ut av sekken, den ene foten synker delvis ned i gjørme, jeg må forlenge den. Kameraet monterer jeg oppå og skrur frem de rette innstillingene. Regnet er som glemt. Så, i et fortryllende øyeblikk, før kameraet er i gang med eksponeringen, hopper et rådyr over stien få meter lenger frem – det enser meg ikke – og jeg fylles med den takknemligheten det gir å få bivåne det ekstraordinære i det som for naturen er det helt alminnelige. Bildet sikres, og jeg trasker hjemover uten å tenke mer, i fortryllet takknemlighet over den lille forstyrrelsen som for et nådegitt sekund gjorde meg fri.