I oppfyllelsen av arkitektens visjon der landet ligger øde

Hva som skjedde vet vi ikke, men jeg mistenker at noens visjon ble fullendt, folket fikk åpnet byen mot sjøen, ferdselsåren som jernbane og industri hadde klemt av og gjemt vekk slik at kun båtpendlere og hurtigruteturister fikk komme til, ble hentet tilbake. Nå ligger sjøsiden åpen, koblet til de gåendes verden gjennom en bred trapp over skinnene, skinnende blank i morgenlyset, eller hemmelighetsfullt krusende, knuget under en fuktig tåkesky, som denne oktoberkvelden. Det er likevel noe som ikke stemmer, vi er ikke hjemme her, vi er her på lånt tid, for å forflytte oss, og gjennom det å fylle arkitekttegningens stiliserte menneskeskikkelser i begeistret bevegelse over betongen, veloverveid navigerende i et øde landskap der inngjerdede trær er det eneste som minner om liv. Et landskap for gjennomreise, for de som har et sted de vil, eller bør, eller kanskje til og med må. Resten bøyer sine nakker i ly av jernbanestasjonens utspring, som før.