Vi kjører fra Trondheim i grålysningen, eller kanskje vi må si blålysningen på denne tiden av året; klokken er ganske nøyaktig halv ti, og fire par ski og en pulk er forsvarlig surret på taket av stasjonsvognen. Bagasjerommet er stappet med soveposer, termoser, en stor kasse med god mat, øl, vin, kart, kompass og andre nødvendigheter. Den siste doturen tar jentene på Berkåk mens turens mannlige representanter handler kaffe og rosinboller på bensinstasjonen. På vinterhvite veier finner vi enkelt inn til parkeringsplassen på Vaulan og stanser motoren.

De første kilometerne bærer det oppover, og mens våre belgiske venner sverger til smørefriheten på nullføret har jeg som trekker pulk lagt på kortfellene. Skogen er stille, og vi tråkker det som sannsynligvis er sesongens første skispor innover den lett kuperte seterveien innover mot Jøldalen. Dette er den absolutt lyseste tiden på døgnet, men lyset har fortsatt noe blått i seg, blått som svinner møter blått som kommer, og det går umerkelig mot kveld ettersom vi trår spor på skift i gjennomslagsføret.

På vei inn i fjellet, i det lille som er av lys i midten av desember

Ved sommerparkeringen på Kleiva tar vi en rask matbit og deler en kakao før vi tar fatt på resten. Selv de små bekkene går åpne, men de fleste har mer eller mindre solide snøbroer vi kan bruke. Over én av dem må Fruen trå til og hjelpe meg med å bære pulken, og ett sted er vi flere om å styre den slik at den ikke skal ta seg en våt avstikker; vekten er vel et sted på førtitallet, mye på grunn av ferdig utvannet pinnekjøtt, poteter, øl, akevitt og kålrabi.

Pulkbæring

Jøldalshytta ligger stille i det blå lyset, og protokollen har ikke sett besøk siden oktober. I gangen står en full vedkurv og en bakke med opptenningsved, så det byr ikke problemer å utfordre den enslige minusgraden som holder stand mellom hytteveggene. Jeg henger et termometer opp på en korktavle (og der blir det hengende – forhåpentligvis til glede for nestemann). Ingen har egentlig lyst til å gå inn, men våre venner lokker med vinkartong og terningspill, og vi har ingredienser til en hjortegryte i pulken, så vi lider ingen nød der vi lar de siste blå nyansene slippe taket for seg selv utenfor stuevinduet.

Fremme på Jøldalshytta

Neste morgen står havregrøten på gassen når jeg står opp, og det spraker i ovnen. Vanligvis lager vi grøten vår ved å helle varmtvann på havregryn i tallerkenen og pynte med rosiner, så skikkelig havregrøt med tørrmelk, nøtter og daddelpasta(!) smaker ekstra godt. Vi kikker opp på fjellsidene på begge sider av tunet og bestemmer oss for å legge i vei mot den med mest snø.

Vi får en og annen bekk å krysse på vei opp, men ingen blir våte, og vi trasker oppover omtrent der vinterruten mot Trollheimshytta går; det er få timer med lys, og våre belgiske venner har kun langrennsski å komme seg ned på. Når jeg selv også er fryktelig slapp og i dårlig form den dagen, blir drømmen om en liten topp byttet mot en litt lengre pause bak en stein like ved det høyeste punktet i skaret der man skuer over mot Rindhatten. Turen ned byr på muligheter for knall og fall for de som har sin første fjellskitur, og vi holder litt lenger sør når vi nærmer oss Jøldalshytta, slik at vi slipper å krysse bekkene igjen.

Bekkehopping (særnorsk idrettsgren)

Førjulsfireren

På vei tilbake

I vedskjulet finner jeg nok småved til å lage pinnekjøttrist av – merkelig nok har de hverken øks eller hoggestabbe her (de har også fjernet alle lysestaker til fordel for solcellelys). Når vannet koker, løfter jeg kjelen over på svartovnen, og lar meg varte opp med nystekte lapper med syltetøy, sukker og mer daddelpasta (må prøves!). Så følger en stille stund med nesen i hver sin bok, rødvin i glassene og en stadig tiltagende lukt av sau og jul, det er akkurat en uke til julaften.

Neste – og siste – dag på tur begynner som den forrige, og vi pakker sammen saker og søppel, rengjør og låser, spenner på oss skiene og følger vårt eget spor tilbake til bilen. Innen vi når Trondheim igjen, er det mørkt.

Pre-julemiddag

Vi fikk nordlys til kveldens siste dotur