Monthly Archives: april 2018
Loffing i Lierne
Påsken 2018 vil kanskje bli husket som en av de beste i manns minne, i alle fall av ski- og fjellfolk sør for Polarsirkelen. Et godt, gammeldags høytrykk la seg til rette over den sørlige delen av landet og sørget for stabilt blåswixføre og varmende påskesol, litt som vi kan huske fra «gamle dager», da det også kunne slumpe til å være slik. Det eneste skåret i gleden er tanken på hvordan drømmeforhold for noen er bensin på bålet for de som vil ha en unnskyldning for å lukke øynene for klimatrusselen; skjønt, det kan virke som om en del ikke engang behøver noen unnskyldning.
Vi løfter pulkene ut på parkeringsplassen langs riksvei 74 mot Lierne og Gäddede, det er strålende sol og klokken er snart halv tre. Noen laster ski, sekker og unger inn i saltgrå stasjonsvogner, vi klapper igjen bagasjelokket på vår og legger nøkkelen i den vanntette posen med avskrudde mobiltelefoner. Skiene kan vi ta på med det samme. Fruen velter pulken allerede på vei opp på brøytekanten, og vi får bekreftet at den pulken som har høyest tyngdepunkt vil være den som volder oss mest bry, min er heldigvis bare tyngst.
Klar til avmarsj
Drikkepause, rammet inn av staver og gran
Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark er landets tredje største og et stort sammenhengende område med villmarkspreg, og det huser to av landets mest avsidesliggende fjellgårder som fortsatt er i drift (om sommeren bruker den ene av dem fly for å komme seg til og fra sivilisasjonen). Her kan man vase rundt i ukesvis med eller uten fiskestang, og kun beskjedne deler sør i parken er tilrettelagt med stier, hytter og broer (det finnes enkelte fjellstyrehytter også i nord). Vi er på vei inn fra nord, opp gjennom dalen der Øystre Tverrelva renner.
Terrenget her er behagelig pulkvennlig, og vi merker lite til høyden vi vinner på vei opp mot Kjørskardet mellom Gaskepraantse og Luvlie Praantse, vi skal opp omlag 250 høydemeter over ganske mange kilometer. Alle andre skiløpere ser ut til å være på vei ned fra fjellet, og snart tråkker vi våre egne spor. Vi stopper og spiser sen lunsj med utsikt over fjellene dalen og fjellene rundt. Gjennom Kjørskardet har en enslig skuter kjørt samme vei som vi skal og viser oss lureste vei ned gjennom den tildels kuperte nedfarten, vi gjetter på at det er reindriften: Området er et sentralt sentralt sørsamisk område med reindrift som strekker seg over 500 år bakover i tid.
Behagelig terreng opp dalen, vi passerer et skuterspor noen andre har brukt som skiløype
Vel nede i dalen på motsatt side av Kjørskardet er det bare såvidt at solen titter over kanten på fjellene. Vi velger oss en teltplass litt godt ute på flaten, hvor vi har god sikt mot soloppgangen i øst – vinterstid er morgensolen en velsignelse for teltere. Gradestokken viser 14 minusgrader da jeg klargjør pulkene for natten og krabber inn i teltet og tar fatt på oppgavene der inne. Etter måltidet og snøsmeltingen manner vi oss opp til en siste tur utenfor, og vi ser at temperaturen har rukket å synke til 22 grader; vi anslår at vi vil kunne få ned mot 30 til natten.
Første teltleir
Solen skinner – som ventet – på teltduken når vi våkner klokken ti, det hjelper betraktelig på temperaturen. Selv om natten var kald, har ingen av oss frosset nevneverdig. Vi fyrer opp primusen i døråpningen, jeg sitter med fotposene på og kikker opp på solen og ut på millioner av snøkrystaller som kappes om å blinke tilbake mot meg. Det blir en rolig morgen.
Halv ett er vi endelig på skiene, og vi tråkker egne spor i snø som ikke har spor annet enn etter reinsdyr og rype. Dagens mål er å gå en runde opp siden på Litjbukvassfjellet, inn over Bukvatnet og opp skardet mellom Litjbukvassfjellet og Bukvassfjellet over til en forhåpentligvis fin høyfjellsleir på sletten over mot Hykkelfjellet. Med god sikt er det ikke vanskelig å se hvor vi skal gå, vi får god oversikt over de elvedalene vi må treffe på oppsiden av, for skavlene kaster skarpe skygger i det kraftige sollyset.
Etterhvert må vi på med jakker og votter, for den minste trekk er sur når det er såpass kaldt, men det er likevel varmt og godt å gå, og vi trenger ikke ta frem dunjakkene når vi tar lunsj der vi runder kanten og får utsikt over Bukvatnet. Tankene går til Børgefjell når vi sitter her, man trenger ikke reise lenger enn hit for å få den følelsen.
«Den følelsen»; dette er fullt på høyde med det beste
Turens andre teltleir blir midt på en slette, utsynet er stort i alle retninger. Vi rigger oss raskt til nå som vi slipper å grave, og det er godt å sitte i ettermiddagssolen og lage mat, spise ostepop og smelte snø. Pastagryte til middag, kaffe og påskemarsipan. Etterhvert går solen ned, og vi trekker dørene igjen i påvente av varmende morgensol, bretter ut kartet mellom oss. I posen gjør en drikkeflaske med glovarmt vann jobben sin.
Utsikt fra arbeidsstasjonen
Tradisjonen tro er ostepop med på tur, men akevitten fikk bli igjen hjemme denne gangen
Onsdagen starter slik de andre dagene har gjort, og jeg sitter nok en gang i åpningen med primus og solbriller. Vi pakker oss ut på to timer og vender skiene sørover. Når det er såpass kaldt om nettene, rekker ikke føret å bli bløtt om dagen og derfor er det heller ikke hard skare neste morgen; vi går på et godt lag med vindpakket snø med to til fem centimeter tørr løssnø på toppen – perfekt.
Vi går ikke så langt. I første dal vi kommer ned i, dreier vi østover, så nord over Hykkelfjellet før vi kjører sikksakk ned den slake flanken mot Hykkelnestjønna med pulkene på siden av oss; Siri får en velt i en sving og får klar beskjed av pulkselen om å sette seg ned. Underveis over toppen får vi følelsen av å være skikkelig på fjelltur, mellom store steiner og avblåste rygger, og vi ser enda flere reinsdyr enn i dagene før. Nede ved Hykkelnestjønna ser vi noen få hytter, og ved en av dem ser det ut til å være folk.
Nasjonalpark så langt øyet kan se; et gjenblåst skispor krysset våre og fortsatte sørover
Reinsdyr, på vei ned fra Hykkelfjellet
Like før vi skal krysse Alma på vei mot Kjørskardet igjen, stopper og begge opp og tenker at «her var det fint», sier det høyt til og med, og dermed har vi funnet turens siste teltplass. Det er så mye lettere om vinteren, ingen plasser er våte eller steinete, og er det ikke flatt, kan man gjøre det flatt. Her trengs bare litt lett tråkking av løssnøen, så er vi i gang med oppsettet og nok en nydelig kveld med ostepop, gryterett, kaffe og marsipan. En sur trekk gjør at det er godt å sitte i le av teltveggen, vi har passet på å sette teltet slik at vinden ikke når inn til oss selv om dørene er oppe.
Siste teltplass
Torsdag er siste dag, og vi forhaster oss heller ikke nå. Med nypakkede pulker nyter vi skigåingen og utsikten. Når vi nærmer oss Kjørskardet ser vi syv skiløpere på vei ned, de har store sekker, vi vinker. Det er noen kneiker opp skardet, før vi raster på toppen, snakker med en familie som passerer stedet vi sitter på – det er langt flere på ski på denne siden av skardet. Tilbake til bilen følger vi våre egne spor fra mandagen, de er lett gjenkjennelige på sporene av to stykk Paris-pulk. Først nå innser vi at det faktisk var en del høydemeter vi gjorde unna, det er temmelig morsomt å kjøre utfor med pulk når det er så gode forhold.
Ved bilen ser vi et annet par på vei ut på telttur, og mange barnefamilier som avslutter sine dagsturer. Også denne enden av Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark kan anbefales, når man kommer over Kjørskardet er det nesten som å være i Børgefjell, og jeg gjetter at man stort sett alltid vil ha fjellet for seg selv. Vi smekker igjen bagasjeluken, starter opp og triller tre og en halv time tilbake til resten av påskeferien (som skal brukes til øving).
På vei tilbake opp Kjørskardet er det noen kneiker hvor man får lagt vekt i pulkselen
Portrett med selvportrett i lunsjen
Triol i trær
En Paris-pulk skal visstnok romme eksakt to amerikanske ølkasser i lengden; turbilen rommer akkurat to Paris-pulker i bredden – perfekt
Omtrentlig rute, tegnet for hånd i ut-kartet
Høst i Skarvan-Roltålen
Det er i sannhet en god dag, slike de ikke lager så mange av lenger, så om man får fatt på en må man disponere den vist, anvende den med omhu og ta den inn til det fulle, stoppe opp og nyte den med andakt. Der kom jeg noe sent i gang, mesteparten av dagen hadde rent hen mellom mine travle hender der jeg kretset i ring rundt meg selv, ubestemmelig og uvøren, ute av stand til å bestemme meg for at jeg måtte bruke dagen ute, ute av stand til å bestemme meg for hvor, selv om jeg på sett og vis hadde fattet beslutningen allerede kvelden før. Til slutt tok valget seg selv, for mørket nærmet seg på andre siden av den nittende time av denne fortryllende dagen, så jeg kjørte kortest mulig, slo døren til bagasjerommet igjen og oppdaget til min store tilfredsstillelse at opptil flere skilt stod og pekte i retning fjellet, over tretoppene så jeg en blankskurt isse beskytte sin siste snøflekk, en flekk som nok vil få vokse om ikke så lenge.
Med ivrige, sultne skritt bytter jeg til meg høyde opp langs en gammel setervei, høyde mot melkesyre, solen skjærer inn mellom enkelte av trærne og lyser opp de som står i motsatt veikant, min høyre, og veien smalner av og blir sti, og stien tynnes ut og ender på en tørr rabb ved tregrensen. Jeg vanner en einerbusk, husker hvordan den lukter før jeg kikker på kartet, mysende opp på fjellene over meg, Sonlifjellet, Mannfjellet og Fonnfjellet; jeg har kommet til Skarvan-Roltålen med teltet spent utenpå sekken, og jeg aner ikke hvor jeg skal. En gang kom en mann bort til meg ved Gørja i Nordmarka, jeg stod med nesen i kartet og han ville hjelpe meg å finne ut hvor jeg var. Hadde det bare vært så enkelt.
Mannfjellet sett nedefra
Jeg tømmer utålmodig hele matposen utover i lyngen, jeg må ta feil, jeg kan ikke ha glemt alt pålegget og halvparten av middagsmaten? I slike stunder får man ty til Kafka:
(…) «Hvor rir du hen, herre?» «Jeg vet ikke,» sa jeg, «bare vekk herfra, bare vekk herfra.» (…) «Du har jo ikke noe mat med deg,» sa han. «Jeg trenger ikke noe,» sa jeg, «reisen er så lang at jeg kommer til å sulte ihjel, hvis jeg ikke får noe på veien. At jeg ikke har mat kan bli min redning. Det er jo heldigvis en i sannhet uhyrlig reise.»
— Franz Kafka: Fra efterlatte fortellinger og skisser
Med påleggsbefridde polarbrød i magen tar jeg den vindfulle bratten fatt, det verker i lårene når jeg tar i, mens skyggen av fjellet når stadig lengre ut på myrene nedenfor, jeg vil opp før solen går ned. På toppen tegner jeg bokstavene som utgjør navnet mitt på den neste ledige linjen i en slik bok det ligger så mange av og venter på oss rundt i den norske naturen. Det blåser, det blir snart mørkt, det blir en natt på en fjelltopp, og jeg gleder meg.
Toppen av Mannfjellet
Utsikt fra Mannfjellet
Stein i solnedgang, med Røsshaugen i bakgrunnen
Over mot Røsshaugen
Det blir blenderprioritet før blenderen går ned over landskapet, sekken ligger på en tørr liten flekk ved et tjern og jeg løper frem og tilbake på jakt etter noe som kan brukes til et kveldsbilde. Storveis fornøyd blir jeg ikke, og jeg oppdager at det er langt mellom plassene som på samme tid er flate, tørre og i ly, så det blir et kompromiss med litt av alt – og enda flere polarbrød uten pålegg. Middagen, i éntall, får ligge, jeg vil ikke hjem ennå.
Det jeg ikke måtte ha vært fornøyd med før jeg dro døren igjen bak meg, får jeg mer enn veiet opp for da øylokkene er for tunge for videre lesing: Posen med tannbørsten stapper jeg ned i en lomme, og øynene venner seg gradvis til det grønne skinnet som såvidt lyser opp steinuren rundt meg. Et grønt og lilla silkebånd blafrer i solvinden under stjernekuppelen, og sammen med lyspunktene som er fly på vei til og fra Værnes, er det alt som rører på seg. Jeg står helt stille en stund før jeg griper etter kameraet.
Av og til kan selv det å pusse tenner være vakkert
Ikke alle teltnetter er like behagelige. Plassen jeg ligger på er langt fra flat, og jeg ruller stadig ut mot duken, som bølger seg i vindkastene og presser seg kaldt mot den tynne soveposen. Først klokken fem om morgenen har jeg åndsnærværelse nok til å plukke frem trøye og stillongs, og til å komme meg litt unna teltduken. Morgenlyset forsvinner i en sekk av skyer, det er like greit, for jeg er trett.
Den neste dagen gryr, og etter polarbrød naturell og kaffe er jeg klar for å spenne teltposen utenpå sekken og kaste et siste blikk bakover før jeg gir meg ut på å følge fjellryggen ned mot skaret over mot Sonlifjellet og Røshaugskaftet. Jeg legger turen oppom sistnevnte, men dropper selve Røshaugfjellet fordi vinden er sur, og fordi jeg vil nå frem til DNT-stien ved Klepptjønna ikke altfor sent.
Hva det er som gjør det, vet jeg ikke, men det gir meg en helt egen tilfredsstillelse å vandre uten stier. Det går langsommere, men det krever også mer innsats, både fysisk og med navigasjonen – hva er den lureste veien videre nå? Med ett øye på kartet følger jeg formene i terrenget opp på Sonlifjellet, det blåser stikkende kaldt, jeg kryper sammen over toppboken og vier ikke toppen det lengste besøket før jeg tar ryggen nedover mot neste høydedrag. I bunnen av bakken finner jeg ly innimellom steinene i et uttørket elveleie, og når jeg kan ha kaffe ved siden av, tenker jeg ikke så mye på at brødet ikke har følge av pålegg, det blir en god pause.
Farget myrgress
Fine farger i høstfjellet
Når jeg nærmer meg Skartjønna, får jeg øye på en liten reinsflokk. Jeg ser på dem en stund før jeg legger om kursen, slik at de ikke skal måtte flytte på seg. Det er ennå tidlig på dagen, men jeg vil ikke ned til bilen igjen nå, jeg setter meg heller på en stein nede ved vannet og kikker opp på Storskarven. Små bølger slår mot bredden, og det rasler i løvtrærne som har slått rot i le av en liten haug bak meg, jeg er mett, utørst og fornøyd, glad for å være ute, fylt av den følelsen det gir å ha alt man trenger i en liten sekk.
Etter å ha trasket litt rundt, finner jeg en brukbar teltplass rett nedenfor demningen, hvor jeg ruller ut den røde, knitrende duken og lirker gule aluminiumsplugger ned mellom steiner, grus og fet myrjord. I dag kan jeg spise middag, og jeg kan til og med spise den ute. Med primusen ved min side blir det pastagryte, etterhvert kaffe og sjokolade. Intet nordlys denne kvelden.
Bildet jeg var mest fornøyd med fra denne turen
Den siste morgenen på tur er jeg effektiv, jeg har ting jeg må rekke å gjøre i byen. Himmelen har ryddet god plass til solen, og høstlyset varmer der jeg ruller sammen duken og pakker ferdig sekken. Fem minutter senere er jeg nede på stien fra Schultzhytta til Mannseterbakken, og jeg langer ut. På veien slår jeg av en prat med en mann som kommer motsatt vei, han har gått i fjellet her i over sytti år, for meg er det første besøk. Det blir ikke siste.
Dette innlegget ble skrevet i september 2017, men ikke publisert før april 2018.
Høstlig tusling i Trollheimen
Nok en publisering på etterskudd: Var en tur i Trollheimen i høst, gikk innover fra Resvatnet og utforsket områdene rundt Raudfjellbekken. Det regnet uten stans, så det ble med én overnatting. Her kommer bildene:
