Er det en nettside som får mye trafikk i sommerferien, er det værvarslingstjenestene, med yr.no i front – også fra oss. I flere år har vi ønsket å besøke Reinheimen nasjonalpark, en av de nyeste (2006) og den 3. største, særlig den delen som ligger øst for det Turistforeningen i markedsføringen kaller Tafjordfjella (hvor vi var i fjor), en del som med overlegg ikke har tilrettelegging for fotturisme i form av stier, bruer og hytter (det finnes enkelte fjellstyrehytter og umerkede tråkk). Da vi fikk oversikt langt nok frem i tid til å ta sjansen, booket vi togbillett til Lesjaverk og retur fra Otta uken etter. Syv dager med gåing og planlagt endestasjon på Billingen Seterpensjonat langs Sognefjellsveien. Jeg fikk én dag hjemme mellom siste spillejobb før ferien og avreise, og den fylte vi til randen med innkjøp og pakking. Klokken ble stilt til 06:30 morgenen etter.

Eit lite frampeik – turen kort fortalt gjennom seks bilder av samme stund:

Det kunne vært én av de mange, en av de dagene som glir forbi med en hvit dyne trukket over hodet, vi bøyer nakken i møtet med hverdager som gjør alt de kan for å gå under radaren. Vi forlot hjemmet til rett tid, så lette i steget som sekkene tillot oss, og kjente en ny svie under fotbladene på vei ned de snaut to hundre høydemeterne fra rekkehuset til Ilsvika, langs den nye snarveien som er bygget her. På føttene hadde vi nyinnkjøpte fjellsko, kun testet på korte turer uten sekk, og enda nyere innleggssåler med en underlig kul midt under forfoten som visstnok skulle ha en viktig funksjon; nå var den bare vond. Luften var sensommerfrisk, og værmeldingen hadde bedret seg ytterligere – nå lå det an til at vi skulle få full sol én til to dager i løpet av den helt blanke uken som bare såvidt kom til syne denne morgenen mellom alle de som allerede hadde vendt tilbake fra ferie.

På stasjonen ble vi møtt av folk i gule vester. Intet opprør på gang, bare en mulighet til å oppleve den autentiske buss-for-Vy-følelsen. Heller det enn vyfast. Vi fant bussen som gikk direkte til Dombås og var såpass tidlig ute at vi fikk kapret et dobbeltsete sammen. Jeg duppet av, Fruen leste aviser. Landskapet åpner seg på en annen måte på vei til tur, vi er allerede i gang med å vurdere motbakker og bekker når vi kikker ut over Drivdalen og Dovrefjell. Turen gikk overraskende fort, og på Dombås stasjon rakk Fruen å springe ned til nærmeste sportsbutikk og kjøpe myggmiddel. Da skulle alt være klart. Raumabanen kjørte med redusert kapasitet, så plassbillettene våre var verdiløse, men etter litt flytting fant vi seter vi ikke ble forvist fra. Passasjeren vi delte firergruppe med prøvde å få i gang en samtale om bompengenes tyrrani, men skiftet raskt tema da han fant ut at vi i det store og hele faktisk er for bompenger, særlig som delfinansiering av vei- og kollektivløsninger i storbyene. Lesjaverk stasjon ble annonsert, vi lempet sekker fra bagasjehyllene; her kan turen få begynne.

Å lempe sekk fra tog, pakke kartet opp og avisen ned. Uteluften man skal tilbringe så mye tid i. Andre mennesker som skal sin egen vei. Vi omorganiserer oss på venterommet, besøker porselen, knyter sko. Så venter starten på oss. Vi hadde på forhånd funnet frem til en flott brosjyre fra Lesja kommune som gav oss flere alternativer enn den ene stien som står på kartet, så da var det bare å følge skilting langs grusveiene i starten før de 800 høydemerne som utgjør inngangsbilletten til denne fjellheimen skulle gjøres. Svetten silte og pusten vitnet om mer mat og vin enn trim tidligere i ferien, men vi kom oss opp. Bak oss begynte Dovrefjell og Sunndalsfjella å komme til syne, og kort tid etter vi forlot den merkede rundløypen til Valåfossen tynnet faret seg ut i reinlaven – det siste vi skulle se til noen som helst form for sti på en uke.

Det ligger alltid en slags spenning i den første dagen på tur. Alt er foran en, alle forventningene skal prøves mot en virkelighet vi ikke kjenner annet enn som mer og mindre rotete koter på et kart, en samling med navn på nuter og tjern, en rekke med omtrentlig målte kilometer som skal overbevise oss at det er innen rekkevidde å nå frem til reservasjonen ved et overnattingssted langt vekk. Terrenget her er lettgått og byr på enkel navigering opp en lyngkledd dal langs en bekk vi bruker som ledelinje opp til navnløst tjern 1400. Her er det enkelt å finne teltplass, og Lille Runde Røde kommer raskt opp med begge dørene mer eller mindre i le for det lille draget i luften.

Her skulle det stått: Det er kveld, og vi inntar dagens ankerdram i teltåpningen mens vi lager middag. Istedet er det ingenting som skjer når vi åpner ventilen på den lille brenneren jeg pleier å ha med på alenetur. Det er åpenbart gass i den helt nye gassboksen, temperaturen er god, ingenting ser ut til å feile primusen i seg selv. Etter å ha demontert hele er vi akkurat like langt, og vi sitter og ser på utsiktene til en uke uten mulighet til å varme middag eller vann til kaffe og frokost. Når jeg har to av en ting, merker jeg dem ofte for å se forskjell, særlig når det er ting som forbrukes. Vi begynte med gassboks A, men fra B får vi i alle fall ut litt gass, kanskje nok til å varme vannet tilstrekkelig. Det blir lunken middag og nesten kald kaffe. Så er det altså mulig å få noe ut av disse boksene, det kan love godt for resten av turen.

Neste morgen våkner vi tidlig, og vi vet at vi har en relativt lang tur foran oss, med litt ulike alternativer avhengig av hvor vi klarer å krysse en elv vi regner med at kan være stor; i bruløst terreng må en ha flere muligheter. Vi er relativt effektive til at det er første morgen og heiser sekkene opp på ryggene, de er ikke så mye lettere av å inneholde en middag og en frokost mindre, og dag to på tur er alltid litt tyngre enn dag én, fordi man ikke har kommer helt inn i turmodusen ennå samtidig som man kjenner på ettervirkningene av dagen før. Heldigvis er terrenget lettgått videre oppover dalen. Små skydotter sniker seg rundt toppene, og vi har fritt utsyn til Dovre- og Sunndalsfjellene på nordsiden av Lesjadalen.

Underveis vender tankene tilbake til primusen, og jeg konkluderer med at det skulle være trygt å operere den uten den store pakningen nederst mot kragen på gassboksen, siden multifuelapparatet kun har den øvre pakningen, den som slutter om stussen på skruventilen på boksen. Det er i alle fall noe å undersøke nærmere. En uke uten kaffe, med kald grøt og kald middag, frister ikke.

Eit lite intermezzo – turen fortalt gjennom plantene vi så:

Vi holder høyden der dalen vi går munner ut i Grøndalen, og vi krysser Grøna enkelt i innosen til Knutsgruvetjønne, en lang spasertur over der elven renner bredt og grunt, dog med enkelte balansesteg over dyprennene; det er mulig denne er verre ved mye nedbør og høyere vannføring, denne dagen var den ingen hindring. Stadig vinner vi høyde, og der vi drar over skaret sør for Sovarhaugen er vi såvidt over 1500 meter før vi slipper oss ned til andre leir ved Søre Grønvatnet (1458). Her er det noe mer steinete, men ikke vanskelig å finne plass til et telt som er rundt én og en halv skilengde i diameter (vet ikke eksakte mål). Før turens andre ankerdram inntas setter jeg meg på en stein med primus og bokser, går over konstruksjonen på nytt. Så demonterer jeg den nedre pakningen og tester. Det er futt i begge boksene, turen er reddet. For sikkerhets skyld lar jeg boksen stå en god stund med primusen på og lukter nøye etter lekkasjer. Å påføre såpevann er lite til hjelp her, det ville ikke gått å se boblene inne der primus møter gassboks. Vi fyrer forstiktig og stopper underveis for å sjekke at alt sitter som det skal.

Ankerdram, middag og litt slakking i teltet med en kaffekopp og utsikt til tinder som én etter én slukes av skydekket. Herfra ser vi blant annet Reinheimens høyeste topp (2015), nabotopp til Gråhø (1945), og den avlange Digerkampen (1944) som vender den bratte østsiden mot oss. Store, oppsprukne breer dominerer; nå og da hører vi steinsprang over bruset av breelvene.

Utpå kvelden tar vi fiskestengene med oss ned til vannet. Det tar ikke storfiskeren fra Ørsta mer enn ti-femten minutter å lande en kvartkilos(?) ørret. Da gir vi oss: Man forsyner seg ikke med mer enn man har tenkt å spise opp. Meierismør, salt og pepper; vi spiser med fingrene fra stekepannen, sittende på en stein med utsikt over vannet, det er snart sengetid igjen. Vi trives på tur.

Den tredje dagen er den så langt lengste og byr på noen små spenningsmomenter: Ruten vi så oss ut i teltet kvelden før ser fullt farbar ut, men vi kan se fra teltplassen at fjellene her har en del små heng og avsatser som potensielt kan skape trøbbel underveis. Vi tar østsiden av vannet og steingår enkelt utløpet i nordenden før vi dreier opp forbi en liten bu som står her og setter kursen for Istjønne (1516). Gårsdagens skyer har gitt plass til et stort lerret av blått, hvor solen alene tilbakelegger sin vante bane sør for oss. Her trekker vi opp bratten og opp til brevannet på østsiden av Digerkampen; vi gleder oss over at det ser ut til å såvidt være passasje langs sørsiden av vannet, via en liten snøbre nedenfor et stup – oppsiden av dette ville vært langt verre å gå.

Der østre del av Reinheimen er myke former og grønne fjell, er vi nå på vei inn i den vestre, hvor fjellene blir gradvis mer alpine utover mot Tafjord og vestlandskysten. Oppe på bandet, mer enn 1700 meter over havet, sparker vi av oss skoene og tar dagens lunsj. Den har vi forskjøvet til såpass sent på turen ved å innta nøtter og kjeks jevnlig, slik at vi kan lade ekstra godt opp før turens første topp. Sekkene legger vi på et fremspring for best mulig synlighet ovenfra, og vi merker oss noen strategiske punkter på motsatt side av dalen i fallretningen til fjellsiden over oss. Disse skal hjelpe oss å finne tilbake til sekkene, som er helt nødvendige for oss her vi nå står minst to dagsmarsjer fra folk i alle retninger. Som en ekstra sikkerhet lar vi GPS’en stå på til nøyaktigheten er nede på tre meter og setter et veipunkt før vi går.

Så spenner vi topplokkene fra sekken på ryggen og begir oss oppover. Med jevne mellomrom ser vi ut siktemerker bak oss og merker oss høyden vi er på, slik at vi kan finne noenlunde samme vei tilbake, og en drøy halvtime senere står vi på toppen og ser fjellverdenen brette seg ut i fullt panorama. Ingen menneskelige inngrep annet enn varden i syne. Dette er verdifullt, ingen må få bygge ned villmarken vår, det vi har igjen av den. Fra toppen passer vi også på å se på vannveiene for å gjøre en slags første vurdering av hva som kan krysses og hva vi bør gå rundt.

Nedturen tar omtrent samme tid som turen opp, noe som ikke er unormalt i steinur. Vi spiser litt snacks før vi går videre mot teltplassen i sørenden av Storvatnet, som vi så ut fra toppen av fjellet. De siste kilometerne blir litt lange med såre føtter i varmen, men etter et par timer kan vi endelig ta av oss sekkene på en svært idyllisk plass, og da kommer teltet fort opp. Ankerdram, middag og kaffe; enkelte deler av dagene begynner å likne på hverandre, rutinene binder turen sammen. Mot kvelden stilner det, og det stadig varmere lyset krabber oppover breer og fjellsider før det tynnes ut i en lys sommernatt. Hodelyktene ligger urørt i sekken.

Nå befinner vi oss midt i smørøyet, og med nok en nydelig morgen – helt stille til å begynne med – er valget enkelt: Vi går for en kort forflytning og ny topptur. Trollkyrkja (1888) så bra ut fra toppen av Digerkampen. Veien går over skardet nord om Søre Bolla til tangen sørvest i Spongvatnet (1515), hvor vi finner plass til Lille Runde Røde. Barfotlunsj og ompakking før vi lemper en stein uti for å gjøre Spongi lettere å steingå på vei opp mot halsen på Trollkyrkja. Det gjør godt å ha en lettere dag etter gårsdagens lange etappe.

Turen opp er relativt grei; stigningen kommer litt etappevis, men det er bare ett sted vi må klyve, og klyvingen er heldigvis grei. På samme måte som dagen før bruker vi utsikten i fallinjen til å ta ut merker for hvor vi skal være ved hvilken høyde, slik at vi finner klyvepunktet på vei tilbake. Toppen her er ganske flat, men på begge sider er det stup som gjør utsikten verdt høydemeterne – særlig over mot Benkehøa (1943) er det flott, og med tilsvarende vær neste dag blir dette målet, bestemmer vi. Tilbaketuren går lettere enn turen opp, selv om vi bruker omtrent samme tid. Vi fisker litt rundt solnedgang, men kjenner ikke annet enn stein; finværet får skylden.

På dette punktet har vi kommet så langt at tur har blitt den nye normaltilstanden, og dag fem likner de foregående i vær såvel som i gjøremål. Lufte soveposer, spise, pakke telt, pusse tenner, planlegge dagens etappe; en kort en, igjen. Vi krysser Spongi og følger Bollvatnet (1497) på nedsiden av Kyrkjehalsen. Her er det mye stein, og steinen har rukket å bli god og varm av de siste dagenes solskinn. Vi runder vestover opp til Flatvatnet, hvor vi må lete litt for å finne noe som kan kalles en teltplass. Til gjengjeld har noen tatt seg bryet med å bygge benker og bord her, så letingen var verdt det. Dessverre har noen også lagt igjen søppelet sitt her. Vi putter det i søppelposen.

Med teltet trygt plassert tar vi oss over utløpet av i enden av Flatvatnet og følger siden oppover mot ryggen av Benkehøa. Her ser vi at det er mange hyller mellom oss og toppen, så vi holder vest et stykke for å unngå de verste av dem, før vi runder nordover mot den første av toppene. Benkehøa er helt uproblematisk å bestige fra den retningen vi kommer fra, og i firetiden står vi på toppen og ser ut fra toppen av stupet og breen over mot Trollkyrkja. Videre nordover ligger en tvillingtopp på nøyaktig samme høyde i følge kartet, 1943 moh, men den ser høyere ut herfra – det gjorde den også fra Trollkyrkja. Slik kan man altså bli lurt; vi lar det uansett være med den toppen vi har besteget. Etter en liten rast tar vi fatt på veien ned, og her havner vi i hyllene vi omgikk på vei opp – det viser seg at de slett ikke er så problematiske som vi trodde. Vi bøyer av for å komme på nedsiden av noen snøfelt for å finne vann i varmen, og begge trekker passe såre føtter opp av fjellstøvlene ved ankomst teltet. Vi spiser, fisker og ser månen gå ned før vi legger oss; vi har vært uforskammet heldige med været så langt, men det er meldt regnbyger mot kvelden neste dag.

Den sjette dagen på tur er akkurat passe lang. Vi pakker teltet i ro og mak før vi runder Nørdre Bolla og tar sikte på omtrent der elven fra Tordsvatnet løper sammen med Spongi, for der er det markert en umerket sti, det vil si mulig vadeplass. På veien dit får vi utsyn mot Karitinden, hvor vi var i fjor, og mot Tordsbu, som ligger fritt til i åpent landskap mellom fjellene. Borte ved elven finner vi en passe vadeplass, men så blir vi oppmerksomme på to stykker som krysser høyere opp. I håp om at de er bedre kjent enn oss – eller kanskje til og med har krysset tørrskodd – går vi dem i møte og forhører oss litt. Det er to jenter som har telt stående ved samme vann vi har sett oss ut, og de har vadet elven like ved. Denne plassen er ikke like egnet som lenger ned på flaten ved sammenløpet, men vi tenker at om de kom seg over, gjør vi det også. Ullsokker, brødposer og crocs. Jo da, vi kommer over, men det er nok litt striere her enn lenger nede. I finværet er det uansett bare godt med litt avkjøling. Her er vi forøvrig for første gang siden dag én såvidt under 1400 meter.

Dalen opp mot Langvatnet (1422) er lettgått, og vi kan se at skyene samler seg rundt oss. På odden som stikker ut i nord finner vi teltplass, vi kan se jentenes telt (i samme farge som vårt) i motsatt ende. Her passer vi på å få oss et lite ettermiddagsbad før regnet når oss; det blir middag inne denne dagen, med lyden av tusen dråper som danser på duken over oss. Etter middag rekker vi såvidt å få på regntøyet og stikke nesen ut før regnet gir seg, og alt er duket for turens mest intense lysshow når solen bikker under skylaget. Det blir ikke noe fisk på oss denne kvelden heller, så da ble det med den ene på denne turen her. Vi tar gjerne til takke med labert fiske om det betyr at vi kan ha det været vi har hatt. Regnet har trukket til side, og vi trekker glidelåsen igjen bak oss den femte og siste natten på tur.

Siste dag starter som de forrige, med blå himmel og godværsskyer. Vi koker en kjele vann, tar av vann til kaffe og heller den tilmålte mengden gryn, nøtter og rosiner opp i resten av vannet. Så får det stå en liten stund før vi heller på litt kaldtvann og koker opp grøten. For å spare vekt har vi kun med oss en kjele og to skjeer – vi er gode nok venner til å dele. En myriade av edderkopper triller ut over bakken når vi pakker teltet, og flere av dem går løs på hverandre; vi rister alt som skal opp i sekken og ser oss som vanlig ekstra godt rundt før vi heiser sekkene på ryggen og forlater en teltplass ingen kan se at vi har brukt. Jentene i enden av vannet har alt gått, vi skal alle ned før tordenbygene kommer mot ettermiddagen.

Store Føysa har gravd ut et snirklende juv som blir dypere ned mot Billingsdalen, og her hvor fjellet er helt grønt blir utsikten fenomenal når man kommer over kanten og kikker utover. Her går det en sti som blir tydelig og lett å følge omtrent fra det punktet bekken fra Langvatnet løper sammen med den som kommer ned fra Skarvedalen; når man kjører forbi Billingen er stien lett synlig fra veien som en gulhvit stripe opp langs en bratt rygg i alt det grønne, det er løs morenegrus som utgjør formasjonene her.

Rett før vi er nede møter vi på jentene fra dagen før, de har tatt en annen vei og kommet ned langs Vesle Føysa. De tilbyr oss skyss, men vi avslår, for vi har reservert rom på koselige Billingen Seterpensjonat. Her lukter det vafler lang vei, og vi slår oss ned på et ledig bord utenfor, mellom bobilturister og motorsyklister. En varm dusj gjør godt, og vi bestiller begge elgburger til middag. Utenfor soveromsvinduet bruser elven som fører alt vannet fra både Store Føysa og Torda forbi, et formidabelt brøl av en foss. Rundt pensjonatet kan man lese mye historie om de ulike broene som har vært viktige for å kunne drive seterdrift her oppe.

Ferskt brød til frokost er en sikker vinner. Vi setter sekkene under trappen inne og går en tur før vi skal ta bussen, den går ikke før halv to. Dagens lille runde går opp på østsiden av Store Føysa og over den naturlige steinbroen, en stor kampestein som har kilt seg i elvegjelet, flat og fin på toppen. Runden er så absolutt å anbefale om noen skulle ha litt ekstra tid til overs og behov for en benstrekk på vei over Strynefjellet en gang, vaflene vi spiser når vi kommer ned likeså. Så er det buss til Otta, god tid til middag, og så toget hjem. Fruen sier det flere ganger: Dette må være en av de fineste turene vi har gått.

Etterspel – tre geologiske fortellinger og tre abstrakte inntrykk fra Reinheimen: