Posts in Category: Berlinerdagbøkene

Tilreise

Nede på landjorden kan det virke som om nattemørket løser seg opp i tynn, blek luft når det må vike for morgenlyset. Sitter man i et fly, vet man at det forholder seg annerledes: Nattemørket synker ned, ned gjennom skylaget, ned gjennom tomheten før soloppgang i fuglenes sjikt, ned gjennom pipene, trillende ned over taksteinene før det lander som et grått, tilslørende teppe over de tomme barnevognene og syklene og blomsterbedene, som nå er brune i påvente av å synke ned og bli til jord der nattemørket ender, i jorden selv. At det er slik det forholder seg, er ikke så overaskende når man tenker på hvor det samme mørket vil vende tilbake fra neste kveld, man merker det best om man er i skogen: Da kryper de første fangarmene frem fra skyggene under trærne, som skifter fra å være skygger, i fravær av lys, til å være steder hvor mørket utsondres fra, det dekker mosen, stubbene, stiene, før det trekker seg oppover langs trestammene. Tjern og vann holder på lyset litt lenger, men også de slår an en dypere tone når mørket stiger opp i dem. Til slutt er det bare himmelen over tretoppene, som man nå ser kun i siluett, som holder stand, et mørkeblått stoff som perforeres av flere og flere stjerner inntil metningen renner ut av det og mørket igjen minner oss om at dagens lys og farger kun er et midlertidig opphold, en tilstedeværelse, et besøk.

Før kunne jeg være redd for mørket, redd for hva det skulle skjule for meg, uvitende om at hver gang noe blir skjult, trer noe annet frem for bevisstheten, om så bare ens egen frykt. Nå skjuler mørket meg, og det skjuler dagens påtrengende flombelysning av tilværelsens iboende meningsløshet, erkjennelsesoverskuddet trekker seg tilbake og gir rom for den klarsynte tomheten natten kan velsigne oss med når øynene ikke blendes og heller ikke lukkes. Nå svinner mørket, og den første av de resterende dagene åpner seg mot flyruten og ønsker oss velkommen til en måned utenfor hverdagen.

Slik begynner Berlinerdagbøkene, med en reise fra mørket gjennom soloppgangen mot kilden til musikken vi lever av og for, fra boligen i Trondheim til kunsterboligen Trontheim, et pusterom.

Observert på Arlanda flypass

Observert på Arlanda flypass

På vei til operaforestilling

På vei til operaforestilling

Comments are Disabled

Fanget i spranget

Enn hvor stor den fysisk måtte være, tar den bare opp en liten del av intervallet mellom to tårndende telt vi har satt opp for å la dem stå der, vi i videste forstand, telt i videste forstand. De står og skinner for seg selv i lyset fra seg selv, teltene, og fra lyktene rundt – og fra månen, som altså nærmest sniker seg lydløst over spranget fra hjørne til hjørne bak et lett, svakt opplyst slør av restene etter morgenens regnskurer, de som i sin tur gjorde at skoene skled fremover og ut til siden for hvert steg vi tok, vi i snevreste forstand, da vi gikk gjennom en park, det eneste stedet utendørs vi ikke har måttet gå på asfalt denne dagen. Her, på asfalten mellom styrtende linjer som rammer månen og skyene inn, hersker babels forvirring, kalt turisme, og tiden som har gått siden forrige måltid bidrar til å smelte tiden, lydene og luktene fra stedene sammen, stedene hvor vi ikke vil eller ikke har eller tar oss råd til å spise, og vi snubler inn på en buss som plutselig kommer, plutselig er vi ved endeholdeplassen uten å ha vært der vi trodde vi skulle ende, luften er den samme, men månen er vekk. Vi går hånd i hånd, ubestemmelig, i retning av en restaurant vi har sett anbefalt, men ikke vet noe om. Den er den rette, slik så mange restauranter ville vært det samme nå, vi bestiller en karaffel med vin, dagens pasta, får oliven og brød, tempoet synker og stedet, dagen synker inn i oss, vi er ikke sultne lenger, en dag har passert i spranget fra det vi ikke lenger kan nå til det vi ikke kan nå, ennå.

Trapp, Philharmonie

Trapp, Philharmonie

Forbipasserende under en bro, Tiergarten

Forbipasserende under en bro, Tiergarten

Comments are Disabled

Åpning

En åpning gir utsikter til innsikt, uavhengig av hvilken side man måtte befinne seg på. De strømmer forbi innenfor slik vi gjør det ute, vi strømmer forbi utenfor slik de gjør det inne. Alle er i ferd med å legge fellskapet i samlyttingen bak seg, å forlate tonerommet som et tomrom overlatt til sin egen stillhet inntil neste dags virke, hver og en til sitt sted for å være klar for sitt eget neste dags virke. Vi var der fra morgenen av, lyttet til det beste fra de beste.

Man blir aldri ordentlig fri om man beundrer noen for mye, sa Snusmumrikken. Det vet jeg.

Hørt i Mummidalen

Han ba meg om ikke å slutte. Tonene. Ikke slutte, de må få ende åpne, tone ut til egen tid. Han gav meg nesten to timer av sin egen tid, jeg fikk ikke gi annet enn ektefølt takk tilbake.

Sammen med alle andre går vi inn døren når den åpner seg, slik at den kan lukke seg bak oss, slik at vi kan legge gatene bak oss; som alle andre går vi ut igjen når det ikke er altfor langt til vi kan gå inn der vi skal la kvelden tone ut til sin egen tid, gå inn for å lukke de andre ute, inntil den neste dagen åpner seg for oss, uten at vi kan gi annet enn ektefølt takk tilbake.

Waste your infinitely precious commodity as much as you will, and the supply will never be withheld from you. No mysterious power will say: —»This man is a fool, if not a knave. He does not deserve time; he shall be cut off at the meter.» It is more certain than consols, and payment of income is not affected by Sundays. Moreover, you cannot draw on the future. Impossible to get into debt! You can only waste the passing moment.

Arnold Bennett: How to live on 24 hours a day (1910)

Latskap er den eneste ekstravaganse. En annen dag.

Comments are Disabled

Lukket

En dør er ingen metafor. En dør er en dør, en markering av hvor ett rom slutter og det neste begynner, en markering av hva som hører til hvem, en markering av hvor man er velkommen, som når en dør ut mot gaten står åpen og det lukter fersk gjærbakst. Dører er som oftest lukket, det vil si: De fleste dører man er i nærheten av i løpet av en dag, en måned, et år, et liv, er dører som holdes lukket for å holde noen inne og andre ute, å holde det varme adskilt fra det kalde. Mange av dørene vi selv rår over for en tid, før vi selger det vi akkurat da kaller hjem og flytter, holder vi lukket, og det uroer oss når de står åpne uten at vi holder dem under oppsikt, i frykt for at noe forferdelig – eller forundelig, eller kanskje fantastisk – skal skje. Hoveddelen av en dør kalles dørens blad, og det oppfører seg både som det metaforiske fikenblad i at dørbladet skjuler noe de andre ikke skal se, og som et knivblad, i kraft av at det deler det sammenhengende rommet opp i to skarpt adskilte deler.

Dagens dører: Døren ut fra soverommet, holdes lukket, og døren inn til badet, låses ved dobesøk og dusjing, men ikke ved tannpuss, håndvask eller betjening av vaskemaskinen. Dørene på kjøkkenskapene og kjøleskapet, så godt som alltid lukket. Døren fra leiligheten og ut i gangen, alltid låst, og dørene inn og ut av trappegangen, lete etter tidsbryteren for lyset innenfor. Døren inn til øvingshotellet hvor jeg har leid et rom for en måned, låses opp når man ringer på, smekker i lås igjen. Døren inn til øvingsrommet, ikke spesielt lydtett, men med et kjærkomment vindu som minner om at verden er større enn de to kvadratmeterne man har leid. Døren inn til trengselen på kjøpesenteret hvor de har svinaktig gode kaker, svingdør, lettelsen over å slippe ut igjen. Døren inn til restauranten, bussdørene, hovedinngangsdørene i Berliner Philharmonie. Døren inn til herredo, døren inn til båsen. Døren inn til salen, felt B, rechts. Så følger en rekke dører som allerede er nevnt, men i omvendt rekkefølge og med enkelte unntak.

Comments are Disabled

Triptych over en høstkveld

Tre inntrykk fra en halv time mellom halvvåte, helberlinske medborgere.

Kveldsregn

Det er så kaldt, kveldsregnet om høsten, det trommer hvileløst mot hetten, skuldrene og armene, renner ned over brystet, ryggen, trekker inn i lårene på buksen, som med ett føles altfor tynn; sålene på skoene trekker søledammene opp og inn i sokkene, man skulle hatt nye høstsko, men jakten på dagens bilde tvinger en likevel ut av leilighetens beskyttende skall. Neonskiltene som pryder påler og fasader speiler seg i fortausblanke opprom mellom handlende og pendelende, mikroskopiske bekker av dråpe, dråpe og dråpe slår seg sammen med likesinnede og flyter i flater mot kummene, velordnet og samordnet under skiltet hvor politisk reklame tilbyr «Sicherheit und Ordnung» om man bare stemmer på rett parti, i dette tilfellet Christlich Demokratische Union Deutschlands. Valget har vært, dagen har gått, man har kokt presskannekaffe, konkurrert med pianisten i naborommet på øvingshotellet og glemt å drysse parmesan over pastaen som var dagens middag. Fruen har lagt av sted dit hvor pliktene kaller, für die Kunst, som man sier her, og man er overlatt til vær, vind og den befriende tilstanden som ikke har noen dekkende beskrivelse på norsk, det som på engelsk heter solitudealenehet er på ingen måte dekkende for det fraværet av andre (for en begrenset tid) som gir fordypet innsikt og ro, det som på Gælisk betyr «stillhet uten ensomhet».

Solitude is an unavoidable part of creativity. Self-reliance is a happy by-product.

Twyla Tharp: The Creative Habit

Å vente på å gi naturen en mulighet, utenfor naturen

I sivilisasjonen, i byene, vil villtissing gi seg alle slags uønskede utslag som stram lukt i portrom og underganger, noe det kanskje ikke er så vanskelig å forestille seg. Derfor bygger man offentlige toaletter, tilfluktsrom for trengende, som oftest kroneksempelet på fiendtlig arkitektur, sammen med benker med armlener midt på – det er den trengende middelklassen som skal betjenes, ikke den narkomane som har behov for ikke å fryse i hjel etter å ha satt seg et skudd. Disse byggene venter man som oftest lengst mulig med å oppsøke, for fellesskapet kan ikke stille samme ressurser til rådighet som restauranter og kjøpesentre når det kommer til renhold. Den samlede odøren fra villtissing i portrom og underganger har en tendens til å samle seg i disse avstengte rommene og forsterkes gjennom skyggeforsterkende blålilla lyssetting og brutalistisk innredning i uknuselige materialer.

På hjemveien, forsinket

Hvem hun var, vet jeg ikke, men hun var den eneste som ikke ville feste seg fullt og helt til filmens digitale motstykke. Det var søndag kveld, og hun løp. Hjemme ventet ingen, men om ingen ventet da han kom hjem, ville mistanken være der igjen – og overfor mistanken står fornuften i forsvarsposisjon, kjempende en kamp i motbakke, gjørmesleip motbakke. Han ville være hjemme klokken fem, sannsynligvis brisen. Som oftest var det mellom setningene hun ville merke det først, pausene som var for korte eller for lange, pusten som med ett var hørbar gjennom nesen, eller gjennom toneleiet, tempoet. Han ville ikke slå før senere, når promillen tillot det, eller når hun hadde tillatt ham, i mangel på lyst, og han likevel ikke var tilfredsstilt. Vi kan kalle henne Frauke. Og siden vi befinner oss i fantasiens verden, kan vi la henne hoppe på banen i motsatt retning, mot Ruhleben heller enn mot Pankow. Vil det være en frigjørelse, en redning, eller bare en utsettelse eller forverring? Det avhenger av hva hun gjør når hun møter blikket til Hermann, blikket som ikke funkler, men heller ikke flytter seg på den måten møtende blikk på undergrunnsbaner gjerne gjør. La oss anta at heller ikke hun flytter blikket, men at hun bestemmer seg for å gå av der han gjør det, i mangel på en bedre idé. Det blir mindre trangt på banen, og fortere enn antatt er de ved endeholdeplassen. Klokken er ti på fem, og det er for sent å ombestemme seg; de går begge av, blir stående og betrakte hverandre en stund på perrongen som ganske snart er tømt for reisende; hun rekker frem hånden og sier «Lisa!», han svarer «Hermann!», uvitende om løgnen hennes, den første av dem.

Comments are Disabled

Tre-tretten

Så blir de stående, disse tre: Gatelykten, søppelkassen og den istykkerbombede kirken. Tre representanter for tre grunnleggende sider av tilværelsen.

Lykten symboliserer trygghet og frihet, muligheten til å bevege seg ute hele døgnet, muligheten til å ha oversikt over omgivelsene trass i mørket, muligheten til å samle seg for å markere motstand. Det er ingen selvfølgelighet: I motsetning til hva man skulle tro, er ordet portforbud ikke en relikvie fra svunne tider, men et dagsaktuelt politisk instrument. På Island og noen steder i Storbritannia blir for eksempel barn og unge opp til 16 år fraktet hjem av politiet dersom de skulle finne på å bevege seg utendørs uten følge av en voksen etter et gitt tidspunkt, eller til et hospits om foreldrene ikke er å oppdrive. Flere land (som Egypt), samt enkelte byer i USA, har brukt portforbud de siste årene i forbindelse med opptøyer eller naturkatastrofer, og byen jeg bor i nå hadde for lenge siden portforbud for jøder, slik USA hadde det for fargede under raselovgivningen i sørstatene helt frem til 1965. For ikke å snakke om de deler av verden der kjønn bestemmer om man kan bevege seg fritt utendørs eller ei.

Søppelkassen er et ikke uvesentlig element i å gjøre det mulig for oss å bo sammen i byer, og dermed for hele den moderne samfunnsorden og økonomi. Det oppdager de som opplever problemer med søppelhentingen temmelig raskt, slik innbyggerne i Napoli har gjort det – med oppsamlet søppel følger lukt, skadedyr og sykdommer. Den enkelte søppelkasse er ikke avgjørende i seg selv, men vi har bare råd til å miste et visst antall av dem før det blir kritisk; systemet den er en del av er vitalt, slik så mange andre systemer vi har gjort oss avhengige av, slik som strøm, vann, kloakk, offentlig transport, telefoni og internett.

Den istykkerbombede kirken kan få stå som et symbol på flere ting, for eksempel alle de religionsdrevne konfliktene rundt oss nå, eller på den synkende graden av åndelighet i vår del av verden. Hva skjer med oss når vi ikke lenger holder noe hellig? Hvor er vi på vei om vi ikke kan tro på noe som er større enn oss selv? Hva kan vi gjøre om vi oppdager at Zappfe hadde rett: «Vi kommer fra intet, skal til intet, og imellom er der intet»? Stikke hodet ned i feeden med støy fra sosiale medier? Hvordan skal vi behandle medmennesker om det kun handler om å få mest ut av sitt eget liv? Dette kan man sikkert skrive en hel stil om, det er mest bekvemt for alle parter om jeg gir meg her.

Dagens tekst i Berlinerdagbøkene får slutte med en mer positiv oppsummering, et bilde av treet – representanten for naturen og den norrøne religionens symbol på livet – med den istykkerbombede kirken som bakgrunn. Det kan se ut som det er en kunstig sammenstilling av to bilder, men det er ikke det – bakteppet for tilværelsen er grunnen til at så mange løfter mobilkameraene akkurat her: Behovet for det å huske, behovet for forklaring og selvinnsikt, behovet for kunst.

Kaiser-Wilhelm-Gedächtniskirche

Kaiser-Wilhelm-Gedächtniskirche

Comments are Disabled

Kalde fingre og føtter

Det er et sikkert høsttegn, like sikkert som høstregn, man kjenner det når man har vært ute en stund, hvordan varmen har forlatt fingrene, og de for første gang for sesongen blir kalde, hvite og uten følsomhet; spesielt om man skulle sitte på en sykkel, men også om man går rundt med et japansk-produsert kamerahus i metall i høyre hånd.

Han var allerede sent ute, skjønt hvor mye gjør det egentlig? Det er ikke sant at tiden har løpt fra de gamle, det er heller omvendt: At de som har levd lenge også har forstått at tiden alltid står i forhold til hvordan man tilbringer den, ikke hva man tilbringer den med: Tiden løper kun når man ser en annen vei, og den kan aldri løpe fra en. Fingrene fryser, nesen er kald, og nå er han altså sent ute, uten å bekymre seg videre for det, for bekymring er en av disse tingene som får tiden til å krympe uten at man merker det, som stjeler av det man har fått til rådighet. Unødvendig.

By the regular practice of concentration (as to which there is no secret — save the secret of perseverance) you can tyrannise over your mind (which is not the highest part of you) every hour of the day, and in no matter what place. (…) Try it. Get your mind in hand. And see how the process cures half the evils of life — especially worry, that miserable, avoidable, shameful disease — worry!

— Bennett: How to live on twenty-four hours a day (1910)

Han sykler langs Landwehr Kanal slik han har gjort det så godt som hver dag siden den dagen han overleverte nøkkelkortet til sjefen på elkraftavdelingen hos Siemens og fikk høre at man gledet seg på hans vegne, han som skulle nyte livet som pensjonist, trass i all kraft og idérikdom han brant inne med. Det var den eneste dagen hadde brukt gullklokken, og samme dag kastet han den i den kanalen der hvor liket av kommunisten Rosa Luxembourg hadde blitt kastet etter hun var henrettet sammen med Karl Liebknecht – ironisk nok av sosialistene – i 1919, en kvinne som døde for det hun, han, trodde på.

Siemens hadde vært håndtlangere for nazistregimet, hans far hadde vært skiftleder ved fabrikken i Auschwitz en kort periode. Likevel var det indirekte nazisten John Heinrich Detlev Rabes fortjeneste at han selv hadde valgt å bli værende hos Siemens, hvor han hadde hatt sommerjobb hver sommer som student ved Berlins Tekniske Høyskole; det vil si han hadde gitt etter for mildt press fra faren. Faren hadde i yngre år både studert og jobbet sammen med Rabe – de to holdt kontakten til det siste – og faren kunne fortelle om hvordan John Heinrich personlig hadde gått i bresjen for en sikkerhetssone i Nanking da de japanske troppene rykket inn og slaktet ned befolkningen, et tiltak som reddet hundretusenvis av kinesiske liv. Rabe skal ha sagt i et brev til faren: «Det er et spørsmål om moral. Jeg kan ikke få meg til å svikte den tilliten folket her har vist meg, og det rører meg å se hvordan de nå stiller sin lit til meg.» Når selv svorne nazister kunne ha en slik omsorg for folk de så på som undermennesker – undermennesker som med ett var blitt medmennesker – måtte det være en kjerne av godhet også bak det at Siemens hadde blitt involvert i utnytting av «arbeidskraften» i Auschwitz, for eksempel at alternativet for fangene var verre enn å lodde elektronikk til radioer; skjønt, vi er aldri bedre enn valgene vi tror eller later som andre gjør for oss.

I dag er det nøyaktig fem år siden han kastet gullklokken i kanalen, og han trekker ufrivillig i håndbremsen før han like raskt slipper taket; han legger overhodet ikke merke til personen i turkis allværsjakke på motsatt elvebredd, han som står som frosset med frosne fingre med kameraet for øyet, som en jeger venter på sitt bytte. Den fotograferende stjeler kun reflektert lys; allerede når bildebrikken registrerer fotonene som strømmer gjennom objektivets mange linser, er hendelsen som foreviges fortid.

De vil være der i dag også, på det vanlige stedet ved bredden av Neuer See, der hvor han aldri har blitt forstyrret. Endene er de første som nærmer seg når han parkerer sykkelen under lønnen som henger ut over den lille viken, og som gjør at man ikke kan se ned til denne plassen fra turveien som går like ovenfor. Blir man sittende lenge nok, får man selskap av ekornene, og når mørket faller på kan man være heldig å se både beveren og uglene. En dag vil han bli sittende her.

Nothing so fair, so pure, and at the same time so large, as a lake, perchance, lies on the surface of the earth. Sky water. It needs no fence. Nations come and go without defiling it. It is a mirror which no stone can crack, whose quicksilver will never wear off, whose gilding Nature continually repairs; no storms, no dust, can dim its surface ever fresh;—a mirror in which all impurity presented to it sinks, swept and dusted by the sun’s hazy brush—this the light dust-cloth—which retains no breath that is breathed on it, but sends its own to float as clouds high above its surface, and be reflected in its bosom still.

— Henry David Thoreau: Walden

Comments are Disabled

Troll i eske – eit frampeik

Det er en klarkald onsdag ettermiddag, og jeg ser et tre vokse opp av en søppelcontainer, en metallkasse det truer med å omfavne, omslutte, omforme tilbake til ren natur, slik trærne i Tsjernobyl langsomt tar tilbake og berger det menneskene i all hast har lagt øde; naturen i uforstyrret virke i en foregangsby, et miljøfyrtårn, et blikk inn i en fremtid der vi menn (for volden er mannens forbannelse alene, all vold stammer fra oss) har lykkes i å utrydde hverandre, en fremtid der verden får mulighet til å redde seg selv. En sølvfugl har satt seg til på den høyeste gren og synger en stille arie om sorg, savn og sannhet, men jeg begriper ikke ordene, som om det universelle er et fremmedspråk vi til stadighet mener å få tak på, men som alltid glipper lik setninger man prøver å feste til minnet når man våkner stedvill om natten, eller som sølvskimrende hvite roseblader hvirvlet opp i drømmenes snø, kvikksølvglatte og kalde mot innsiden av hånden som forgjeves forsøker å gripe dem – som en barnehånd utstrakt mot en himmelbunden gassballong.

The sensual man conforms thoughts to things; the poet conforms things to his thoughts. The one esteems nature as rooted and fast; the other, as fluid, and impresses his being thereon. To him, the refractory world is ductile and flexible; he invests dust and stones with humanity, and makes them the words of the Reason. The Imagination may be defined to be, the use which the Reason makes of the material world.

— Ralph Waldo Emerson: Nature

Comments are Disabled

To scener

Hun skynder seg etter ham inn på fjerde råd, varm i kinnene, fulgt av et mildt pust av parfyme i den tette luften som fyller salen der vi har samlet oss for å bli fortalt en historie, slik mennesker alltid har samlet seg for å fortelle hverandre historier. De har pyntet seg, gleder seg, stopper samtalen allerede før lyset dimmes og teppet går opp. En ridder i blendende blank rustning kommer den uskyldige jomfru i nød til unnsetning akkurat i tide, i en båt trukket av en magisk svane; han erklærer, uten å ha sett henne før, at han elsker henne og at han vil gifte seg med henne neste dag; folket elsker ham, hun elsker ham, lykken er innen rekkevidde så lenge hun lover å aldri spørre hvem han er. Hun lover. Teppefall, forventningen om pausen sammen.

De har funnet plassene sine, venter på andre akt, venter på andre pause, venter på møtende blikk og berøring. En heks planter tvilens frø i heltinnens hjerte: Hva har han å skjule, hvem flykter han fra, kan hun leve i uvisshet? Hun ser bort på ham, i mørket; hun ser ikke blåfargen nå, men hun vet at de er blå, øynene hans, de følger handlingen, alle omveiene, forsikringene og gjentakelsene formen legger opp til. Heltinnen motstår heksens forsøk på å så splid, de onde forvises fra slottet, de gode forbereder bryllup. Teppet faller for andre gang.

I rommene vi inntar i pausen er ordene mindre, men flere – dramatikken den samme, men langsommere, mer som høstrøden og de korte dagene sniker seg innpå de som er opptatt med å nyte sommeren. Vi kommer og går, flytter oss og bytter plass i køer, ganger, trapper og vrimlerom; ingen kjenner meg, og ingen kjenner de to kjærestene som er her for første gang; de kjenner heller ikke hverandre, slik ingen av oss kan kjenne noe menneske fullt ut, slik ingen av oss kan kjenne seg selv fullt ut.

Hun tviler. For mye. Og gjennom tvilen ødelegger hun ham, gjennom ødeleggelsen av ham alt de kunne fått sammen, og gjennom det, seg selv. Han må røpe hvem han er, og da må han også forlate henne, slik vi ikke kan være lykkelige med noen vi ikke lenger er nysgjerrige på. Hun synker livløs sammen og teppet går ned for tredje gang.

De to går fra forestillingen like glade som da de kom, men for første gang har de fått øye på tvilen. En dag skal de bli klar over nødvendigheten av den.

Comments are Disabled

På reise i tredje person

Før reiste man hovedsakelig i første person, man la ut på en ferd, ofte forbundet med en viss fare, til fots, eller kanskje på et ridedyr, eller i en båt som måtte føres forsiktig mellom bølger som gjorde at båten krenget og stampet, om været i det hele tatt tillot passasje. Nå reiser vi helst i tredje person, vi lar oss transportere som passasjerer, pax (vi kommer i fred, unntatt til klagedisken?), ventende på perronger og i avgangshaller, ventende i velventilerte og relativt stillegående transportmidler som glatter over ujevnhetene naturen prøver å bidra med underveis. En upersonlig stemme veileder oss over høyttalerne, mat er tilgjengelig i bytte mot penger vi ikke kan se eller enda mer abstrakte poeng vi på en eller annen måte har gjort oss fortjent til, størrelser som med ett kommer til syne i form av en boks fylt med sukkervann, eller som et lett flattrykt rundstykke med kald ost, kald majones og kald salat, fulgt av den karakteristiske lukten av flymat.

Han reiste ikke, han var underveis, ventende på å ankomme. 

Comments are Disabled