Etterpå: Rutevalg

steinjak Norge på langs

Jeg tør ikke tenke på hvor mange timer, dager av tilværelsen som gikk med til å studere kart av ulike slag året før avreise; hver eneste lille dal ble gått i fantasien, og høydekotene ble nøye studert i de digitale kartene på ut.no samtidig som jeg sammenliknet med bilder og turbeskrivelser fra tidligere NPL’ere for å få et inntrykk av terrenget; alt sammen bare for å sette det hele på hodet i møtet med realitetene og været. Likevel var det ikke bortkastet tid, for alle undersøkelsene, om resultatet ble skrevet ned eller ei, dannet sammen med lokal informasjon og værmeldinger et godt beslutningsgrunnlag. Vet man ikke nok, kan man heller komme opp med de beste løsningene når man blir nødt til å være kreativ, ei heller vet man hvor man skal begynne å nøste om en replanlegging blir nødvendig.

Til slutt endte jeg opp med å følge en rute som likner mye på den de fleste går:

  • På sykkel fra Lindesnes til Ljosland: Det var faktisk litt snø på Lindesnes da jeg startet, men vanligvis vil det ikke være det. Uansett ville jeg måttet følge hovedveiene her, så jeg var glad for å ha valgt sykkelen. Dersom jeg hadde gått motsatt vei, ville jeg nok gått til fots de siste milene, men på starten av en langtur vil en uke med veitrasking med tung sekk gi for stor risiko for skader før kroppen er vant til belastningen.
  • Ljosland til Haukeliseter: Som mange andre valgte jeg Setesdalsheiene nordover til Haukeliseter, og jeg tror dette kan være et fint område; det er ingen ulempe at hyttene ligger tett på turens første skidager, for sekken kjentes mer enn tung nok. Ikke ulikt mange før meg fikk jeg en del vær her, og værfaste dager i fleng. Kanskje Austeheiene ville gitt meg en enklere passasje, eller kanskje ville vært greiere om ikke 2014 hadde vist seg å være et år med ekstra mye vind og snø sørpå mellom desember og mars.
  • Haukeliseter til Finse: Med et ekstremlavtrykk på vei mot landet da jeg skulle starte fra Haukeliseter, valgte jeg å ta en pause for å se an været. Været vedvarte, og jeg utsatte etappen til slutten av turen; det tror jeg var en klok beslutning, ellers ville jeg ha blitt tatt igjen av våren lenger nord. Da jeg endelig fikk prøvd meg på denne biten, havnet jeg i vårløsningen, men turen er i utgangspunktet ganske grei med tanke på ruteplanen, det er DNT-hytter hele veien.
  • Finse til Otta: Skarvheimen byr ikke på så mange rutevalg, jeg hadde til og med kvisting enkelte steder, og fra Sulebu valgte jeg å gå innom Tyinkrysset før jeg tok meg inn i Jotunheimen langs skuterløypen over Tyin og videre over mot Gjende. Fra Gjendesheim finnes en del valgmuligheter, og jeg valgte å følge skiløypenettet nedover Sjodalen til Melingen litt forbi Lemonsjøen Fjellstue, før jeg tok av nedover mot Lalm og gikk til fots langs Baksidevegen til Otta.
  • Otta til Røros: Denne etappen var den som krevde mest planlegging av rute. Enkelt opp fra Otta til Mysusæter/Rondane Spa og videre gjennom fjellet til Dørålseter der kvisteløypene pleier å gå. Derfra valgte jeg å ta meg ut østover via Fallet og følge riksveien mot Folldal på grunn av lite snø og åpne elver; ideelt sett ville jeg ha gått over mot Grimsdalen og brukt skiløypene på Folldal-siden. I Folldal ble jeg pekt i retning av en skiløype mot Grimsbu, og her hadde de gode råd: På grunn av lite snø tok jeg en lite trafikkert vei langs Folla til Rykroken og så opp til Lomsjøen og Savalen. Derfra fulgte jeg skiløyper og vei over til RV3 og tok over Lonåsen på ubrøytet setervei over til Vingelen, hvor jeg fikk tips om å følge seterveiene videre til Dalsbygda. Så fulgte en lett dagsmarsj delvis i oppkjørte løyper og delvis på vei over Sætersjøen og ned til Røros. På etappen fra Otta til Røros hadde jeg svært lite snø, men ellers er jeg fornøyd med rutevalget; seterveiene var stort sett ikke brøytet, men det fantes ofte skuterspor som gjorde turen lettere.
  • Røros til Storlien: På Røros våknet jeg til et skikkelig uvær, og etter å ha blitt frarådet å følge planen (Glåmos-Kjølihytta-Væktarstua), tok jeg skiene fatt langs riksveien til Brekken og Stugudalen. Fra Væktarstua er det permanentstakede løyper å følge, men fra Storerikvollen jeg tok over myrene for å havne på Storlien; terrenget på norsk side nord for Meråker er ganske lite skivennlig sammenliknet med det svenske alternativet, dessuten fristet en hvilehelg med min kjære i passe kjøreavstand fra Trondheim.
  • Storlien til Nordli: Opp fra Storlien kan man følge merkede skuterløyper til Skalstugan, og derfra er det en grei marsj over til Bellingstua (Innstua, som står på kartet, er stengt). Videre kunne jeg ta langs sommeløypene over mot Vera og inn i Blåfjella/Skjækerfjella – et nydelig område. Ryggen langs Sæterfjellet var grei å følge, og Stigådalen bød ikke på store problemer høyt oppe. I stedet for å følge Stigåa helt ned mot Stormyra burde jeg gått dalen inn til Grønlivatnet i stedet, for her kjører folket på Gaundalen skuter inn til kraftverket sitt. Over til Gjevsjøen valgte jeg å omgå Holden Fjellgård og heller krysse Holderen over til Björkede for å kunne bruke skuterløypene på sørsiden av Gjävsjöströmmen og gå rett over Gjevsjøen. Opp fra Gjevsjøen Fjellgård var det ekstremt kupert og tungt et lite stykke, men så gikk det lettere over fjellet til Fossdalen. Planen herfra var å komme seg over mot Litl- og Stortissvatnet, men jeg var tom for mat og føret var så dårlig at jeg valgte en tidsmessig sikrere rute med labbing/skigåing på riksveien inn til Nordli.
  • Nordli via Hattfjelldal til Umbukta: For det første: Skal man innom Hattfjelldal, bør man ha et depot der (f.eks. på campingen), ellers blir det mye å bære på denne etappen. Alternativet er å ta ned Tiplingdalen og følge Nordlandsruta nord for Børgefjell, så slipper man Susendalen og Røssvatnet. Fra Nordli til Røyrvik har man egentlig ikke noe reelt valg annet enn å følge veiene. Ned Susendalen til Hattfjelldal venter mer vei, og avhengig av isforholdene på Røssvatnet får man mer eller mindre behov for asfalt-tråkking også her. Med unntak av lyspunktet Børgefjell er vel dette den kjipeste etappen av Norge på langs. Okstindan og områdene rundt var et stort pluss og en herlig belønning på slutten av etappen.
  • Umbukta til Sulitjelma: Fjellene nord for Umbukta må jeg besøke igjen, der var fine hytter og herlige fjell; her er det ikke så mye rutevalg å gjøre. Jeg valgte å spare en dag ved å gå over Saltfjellet langs E6, og selv om det ble en finere tur enn jeg hadde trodd, må jeg nok tilbake og besøke Krukkistua, som så mange snakket så pent om der oppe. Junkerdalen går på tvers av ruten man må følge mellom Lønsdal og Trygvebu; det lønner seg å gå skrått ned mot Graddis og følge sommerløypen ned gjennom skogen; alternativet (traktorslepen i bunnen av dalen) er svært rasfarlig og delvis istykkerrast i følge en NPL’er jeg møtte. Denne veien er visstnok heller ikke bra på sommerstid. Opp igjen fra Graddis valgte vi sommerstien til der den krysser riksveien, så langs veien opp til avkjørselen inn mot Trygvebu. Man kan ringe fjelloppsynet for å få oppdatert informasjon om forholdene i den skredutsatte Skaitidalen; han jeg snakket med hadde forøvrig rett: Den er langt bedre enn sitt rykte (og en fantastisk naturopplevelse!). Det blir litt veitrasking rundt Sulitjelma, men ikke grusomt mye.
  • Sulitjelma til Abisko: En fantastisk etappe, men se opp for en enorm hengeskavl i siste utforbakke mot Sorjushytta (den er visst der hvert år, og den er temmelig høy). I Sverige finnes fine hytter som ligger mer enn tett nok, merking fra litt sør fra Ritsem og helt frem (om man ikke velger å gå sine egne veier). Badstuene kan anbefales.
  • Abisko til Kautokeino: Jeg valgte raskeste vei, men hadde jeg vært tidligere ute (dvs mindre forsinket), ville jeg ha lagt om planen her og tatt en sving innom indre Troms; nok en ting jeg vil gjøre senere. Det er merkede skuterløyper fra innerst i Torneträsk (rett øst for Laimoluokta) og helt til et par kilometer fra grensen mellom Finland og Finnmark. Overnatting inne er mulig i vindskyddet ved Kamasjaure og ved sportsfiskeanlegget ved Råstojaure. Skuterløypen mellom Goahteluoppal og Kautokeino starter på elven.
  • Kautokeino til Olderfjord: Det går skuterløyper mye av veien, men følger man dem blir turen ganske mye lenger enn nødvendig. Jeg fulgte merking fra Kautokeino til Masi (billig overnatting på turistsenteret der), så tok jeg «på frihånd» over mot Jotka (supertrivelig fjellstue!) og videre parallelt med Stabbursdalen over mot skuterløypen ned til Olderfjord via Fransvannene. Hadde jeg visst det jeg vet nå, hadde jeg ikke hatt depot i Olderfjord og heller holdt meg til skuterløypene over Hatterfjellet, slik at jeg kunne brukt ski helt til rett før innslaget til Nordkapptunnelen.
  • Olderfjord til Nordkapp: Her er det mulighet til å gå opp på fjellet igjen i Smørfjord, men jeg lot være pga været. En snarvei ved Repvåg kuttet en drøy mil med europavei, og med lav skredfare kuttet jeg ytterligere to mil ved å ta opp Polldalen på Magerøya i stedet for å gå via Honningsvåg. Det siste stykket til platået valgte jeg å følge europaveien/skuterløypene.
  • Hjemreise: Fly fra Honningsvåg er dyrt og innebærer mange mellomlandinger; fra Alta går det direktefly til Oslo, og er man heldig kan man komme sørover for en drøy tusenlapp. Bussen fra Honningsvåg kostet rundt 300 kroner og brukte tre-fire timer.

 Nettressurser

Under planleggingen var det fantastiske internettet et uunværlig redskap, og disse lenkene kom godt med:

Etterpå: Overnatting

steinjak Norge på langs

Med over hundre dager på tur følger et tilsvarende antall netter. Min kone sa det best, hun fulgte alle NPL-blogger hun fant og gjorde sine observasjoner:

Forskjellen på dei som er i 20-åra når dei går Noreg på langs og dykk som er i 30-åra, er at gamlingane vil ha litt meir komfort og oftare finn tak over hovudet.

— Siri

Noen følte seg truffet: Jeg bodde inne der jeg hadde muligheten. Utover komforten hadde dette den hyggelige bieffekten at jeg traff en mengde utrolig hyggelige mennesker jeg ellers ikke hadde møtt, og de hadde alle sin historie å fortelle, gjerne om stedet jeg bodde på: For eksempel vet jeg nå at gården på Tollefsa har vært i samme familie siden 1500-tallet og at utleiehuset på Furuheim ble flyttet opp fra Mosjøen da fruen i huset kom til gards, jeg har kikket inn på ysteriet ved Sæterstad gård, og jeg har overnattet på en gård med egen flystripe. Listen er lang, og dét uten å nevne alle de koselige DNT-hyttene.

wpid-NPL_0580.jpg

Farvel til Tollefsa en tidlig morgen

DNT-hyttene har jeg vært flittig bruker av tidligere, og jeg gledet meg over å få besøke mange jeg ikke hadde sett før i løpet av denne turen; det er interessant å observere at det fra Trøndelag og sørover finnes selvbetjente hytter, mens i Nord-Norge fikk jeg vite at dette var prøvd ut, men forlatt fordi folk ikke gjorde opp for seg. Norge på langs ville krevd mye mer planlegging uten DNTs hyttenett.

Argaladhytta

Argaladhytta

I tillegg til de norske hyttene fikk jeg stifte bekjentskap med svenske selvbetjeningshytter, hvor man gjerne har en stugvärd som fyller omtrent samme funksjon som hyttevakten enkelte turlag velger å sende ut på hyttene sine i høysesongen. På STF-hyttene tok de ikke kort (nytt av året, fordi man ikke får validert bankkort med chip uten mobildekning), men man kunne forhåndsbetale på betjente hytter eller få med seg en giro og betale senere. Noen av hyttene jeg var innom i Padjelanta tilhørte BLT, og de krever i utgangspunktet kontant betaling i perioder med betjening, men når stugvärden ikke er tilstede tillates girobetaling. Både STF og BLT har alltid ett rom stående ulåst når hyttene ikke er betjente.

Alesjaurestugan

Alesjaurestugan

Telt: Hilleberg Allak

Med på turen var teltet Fruen og jeg bruker på tur, en Allak fra den svenske produsenten Hilleberg. Det er ikke så gammelt: Vi gikk til anskaffelse av vårt første kuppeltelt i fjor etter å ha gått lei lav sittehøyde i det gamle; gamlinger med komfortbehov, altså. Gammelteltet er et rundt ti år gammelt tremannstelt fra Helsport som er lavt i den ene enden, slik at det kun er akkurat i inngangen vi kan sitte oppreist. På det nye teltet har vi i tillegg til høyden hver vår inngang med tilhørende fortelt, og det er jo luksus selv for gode venner. Eventuelt kan vi ha sekkene på den ene siden og kjøkken på den andre, som på en ganske så vindfull tur i Rondane i fjor:

Steker lapper i ly for vinden

Steker lapper til kvelds i ly for vinden

Teltet har en uvant, men smart, oppsettsprosedyre: Man trer endene av stengene i hver sin lille lomme på utsiden og henger duken opp i stengene ved hjelp av klips. Dette går fint å gjøre alene selv når det blåser, og det er greit å gjøre med vottene på. For å slå det ned er det motsatt prosedyre. Med tolv barduner permanent montert på teltet fant vi fort ut at det lønner seg å bunte sammen bardunene når teltet pakkes, så blir det ikke så lett floke når det skal opp igjen. Bardunstrammerne er forresten supre: Man strammer bardunene inne ved teltduken i stedet for nede ved pluggen, genialt.

Delvis nedslått telt

Delvis nedslått telt, nært Skalsvattnet i Sverige

Jeg har blitt spurt om ikke det er farlig å gå på tur med telt uten stormmatter, og før jeg prøvde ville jeg sikkert vært enig, men Lille Runde Røde er mitt andre telt uten slike, og jeg savner det ikke. Etter å teltet både sommer og vinter uten stormmatter, har jeg kommet til at det nok mest er overtro, man spar allikevel snø opp på teltveggene om vinteren. Eventuelt måtte problemet ligge i det å skulle få teltet til å stå godt når det er dårlig pluggjord (eller tele i bakken), men jeg vet ikke om steiner på stormmattene da vil være tilstrekkelig til at teltet står trygt.

Lille runde røde i vinterlige omgivelser

Lille runde røde i vinterlige omgivelser

Så langt har vi fått prøvd teltet i alt fra skikkelig vindvær (både i Rondane og Dovrefjell) via stille sommerkvelder til kalde og vindfulle februarnetter, og det har stått været av med glans. Når det virkelig blåser (slik at det er tungt å stå oppreist) klirrer det ganske mye i glidelåsdragerne til hoveddøren, og dersom en av kortsidene på innerteltet vender mot vinden er det vanskelig å unngå at ytterduken blir presset mot innerduken; ved normalt vær er ikke dette noe problem. Det er godt å vite at teltet tar vinden like godt fra alle kanter, slik at vi ikke trenger å sove dårligere om den skulle snu i løpet av natten. Luftingen er også utmerket, med to store ventiler øverst og mulighet for å åpne dørene på vidt gap for skikkelig gjennomtrekk (og panoramautsikt fra soveposen) på varme sommermorgener eller klare vinterdager.

God morgen!

God morgen!

Som telt på en alenetur er det kanskje i tyngste laget, tatt i betraktning at selv om jeg pakket ut alt jeg hadde i innerteltet var det fortsatt plass til overs; hadde jeg hatt råd til det, ville jeg hatt disiplin nok til å bo i et mindre (og lettere) telt. Når det er sagt, er det jo en fantastisk luksus med litt armslag når teltet først er oppe, og det er godt å slippe å velge mellom å kunne lage mat inne eller å ha sekken under tak.

Morgenstemning

Morgenstemning i Skjækerfjellene

Sovepose: Ajungilak Tyin 5-sesong EXP

Et vanskelig spørsmål før avreise på langtur: Dunpose eller syntetisk? En dunpose kan gjøre sekken inntil en kilo lettere, men dessverre slankes også lommeboken betraktelig med det samme. Videre tåler en dunpose fukt dårligere over tid, det gjelder også den fukten man avgir når man sover; faller isolasjonen i posen sammen, blir det ikke så hyggelig i teltet, så med dun ville jeg vært avhengig av å tørke posen skikkelig ofte nok eller sove i en søppelsekk. I ettertid ser jeg at det var mer enn nok tørkemuligheter underveis. Jeg valgte syntetisk; den var tung nok, men ikke skrekkelig tung (ca 2,7 kg), ettersom jeg klarer meg med en «kort» modell med liggelengde på 180 cm.

Hva kan man ellers si? Det er en sovepose, og den virker. Kvaliteten virker bra, posen er langt fra utslitt, og jeg hadde aldri problemer med glidelåsen. Ytterstoffet er kraftig og vannavstøtende. Konstruksjonen rundt hodet gjør at man får god isolasjon om man skulle velge å legge seg helt ned i posen; jeg sov stort sett med hodet utenfor for å få minst mulig kondens/rim rundt åpningen, og fordi det føles friere. En så stor pose med tett ytterstoff ble tung å stappe, men i en 35-liters vanntett pakkpose (Sea to summit «big river») gikk det fint; denne spente jeg utenpå sekken, og den holdt soveposen min tørr hele turen.

Posen var varm nok for netter med temperaturer på 20-tallet, uten mer enn boksershorts, sokker og en tynn ulltrøye på kroppen, samt lue. Komforttemperaturen skal være 25 kuldegrader, og det kan godt tenkes å stemme. Hadde jeg hatt et romsligere vektbudsjett, ville et liggeunderlag til stått høyt på listen over ting som gjerne skulle vært med: I den grad det ble kaldt, var det ned mot bakken. Til innebruk var posen god og varm, for å si det litt forsiktig, særlig fordi den ikke lar seg åpne mer enn rundt en tredel.

Etterpå: Mat

steinjak Norge på langs

En vesentlig del av turlivet er å kose seg med maten, og jeg er den første til å ta på meg litt ekstra vekt for å spise godt på tur. Dessverre blir det mye tørrmat når man skal gå langt, men jeg fant heldigvis bedre alternativer enn «Real turmat» (som er temmelig kjedelig, forferdelig dyrt og ikke så veldig fantasifullt) til de fleste middagene. Veldig mange spurte meg om kaloriene i kosten, og jeg måtte ærlig svare at det visste jeg ikke så mye om; av og til svarte jeg «ca 5000 kcal per døgn,» ut i fra et grovt anslag Fruen gjorde ved hjelp av en nettbasert kalkulator. Man er da ikke på ekspedisjon, heller.

I praksis startet jeg med å gjøre som jeg pleier på tur, og så økte jeg inntaket ettersom jeg ble mer sulten etterhvert. Den første måneden hadde jeg tilgang til mat på DNT-hyttene hele veien, så det var lett å tilpasse fra dag til dag. Fra Trøndelag av måtte jeg basere meg på det jeg hadde i sekken, og allerede fra Nordli måtte jeg justere ved å ta inn lefser i lunsjen; det holdt helt frem. Selv om jeg hadde en hjemmepakket «grunnrasjon», kjøpte jeg også en del mat underveis etterhvert, for jeg synes fersk mat er så utrolig mye bedre enn tørket. Mat som polarbrød med brie og pølsesnabb, pølse i brød(!), appelsiner, brødskiver og tørket kjøtt dukket nå og da opp i topplokket, til stor glede for en sulten vandrer. Hadde jeg gått med pulk, ville det nok blitt mer av dette.

Niste for de neste dagene

I tillegg til de dagene jeg spiste mat hjemmefra var jeg også stadig innom fjellstuer og annen sivilisasjon, og da spiste jeg uten hemninger og så usunt som mulig; faktisk konverterte jeg for en liten stund fra svoren skummetmelkdrikker til H-melk-sluker. Dessverre er det slik, med enkelte unntak, at på mange steder rundt i dette fantastiske landet er menyene så godt som like: Biffsnadder, hamburger, løvstek, kebab, grillpølser og så videre. Det blir lenge til neste gang jeg bestiller noe med friterte poteter igjen.

Turmaten

Rasjonen for ett døgn på tur så slik ut:

  • Frokost: Havregrøt, noen Bixit-kjeks og en kopp kaffe
  • Lunsj: 1 havrebombe (ca 100 gram), 2 smurte lefser, nøtter/tørket frukt og sjokolade, «Rett-i-koppen» varm sjokolade
  • Middag: Hjemmetørket gryterett, sjokolade og kaffe til dessert

En dagsrasjon på langtur

Frokosten var gjort klar og vakuumpakket på forhånd (inspirert av oppskriften til Erling Kagge, i boken «Mat på tur»):

  • 100 gram lettkokte havregryn
  • 25 gram hakkede hasselnøtter og mandler
  • 25 gram rosiner
  • 25 gram tørrmelk

Denne helte jeg varmt vann over og lot svelle noen minutter. I teltet kokte jeg alltid en full termos før jeg la meg, slik at jeg kunne spise frokost mens jeg smeltet snø til dagens etappe (termosen holdt godt nok på varmen, selv når det var kaldt). Litt salt i grøten hadde nok gjort seg, men det kom jeg ikke på før etter rundt 80 pakker med grøt var klargjort.

Frokost til hele turen måles opp og vakuumpakkes

Havrebombene lagde Siri etter oppskrift fra ut.no mens jeg var underveis:

  • 500 gram havregryn
  • 500 gram meierismør
  • 500 gram sukker
  • 2 never tørket aprikos
  • 2 never rosiner
  • 2 never mandler
  • ½ plate kokesjokolade

I følge oppskriften skal aprikos, mandler og sjokolade hakkes før alt det tørre blandes i smeltet smør. Deretter smøres deigen 2-3 cm tykt ut i en langpanne og stekes i 15-20 minutter ved 170 ºC. I praksis fant Siri ut at etter kun 20 minutter i ovnen faller bombene lett fra hverandre, så de må steke i over en halvtime før de blir faste nok. Da blir de også lett karamelliserte og smaker enda bedre. Står de for lenge, blir de ganske harde, og rosinene blir en utfordring for tennene.

Å spise dagens havrebombe (ca 100 gram) gav alltid en «boost», både for kropp og sjel: Raske karbohydrater er det turgåeren trenger; at de smaker godt er heller ingen ulempe. Jeg har nok slett ikke spist mine siste havrebomber.

Ferdige havrebomber

Middagsmaten pakket vi ferdig etter følgende «oppskrift»:

  • ½ pakke Toro-gryterett (forskjellige typer)
  • Tørket kjøtt tilsvarende ca 200 gram råvekt
  • En haug med tørkede grønnsaker (sopp, broccoli, gulrøtter)

Denne tilberedte jeg ved å tilsette vann i passelig mengde (hver pose var merket med mengde vann) og koke «en stund» (helst opp mot 20 minutter). Mot slutten av koketiden tilsatte jeg en ferdig oppmålt mengde (3 dl) hurtigris eller en pose potetmos. De grytene som krevde melk fikk en porsjon med tørrmelk til slutt.

Når jeg bodde på hytte, hendte det at det første jeg gjorde var å ha middagen i en kjele sammen med resten av vannet fra termosen. I teltet pleide jeg å koke opp gryteretten og sette denne til side for å «svelle» mens jeg smeltet snø til drikkevann og termos, for så å gi den et oppkok igjen (med eventuell ris) før jeg spiste. Hadde jeg beholdt trekket til kjelesettet, hadde jeg antakelig ikke trengt å koke opp igjen maten.

Tørking og vakuumpakking

Dette ble vår debut som hjemmetørkere og vakuumentusiaster, og vi gikk til anskaffelse av en vakuummaskin fra OBH Nordica. Denne fungerte helt etter hensikten, og det blir nok mer turmat i plast på oss fremover. Rulleplasten var det som fungerte best: Her har man en lang rull med flere meter sammenhengende plastpose, og så klipper man av de lengdene man trenger og sveiser den ene enden før man legger i maten og bruker «seal+vacuum»-funksjonen for å trekke ut luften og sveise den andre enden. Jeg har også blitt fortalt at denne maskinen kan brukes til å pakke ekstra kart, sokkeskift og mer til, men det har jeg ikke prøvd.

"Tørr" marinade til kjøtt

Tørkingen gjorde vi i vanlig stekeovn, programmet konveksjonssteking var det som gav best resultat. Vi måtte stikke en sleiv i døråpningen for å få ovnen til å starte med døren åpen. Kjøtt satte vi inn med diverse marinader, noen oljebaserte, noen med soyasaus, og noen helt tørre (bare salt og krydder) og tørket til ca en fjerdedel av råvekten var igjen. Grønnsakene skar vi i passe skiver/stykker og tørket til de var tørre og lette.

Før...

...og etter tørking.

Nettressurser

Noen nettsider jeg brukte i planleggingen av mat:

Primus: Omnifuel

I tillegg til maten man skal spise, må man bære med seg noe å tilberede den på.  Jeg har en Primus Omnifuel som jeg har brukt i rundt ti år; den har fungert knirkefritt fra første dag, og jeg har tatt den fra hverandre og satt den sammen igjen nok til at jeg følte meg trygg (nok) på at jeg skulle kunne reparere den i teltet om nødvendig. Denne primusen bråker som et lite lokomotiv, så det er alltid like godt å slukke den og ønske stillheten (og, i teltet på vinteren, kulden) velkommen tilbake. Imidlertid er det ikke alle multifuelprimuser som har en god regulering slik at man kan lage mat på svak(ere) varme – det har Omnifuel, og det er en nødvendighet for matvrak som meg.

Matlaging på Omnifuel (improvisert vindskjerm)

Stort sett foretrekker jeg å fyre på gass fordi det er lettvint, men når kulden kommer krypende utover høsten, henter jeg frem bensinflaskene og fyrer på renset bensin eller miljøbensin (den grønne fireliterskannen fra Statoil). Mot slutten av turen fikk jeg mildere dager, så da fyrte jeg litt på gass. Siden temperaturen fortsatt var under frysepunktet om morgenen fikk jeg gleden av å debutere som «opp-ned-gassboks-fyrer» på spektakulært vis: Jeg antok at jeg måtte starte med gassboksen rett vei, siden det vanligvis ikke er så festlig å fyre opp kald primus med væske under trykk (med boksen opp ned tapper man av væskefasen), spørsmålet var bare når primusen var varm nok til at jeg kunne snu boksen. Første gang jeg prøvde dette, hadde jeg satt primusen utenfor teltet – og det lønte seg, for det var en veritabel flammekaster jeg fikk med å gjøre. Siden tok jeg etterhvert sjansen på forvarming inne, men alltid med en kjele over, for det er vanskelig å avgjøre hvor varm primusen er når man forvarmer med gass og ikke kan lytte etter «fresingen» i dysen.

Underveis hadde jeg to mindre hendelser med primusen: Den første teltnatten opplevde jeg at justeringsrattet i enden av slangen frøs fast (det kunne jeg ha fikset med å varme primusen mellom hendene eller i soveposen, men jeg satset på å tigge vann på Geiterygghytta i stedet), og en kveld senere fikk jeg vansker med å få trykksatt flasken. Dette løste seg enkelt da jeg tok fra hverandre enveisventilen i enden av pumpen og satte den sammen igjen. I tillegg hadde jeg med meg en helt ny flaske (av merket Primus, 1.0 liter), og første gang jeg trykksatte denne fikk jeg meg en ubehagelig overraskelse: Bensindusj i forteltet er ikke hyggelig, men det var bra det skjedde umiddelbart og ikke mens primusen brant. Jeg fant senere ut at denne flasken var gjenget skjevt, så den ble brukt kun til oppbevaring av bensin inntil jeg kvittet meg med den i Abisko. Nye brennstofflasker bør visst prøves hjemme første gang.

Kjelesett: Optimus Terra HE

Før turen gikk jeg over samlingen av turkjeler og kunne konstatere det jeg egentlig har mistenkt en stund: Ingenting passer sammen lenger. For å få plass i sekken (og fordi de gamle kjelene har sett sine beste dager) ble det anskaffelse av nytt sett til Fruen og meg. Vi bestemte oss for et lett sett i aluminium med en teflonkjele, en varmevekslerkjele og stekepanne, et sett som heter Terra HE (hva nå enn HE står for – «helium»?).

Snart middag, thai-gryte med svin indrefilet er langt bedre enn "real" turmat

Kjelene har fungert veldig bra, men teflonbelegget har blitt ganske oppskrapet fordi jeg skulle spare vekt og sendte hjem tøytrekket til primusen (som jeg oppbevarte i kjelen) og kjeleklypen. I stedet for kjeleklype brukte jeg tangen på multiverktøyet; det er ikke bare upraktisk (prøv å helle kokende vann på termosen når du holder hånden over all dampen), men også ganske hardt for teflonbelegget. Varmevekslerkjelen tålte tangens spisse tenner langt bedre. Jeg krysser fingrene for at jeg finner en gammel kjele i kjelleren som kan ta teflonkjelens plass i settet.

For å spare vekt fikk jeg tips om å droppe stekepannen og bruke bladet til spaden som lokk. Dette sparte meg riktignok for vekten av en stekepanne (samtidig som det fratok meg muligheten til nystekt bacon til frokost), men det er nok flere grunner til at lokk eller stekepanne er å foretrekke: Hullet der håndtaket skal passe inn fungerer utmerket som «pipe» for dampen, og en tykk dampstråle står etterhvert ut fra hullet og slynger seg rundt i teltet. Stort sett kunne jeg ha døren åpen/på gløtt og «pipen» pekende ut (i tillegg til skikkelig lufting, man må prøve å unngå å dø av CO-forgiftning). I tillegg fant jeg ved en anledning røde lakkbiter i drikkevannet, men de kan jo selvsagt ha kommet med idet jeg skuffet snø ned i kjelen.

Smelting av snø hører med, og et vektbesparende lokk (som også kan brukes til å smelte snø oppå) er tatt i bruk

Etterpå: Sekken

steinjak Norge på langs

NB: All omtale av utstyr er bare subjektive refleksjoner, jeg har ikke kompetanse til å foreta noen «utstyrstest». Jeg nevner merkenavn fordi enkelte jeg har møtt har vært veldig opptatt av dette, hele turen ble gjennomført uten sponsing av noe slag. Uansett hva jeg er misfornøyd med, minner jeg meg selv om følgende: Alt som overlever en tur fra Lindesnes til Nordkapp er antakelig mye bedre turutstyr enn jeg egentlig trenger til vanlige turer.

Sekken jeg gikk med er laget av det amerikanske selskapet Gregory, og deres modell Whitney rommer 95 liter. Det holdt, men noen liter til hadde ikke skadet med tanke på organiseringen på en så lang tur; på den annen side veier en større sekk mer i seg selv. Jeg valgte i sin tid (2011) 95 liter fordi det var et passe steg opp i størrelse fra den gamle storsekken min (Lill-Sport Fox 76 liter, fra tidlig 90-tall og fortsatt i bruk nå og da).

Sekken som har vært min følgesvenn hele veien

Sekken som har vært min følgesvenn hele veien

Selv om sekken har vært tung underveis, sitter jeg igjen med et inntrykk av at å bære opp mot 30 kilo i den går «greit» (for sekkens del, i alle fall). Når den var på sitt tyngste, med ski, skisko og staver i tillegg til en del mat, ble den så tung at hele ryggplaten bøyde seg innover når jeg løftet på den, og den føltes temmelig ukomfortabel på ryggen. Justeringsmulighetene er gode, selv om stroppene «siger» litt over tid når sekken er tungt lastet (men det er vel naturlig). Alt i alt er jeg godt fornøyd med sekken, den er virkelig god å bære (for min rygg) når jeg holder meg innenfor en noenlunde normal sekkevekt. En ting jeg har lagt merke til på tidligere turer er at den tverrgående aluminiumsspilen inne i sekken har en tendens til å smette ut av tøylommene som holder den på plass, så den har jeg fiksert med gaffatape.

Tverrgående aluminiumsspile sikret mot utglidning

Tverrgående aluminiumsspile sikret mot utglidning

Det går greit nok å feste ting utenpå, selv om de nederste festestroppene med spenner er akkurat for korte til et underlag av typen man vil ha med seg på vintertur (dvs, man må bruke rulle underlaget veldig stramt og bruke litt makt om man skal ha underlaget der). Spennene ser litt puslete ut, men de har overlevd så langt; glidelåsene virker veldig solide, og at bunnen av sekken er laget i kraftig og vanntett gummistoff er en god idé. Av og til savner jeg «skikkelige» sidelommer, ikke bare en sideåpning med nettinglomme innenfor; jeg opplever at jeg må ha på plass alt i sidelommene før jeg pakker hovedrommet hvis alt skal passe når sekken er full, og av og til ramler ting fra sidelommene ned i hovedrommet når jeg pakker ut av sekken i teltet. Nettinglommene på hoftebeltet har flere kommentert at ser kjekke ut, men jeg har ikke funnet bruk for dem så langt, kanskje fordi jeg går med mageveske uansett. Topplokket har kommet til nytte som rumpetaske ved flere anledninger, det rommer overraskende mye, og drikkeflaskelommen er nyttig å ha når man bærer tung sekk, for det er lettere å få i seg vann når man slipper å ta av sekken. Den store åpningen i front har vært kjekk på tidligere turer, men under Norge på langs var det bare vindsekken jeg hentet ut herfra.

Over hundre dager på tur sliter naturlig nok på alt man har med, men sekken er fortsatt god for flere hundre turdøgn til, til tross for at den er laget av spinklere materialer enn den gamle sekken min (som i og for seg har sett mange flere turdøgn enn den nye, og med langt røffere behandling, uten å nærme seg utslitt på noen måte). Den positive siden er at spinklere materialer lettere, med det resultat at denne 95-literen veier omtrent det samme som den gamle 76-literen. Noe av den mest synlige slitasjen har kommet i form av hull og slitemerker etter stålkantene der skiene har vært spent fast, korsryggputen har blitt grundig slitt, og paddingen i skulderstroppene er litt flatklemt øverst. Det er mulig magevesken jeg bruker til kamera, lunsj og diverse har hatt litt innvirkning på ryggen, da denne har en spenne og remmer som iblant har havnet mellom min rygg og korsryggputen.

Slitt korsryggplate på sekken

Slitt korsryggpute på sekken

Oppi sekken prøvde jeg denne gangen for første gang vanntette pakkposer (fra blant annet «Sea to summit») i stedet for (noen av) de gode, gamle Rema- og Bunnprisposene. Jeg er litt i tvil om det virkelig er behov for noe slikt, eller om det bare er reklameavdelingene hos sportskjedene som har lykkes i å prakke på meg enda flere ting: De er hverken mer eller mindre vanntette enn plastposer pleier å være, omtrent like lette å pakke i og pakke ned, men de varer en god del lenger før det går hull på dem (og da kan de lappes med gaffa), så på turer på mer enn noen få uker har de kanskje en misjon. Man slipper også å være tom for plastposer hjemme etter å ha vært på tur. I fremtiden kommer jeg nok å benytte slike pakkposer til elektronikken, i alle fall. Pakkposen (av typen man bruker i kajakk) jeg brukte til soveposen, spent utenpå sekken i all slags vær, var betydelig mer solid og vanntett enn plastposer og en betydelig bedring over alternativet, som ville vært en søppelsekk utenpå soveposetrekket.

Innhold i sekken

Mange har spurt: «Hva pakker man til en slik tur?» For å svare skikkelig på det, skriver jeg rett og slett ned alt jeg hadde i sekken da jeg ankom Nordkapp, og for min egen del tar jeg med organiseringen slik at jeg kan se tilbake på den senere. Noen jeg har møtt har også vært veldig opptatt av merker, så jeg prøver å ta med det jeg husker.

Utenpå:

  • Spade (Voilé)
  • Liggeunderlag (blått, gammelt, ukjent merke)
  • Sovepose (Ajungilak Tyin 5-sesong i vanntett pose)
  • Drikkeflaske (Nalgene (stor åpning), 1.0 liter)

Topplokk:

  • Snøbriller (Oakley)
  • Solbriller (Bliz)
  • Tau (Biltema), 4mm x 6 meter
  • Vanntett pose med spot-sender, hodelykt, mobil (Samsung) og penger/kort
  • Kjemisk håndvarmer (ikke brukt)
  • Speilkompass (Silva)
  • Solkrem, håndkrem og kuldekrem i små bokser
  • Innervotter (mors hjemmestrikkede)
  • Pose med tannbørste, tanntråd og tannkrem
  • Lefser (til lunsj)

Høyre sidelomme:

  • Termos (Stanley, 1.0 liter, med noen runder gaffatape surret rundt)
  • Varm sjokolade («rett i koppen», indre sidelomme)

Venstre sidelomme:

  • Vanntette yttervotter (Hestra)
  • Pose med litt dopapir (tilmålt for hver etappe)
  • Pose med skismurning (rød silver, blå extra, target +2/-2), kork og skrape
  • Kortfeller (Åsnes)
  • Strips surret med ståltråd (ikke brukt, indre sidelomme)
  • Multiverktøy (Leatherman wave, indre sidelomme)

Utenpålomme foran:

  • Ekstra lue (Ulvang, nesten ikke brukt)
  • Ekstra innervotter (Ulvang, tovede, ikke brukt)
  • Fingertuppløse vanter (ull)
  • Buff (Devold, ikke brukt)
  • Balaclava (Devold)

Hovedrom, øvre del:

  • Pose med to kjeler (Optimus; til mat (teflonbelegg) og vann (med varmeveksler)), primus (Omnifuel), plastskje, fyrstikker og primusplate (hjemmelaget av Ikea skrivebordsunderlag og strips)
  • Tisseflaske (Nalgene, 1/2 liter)
  • Vanntett pose med førstehjelpssaker:
    • Plaster (fire stk)
    • Ibux (ett brett, ikke brukt)
    • Paracet (ett brett)
    • Paralgin forte (ett brett, ikke brukt)
    • Pencillin (én kur, ikke brukt)
    • Afipran (kvalmestillende, ikke brukt)
    • Loperamid (ett brett, mot diaré)
    • Compeed (4 stk, mot gnagsår)
    • Støttebandasje (ikke brukt)
    • Sterile kompresser («mepitel» (skal ikke gro fast i blødende gnagsår), ikke brukt)
    • Gasbindtupfere (ikke brukt)
    • Klorhexidin (veldig lite, ca 25 ml, ikke brukt)
    • Sutur (nål+tråd for å sy sår med, ikke brukt)
    • Steristrips (til å tape sammen sår med, ikke brukt)
    • Sportstape (litt, surret rundt en taustump)
  • Vindsekk (Life systems, 2 pers)
  • Teltstenger (Hilleberg Allak)
  • Mat
  • Vanntett pose med diverse ting
    • Kart for etappen (Nordeca, Norge-serien)
    • Ekstra brødposer
    • Penn
    • Dagbok (de som heter «Basarbok» er supre; kjøpt på nærbutikker underveis)
    • Pose med noen Q-tips og ekstra hoder til tanntrådholderen
    • Boks med reparasjonssaker til primusen (satt sammen av et vanlig rep.sett og rep.sett for pumpe) og sysaker (litt tråd surret rundt en taustump, fire nåler og en «nål-itreder»)
    • Litt sterkt farget tau med innsydd refleks til å lage snordragere/tørkeloft i teltet av
    • Pose med ekstra fyrstikker
    • Teltlykt (Black Diamond)
    • Vanntett pose med elektronikk
      • Lader til kameraet
      • Reservebatterier (Energizer litium, AA til GPS (ikke brukt), AAA til lykter)
      • Lader til mobil/radio/powerbank (Samsung)
      • Ekstra USB micro-kabel (for å lade to ting samtidig fra powerbanken)
      • Powerbank med to USB-utganger (iGO, ca 6000 mAh)
      • USB «on the go»-kabel (ukjent merke, for å overføre bilder fra kameraet til mobilen)
      • USB micro til USB mini adapter (ukjent merke; kamera og GPS har USB mini)
      • Radio/MP3-spiller (Trancend)
      • Handsfree for mobil (Samsung; fungerer også som headset til radioen)
      • BankID-kalkulator
  • Vanntett pose med klær
    • Tynt skift med ulltøy (Devold)
    • Tykt skift med ulltøy (Devold)
    • Ekstra boksershorts (Devold)
    • Tovede ull-ladder med skinnsåle (hjemmestrikket av Fruens «tante Reidunn»)
    • Ekstra ullsokker (Smartwool, grå såle)
    • Tynn ullgenser (Cubus)
    • Pose med håndkle (klippet ned til 25×30 cm) og såpe («sea to summit» flaksåpe)
  • Vanntett pose («sea to summit», komprimerbar) med dunjakke

Hovedrom, nedre del:

  • Teltduk (Hilleberg Allak) i kompresjonstrekket til soveposen
  • Snøplugger (6 stk, Helsport 30 cm, påmontert farget tau i enden og malt røde)
  • Snøbørste (støvkost fra Jysk)
  • Fuel-flaske (Primus, 1.0 liter)
  • Gassboks

Mageveske (Bergans)

  • Kamera (Nikon D7000 med Tamron 17-50/2.8)
  • Vanntett pose til kameraet
  • Platekompass (Silva)
  • GPS (Garmin Dakota 20)
  • Havrebombe, nøtter og sjokolade
  • Salve for leppene med solfaktor (Blistex)

Sendt hjem

Det er også en del ting som har vært sendt hjem underveis (mye av dette fikk jeg hjelp av den påtrufne polfarer Conrad til å kvitte meg med på Haukeliseter); noe av det burde jeg nok kanskje beholdt:

  • 4 snøplugger (50 cm; jeg klarte meg uten å bruke alle punktene på teltet, av og til gravde jeg ned en ski «på tvers» for å feste to barduner i samme ski)
  • Kamerastativ (Gorillapod)
  • Søkestang
  • Bok (jeg fikk ikke lest noe særlig)
  • Mesteparten av håndkleet
  • Trekk til primusen (byttet ut med en plastpose; det var en dårlig idé, for primusen «spiste» opp teflonbelegget i matkjelen, selv gjennom en plastpose)
  • Trekk til kjelesett (byttet ut med en plastpose; det var også en dårlig idé, for kjelene «spiste» på alt som lå rundt, inkludert posen med teltstenger, dessuten gikk jeg glipp av luksusen det er å ha mat som holder seg varm litt lenger i et kaldt telt)
  • Ekstra kamerabatteri (jeg fikk ladet ofte nok)
  • Drikkeflaske (det holdt med én liter pluss termos)
  • Tisseflaske (jeg byttet ut en litersflaske med en halvlitersflaske; da må jeg ofte stoppe «halvveis», men det ble mindre å bære på)
  • Boksershorts (én ekstra holdt, jeg fikk vasket litt tøy på hviledagene)
  • Termokopp (den savnet jeg, særlig i teltet)
  • Ispigger
  • Noe sysaker
  • Mesteparten av kuldekremen og solkremen (jeg hadde på slutten tre små bokser i topplokket: Kuldekrem, solkrem og håndkrem)
  • Ekstra vanntett pakkpose
  • Noe tau (jeg beholdt seks meter 4mm polyesterline pluss litt tau til snordragere, og det holdt)
  • Refleksvest (den kom tilbake i Olderfjord, til bruk i tunnelen)
  • Brodder (det var egentlig bare ned til Lalm og i Østerdalen disse hadde vært til hjelp)
  • Mye av dopapiret
  • Dusjsåpe i liten flaske (jeg fikk ny i hvert depot og kastet resten etter hviledagen)
  • Ansiktsmaske i neopren (Outdoor Research)
  • Foldbar dyp tallerken og skje
  • Fotposer (mors hjemmesydde)
  • Noe førstehjelpsutstyr:
    • Neglesaks (brukte saksen på multiverktøyet)
    • Pinsett (burde nok vært beholdt, å nappe flis fra fingrene med tang fungerer ikke; man må skjære den løs)
    • De fleste sterile kompressene og plasterne (hvor mye trengs egentlig?)
    • Det meste av sportstapen
    • Liten saks (har på multiverktøyet)
    • Gasbind (kan bruke støttebandasjen)
  • Gryteklype (brukte tangen på multiverktøyet; dårlig idé, for det er forferdelig upraktisk, og tangen spiser teflonbelegg (dvs, det er vel jeg som ender opp med å spise det…))
  • Stekepanne (brukte spadebladet som lokk; ikke ideelt, for jeg oppdaget av og til lakkbiter i drikkevannet, og der åpningen der håndtaket skulle vært fungerte som «pipe» og sendte damp ut i en tykk stråle når vannet ble varmt)
  • Karabinere (to små og to store)
  • Utetermometer (brukte termometerfunksjonen på klokken, som jeg monterte på magevesken)

Etterpå

steinjak Norge på langs

Turen er over, men minnene lever; jeg har fått lastet bildene over på PC’en og ser frem til utallige timer med redigering og tillaging av en liten bok (når det er dårlig turvær). De første turene i marka er tilbakelagt, og det var deilig å gå i farger igjen, kjenne friske, grønne lukter og stå på Våttakammen i kveldssolen og se ut over Trondheim by, å tråkke utenfor stiene en søndags formiddag for så å ende opp med kaffe og kanelbolle på Grønlia. Nå er det tid for å se seg tilbake og reflektere over ikke bare de siste fire månedene, men hele året i forveien og hva jeg fikk ut av alle timene med forberedelser.

Seier venter den, som på forhånd har alle sakene i orden, folk kaller det flaks. Nederlag er sikret den, som ikke i tide har truffet de nødvendige forholdsregler, folk kaller det uflaks.

— Roald Amundsen

Sett under ett føler jeg at jeg har lært mye av prosjektet, selv om jeg turmessig mest har gjort mer av ting jeg har gjort mye av før; læringen har først og fremst vært på det personlige planet, og rundt alt som har med planleggingen av og logistikken rundt en langtur å gjøre, dette er min første. Jeg snakket med én som hadde gått turen før meg, og han hadde helt rett: Norge på langs er ikke en vanskelig tur, men den er fryktelig lang. Ingen av etappene (bortsett fra drepende kjedelig asfalt, kanskje) er turer som vi vanlige folk ikke ville lagt ut på en gjennomsnittlig påskeferie, og de fleste problemstillingene som oppstår fra dag til dag har man fort vært borti før om man har vært en del på tur. Det jeg gjorde annerledes enn på en vanlig tur var å være ekstra nøye med føttene mine, og jeg kom meg igjennom uten de helt store problemene (noen gnagsår her og der, men ikke uhåndterlig mye).

Endeløs asfalt

Endeløs asfalt

Før avreise gledet jeg meg til å få en mulighet til å være skikkelig lenge på tur, å ikke trenge å reise hjem igjen etter en uke eller to. Det fikk jeg oppleve, og det til gangs. Ikke at det bare var solskinn: Aldri har jeg vært fire måneder hjemmefra, og når man også har verdens flotteste kjæreste/kone gående der hjemme er hjemlengselen fast følgesvenn. Samtidig ble det en god anledning til å kjenne på hva det var jeg savnet og, enda viktigere, hva det er mulig å unnvære. Tilværelsen er fylt opp til randen med nødvendigheter som vi konstant jager etter å skaffe oss eller holde på, men når man er nødt til å skrelle alt ned til det som får plass i en ryggsekk og leve med det i måned etter måned, går det sakte opp for en hvor lite som egentlig trengs. Lykkefølelsen satt vel så løst der ute som her hjemme, og ofte var det tilsynelatende små ting som satte det hele i sving: Jeg kunne bli euforisk lykkelig over å bli forært en appelsin, hjemme går jeg forbi appelsinene på Rema og tenker «nei, de er sikkert sure» eller «var det noe mer enn pastinakk og løk jeg trengte?» oftere enn jeg kaster meg over dem i ubetinget lykkerus.

Solen tittet frem akkurat idet jeg skulle dokumentere kakaopausen. Kakao må man ha, selv om brukerutstyret (dvs termosen) sitter vanskelig til bak fastspente ski

Solen tittet frem akkurat idet jeg skulle dokumentere kakaopausen. Kakao må man ha, selv om brukerutstyret (dvs termosen) sitter vanskelig til bak fastspente ski

Da det nærmet seg slutten på den første måneden var jeg så heldig å få slå av en prat med en mann som hadde gjort en del lange turer alene, både i Norge og i utlandet, og han sa rett og slett: «Når du kommer hjem igjen, kommer du til å ha en utrolig god mental helse.» Han kan nok ha rett i det. Etter å ha levd i en tilværelse der jeg konstant har måttet ta små og store valg alene (over eller rundt kollen? er isen trygg?) og leve med konsekvensene av dem, en tilværelse hvor jeg har måttet forholde meg til en lang liste av usikkerhetsmomenter frem i tid (kommer jeg over Røssvatnet? fins det snø i Skjækerfjella?) og jobbe mot delmål der det store målet ble for langt unna, har jeg fått god anledning til å bli godt kjent med meg selv. Flere steder måtte jeg overtale meg selv ved å si at «jeg skal gå til Røros, så får vi ta det derfra», for så å flytte listen idet delmålet var nådd: «Når jeg har kommet hit, kommer jeg meg da i alle fall til Storlien», og så videre.

I løpet av de første 14 planlagte dagene ble jeg 10 dager forsinket på grunn av været, og da jeg ble sittende værfast og vente på forhold til å krysse Hardangervidda fikk jeg den første mentale prøvelsen: 15 dager etter skjema og bare uvær på langtidsvarselet, hvor lenge kan jeg vente? Det var litt hardt å starte opp igjen fra Finse, for det var et nederlag å ha hoppet over et stykke når jeg egentlig ville gå hele turen i ett strekk, men det var samtidig deilig å kjenne på alenetur-følelsen og den friheten det er å ferdes for seg selv; på en måte var det der og da turen startet for alvor. Brattest var motbakkene nord i Trøndelag og sør i Nordland: I Hattfjelldal stoppet jeg faktisk helt opp på en våt snøflekk mellom alt det bare og så på klokken, lurte på om jeg ville rekke bussen til Mosjøen og kveldstoget til Trondheim. Viljestyrken vant, jeg gikk videre, og fra Umbukta snudde det, da var jeg over det verste. Jeg skylder å takke alle de som kom med oppmuntrende ord til meg underveis.

wpid-npl_0966.jpg

Fornøyd med å være fremme ved Umbukta Fjellstue

Også fysisk skulle Trøndelag vise seg å være den tyngste biten: Tett skog, kupert terreng og stedvis bløtt føre med dyp snø gjorde sitt til at hver meter kostet; heldigvis hadde jeg mye fint vær i denne perioden. Jeg var ganske gåen da jeg ankom Gaundalen etter å ha skrittet over talløse bekkedaler på tvers av dalen jeg beveget meg i, jeg døpte dem «smådjevler», og noen steder rundt Gjevsjøen var jeg nede i under én kilometer i timen. Videre kunne Midt-Norge også by på mengder av smertefull veigåing i skisko, og jeg kommer nok ikke til å ville gjøre strekket mellom Nordli og Røyrvik igjen, selv om det var veldig trivelig med kaffe og kake på Kveli-bua.

De neste Etterpå-innleggene blir litt mer konkrete. Noen temaer jeg tenker at jeg skal innom:

  • Mat
  • Rutevalg
  • Overnatting
  • Klær
  • Foto, kommunikasjon og dingser
  • Sekken

Dag 112-113: Hviledag og hjemreise

steinjak Norge på langs

Idet jeg satte meg inn i bilen på Dyranut var i grunnen selve turen over, og jeg kunne endelig ta imot den nye årstiden med åpne armer og uten forbehold; allerede på hviledagen før hjemreisen begynte jeg å glede meg til tur i lette klær, med svartkjelen i sekken, fiskestang. Jeg fikk bestilt meg flybillett til lørdag kveld, og fredagen ble det middag med mor. Selve lørdagen ble en lang reisedag, og knaskende på Paracet for å holde forkjølelsen i sjakk ruslet jeg rundt i solskinnet på Torshov i skisko, ulltrøye og selebukse mens jeg nøt smaken, duften, lyden av bysommer mens min mor var i Trikkestallen på barneteater. Varm lunsj og tur til Gardermoen.

Denne har jeg drømt om å se noen ganger

Denne har jeg drømt om å se noen ganger

Å lande med fly på Værnes, åpne setebeltet og trave i kø gjennom slusene til ankomsthallen gjør jeg stadig vekk, men nå var det annerledes, og jeg hadde en fullkommen ro i kroppen der jeg ventet på bagasjen ved bånd nummer to. Med den største selvfølgelighet labbet jeg over til flybussen i åpne skisko og full lufting i buksene. Betalte, én vei. Tok en telefon. På Dalen Hageby stod en strålende blid Tonje og ventet med bilen hun hadde lånt av Fruen og meg den siste uken, luksus å få kjøre de siste meterne hjem; et stopp på Prix for å handle litt melk og brød.

Å skru på blinklyset, senke farten og plassere meg litt ut til venstre før jeg legger godt over til høyre opp den bratte Fagerliveien gjør jeg stadig vekk, men nå var det annerledes, og jeg lot dieselmotoren jobbe i et behagelig turtall på andregir oppover; ingen travelhet, ingen hast. Høyre blinklys på igjen, enda lavere fart, snart ser jeg huset ovenfor lekeplassen. Plenene er grønne, utelekene står fremme på trappene og snøskuffene er ryddet vekk; den dagen jeg har ventet på i mang en tung stund er plutselig her. Jeg trår inn clutchen og svinger langsomt ned i gårdsplassen med en fot på bremsen. Holder litt i nøkkelen etter å ha slått av tenningen.

Å ta de tre trinnene opp trappen foran inngangsdøren, lete frem nøkkelen og sette den i låsen gjør jeg stadig vekk, men nå var det annerledes. Det var som om jeg kjente den 31. januar klokken 07:00 i kroppen da jeg lette frem knippet som i tillegg til DNT-nøkkelen inneholder en ordinært utseende TrioVing-nøkkel, et stykke metall som har fremkalt et lite stikk av hjemlengsel hver gang den har dukket opp underveis. Jeg gjenopplever øyeblikket da jeg låste døren bak meg idet jeg vrir om nøkkelen, motsatt vei denne gangen; hører et kjent klikk i låsen og trykker ned dørvrideren. Det lukter som det pleier, det lukter hjemme.

Jeg trår over terskelen.

Kortere skjegg, bomullsklær for første gang på veldig lenge

PS: Jeg kommer til å skrive noen flere innlegg om Norge på langs-turen i dagene og ukene som kommer, for under forberedelsene fant jeg uvurderlig hjelp i å lese om andres erfaringer med forberedelser, utstyr og rutevalg, og jeg skylder å sette meg ned og tenke igjennom og formidle dette til de som måtte komme etter meg og muligens sitter med de samme spørsmålene som jeg gjorde før min tur.

Dag 111: Sandhaug til Dyranut (og Hønefoss)

steinjak Norge på langs

Jeg våknet til en kjent lyd det er lenge siden jeg har hørt: Lyden av silregn utenfor. På med skalljakke før morgenens tur «på hjørnet». Kjetil sov på stuen, han gryntet «god morgen» og snudde seg over på den andre siden for å få en time til på øyet – det ble sent i går, NPL’ere er ikke godt trent som natteranglere. Til tross for godt utvalg i pålegg i proviantskapet fantes det ikke spor av noe å ha dette pålegget på, og havregrynpakkene glimret med sitt fravær. Heldigvis hadde noen satt igjen en liten rest med frokostblanding, og sammen med en havrebombe, litt kjeks og tørket reinkjøtt fra sekken ble det frokost nok til at jeg slapp å starte dagen med Joika-kaker.

Bløtt og slapsete

Bløtt og slapsete

Etter å ha pakket sekken for siste gang i denne omgang tok jeg farvel med Kjetil og dro hetten over hodet før jeg spente skiene på meg og la i vei langs den bløte kvisteløypen. Flere steder tro jeg godt igjennom i det grønnlige overvannet der den skittenbrune snøen gav etter. Der løypen gikk ut på Langavatnet holdt jeg land en liten kilometer østover til broen over utløpet, selv om innsjøen i og for seg så kryssbar ut (vanskelig å si i tåken). Uansett måtte jeg snart ha forlatt kvistene for å treffe neste bro, over Bjoreio.

Vi setter pris på å ha en bro

Vi setter pris på å ha en bro

Over Hellehalsen måtte kompasset frem, det var tett tåke. Etterhvert kunne jeg høre en brusende lyd som økte på for hvert steg, og jeg gikk med øynene på stilk inntil enden av et rekkverk kom til syne litt ovenfor meg. Det så ut til å være en del vann som skulle ut av Tinnhylen, så jeg var glad for å ha en bru. Havrebombe og kakao i ly av første og beste bygning.

På vei over mot neste bro lettet endelig været, og jeg fikk et etterlengtet utsyn over Viddas herligheter i tillegg til en vesentlig enklere navigering. Jeg gikk en omvei for å komme over en bekk bare for å oppdage at jeg måtte over igjen tyve minutter lenger ned. Der hadde den vokst til en liten elv som hadde vasket vekk deler av dekket på veien som går her sommerstid, og jeg vadet med vann til anklene med skiene på der det fortsatt var grus igjen. Noen meter lenger bort hadde jeg sett skumtopper over snødekket, det var en vårstor Svinto som kastet seg hissig nedover dalføret, nå og da skylte noe av det skittenbrune flomvannet over broen; denne hadde jeg ikke kommet over uten bro.

Svinto går stor

Svinto går stor

Med elvekryssingene bak meg tok jeg over Bjoreidalshøgda og opp på kvisteruten mot Dyranut, den stod fremdeles, og de siste kilometerne opp til den stengte fjellstuen gikk radig. Nå er de fleste myrdrag gjennomvåte selv på 1200 meter over havet, og elvene går flomstore, det er godt å ha bestemt seg for å ikke gå for Kjeldebu i dag, på 1050 meter er det nok rimelig vanskelige forhold nå. På en måte er det vel også på dette vi fjellfolk skal måles: Om vi har vett nok, mot nok og ro nok (som det synges i radio for tiden) til å snu når målet er som nærmest, ikke hvor vanskelige forhold vi slipper unna med å ferdes i – eller «mestrer» som noen sier, som om noen av oss egentlig har noe å stille opp med når naturen finner det for godt å vise litt krefter.

Vel fremme på Dyranut

Vel fremme på Dyranut

Jeg hektet sammen skiene med 37 av 2700 kilometer gjenstående, de kan jeg glede meg til å gjøre en helg til sommeren: Buss opp lørdag formiddag og rusletur inn til Kjeldebu, tidlig start på søndag og kveldstoget ned igjen til Oslo. Siste spot-posisjon fikk jeg sendt mens jeg over turens siste lefse kunne konstatere at det ikke gikk noen buss, jeg fikk ta tommelen i bruk.

Etter bare ti minutters venting fikk jeg haik med en hyggelig frilansfotograf på vei hjem til Oslo, og noen få timer senere ble jeg sluppet av tre minutters gange fra min mors hus i Hønefoss. Nøkkelen lå på avtalt sted, og dusjhåndkle fant jeg der de pleier å ligge. Ren og pen innså jeg plutselig hvorfor jeg var så slapp, det var seks timer siden den lefsen jeg spiste oppe på Dyranut. En kort spasertur senere var kveldens lokalmat, «from Hønefoss with love», på plass i ferske potetlomper med Dijonsennep. Jeg tilbragte kvelden ute på terrassen, selv lenge etter solnedgang var det godt å sitte i T-skjorte og nyte sin kaffe.

Nå venter en hviledag eller to her før jeg endelig kan reise hjem, det ser jeg virkelig frem til!

Dag 110: Hellevassbu til Sandhaug

steinjak Norge på langs

Underlaget var betydelig hardere enn dagen før, det lønner seg å starte tidlig. En forkjølelse har sneket seg på, jeg kjenner det godt i brystet i motene. Morgenens solfylte himmel hadde blitt dekket med skyer mens jeg spiste frokost, men det var fortsatt mildt, så jakken fikk ligge i sekken; enn så lenge, skulle det vise seg.

Vannene her var fine, litt bløtt her og der, men jeg gjorde god fart på morgenskaren. Lunsjen ble inntatt på trappen til Bjødnabu, i jakke – de første regndråpene hadde meldt sin ankomst, og sikten svant sakte hen mens brødskivene fra Haukeliseter, spart til i dag, fikk følge av to kopper varm sjokolade. Litt spent i oppstarten etter lunsj, for det var like mye blått som hvitt på vannet. Her og der gynget skaren faretruende under meg, men jeg tok meg frem mellom overvannshullene uten å bli våt.

I tåken gikk farten ned med stadige blikk på kompasset og mangel på referansepunkter; der det fantes referansepunkter, var det i form av fremsmeltede øyer av lyng og stein som enten måtte krysses uten ski eller omgås med påfølgende tap av retning. Turistforeningens føremelding hadde sagt at forholdene skulle bli bedre nordover på Hardangervidda, men det motsatte var tilfelle: Overvannshullene var mye tettere på Nedste Krokvatnet enn lenger sør, og det var rundt en halv skistav dypt – ikke hyggelig å trå igjennom her, med andre ord. I blant gav snøen delvis etter, og jeg gikk bredbent og dro meg frem over for bløt snø ved å løfte meg på stavene som jeg satte i isen dypt nede i overvannet.

Matpause

Matpause

Ny pause på Hansbu før jeg forlot den private uteplassens komfortable benk og bord for å lete opp Lakadalsstrupen, jeg hadde tenkt meg gjennom der for å komme over i Lakadalen. På veien fant jeg en bekk som hadde tatt til å renne oppå snøen i ganske så stor bredde – heldigvis slapp jeg å krysse den. Glad var jeg også for å ha GPS til å peke ut retningen for meg i tåkehavet idet det var på tide å dreie opp for å treffe rett passasje over til Lakadalen. Her fikk jeg etterhvert litt mer sikt, og trass i at jeg hadde begynt å gå gjennom skaren gav jeg full gass for å komme så langt som mulig mens jeg ennå hadde sikt. Selv på 1200 meter over havet var det en del åpent vann, så det ble litt «spennende» å krysse Laken over mot Sandhaug.

Vel fremme var det bare å gå i gang med hyttelivets plikter. Der var ikke noe oppslag om vintervann, men vann hadde jeg jo sett nok av denne dagen, så jeg bandt to tiliterskanner sammen i et tau og improviserte en trekksele i den andre enden, før jeg la i vei på ski tilbake til vannet med kannene etter meg som en skranglete pulk og spaden i hånden. Inne i selvbetjeningsavdelingen var jeg snar med å sette på litt vann (tips til de som har med det å gjøre: En kaffekjele er sterkt ønsket; det hadde også vært fint med kaffe i proviantlageret) og få av meg våt ull mens jeg la i ovnen.

Peiskos

Peiskos

Etter middag foran peisen ble jeg sittende og studere kartet med en bekymret fure i pannen: Alle elver, selv på 1200 meter over havet, går nå åpne, og overvannsproblemet blir bare verre og verre. Jeg lette opp bruer og muligheter for å omgå vann, ringet inn mulighetene på kartet og plottet dem inn på GPS’en. Kjeldebu ligger helt nede på 1050 meter, og jeg må krysse en stor elv, Kjeldo, der nede. Det er mulig jeg må vurdere å sette alt inn på å nå riksvei 7 og heller ha det siste stykket fra Dyranut til Finse til gode til sommeren, det nærmer seg tid for å trekke seg ut av fjellet mens jeg ennå har sjansen.

Plutselig er det noen utenfor vinduet. En skiløper. Uten bagasje. Det banker på døren. Hvem i all verden er så gale, dumme at de legger ut på tur i fjellet under disse forholdene, annet enn NPL’ere? Et skjeggete hode titter inn, og begge ansiktene sprekker opp i store glis – som sist vi møttes. Det er Kjetil, som jeg traff etter veien nederst i Susendalen, han som startet fra Nordkapp 15. januar. Et hyggelig gjensyn, og turpraten gikk hele kvelden. Han kom ned fra Halne via Tråstølen og kan gi meg oppdatert informasjon om forholdene videre: Det er visst litt på grensen med tanke på vannveiene, og Svinto gikk så stor at den bare såvidt fikk plass under broen. Vi kikker på kartet i fellesskap, og vi er samstemte i at å prøve seg på Kjeldebu er en dårlig idé nå; altså skal jeg ut av fjellet.

Dag 109: Haukeliseter til Hellevassbu

steinjak Norge på langs

At det ville bli en varm dag var klart allerede i det jeg skrådde over parkeringsplassen på vei til frokost klokken åtte, ikledd T-skjorte og åpen skibukse. Da var jeg endelig sulten igjen etter å ha brukt lang tid på å falle til ro kvelden før, stappmett som jeg var etter å ha forspist meg på rømmegrøt til middagen. Stappmett ble jeg i og for seg også til frokost, man blir gjerne det når man absolutt må stappe ned to vafler med syltetøy etter det egentlig har sagt stopp.

Bakken opp bak fjellstuen er bratt, men det går heldigvis fort over. Jeg var fornøyd med å ha funnet en sammenhengende stripe av snø å følge oppover, nedenfra så det ut til at jeg måtte ta mesteparten av stigningen til fots. Varmen var trykkende, og det sildret i små bekker der snødekket møtte de nylig fremsmeltede, velduftende einerbuskene. Heldigvis bar snøen meg godt, selv om det øverste laget var mykt.

Den første, bratte bakken er unnagjort; langt der nede ligger Haukeliseter

Den første, bratte bakken er unnagjort; langt der nede ligger Haukeliseter

Oppe på høyden ved Vesle Nup trosset jeg dagens smøretips og byttet ut fellene med rød silver. Den satt som et skudd, og spenningen steg ettersom jeg nærmet meg vassdraget som var rapportert å være isfritt. Det blinket i vann langt nede i dalen under meg. Allerede der jeg kom ned til elven fantes det enkelte snøbruer, og ved første lille tjern var jeg i stand til å krysse, det føltes som en liten seier. Fra nå av var det bare å slappe av og nyte turen innover, dager som dette får man ikke så ofte.

Bora gikk åpen

Bora gikk åpen

Jeg slo meg ned på en bar flekk med utsyn over dalføret jeg var på vei opp; av og til må jeg huske på å se meg tilbake også, ellers er det lett å gå glipp av mye fin utsikt. Her tenkte jeg for første gang at jeg har begynt å gå lei rett-i-koppen sjokoladedrikk – kanskje jeg ikke var sliten nok? Resten av skigåingen var ren nytelse, og vel fremme ble jeg bare sittende ute på en benk og nyte dagen en god stund før jeg gikk i gang med hyttelivets sysler.

Utsyn ved rasteplassen, her er det ingen hast med å komme videre

Utsyn ved rasteplassen, her er det ingen hast med å komme videre

Avslappende lunsj på en "kort" etappe

Avslappende lunsj på en «kort» etappe

På en måte føles denne turen fra Haukeliseter til Finse som en etterpåtur, som om jeg ikke er på vei Norge på langs lenger. Jeg gleder meg til å komme hjem nå, samtidig som jeg har en deilig og avslappende «alenetur»-følelse med god tid på etappene; spørs om den følelsen fortsatt er der når det varslede vind- og regnværet setter inn fra i morgen ettermiddag. Prøver meg på en tidlig start.

Selvportrett

Selvportrett

Kveld ved Hellevassbu

Kveld ved Hellevassbu

Dag 105-108: Alta til Haukeliseter med innlagt feiring av nasjonaldagen

steinjak Norge på langs

Nok en frokost med følge av Aftenpostens eAvis, i dag supplert med bagasjereglementet til Avinor. Utenfor vinduet har våren inntatt Alta, så jeg kan stappe dunjakken (skalljakkens lukt diskvalifiserer den fra enhver bruk i nærheten av andre mennesker) i posen som skal være håndbagasje og forlate hotellet i bare trøyen. Turen går i første omgang til nærmeste post-i-butikk for å sende primus, brennstofflaske og noen tunge ting sørover i en pakke, i følge sidene til Avinor er primuser som har vært brukt forbudt selv i innsjekket bagasje. Jeg får noe oppmerksomhet for skiene og blir stående og slå av en prat før jeg poster pakken. Det samme gjentar seg utenfor.

Flybussen tar ti minutter, innsjekking fem, sikkerhetskontrollen to. Jeg kommer imidlertid ikke lenger enn til toalettet før navnet mitt blir ropt opp og jeg må returnere til skranken. En smørblid finnmarking tar meg med til bagasjehallen og lurer på om jeg kanskje kan ha glemt å plukke ut en gassboks før jeg sjekket inn. Den hadde jeg ikke tenkt på på lenge.

Idet jeg kom ut av bakdøren på SAS-maskinen på Gardermoen slo varmen mot meg som om jeg var kommet til et annet land. Nitten grader var litt uvant. I løpet av to timers flytur hadde jeg hoppet over en årstid, og jeg passet på å stille meg i solen nede på perrongen. Snuste inn den saftige duften, glante på alt det grønne. På perrongen i Tønsberg ble jeg møtt med flagg og plakater, og vel ute på Nøtterøy ventet et høyt og smalt glass.

Nasjonaldagen ble feiret som seg hør og bør, i for anledningen lånte klær, uten snev av dårlig samvittighet for mengden is, pølser og kaker som gikk ned i løpet av dagen. Litt av en overgang fra alenetur til barnetog, for å si det litt forsiktig, men det var gøy å ha noe annet enn snø å ta bilder av.

image

Flaggborg I

image

Flaggborg II

image

Fremad marsj, forward march

Dagen etter ble det – som vanlig når familien Nordbø har fri – tur. Det var deilig å trave langs myke stier dekket med brune barnåler mellom de høye furuene, å ta seg ned en gruslagt bakke til Årøysund hvor blomstrende syriner rammet inn den varme, svarte asfalten og en salt bris fra sjøen hilste oss velkommen i solskinnet. Shorts og T-skjorte, ingen sekk. Vi tok en lang pause på plattingen utenfor en forlatt privat hytte, der vi snek oss til en liten «hytte-til-hyttetur» i strandsonen før sesongen tar til for alvor.

image

En annen type utsikt på denne turen

Tidligere på dagen hadde jeg gjort noen siste undersøkelser om forholdene på Hardangervidda. Turistforeningens føremelding av 16. mai var ikke spesielt oppløftende lesning:

I sørvest er det ikke farbart mellom Haukeliseter og Hellevassbu. Bora-vassdraget er isfritt.

Etter å ha snakket med vertskapet på Sandhaug og resepsjonen på Haukeliseter eliminerte jeg likevel alt som ikke trengs for noen få dager hytte-til-hytte fra sekken og gjorde meg klar til avreise med Telemarkekspressen neste dag.

I skrivende stund er Haukeliseters rømmegrøt fortært, og i resepsjonen har de fortsatt tro på at jeg klarer å ta meg inn til Hellevassbu i morgen. Hvis ikke får jeg snu, endelig tillate meg å smile til våren og gjøre et nytt forsøk til sommeren eller neste sesong.

image

Utsikt ved matbordet