Posts in Category: Norge på langs

Dag 7: Taumevatn til Storevatn

I følge værmeldingen vi hørte på Øyuvsbu skulle et nytt lavtrykk komme inn over land på fredag, altså i dag, men dag vi sto opp var det fortsatt god sikt og lett snøvær. Barometeret varslet imidlertid at trykket nylig hadde begynt å falle, og innen vi var ferdige med frokosten snødde det tett, horisontalt.

Vi smurte med blått og la avsted langs kvistet løype over vannet, med plan om å innta lunsjen på Storevatn før vi fortsatte over mot Kringlevatn. Allerede på vannet ante jeg uråd og ymtet frempå om å snu, jeg måtte gjøre støttetak på flatmark 750 meter over havet – vi hadde tenkt oss over 1000 meter. Anders ville gjerne gå litt lenger og se.

Da vi nærmet oss punktet der løypene til Grautheller og Storevatn skiller lag, kom et av faresignalene. Etter tidligere å ha sagt at han var «veldig innstilt på å nå Storevatn», påpekte Anders nå at vinden ikke akkurat hadde økt på, snarere det motsatte. Vi sto da mellom to åser med spredt vegetasjon, og jeg ser i ettertid at jeg burde ha gjenkjent dette som et eksempel på det som kalles «bekreftelses-bias» (man ser kun det som bekrefter det man har tror/lyst til). Det slo meg ikke da, så jeg svarte bare at han burde huske på at vi hadde beveget oss inn i mer skjermet terreng; magefølelsen sa «snu». Dette svaret falt ikke i god jord, og resultatet av den opphetede diskusjonen som fulgte var at jeg begikk den feilen å legge magefølelsen til side for å unngå bråk, det var tross alt ikke så mange kilometrene å gå.

Vi fikk en i overkant strabasiøs tur opp, hvor vi lette opp neste kvist etter tur og talløse ganger holdt på å bli slått over ende av vindkastene. Da vi nærmet oss 900  meter over havet var vinden så sterk at eneste mulighet for å komme videre var å gå sidelengs mot vinden. Det blåste kraftigere enn da vi var på Lindesnes (da var det 21 m/s), det må ha vært storm gjennom det høyeste passet. Jeg skrudde på GPS’en da det sto på som verst, 800 seige meter igjen til vi var fremme. Vi kjempet oss frem en liten evighet, 660 meter igjen. Til slutt kom vi oss over skaret og ned på vannet. Der var det bedre føre og mindre vind, selv om det fortsatt rev godt i det lille som var av bar hud bak et panser av is i skjegget. Klokken rundet akkurat ett idet vi kavet oss opp den siste kneika og dro døren opp i en seig håndbak med været, vi var fremme.

Fornøyd med å være fremme

Fornøyd med å være fremme

Denne etappen har først og fremst vist meg at jeg må stole mer på mine egne vurderinger, og jeg må ta mer ansvar og være tydelig når jeg har med meg folk som ikke har vært ute i vinterfjellet før; aldri legge magefølelsen til side. Det skumleste var hvor fort kreftene rant ut av meg, det var såvidt jeg kom meg opp med den tunge sekken, som også utgjør et formidabelt vindfang. Hadde det skjedd noe da, ville det ikke vært helt bra; som den mest erfarne burde jeg satt ned foten og krevd at vi snudde, ikke bare regnet med at jeg ville bli lyttet til. På den annen side hadde det gått raskt å komme seg ned igjen med vinden i ryggen, og vi ville vært i mer skjermet terreng i løpet av ikke altfor lang tid.

Storevatn viste seg å være en spesielt morsom hytte fra 30-tallet, en av få gjenværende av Dr. Heibergs jakthytter, som han satte opp da han kjøpte opp store landområder i heiene her for å leie ut jaktterreng. Han gjorde en kjempejobb med å sørge for utviklingen til villreinstammen, men det gikk hardt utover rovdyrbestanden, blant annet gjennom utstrakt bruk av saksefeller med åte satt opp på varder der rovfugl kunne tenkes å slå seg ned. Videre var han i konflikt med Turistforeningen, som hadde hytter i heiene, for han ville ikke ha trafikk der oppe under jakten. Senere ble området kjøpt av Quisling-regimet og (i tråd med nazistenes dyrking av norrøn kultur) døpt Njardarheim; det har vært i statlig eie siden.

Vinden presset fokksnø inn gjennom alle åpninger, og husets fastboende satte raskt sine spor

Vinden presset fokksnø inn gjennom alle åpninger, og husets fastboende satte raskt sine spor

Hytten er sinkplatekledd, bygget i en helling og organisert i flere halvplan med en flott stue med peis og romslig kjøkken på øverste plan; på stuen står det stoler med plass til en pjolter i armlenet og minner om stedets fortid som tilholdssted for pengesterke og jaktinteresserte utlendinger. Til vår store glede er det også innedo her, så vi utforsker ikke de øvrige bygningene på tunet, som huset Heibergs folk. Dagen og kvelden ble tilbragt med fyring, hvile og mat. Jeg prøvde turkaffetrakteren i dag – deilig!

En halv dag værfast

Tidlig fremme, en halv dag værfast

Comments are Disabled

Dag 8: Storevatn til Kringlevatn

Vi sov på kjøkkengulvet på Storevatn, og det var fortsatt en lunk i rommet da vi våknet. Det ulte ikke lenger i pipen, vinden hadde løyet. Anders satte i et jubelbrøl da han kom ut: Det var oppholdsvær og vindstille. Før avreise denne dagen hadde vi spøkt med at solbrillene nok ikke trengte å ligge så lett tilgjengelig, men ganske så snart måtte de frem, for første gang på turen kastet vi skygge!

Klare for avgang!

Klare for avgang!

Etappen var i og for seg grei, med litt stigning i starten, og så stort sett utfor gjennom en lang dal. Vel nede spiste vi og snakket om hvorvidt vi skulle gå videre, men vi valgte å bli – februardagene er korte, og skyer og vind hadde funnet veien tilbake til oss.

Slik skal det se ut på skitur

Slik skal det se ut på skitur

Da vi hadde fått fyr i ovnen og tørre klær på kroppen, ramlet det plutselig inn folk i klær med sponsormerker. Det viste seg å være et engelsk ektepar med mer enn 30 års fartstid i den norske fjellheimen, de var på vei over mot Geilo. Derfra går ferden med kollektivtransport til Sylan for å møte noen venner og trene til en ekspedisjon til Grønlands vestkyst, den niende turen til landet de siste årene. Jeg har aldri møtt noen som har vært så gjennomforberedte på navigasjon, med fargerike inntegninger over hele kartet, inkludert kompasskurser, veipunkter på to GPS’er og en bok med utførlig plan for hver etappe. Stiller jeg litt dårlig forberedt når jeg kun har tegnet inn ruten i kartet og plottet endestasjonen på GPS før jeg legger i vei? Jeg ble også litt flau over å bære over 30 kg da jeg fikk spørsmålet «pounds or kilos?» i retur da jeg oppgav sekkevekt; de bar rundt 20 kg inkludert telt og kokeutstyr. Skjønt, de hadde ikke tenkt å bo i sitt telt, og soveposene var kun egnet for nødovernatting – jeg har minst 36 teltnetter å se frem til…

I morgen satser vi på Hovatn, om været tillater en lang etappe.

Etter hvilen i går har kroppen fungert mye bedre, og sekken har føltes lettere på ryggen. Jeg la igjen et blad jeg kjøpte til togturen, og så har det begynt å minke på maten, så den er nok litt lettere også.

Comments are Disabled

Dag 9: Værfast på Kringlevatn

Dagen begynte ganske så normalt, med slumring og hustrig påkledning. Ute i stuen var det god fyr i ovnen, og våre engelske nyslåtte bekjentskaper var alt i gang med frokosten. Dobesøket var litt i overkant friskt, men vi turet frem mot avreise like ufortrødent. Magefølelsen murret litt med tanken på å gå i dette været, men Anders ville gjerne videre, så vi henvendte oss til de langt mer erfarne britene: «We’re not entirely confortable going in this weather, could we go together with you?» Det viste seg at heller ikke de likte tanken på å gå, og når noe slikt kommer fra en som bærer logoen til the International Polar Guide Association på jakken, er det verdt å lytte til.

Det viste seg utover dagen at disse folkene ikke bare hadde vært på begge polene (bl.a. første ekspedisjon siden Amundsen tur/retur Sydpolen uten etterforsyninger), de hadde vært der flere ganger. Sist med TV-konseptet «Walking with the wounded«, hvor mannen (Conrad) hadde ledet en gruppe krigsskadde britiske veteraner i et kappløp mot Sydpolen. Det ble en dag med mange spennende historier, te, kikking på været, leting etter radiodekning og ikke minst et gratis navigasjonskurs med en erfaren kursholder, hvor vi fikk god GPS-veiledning og tilbakemeldinger på rutevalget videre.

Lesing hører med på en hviledag

Lesing hører med på en hviledag

Jeg har fått en del gode råd i dag, og ikke minst har det vært godt å snakke om de reaksjonene jeg har hatt med noen som har vært på mang en langtur før, samt å høre om de tingene som kommer til å komme etterhvert. Nå føler jeg mer at dette kommer til å gå fint, samtidig som jeg ikke nødvendigvis bare ser frem til alle de mentale utfordringene jeg står overfor i tiden som kommer…

Comments are Disabled

Dag 10: Fortsatt værfast på Kringlevatn

Nok en dag med slumring, det ulte godt utenfor vinduet. Etter et kvarter dro jeg allikevel på meg gamasjene og satte kursen opp mot uthuset. Det vil si, jeg presset opp inngangsdøren og innså at jeg måtte frem med en spade. Etter en del graving og dagens første dobesøk ble det en rolig frokost, for været var like ille som dagen før.

Det ble en rolig dag, og vi fikk høre mange historier fra ekspedisjonslivet. Den medbrakte romanen ble lest ut, og mye av årbok 1960 og 2006 gikk samme vei. Pannekaker med nugatti til lunsj, utallige kopper kaffe.

Midt på dagen lettet været i noen minutter, det gir håp for morgendagen, er vi heldige kan jeg notere Hovatn som overskrift i morgen.

Været letter og vi kan se sikringsbua igjen

Været letter og vi kan se sikringsbua igjen

Comments are Disabled

Dag 11: Kringlevatn til Storsteinen

Kvelden før kunne barometeret gi oss gode nyheter: Trykket steg, og da natt ble til dag hadde vinden stilnet og vi så langt i alle retninger. Anders og jeg la først avgårde over vannet, men det var tungt å gå i den dype nysnøen. Etter en halvgått tur ble vi tatt igjen av de som gikk i sporene våre, og vi gikk som et følge på fire hvor vi fikk demonstrert en del av navigeringsknepene vi lærte da vi satt værfast.

Navigasjon i praksis

Navigasjon i praksis

På forhånd hadde vi sett ut en mulig snarvei opp til Hovatn, så tre kilometer fra Storsteinen tok vi farvel med reisefølget og la oss på en østlig kurs. Da vi kom frem til dalen vi skulle opp, stoppet vi. Tåken lå tett, og med det nylige snø- og vindværet var det grunn til å tro at skredfaren var stor; vi hadde allerede fått en advarsel tidligere på dagen i form av drønn i snøen. Vi snudde.

Med spor hele veien frem, gikk det raskt, og da vi kom frem til Storsteinen var det fyr i ovnen og tilbud om varm drikke. Like etter vi ankom tok vinden seg opp igjen, og vi var ekstra glade for å ha snudd.

Snart fremme...

Snart fremme…

I dag har formen vært fin, men jeg merker at det har knytt seg litt i nakken, håper det går over. Den ene personen som har vandret innover her før oss tilbrakte fem netter her, alene. Lurer på hvordan jeg hadde taklet det…

Vel fremme

Vel fremme

One Comment

  1. Svein H 25. februar 2014

    Hei, jeg er personen som lå 5 dager aleine. Var en helt spesiell opplevelse som jeg ikke har begov for å gjenta. Det ble også 3 netter på Vassdalstjørn og 4 netter på Krossvatn. Artig å lese hvordan dere har opplevd det. Ligger i soveposen i telt på Hjerkinn og koser meg med bloggen din.

Comments are Disabled

Dag 12: Storsteinen til Hovatn

Det var en lys morgen med lite vind, og alle fire gledet seg til tur. Like før avreise slo imidlertid været om, og det var ikke lenger mulig å se uthuset i all snøføyken. Vi satte oss rundt ovnen og ventet. Etter en stund snudde været tilbake igjen, og vi la avsted under tvil, bestemte på å evaluere etter én og to timer.

Vi fikk noen byger med snø og vind, men det ble etterhvert lenger mellom dem, og vi bestemte oss for å fortsette til Hovatn. På et tidspunkt møtte vi på kraftverkets folk, og de kunne fortelle at isen på Blåsjø var trygg, med mye sprekker i randsonen. Værmelding hadde de også hørt, vinden skulle øke på igjen. Det var utrolig vakkert å komme ut gjennom den trange løften som førte oss ut på en nedtappet blåsjø. Været skiftet konstant rundt oss, fra nesten null sikt til klart med en blek, sløret sol som gjorde at vi kastet lange skygger innover den snødekte kjempesjøen.

NPL_0299

På vei ut på Blåsjø

Da vi i stram overrett kom frem til den andre bredden ventet litt mer utfordrende skiløping for å komme seg opp, og flere var på vei ned i sprekker i isen. Videre var terrenget svært kupert og rotete, og vi var glade for å ha en rutinert navigasjonsinstruktør ved kompasset. I det flate lyset ramlet denne også ned snaut to meter utfor en skavl, det gikk heldigvis bra. Andre ganger var det nære på for flere av oss, men til slutt så vi Hovatnet og hytten. Hele vindfanget var pakket med snø, og det tok litt tid å få ut alt. Det siste stykket hade tatt mye tid, så det ble en tidlig kveld; radioen bekreftet værmeldingen vi hadde hørt tidligere på dagen, og det blåste kraftig opp like før leggetid.

Anders har gravd frem do, hele toalettet var fylt med snø

Anders har gravd frem do, hele toalettet var fylt med snø

Snøen hadde lagd seg riktig så kunstnerisk på do

Snøen hadde lagd seg riktig så kunstnerisk på do

Døren inn til nødbua var rikt dekorert

Døren inn til nødbua var rikt dekorert

 

 

Comments are Disabled

Dag 13: Værfast på Hovatn

Overskriften røper det meste om hvordan denne dagen skulle fortone seg, det varslede uværet raste godt rundt hytteveggene da vi sto opp i halv syv-tiden. Barometeret hadde falt med 13 hPa, og sikten var i praksis null; én etter én kom vi tilbake fra toalettet seende ut som snømenn/-kvinner.

Som de tidligere værfaste dagene ble denne en rolig affære, det er ikke mye vi kan gjøre med været og terrenget i dette området er ganske så uoversiktlig, selv i finvær; turen hadde vel vært mer enn guffen, selv med kvisting. I løpet av disse værfaste dagene har nok de fleste av oss lært mer enn vi trodde vi noen gang skulle komme til å gjøre om heiområdene vi befinner oss i, utvalget av lesestoff er noe begrenset. Selv fant jeg mye glede i å lese et eksemplar av 1945-utgaven av Stavanger Turistforenings årbok, med flere tidsvitnemål om livet i heiene under tysk okkupasjon, enten man var på flukt fra Gestapo eller fra hverdagsåket, slik vi er nå. Særlig sterkt var et stykke skrevet av en mann som hadde sittet i en konsentrasjonsleir under krigen og holdt seg oppe ved tanken på fjellet og friluftslivet.

Videre utgjorde årboken fra 1991 et sterkt inntrykk av å være en brennende aktuell bok, trass i at den var skrevet for 23 år siden. Boken bærer tittelen «Fjellet i fare?» og tar for seg de negative sidene ved menneskets stadig akselererende utnyttelse av og endringer i naturen, fra alpinanlegg via drivhuseffekt og sur nedbør til hytte- og kraftutbygging, samt den dagsaktuelle problemstillingen rundt motorisert ferdsel i utmark. Her kunne også Conrad stemme i med rapport fra Island, der hyttene nå er mye brukt til sanseløs festing etter det ble lettere å nå dem med snøskuter. En annen bok, Epoke (2010), tar for seg en del av de samme problemstillingene dels ved hjelp av naturfoto.

Utover lesingen har Anders fått med seg et par OL-øvelser (det er altså OL i Sotsji, Russland), og vi har kranglet med en ovn som ikke brenner så godt med den vinden vi har nå. Dette siste førte på et punkt til at vi bygget inn området rundt ovnen ved hjelp av dyner, madrasser, yttertøy, tepper og soveposer. På denne måten får vi et mindre volum å varme opp, og vi stopper noe av den trekken som feier gjennom rommet i de kraftigste vindkastene. Ellers har vi ført logg over lufttrykket, og det ser i alle fall ut til å stige, om enn langsomt. Vi får lytte på radio kl. 20:30 og krysse fingrene for en god melding.

Vår lille "hule" for å holde på varmen

Vår lille «hule» for å holde på varmen

Jeg må medgi at jeg synes turen til Haukeli begynner å ta litt tid, hittil har vi ikke kunnet gå mer enn tre dager i strekk uten å sitte værfast. Samtidig er det dobbelt godt: For det første ville jeg ikke kose meg på tur om jeg var ute i det været som er nå, og for det andre synker det mer og mer inn, ikke bare intellektuelt, at denne turen vel så mye som en tur, er en tilstand. Dette siste avspeiler seg i at jeg nå tenker på om jeg kan legge opp en noe enklere rute rundt/over Hardangervidda, og at jeg egentlig ikke bryr meg så fryktelig mye om jeg faktisk kommer til Nordkapp på 120 dager – det går ikke å tenke på dét – så mye som jeg bryr meg om å være tilstede i det som skjer akkurat nå, og å nyte det å være på tur. Jeg er glad for at vi har følge av Hillary og Conrad, både sosialt og «faglig».

"Hulen" fra utsiden

«Hulen» fra utsiden

Ellers må man kanskje nevne noen ord om avtredet på stedet: Det er nemlig åpent i bunnen bak, og med denne åpningen lagelig plassert midt i vindøyet skapes en ganske kraftig «skorstenseffekt», som gjør at man først må grave åpningen fri for fokksnø før man setter seg. Dernest må man sørge for å senke hvert stykke toalettpapir med en snøball for å hindre at det kommer i retur, før man endelig tørker hele bakenden nøye, siden etter endt ærend er nøye pakket inn i fokksnø. En av de fire som er her fikk seg da også en overraskelse da han forsøkte å tømme skyllevannsbøtten ned i hullet. For å si det slik: Nå er hele toalettrommet nyvasket…

Comments are Disabled

Dag 14: Fortsatt værfast på Hovatn

Om man først skal sitte værfast, er ikke briter de verste å gjøre det sammen med:

Do you know what? It’s time for a cupper!

Vi hadde vært helt klare, skiene smurt, støvler og gamasjer på, regningen betalt. Nå var det bare å trekke en ny betalingsfullmakt ut av esken og føre på «a cupper».

Her er vi, fremdeles

Her er vi, fremdeles

Barometertrykket hadde riktignok steget, men det blåste friskt, og stadige snøbyger gjorde sitt for sikten. I det uoversiktlige terrenget frem til neste hytte ville det være lett å gå feil eller havne utfor en skavl. Utover dagen skulle været bli bedre, men det var det selvsagt ikke så lett å vite fra morgenen av. Vi la ekstra ved i ovnen og byttet ut skistøvler med tøfler.

Anders får tiden til å gå ved å lage snøengler

Anders får tiden til å gå ved å lage snøengler

Denne dagen fikk jeg gleden av å overraske meg selv ved, i stedet for å plukke frem nok en årbok, å trekke Arnulf Øverland: Dikt i utvalg ut av hyllen. Senere kom også Jakob Sande frem, og det ble en ny opplevelse for meg å lese dikt på en mer uforpliktende måte: Følelsen av at jeg som leser må fare varsomt frem og smake på hvert et ord fordi det har vært veid på gullvekt vek tilbake for god, gammeldags leseglede – og jeg slapp å rekke opp hånden for å presse frem en mer eller mindre dypsindig tolkning, det var nok å la ordene få virke. Senere fant jeg ut at jeg led av en ganske kraftig muskkabstinens, den ble kurert med barokkmusikk og, i skrivende sund, Jan Garbarek.

Detalj ute

Detalj ute

Det har vært stille på Hovatn i dag, jeg tror alle er lei av å sitte værfaste. Dette er fjerde dag på seks dager, og de dagene vi har gått har startet med et skal/skal-ikke. Værmelding halv ni, det er heldigvis radiodekning her. Nå har vi forøvrig spist oss igjennom alt hva STF har å by på av mat, i dag ble det havregrøt og knekkebrød med oppvarmet/tint makrell i tomat til frokost, fiskesuppe med sardiner til lunsj, lapskaus med buljong og ekstra erter/gulrøtter til middag og lapper til dessert. Om vi ikke kommer oss på ski snart, blir vi vel snart supersized alle som én her.

Stille stund

Stille stund

Comments are Disabled

Dag 15: Nok en værfast dag på Hovatn

Denne morgenen var det ikke nødvendig å se på barometeret: Til tross for at soverommet vendte vekk fra vinden og var pakket inn i fokksnø på alle kanter, både ulte og knaket det nok i veggene til at jeg forsto at stemmen fra Meterologisk Institutt hadde fått rett i sine dystre spådommer fra kvelden før.

Fjellet i Sør-Norge: Sterk kuling, liten storm utsatte steder; snø, etterhvert snøbyger.

Fordelen med slikt vær er at vi unngår det våre polfarervenner i går betegnet som en «fifty/fifty-situation», i dag lød bedømmingen som følger: «Not even a discussion point.» Toalettet var vekselsvis innenfor og utenfor sikt, og noen tok med seg en skistav på vei ut, til støtte mot vinden. Og sånn går no dagan…

Frisk tur ut med skyllevannsbøtten

Frisk tur ut med skyllevannsbøtten

Anders sender spot-melding (avstand: ca 7 meter, toalettet skulle vært synlig i bakgrunnen)

Anders sender spot-melding (avstand: ca 7 meter, toalettet skulle vært synlig i bakgrunnen)

I dag har jeg gjort en innsats på hygienefronten, med en litt grundigere vask, trimming av barten ved hjelp av Leatherman og speilkompass, samt undertøysvask. Det er utrolig hvor mye piggere man kjenner seg etter en vask! Inspirert og full av positiv energi fylte jeg alle smeltekjeler og bøtter med snø og børstet gulvet i hele hytten. Hillary har kokt håndklær og gjort en skikkelig ryddejobb, så nå kan kanskje Kongen komme på middag her i kveld.

Slik slipper man å få makrell i tomat i barten

Slik slipper man å få makrell i tomat i barten

Dagens lesning har forstret mye turinspirasjon, og jeg gleder meg både til fortsettelsen og til sommerens trasking.

Comments are Disabled

Dag 16: Hovatn til Krossvatn

Værmeldingen kvelden før hadde vært oppløftende:

Bedre vær i Sør-Norge, avtakende vind og oppholdsvær utover dagen.

Sikten var bedre enn på lenge, og vinden var slett ikke sjenerende. Ikke dermed sagt at det var god sikt og vindstille, men vi la avgårde, overrett på kurs inn i den gråhvite materien på Hovatnet nøyaktig kl 08:30.

De første kilometrene gikk radig unna, og allerede kl 10:10 stod vi på Vassdalstjørn turisthytte, mat og drikke. Derfra ble det tyngre. Vinden økte på, og det snødde tettere. I tillegg ble terrenget mer kupert og uoversiktlig, og i det flate lyset hadde vi en del problemer med skavler. Særlig ett sted, hvor vi først måtte slippe oss halvannen meter ned på en avsats før vi skled sittende ned en åtte-ti meter til, var spennende; det kostet da også noen krefter å karre seg opp igjen på den andre siden. Vi kunne se at vår polfarervenn ble lettere stresset der vi sto i et tiltagende uvær og forsøkte å finne beste vei mellom hundre knauser adskilt av høye skavler og innsjøer med overvann. Da vi kom frem på Krossvatn fortalte han at han en stund hadde sett for seg at dette skulle ende med teltovernatting, det var ganske utfordrende en stund.

Lunsj på Vassdalstjørn

Lunsj på Vassdalstjørn

Jeg har selv hatt en ganske god gå-dag i dag, sekken plager meg stadig mindre, og formen blir bedre. Det siste kan ha sammenheng med at britene holder et noe mer menneskelig tempo enn raceren Anders, og at vi nå går mer naturlige kurver i terrenget. Dagens nedtur kom da jeg oppdaget at den ene drikkeflasken min hadde hoppet ut av lommen sin, trolig da jeg forserte den største skavlen – ergelig.

I morgen(?) venter denne etappens lengste tur, og med de snø- og siktforholdene vi har om dagen kan det virkelig bli en utfordring. Etter middagen holdt Conrad en gjennomgang av turen og de utfordringene den innebærer, det er en reell sjanse for at vi ikke når helt til Bleskestadmoen i morgen, men det skal vel ikke jeg klage over, som er godt utstyrt for telting. Vi får krysse fingrene og håpe på bra vær og, ikke minst, god sikt.

Comments are Disabled