I følge værmeldingen vi hørte på Øyuvsbu skulle et nytt lavtrykk komme inn over land på fredag, altså i dag, men dag vi sto opp var det fortsatt god sikt og lett snøvær. Barometeret varslet imidlertid at trykket nylig hadde begynt å falle, og innen vi var ferdige med frokosten snødde det tett, horisontalt.

Vi smurte med blått og la avsted langs kvistet løype over vannet, med plan om å innta lunsjen på Storevatn før vi fortsatte over mot Kringlevatn. Allerede på vannet ante jeg uråd og ymtet frempå om å snu, jeg måtte gjøre støttetak på flatmark 750 meter over havet – vi hadde tenkt oss over 1000 meter. Anders ville gjerne gå litt lenger og se.

Da vi nærmet oss punktet der løypene til Grautheller og Storevatn skiller lag, kom et av faresignalene. Etter tidligere å ha sagt at han var «veldig innstilt på å nå Storevatn», påpekte Anders nå at vinden ikke akkurat hadde økt på, snarere det motsatte. Vi sto da mellom to åser med spredt vegetasjon, og jeg ser i ettertid at jeg burde ha gjenkjent dette som et eksempel på det som kalles «bekreftelses-bias» (man ser kun det som bekrefter det man har tror/lyst til). Det slo meg ikke da, så jeg svarte bare at han burde huske på at vi hadde beveget oss inn i mer skjermet terreng; magefølelsen sa «snu». Dette svaret falt ikke i god jord, og resultatet av den opphetede diskusjonen som fulgte var at jeg begikk den feilen å legge magefølelsen til side for å unngå bråk, det var tross alt ikke så mange kilometrene å gå.

Vi fikk en i overkant strabasiøs tur opp, hvor vi lette opp neste kvist etter tur og talløse ganger holdt på å bli slått over ende av vindkastene. Da vi nærmet oss 900  meter over havet var vinden så sterk at eneste mulighet for å komme videre var å gå sidelengs mot vinden. Det blåste kraftigere enn da vi var på Lindesnes (da var det 21 m/s), det må ha vært storm gjennom det høyeste passet. Jeg skrudde på GPS’en da det sto på som verst, 800 seige meter igjen til vi var fremme. Vi kjempet oss frem en liten evighet, 660 meter igjen. Til slutt kom vi oss over skaret og ned på vannet. Der var det bedre føre og mindre vind, selv om det fortsatt rev godt i det lille som var av bar hud bak et panser av is i skjegget. Klokken rundet akkurat ett idet vi kavet oss opp den siste kneika og dro døren opp i en seig håndbak med været, vi var fremme.

Fornøyd med å være fremme

Denne etappen har først og fremst vist meg at jeg må stole mer på mine egne vurderinger, og jeg må ta mer ansvar og være tydelig når jeg har med meg folk som ikke har vært ute i vinterfjellet før; aldri legge magefølelsen til side. Det skumleste var hvor fort kreftene rant ut av meg, det var såvidt jeg kom meg opp med den tunge sekken, som også utgjør et formidabelt vindfang. Hadde det skjedd noe da, ville det ikke vært helt bra; som den mest erfarne burde jeg satt ned foten og krevd at vi snudde, ikke bare regnet med at jeg ville bli lyttet til. På den annen side hadde det gått raskt å komme seg ned igjen med vinden i ryggen, og vi ville vært i mer skjermet terreng i løpet av ikke altfor lang tid.

Storevatn viste seg å være en spesielt morsom hytte fra 30-tallet, en av få gjenværende av Dr. Heibergs jakthytter, som han satte opp da han kjøpte opp store landområder i heiene her for å leie ut jaktterreng. Han gjorde en kjempejobb med å sørge for utviklingen til villreinstammen, men det gikk hardt utover rovdyrbestanden, blant annet gjennom utstrakt bruk av saksefeller med åte satt opp på varder der rovfugl kunne tenkes å slå seg ned. Videre var han i konflikt med Turistforeningen, som hadde hytter i heiene, for han ville ikke ha trafikk der oppe under jakten. Senere ble området kjøpt av Quisling-regimet og (i tråd med nazistenes dyrking av norrøn kultur) døpt Njardarheim; det har vært i statlig eie siden.

Vinden presset fokksnø inn gjennom alle åpninger, og husets fastboende satte raskt sine spor

Hytten er sinkplatekledd, bygget i en helling og organisert i flere halvplan med en flott stue med peis og romslig kjøkken på øverste plan; på stuen står det stoler med plass til en pjolter i armlenet og minner om stedets fortid som tilholdssted for pengesterke og jaktinteresserte utlendinger. Til vår store glede er det også innedo her, så vi utforsker ikke de øvrige bygningene på tunet, som huset Heibergs folk. Dagen og kvelden ble tilbragt med fyring, hvile og mat. Jeg prøvde turkaffetrakteren i dag – deilig!

Tidlig fremme, en halv dag værfast

Vi sov på kjøkkengulvet på Storevatn, og det var fortsatt en lunk i rommet da vi våknet. Det ulte ikke lenger i pipen, vinden hadde løyet. Anders satte i et jubelbrøl da han kom ut: Det var oppholdsvær og vindstille. Før avreise denne dagen hadde vi spøkt med at solbrillene nok ikke trengte å ligge så lett tilgjengelig, men ganske så snart måtte de frem, for første gang på turen kastet vi skygge!

Klare for avgang!

Etappen var i og for seg grei, med litt stigning i starten, og så stort sett utfor gjennom en lang dal. Vel nede spiste vi og snakket om hvorvidt vi skulle gå videre, men vi valgte å bli – februardagene er korte, og skyer og vind hadde funnet veien tilbake til oss.

Slik skal det se ut på skitur

Da vi hadde fått fyr i ovnen og tørre klær på kroppen, ramlet det plutselig inn folk i klær med sponsormerker. Det viste seg å være et engelsk ektepar med mer enn 30 års fartstid i den norske fjellheimen, de var på vei over mot Geilo. Derfra går ferden med kollektivtransport til Sylan for å møte noen venner og trene til en ekspedisjon til Grønlands vestkyst, den niende turen til landet de siste årene. Jeg har aldri møtt noen som har vært så gjennomforberedte på navigasjon, med fargerike inntegninger over hele kartet, inkludert kompasskurser, veipunkter på to GPS’er og en bok med utførlig plan for hver etappe. Stiller jeg litt dårlig forberedt når jeg kun har tegnet inn ruten i kartet og plottet endestasjonen på GPS før jeg legger i vei? Jeg ble også litt flau over å bære over 30 kg da jeg fikk spørsmålet «pounds or kilos?» i retur da jeg oppgav sekkevekt; de bar rundt 20 kg inkludert telt og kokeutstyr. Skjønt, de hadde ikke tenkt å bo i sitt telt, og soveposene var kun egnet for nødovernatting – jeg har minst 36 teltnetter å se frem til…

I morgen satser vi på Hovatn, om været tillater en lang etappe.

Etter hvilen i går har kroppen fungert mye bedre, og sekken har føltes lettere på ryggen. Jeg la igjen et blad jeg kjøpte til togturen, og så har det begynt å minke på maten, så den er nok litt lettere også.

Kvelden før kunne barometeret gi oss gode nyheter: Trykket steg, og da natt ble til dag hadde vinden stilnet og vi så langt i alle retninger. Anders og jeg la først avgårde over vannet, men det var tungt å gå i den dype nysnøen. Etter en halvgått tur ble vi tatt igjen av de som gikk i sporene våre, og vi gikk som et følge på fire hvor vi fikk demonstrert en del av navigeringsknepene vi lærte da vi satt værfast.

Navigasjon i praksis

På forhånd hadde vi sett ut en mulig snarvei opp til Hovatn, så tre kilometer fra Storsteinen tok vi farvel med reisefølget og la oss på en østlig kurs. Da vi kom frem til dalen vi skulle opp, stoppet vi. Tåken lå tett, og med det nylige snø- og vindværet var det grunn til å tro at skredfaren var stor; vi hadde allerede fått en advarsel tidligere på dagen i form av drønn i snøen. Vi snudde.

Med spor hele veien frem, gikk det raskt, og da vi kom frem til Storsteinen var det fyr i ovnen og tilbud om varm drikke. Like etter vi ankom tok vinden seg opp igjen, og vi var ekstra glade for å ha snudd.

Snart fremme…

I dag har formen vært fin, men jeg merker at det har knytt seg litt i nakken, håper det går over. Den ene personen som har vandret innover her før oss tilbrakte fem netter her, alene. Lurer på hvordan jeg hadde taklet det…

Vel fremme

Det var en lys morgen med lite vind, og alle fire gledet seg til tur. Like før avreise slo imidlertid været om, og det var ikke lenger mulig å se uthuset i all snøføyken. Vi satte oss rundt ovnen og ventet. Etter en stund snudde været tilbake igjen, og vi la avsted under tvil, bestemte på å evaluere etter én og to timer.

Vi fikk noen byger med snø og vind, men det ble etterhvert lenger mellom dem, og vi bestemte oss for å fortsette til Hovatn. På et tidspunkt møtte vi på kraftverkets folk, og de kunne fortelle at isen på Blåsjø var trygg, med mye sprekker i randsonen. Værmelding hadde de også hørt, vinden skulle øke på igjen. Det var utrolig vakkert å komme ut gjennom den trange løften som førte oss ut på en nedtappet blåsjø. Været skiftet konstant rundt oss, fra nesten null sikt til klart med en blek, sløret sol som gjorde at vi kastet lange skygger innover den snødekte kjempesjøen.

På vei ut på Blåsjø

Da vi i stram overrett kom frem til den andre bredden ventet litt mer utfordrende skiløping for å komme seg opp, og flere var på vei ned i sprekker i isen. Videre var terrenget svært kupert og rotete, og vi var glade for å ha en rutinert navigasjonsinstruktør ved kompasset. I det flate lyset ramlet denne også ned snaut to meter utfor en skavl, det gikk heldigvis bra. Andre ganger var det nære på for flere av oss, men til slutt så vi Hovatnet og hytten. Hele vindfanget var pakket med snø, og det tok litt tid å få ut alt. Det siste stykket hade tatt mye tid, så det ble en tidlig kveld; radioen bekreftet værmeldingen vi hadde hørt tidligere på dagen, og det blåste kraftig opp like før leggetid.

Anders har gravd frem do, hele toalettet var fylt med snø

Snøen hadde lagd seg riktig så kunstnerisk på do

Døren inn til nødbua var rikt dekorert

Værmeldingen kvelden før hadde vært oppløftende:

Bedre vær i Sør-Norge, avtakende vind og oppholdsvær utover dagen.

Sikten var bedre enn på lenge, og vinden var slett ikke sjenerende. Ikke dermed sagt at det var god sikt og vindstille, men vi la avgårde, overrett på kurs inn i den gråhvite materien på Hovatnet nøyaktig kl 08:30.

De første kilometrene gikk radig unna, og allerede kl 10:10 stod vi på Vassdalstjørn turisthytte, mat og drikke. Derfra ble det tyngre. Vinden økte på, og det snødde tettere. I tillegg ble terrenget mer kupert og uoversiktlig, og i det flate lyset hadde vi en del problemer med skavler. Særlig ett sted, hvor vi først måtte slippe oss halvannen meter ned på en avsats før vi skled sittende ned en åtte-ti meter til, var spennende; det kostet da også noen krefter å karre seg opp igjen på den andre siden. Vi kunne se at vår polfarervenn ble lettere stresset der vi sto i et tiltagende uvær og forsøkte å finne beste vei mellom hundre knauser adskilt av høye skavler og innsjøer med overvann. Da vi kom frem på Krossvatn fortalte han at han en stund hadde sett for seg at dette skulle ende med teltovernatting, det var ganske utfordrende en stund.

Lunsj på Vassdalstjørn

Jeg har selv hatt en ganske god gå-dag i dag, sekken plager meg stadig mindre, og formen blir bedre. Det siste kan ha sammenheng med at britene holder et noe mer menneskelig tempo enn raceren Anders, og at vi nå går mer naturlige kurver i terrenget. Dagens nedtur kom da jeg oppdaget at den ene drikkeflasken min hadde hoppet ut av lommen sin, trolig da jeg forserte den største skavlen – ergelig.

I morgen(?) venter denne etappens lengste tur, og med de snø- og siktforholdene vi har om dagen kan det virkelig bli en utfordring. Etter middagen holdt Conrad en gjennomgang av turen og de utfordringene den innebærer, det er en reell sjanse for at vi ikke når helt til Bleskestadmoen i morgen, men det skal vel ikke jeg klage over, som er godt utstyrt for telting. Vi får krysse fingrene og håpe på bra vær og, ikke minst, god sikt.