Påskeloffing i Forollhogna

steinjak Skitur Leave a Comment

Naboen lurer. Det må man jo når noen fyrer primus i den felles oppkjørslen. Heller det enn å fikse pumpe med frosne fingre i forteltet; det er vel dette som kalles erfaring. Jeg kan ikke fortelle ham hvor vi skal, bare at det er under et døgn til vi skal dit. Vi har nok av kart i skapet og rikt uvalg i fjellterreng innen et par timers kjøring fra hjemmet, hvor vi formelig bare går og venter på at de første gule løvetannhodene skal varsle vårens ankomst og parkeringsplassen på enden av huset skal bli snøfri.

Morgenen etter triller vi ut av byen i retning Kvikne. Sjokoladebolle, kaffe og diesel på Esso på Berkåk. I bommen nederst i Plasseterveien må vi snu og finne noe søndagsåpent: Vipps-betalingen virker ikke, de har ikke lagt inn noen vare vi kan kjøpe. Snart parkerer vi bilen i dyp gjørme nederst i skiløypen mot fjellet. Snøen er våt, solen er alene på himmelen, og vi ser ingen andre.

Klar for seks dager i fjellet

På vei opp møter vi to personer, ellers er det bare motbakkene og oss, og snøen som blir tørrere ettersom vi vinner høyde. Ved et tjern står en flott gamme og utedo, vi lunsjer utenfor under en høy himmel før vi tar de siste bakkene opp til veibommen og grensen mot Forollhogna nasjonalpark. Her tar vi av fra skutersporet inn mot hyttene ved Grøntjern, og etter få meter stopper vi opp ved noen bjørker med tørre grener. Ved. Vi spenner veden på pulken til Fruen, bare for å bestemme oss for at vi like gjerne kan slå leir akkurat her, midt i vårt eget spor.

Gamme på vei opp
Pause på pulkene

Det er vindstille, plassen er flat, og det er rikelig tilgang på ved, samt fri sikt mot kveldssolen. Klokken er seks, og vi kan sette opp teltet i ro og mak uten å passe på ting som kan blåse bort; det er stille i fjellet, bortsett fra rypeskvatring på alle kanter. Vi graver oss en benk med litt ekstra plass til bål ut fra vindretningen og lager turens første middag: Andebryst marinert i hvitløk og ingefær, pitabrød, vårløk og agurk. Vårt nye kjelesett fungerer utmerket. Vi legger den tykkeste og tyngste veden i bunnen og fyrer kaffebål oppå. Årets første bålkaffe er klar idet solen tipper kanten og temperaturen faller markant. Vi legger mer ved på bålet, bare for å bli overrasket over solgangsbrisen: Den har nøyaktig motsatt retning av det lille draget som fikk oss til å lage bålplass der vi gjorde det. Med sitteplassen behørig røyklagt begraver vi bålet og trekker inn for å lese romaner i lyset fra teltlykten. Litt før klokken ni er det tolv minusgrader ute; det er heldigvis meldt mildere utover uken.

Morgenen etter våkner vi til stor aktivitet utenfor, en melodi som skal følge oss i en uke: Rypene våkner med lyset og tar fatt på kurtiseringen, mens solstrålene varmer teltet etter en litt frisk natt, vi regner med at vi hadde et sted mellom femten og tyve denne første natten, kalde neser på morgensiden. Havregrøt med rosiner og nøtter under åpen himmel. Kaffe. God tid. Pakke telt og pulker uten fokksnø noe sted. Det er disse dagene som gjør alle de andre verdt det. En ganske stor kontrast til turen i Børgefjell for noen år siden, hvor vi hadde vind, sludd/snø og vanskelige forhold en uke i strekk.

Første teltleir
Morgenkaffen

Det er en egen og mye bedre følelse å tråkke sine egne løyper innover fjellet. Vi er stort sett alltid enige om veivalgene, begge har vokst opp med fjellskigåing. Terrenget her i Forollhogna er preget av runde høer, brede myrer og slake daler, perfekt for pulktur, eller kanskje en rolig sommer-/høstvandring langs myke lyngheier. Fra alle sider skjærer grønne daler opp og inn mot fjellet, slik at fjellområdet har en slags stjerneform. Vi bestemmer oss for å gå over fra dalen vi kom opp og over til en av de andre, hvor vi håper å finne brensel og en fin plass i grenselandet mellom skog og høyfjell.

Innover myrene i Forollhogna
Observert underveis: Spiss og omvendt spiss

Turen går opp langs elven Ya, hvor vi kan gå på en slags naturlig hylle gjennom et utpreget morenelandskap med utallige små og store hauger. Med god sikt er det relativt enkelt å blinke ut den dalen vi skal inn, en bred dal rett overfor en tydelig rygg som peker inn der vi skal opp, som en slags veiviser.

Om man skal ta i bruk uttrykket «drømmepåske» må man se til å få brukt det om denne uken, bedre blir det ikke. Sen påske betyr lange dager, stabilt vær og bare rabber hvor man kan ta lange pauser: Underveis stopper vi og sitter tre kvarter i solen, i T-skjorte, og spiser Polarbrød, drikker kakao og nyter stillheten. Fruen blir vár en rev som krysser elven nedenfor oss, og vi sitter og ser på at den flakker litt frem og tilbake i landskapet inntil den får øye på oss og smetter unna. Vanskelig å si på avstand, men vi mener den er mer brun enn rød – kanskje er det en fjellrev som allerede har begynt å skifte til sommerpels? Sannsynligvis en rødrev, men muligheten er morsom.

Man kan bli sittende en stund i slikt vær

Midt mellom Nordre Bratthøa og Tverrfjellet drar vi av kortfellene og legger på tørrvoks. Herfra blir skigåingen mye morsommere, og vi sklir langsomt utfor ned mot Vangrøftdalen, hvor Dalsbygda ligger lengre nede. Slik er det med flere av disse dalene: En bygd der den munner ut i en større dal, og rekker med setre opp mot høyfjellet. Noen av disse dalene har hatt sammenhengende seterdrift i uminnelige tider.

Nedover fra fjellet igjen

Vi står nedover på Tverrfjellbekken inntil vi møter skogen og beslutter umiddelbart å slå leir: Et flatt parti rett nedenfor en liten bar haug peker seg ut som naturlig teltplass, og der snøen har smeltet finner vi godt med ved og en naturlig plass å sitte med primus og bål. Så snart teltet står, plukker vi tradisjonen tro frem ostepop og akevitt og holder ankerdram. Begge deler blir nøyaktig porsjonert ut for å holde i seks dager, rammen for denne turen. Før avreise har vi stekt kjøtt og grønnsaker og vakuumpakket resultatet, slik at det bare er å blande med Toro-gryte og smeltevann. Etter maten fyrer vi bål og finner frem kaffelars, eller bare Lars, som han kalles oftest. Solen går ned. Rypene stilner. Vi legger på mer ved og trekker nærmere; vi blir sittende ute til klokken er over ti.

God natt

Det blir morgen tredje dag, og det er nok en nydelig morgen med sol fra skyfri himmel som gjør teltet hett så altfor tidlig, vi ligger med overkroppen ut av soveposene og luene drar vi av oss før vi slumrer videre mot klokken ni, rypene har begynt for lenge siden. På tur er det mange ting som gjentar seg, særlig i forbindelse med morgen og kveld. Vi koker opp vannet vi smeltet kvelden før, til grøt og kaffe, spiser mens vi smelter mer, før vi til slutt smelter og koker vann til å lage kakao i termokoppene vi har drukket kaffe fra. Særlig når det er så varmt må vi passe på å drikke nok til frokost, for underveis har vi bare én liter hver, i tillegg til tre desiliter varm drikke.

Denne dagen har vi bestemt oss for å ta en liten topptur. Det passer best med fortsettelsen å gå ned på motsatt side av toppen fra der vi kommer opp, så pulkene må med. Vi sikter vest for hyttene på Midttangen og dreier opp ryggen mot Tverrfjellet. Stigningen kommer i puljer, og vi må legge vekt i selen, svette og andpustne. Høydemåleren gir oss tilbakemelding på hvor langt vi har igjen. Vel oppe blir det bare et kort besøk på toppen, det blåser surt. Her oppe er det bare is, så vi bestemmer oss for å beholde kortfellene på de første meterne ned fra toppen, og da vi kommer ned på skikkelig snø igjen er det ingen som har lyst til å stoppe i den sure vinden: «Det er ikke så langt igjen før vi er nede på platået». Siden det er lett å bli lurt retningsmessig når man følger en rygg opp på en fjelltopp, tok vi ut kompasskurs fra toppen, med mål om å ta oss ned til et lite tjern som ligger i en forsenkning i terrenget. Dette treffer vi rett på, og i lesiden her graver vi oss lunsjplass i ly for den sure vinden. Posisjonen dobbeltsjekker vi ved å gjøre en peiling med kompasset mot toppen av Forollhogna.

På toppen
Utsikten
Lunsj i ly

Vi kikker på kartet, for nå har vi kommet så langt som vi fikk planlagt kvelden før. Én mulighet er å legge ruten opp mot Forollsjøen og toppen Forollhogna, men på avstand ser det muligens ut til at denne er forbeholdt skialpinister, og gårsdagens hyggelige kveld ved bålet frister til gjentakelse. På kartet ser vi en liten lomme med skog nedenfor Tjuvholdtangen, og vi bestemmer oss for å gjøre denne til dagens mål. Endelig av med fellene, så setter vi utfor langs bekken som renner ut fra tjernet vi raster ved. Det er godt å suse avgårde, og etter hvert som vi legger høydemetrene bak oss, løyer også vinden litt. I siden under Tjuvholdtangen finner vi nesten perfekt ly mellom trærne, det er bra å bo i skogen nettopp denne dagen, som var meldt å være den mest vindfulle før vi skrudde av mobiltelefonene nede ved bilen. Ingen av oss tenker på å ta dem frem heller, det er sannsynligvis heller ingen dekning her inne.

Toppen Forollhogna sett fra Tverrfjellet
Nedkjøring, vi er helt alene i fjellet selv om vi skimter sporene etter en tidligere skiløper

Telt, ankerdram, vedsanking, snøsmelting, middag, mer snøsmelting, bål. Vi merker oss at vi har begynt å snakke om kaffekjelen som om den var en person: «Tror du Lars er kald nå?» Denne dagen fyrer vi på snø, og vi legger kubber fra en våt og rotten stamme i bunnen. Klok av skade graver vi ingen grop eller levegg, slik at vi kan flytte oss rundt når eller om solgangsbrisen kommer. Vi blir sittende lenge ute, helt til bålet har brent seg gjennom bunnstokkene og begynt reisen ned i snøen. Da spar vi over godt med snø og pakker oss inn i teltet, det er sengetid. Mens vi sitter rundt bålet koker vi vann i Lars til å «vaske» matkjelen med, og vi smelter og koker opp vann til varmeflasker i soveposene. Denne kvelden tar vi i bruk en ny innretning, en nødpeilesender som støtter toveiskommunikasjon (Garmin InReach Mini). Nå gir den oss værmelding uten nett, praktisk for fjellfolk etter at de slokket FM-nettet og tok fra oss den muligheten. Tannpuss, dotur, av med sokkene og på med ulltøfler. Vi slukker teltlykten og sovner til lyden av vinden som rasler i bjørkegrenene rundt oss.

…og om lidt er kaffen klar
Morgen betyr vaktmesterarbeid

Dag fire begynner som de andre, og med kartlesing. Vi må planlegge slik at dag seks blir ganske rett til bilen, for Fruen har behov for å få øvd på kvelden. Derfor blinker vi ut Måsådalen som dagens mål og legger i vei over høyden mot Bratthødalen som skal bringe oss dit. Rypesporene er allesteds her, sammen med revespor og enkelte spor etter jerv. Noen steder ser vi også at villreinen har oppholdt seg, og vi snakker om at det ville være flott å få oppleve også rein her oppe; jerv har vi ingen forhåpninger om å få se. Dalen er lang og flat, og den går nesten umerkelig oppover hele veien. Idet vi tipper over kanten, får vi nok en gang bekreftet det vi hadde gjettet: Krøllete koter betyr krøllete terreng. Vi holder høyden for å unngå å måtte finnavigere mellom alle haugene isen la igjen idet vi passerer den øverste stølen i dalen.

Bratthødalen, isen har lagt igjen mange små hauger i bunnen; de vil vi ikke besøke
Bratthøvollen, den øverste av setrene i denne dalen
På leting etter teltplass

Øverst i skogen finner vi oss en liten forsenkning der det er ly for vinden, vi ligger på en liten myr og lager toveis spisebenk/-bord (solen står motsatt på morgenen) på flaten ved teltet og en benk mellom trærne til å sitte på når vi fyrer bål. Igjen de samme rutinene: Ostepop, dram, snøsmelting, gryte med kjøttdeig i dag, never og småkvist, litt større kvister, kubber. Solen går ned over Sletthøa og skogen stilner rundt oss ettersom lyset trekker seg tilbake og en nesten helt rund måne står opp. Vi kaster skygger i månelyset der vi rydder oss sammen og pakker oss inn i teltet. Før jeg går inn sier jeg det samme jeg har sagt de andre kveldene: «Det er nesten for fint til å legge seg nå».

Leirplassen i månelys
Natt i naturen

Den femte dagen går alt som smurt, vi er helt inne i turmodus og nyter frokost i formiddagssolen. Det er så bra at vi bestemmer oss for å legge turen over to topper på vei over mot dalen som skal ta oss hjem, det som begynner å virke som lenge siden vi kom opp i fjellet. Først ut er Eventjønnhøa. Stigningen er grei, og dagen er ung. Vel oppe er det ingen snø å trekke pulk på. Jeg tar noen bilder mens Fruen sjekker ut mulighetene. Hun finner et smalt bånd med snø som er nesten ubrutt over til snøen på andre siden av toppen. Vi tråkker avgårde på vekslende føre med lyng og snø. Herfra følger vi ryggen over mot Grønhøa i godt driv. Jeg stopper for å ta et bilde, og Fruen stopper for å vente på meg.

Da er det vi blir klar over det: Det feltet med lyng vi har tatt sikte på der fremme rører på seg. Og plutselig har det horn. Vi er på vei rett mot en flokk med villrein uten å være klar over det. Først står vi bare helt stille for å se hva de gjør. Noen reiser seg og kikker, andre kikker opp og legger seg ned igjen. Akkurat nå er det ekstra om å gjøre å ikke forstyrre, siden de snart skal kalve, så når de ikke gjør tegn til å flytte på seg, legger vi kursen ned mot dalen for å gå en stor sving utenom. Flere reiser seg når vi kommer i bevegelse, og så med ett legger halve flokken på sprang — mot oss. Vi stopper opp og venter. De bråvender og forsvinner over kammen sammen med resten. En mektig opplevelse, selv om vi helst skulle sett at de ble liggende uten å måtte ut og løpe på grunn av oss.

En del av flokken i fullt firsprang

Vi fortsetter den store svingen vår, og siden flokken så ut til å trekke sydvestover over kanten, tar vi på ny sikte på toppen i nordvest. Da får vi nok en overraskelse: Over neste kam dukker flokken opp igjen, de har også trukket nordvestover igjen på motsatt side av åsen for oss, og nå er de mye nærmere. Igjen setter de i løp rett mot oss, bråsnur og forsvinner. Det er litt ubehagelig, for ingen av oss kan nok om rein til å kunne tolke den oppførslen: De virker på en måte litt nysgjerrige, men det kan også være at det er en trussel. Vi setter kursen ned mot dalen, og lar skiene ta oss raskt vekk. Ikke vil vi forstyrre dem mer, og ikke tør vi risikere å komme over dem enda en gang, kanskje for nærme. I ettertid har vi funnet ut at småkupert høyfjellsterreng med barflekker er det de trenger i kalvingsperioden, så kanskje de var litt ekstra lite lystne på å forlate denne ryggen akkurat nå.

Nysgjerrige og/eller på vakt; det er simlene som har gevir på denne årstiden

Utforkjøringen er fin, og fremme på ryggen bruker vi elvedalene på motsatt side som veivisere for å finne brupunktet over Ya. Det er betydelig våtere i fjellet nå enn da vi dro innover, og vi vil i alle fall ha muligheten til å krysse på bro om elven skal ha gått opp (selv om det nesten helt sikkert vil være snøbroer lenge). Uansett må vi treffe over det punktet hvor det er en demning, både på grunn av terrenget og fordi vi ikke vil gå på elveis nedenfor en demning som kan variere vannstanden uten at vi vet når og hvor mye. Vi går rett på og bestemmer oss for å trekke litt vestover på denne siden av elven for å finne plass med best mulig kveldssol. På en snøflekk mellom to bare felt finner vi turens femte og siste teltplass, og en kjapp runde i skogen senere har vi ved til en hel kveld. Pastagryte med stekt chorizo, langsomt kveldsbål. Vindstille. Vakkert. Slik kan fjellet være på sitt beste.

Siste teltplass (vi venter med å stramme bardunene til pluggene har satt seg)
Kveldsstemning

Vi krabber i posen, og på et blunk er det neste morgen. Fruen sitter i posen og kikker ut av åpningen. Rypene skvatrer, og enkelte småfugler stemmer i. En flue kommer surrende. Snart er det vår. Med ett blir det stille i fjellet, og en mørk silhuett kretser over teltet. Under vingene ser vi to hvite felt, og profilen av rovfugl er ikke til å ta feil av der den sitter i toppen av en tørr stamme og speider utover. Alle ryper i nærheten er stille. Kongeørn, tror vi. Magisk.

Turen har vært lang nok til at vi ikke har tenkt for mye på dagen vi skal hjem, men nå er den her; ikke før jeg skulle kaste snø på bålet kvelden før hadde jeg tanken om at eventyret snart skulle være over. Likevel er alt som vanlig, vi spiser grøt, smelter snø og nyter å være ute — at solen er litt sløret av et tynt skylag er nesten bare deilig. Denne dagen fyller jeg ikke opp brennstofflaskene fra den grønne dunken i pulken, da jeg slukket primusen etter å ha gjort dagens smeltejobb var tjenesten over for denne gang.

Siste morgen på tur, klar til avreise

Ya har gått opp mens vi var på tur, men det er fortsatt godt med snøbroer. Vi tar likevel den oppmurte broen der veien går, bærer pulkene over grusen. Skiløypene som var harde og fine da vi gikk innover gaper nå mot oss, sporet er råttent, her og der titter grusen frem. Det er vår nå, og det er godt. Lukten av vårskog. På vei ned treffer vi to følger med folk, ett av dem stopper og slår av en prat: En eldre japansk herre gleder seg over å høre at det er godt med rype i fjellet.

Over Ya på bro

Så er vi fremme ved gjørmepølen som er parkeringsplass, og jeg er glad vi har firehjulstrekk idet hjulene graver seg langsomt gjennom gjørmen mot enden på skiløypene. Vi får på oss tørre trøyer og stapper pulkene inn. Softis på Berkåk, spyle av bilen på selvvasken ved Circle-K på Byåsen. Hjemme står de første hestehovene og smiler til oss; de ender på middagsbordet, tre gule hoder i et shotsglass. Jeg henger alt opp til tørk umiddelbart etter å ha dusjet, så er vi klare til vasking og nedpakking neste morgen, slik at alt er i tipp-topp stand til neste tur. Og neste. Og neste.

Tilbake til utgangspunktet
Etterarbeidet

Loffing i Lierne

steinjak Skitur

Påsken 2018 vil kanskje bli husket som en av de beste i manns minne, i alle fall av ski- og fjellfolk sør for Polarsirkelen. Et godt, gammeldags høytrykk la seg til rette over den sørlige delen av landet og sørget for stabilt blåswixføre og varmende påskesol, litt som vi kan huske fra «gamle dager», da det også kunne slumpe til å være slik. Det eneste skåret i gleden er tanken på hvordan drømmeforhold for noen er bensin på bålet for de som vil ha en unnskyldning for å lukke øynene for klimatrusselen; skjønt, det kan virke som om en del ikke engang behøver noen unnskyldning.

Vi løfter pulkene ut på parkeringsplassen langs riksvei 74 mot Lierne og Gäddede, det er strålende sol og klokken er snart halv tre. Noen laster ski, sekker og unger inn i saltgrå stasjonsvogner, vi klapper igjen bagasjelokket på vår og legger nøkkelen i den vanntette posen med avskrudde mobiltelefoner. Skiene kan vi ta på med det samme. Fruen velter pulken allerede på vei opp på brøytekanten, og vi får bekreftet at den pulken som har høyest tyngdepunkt vil være den som volder oss mest bry, min er heldigvis bare tyngst.

Klar til avmarsj

Drikkepause, rammet inn av staver og gran

Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark er landets tredje største og et stort sammenhengende område med villmarkspreg, og det huser to av landets mest avsidesliggende fjellgårder som fortsatt er i drift (om sommeren bruker den ene av dem fly for å komme seg til og fra sivilisasjonen). Her kan man vase rundt i ukesvis med eller uten fiskestang, og kun beskjedne deler sør i parken er tilrettelagt med stier, hytter og broer (det finnes enkelte fjellstyrehytter også i nord). Vi er på vei inn fra nord, opp gjennom dalen der Øystre Tverrelva renner.

Terrenget her er behagelig pulkvennlig, og vi merker lite til høyden vi vinner på vei opp mot Kjørskardet mellom Gaskepraantse og Luvlie Praantse, vi skal opp omlag 250 høydemeter over ganske mange kilometer. Alle andre skiløpere ser ut til å være på vei ned fra fjellet, og snart tråkker vi våre egne spor. Vi stopper og spiser sen lunsj med utsikt over fjellene dalen og fjellene rundt. Gjennom Kjørskardet har en enslig skuter kjørt samme vei som vi skal og viser oss lureste vei ned gjennom den tildels kuperte nedfarten, vi gjetter på at det er reindriften: Området er et sentralt sentralt sørsamisk område med reindrift som strekker seg over 500 år bakover i tid.

Behagelig terreng opp dalen, vi passerer et skuterspor noen andre har brukt som skiløype

Vel nede i dalen på motsatt side av Kjørskardet er det bare såvidt at solen titter over kanten på fjellene. Vi velger oss en teltplass litt godt ute på flaten, hvor vi har god sikt mot soloppgangen i øst – vinterstid er morgensolen en velsignelse for teltere. Gradestokken viser 14 minusgrader da jeg klargjør pulkene for natten og krabber inn i teltet og tar fatt på oppgavene der inne. Etter måltidet og snøsmeltingen manner vi oss opp til en siste tur utenfor, og vi ser at temperaturen har rukket å synke til 22 grader; vi anslår at vi vil kunne få ned mot 30 til natten.

Første teltleir

Solen skinner – som ventet – på teltduken når vi våkner klokken ti, det hjelper betraktelig på temperaturen. Selv om natten var kald, har ingen av oss frosset nevneverdig. Vi fyrer opp primusen i døråpningen, jeg sitter med fotposene på og kikker opp på solen og ut på millioner av snøkrystaller som kappes om å blinke tilbake mot meg. Det blir en rolig morgen.

Halv ett er vi endelig på skiene, og vi tråkker egne spor i snø som ikke har spor annet enn etter reinsdyr og rype. Dagens mål er å gå en runde opp siden på Litjbukvassfjellet, inn over Bukvatnet og opp skardet mellom Litjbukvassfjellet og Bukvassfjellet over til en forhåpentligvis fin høyfjellsleir på sletten over mot Hykkelfjellet. Med god sikt er det ikke vanskelig å se hvor vi skal gå, vi får god oversikt over de elvedalene vi må treffe på oppsiden av, for skavlene kaster skarpe skygger i det kraftige sollyset.

Etterhvert må vi på med jakker og votter, for den minste trekk er sur når det er såpass kaldt, men det er likevel varmt og godt å gå, og vi trenger ikke ta frem dunjakkene når vi tar lunsj der vi runder kanten og får utsikt over Bukvatnet. Tankene går til Børgefjell når vi sitter her, man trenger ikke reise lenger enn hit for å få den følelsen.

«Den følelsen»; dette er fullt på høyde med det beste

Turens andre teltleir blir midt på en slette, utsynet er stort i alle retninger. Vi rigger oss raskt til nå som vi slipper å grave, og det er godt å sitte i ettermiddagssolen og lage mat, spise ostepop og smelte snø. Pastagryte til middag, kaffe og påskemarsipan. Etterhvert går solen ned, og vi trekker dørene igjen i påvente av varmende morgensol, bretter ut kartet mellom oss. I posen gjør en drikkeflaske med glovarmt vann jobben sin.

Utsikt fra arbeidsstasjonen

Tradisjonen tro er ostepop med på tur, men akevitten fikk bli igjen hjemme denne gangen

Onsdagen starter slik de andre dagene har gjort, og jeg sitter nok en gang i åpningen med primus og solbriller. Vi pakker oss ut på to timer og vender skiene sørover. Når det er såpass kaldt om nettene, rekker ikke føret å bli bløtt om dagen og derfor er det heller ikke hard skare neste morgen; vi går på et godt lag med vindpakket snø med to til fem centimeter tørr løssnø på toppen – perfekt.

Vi går ikke så langt. I første dal vi kommer ned i, dreier vi østover, så nord over Hykkelfjellet før vi kjører sikksakk ned den slake flanken mot Hykkelnestjønna med pulkene på siden av oss; Siri får en velt i en sving og får klar beskjed av pulkselen om å sette seg ned. Underveis over toppen får vi følelsen av å være skikkelig på fjelltur, mellom store steiner og avblåste rygger, og vi ser enda flere reinsdyr enn i dagene før. Nede ved Hykkelnestjønna ser vi noen få hytter, og ved en av dem ser det ut til å være folk.

Nasjonalpark så langt øyet kan se; et gjenblåst skispor krysset våre og fortsatte sørover

Reinsdyr, på vei ned fra Hykkelfjellet

Like før vi skal krysse Alma på vei mot Kjørskardet igjen, stopper og begge opp og tenker at «her var det fint», sier det høyt til og med, og dermed har vi funnet turens siste teltplass. Det er så mye lettere om vinteren, ingen plasser er våte eller steinete, og er det ikke flatt, kan man gjøre det flatt. Her trengs bare litt lett tråkking av løssnøen, så er vi i gang med oppsettet og nok en nydelig kveld med ostepop, gryterett, kaffe og marsipan. En sur trekk gjør at det er godt å sitte i le av teltveggen, vi har passet på å sette teltet slik at vinden ikke når inn til oss selv om dørene er oppe.

Siste teltplass

Torsdag er siste dag, og vi forhaster oss heller ikke nå. Med nypakkede pulker nyter vi skigåingen og utsikten. Når vi nærmer oss Kjørskardet ser vi syv skiløpere på vei ned, de har store sekker, vi vinker. Det er noen kneiker opp skardet, før vi raster på toppen, snakker med en familie som passerer stedet vi sitter på – det er langt flere på ski på denne siden av skardet. Tilbake til bilen følger vi våre egne spor fra mandagen, de er lett gjenkjennelige på sporene av to stykk Paris-pulk. Først nå innser vi at det faktisk var en del høydemeter vi gjorde unna, det er temmelig morsomt å kjøre utfor med pulk når det er så gode forhold.

Ved bilen ser vi et annet par på vei ut på telttur, og mange barnefamilier som avslutter sine dagsturer. Også denne enden av Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark kan anbefales, når man kommer over Kjørskardet er det nesten som å være i Børgefjell, og jeg gjetter at man stort sett alltid vil ha fjellet for seg selv. Vi smekker igjen bagasjeluken, starter opp og triller tre og en halv time tilbake til resten av påskeferien (som skal brukes til øving).

På vei tilbake opp Kjørskardet er det noen kneiker hvor man får lagt vekt i pulkselen

Portrett med selvportrett i lunsjen

Triol i trær

En Paris-pulk skal visstnok romme eksakt to amerikanske ølkasser i lengden; turbilen rommer akkurat to Paris-pulker i bredden – perfekt

Omtrentlig rute, tegnet for hånd i ut-kartet

Førjulstur til Jøldalshytta

steinjak Skitur

Vi kjører fra Trondheim i grålysningen, eller kanskje vi må si blålysningen på denne tiden av året; klokken er ganske nøyaktig halv ti, og fire par ski og en pulk er forsvarlig surret på taket av stasjonsvognen. Bagasjerommet er stappet med soveposer, termoser, en stor kasse med god mat, øl, vin, kart, kompass og andre nødvendigheter. Den siste doturen tar jentene på Berkåk mens turens mannlige representanter handler kaffe og rosinboller på bensinstasjonen. På vinterhvite veier finner vi enkelt inn til parkeringsplassen på Vaulan og stanser motoren.

De første kilometerne bærer det oppover, og mens våre belgiske venner sverger til smørefriheten på nullføret har jeg som trekker pulk lagt på kortfellene. Skogen er stille, og vi tråkker det som sannsynligvis er sesongens første skispor innover den lett kuperte seterveien innover mot Jøldalen. Dette er den absolutt lyseste tiden på døgnet, men lyset har fortsatt noe blått i seg, blått som svinner møter blått som kommer, og det går umerkelig mot kveld ettersom vi trår spor på skift i gjennomslagsføret.

På vei inn i fjellet, i det lille som er av lys i midten av desember

Ved sommerparkeringen på Kleiva tar vi en rask matbit og deler en kakao før vi tar fatt på resten. Selv de små bekkene går åpne, men de fleste har mer eller mindre solide snøbroer vi kan bruke. Over én av dem må Fruen trå til og hjelpe meg med å bære pulken, og ett sted er vi flere om å styre den slik at den ikke skal ta seg en våt avstikker; vekten er vel et sted på førtitallet, mye på grunn av ferdig utvannet pinnekjøtt, poteter, øl, akevitt og kålrabi.

Pulkbæring

Jøldalshytta ligger stille i det blå lyset, og protokollen har ikke sett besøk siden oktober. I gangen står en full vedkurv og en bakke med opptenningsved, så det byr ikke problemer å utfordre den enslige minusgraden som holder stand mellom hytteveggene. Jeg henger et termometer opp på en korktavle (og der blir det hengende – forhåpentligvis til glede for nestemann). Ingen har egentlig lyst til å gå inn, men våre venner lokker med vinkartong og terningspill, og vi har ingredienser til en hjortegryte i pulken, så vi lider ingen nød der vi lar de siste blå nyansene slippe taket for seg selv utenfor stuevinduet.

Fremme på Jøldalshytta

Neste morgen står havregrøten på gassen når jeg står opp, og det spraker i ovnen. Vanligvis lager vi grøten vår ved å helle varmtvann på havregryn i tallerkenen og pynte med rosiner, så skikkelig havregrøt med tørrmelk, nøtter og daddelpasta(!) smaker ekstra godt. Vi kikker opp på fjellsidene på begge sider av tunet og bestemmer oss for å legge i vei mot den med mest snø.

Vi får en og annen bekk å krysse på vei opp, men ingen blir våte, og vi trasker oppover omtrent der vinterruten mot Trollheimshytta går; det er få timer med lys, og våre belgiske venner har kun langrennsski å komme seg ned på. Når jeg selv også er fryktelig slapp og i dårlig form den dagen, blir drømmen om en liten topp byttet mot en litt lengre pause bak en stein like ved det høyeste punktet i skaret der man skuer over mot Rindhatten. Turen ned byr på muligheter for knall og fall for de som har sin første fjellskitur, og vi holder litt lenger sør når vi nærmer oss Jøldalshytta, slik at vi slipper å krysse bekkene igjen.

Bekkehopping (særnorsk idrettsgren)

Førjulsfireren

På vei tilbake

I vedskjulet finner jeg nok småved til å lage pinnekjøttrist av – merkelig nok har de hverken øks eller hoggestabbe her (de har også fjernet alle lysestaker til fordel for solcellelys). Når vannet koker, løfter jeg kjelen over på svartovnen, og lar meg varte opp med nystekte lapper med syltetøy, sukker og mer daddelpasta (må prøves!). Så følger en stille stund med nesen i hver sin bok, rødvin i glassene og en stadig tiltagende lukt av sau og jul, det er akkurat en uke til julaften.

Neste – og siste – dag på tur begynner som den forrige, og vi pakker sammen saker og søppel, rengjør og låser, spenner på oss skiene og følger vårt eget spor tilbake til bilen. Innen vi når Trondheim igjen, er det mørkt.

Pre-julemiddag

Vi fikk nordlys til kveldens siste dotur

Påskeloffing i Børgefjell

steinjak Skitur

Vi tar stroppene av skiene mens vi hører skuterduren fjerne seg, vi står i en liten løkke av skuterspor og ser innover en dal uten skispor, det er noen plussgrader og snøen faller vått over jakker og pulker, klistrer seg til alt den treffer, vi har startet påskeferien.

Tidligere på dagen ble frokosten påbegynt under Trondheims sovende gater en skjærtorsdags morgen, og den første kaffekoppen ble skjenket idet vi skjøt ut av Strindheimtunnellen i åtti kilometer i timen, det var få andre biler ute. Vi skulle nordover.

These northings drew me, present northings, past northings, the thought of northings. In the literature of arctic exploration, the talk is of northing. An explorer might scrawl in his tattered journal, “Latitude 82°15’N. We accomplished 20 miles of northing today, in spite of the shifting pack.” Shall I go northing? My legs are long.

—Annie Dillard: Pilgrim at Tinker Creek

At det var nordover vi skulle hadde vi først funnet ut av dagen før, under en ringerunde til strategiske steder, slik som Kongsvold Fjellstue, Grimsbu Camping og Visit Børgefjell, hvor mannen i telefonen hadde avsluttet reklamen med «jeg ville absolutt tatt turen». Vi stoppet innom ham og lånte toalettet på Røyrvik Auto før vi kjørte den siste biten på snødekte veier opp til parkeringsplassen ved Namsvatnet. Her hadde vi løftet ferdigpakkede pulker ut, låst bilen og trukket alt sammen bort til en ventende skuterskyss, bestilt til klokken ett. Kurt Vollmo smilte og anbefalte østsiden av elven Vierma innover dalen, vi kunne krysse den på hengebro nært utløpet.

Klar for skuterskyss

Klar for skuterskyss

Nå står vi altså på isen og hører en beskjeden klukking fra den ellers så voldsomme Storelva, og vi føler oss forsiktig frem i det flate lyset til vi finner en snøbro vi mener å kunne stole på, før vi følger Vierma opp til hengebroen. Hengebro og pulk, ikke nødvendigvis en match made in heaven (for å søle til teksten med engelsk), men vi har ikke dårlig tid: Vi skal loffe, sove så lenge vi vil, gå så langt vi har lyst til, i den ene pulken ligger tre og et halvt kilo snop, jeg klarte ikke å velge i butikken, det ble Ole Brumm, ja takk. Egentlig har vi en slags omtrentlig cirkaplan om å gå opp Viermadalen og returnere ned Orvassdalen ni dager senere. Sammen får vi to pulker og like mange skipar og mennesker over broen uten at noe raser utfor og ned i elven under. Siri tok seg av brøyting av broen før vi gjøv løs.

Siri står også for starten på neste utfordring, da vi må opp en skrent for å komme opp på de slake myrene innover dalen. Hun parkerer ski og staver i bunnen av bakken og nærmest krabber oppover. Jeg følger etter. Dette er første gang Siri har en pulk etter seg, det vil si: Turen fra bilen til skuterskyssen på parkeringsplassen var den aller første. Vi har en plan om hva som skal skje om det blir for tungt, jeg er glad for å slippe akkurat det, mat og bensin for ni dager i fjellet (inkludert godteri) veier litt i tillegg til alt annet man må, bør og kan ha med på tur, komfort er viktig på kosetur.

En bratt kneik

En bratt kneik

Vi gjør ikke så mange kilometer den første dagen, under det lave skydekket ser det ut til at treklyngen vi har kommet til er den siste tettpakkingen av skog før høyfjellet, og vi vil gjerne ha den første natten i ly av trærne. Sammen tramper vi teltplass, så tar Fruen seg av oppsetting av telt og utgraving av forteltene mens jeg lager en sitteplass ute. Her vil vi gjerne også ha bål, men det er ikke lett å finne ved i bjørkeskogen – bjørk råtner i stedet for å tørke når den dør, og det er forbudt å skade frisk vegetasjon i en nasjonalpark. Det blir et helhjertet forsøk på et bål som ryker og ryker før det gir seg. Vi lager uansett maten på primus før vi trekker inn til soveposene som allerede er rullet ut inne i det vesle Runde Røde. Begge sover godt.

Graveren

Graveren

Neste dag kan vi vel ikke skryte på oss noen reserfart på morgenen. Ikke har vi klokke på, og ikke frister det å gå ut i det grå været heller. Vi koser oss med frokost og kaffe og pakker i et bedagelig tempo sammen tingene våre for avgang halv ett. Denne gangen har vi tenkt nøye på pulkorganiseringen, så det er bare tre kolli inn og ut av teltet, i tillegg til to flasker bensin (oppbevart separat i tilfelle lekkasje); ett av disse kolliene er en blå pose med oransje glidelåser, produktplassert i norsk TV og tilstede på litt for mange turbilder til at man kan unngå å prøve selv. Denne er laget i et vanntett materiale og heter HD, hva nå enn det henviser til (heavy duty?), men sømmer og glidelås er ikke vanntette. Vi diskuterer litt frem og tilbake, og vi kommer til at siden den holdt all den gufne snøen dagen før ute, skal vi gi den en sjanse i gråværet – lenger oppe regner vi med at minusgradene og skareføret ligger og venter. Og med dette frampeiket skal det ikke mye fantasi til å gjette hva som er i ferd med å skje. Navnet på posen skaper også hodebry: Arctic Bedding er jo ikke godt norsk, mener Fruen, og hun har helt rett i at å kalle den Beddingen blir helt feil, for det ordet er allerede opptatt på norsk, det er nemlig den bjelken et skip hviler på i tørrdokk. Mitt forslag om å innføre ordet sovestell blir umiddelbart nedstemt av turens bedre halvdel, det hørtes visst ut som et ord fra femtitallet, men jeg mistenker at det heller er et mindre heldig møte mellom riksmål og ortodoks nynorsk fra Ivar Aasen si fødebygd.

I will explain that whenever I want a thing, and Mrs. McWilliams wants another thing, and we decide upon the thing that Mrs. McWilliams wants—as we always do—she calls that a compromise.

—Mark Twain: The Mysterious Stranger

Innover Viermadalen

Innover Viermadalen

Vi kan skimte konturene av dalen ved å se på skogen rundt oss og på den andre siden av dalen, vi har krysset over til vestsiden og teller sidedaler for å holde rede på hvor vi er. Der vi mener vi skal ta opp for å komme høyere opp i Viermadalen gjør vi en sjekk av posisjonen på GPS for å forsikre oss om at vi har tatt rett, det har tyknet til, teknologien støtter vår konklusjon, så vi tar opp en bratt bakke. Snøen er tung, og det har begynt å snø igjen. Vi sjekker pulkposen for å se om soveposene har det bra. Litt fukt har trengt inn akkurat der glidelås-gliderne møtes, men det er ikke vått. Enda. Føret er ikke noe å skrive hjem om, men jeg gjør det likevel: Tung, våt snø når oss stort sett til anklene, og mine ski burde nok hatt et lag med glider under seg, for de kladder i hele lengden, så jeg går med høye kneløft. Det blåser etterhvert godt, og i lehellingene er snøen så dyp at den når oss midt på leggen, det blir noen banneord. Pauser i vindsekken, seks varmegrader. Allerede i turens første vindsekk-pause titter vi ut av hver vår åpning i det gule stoffet og legger merke til at vi er en stor dobbelt-påskekylling, og etter utsagnet Kylling én, kylling én – kylling to kaller! har vi på denne turen fått kallenavn. Man blir jo litt bløt i toppen av å gå ute i det (egge)hvite, men på dag to?

Vi holder humøret oppe i vindsekken

Vi holder humøret oppe i vindsekken

Etterhvert er vi totalt omsluttet i hvitt, og vi havner i en bratt skråhelling uten å vite om vi burde vært på opp- eller nedsiden av denne. Pulkene velter og velter. Jeg tar en forsiktig rekognoseringstur rett ned, uten pulk, vi vet at elven går et sted nedenfor oss, og at skavlene på begge sider er til tider høye. Det er mulig det flater ut et sted der nede, men vi kommer til konklusjonen at det hverken er lurt eller nyttig å fortsette – begge er erfarne nok til å ikke synes det er noen skam å snu. Vi trekker oss tilbake langs sporene inntil vi finner en plass som ligger litt i ly for vinden og egner seg til oppsetting av telt, ingen av sidene rundt oss er bratte nok til å være skredterreng. Denne dagen blir det levegg mot vinden, selv i le er det friskt.

Vi pakker all maten til neste dag i løpet av kvelden, for da slipper vi å besøke matbagen igjen før neste kveld, og vi har alt klart til både frokost, lunsj og middag.

Vi pakker all maten til neste dag i løpet av kvelden, for da slipper vi å besøke matbagen igjen før neste kveld, og vi har alt klart til både frokost, lunsj og middag.

Vel inne er vi klare for turens store nedtur: Det er litt mer enn fuktig i den blå posen. Det vil si: Akkurat der glidelås-dragerne møtes har glidelåsen gått litt opp i en velt og sluppet inn våt snø. Soveluen min, som ligger i posen, kan jeg vri opp i forteltet. Begge endene av posen er tørre, men midten er søkkvåt. Det er ingen sikt til å gå, og snart blir det mørkt i Børgefjell, altså må vi improvisere. Fruens sovepose består av en tykk dunpose med en tynn inne-pose utenpå, jeg tror komforttemperaturen er rundt åtte plussgrader. Vi pakker den våte posen inn i den blå pulkposen, og jeg tar innendørssoveposen med pulkposen over føttene, så fyrer vi det varmt med primusen. Kartet kommer frem, og vi planlegger å trekke oss tilbake ned til Viermahytta for å tørke pose neste dag. Når kvelden er over, tar jeg på meg et ekstra sett med ull utenpå gåtøyet (vi sørger for å tørke gåtøyet på kroppen mens vi lager levegg), og så legger jeg to dunjakker oppå. Lue og votter.

Neste morgen er jeg altfor varm. Det har knapt nok vært kuldegrader, så planen vår har fungert nesten for bra. Vi spiser frokost, smelter snø og koker vann, graver frem pulker, pakker telt. Soveposene går i matbagen, med den blå og oransje posen oppå. En av glidelås-dragerne på matbagen knekker, den likte ikke kombinasjonen av fukt og kulde, så den siste må tas godt vare på, for der detter det man drar i av, og metallet er så mykt at det kan trykkes på plass mellom tommel og pekefinger.

Pakking i matbagen

Pakking i matbagen

Nå har vi endelig litt sikt. Surt å skulle gå ned igjen nå. Vi står med skiene i retning av Viermahytta idet jeg tar planen opp til en siste vurdering: Jeg skal klare en god del kuldegrader med det opplegget jeg hadde denne natten. Etter fem minutters tvil snur vi skiene oppover bakken og tar oss oppover mot Viermavatnet, klokken er kvart over tolv. Snøen er enda tyngre enn i går, og når vi når opp til vannet må vi dobbeltsjekke med GPS igjen (fortsatt på rett sted), vi har mistet sikten nok en gang. På kompasskurs tar vi over vannet og opp på land et stykke fra innløpet, før vi tar fatt på mer stigning. Tung, våt snø, vi legger vekten i selene i motene.

Når alt er hvitt, blir man veldig alene

Når alt er hvitt, blir man veldig alene

Med ett henger skituppene mine i løse luften, og det er ikke hold i snøen til stavene noe sted. Jeg pakker en snøball (lett som bare det, i alle fall én fordel i kram snø…) og slipper den ned foran meg. To meter? Glad for at pulken sitter fast i dypsnøen tar jeg meg tilbake, og Siri leter frem en vei rundt skavlen.

Nær skavlen-opplevelse

Nær skavlen-opplevelse, vi må se på skavlan, sjø’

Vinden tar seg opp, og snøfillene fyker nå horisontalt der de kun er synlige når de passerer noe som har farge. Vi har ikke kommet så langt, men forstår at det ikke er noen vits i å presse på noe mer denne dagen, det ender bare med at en av oss går utfor en kant og får pulken i bakhodet et sted der nede. Ny teltplass i ly av en liten haug (de store haugene gir ikke noe godt ly), det er hustrig å grave. Ostepop og akevitt, så middag, så kaffe, marsipan og mer akevitt. Radio med én øretelefonplugg hver. Dag tre går mot slutten, og jeg dropper det ekstra settet med ull før jeg krabber ned i posen i mørket og drømmer om påskevær.

Hustrig graving

Hustrig graving

Den fjerde dagen starter litt som den tredje, vi har endelig sikt. Planen om hvor langt vi skulle gå har gradvis blitt kortet ned, og over kart og kaffe bestemmer vi oss for å ta over mot Store Kjukkelvatnet direkte, det er et sjansespill å legge opp til noen lenger rute med det været og føret vi har, så får vi heller ta late, korte dager med intens jobbing i noen timer og ostepop, marsipan, sjokolade og akevitt utover kveldene. Glidelåsen på matbagen trakteres med den aller største forsiktighet, og vi er nøye med å ikke få for mye snø oppi der de tørre soveposene skal ligge.

Endelig sikt

Endelig sikt; pulkene og teltet har føyket ned i løpet av natten

For én gangs skyld er været litt mer med oss. Ikke for det, vi går med snøbriller og har fortsatt ikke hatt pause uten vindsekk, men nå ser vi i det minste litt fjellandskap rundt oss, og etterhvert står Vesle Kjukkelen frem i all sin prakt (morsomt nok er Vesle Kjukkelen høyere enn Store). Kvigtinden, dronningen av Børgefjell, kneiser fortsatt stolt et sted der oppe over fotside skjørt, den tålmodige vandrer får ikke gleden av å skue det aller helligste engang på sin tredje tur i området, jeg hadde håpet det hadde vært noe i eventyrenes symbolikk, at man i alle fikk se halve prinsessen og noe av kongeriket når man hadde prøvd tre ganger. Denne dagen skjer det noe annet som er verdt å ta med seg: Jeg glir. Ikke langt, men jeg har noen strekk hvor skiene glir litt i steget, i en utforbakke, vi må fortsatt trekke pulkene etter oss ned fra skaret vi er på vei ned fra, men jeg glir et bittelite stykke, uten kladder under hele skien. Det er nok til å glede en nordmann.

Som tidligere når jeg har vært i området er det vindfullt rundt Kjukkelvatnet. Vi trekker litt ned langs elven og graver oss inn i en liten haug, gjør oss flid med leveggen, som vi finner ut at vi ikke kan kalle en lemur, på grunn av fare for sammenblanding med dyret lemur, og stabler oss inn for snøsmelting, hjemmetørket middag og dessert. Kveldens værmelding vekker imidlertid fjellfolket: Over radioen meldes det om sterk kuling, muligens liten storm, på utsatte steder både i Trøndelag og Nordland. Vi er akkurat over grensen til Nordland. Vil uværet ramme akkurat her? Utenfor har vesthimmelen klarnet opp, et godværstegn, men det kan skifte fort i fjellet, vi kan ikke annet enn å sette klokken på 06:45 og forberede oss på en litt mindre ferieaktig start neste morgen. Når jeg trekker på meg posene for kveldens siste dotur, tar jeg med en spade og graver ned pulkene, ser over bardunene og lemuren, eh leveggen.

Materiale til leveggen finnes også i forteltene

Materiale til lemuren leveggen finnes også i forteltene

Morgenen byr på et opplyst telt, i et lite øyeblikk skinner solen på duken. Vi setter oss opp og går i gang med mat, kaffe og snøsmelting. Stadig må vi kikke ut gjennom dørene, dette er nesten utrolig. Kvigtinden er riktignok skjult bak Vesle Kjukkelen, men utsynet er likevel helt fabelaktig.

Such is the constitution of all things, or such the plastic power of the human eye, that the primary forms, as the sky, the mountain, the tree, the animal, give us a delight in and for themselves; a pleasure arising from outline, color, motion, and grouping.

—Ralph Waldo Emerson: Nature

Ute har alt frosset skikkelig til, det er kaldere i klarvær, jeg bøyer en snøplugg, men klarer å rette den ut igjen (ved å hoppe på den), og vi pakker sakene slik vi har gjort de andre morgenene. Nå er endelig, endelig, føret slik det skal være, vi tar av kortfellene, river av sportstapen som vi har måttet frem med etterhvert som fellelimet har blitt for fuktig i kramsnøen. Med rød silver under glir skiene over de hvite flatene, navigeringen er en lek nå som vi ser terrenget rundt oss, vi stopper og har turens første pause uten vindsekk, på dag fem. Fra pauseplassen oppå en haug ser jeg henne: Kvigtinden, med et lett slør av en sky til krone, slik Mount Everest har det på bilder. En dag drømmer jeg om å ikke bare se denne dronningen, men også bestige… eh, uheldig formulering, beklager. Jeg tar frem stativet og tar bilder til et panorama, vi koser oss med kakao og smurte lefser. Med snøbriller, det blåser godt. På den lille toppen vår tar vi også frem noe så forbudt i ferien som en mobiltelefon og prøver å sjekke værmeldingen, men der er ikke dekning (som ventet).

Over flyene

På vei over flyene i Børgefjell

Ikke den verste utsikten man kan ha i lunsjen

Ikke den verste utsikten man kan ha i lunsjen. Kvigtinden bakenfor til høyre i bildet.

Kvigtinden

Kvigtinden

Turen nedover Viermadalen er bare nydelig. Det eneste sporet å se etter mennesker er skisporet vårt fra fire dager tidligere, dag fem blir et absolutt høydepunkt på turen, som Fruen så treffende formulerer: Denne dagen gjer heile turen verdt det! Så gjør været som det ofte gjør i fjellet: I løpet av minutter øker vinden på, og skyene som for bare et øyeblikk siden så ut til å dannes i vesthimmelen omringer oss, de er ikke lenger myke vattdotter, men mørke under, og tårnende. Ingen hast, vi har kommet ned til tregrensen og er helt sikre på å nå Viermahytta før det smeller. Den største spenningen er rundt hvorvidt det vil være opptatt der, den er egentlig stengt om vinteren, og da kan den reserveres.

Nedover Viermadalen

Nedover Viermadalen

Det er stille nede på Viermaneset, og ingen ferske spor rundt hytta. Nøkkelen henger der den gjorde sist, og innenfor ligger opptenningsbålet klart foran svartovnen. Her har det vært hedersfolk før oss. Det blir fort varmt, og vi fyller rommet med ting og tang, samt lukten av tikka med tørkede grønnsaker og såkalt asia-kylling (tørket kjøtt hvor jeg var litt ivrig med kajennepepperet). Plutselig hører vi en snøskuter, og den stanser utenfor. Vi går ut på trappen og blir møtt av Fjelloppsynsmannen, en ordentlig hyggelig mann, og hans kone. De er bare innom for å sjekke, og vi slår av en prat før de kjører sin vei uten å ville komme inn på kaffe. Kvelden tilbringer vi med gamle hyttebøker, og det kan virke som påskene i Børgefjell enten byr på streng kulde («godt og kaldt, -28 ved Gaukaren») eller det føret som vi har hatt («godt å komme inn her og få tørket alt, seks dager i sludd og regn»). I vinduet er det dekning, så vi får sjekket varselet for Store Kjukkelvatn: 17 sekundmeter vind. Ingen storm, men fortsatt greit å bo i hytte. Ute uler det, vi legger mer ved i ovnen.

Her har det vært hedersfolk

Her har det vært hedersfolk, bålet er stablet korrekt i omvendt rekkefølge, så det bare er å løfte inn og tenne på, på stolen foran ovnen lå en fyrstikkeske med én fyrstikk ved siden av.

Dag seks bestemmer vi oss for at den blir den siste i år. Ute regner det litt, og vi begynner å tenke på halvannen mil med subbing i overvann. Fjelloppsynsmannen dukker opp igjen og sliter med den råtne snøen, han skal frakte ved til hytta. Vi hjelper ham med å få løs skuterkjelkene før vi tar avgårde. Storelva har åpnet seg mer og vokst siden sist. Vi finner den samme snøbroen vi kom over, oppsynsmannen har kjørt nettopp her, og legger merke til at den neppe varer mange dager til. Turen langs Namsvatnet er litt trå på sugende føre, og vår mildeste smurning, rød silver, biter ikke nevneverdig på en blanding av slush, våt sørpe og isete skuterspor. Et lite øyeblikk er solen fremme, og vi skynder oss å ha lunsj med sol og vind i ansiktet.

Langt og ensformig over Namsvatnet

Vel fremme på parkeringen står en ensom Skoda og venter på oss. Vi tømmer vannet ut av pulkene og løfter dem inn, vindsekken dekker baksiden av seteryggene. I Røyrvik stopper vi på Røyrvik Auto og betaler for natten på Viermahytta, jeg blir sjokkert når mannen bak disken forteller at der er mange som ikke betaler for seg når nøkkelen henger ute – seriously?! – fjellfolk er da ærlige? Siste stopp på Rema i Ilsvika, så avslutter vi med spekemat, øl og akevitt mens peisen spraker, vi er rene, mette, og fornøyde, og vi gleder oss til neste tur til Børgefjell; som vi skrev i hytteboken på Viermahytta: Takk for denne gang.

De siste meterne; våren har kommet til parkeringen

De siste meterne; våren har kommet til parkeringen

Utstyrserfaringer

Vi kjøpte noen nye ting til denne turen, en kort oppsummering følger:

  • Stolsett til liggeunderlag: Genialt. Vi lot dem ligge på, så var det snakk om to spenner å skifte mellom liggende og sittende.
  • Arctic Bedding HD: Fantastisk å slippe å pumpe liggeunderlag og pakke soveposer. Denne posen tar fint to skumplastunderlag, to oppblåsbare (3cm+7cm) underlag og to store vinterposer. God og solid konstruksjon uten å bli tung, robuste glidelåser. Smart med lommer på toppen, vi hadde lunsj, termokopper og vindsekk i dem (hvorfor kan ikke vindsekk-produsenter skjønne at når det er bruk for vindsekk så er det uaktuelt å prøve å stappe den i en bitteliten pose!). Den er ikke så glad i tøvær, selv om stoffet er vanntett, så det er mulig man ikke skal montere snordragere på hovedglidelåsen, samt samle glidelås-dragerne foran eller bak og dra en vindsekk over om det regner eller sludder. Eventuelt ha med vanntette poser til soveposene.
  • Spræk trekksele: Billigsele, fungerer helt fint. Bedre padding enn Fjellpulkens standardsele, men noe spinklere spenner, uten at det er noe å bekymre seg for. Litt begrenset justering, den ble for stor for Fruen. D-ringene har lett for å snu/vri seg.
  • Spræk pulkbag: Robust (men tung) og stor pulkbag tilpasset Paris-pulken. Smart med klaff over glidelåsen, litt stivt materiale i kulde, men det går seg sikkert til med tiden. Glidelåsen er en katastrofe: Den er altfor fintannet, og dragerne tåler veldig lite (den ene mistet håndtaket, den andre rett og slett delte seg i én del over og én del under glidelåsen) – at man kan forme materialet med fingrene er vel en indikasjon om at det er verdt å investere i noe med bedre glidelås.
  • Termokopper med tett lokk: Før har vi brukt termokopper med «drikkehull» – med tett skrulokk er det mindre å passe på i teltet, og så kan vi «lade» dem med ferdig kakao fra start, så blir lunsjen raskere klar.

Vinterferie i Rondane

steinjak Skitur

Det er en av de dagene man kan bli stoppet i midtgangen av en tilfeldig togpassasjer som erklærer uten forbehold at han skulle ønske han var i dine sko, skisko, han smiler fra øre til øre, leier sønnen videre inn i vognen og ønsker oss god tur idet toget bremser opp ved Hjerkinn stasjon. Vi stabler oss ut av døren og lener skiene opp mot et gjerde ved siden av stasjonen, setter på oss solbrillene og smører med blå extra før vi slipper oss ned gjennom bjørkeskogen til vi treffer på sommerruten. Det er tydeligvis flere enn oss som har tenkt på å bruke den veien gjennom skogen, så vi får spor å gå i – luksus! Ved rasteplassen krysser vi E6 og tar ned til Hageseter, hvor vi legger på kortfellene før stigningen tar til.

Gjennom bjørkeskogen ved Hjerkinn

Gjennom bjørkeskogen ved Hjerkinn

Der det var snø, var det nydelig

Der det var snø, var det nydelig

Terrenget er godt å gå i, selv om det på rygger og topper er litt skrint med snø; vi har opplevd verre (dvs. ingen snø). På denne tiden av året er ikke rutene i Rondane stikket, og de betjente hyttene holder stengt med unntak av et selvbetjeningskvarter, men i godværet byr ikke fjellet på de store navigasjonsutfordringene her. Vi passerer mellom Steinbuhøe og Gråhøe før vi setter kursen mot Barthuset. Nede i elvedalen tar vi dagens andre pause like ved et revehi før vi tar lyngen fatt, det virker tidvis mer som om vi går på bare rabber med snø mellom enn omvendt. Sporene etter de som går før oss, vi fikk et glimt av dem tidligere på dagen, er stedvis synlige en del nærmere Tverrådalen enn vinterløypen normalt går, men vi beslutter å følge dem. Ned mot skogen forlater vi sporene og bærer skiene rett ned over barflekkene, før vi tar dem på og slipper oss rett ned inntil vi treffer på en slags naturlig vei (gammel setervei?) mellom trærne, hvor sporene av de forangående dukker opp igjen. Litt bratt ved kryssingen av Tverråe (holder i et tre på vei ned, sparker spor i skavlen på vei opp igjen), men det veies opp av luksusen det er å komme frem til en hytte hvor det brenner i ovnen og fire blide ansikter hilser idet de unnskylder at de kommer til å lukte hvitløk, en thai-inspirert gryte står allerede på komfyren.

Siste del av første dag finner vi endelig litt snø også i høyden

Siste del av første dag finner vi endelig litt snø også i høyden

Vi setter to bokser gjennomfrossen lapskaus på svartovnen og tar et krus kakao til skifteseansen. Kvelden forløper slik kvelder så ofte gjør, det er ti minus ute og sikkert atten pluss inne, både ovnsvarme og hjertevarme, stjerneklart. Morgendagens etappe diskuterer vi med de andre, og begge følger er enige om at det ikke er verdt å gå over Gravhøe med så lite snø, vi går heller rundt.

Den neste dagen starter bra og blir bedre: Vi setter avgårde først og går på det lille som er av snø i grøftekanten på veien gjennom Grimsdalen, de andre sa de skulle gå elveisen nedover dalen. Der vinterløypene vanligvis skal ta av går et skispor over myrene i retning dalen mellom Storkringla og Stygghøin. Her ligger snøen dyp, og vi er takknemlige for å slippe å tråkke egne spor gjennom bjørkeskogen. Turen er vakker, og på veien opp dalen mot Dørålseter er det mer snø enn i Grimsdalen.

På vei (bokstavelig talt)

På vei (bokstavelig talt)

Selveste

Selveste

Vi er først fremme og tar til å fyre, men veden er morken og våt, og jeg forstår etterhvert hvorfor de forrige har stilt vedskier opp langs veggene rundt ovnen; med disse går det lettere. Det andre følget ankommer litt senere og kan fortelle om en strabasiøs tur gjennom skogen da de tok av litt tidligere enn oss og havnet i mer uveisomt terreng, og uten skispor å gå i. Etterhvert får vi varmen i det litt stusslige og skitne rommet (hvorfor må selvbetjeningskvarterene nedprioriteres? OOT: Se til TT og hvordan de gjør det! For eksempel kan kjøkkenutrustningen med fordel inneholde både noe å røre med, grytekluter og lokk…), og kvelden går med til hyggelig småprat ispedd litt generell nedsnakking av veden. Faktisk får vi gleden av å glede: Kvelden før hadde vi snappet opp at yngstemann i det andre turfølget (ca 14 år) sa noe om pannekaker, så når de andre får skiftet på seg tørt og går i gang med middagen erklærer vi at vi akter å by på pannekaker med nugatti til dessert. Uten at vi konfererer med foreldrene rundt lovligheten av fråtsing i nugatti på en hverdag. Det faller i god jord, for å si det litt forsiktig, og vi gleder oss veldig over at forslaget ble satt så stor pris på. Nok en stjerneklar kveld, om enn noe vindfull. I protokollen kan vi se at Conrad og Hillary, som jeg møtte under NPL, forlot stedet denne morgenen underveis på sin NPL-tur, det er en liten verden.

Tredje dag møter oss med et nydelig vær, og vi velger feil skispor å følge mot krysning av Døråa – engelskmennene hadde funnet seg en riktig så bratt skråning å trekke pulkene opp, jeg vet fra tidligere at det finnes en langt lettere vei. Turfølget som går parallelt med oss tar oss igjen og passerer mens vi spiser, og så passerer vi dem igjen når de har lunsj. Et par teltere dukker opp og kan fortelle at de også er på vei til Bjørnhollia med vått telt som skal tørkes. Terrenget opp forbi Skranglehaugan og opp mot dalen byr på lange moter, men med nydelig utsikt til indrefileten i Rondane. Vi storkoser oss og tar opp mellom morenehaugene i Langglupdalen. Fra toppen går det utfor, og vi har sterk medvind.

Klar for indrefileten av Rondane

Klar for indrefileten av Rondane

Plutselig må Siri ha mat, veldig akutt, og vi setter oss ned der vi står, i vindsekken; det blir en litt hustrig lunsj. Turfølget passerer oss igjen, og vi blir enige om at det er best å holde seg ute av elveglupen, selv om det går et skispor der nede. Vel nede i bjørkeskogen er det behagelig skigåing, men vi blir begge skuffet over å se motbakkene som skiller oss fra Bjørnhollia, ingen av oss hadde lest kartet så nøye.

Bratt utfor i Langglupdalen

Bratt utfor i Langglupdalen

Selvbetjeningskvarteret ved Bjørnhollia er langt bedre enn de forrige, og de førankomne i turfølget vi holder følge med byr på Gammel Dansk til kakaoen mens vi venter på komfyrtilgang. Også telterne melder sin ankomst etterhvert. Nok en hyggelig kveld, det begynner å bli et gjentagende tema for også denne turen.

Fjerde dag begynner rolig, Fruen er litt upigg, og vi forbereder oss på å bli en dag ekstra. Heldigvis kommer tilstanden seg, og siden turen over til Eldåbu ikke er så lang, tar vi avgårde selv om det allerede er midt på dag. Vi følger sommerstien oppover og lunsjer i ly nede i Steindalen. Senere øker vinden på, og når sikten gradvis forsvinner venter det andre turfølget noen minutter på at vi skal ta dem igjen, slik at vi er ett følge på seks i stedet for ett på to og ett på fire. Siri og mannen i følget (Einar) leser kartene på en eksemplarisk måte, og når vi nærmer oss skogen peker Siri: «Ej kan sjå eit skilt!». Vi andre speider og myser, før vi sier oss enige og tar i retning av skiltet. Som ikke er et skilt, men en flat stein bak et tre. Uansett: Derfra ser vi taket på Eldåbu, så vi tar raskeste vei ned en skavl og gjennom skogen. På veien finner vi åpent vann i en bekk, så alt er bare velstand på den nydelige hytta som såvidt ligger i bjørkeskogen. Våre nyvunne turvenner disker opp med felles middag til alle seks, og vi koser oss den siste kvelden på tur.

Steindalen

Steindalen

Kveldskos

Kveldskos

Femte og siste dag er det ikke så mye å si om. Vi avtaler før avreise at først ankomne gruppe venter på de andre i resepsjonen på Spidsbergseter, og så tar vi taxi sammen til togstasjonen på Ringebu. De femten kilometerne ned går raskt, og som alltid føles det litt som en slutt å komme i kontakt med sivilisasjonen på slutten av en tur i høyfjellet. Middag på hotellet, så en rimelig dyr taxitur, før vi tar farvel med de andre og stiger på nordgående tog, som går noen minutter før det sørgående. Vi handler oster og skinker på Rema i Olav Tryggvasons gate før vi setter oss på 18-bussen i retning av varm dusj, peiskos og rødvin.

Påske i Skjækerfjella

steinjak Skitur

Bar trøndervinter, bare veier og bare bekymring å spore på vei opp fra Steinkjer, hvor vi stoppet på Statoil for å kjøpe miljøbensin til primusen (miljøbensinen fra Shell lukter vondt). Vi kikker fortvilet inn mellom trærne og håper at snøflekkene mellom de mosegrodde tuene snart skal begynne å henge sammen – kan denne snøen i det hele tatt bære en skiløper, en pulk, eller trår vi bare igjennom?

På parkeringsplassen er det gjørme, men en sti av håp, en hvit livslinje til høyereliggende strøk, strekker seg opp gjennom granskogen. Bønder med snøskuter skal bli redningen denne gang, de har kjørt på snø i skogsbilveien som leder opp på fjellet, slik at de kan frakte hytteturister og bagasjen deres inn i fjellet. «Flaks!» sa Severin Suveren og rygget bilen opptil snøkanten. Parkeringsbillett på SMS.

Tid for pulkpakking og avmarsj

Tid for pulkpakking og avmarsj

Det er ikke helt uten spenning at vi laster opp pulken, nettopp fordi det er det den er: En pulk. Ingen av oss har trukket en slik før, men ingen tør ytre spørsmålet om en uke i løypeløst land med femti kilo på et forvokst akebrett hengende bak seg er noen god debutplan. Vi har gått til anskaffelse av et sklibrett i plast og pakket våre eiendeler inn i en grønn presenning med kraftig bållukt, og for første gang vender vi skituppene mot høyfjellet med utstyret i en gammel bag og maten i en plastkasse. På tur med bag, det hadde jeg ikke ventet av meg selv.

På vei opp bakkene med tung last, takknemlig for å ha skuterløype å ta seg frem på

På vei opp bakkene med tung last, takknemlig for å ha skuterløype å ta seg frem på

Nedbøren har gitt seg og varmen er påtagelig oppover skuterløypen, pulken er som ventet ivrig på å gå motsatt vei av meg, altså ned igjen til bilen, men sammenliknet med femti kilos sekk går dette som en lek. Forsåvidt sammenliknet med en tretti kilos sekk, eller femogtyve for den del. Vi tar oss god tid i lunsjen og jeg sørger for å få et godt lag med elgbæsj under den ene skoen før turen går videre.

Lunsj på en bar rabb

Lunsj på en bar rabb

Selfie time!

Selfie time!

Været klarner opp

Været klarner opp

Etterhvert skjærer vi av fra løypene og slipper oss ned på et lite vann. Vi krysser grensen til nasjonalparken og glir rolig og mykt over noen slake myrer med lange skygger i det blekrøde lyset foran oss. Klokken er i grunnen nok til å slå leir, og det frister å velge seg en plass før bakkene mot høyfjellet og Fjellskjækra tar til. Siri tar teltet, jeg samler ved. Temperaturen er behagelig, det er vindstille, teltplassen har akkurat nok snø til å få passe kulde-/kokegroper i forteltene, og de få skyene trekker til side for å gi plass til månen. Klisjé? Det er fint å reise til fjells i april.

Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark - ikke verst når målet for turen ligger under en mil fra parkeringsplassen

Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark – ikke verst når målet for turen ligger under en mil fra parkeringsplassen

Siri er kartleser

Siri er kartleser

Kvelden tilbringer vi ved bålet. Hjemmetørket turmat, kaffe og sjokolade. Prat. Stillhet ispedd knitring fra gran og stjerneskudd av gnist. Jeg farter litt rundt og tar bilder, mens temperaturen synker kraftig idet solen går helt ned. Seks blå påstår termometeret idet vi åpner glidelåsen og krabber innenfor duken til Lille Runde Røde, teltlykten henger i taket allerede. Kaldere skal det bli, og Siri, som bare har tresesongspose med seg, forbereder natten med grevlingtrekk utenpå og lakenpose inni, ullgenser på og dunjakke i beredskap, mens jeg lar glidelåsen i min vinterpose stå åpen. Det er forskjell på folk. På tide å dra ned luen og slukke lyset.

Kveldsstemning, ikke den verste utsikten å ha fra bålplassen

Kveldsstemning, ikke den verste utsikten å ha fra bålplassen

Mørket faller på, men flammene varmer

Mørket faller på, men flammene varmer

Neste morgen er gnistrende klar, og sollyset varmer teltet raskt. Vi våknet begge tidlig til lyden av storfugl utenfor, og det er tydelige avtrykk etter vingene i snøen. Det skinner i tusenvis av kritthvite krystaller i rimfrosten, og skyene har overlatt hele det blå lerretet over oss til solkulen alene. Dette begynner å høres ut som et skryteinnlegg på sosiale medier (ikke at jeg egentlig vet hva som skjer der, siden jeg ikke er på Facebook), men det er helt sant. For godt vær til å forflytte seg, med andre ord. Vi tar frokost med begge dørene på vidt gap (teltet var verdt investeringen for denne muligheten alene!) og pakker en dagstursekk. Idet vi tar fatt på bakkene, passerer vi en åpen bekk og får byttet ut smeltevannet med friskt fjellvann. Ikke dårlig. Svette, solkrem og kortfeller. Hyttefolket strømmer oppover mot vannet Fjellskjækra og lager spor til oss, og mange skal samme sted: Skjækerhatten (eller Huvhpie, som den heter på samisk; kartene fra Trøndelag og nordover har to navn på det meste).

Slipp naturen inn!

Slipp naturen inn!

Lunsj

Lunsj

Oppe ved vannet tar vi av på skrått oppover fjellsiden, og før vi blir altfor eksponert for vind graver vi en god lunsjgrop. Utsikt, solkrem, påsmurte lefser og instant-kakao, isfiskere langt der nede, toppen høyt der oppe. Vel oppe blir det et kort stopp for å beundre utsikten og rive av kortfellene. Så setter vi den ene telemarksvingen mer ustødig enn den andre nedover; heldigvis går det raskt bedre, og vi finner en fin liten bekkedal å dekorere med sigdene våre før vi dreier ned mot vannet og en lang og avslappende nedkjøring til teltplassen.

På toppen. Kjapp selfie og av med fellene.

På toppen. Kjapp selfie og av med fellene.

Fruen krysser mine spor

Fruen krysser mine spor

Pannekaker? Ja, god idé. Med bacon. Det ble ingen middag denne dagen. Ikke bål heller, for det var en viss trekk i luften, og ingen ville lage levegg. No big deal, som de sier i utlandet, vi slappet av og koste oss, og vips var det kveld.

Straks hjemme igjen

Straks hjemme igjen

Liker vi fleskepannekaker? Ja, det gjør vi!

Liker vi fleskepannekaker? Ja, det gjør vi!

Kveldsstemning I

Kveldsstemning I

Kveldsstemning II

Kveldsstemning II

Kveldsstemning III

Kveldsstemning III

Ny morgen, ny havregrøt, fortsatt idyll. Vi tar oss god tid til pakkingen og setter ekvipasjen i bevegelse oppover langs sporene fra dagen før. Vannstopp i bekken med maks lufting i buksene. Jeg prøver å trekke pulken med et tau hvor jeg har knytt inn en strikk, det er mye mer behagelig enn det hjemmelagde halvstive pulkdraget. At vi skal over fjellrekken og, ikke minst, ned igjen på den andre siden får jeg bekymre meg om når den tid kommer.

Pakking av pulk

Pakking av pulk

Om man bruker nettingundertøy (anbefales!), kan man ikke være beskjeden når det gjelder å vise frem undertøyet

Om man bruker nettingundertøy (anbefales!), kan man ikke være beskjeden når det gjelder å vise frem undertøyet

Oppe ved Fjellskjækra er været så uforskammet bra at vi simpelthen er nødt til å parkere pulken på tvers av solstrålene og ta plass i klassisk påskepositur: Lukkede øyne bak solbrilleglassene, hodet vendt svakt oppover med den lyserøde nesen vendt mot en altfor sterk sol. Lunsj, Kvikk Lunsj. Mer idyll.

Siri henter vann i elveosen; jeg sto klar med kameraet for å dokumentere tidenes plumping, men hun klarte brasene

Siri henter vann i elveosen; jeg sto klar med kameraet for å dokumentere tidenes plumping, men hun klarte brasene

Påske. Punktum.

Påske. Punktum.

Vi finner et skuterspor over Fjellskjækerskardet og kobler Fruens sekk til pulken med et ekstra tau, bakkene er bratte. Fra toppen av skardet kaster vi et siste blikk bakover mot hyttefolkets domene og til siden mot sigdene fra i går, før vi lar øynene følge et jervespor videre innover i nasjonalparken og over mot en langt mindre befolket del av fjellheimen. Sverige er ikke langt unna, og de svenske Skjækerfjellene (eller Schäckerfjällen) står ikke tilbake for de norske. Fjorårets langtur gikk forbi i Stigådalen, ett hakk øst for dalen vi har tenkt oss ned i.

Fornøyd med å være oppe

Fornøyd med å være oppe

Utsikt tilbake mot Skjækerdalen

Utsikt tilbake mot Skjækerdalen

Utforkjøringene går overraskende greit, det er nesten lettere å kjøre pulk med taudrag utfor enn med det halvstive draget jeg brukte dagen før: Etter å ha prøvd med ett tau i hver ende, kommer jeg frem til at den beste teknikken ser ut til å være å kjøre med dyret inntil den ene foten mens jeg holder stramt i dragtauet. Så lenge jeg ikke kjører for skrått, går det utmerket, til og med i svingene. Null tryn, men flere ganger temmelig nære på.

Siri flytter inn

Siri flytter inn

Kveldens leirplass legger vi nede ved en gjenfrosset elv, her er det litt vegetasjon og noen små koller til å verne oss mot den vinden som er meldt. Vi graver teltet litt ned og inn i en fonn og bardunerer godt før vi trekker innenfor til matlaging og kosefyring. Termometeret stopper på femten pluss i hodehøyde, så da er det slett ikke ille å være på vintertur. Varm te fra termokopp til kartstudiene. Mors knallrøde hjemmesydde fotposer fra nittitallet holder fortsatt koken som bentøy til doturer, selv når det etterhvert både snør og blåser.

SJN_1960

Andre leirplass, påsken 2015

Neste morgen er hvit, og vi plotter noen punkter inn på GPS’en mens vi fortsatt er omgitt av røde og gule vegger og akkompagnert av et jevnt sus fra primusen. Skal vi holde oss til planen eller gå rundt? Vi pakker ting og telt og grunner på spørsmålet inntil solen bryter igjennom idet vi forlater nattens tilholdssted. To skiløpere har gått her før oss på morgenen, kanskje har de også tilbragt natten i telt et sted i dalen? Vi følger sporene og nyter påskeværet og det myke føret nysnøen har kommet med.

Nydelig føre, herlig vær

Nydelig føre, herlig vær

Bekkedal

Bekkedal

Plutselig er alt hvitt, og vinden er over oss. Typisk fjellet. Frem med kompasset, og jeg roper med jevne mellomrom «høyre!» til den rødkledde skikkelsen foran meg. Været forsvinner like raskt som det kom. Skal vi fortsatt opp og over der vi hadde tenkt, eller skal vi gå rundt? Ikke gøy å ta seg over det passet vi har sett oss ut i whiteout, men sikkert fantastisk utsikt om det sprekker opp. Vi velger feil og ser litt oppgitt på kompasset som insisterer på at vi skal opp den bratteste bakken så langt på turen. Gnistrende vær, store mengder tung nysnø. Jeg får gått meg god og varm, som en heltemodig villmarksforfatter ville sagt det. Temmelig anpusten og rennende svett er vel nærmere sannheten. Vi lunsjer i skaret på toppen av den første bakken, og nedbøren vender tilbake.

Få minutter etter dette bildet ble tatt, er alt hvitt igjen; siste del av lunsjen tok vi i vindsekken

Få minutter etter dette bildet ble tatt, er alt hvitt igjen; siste del av lunsjen tok vi i vindsekken

Sikten bedrer seg igjen, men solen er skjult. Vi fortsetter oppover, glade for å være beredt på uværsnavigasjon. De forberedelsene får vi bruk for: Det blir hvitt igjen, og snøfillene skjærer skrått over synsfeltet utenfor snøbrillene. Fruen går først og tramper spor, jeg bakser dråget etter og ser mistrøstig på høydemåleren, som krabber langsomt, langsomt oppover mot de 864 moh vi skal over på det høyeste. Nå og da får vi glimt av terrenget rundt oss, men stort sett er det en rød kompassnål, høydemåler og etterkontroll med GPS som sørger for at vi har tro på fremgangen.

Man blir liten når været kommer

Man blir liten når været kommer, det er ikke mye man kan se (men det gjør en verden av forskjell å i alle fall se noen steiner i blant, ikke bare skituppene)

Når sikten er tilnærmet lik null er ikke alltid «endelig oppe» et like passende uttrykk, det er like strevsomt å komme seg trygt ned igjen. En og annen skavl kan ligge i bakhold, og navigeringen bør være nøyaktig. På et punkt bommer vi med noen titalls meter i toppen av den dalen vi skal ned og havner på feil side av en liten kolle. Det er brattere på denne siden, men vi velger å fortsette siden vi ikke kan se at det skal utsette oss for skredfare, bare ubehag. Her er dalen trang og kronglete, og tverrgående skavler tvinger oss av og til ut i ytterkantene hvor det er litt bratt: På et punkt har jeg skiene på pulken og lar den komme kontrollert etter meg på tvers ned en skrent. Litt spenning skal vi tydeligvis ha i hverdagen, mens klokken tikker ubønnhørlig mot kveld. Ikke at det er noe problem, vi har telt, men vi har også fryktelig lyst til å komme ned i skogen slik at vi kan fyre bål. Det var i alle fall dagens mål.

Pust i bakken: Vi er under tåkeskyene og kan sette fart

Pust i bakken: Vi er under tåkeskyene og kan sette fart

Endelig er vi under skyene, og farten går betraktelig opp. Når terrenget tvinger oss til litt for drøy skråkjøring for frøken pulk, samarbeider vi om å holde henne på rett kjøl, og jeg får mer og mer dreisen på å navigere mellom trærne med bagasjen på slep. Kanskje er jeg overbevist allerede om at det finnes alternativer til ryggsekk på tur? Idet vi krysser en bekk (bekkedal pluss pulk er ikke alltid lik sant!) og legger merke til en råk med rennende vann er konklusjonen klar: Vi slår leir. Tradisjonen tro tar Siri teltet mens jeg er sagfører, og vi spenner presenningen ut mellom to trær for å kunne sitte i ly for snøen som daler tett ned rundt ørene på oss og dekker alt med et fint, hvitt lag. Lyset er allerede blått av kveld, og de røde flammene fra noenlunde tørre grankubber varmer de som sitter og rører i en gryte på primusen. Maten smaker fortreffelig, og etter en stille stund slukker vi bålet, tar ned presenningen og finner frem snø- og tannbørste. Søvnen vil ikke komme denne natten, men det er godt mottak for P2 om jeg henger radioen i tørkeloftet, og Matteuspasjonen med Berlinfilharmonien er ikke den verste nattradioen å være søvnløs til.

Fornøyd påsketurist fyrer turens siste bål

Fornøyd påsketurist fyrer turens siste bål

Siste morgen kommer, det er gråvær. Frokost i teltet, vann henter vi i bekken før vi går. De siste hundremeterne med skogsslalåm er fort unnagjort, og på Skjækervatnet er det hardt og fint å gå. Siri benytter anledningen til å klipse et tau fast i bakenden av pulken i et av mine uoppmerksomme øyeblikk, hun syns vel at jeg burde slite litt hardere; pluss/minus noen kilo kone bør jeg vel klare. Flere er allerede på tur her, og stadig passerer vi pilkehull; noen vi prater med rapporterer til og med om fisk til frokost. Vi når skuterløypene idet solen bryter igjennom og tar lunsjen på samme sted som på vei opp. Bakkene ned til bilen tar jeg til fots, løpende ved siden av pulken på den smale stripen med skitten og delvis grusete snø som viser vei til våren og sivilisasjonen. Nå kan sommeren komme!

Snartur til Jøldalshytta

steinjak Skitur

Halvannen fridag er bedre enn ingen fridag. Lette sekker, lammekoteletter og rødvin i sekken, avgårde fra byen fredag formiddag/tidlig ettermiddag. Jøldalshytta ligger under en mil fra parkeringsplassen, og med bare drøyt to timers kjøring fra Trondheim virket det som en bra destinasjon om man skulle få en natt til disposisjon.

På vei innover mot Jøldalshytta er det enkelt skiterreng; i påsken brøyter de visst enda lenger og kjører spor helt frem.

På vei innover mot Jøldalshytta er det enkelt skiterreng; i påsken brøyter de visst enda lenger og kjører spor helt frem.

Selve hytten dukket plutselig frem bak en haug, og med ett var vi i gang med de vante syslene: Fyring, snøsmelting, inspeksjon av proviantlageret og valg av sengeplass. Av og til trenger ikke turen være så lang og tung.

Selvbetjeningsavdelingen ved Jøldalshytta.

Selvbetjeningsavdelingen ved Jøldalshytta.

Det ble en trivelig kveld, med god mat, vin og hygge. Alene, inntil det i titiden strøk to hodelykter forbi vinduet. Inn tumlet to skiløpere som hadde vært på vei inn til en privat hytte lenger inn i dalen, men som hadde bestemt seg for å tilbringe natten her på grunn av mørket og at det hadde blåst opp. Som fjellfolk flest, var også disse likandes, og vi satte pris på selskapet.

Morgenen etter tok vi på oss å rydde og vaske, vi skulle ikke annet enn å nå en bursdagsfest i Trondheim på kvelden. Underveis snublet vi over et fagottrør; mistanken gikk umiddelbart til ett av medlemmene i Fannaråken blåsekvintett (vi har senere fått bekreftet mistanken, røret ligger der fremdeles, så vidt vi vet).

Ting kan tyde på at Fannaråken blåsekvintett har vært her.

Ting kan tyde på at Fannaråken blåsekvintett har vært her.

Turen tilbake var av det enkle slaget, hovedsakelig utforbakke, nå med enda lettere sekker. Bursdagen vi skulle i rakk vi med god margin.

Seter på veien mellom Jøldalshytta og parkeringen.

Seter på veien mellom Jøldalshytta og parkeringen.

Nyttårsfeiring på Blefjell

steinjak Skitur

Høsten gikk fort, med jobbing vegg-til-vegg og få muligheter til å røre på seg utenom en og annen tur bak huset. Da julen endelig nærmet seg, pakket vi bilen med ski, sekker, finstas, gaver, fjellstøvler, regntøy, snøtøy og så videre før vi vendte snuten mot vest. Siste del av julen ble feiret sørpå, og dagen etter årets siste arbeidsdag for min del, altså nyttårsaften morgen, satte vi oss i bevegelse fra Bøler, hvor vi hadde overnattet hos Christine og Eivind, som også skulle være med på tur.

Denne gangen hadde vi ikke sjekket snødybder annet enn på senorge.no, så vi var litt spent på forholdene, og det var en viss skepsis å spore ombord da vi begynte på stigningen. Da vi tok av fra hovedveien hadde det vært en viss uoverensstemmelse mellom hukommelse, kart og terreng, men vi lot kartet bestemme. Hukommelsen hadde rett. I høyden lå det snø, også i veibanen, men de nesten ti centimeterne med såle på veien vi hadde valgt over mot vannet vi skulle parkere ved hadde kollapset helt i det varme været (det var syv plussgrader), og bilen gravde seg helt ned og skjenet fra side til side. Spinnende på alle fire hjul med skyhøyt turtall gnagde vi oss opp bakkene i sikksakk (fra baksetet: «Det ser ut som et bilspill!») og satt med hjertet i halsen utfor, alt i cirka gangfart.

Vel fremme på parkeringen var det lite annet enn holke og råtten snø i sikte. Noen turgjengere på truger rådet oss til å velge en annen vei innover, så vi inntok bilen på nytt og kjørte videre innover. Klokken var egentlig mer enn nok da vi la i vei innover i ett-tiden, og skyggene strakte seg lange i den lave desembersolen.

Innover mot Blefjell med cirka akkurat nok lys til en tur innover til Eriksbu.

Innover mot Blefjell med cirka akkurat nok lys til en tur innover til Eriksbu.

Turen innover forløp som den skulle, vi dreide av opp en trang dal like før Kroktjønn for å unngå å vasse i overvann, og vi tok oss tid til en liten rast før vi tok fatt på de siste bakkene ned til Eriksbu.

Sekkene er lastet med godsaker, som seg hør og bør når man skal feire nyttår.

Sekkene er lastet med godsaker, som seg hør og bør når man skal feire nyttår.

Turfølget var godt fornøyd med å være fremme, selv etter en relativt kort etappe inn.

Turfølget var godt fornøyd med å være fremme, selv etter en relativt kort etappe inn.

Ingen klaging fra denne kanten heller, det er nydelig å komme frem i solnedgangen. Mildt og godt var det også.

Ingen klaging fra denne kanten heller, det er nydelig å komme frem i solnedgangen. Mildt og godt var det også.

Kvelden forløp slik som kvelden skal på årets siste dag: Rømmegrøt og spekemat, øl og akevitt, småprating, sprudlevann, stjerneskudd og i seng like over tolv. Man blir trett av å være på tur, og så skal man opp å gå på ski dagen etter, i det lille lyset som er.

Rømmegrøten er tradisjon på nyttårsaften

Rømmegrøten er tradisjon på nyttårsaften

Spekematen skal anrettes pent til fest

Spekematen skal anrettes pent til fest

Det er bedre å tenne lys enn å forbanne mørket

Det er bedre å tenne lys enn å forbanne mørket

Eventuell morgentretthet på nyttårstur kommer stort sett av at man blir vekket for å utnytte dagslyset til skitur. Ingenting en god porsjon havregrøt ikke kan fikse.

Eventuell morgentretthet på nyttårstur kommer stort sett av at man blir vekket for å utnytte dagslyset til skitur. Ingenting en god porsjon havregrøt ikke kan fikse.

Vi pakket det nødvendigste og satte avsted over de øverste Åklitjønnan. Været var flott og føret forferdelig; null problem når man ikke skal langt. Opp gjennom Fjelldalen hadde vi skispor å følge, og i et magisk midtvinterlys var det en flott opplevelse å karre seg oppover til lyden av en klukkende bekk som gikk delvis åpen. Vi kom ikke helt til Åklinuten denne dagen, nabotoppen fikk holde.

På vei opp Fjelldalen

På vei opp Fjelldalen

Lunsj i en helling.

Lunsj i en helling.

Kvelden kom idet vi nærmet oss Eriksbu igjen, til gryterett, rødvin gitar og generell sosialisering.

Christine henter frem skjulte talenter

Christine henter frem skjulte talenter

Neste dag var det meldt en del vind, så vi tok tidlig avgårde. Ingen grunn til engstelse, det blåste ikke på langt nær så mye som værmeldingen truet med. Faktisk ble turen ned fra fjellet i bil det skumleste: Det hadde fryst på, så forholdene som gav oss herlig fast overvann å gå på over Kroktjønn sørget for at den bløte veibanen var blå og livsfarlig. Etterhvert dukket strøbilen opp, og vi listet oss forsiktig ned før vi suste tilbake til byen.

Tilbaketur i gråværet

Tilbaketur i gråværet

SJN_1598

Bambi på glattisen, i medvind. Bare å la vinden ta tak i sekken og stå på stålkantene over Kroktjønn.

Snart ferdig med glattisen.

Snart ferdig med glattisen.

Som man sier: Ingen turte annet enn å si at det hadde vært en fin tur.

Nyttår på fjellet

steinjak Skitur

Når julen mest av alt fremstår som en vindfull og hustrig imitasjon av oktober, bare med kortere dager, og når folk flest er mer bekymret at blomstene skal begynne å spire enn for all snømåkingen som venter utenfor døren, er det vitterlig på tide å grave seg dypt ned i nedbørs- og temperaturstatistikker og jakte på det hvite gullet. Vår bil var lastet med skisko, skijakker, skismurning, ski (fire par), skihansker, skiluer, skifeller, skistaver, et cetera, og vi aktet ikke å ha transportert dette rundt i Norges land uten å ha hatt nytte av det.

En romjulsdrøm

En romjulsdrøm: Dette var vår plan for siste del av romjulen

Etter grundige studier av snøkartene på senorge.no, kryssjekking mot yr.no og litt telefonering med diverse fjellstuer og venner som allerede var reist opp i høyden, ble det besluttet at Norefjellryggen og Eggedalsfjellene var det eneste fornuftige alternativet i nærheten. Vi utsatte avreisen med en dag på grunn av varsel om stiv kuling i fjellet, men femte dag jul bar det avgårde.

Det er en god følelse å heise sekken opp på ryggen og vende skituppene oppover bakke. Føret var fint, været likeså, humøret det samme. Med friske steg la vi i vei oppover fra Tempelseter med sekkene søkklastet med fristelser – det var da tross alt jul fremdeles!

DSC_8905

Da vi nærmet oss toppen, ble vi møtt av en scooter. Det var tilsynet som hadde hentet søppel og protokoller, og som skulle sette ut mer kvist langs ruten opp. Vi slo av en prat og gledet oss over at de hadde fyrt i kafé-avdelingen, før vi trampet oss opp de siste motbakkene. Vinden tok (som vanlig) godt over vannet, så det var godt å kunne konstatere at tilsynet hadde gjort en grundig jobb med å grave frem døren, stort sett den eneste delen av bygningen som ikke var dekket av snø.

Høgevardehytta rett før soloppgang femte dag jul

Vel inne fyrte vi opp selvbetjeningsavdelingen og begynte med forberedelsene til middag. Rømmegrøt, spekemat, øl og akevitt; intet mindre kunne man skilte med til oppdekning denne kvelden, og når maten var fortært og øyelokkene ble tunge, bar vi ned madrasser og rullet ut soveposene på kjøkkengulvet. Før vi sovnet, kunne vi beundre stjernehimmelen over oss gjennom vinduene.

Vi våknet til noe så sjeldent som en helt vindstille morgen på Høgevarde, klokken var syv. Jeg var raskt ute av posen for å legge i ovnen, opptenningsveden var klargjort kvelden før. Typisk nok kom jeg på den geniale idéen å krabbe ned i posen igjen etterpå, og med det røk forsettet om en tidlig start. I tillegg kom lyset i det jeg sto opp for andre gang, med det resultatet at jeg brukte en god del tid ute med kameraet (så lenge at Fruen kledde på seg for å gå ut og lete…) i stedet for å forberede avmarsj.

Vinterstille morgen

Alt i alt ble avreisen i retning Toveseter noe senere enn planlagt, og det var ikke helt heldig med tanke på melding om økende vind og snø utover dagen – og at dagen i seg selv ikke er så altfor lang på denne tiden av året. Heldigvis er det ikke noen lang tur mellom de to hyttene, og føret var godt, så vi nøt turen ned mot Ruten og inn mellom fjellene rundt i fulle drag.

En fornøyd turgåer

Skyene kom tidligere enn meldt, lyset ble flatt, og da vi kneppet av underlag og spade for å rigge til lunsj begynte det å snø. I løpet av få minutter var sikten redusert til ganske få meter. Da hadde vi brukt under to timer på halve turen og nesten alle høydemetrene, det var bare siste stykket over Gråfjell som gjenstod. Det var ikke mye å gjøre med det, vi koste oss med lunsj og håpet at det skulle lette litt akkurat når vi skulle over toppen.

De siste konturene før lyset blir flatt og sikten forsvinner

Så hender det av og til at ikke alt er som man skulle ønske, og sånn var det denne dagen. Vinden økte på, snøværet ble tettere og vi var ferdige med lunsjen. Det første stykket oppover var det fortsatt enkelte staker som sto ute, og vi fant én etter én inntil vi ikke så flere. Da kom kompasset frem, og vi tok oss opp i dalen hvor vi kunne følge kanten av toppen. Her kom vi over en og annen stake, men de var ikke så lette å se, all den tid at de var dekket av is. Så ble whiteout’en total, men vi var i en dal vi kunne følge et stykke nedover, så vi tok av skiene og gikk forsiktig til fots nedover. Høydemåleren på GPS’en ble tatt frem, slik at vi kunne ta ut av dalen ved rett høyde. Da vi kom ned dit, var det marginalt mer sikt, så vi fant veien over en myr og ned til en bekkedal vi kunne følge helt ned til under 1000 meter. Her var vi også litt skjermet for vinden, men vi tok det rolig i det flate lyset og passet godt på å holde oss unna alle overhengende skavler på vei nedover.

Vel nede ved Fiskeløysingen var sikten bedre, men været tok seg stadig opp, og tiden gikk litt for fort mot solnedgang. Isen på vannet så ikke spesielt trygg ut, så vi bestemte oss for å tråkle og bakse oss på tvers av tre åser med sikte på å finne en hytte ved Nedre Tovevatnet som kjent punkt på veien og utgangspunkt for eventuell kompasskurs mot Toveseter.  Da vi nådde dit, nådde mørket oss, og vi så at elven Tova gikk delvis åpen. Det førte til en del knoting, inkludert prøving av en snøbru som viste seg å være for svak, før vi endelig fikk krysset og satt kursen nordover myrene. På kommando fra Fruen ble GPS’en tatt frem for å dobbeltsjekke, slik at vi ikke skulle gjøre noen tabber. Ganske snart så vi omrisset av tre hytter foran oss, og endelig var vi fremme.

DSC_8967

Toveseter sett fra sør, bildet er tatt morgenen etter

Det lå en folder sammen med protokollen hvor det sto at det kunne være vanskelig å fyre hytten varm ved vind om vinteren. Dette kan jeg skrive under på; muligens kan det skyldes at det er et stort hull i veggen i enden av langbenken ved bordet, ellers så skyldes det at det trekker så godt i ovnen at det ville ført til ekstremvarsel dersom slike vindstyrker skulle forville seg innenfor Ring 3. Både fyrstikker, stearinlys-stubb og begynnende bål ble resolutt blåst ut. Heldigvis sto det en flaske rødsprit i gangen. Fy meg, min juksemaker!

Været holdt seg i gang utover kvelden, men det plaget ikke de to turgåerne som satt godt beskyttet inne og gomlet gryterett og drakk rødvin. Eneste minus var at bekledningen for dobesøk blir ganske omfattende av den slags værforhold.

Passende antrekk for dobesøk

Vi sov begge godt, sunget i søvn av vindens uling utenfor vinduene, og da vi våknet hadde temperaturen falt til sørgelige tre grader inne. Da var ullgenseren god å ha, og med litt konsentrert sprengfyring hadde vi snart passe frokosttemperatur. Kaffe og havregrøt.

Morgenstemning

Det ble en rolig morgen, for været var meldt å gi seg utover dagen, og vi hadde flere skjermede alternativer til rute ned mot Skareseter, selv om vi helst ville over fjellet. Etter en «second breakfast» bestående av gårsdagens gryte, satte vi lemmene for vinduene og la avgårde langs myrene i retning av skiløypen mellom Haglebu og Tempelseter. Her møtte vi dagens første dagsturister, og det gikk radig opp til løypekrysset ved Fiskeløysingen. Den siste dagen i 2013 viste fjellet seg fra sin beste side (selv om det blåste litt), og vi tok over fjellet mot Skareseter. Snøfokket kom stort sett aldri over knehøyde, og utsikten var formidabel, der vi speidet bort mot Bleryggen og Gaustatoppen i det fjerne.

DSC_8976

Vel nede ble vi tatt i mot med en riktig lekker romjulslunsj, kaffe og mulighet for en varm dusj (det satte sikkert de andre like stor pris på som oss…). Så var det i gang med matlaging og generelle festligheter ut året. Det varte ikke lenge etter kalkunen var fortært før vi måtte ut i snøen og skyte opp årets fyrverkeri og ønske et spennende og turfylt 2014 velkommen.

Salutt for 2014

Den første dagen i det nye året hadde vinden økt på, og vi måtte snu da vi kom opp på fjellet: Samtlige hankjønn hadde bestemt seg for å ta en skitur for å hente vår bil, men vi var kommet sent avgårde mot Tempelseter, og med vind, snø og tåke så vi ikke merkingen; vannene var ikke sikre, og det gikk raskt mot kveld, så delegasjonen måtte venne slukøret tilbake til sine respektive bedre halvdeler. Resten av dagen gikk med til å lirke og lure og dytte og banne en viss Volvo opp bakken slik at turfølgets eneste firehjulstrekker (vår) kunne hentes på Tempelseter, og de som hadde hytte samme sted kunne komme i gang med fyring og vannhenting. Dagen ble avsluttet med herlig kveldsmat på Hønefoss, før vi kjørte nordover andre nyttårsdag.

De beste ønsker for et fabelaktig år!