Posts in Category: Tekst

En høysommerdags dagdrøm

Som om hun nettopp hadde spist seg stappmett på kastanjer. Setningen bare ramlet inn i bevisstheten, ubedt, men velkommen, hvorfor ikke? Hun smiler på den måten man helt sikkert gjør om man har spist seg stappmett på kastanjer, tror jeg, har aldri smakt. Ut av smilet renner drømmene hennes, sjablonger å fylle, av typen som skjærer vekk alle de uregelmessige hjørnene som er en selv, hun vil lykkes i kunsten, maler akvareller og akryl, håret hennes er kastanjebrunt, langt, nyvasket, men tørt igjen. Sikkert litt fuktig eller mykt etter oppstigningen, men det er vanskelig å si på avstand, jeg kan lite annet enn å gjette ut fra de små hårene som har krøllet seg opp i pannen, i forkant av de lange stråene som er samlet i en tykk hestehale bak.

Jeg drikker vann fra vannflasken min, den er halvtom. Hun snakker til alle som om det var en selvfølgelighet at man kunne gjøre nettopp det, vi er tilsammen fire jenter, og det er høysommer, som egentlig betyr at den lyseste dagen forlengst er passert, det er bare treghet i systemet som gjør at varmen kommer for alvor først senere. Under oss ligger skogen, vi er bare et lite titalls meter over tregrensen, og fortsatt er det enkelte små busker her og der på begge sider av den lille steinknausen vi har satt oss til på. Skogen rommer bare vanlige trær, tror jeg, den har ganske så sikkert ingen kastanjetrær gjemt vekk mellom gran og lerk, bjørk og selje. Hun snakker om å kjøpe et fraflyttet kapell, eller kanskje et småbruk, ingen andre sier noe, ha åpen dør for kunstnere som vil bli kortere eller lengre tid. Vi blir smittet av latteren, fortid og fremtid opphører å eksistere, og drømmene kunne like gjerne vært absurde sammenstillinger av fremmede ord, bare talt musikk og helt irrelevant, eller det motsatte, det spiller ingen rolle.

Etter rasten går vi videre, men ingen snakker. Det hverken regner eller blåser, naturen er fanget i et statisk øyeblikksbilde i blått og gull, og vi går oppover og videre under en skyløs himmel på en brunstøvet og tydelig sti, ingen fugler synger, eller så legger jeg ikke merke til dem. To av oss blir hengende etter i motbakken, jeg stopper og fyller vannflasken i en bekk og blir alene, men ikke langt etter de andre. Vannet er klart og iser mot den venstre hånden min, fingrene setter pris på forfriskningen. Hvis jeg hadde spist meg stappmett på kastanjer, ville jeg stukket hodet ned i bekken, helt under vann, og plutselig åpnet øynene og sett rett inn i alle de skumhvite boblene som rislet over ansiktet.

Requiem for en førjulsdrøm

	Jeg hadde en drøm, en førjulsdrøm.
	
	En drøm,
	en forventning,
	en forestilling.

Requiem æternam dona eis, Domine,
et lux perpetua luceat eis.

Grant them eternal rest, O Lord,
and let perpetual light shine upon them.

	Circus Shopping, Trondheim:
	Tillært leende
	oss i mellom
	en munter tråd
	spunnet rundt byttet av bakverk
	  mot elektroniske penger,
	jeg sier:
	  sukker til sjelen,
	jeg tenker:
	  Anima Sana In Coropore Sano (ASICS).
	Kaffe i et skuffende pappkrus,
	muffinen glemmes
	bit for bit.

	Tiden eies
	gjennom evne til handling,
	det handlende mennesket:
	  alltid parat,
	  aldri tilfreds.
	Jeg eier ikke
	handlelykken.
	
Kyrie eleison;
Christe eleison;
Kyrie eleison.

Lord have mercy;
Christ have mercy;
Lord have mercy.
	
	Det er først nå jeg ser dem
	  – juletrærne –
	men de er av plast, rekvisitter,
	  markører,
	ikke virkelighet.
	
	Så legger jeg merke til nettet,
	over meg.
	
	Overhuden
	spent opp under blodårene:
	  strøm, vann, ventilasjon.
	En barrière
	for å holde illusjonen på plass,
	sørge for at rommet holder
	  sammen,
	som et sted
	for opplevelser
	på pengenes premisser
	  alene,
	i jakten på en tilværelse
	vi konstruerer
    for å holde farten oppe,
    ikke velte
	  etthjulssykkelen.

Dies iræ, dies illa,
Solvet sæclum in favilla:
Teste David cum Sibylla.

Tuba, mirum spargens sonum
Per sepulcra regionum,
Coget omnes ante thronum.

The day of wrath, that day
Will dissolve the world in ashes
As foretold by David and the sibyl!

The trumpet, scattering a wondrous sound
through the sepulchres of the regions,
will summon all before the throne.

	Norwegian Outlet, Vestby:
	De sover ikke bort,
	  spiller ikke,
	muligheten,
	jeg snur meg
	  i sengen.
	Begeistret, beveget,
	oppildnet av spillet,
	  tilbudets trompet,
	varselet om
	svartfredag.

Lacrimosa dies illa,
Qua resurget ex favilla
Iudicandus homo reus:
Huic ergo parce, Deus.

Pie Iesu Domine,
Dona eis requiem. Amen.

Tearful will be that day,
on which from the ashes arises
the guilty man who is to be judged.
Spare him therefore, God.

Merciful Lord Jesus,
grant them rest. Amen.

	E6, et sted i Oppland:
	NRK Radio utvider
	ordforrådet mitt,
	flerjulers kredittgjeld
	meldes det om.

	Ett kort skal samle dem,
	ett kort skal finne dem,
	ett kort betvinge dem
	og i mørket binde dem.
	
	(The Master Card.)

Sanctus, Sanctus, Sanctus,
Dominus Deus Sabaoth;
pleni sunt caeli et terra gloria tua.
Hosanna in excelsis.

Benedictus qui venit in nomine Domini.
Hosanna in excelsis.

Holy, Holy, Holy,
Lord God of Hosts;
Heaven and earth are full of your glory.
Hosanna in the highest.

Blessed is he who comes in the name of the Lord.
Hosanna in the highest.
	
	Oslo sentrum:
	De lurte meg,
	50%;
	jeg snur i døren.
	
	Butikkene truer
	med at årets jul blir min siste,
	  den ultimate,    ytterste,
	bare jeg handler hos dem,
	vil så intet ha mening
	  etter dette?
	Dette året blir mitt første
	uten pepperkakehus
	til meg selv.
	
Agnus Dei, qui tollis peccata mundi, dona eis requiem,
Agnus Dei, qui tollis peccata mundi, dona eis requiem,
Agnus Dei, qui tollis peccata mundi, dona eis requiem sempiternam.

Lamb of God, who takes away the sins of the world, grant them rest,
Lamb of God, who takes away the sins of the world, grant them rest,
Lamb of God, who takes away the sins of the world, grant them eternal rest.
	
	Jeg hadde en drøm, en førjulsdrøm.
	
	Jeg drømte ikke om hvit jul,
	eller en rapphøne i pæretreet.
	Lyden av dombjellene
	ramler ut
	  av høyttalerne,
	taper seg hult
	over et øde torg,
	i trengsel,
	en søt lukt
	  av Glühwein,
	  av nystekte sveler,
	  av brente mandler,
	men det er så stille her,
	ingen mennesker er igjen,
	bare skallet
	av det de tok fra oss.

Vi får gi handelsstanden og oss selv en velfortjent pause og vende oss mot hverandre i julehøytiden, mens vi drømmer at vi er fire år, eller nesten fem. Gledelig jul!

I fortryllet takknemlighet

Jeg var egentlig bare på vei hjem, en anelse fukt kunne kjennes i fjellstøvlene, regnet trommet forsiktig mot hetten, og stien var kjent. En hel junidag hadde jeg tilbragt alene ute i skogen: Sett, hvilt, fotografert, reflektert, vandret, drukket kaffe og lyttet til stillheten mellom hver regndråpe mot duken jeg hadde spent opp mellom tre furuer der jeg tok rasten min i lyngen, speidende ut på trær, mose, regndråper og en og annen drivende tåkesky som smøg seg lydløst mellom trærne. Jeg trenger ikke bål med regn og tåke som selskap i aleneheten. Bare jeg kunne finne et bedre ord enn alenehet, noe så vaklende konstruert funnet opp for å sette pris på noe så nødvendig og vakkert som den tiden man tilbringer i eget selskap, som Thoreau er berømt for å ha sagt: I love to be alone. I never found the companion that was so companionable as solitude.

Etter hvilen hadde jeg fulgt et brudd i terrenget – merket som stup på kartet – for geologen en lagdelt historiebok, for fotografen et vell av linjer, mønstre og muligheter en maler ikke ville klart å drømme frem, for vandreren en linje som leder en i en retning han ikke ville diktet seg selv, et kompassets hvileskjær. Jeg kløv over kampesteiner og røtter, vasset i myrpytter og forlot alle synlige spor etter de som har gått der før meg, trodde jeg. Plutselig trommet ikke lenger regnet mot den røde hetten, jeg stod på tørt land under en steinheller. Man er aldri den første til en slik, jeg måtte sette meg ned litt, fylle min del av fellesskapet med de som var her før meg og jeg aldri skal få møte.

Nå er helleren kun et minne, termosen er tom, og vannet har definitivt trengt inn i den høyre støvelen. Jeg kommer til et stiskille, og selv om strakeste vei er til høyre, dreier jeg av mot venstre – hjertesiden, sies det – ned mot bekken som jeg kun hører det stille suset og sildringen fra. Stedet jeg har krysset den før ligger der slik jeg husker det, men denne gangen fristes jeg ikke til å prøve å fange det med kameraet, jeg skal hjem nå. I stedet skritter jeg over, fra stein til stein, og inn i den tette vegetasjonen på andre siden, inn i duften av våt skog i juniregn. En gren kjærtegner ansiktet mitt, jeg skyver en annen til side, og like brått som alltid er hovedstien på den andre siden under føttene på meg.

Med ett faller et løsrevet sitat av Rune Christiansen meg inn:

Men “å ha fred med seg selv” var vel det samme som å benekte at man tross alt var en del av alt omkring – alt det betydelige og alt det banale man gikk opp i, de små og store forstyrrelsene som bidro til å gjøre en herdet, kanskje til og med fri.

— Rune Christiansen: Ensomheten i Lydia Ernemanns liv

Jeg tar noen få skritt oppover stien, men et eller annet får meg til å stanse: En av de små, frigjørende forstyrrelsene når underbevisstheten prøver å fortelle en noe og man er heldig nok til å høre etter. Hele dagen har jeg jaktet på gode komposisjoner, men typisk nok er det når jeg slutter å lete at jeg finner. Stativet kommer ut av sekken, den ene foten synker delvis ned i gjørme, jeg må forlenge den. Kameraet monterer jeg oppå og skrur frem de rette innstillingene. Regnet er som glemt. Så, i et fortryllende øyeblikk, før kameraet er i gang med eksponeringen, hopper et rådyr over stien få meter lenger frem – det enser meg ikke – og jeg fylles med den takknemligheten det gir å få bivåne det ekstraordinære i det som for naturen er det helt alminnelige. Bildet sikres, og jeg trasker hjemover uten å tenke mer, i fortryllet takknemlighet over den lille forstyrrelsen som for et nådegitt sekund gjorde meg fri.

En forsinket sommer med Montaigne

Den første snøen. Jeg trekker soveposen tettere omkring meg og legger meg over på siden, har våknet med halve posen full av snø før. Før jeg sovner igjen tenker jeg på hvor priviligert jeg er som får sove ute når det første snøfallet varsler om en årstid vi har ventet på. Neste gang jeg våkner er det lyst. Det sarte morgenlyset har formodentlig omsluttet den grønne kokongen som ligger rett ut ved siden av en gul sekk og et par sko på påler, med sålene opp, men nå har en overskyet formiddags flate lys pakket seg rundt hver eneste gjenstand i naturen slik at ingen skygger kan sees. Jeg ser meg om etter snøen. Overalt er det høst, i rødt, grønt, gult og brunt, men ingen spor etter snø, ikke engang rim; jeg må ha drømt. Tilbake på rygg igjen, jeg lukker øynene og driver tilbake i drømmeland.

Etter å ha våknet i dagslys for andre gang hører jeg en velkjent lyd fra sekken, verden kaller. Det er et bilde fra en flybusstur inn mot Bergen sentrum, fra en kollega som har vært oppe i timesvis etter å ha blitt utskremt på første fly til en konferanse alle hadde glemt. Jeg drar på meg ullgenseren og sender en selfie, med søvntroll i øynene. Så fisker jeg jakke og bukse ut av sekken og kommer meg opp og i gang med dagen. Soveposen i et tre, et kvadrat i etasjer av grov kvist og en flammende tennbrikett dekket med småkvist i midten. Kaffekjelen på toppen. Jeg registrerer noen nye gnisthull i buksen etter kvelden før, så finner jeg stillingen med ryggen opp mot en tømmerstokk som lå så beleilig til ved steinsirkelen i en liten fordypning i terrenget. Jeg har funnet frem hit ved et slumpetreff.

Yours truly og søvntrollene

Yours truly og søvntrollene (mobilbilde)

Matpakken smaker som matpakker skal på tur, og den som ikke vil våkne av den kaffen jeg presterer å tilberede våkner nok aldri, jeg har virkelig tatt dette med å være raus med seg selv på alvor denne morgenen. Raus er jeg også med tiden, stadig reiser jeg meg og sager noen nye kubber av en tørrgran jeg brøt av og bar tilbake kvelden før; selv om den var tre meter lang, var den så lett at det var uproblematisk å bære den i én hånd tilbake til bålplassen – nå slikker flammene grådig om de sprakende kubbene i spranget fra fast form til varme, røyk, lys og aske. Klokken vier jeg ikke mye oppmerksomhet, og kollegaen er det stille fra etter han ankom konferansen. Røyken stiger i hovedsak rett opp, og selv om jeg ikke er lenger fra nærmeste turvei enn min neste rekker å kjøre i blinde i tunellen under her mens han klikker “like” på mobilen, føles det som om jeg er helt alene langt fra folk. Kun hvis jeg vrir hodet mot venstre kan jeg se byen, det lyste derfra i går. Jeg ser mot høyre. Etter en lang stund heller jeg resten av vannet fra flasken over det lille som er igjen av bålet, spenner kaffekjele, kopp og liggeunderlag utenpå sekken og trasker tilbake til hverdagen; det vil si, jeg stopper underveis og fyrer et bål til halvveis, selv om det bare er en halvtime å gå hjem, sjokolade og peanøtter til lunsj.

Den som ikke våkner av dette brygg vil aldri våkne igjen

Den som ikke våkner av dette brygg vil aldri våkne igjen (mobilbilde)

Dagen før hadde vært som alle andre dager, i alle fall inntil klokken ble halv fem. Da slo det meg: Jeg vil på tur. Tanken var ikke før tenkt, så konkluderte jeg med at “det kan jeg faktisk gjøre, det gjør jeg faktisk”. En kjapp tur i kjelleren senere stod jeg og smurte brødskiver ved kjøkkenbenken, søndagsmiddag hadde jeg allerede spist. Etter å ha puttet mat, kaffe og en bit av en nystekt focaccia i sekken, skrev jeg en lapp til min kjære: “Hei! Har dratt i skogen, alene, har med sovepose. Kommer hjem i morgen en gang. Stein Jakob” Deretter snørte jeg skoene, tok sekken på ryggen og låste døren bak meg. Uansett er det ikke sunt å sitte hjemme en hel kveld uten å gjøre noe som helst:

Det forekom meg at jeg ikke kunne gjøre min sjel en større tjeneste enn å la den få være helt uvirksom, bare opptatt av sine egne ting. Den skulle få stanse opp og hvile i seg selv – mer satt og moden som den omsider var blitt. Men jeg finner at: Uvirksomhet avler bestandig en vaklende tanke, og at den tvert imot oppfører seg som en løpsk hest.

Michel de Montaigne: Essays

Å helt plutselig være på tur er en befriende følelse: Med ett har en ganske alminnelig søndag ettermiddag blitt et stykke plusstid, en tur ut av intet – fra intet, til intet og imellom trenger der ikke være mer enn intet, for å parafrasere over en av Zappfes berømte utsagn. Og en parafrase kunne kanskje ikke passet bedre enn nettopp her: I sekken hadde jeg En sommer med Montaigne av Antoine Compagnon i Agnete Øyes oversettelse, en nedtegnelse av en serie miniforedrag på fransk radio i fjor sommer med utgangspunkt i Montaignes Essays. Et av sitatene som fikk en tusjstrek i margen denne kvelden var dette:

Selv vrir jeg heller på et godt sitat for at det skal passe inn i min tankegang, enn jeg vrir på den for at sitatet skal passe inn. Tvert imot er det ordene som skal tjene tanken og rette seg etter den.

Michel de Montaigne: Essays

Langs veien hilste jeg blidere enn jeg hadde planlagt på alle jeg møtte, foretagendets positive ånd løftet min egen til høyder jeg sjelden når på randen av en ny serie hverdager. Imot meg kom alle slags folk, noen jogget i trange klær og hvite ledninger godt dyttet inn i ørene, en dame hadde funnet dunkåpen i skapet og kom langsomt spaserende i støvlettene sine, en far – kunne han være tysk? – syklet langsomt bak sin sønn med en tom sykkelvogn på slep, moren traff jeg noen hundre meter lenger inn langs veien. Da jeg gikk ut hjemmefra, hadde jeg planlagt å ta av til høyre etter Garnisonsbekken og søke en av høydene mellom den og Høvringberget, men det føltes bare ikke rett, så jeg fortsatte. Planleggingsmaskinen i toppetasjen gjorde som GPS’en i bilen: Recalculating. En høyde jeg hadde vært oppe på tidligere ble plukket ut. Til ingen nytte, selvsagt – plutselig fikk jeg en trang til å ta av, ut i bushen til høyre, det var stupbratt. Idet jeg skrittet over grøften kom en underlig fremtoning opp bakken: Staver, men ingen ski, jogging og stavtak med store øreklokker. Samtidig som armer og ben skulle trenes og ørene tutes fulle, kunne det virke som han også trente på et bredt utvalg av kopuleringslyder med det samme, og jeg passet på å ha kommet et stykke opp i skrenten før han nådde et slags klimaks på toppen av bakken. Jeg tok meg i å ha medfølelse med eventuelle naboer vegg i vegg ved de anledninger han kommer på tanken å faktisk gjennomføre forplantningsforsøk.

Skiløs trimmer søker ikke skogens ro

Skiløs trimmer søker ikke skogens ro

Selv var jeg også anpusten idet jeg kom over kanten av skrenten og rev kameraet ut av vesken for å ta bilde. Stoppet idet jeg gjorde det fordi jeg kom på at jeg var i ferd med å begå det som kanskje kan sies å være det motsatte av et vellykket naturfoto: Selv om jeg forsto at det var noe med stedet som kunne være verdt å ta med seg videre, har jeg innsett at det alltid lønner seg å ta tid nok til å stoppe å kjenne etter hva det er som har fanget oppmerksomheten – såpass skylder man de som eventuelt utsettes for det resulterende fotografiet. Som Ansel Adams sa at “there are always at least two persons in a photograph: the photographer and the viewer”, sier Montaigne:

Det som sies tilhører halvveis den talende, halvveis tilhøreren.

Michel de Montaigne: Essays

Det er kanskje essensen i all formidling: Å få mottakeren til å identifisere seg med en selv, å la ens uttrykk bli del av mottakeren. Når jeg leser bøker, kommer en hel del løkker fra min egen tråd gjennom livsveven opp og knytter seg sammen med tråden gjennom fortellingen, og lesingen blir på den måten en tolkning av min egen selvforståelse; det samme opplever jeg i møtet med bildende kunst, som i fotografier. Kanskje er det en essensiell del av kunstens natur, at den makter å bevege – og at vi kan bare beveges gjennom noe vi allerede har erfart eller i det minste kan klare å identifisere oss med. Compagnon gjør en glimrende oppsummering og trekker resonnementet videre til opplevelsens betydning for det vi kaller livserfaring:

Han leser og siterer dem for å få større kunnskap om seg selv. Men å vende seg inn mot seg selv er også å vende seg ut mot den andre, selvinnsikten er et forspill til å vise den andre oppmerksomhet.

Antoine Compagnon: En sommer med Montaigne

Over neste bakketopp fant jeg mer enn jeg hadde kunnet håpe på: En opparbeidet bålplass, et pent surret skjelett av en gapahuk, litt furuved kappet i fine lengder. Jeg la fra meg sekken, gikk et par runder rundt meg selv og tok sagen fatt for å skaffe mer brensel. Saging varmet også denne dagen, og snart varmet bålet like mye. Lyset var i ferd med å forvandles fra grått til blått, og jeg bukserte meg på plass på liggeunderlaget med ryggen mot en hvit og naken furustamme lagt på tvers og noterte i den lille svarte boken min:

Det slår meg: Dette skal være kroken min, konkret og metaforisk, bare et åndedrett unna. Hakuna matata.

Fra Stein Jakobs lille sorte

Hakuna matata, det er ingen bekymringer. Det er ikke bare i Løvenes konge (1994) de har funnet bruk for den formuleringen: Allerede i mitt fødselsår (1982) sang gruppen Them Mushrooms frasen om og om igjen i sangen Jambo Bwana på Swahili, året etter kom Boney M. med Jambo – Hakuna Matata, og etter nok et par år er dette de første ordene datteren til bjørnen Bamse ytrer i tegneseriebladet med bjørnens navn. Kun Skallmann forstår hva det betyr, og dette blir et hemmelig motto for henne og Skallmann. Pussig, Bamse var det første jeg leste på egenhånd: Jeg har et minne fra en overkøye i Skogåsveien 33, Tromsø, hvor jeg som femåring ligger på magen og leser i Bamse – for der er replikkene skrevet med blokkbokstaver.

Høstfargene skifter, det gule og røde viker for det brune, vi gleder oss til vinteren nå

Høstfargene skifter, det gule og røde viker for det brune, vi gleder oss til vinteren nå

Bare et åndedrett unna viser til min nyvunne entusiasme for Mindfullness, som er noe nymotens vi moderne mennesker må lære oss, må vite, selv om det er lærdom som har vært med i alle fall de østlige kulturer i uminnelige tider. Montaigne har også en variant av det samme, skal jeg i løpet av kvelden få erfare:

Når jeg danser, danser jeg, og når jeg sover, sover jeg; ja, når jeg går en ensom tur i en vakker lund, kan jeg nok en del av tiden tenke på andre ting, men jeg vil snart kalle tankene tilbake til spaserturen, lunden og ensomhetens sødme, og til meg selv.

Michel de Montaigne: Essays

Jeg stod opp, strakk meg etter mer ved og helte vann i svartkjelen. Et sted i skogen, langt unna, kunne jeg høre en hund gjø, og byen viste seg frem som en tue full av gule og hvite bær mellom trærne, et rødt tyttebær markerte toppen av Tyholttårnet. Hodelykten måtte frem for å fortsette lesingen av den lille, gule pocketboken. Her og der satte jeg små streker i margen, og av og til måtte notatboken frem idet en refleksjon traff meg og vippet meg ut av boken og inn i meg selv. For eksempel:

Det slår meg at jeg kanskje er i ferd med å bli en parodi på meg selv – eller arketypen jeg streber etter å fremstille meg som – her jeg sitter ved bålet og leser fransk filosofi i halvmørket.

Fra Stein Jakobs lille sorte

Jeg kan huske at jeg i gjerningsøyeblikket satt med en bit hjemmebakt focaccia i hånden og nippet til koffeinfri sitrongress- og ingefærte mens jeg moret meg over hvorledes Montaigne omtaler seg selv med en god dose selvironi som et overraskende effektivt innsalgsmiddel for det han beskriver som private refleksjoner for hans nærmeste krets, et verk som har inspirert tenkere i de vel fem hundre årene(!) som har rukket å passere siden han la på røret for godt. Eller vent, det var vel neppe annet enn spanskrør på den tiden. Faktisk var Montaigne overraskende fremsynt med sitt syn på imperialismen som ødeleggende for de sivilisasjonene man koloniserte, motstand mot bruk av tortur mot hekser (Bush har neppe lest sin Montaigne), og i overbevisningen om at utdanning er mer enn pugging til prøver – den boklærde mannen omtalte forøvrig seg selv som både uvitende og hukommelsesløs. Hva med å tenke litt mer helhetlig enn kun resultater på PISA-tester:

Montaigne foretrakk et “veldannet” hode fremfor ett som var “velfylt”. (…) “Man burde spørre seg hvem som forstår best, ikke hvem som forstår mest.”

(…)

Samvittighet, altså ærlighet og moral, er jo all undervisnings endemål. Det er det som blir igjen når man har fordøyd det hele og glemt det meste.

(…)

Denne uvitenheten, som er den endelige lærdommen i Essays, er ikke en primitiv uvitenhet, den “toskete uvitenheten” hos en som nekter å søke kunnskap, men den lærde uvitenhet, den man oppnår etter å ha gjennomsøkt kunnskapene og oppdaget at de ikke er noe annet enn halvkunnskaper.

Antoine Compagnon: En sommer med Montaigne

Forskjellen på de ulike typene uvitenhet leder meg til å tenke på et tilfeldig møte med en iraner i sommer. Familien hennes flyktet fra regimet der, og da vi begynte å diskutere de litteraturanbefalingene hun gav meg (Rumi, Mahfuz, Khayaam) slo det meg hvordan perserne hadde et kulturelt sett godt grunnlag for en vellykket multikulturell stat allerede på 1200-tallet: Det sies at i begravelsen til Rumi var representanter for alle de største religionene til stede. Da jeg spurte henne om dette – hvordan kan det ha seg at et folk med den slags kultur ender opp med et så intolerant lederskap? – svarte hun slik (fritt etter min vaklende hukommelses versjon av frøken Marijam): “De som har utdanning leser Rumi, de er imot prestestyret, men flertallet av det iranske folk er analfabeter og fattige bønder uten utdanning.” Dette fantastiske internettet har faktisk en fin tidslinje over religiøs toleranse, fra 4000 år før Kristus og opp til vår egen tid – hvor lang tid skal vi bruke på å få dette rett? Det finnes jo faktisk folk som skremmes av de som er annerledes selv i et høyt utdannet land som vårt.

Nok et selvsitat på vei, ikke fullt så dypsindig som Montaigne:

En slik høstkveld – alene ute – er 100% Stein Jakob-tid. Det er bra.

Fra Stein Jakobs lille sorte

Jeg ble sittende og lese denne kvelden. Biten med hjemmebakst forsvant sammen med rundt en liter te og en liten haug nøtter og sjokolade. Så var boken lest til ende og tittelbladet merket “Lest ved bålet på alenetur 18/10-15. Derav stedvis sot og tusj i margen.” Kort oppsummert, krotet ned med tusj en gang rundt midnatt:

Det er slett ikke så verst: Å sitte, nesten ligge, her ved siden av bålet og ikke vite hva klokken er, og heller ikke bry seg om det.

Å sitte her med resten av bålet føler jeg er helt i Montaignes ånd. 1500-tallsfilosofi i 2015.

Fra Stein Jakobs lille sorte

Underlaget rullet jeg ut på en flat flekk før jeg slapp den lefsen som en gang var en god tresesongs sovepose ned i grevlingtrekket og la ullgenseren sammen med stillongsen i soveposetrekket til pute. Med mine øyne lukket for natten er det på tide å gi Michel Eyquem de Montaigne – som forøvrig var født 28. februar, slik som jeg – det siste ordet:

Den vakre innskriften som athenerne hedret Pompeius’ ankomst til byen med, stemmer med mitt syn:

Som guders like regnes kan
kun den som vet han er en mann.

Det er den absolutte fulkommenhet, og nesten guddommelig, å kunne nyte sin tilværelse på tilbørlig måte. Vi søker andre kår fordi vi ikke forstår å leve under våre egne og går ut over oss selv fordi vi ikke vet hvordan det står til i vårt indre. Og om vi går aldri så mye på stylter, er det likevel våre egne ben som må bære oss. Selv på verdens høyeste trone sitter vi bare på vår rumpe.

De skjønneste liv forekommer meg å være de som tilpasser seg det alminnelige, menneskelige mønster, med orden og disiplin, men uten underverk, og uten å forlate det naturlige.

Michel de Montaigne: Essays

På vei hjem

Fjorden ligger der foran meg; små bølger skimrer i solskinnet, kaster spisse stråler på øynene. Den blå flaten er delt opp i vertikale stykker av de hvite mastene på seilbåtene i småbåthavnen og avgrenset av Fosen på motsatt side. En blåmalt kafé ligger i enden av gangstien som starter ved skotuppene og går helt ned til sjøen, en fyrlykt stikker opp mellom to av mastene uten seil. På en av to sidestilte benker med idyllisk utsikt mot sjø og noenlunde blå himmel sitter en skikkelse i signalblå fleecejakke og sort turbukse med oransje glidelåser, meg sett utenfra, og gjør noe helt vanlig – om enn noe uvanlig for stedet jeg sitter på, tar jeg meg i å tenke. Selvbevissthetens tiltrekkelse av blikk som ikke kastes. Bak meg går trafikken i bølger i takt med trafikklysenes skifter, de ruser motorene når de tar i gang, når de endelig kommer seg videre. Mellom meg og veien: Fortauet. En ansamling av ungdommer fra den videregående skolen siger langsomt forbi, mens to mødre på min egen alder må stoppe for dem ved søppelkassen i påvente av fritt leide til å buksere barnevognene rundt. Litt senere kommer en asiatisk kvinne gående, hun ser meg i øynene idet hun passerer, der jeg sitter og spiser av matpakken min på en benk som kanskje er litt malplassert i skjæringspunktet mellom park og trafikkmaskin. Møtet mellom et estetisk og et praktisk element i bybildet.

Kanskje tenker jeg på hun som smurte den, matpakken, de nennsomme hendene som løfter esken med lettmargarin av det hvite og grønne IKEA-brettet vi bruker til å flytte pålegg mellom kjøleskapet og kjøkkenbordet med, den røde ostehøvelen med riller, Tupperware-boksen med salami som må ha vært åpnet for å realisere den andre og nederste skiven i stabelen. Om jeg i det hele tatt burde ha tatt imot en slik pakke, er ikke matpakke smurt av ens kone selve symbolet på en uselvstendig og lite likestilt mann? Papiret krøller jeg sammen og stikker i sekken, ikke ettertenksomt. Det faller meg inn å stoppe ved den ene av de to kafeene jeg passerer på vei hjem, om den skulle være åpen, og jeg tar sekken på ryggen før jeg stiller meg til å vente i lyskrysset, som lydig borger av byen handler jeg i tråd med trafikkreglene. Denne gangen. Når jeg ser sørover, oppdager jeg at den delen av himmelen som har vært bak meg har antatt gatenes farge, og det blåser slik som det pleier å gjøre før himmelens metaforiske sluser skal til å åpne seg. Regnjakken har jeg i sekken; den er slitt og bør byttes ut, for jeg kan ikke reparere den selv, vil ikke heller.

Faren for opp-ned-kors til tross: Det er ikke hver dag vi får se kirken snudd på hodet, selv ikke med den gode oppslutningen om det fundamentalistene med frykt og forakt kalte "homolisten". Trondheim, september 2015 (mobilbilde)

Faren for opp-ned-kors til tross: Det er ikke hver dag vi får se kirken snudd på hodet, selv ikke med den gode oppslutningen om det fundamentalistene med frykt og forakt kalte «homolisten». Trondheim, september 2015 (mobilbilde)

Kaféen er stengt. Det er noen der inne, noen som har kommet på jobb en stund før det skal åpnes. Kanskje er det en ildsjel som har sørget for å holde liv i tradisjonen med en kafé akkurat her da forrigemann måtte takke for seg; det var en annen kafé her for noen år siden. Vedkommende pendler mellom innenfor og utenfor publikums sone, går frem og tilbake mellom lokalet og bak disken inne i det rødmalte bygget. Han er målbevisst og rutinert: Gulvet ble vasket i går kveld, og stolene og krakkene skal tas ned fra bordene, lysestakene skal ha nye telys, kaffe må kokes, ølkranene sjekkes, disken ryddes. Lokalets estetikk forandres gradvis fra arbeidsplass til et sted man kan trives, møtes, prates, drikkes under bordet og skilles for natten idet den neste dagen melder sin ankomst, med eller uten gode eller dårlige minner, ting man skulle ha sagt eller latt være å si. Kanskje er han ikke bevisst alle disse automatiske ritualene, ei heller at noen ser ham gjøre det og tenker over det for ham. Men ikke så lenge, snart er vinduet utenfor rekkevidde og den ansatte overlatt til seg selv og neste forbipasserende.

En gruppe barn i gule refleksvester står, ligger, sitter, løper, hopper, sutrer og ler seg rundt busstoppet, de er som en levende makroorganisme bygget opp av myldrende, fargerike individer med høyt lydnivå. Individer som skal fortelles at hver og én av dem er så utrolig unike at de kan – må? – bli hva de vil (bare det er bra nok for mor og far), selv om man på avstand ikke kan se forskjell på dem nå – og trolig ikke senere heller, når de fleste av dem etterhvert utgjør fremtidens kø foran kassen på Rema 1000 eller er den som kommer og setter seg ved siden av en på 07:55-bussen. Voksenpersonene som følger gruppen, som om de var hvilken som helst av de mange konstellasjonene av barn de får følge i løpet av et yrkesliv i barnehagen – og det er de jo også, uansett hvor unike de måtte være – passer på at ingen barn havner under trikken eller blir glemt igjen i gjemselleken bak søppelkassene. En jente i slutten av tenårene, hun later til å ta ut sine brutale estetiske behov gjennom tid tilbragt med en velassortert sminkepung, ser oppgitt på disse små, til tross for at det om et tiår eller to er en av hennes som står der med gul refleksvest og blir passet på av de samme voksenpersonene, eller av noen andre, kanskje til og med hun selv. Det er en stor oppgave å vokse seg klar til å forlate redet, slik hun kanskje selv snart er i ferd med å gjøre, det er de som ikke havner under trikken som overlever:

We have to continually be jumping off cliffs and developing our wings on the way down.

Kurt Vonnegut: A Man Without a Country

Solen har blitt gjemt vekk av skyene for en stund, og strekkets andre kafé kommer nærmere der den ligger i ly av gamle veggskilt som proklamerer at man her bedriver videoutleie; nå er det bare kioskvirksomheten igjen i nabolokalet til den nevnte kaféen. Der våger jeg ikke å gå inn, selv om det sitter en annen gjest der. Strikke-kafé. Det går sikkert an å skrive der også, eller lese, eller tenke på ingenting, men på et eller annet vis er det mer beklemmende uvanlig for en ung mann i starten av tredveårene å sette seg her, synes jeg, enn å spise matpakken i et veikryss til allmen beskuelse eller uten å bli lagt merke til, så jeg gir etter for den innbilte frykten og går forbi. Man kan skrive på kaffebar, hipstersteder (til nød) og de bruneste buler, steder med respatexbord med slitemerker etter halvlitersglass (ser jeg for meg), men ikke på strikke-kafé. Eller må jeg prøve nå som dette er satt på papiret? Hvem er det i så fall jeg skal bevise det for? Kinarestauranten ved siden av holder på å bli bygget om til massasjeinstitutt. En ubehagelig assosiasjon streifer tanken: Selv om de fleste slike sikkert er seriøse nok til å sette fornuftige grenser for massøsenes ansvarsområde, kommer fort assosiasjonene skapt av de det iblant skrives om i avisen – de som tilbyr massasje mellom stortærne, som det så fint heter – til å klebe ved resten også. Tanken blir ikke ved meg lenge.

De driver ikke utleie av VHS-kassetter lenger. Trondheim, september 2015 (mobilbilde)

De driver ikke utleie av VHS-kassetter lenger. Trondheim, september 2015 (mobilbilde)

Den nye buksen og de nye, svarte Nike-skoene er begge av den superlette typen. Softshell og flex, eller hva det nå er, det er nesten så det ikke merkes at man har dem på, men tvert imot sprader rundt bukseløs og barbent, uten fare for å bli hentet av menn i hvite frakker og lagt inn. Det er også noe å merke seg: At man ikke merker noe. Jeg undres litt på om det er dette som er det moderne mindfullness; i alle fall har jeg blitt mer oppmerksom på alt jeg ikke merker etter jeg gjennomførte et åtte ukers kurs i sommer. På en måte er det et vis å gjenoppdage jeget på, etter at man selv gikk tapt i mylderet av de som kan tenkes å sette seg ved siden av en på 07:55-bussen. For hvem er man egentlig når man skjønner at man ikke lenger kan – må? – bli alt man vil? Midt i spranget, der man kanskje fortsatt er i den umulige posisjonen hvor man forventer å få vite hvor det bærer? Kanskje er det spørsmålet det er noe galt med; i så fall er det noe vi har oppdaget for lenge siden – at det eneste vi har er nåtid, og åpner vi ikke øynene, mister vi den i sorgen over noe vi allerede har tapt, eller i søken etter noe vi tror vi trenger:

We should be blessed if we lived in the present always, and took advantage of every accident that befell us, like the grass which confesses the influence of the slightest dew that falls on it; and did not spend our time in atoning for the neglect of past opportunities, which we call doing our duty. We loiter in winter while it is already spring.

Henry David Thoreau: Walden

Eller for å si det hele litt enklere:

We are here on Earth to fart around. Don’t let anybody tell you any different.

Kurt Vonnegut: A Man Without a Country

Dette var jo egentlig kjent allerede på 1200-tallet:

They say there’s no future for us. They’re right.
Which is fine with us.

Moulana Jalalod-din Balkhi Mohammad Rumi

Parken jeg nå går igjennom har en gangvei gjennom seg, en organisk, men like fullt konstruert, linje i myke former i et formet landskap; det synes klart for meg at parker enten må sette opp en kontrast til naturen i klassisk planmessighet og symmetri, eller så må den imitere den; en leken form, som det heter, det er moderne. Spille naturlig bak en maske av moderne materialer, sminke. Mellomtingen blir vanskelig. Hva som får naturen til å tre best frem, er jeg usikker på, i valget mellom kontrast eller påtagelig imitasjon; jeg er en velkledd menneskefigur i en arkitekttegning i avisen, tilfeldig tilkalt for å realisere arkitektkontorets visjonære reklameplakat.

Mennesket har såvidt jeg har oppfattet alltid hatt dette behovet for å forme landskapet ut fra estetiske såvel som praktiske behov. Det må være fordi det estetiske er et grunnleggende behov på linje med det intellektuelle, fantasien krever like mye som vitebegjæret; vi er avhengige av å bære noe som er større enn oss selv under huden, for å spenne den opp, et reisverk. Det er evnen til å legge merke til – og glede seg over – to former som i et lite øyeblikk spiller opp mot hverandre idet man passerer en sølepytt: Et moderne, sylinderformet kunstverk som stiller seg side om side med søppelkassen i refleksjonen man får et glimt av i forbifarten; to runde gitter knyttet sammen av en lenke.

No method nor discipline can supersede the necessity of being forever on the alert. What is a course of history or philosophy, or poetry, no matter how well selected, or the best society, or the most admirable routine of life, compared with the discipline of looking always at what is to be seen? Will you be a reader, a student merely, or a seer? Read your fate, see what is before you, and walk on into futurity.

Henry David Thoreau: Walden

To former knyttet sammen i øyeblikket man passerer, Trondheim september 2015 (mobilbilde)

To former knyttet sammen i øyeblikket man passerer, Trondheim september 2015 (mobilbilde)

Jeg krysser hovedveien og fortsetter inn i skogen. Her er det ikke tilrådelig å gå om vinteren, det forstår man den ene gangen man prøver, og det husker man på så lenge at denne passasjen blir et slags symbol på den grønne årstiden, et vårtegn, eller det motsatte den dagen man innser at den siste turen for året ble gått for to uker siden. De solide trappene som går opp på siden av fossen innerst på stien er våte i dag, elven går stor i høstværet. Brus, klukking; florlett, sval kulde på huden allerede ved synet av vanntåken. Ingen driver trappetrening her nå, men en dame som sikkert er dobbelt så gammel som meg går oppover mens hun kaster ett og annet blikk til venstre over skulderen på den hvitskummende vannveien som noen fant ut at de skulle løfte frem i dagen igjen etter den hadde ligget i rør i årevis. Behovet for skjønnhet. Selv når det ikke er bedriftsøkonomisk lønnsomt på noens kvartalsregnskap. Hva da med estetiske fag i skolen, som kuttes til fordel for realfag og gymnastikk – er det ikke en sammenheng mellom musikalitet og ferdigheter i matematikk? Er ikke estetisk kompetanse til syvende og sist det eneste som kan sette oss i stand til å sette pris på det å være menneske? Til å slutte å jage etter mer ære og berømmelse, nye prosjekter som loses trygt i havn, nytt avansement på karrièrestigen, større bil, mindre kone, nyere kjøkken, dyrere ferietur – for å sette pris på hva?

If you want to really hurt you parents, and you don’t have the nerve to be gay, the least you can do is go into the arts. I’m not kidding. The arts are not a way to make a living. They are a very human way of making life more bearable. Practicing an art, no matter how well or badly, is a way to make your soul grow, for heaven’s sake. Sing in the shower. Dance to the radio. Tell stories. Write a poem to a friend, even a lousy poem. Do it as well as you possibly can. You will get an enormous reward. You will have created something.

Kurt Vonnegut: A Man Without a Country

Det er vel bare et hjertesukk fra en kunstnersjel, tenker musikeren lett selvhøytidelig idet svetten bryter frem under fleecejakken i de bratteste kneikene, hvor jeg passerer barn på vei hjem fra skolen, barn som for ikke mange år siden stod med gule refleksvester på busstoppet og ventet på at noen skulle mase om at de måtte skynde seg videre, eller tålmodig ventende uten å havne under trikken; før vi vet ordet av det er de fremmede på bussen 07:55. Jeg er straks hjemme nå, snart lukket, låst, inne blant alle tingene. Møblene som har erstattet IKEA-varene som fortsatt tjente hensikten, de ulike glassene til ulike sorter rødvin, nedstøvede konvolutter med diverse vitnemål gjemt vekk i en bokhylle på øverommet, en fryser full av de rette identitetsmarkørene: Selvplukkede bær, kortreist hjortekjøtt, et hjemmespeket fenalår fra svigerfamilien, rundstykker til helgefrokosten, kanelboller etter oppskrift fra bakeriet i Lom. Hjem til tekniske innretninger fra Miele, Siemens og Whirlpool. Hjem til iPad, PC og mobilskjerm. Hjem til alt som kan fylle behov vi har skapt for å unngå å se oss selv.

In accumulating property for ourselves or our posterity, in founding a family or a state, or acquiring fame even, we are mortal; but in dealing with truth we are immortal, and need fear no change nor accident. The oldest Egyptian or Hindoo philosopher raised a corner of the veil from the statue of the divinity; and still the trembling robe remains raised, and I gaze upon as fresh a glory as he did, since it was I in him that was then so bold, and it is he in me that now reviews the vision. No dust has settled on that robe; no time has elapsed since that divinity was revealed. That time which we really improve, or which is improvable, is neither past, present, nor future.

Henry David Thoreau: Walden

PS: Jeg leser over denne teksten og må le av et annet Vonnegut-sitat: “Here is a lesson in creative writing. First rule: Do not use semicolons. They are transvestite hermaphrodites representing absolutely nothing. All they do is show you’ve been to college.” ROTFL.

Multebladvariasjoner

Det var på multebladene jeg så det først. Jeg drev langsmed myrene en kveld; i utkanten til å begynne med, lik et dyr som forsiktig nærmer seg det åpne landskapets trussel – en trussel som ikke alltid oppveies av økt oversikt, men som må suppleres med en mulighet. I utkanten er bakken fastere, og bare iblant må jeg ta et langt steg gjennom den umiskjennelige lukten av myr for ikke å synke gjennom. Senere legger jeg inn streif mellom furuene på hver side av den rødgule myrbunnen, som fyrtårn på endene av en krysning på sviktende grunn, små hopp mellom tuene, balanse på røtter, svuppende kyss etter støvlene.

Stadig må jeg stoppe, huke meg ned, plukke unna litt dødt gress eller brune furunåler. Multebladene. Alt annet har fortsatt sommerens grønne kostyme på, masken oppe; multeplanten ligger tettere på været, den sanser nærværet av septembers varsel om høstens ankomst. De kommer i alle sjatteringer på denne tiden: Grønne, gule, røde, fiolette, burgunder og brune – i et antall kombinasjoner og mønstre kun naturen kan være oppfinnsom nok til å pynte seg med i spranget mellom én sesong og den neste.

For meg er det bare å sanke det jeg jakter på der bærene for lengst er plukket: Multebladvariasjoner.

Multeblader #1: Tema

Multeblader #1: Tema

Multeblader #2: Variasjon I - kontrapunkt

Multeblader #2: Variasjon I – kontrapunkt

Multeblader #3: Variasjon II - imitasjon

Multeblader #3: Variasjon II – imitasjon

Multeblader #4: Variasjon III - rotert kontrapunkt med etterklang av imitasjonsvariasjonen

Multeblader #4: Variasjon III – rotert kontrapunkt med etterklang av imitasjonsvariasjonen

Multeblader #5: Variasjon IV - langtkommen metamorfose  i vertikalt par

Multeblader #5: Variasjon IV – langtkommen metamorfose i vertikalt par

Multeblader #6: Variasjon V - reprise med ornamentikk

Multeblader #6: Variasjon V – reprise med ornamentikk

Multeblader #7: Variasjon VI - imitasjonsutbygning med ornamentikk

Multeblader #7: Variasjon VI – imitasjonsutbygning med ornamentikk

Multeblader #8: Coda - fullendt metamorfose og avslutning

Multeblader #8: Coda – fullendt metamorfose og avslutning

Nakne

Forlatte furuer, nært Grønlia, Tromdheim september 2015 (mobilbilde)

De hadde blitt spart, men alle de som stod dem nærmest hadde blitt tatt fra dem. Nå stod de der, en bitter erfaring rikere, og skuet ned på alle som gikk forbi med kanelboller i blikket eller magen, alene sammen i tomheten etter fellesskapet som var. Slike opplevelser kommer man ikke igjennom uten å ta merke av det: De hadde trukket grenverket oppover, så høyt at ingen kunne nå dem. Med det samme hadde de også for all fremtid frarøvet seg selv gleden ved ivrige, myke barnehender som prøver å finne veien opp til en litt høyere gren som de kan rope til foreldrene fra.

Kanskje var det en oppofrende håndsrekning til den kommende slekt, å gi den oppvoksende generasjon luft til å tenke og takhøyde til å strekke seg? De gamle som sier seg fornøyd med et levet liv og kun kan leve ut gleden gjennom gløden i andres, barnebarns og oldebarns, øyne slik de som blir foreldre endelig finner igjen en rest av den gnisten de har jaktet på helt siden julaftens magi plutselig en dag forduftet foran øynene på dem, forbannet og forvist til et sted de ikke kan finne med mindre de går seg vill ved å gå mot venstre, hjertesiden.

De stod her allerede da de modige studentene trakk forbi – kanskje nettopp her? – i dobbel forstand i mørket, med radioutstyr til Skylark B i radioskyggen av Geitfjellet. De stod her da Grønlia igjen kunne heise det røde, hvite og blå. De sto her da Oddvar Brå gikk sine tidlige turer, og de var allerede gamle da han på berømt vis brakk staven. De sto her og bevitnet skogen rundt dem forsvinne.

Under dem skifter verden ham, fra restene etter det som var, de grenene som ligger igjen når hogstmaskinens bulder og glefsing har stilnet, til alt som trives i lys og luft og ikke har vært sett her siden de som nå står igjen som spyd mot himmelen selv var på samme høyde. Det er ikke til å kjenne igjen, og midt mellom alt dette: Løvtrærne. Blir de for mange, vil den oppvoksende slekt kveles langsomt, fellesskapet tappes for næring, lys og vann, og det visner. Men hver høst flammer løvtrærne i gult og rødt, og sammen med de av den oppvoksende slekt som tross alt klarer seg danner de et fargespill ingen andre kunstverk kan måle seg mot – kontraster fordrer forskjellighet. Om vinteren minner de nye aller mest om de gamle, de som ble igjen og kikker ned på alt uten å kunne påvirke, observatører uten stemmerett.

Kanskje bare ble det slik, kanskje løftet de skjørtene og neiet for en rise som trakk forbi en oktoberkveld i halvmørket, og så glemte de hva annet der var å gjøre, forstenet som risen selv da solen sendte sine første lyserøde piler over fjorden fra morgenleiet bak Frostalandet.

Eplehaven

Jeg satte meg ned på en benk mellom epletrærne; den var kald, malingen hadde begynt å skalle av. Gresset kilte mellom tærne, skoene stod ved siden av. Benken, som var til forveksling lik alle andre benker på området, stod på et felt der gresset var lengre enn ellers, uten at det stod klart for meg hvorfor akkurat denne delen av haven skulle være unntatt stell, hvordan den som så sirlig hadde holdt gresset nede på alle kanter kunne unngå å slå akkurat denne lille pletten midt i alt det velstelte. På den annen side gjorde annerledesheten i omgivelsene at den enslige trebenken i eplehaven fikk et anstrøk av å være et sted i stedet.

Strengt tatt var augustkvelden ennå ung, men ikke yngre enn at huden nuppet seg. Det var vindstille, og jeg kunne ikke unngå å høre et fjernt sus av en og annen bil på en vei bortenfor den gulnende hveten bak kastanjetrærne; det blandet seg med lavmælt og uforhastet opprydning etter et grillmåltid ved huset til venstre for haven; fra den andre kanten var det stille.

Jeg lot bokstavene, ordene oppsluke meg; holdt boken mellom to hender i fanget mens jeg sugde i meg hver setning som et lite drops, skjønt det var hele tiden med en bittersøt visshet om at for hver lille glede var jeg én setning nærmere bokens uunngåelige slutt. Handlingen var spredt og uvesentlig, det var språket som fanget; romanen slynget seg langs bilveien som ble beskrevet, i Alpene, og assosiasjonene skapte sitrende velbehag og noen stikk av uro, sammenføyd av språkets bølgende vakkerhet. Når denne boken var bladd, lest, igjennom fra start til slutt, visste jeg at den snart ville bli erstattet med en ny; nye gleder, assosiasjoner, stemninger – og jeg ville sitte igjen med erindringen om kvelden i eplehaven: Nok et stykke nåtid som umerkelig hadde glidd over i fortidens utilgjengelighet.

Høy himmel over epletrærne, Trondheim august 2015 (mobilbilde)

Høy himmel over epletrærne, Trondheim august 2015 (mobilbilde)

Om essensiell flyktighet

Trondheim, september 2015 (mobilbilde)

 
Jeg hadde vært ute på en myr på jakt etter bilder til et miniprosjekt med arbeidstittel «Multebladvariasjoner på myrbunn». Turen ble avrundet med en stille stund innunder en furu med Rune Christiansens Ensomheten i Lydia Ernemanns liv i fanget, mens det surret veps og andre insekter rundt meg i den vindstille høstettermiddagen, og myrene bare lå der slik de også vil gjøre i morgen, til forveksling like i sine rødgule fargespill hver gang jeg kikket opp fra boken. Den første lukten av høst.

På vei tilbake i skumringen stod det for meg at denne lille timen på sviktende grunn hadde vært nok en berøring med flyktigheten som utgjør kjernen i et liv. Erkjennelsen fikk meg til å tenke på en bok jeg leste tidligere i sommer:

Det vakre er nemlig det vi griper idet det går forbi.

Muriel Barbery: Pinnsvinets eleganse