Dag 26: Finse til Omnsvatnet (telt)

Jeg nesten hoppet ut av sengen på gjesterommet da klokken ringte kl 05:50. En snau time senere smekket bakluken på en sølvgrå V70 stille igjen, og jeg ble skysset til stasjonen.

Det var godt med plass på toget, og togbyttet i Drammen gikk greit. Vel inne på bergenstoget finner jeg ut at NSBs app plassert meg ved siden av en annen skjeggete skapning i Norrøna-klær. Han spør ledende om jeg har tenkt meg på tur, og jeg forteller. Selv har han også vært ute på noen lange skiturer, som Bergen-Oslo og Nordvestpassasjen. Andre passasjerer har overhørt samtalen, henger seg på, og turen går fort.

På Finse er det snø- og vindvær, ganske surt rett og slett. Jeg henter pakken min og spiser mens jeg ordner med depot. En del folk kommer innom, og de kan fortelle at det ikke er kvistet i retning Geiteryggen ennå. Altså må jeg sette meg ned og bruke tid på å gå gjennom kartet med tanke på navigasjon i dårlig sikt.

image

Klokken 14:15 kommer jeg meg endelig avgårde. Sikten er ikke noe å skrive hjem om, men føret er bra. Siden jeg går «mot strømmen» i Klemsbuløypen er det en del som stopper og prater, og jeg blir fotografert og heiet videre. Turen går fint, og terrenget er lettgått. Ett sted må jeg litt tilbake på grunn av en diger skavl, men ellers er det en knirkefri etappe. Etter 5-6 km peker kompasset plutselig rett ned langs en lang rekke med kvist, så langt var de altså kommet, så da er alt bare velstand frem til jeg må se meg om etter en leirplass i fem-tiden.

image

Denne kvelden ble første test av den hjemmesnekrede tørrmaten og den tilhørende tilberedningsstrategien. Jeg kokte opp det tørre med vann i en kjele, satte denne på liggeunderlaget og fortsatte med snøsmelting i den andre kjelen. Til slutt fikk middagen et nytt oppkok og tre minutter småputring sammen med en på forhånd oppmålt mengde hurtigris. Nam, dette er både bedre og billigere enn «real»: Sprø grønnsaker og mørt, smakfullt kjøtt, og mer enn nok mat. Idet innerteltet ble fylt med duften av Evergood dark roast var kvelden komplett, med tannpuss og værmelding som de eneste gjenstående punktene på programmet.

Dag 22-25: Værfast/pause, Nøtterøy

Dagen etter ankomst i Oslo ble vi skysset ytterligere i feil retning, vi reiste til Nøtterøy. Her ventet behørig feiring på forskudd av den forestående 32-årsdag (28/2), klesvask, sluking av roman, skirens, bytur, skosmurning, kanelboller, mailer, ostekake, telefonsamtaler, skreimølje, betaling av regninger og andre gjøremål som gjerne skulle vært gjort. Jeg lagde ny primusplate (89 gram vs 440 gram) og et enkelt lokk til matkjelen (72 gram); ny og lettere tisseflaske ble tatt inn på bekostning av den gamle. På fjellet var det uvær.

En sommerglede lurer frem et lite smil hos en strandet fjellfant på bytur

En sommerglede lurer frem et lite smil hos en strandet fjellfant på bytur

I skrivende stund, tirsdag 25. februar, har uværet trukket seg tilbake. En høy faregrad for skred er allikevel opprettholdt for Haukelifjell, mens Finse ser ut til å gå noe tilbake fra i morgen av. Dessuten ser det noe bedre ut med tanke på nedbøren sistnevnte sted, og kvistene kommer opp i disse dager, slik at jeg kan gå i litt verre vær enn når jeg gjør all navigeringen selv. Når jeg i tillegg tar inn en del av de tapte dagene på å komme meg til Finse i morgen, ser jeg at det er det beste for turen videre. Jeg får heller ta igjen Hardangervidda på tampen av sesongen eller til sommeren.

Planen er å reise opp med morgentoget, hente depotet på Posten (siste dag i morgen), sende hjem Hardangervidda-depotet og legge i vei i retning av Geiterygghytta. På grunn av vinterferien finnes det ikke overnatting til meg på Finse, så jeg får en teltnatt uansett; det kan jeg like godt gjøre etter å ha beveget meg noen timer i riktig retning (og så er det hyggeligere å bo i telt ute i naturen enn i et hyttefelt). Da slipper jeg også elegant unna å ta de 29 kilometrene opp til Kongshelleren i én jafs den første dagen etter en lang pause.

PS: Ved avreise fra Nøtterøy veier sekken 24,4 kg uten vann (men med mat), dvs 26,4 med full termos og drikkeflaske; på Hovatn veide den 31,5 ved ankomst etter å ha drukket opp det meste av vannet… Jeg skal nok merke forskjell på de kiloene!

Dag 21: Værfast/pause, Haukeliseter til Oslo

Jeg ble sittende lenge oppe med de siste forberedelsene til avreise mot Hardangervidda, og jeg sov dårlig den natten – ikke bare fordi det var varmt på rommet. Både kropp og sjel trengte hvile, og da vi våknet til ytterligere 20 cm nysnø (barna kaller det «pudder») og lite sikt var det tid for noen fortvilte overveielser: Kan vi sitte værfaste her? Over en større frokost (5 skiver, 2 egg og en vaffel skled ned uten motstand) kom vi til at det kanskje ikke var en veldig god idé å starte allikevel, og kanskje var det like greit å busse til Oslo som å sitte værfast uten sengeplass på ubestemt tid. Så fikk vi også et par dager ekstra sammen.

Siri hadde sin debut som koffertturist til fjells og var ikke helt komfortabel med dét

Siri hadde sin debut som koffertturist til fjells og var ikke helt komfortabel med dét

Slik ble det til at jeg fulgte Haukeliekspressen sørover, med plan om retur når forholdene tillater det. Været bedret seg utover dagen, men på vei nedover meldte NRK om noen saftige lavtrykk med stø kurs mot Furet Værbitt og oppfordret folk til å unngå fjellovergangene, det skulle regne på Haukeliseter. Det visste vi ikke da, men denne helgen skulle også menneskeliv gå tapt i snøskred i området; alt i alt tror jeg det var en riktig beslutning å ta en pause.

Vel fremme ble jeg plukket opp på Lysaker og traktert med mat og drikke før jeg stupte rett til sengs og sluknet med det samme.

Dag 20: Holmavatnhytta til Haukeliseter

Den store dagen for avslutning av andre etappe var kommet, og jeg spratt ut av posen klokken seks. Alle andre var også klare forå komme i gang, og vi la i vei i en rødmende soloppgang klokken åtte presis. Løypen var kvistet, men føret var løst, så vi byttet på å tråkke spor hvert 20. minutt, slik som i dagene før.

For første gang på turen hadde vi en skikkelig vintertemperatur, -10 °C, og det gjorde egentlig litt godt å slippe å gå på nullføre innover denne dagen også. Det gikk radig, men hvor lenge var Adam i Paradis? Etter noen timer kom det altfor velkjente snøværet og tåken som har forfulgt oss på denne turen, og vi var veldig glade for å ha kvistene – på ett punkt svingte løypen brått tilbake igjen, den gikk rundt en diger skavl som vi ikke så ovenfra. De siste kilometrene var vi heldige og fikk spor, det var en rundløype fra Haukeliseter som vinterferiefolket brukte.

En hytte vi passerte

En hytte vi passerte

Vel fremme ble det jubel og gratulasjoner – hadde vi gjennomført tidenes lengste tur gjennom Setesdals-/Ryfylkeheiene? Så ventet dagens største og beste overraskelse: I et hvin kom en velkjent grønn Norrøna-jakke flagrende gjennom snøkavet, og Fruen/Siri kastet seg i armene mine. Er det nødvendig å nevne at det ble en fin kveld?

Utpå kvelden fikk jeg også hjelp til å gjennomgå sekken min for å finne ting jeg kunne kaste ut, og Conrad kuttet med hard hånd. Minihåndkleet jeg hadde med ble sterkt desimert («Are you going to the beach with your family?!»), snøplugger ble kuttet («If you’re in a storm, bury a plastic bag or a stuff sack full of snow»), vi var helt nede på nivået der antall plaster ble redusert fra åtte til fire, og det monnet godt: Over fire kilo lettere ble sekken.

Klar til kutting!

Klar til kutting!

Primusplaten skal under sagen

Primusplaten skal under sagen

 

Dag 19: Bleskestadmoen til Holmavatnhytta

Bleskestadmoen var en trivelig hytte å våkne på, og på grunn av bygningens lave alder hadde varmen holdt seg godt i hovedrommet. Vi hadde en rolig start med solid frokost, smøring av ski og pakking.

Det snødde lett over det lille følget som snirklet seg frem mellom snøtunge bjørker, og vi byttet på å tråkke spor i den dype snøen. Snart gikk det oppover i temmelig kupert terreng, og vi lette oss frem i sakte fart på feller, over steiner og gjennom buskas og treklynger. Etter tre seige timer var vi endelig over kanten ved demningen ved Sandvatn; vi planla å følge en nedsnødd anleggsvei for å unngå utrygg is, det lå en advarsel på Bleskestadmoen om å holde seg til merket løype. Da vi var fremme ved det vi trodde var en brøytestikke langs veien, fikk vi oss en svært hyggelig overraskelse: Det var ikke en brøytestikke, men kraftverkets markering av trygg løype over vannet. Som glasur på kaken gikk det også et ferskt skuterspor langs stikkene.

Vi tråkler oss frem i skogen

Vi tråkler oss frem i skogen

Det ble langt lettere å gå uten å måtte kjempe i dyp snø, og utpå vannet møtte vi kraftverkets mann. Han kunne fortelle at stikkene var satt ut i dag, og at de gikk helt frem til Holmavatnhytta. Som om ikke det var gladmelding nok: Han hadde sett kvisting ved Holmavatn som gikk i retning av Haukeliseter. O lykke! Vi satte oss på sekkene og feiret med myke knekkebrødblingser og smeltevanns-slush.

Lunsj

Lunsj

Vel fremme ankom vi en helt nedsnødd hytte, men døren slo innover, så vi kom oss inn uten graving, ved å åle oss inn under takskjegget og slippe oss ned i en liten lomme foran døren. I all sin luksus kunne dette stedet til og med skilte med innedo!

Inn mot en nedsnødd Holmavatnhytte

Inn mot en nedsnødd Holmavatnhytte

Inngangssklie

Inngangssklie

Tyve minutter etter ankomst var jeg ute for å ta inn spot-senderen. Da måtte jeg av med hatten: Ganske riktig, det var helt stille. Snøværet og vinden hadde dabbet av langs det siste vannet, og nå var det altså vinterstille. Jeg nøt synet og trakk opplevelsen inn med alle sanser da solen plutselig slo igjennom og jeg fikk ti sekunder helt alene i solskinn og total stillhet: Kan det bli bedre? Dette er å kose seg på tur!

Lykke: En sprekk hvor solen nettopp har skjenket meg ti nydelige sekunder med sitt livgivende lys

Lykke: En sprekk hvor solen nettopp har skjenket meg ti nydelige sekunder med sitt livgivende lys

Nå kjenner jeg at kroppen er i ferd med å bli sterkere, men det er fortsatt tungt. Det skal kuttes med hard hånd på Haukeli, hvert overflødige gram skal vekk. Forøvrig gleder jeg meg stort til å komme til Haukeliseter, å sette punktum for etappe 2 og begynne å gruglede meg til den første alene-etappen, over Hardangervidda.

Dag 18: Krossvatn til Bleskestadmoen

Med turens hittil beste værmelding gjorde vi nok et forsøk på en tidlig start, og allerede da jeg var ute i et nøddvendig ærend noen minutter over seks, forstod jeg at vi hadde en fin dag i vente. Det var en lyseblå og stille morgen. Helt stille. Vinterstille. Jeg måtte stoppe opp og ta av meg luen: Ja, det var virkelig helt stille, og i horisonten begynte det første tegnet til blått morgenlys å tegne fjellene i silhuett.

Skivær

Skivær, endelig

Klokken 07:54 var vi klare til avmarsj, og vi la avsted over vannet. Snøen gav etter for hvert steg og rakk oss ofte ankelhøyt. Vi bestemte raskt at følgets gutter/menn skulle rotere på sportråkkingsoppgaven hvert 20. minutt, det tok godt på å gå i front. Stigningen var tøff, men vi gjorde god fremgang trass i føret.

På vei over nok en høyde

På vei over nok en høyde

Da vi nærmet oss de lange utforkjøringene gikk farten drastisk ned, vi kom inn i en rotete fjelldal hvor vinden hadde herjet hardt. Føret var riktignok bedre her som snøen var helt hardpakket, men siden vindretningen nå har vært konstant i mer enn en måned, var det en sann labyrint av flere meter høye skavler. Conrad loset oss trygt igjennom (med en del turer tilbake langs egne spor), og etter en stund kunne vi skli forsiktig utfor.

Trygg på navigasjon

Trygg på navigasjon

Nede i lavlandet lå snøen mer enn ankelhøy, og vi begynte å bli slitne. Min siste 20-minutters brøyteøkt gikk opp et trangt skar der vi tilsammen vant 150 høydemøter, mye i travers, og jeg måtte virkelig jobbe for å holde det gående. Vel oppe var vi klare for det som på kartet så ganske krevende ut: En bratt utforkjøring gjennom skogen. De NPL-bloggene jeg har lest omtaler gjerne denne bakken, da helst med adjektiver som «interessant», «spennende», «artig» og liknende. Jeg kan skrive under på alt det, men jeg kan tilføye at kartet ikke lyver om terrenget, samt at det ikke nødvendigvis er veldig lett å finne beste vei ned mellom alle trærne.

Mens vi holdt på med dette, fullt konsentrert, skiftet lyset umerkelig rundt oss, konturene ble svakere, og vi ble pakket inn i et svakt skjær av blått, pyntet med lette snøfnugg. Nede på flaten satte vi opp farten og tok ut kurs rett mot hytten. Alle var glade for å se den, og min rygg var svært fornøyd med å slippe de 30 kiloene som hadde sittet der mer eller mindre sammenhengende i 5 timer og 50 minutter (vi hadde i alt 20 minutter pause).

Vi fikk det raskt varmt (bygningen er fra 2001), og da jeg var ferdig med å grave frem doen, var det varm sjokolade og fiskesuppe klart inne. Det ble en kort kveld.

Dag 17: Værfast på Krossvatn

Så var den her, dagen for den lengste etappen så langt. Etter å ha skrudd av alarmen ble jeg liggende et lite øyeblikk og lytte etter vind før jeg dro ned glidelåsen i soveposen og satte mine nakne føtter ned på det kalde plankegulvet. En smule fortumlet, klokken hadde såvidt passert seks, vred jeg på bryteren til solcellelyset og begynte med påkledningen. Ulltøy, sokker, ladder, vindbukse, gamasjer, «good morning» (det spraket allerede godt fra ovnen), jakke, lue, overtrekksvotter. Jeg hutret meg over tunet med snø til knes, og på vei tilbake måtte jeg smile: En enslig liten stjerne blunket blidt ned til meg gjennom et hull i skydekket, jeg gledet meg til tur.

Knekkebrød og havregrøt gikk ned, barometertrykket opp, og utenfor vinduet kom morgenens første bleklå skjær av lys. På samme tid kunne vi høre en altfor velkjent uling ta seg opp i pipen, og konturene av fjell i morgenlys ble stille pakket inn i en hvit sekk. Like ufortrødent fortsatte vi våre ritualer frem mot avreise. «15 minutes!» ropte en gammel soldat, jeg spente soveposen på sekken. Klokken åtte presis stod fire par ski og like mange sekker utenfor døren, alene. Deres eiere stod på andre siden av hytten og speidet langsmed en kompasskurs. Vi kunne såvidt skimte skyggen av en hammer, og vi kunne snu oss og se tilbake mot der vi kom fra dagen før: 200 meter ute av kurs, og vi hadde stått i fare for å gå utfor en 30 meter høy skavl med bart berg i bunnen – skremmende. Lyset var flatt og vinden sterk, så vi bestemte oss for å vente en dag.

Helt klar for avreise, forgjeves

Helt klar for avreise, forgjeves

På vei inn igjen kom jeg britene i forkjøpet:

I guess it’s time for a cupper?

Lattersalven ble avsluttet med den minst like erkebritiske replikken:

Oh well, I’ll put the kettle on.

Dagen bød på mer av «det vanlige»: Årbøker, knekkebrød, naturbøker, kjeks, gamle «Fjell og vidde», kaffe, osv. Været bedret seg utover dagen, og, brakkesyke som vi var, speidet vi lengselsfullt utover og noterte en liten sier hver gang en ny knaus kom til syne. Samtidig fikk vi en påminnelse om det flate lysets farer da vi oppdaget at det i hovedsak var stupbratt ned til innsjøen nedenfor hytten, det hadde sett flatt ut da vi sto der og lurte på om vi skulle gå.

På leting etter den forgjettede dekning

På leting etter den forgjettede dekning

Inspirert av en lapp på veggen med lovnader om dekning på en topp i nærheten, la Anders og jeg inn en melding til våre respektive koner på telefonene før vi spente på oss skiene. Det var deilig å gå uten sekk, og vi gledet oss over å komme ut, selv om dekningen nok var forbeholdt NetCom-abonnenter, om noen. Etterhvert ble det surt å stå der oppe, og vi søkte ned igjen, forsøkte å finne en annen vei enn den vi kom opp. Etter å ha møtt på stup etter stup, var vi snart tilbake ved gamle spor, og vi tuslet ned til knekkebrødene og nok en kopp kaffe.

Jeg har begynt å miste tellingen over hvor mange dager jeg har sittet værfast…

Dag 16: Hovatn til Krossvatn

Værmeldingen kvelden før hadde vært oppløftende:

Bedre vær i Sør-Norge, avtakende vind og oppholdsvær utover dagen.

Sikten var bedre enn på lenge, og vinden var slett ikke sjenerende. Ikke dermed sagt at det var god sikt og vindstille, men vi la avgårde, overrett på kurs inn i den gråhvite materien på Hovatnet nøyaktig kl 08:30.

De første kilometrene gikk radig unna, og allerede kl 10:10 stod vi på Vassdalstjørn turisthytte, mat og drikke. Derfra ble det tyngre. Vinden økte på, og det snødde tettere. I tillegg ble terrenget mer kupert og uoversiktlig, og i det flate lyset hadde vi en del problemer med skavler. Særlig ett sted, hvor vi først måtte slippe oss halvannen meter ned på en avsats før vi skled sittende ned en åtte-ti meter til, var spennende; det kostet da også noen krefter å karre seg opp igjen på den andre siden. Vi kunne se at vår polfarervenn ble lettere stresset der vi sto i et tiltagende uvær og forsøkte å finne beste vei mellom hundre knauser adskilt av høye skavler og innsjøer med overvann. Da vi kom frem på Krossvatn fortalte han at han en stund hadde sett for seg at dette skulle ende med teltovernatting, det var ganske utfordrende en stund.

Lunsj på Vassdalstjørn

Lunsj på Vassdalstjørn

Jeg har selv hatt en ganske god gå-dag i dag, sekken plager meg stadig mindre, og formen blir bedre. Det siste kan ha sammenheng med at britene holder et noe mer menneskelig tempo enn raceren Anders, og at vi nå går mer naturlige kurver i terrenget. Dagens nedtur kom da jeg oppdaget at den ene drikkeflasken min hadde hoppet ut av lommen sin, trolig da jeg forserte den største skavlen – ergelig.

I morgen(?) venter denne etappens lengste tur, og med de snø- og siktforholdene vi har om dagen kan det virkelig bli en utfordring. Etter middagen holdt Conrad en gjennomgang av turen og de utfordringene den innebærer, det er en reell sjanse for at vi ikke når helt til Bleskestadmoen i morgen, men det skal vel ikke jeg klage over, som er godt utstyrt for telting. Vi får krysse fingrene og håpe på bra vær og, ikke minst, god sikt.

Dag 15: Nok en værfast dag på Hovatn

Denne morgenen var det ikke nødvendig å se på barometeret: Til tross for at soverommet vendte vekk fra vinden og var pakket inn i fokksnø på alle kanter, både ulte og knaket det nok i veggene til at jeg forsto at stemmen fra Meterologisk Institutt hadde fått rett i sine dystre spådommer fra kvelden før.

Fjellet i Sør-Norge: Sterk kuling, liten storm utsatte steder; snø, etterhvert snøbyger.

Fordelen med slikt vær er at vi unngår det våre polfarervenner i går betegnet som en «fifty/fifty-situation», i dag lød bedømmingen som følger: «Not even a discussion point.» Toalettet var vekselsvis innenfor og utenfor sikt, og noen tok med seg en skistav på vei ut, til støtte mot vinden. Og sånn går no dagan…

Frisk tur ut med skyllevannsbøtten

Frisk tur ut med skyllevannsbøtten

Anders sender spot-melding (avstand: ca 7 meter, toalettet skulle vært synlig i bakgrunnen)

Anders sender spot-melding (avstand: ca 7 meter, toalettet skulle vært synlig i bakgrunnen)

I dag har jeg gjort en innsats på hygienefronten, med en litt grundigere vask, trimming av barten ved hjelp av Leatherman og speilkompass, samt undertøysvask. Det er utrolig hvor mye piggere man kjenner seg etter en vask! Inspirert og full av positiv energi fylte jeg alle smeltekjeler og bøtter med snø og børstet gulvet i hele hytten. Hillary har kokt håndklær og gjort en skikkelig ryddejobb, så nå kan kanskje Kongen komme på middag her i kveld.

Slik slipper man å få makrell i tomat i barten

Slik slipper man å få makrell i tomat i barten

Dagens lesning har forstret mye turinspirasjon, og jeg gleder meg både til fortsettelsen og til sommerens trasking.

Dag 14: Fortsatt værfast på Hovatn

Om man først skal sitte værfast, er ikke briter de verste å gjøre det sammen med:

Do you know what? It’s time for a cupper!

Vi hadde vært helt klare, skiene smurt, støvler og gamasjer på, regningen betalt. Nå var det bare å trekke en ny betalingsfullmakt ut av esken og føre på «a cupper».

Her er vi, fremdeles

Her er vi, fremdeles

Barometertrykket hadde riktignok steget, men det blåste friskt, og stadige snøbyger gjorde sitt for sikten. I det uoversiktlige terrenget frem til neste hytte ville det være lett å gå feil eller havne utfor en skavl. Utover dagen skulle været bli bedre, men det var det selvsagt ikke så lett å vite fra morgenen av. Vi la ekstra ved i ovnen og byttet ut skistøvler med tøfler.

Anders får tiden til å gå ved å lage snøengler

Anders får tiden til å gå ved å lage snøengler

Denne dagen fikk jeg gleden av å overraske meg selv ved, i stedet for å plukke frem nok en årbok, å trekke Arnulf Øverland: Dikt i utvalg ut av hyllen. Senere kom også Jakob Sande frem, og det ble en ny opplevelse for meg å lese dikt på en mer uforpliktende måte: Følelsen av at jeg som leser må fare varsomt frem og smake på hvert et ord fordi det har vært veid på gullvekt vek tilbake for god, gammeldags leseglede – og jeg slapp å rekke opp hånden for å presse frem en mer eller mindre dypsindig tolkning, det var nok å la ordene få virke. Senere fant jeg ut at jeg led av en ganske kraftig muskkabstinens, den ble kurert med barokkmusikk og, i skrivende sund, Jan Garbarek.

Detalj ute

Detalj ute

Det har vært stille på Hovatn i dag, jeg tror alle er lei av å sitte værfaste. Dette er fjerde dag på seks dager, og de dagene vi har gått har startet med et skal/skal-ikke. Værmelding halv ni, det er heldigvis radiodekning her. Nå har vi forøvrig spist oss igjennom alt hva STF har å by på av mat, i dag ble det havregrøt og knekkebrød med oppvarmet/tint makrell i tomat til frokost, fiskesuppe med sardiner til lunsj, lapskaus med buljong og ekstra erter/gulrøtter til middag og lapper til dessert. Om vi ikke kommer oss på ski snart, blir vi vel snart supersized alle som én her.

Stille stund

Stille stund