Grønn jul i frisk vind

steinjak Hverdagstur

Noen ganger passer de amerikanske julesangene bedre enn ellers. I år var «I’m dreaming of a white Christmas» og «Let it snow» to aktuelle temaer idet vi forlot Bartebyen med kurs vestover for siste rest av årets Juleoratorier og tjuvstart på julens familiebesøk. Om ikke annet er det greiere kjøreforhold på bare veier enn når det etterlengtede skiføret daler ned over svinger og fjelloverganger.

Julaften var en vindfull affære i Vestfold, og det ble raskt besluttet at dagens tur (for vi må jo på tur!) gitt ut til kysten. Ikledd vanntette klær fra topp til tå, inklusiv gamasjer, og med pose på kameraet, satte vi oss i bilen og kjørte ut til Verdens Ende. Det var vi ikke alene om. Her fikk vi gleden av å lene oss inn i en liten storm, posere for lokalavisens videokamera (uten at vi visste det) og dusje i saltvannet som tidvis sto som en sky over den tilrettelagte fiskeplassen. Stang og stingsild lå hjemme denne gangen, og det var nok like greit. Like fullt fikk vi kost oss med kakao på en lun plett, og det var – som ventet – herlig å komme inn igjen til peisbål, nystekt julekake og etter hvert lukten av juleribbe.

Julestemning på kysten

Julestemning på kysten

Fredet telefonkiosk ved Verdens Ende

Fredet telefonkiosk ved Verdens Ende

Videre utover romjulen turet vi jevnt og trutt i nærområdet, som seg hør og bør. Bålkaffe, konglekrig, trasking langs oversvømte jorder og grilling av julepølser og medister i duskregnet. Alt i alt en god, grønn jul.

Glad gutt venter på bålkaffen

Glad gutt venter på bålkaffen…

DSC_8850

…og om lidt er kaffen klar

Med spirende gress i grøftekanten ønskes en fredfylt første juledag

 

Vakker hverdag i vest

steinjak Hverdagstur

Så må man altså reise, igjen. Denne gangen med bil, ikke min egen. Nedover Gudbrandsdalen bærer det, til Sel, over fjellet til Sjåk; godt bakverk på Bakeriet; Vågå. Med ett forandrer naturen seg: Vi kjører inn i en tunnel på Østlandet, Norway from the inside™, og inside out i dagslyset der vi plutselig så avgjort befinner oss på Vestlandet, i det skarpe sollyset som kniver med sylkvasse tinder på alle kanter rundt oss, høyt oppe i fjellsiden over Strynevatnet. Veien snirkler seg nedover, og den sølvgrå Peugeoten klorer seg fast i kurvene nedover fra høyfjellet mot frodig sommer i Oppstryn, på knusktørt sommerføre. Ikke lenge igjen av dét: På toppene ligger nysnøen som et tynt lag siktet melis.

DSC_8587_01

Hornindalsvatnet, sett fra en fjelltopp

Vel fremme. Ett av Norges to operahus, klemt innimellom fjell på Vestlandet. Det er ikke Bergen, det er Nordfjordeid. Først litt lett bevertning (dvs treretters lunsj), så er det første prøve til årets dobbeltproduksjon av Flaggermusen og Nøtteknekkeren.

En stor fordel med å få noen jobbuker nettopp her er ganske åpenbar så snart man drar fra gardinene på det tildelte hotellrommet. Solen har stått opp lenge før meg og klatrer over toppen av Trollenyken 898 meter over hodene på oss rundt den tiden man er ferdig med sin lovlig sene frokost, kall det brunsj. Videre balanserer, akselererer den langs kammen utover mot havet og tar galant av i en bue over Nordfjorden. Nordfjordingene strømmer ut i gatene og tar imot solen, Vestlendinger er av én eller annen grunn flinkere til det enn vi som identifiserer oss mest med «folk fra indre østland». Solen stryker kammen på motsatt side av fjordmunningen idet jeg stiger inn i foajéen for å komme tidsnok til kveldsprøve.

DSC_8592_01

Høst over Lote

I mellomtiden, med den livgivende kulen midt i fjordspranget, har jeg tappert svettet meg opp alle høydemetrene på en sti som snirkler seg opp mellom trær som ikke lenger bare er grønne, fra åkerland til bratt løvskog til fjellsætermyrlandskap og opp i det karrige, knausete fjellet i Fjordane. Alltid med et halvt blikk rettet bakover, på utsikten mot solsiden av dalen, mot øst. Som i en god novelle, eller film for de som måtte være slik disponert, spares det beste til det nærmer seg slutten. Vinden tar seg opp, det blir glattere på stien, kaldere, nærmere himmelen, og i det øyeblikket den aller høyeste knausen man ser ikke lenger er nok en luretopp (fantastisk ord!), bretter postkortet seg ut foran en, med fem fjorder i sikte, adskilt av kvasse tinder og gråblå breer. Solen i ansiktet. Fergen legger til i Anda, Widerøe har for lengst tatt av, mellomlandet og satt kursen mot Hovedstaden. Jeg står på en liten, bratt haug blant vestlandsfjellkjemper; den er uten noen som helst form for tindeprofil, men hvorfor skulle det plage meg? Vakre hverdag!

Det blir en times tur én dag, seks timer den neste, så en halvtime. Og sånn går no dagan.

DSC_8490_01

DSC_8554

Vann ved setergrenda Fossane, en liten rusletur fra Eid sentrum

Svinaktig god kanotur

steinjak Kanotur

Sommeren går mot slutten, og én etter én vender tilbake til bylivet etter sine respektive sommerferier. Da er det godt vi har kanoadmiral Østen, som tradisjonen tro hadde reservert rikelig med fartøy hos herr Vestland i god tid før ferien. Ambisjonene om tidlig avreise var like høye som vanlig, og tradisjonen tro ble vi akkurat like sene ut av Oslo som vi pleier. Tradisjonen tro bestemte vi oss for at det ikke gjorde noe – vi er da på tur!

Innover langs Randsfjorden dukket hekken på en svart Ford Focus opp foran oss på veien, og etter litt tekstmeldigsaktivitet var fem av turfølget på fjorten i full gang med gnafsing av is utenfor Joker på Bjoneroa. Solen skinte, humlen suste, og vi storkoste oss. Bading, konglekrig, bålfyring. Vi visste hva vi gikk til, og vi likte det.

DSC_8336

Padlingen utover foregikk i svært så siviliserte former. Søkklastet med godsaker og ved styrte vi rett mot en av de fineste plassene, og ikke lenge etter var et grønt og et rødt telt slått opp på den myke skogbunnen mellom høye furutrær. Resten av følget fikk gleden av å padle inn til leiren noe senere, fulgt av en svømmende eskorte. Vanntemperaturen var nydelig, men om man skulle klage på noe, fantes det ikke snev av en sky på himmelen til å gjøre solnedgangen mer interessant. Ingen så grunn til å surmule av den grunn.

DSC_8285

Kvelden forløp slik den pleier, og våre førstereisgutter og -jenter sørget for å holde stemningen oppe ut i de små timer. Da de krøp i posen, sov Fruen og jeg allerede godt, med utsikt til stjernehimmel omkranset av furugrener høyt der oppe over myggnettingen i taket.

DSC_8255

Dagen etter forløp mer eller mindre slik lørdagen pleier på disse tradisjonsrike turene: Padling i lett kano, bading, koking av suppe og steking av pannekaker (med nugatti og banan) på primus. Nytt av året var at vi faktisk hadde en liten velt, noe som førte til dykking etter savnet mobiltelefon. Førstereisfolket får vel være unnskyldt, man minnes at noen havnet i vannet (riktignok fra land) også på vår første tur.

En viss turdeltaker med lang fartstid og samme etternavn som en tidligere forsvarsminister har alltid innledet kanoturen med å spørre undertegnede: «Du har vel me’ dæ et heilt dyr til å ét i år, ka?» I år kunne jeg faktisk svare: «Ja, det stemmer.» I skyggen under et tre lå en godt innpakket spegris på vel seks kilo, og i de søkklastede kanoene som hadde satt ut Vestlandsfjorden kvelden før hadde det ligget en tønnegrill, stativ til helgrilling og åtte sekker med grillkull.

DSC_8312Etter å ha bygget selvtilliten med helgrillingsdebut på utdrikkingslaget til Admiralen tidligere på året, rigget vi oss til med utsikt over vannet, store mengder marinade basert på mørkt øl, olje, hvitløk, chili og urter, ventepølse og -pils. Alle fant noe å gjøre frem mot turens gastronomiske klimaks, enten det var kutting av grønnsaker til foliepakker i glørne, klargjøring av bakepoteter eller koking av plommer i rødvin og kirsebæreddik.

Heldigvis var dekningen såpass at vi fikk repetert parteringskunsten via en YouTube-video, og med litt optimisme, noen gloser som ikke egner seg på trykk og litt brente fingertupper, klarte vi å dele opp dyret i passende porsjoner til fjorten. De fleste ble rimelig mette…

Den gitarspillende trubadur lokket utover kvelden frem de underligste sangtekster fra forsamlingen. Ikke visste jeg at jeg kunne mer eller mindre hele teksten på Øystein Sundes sang om Twin Otteren som «har hundre mil igjen – før jeg blir fortøyd». Godt fortøyd ble vi denne kvelden også, men ikke før tåken hadde seget godt innover land, blåhvit i månelyset.

DSC_8295

Søndager er det ikke så mye å si om på slike turer. «Det har vært en hyggelig tur», «takk for turen», «svinaktig god gris», «takk for nå», «kjør pent»… Det var et stykke til Trondheim den dagen, men det var godt og vel verdt det. Vi booker oss herved til neste års tur og gleder oss stort!

Helt på grensen – markagrensen

steinjak Hverdagstur

Ofte skal en ikke lenger enn ut døren, den samme døren man går ut for å tømme søppel eller se etter posten, og litt til. Fortsetter man noen meter videre fra postkassestativet og ned i svingen, er det en åpning i gjerdet; den gang Trondheim var studiested og bostedet nærmere Gløshaugen, var det her vi satte syklene før vi steg inn gjennom åpningen og over en bekk, inn i marka. Slik utallige trondheimsboende har gjort før oss.

Roger Andersen, Vemund og Tord var her før deg

Nå kan jeg nesten se den lille kloppen over bekken fra verandadøren hjemme. Rett etter den svinger stien skarpt til venstre og dukker inn under trærne før den klatrer opp langs den bratte skogbunnen, over nedtråkkede kjemperøtter, glatte steiner og små rester av vegetasjon som mot alle odds klamrer seg fast i en velbrukt sti, på de stedene føttene aldri trår. Den dukker frem i dagen en god del høydemetre opp, kryper over skogsveien Strandlinja, godt skiltet, før den gir seg inn i en ny skogsetappe, mindre bratt nå.

Menneskene som går stien setter seg kanskje på en av benkene som står der terrenget begynner å flate ut etter den andre bekken er passert, men kanskje ikke så ofte som før, ettersom ungskogen uten omtanke for turgåeren strekker seg høyere og høyere og etterlater mindre og mindre utsikt til de som trenger hvile. I en krapp venstresving deler stien seg. Det er ikke skiltet, men de fleste (unntatt joggerne) tar avstikkeren opp på kammen hvor løvskogen ikke når, setter seg på den ytterste benken etter å ha ført navnet sitt inn i boken i postkassen, og nyter utsikten over byen, fjorden, fjellene; kjenner på pusten som begynner å komme tilbake.

DSC_8230

Omtanke på nærtur: Noen har hengt opp en gjenglemt trøye, byen er aldri langt unna

Slik satt jeg selv på toppen en helt alminnelig onsdag i august, alene. Kameraet var med, men lå i sekken, kanskje som vekt, kanskje i tilfelle noe skulle dukke opp. «Noe» viste seg å være et ekorn denne dagen. Ikke så spesielt, ikke så sjenert. Det svinset rundt og poserte for fotografen noen minutter, så var det vekk. Skulle videre. Jeg også.

DSC_8212

Kul krabat med hull i øret smiler til fotografen i lunsjen

Tipp-topp topptur i vinden på Dovrefjell

steinjak Topptur

Varde ved parkeringsplassen

Varde ved parkeringsplassen

Sist tur gikk sørover, for plutselig har Trondheim blitt hjemstedet igjen – selv om jeg ikke studerer mer. Tursekken havnet i bagasjerommet, «Norges topper over 2000 meter» i passasjersetet, og på Støren havnet seks bokser voksenbrus og en pose friterte potetflak med salt i en pose på gulvet bak førersetet. Vel fremme på Hjerkinn så jeg skiltet til «Viewpoint Snøhetta», og i og med at jeg ikke hadde bedre å foreta meg i påvente av turfølge, svingte jeg oppom. Her fikk jeg gleden av å beskue en parkeringsplass med toalett, samt en mobilmast, idet jeg kunne konstatere at tre kilometer løping for å rekke solnedgang og retur innen turfølget ankom ble litt vel optimistisk. Det ble med noen bilder av varden på høyden over parkeringsplassen.

Vel fremme på Hjerkinnhus vandrerhjem ankom jeg samtidig med Anders. Vi sjekket inn og studerte 1:25.000-kartene turinformasjonen i Oslo hadde disket opp med; de var nok noe mer oppdaterte enn mine gamle kart. Oppholdet brakte tilbake mange minner for tidligere kanonkommandør Østen, som også dro kjensel på enkelte av innslagene i frokosten morgenen etter, som at rødbetene fortsatt ble servert i samme skål og sto på samme plass i den gamle messen. Shuttlebussene sto klare da vi kom ut, og det var godt med folk som hadde tenkt seg innover i fjellet denne dagen – værvarselet var temmelig bra.

DSC_8029

På vei opp uren på Storstygge Svånåtind

Å gå i kø er ikke noen favoritt for noen av oss, så vi pustet lettet ut da alle andre – som forventet – travet i retning Snøhetta. Vi la innover stien mot Åmotdalshytta, med håp om å finne en brukbar teltplass i nærheten av foten av Storstygge Svånåtind, dagens mål. På veien møtte vi på en familie som teltet ute på en slette, og de kunne fortelle oss at de hadde hørt at det ikke skulle være noen teltplasser lenger inn. I tillegg hadde det begynt å regne. Heldigvis skal det mer til for å ta motet fra glade gutter, og snart lempet vi sekkene inn i det Lille Runde Røde ved utløpet av navnløst vann 1500; en perfekt teltplass – til og med steiner dandert som benker og bord.

Et par spreke fjellgeiter passerte leiren mens vi spiste lunsj, og vi fulgte godt med for å få en indikasjon på hvor dypt og langt vi måtte vade, mens vi tygde brød og pakket dagstursekker. Ikke lenge etter stod vi selv ved elvekanten og brettet opp buksene. Anders valgte barbenten, mens jeg som vanlig satte min lit til Ulvang. På de glatte stenene i brevannet angret jeg ikke på det. Etter badet bar det oppover noen slake sva og inn i uren over, med tåken liggende som en irriterende dott rundt toppunktet. Ettersom vi vant høydemeter fikk vi imidlertid et nydelig skue bak oss, mot Langvasstind, Larstind og Vesttoppen på Snøhetta, som alle steg frem av tåken nå og da.

Utsikt på vei opp mot Storstyggen, Langvasstinden til venstre og Larstinden til høyre for dalen

Storstyggen så vi pent lite til, og snart var vi omsluttet av tåke. Etter å ha lest på sidene til DNT at dette skulle være en krevende tur, ble speilrefleksen pakket ned idet klyvingen tok til, og vi tok oss oppover eggen i spenning. Her og der kom vi ut til stupet, og av og til var skyene under oss så lette at vi så helt ned i brebotnen, men det ble aldri utsatt eller vanskelig. Plutselig var vi oppe. Turen var greiere enn vi hadde sett for oss (men hadde fortsatt ikke vært noen favoritt om det hadde vært våtere i været). Varden stod bare noen meter fra kanten, og der traff vi igjen fjellgeitene fra tidligere på turen, i ferd med å pakke ned lunsjen og åle seg inn i de våte trøyene sine.

En kort prat senere styrte vårt nyslåtte bekjentskap tilbake i den retningen de hadde kommet – regnet var på vei – mens vi slo oss ned for en andre lunsj i tåkehavet. Vi håpet vel kanskje at det skulle lette, om ikke annet litt… Det håpet var forgjeves, og det begynte å yre idet vi begav oss ned på baksiden av fjellet med kompasskurs mot et skar vi så på kartet. Etter en stund kom vi under skyene og kunne konstatere at vi hadde tatt rett vei ned gjennom den grå grøten. Uren bratnet til, og det var til tider både glatt og løst, så farten var ikke allverdens stor nedover. Dalen tilbake langs Svånåvatnet var heldigvis litt lettere å gå, selv om det var urete og glatt her også – det regnet jevnt. I dalen her fant vi flere gamle T’er og enkelte varder, så det var tydelig at det hadde gått en rute her tidligere, og vi så også spor etter to andre som så ut til å ha gått her noen dager før oss. Ved Fisketjønne vinket vi til noen folk – fiskere selvsagt – før vi dreide av langs elven tilbake mot teltet. Vadingen var litt friskere nå, i regnet, men ble det desto bedre å ankomme utenfor det Lille Runde Røde og få tak over hodet og en tørr trøye på kroppen.

Regnet utviste høflighet og gav seg pent og pyntelig før middagslagingen skulle ta til, og vi kunne sitte ute på steinbenken og tilberede en ny (og nydelig) rett fra Erling Kagges «Mat på Tur» (strategisk bursdagsgave til Fruen): Tomatgryte med bacon og kikerter, sammen med pannestekt brød. Nam! Nystekt brød på tur kan bare ikke overvurderes…

DSC_8114

Mot kvelden blåste det opp, og i et lite blaff av dekning klarte vi å sjekke yr. Varsel for lørdag: Regn, sterk kuling opp til 19 m/s fra sør. Det ble lagt en del ekstra stein på sydvendte plugger og barduner før vi la oss, og vi håpet intenst at yr skulle ta feil.

Kveldsstemning ved leirplassen, uværet er på vei

Neste morgen bråkte det godt i duken, og havregrøten ble inntatt i soveposen, tilbredt i åpningen på lesiden av teltet. Da hadde vi ligget flere timer lenger enn først planlagt – det var uansett ikke vær til noen toppbestigning denne dagen. Etter frokost og kaffe var det dog ikke annet å gjøre enn å komme seg ut på tur, og med gore-tex fra topp til tå la vi ut i været. Det gikk unna, veldig godt unna. Selv i motbakkene, over glatte sva, kunne vi lett løpe opp med vinden i ryggen, og det var flere ganger vi ble blåst lenger avgårde enn vi hadde tenkt. Denne dagen skulle jeg få angre på at kameraet lå i teltet: På rundt 1600 meter fant vi en foss som blåste oppover(!) og tilsynelatende tilbake i vannet den kom fra. Over toppen her var det bare såvidt vi holdt oss på føttene, og skumstripene drev innover det lille tjernet, med hvite topper fra første meter. Det ble en spennende tur gjennom uren, og vi følte inderlig med den tyske familien som var ute med to barn; den ene ble trøstet etter å ha blåst over ende, mens den andre klamret seg fast til en stein med begge armene. Kanskje ikke den beste dagen for tur med barn?

Vi hadde lagt i vei i retning av Åmotdalshytta, men siden det var sent på dagen snudde vi rundt fire kilometer før vi kom helt frem. Det ville også vært nokså tøft å skulle ut igjen fra varme og vafler dersom vi først kom oss inn i en varm og tørr hytte. I Langvassdalen ble vi vitne til nok et fascinerende naturfenomen: Et lite øyeblikk trodde vi at vi var utsatt for et plutselig styrtregn, men det som skjedde var at vinden fikk tak langs det lange vannet, og den løftet med seg en hel sky med vann flere hundre meter inn over land, inntil den slo i fjellveggen bak oss. Det var litt av noen krefter i sving, og vi kunne bare krøke oss ned bak en stein, iaktta og spise knekkebrød med reinsdyrsnabb.

Tilbaketuren ble langt mindre kald og tung enn fryktet i motvinden, og selv noen vi møtte lurte på hvorfor i alle dager vi teltet på «the most windy place», følte vi oss ganske trygge på at vi ville finne Lille Runde Røde der vi hadde forlatt det. Det gjorde vi, men steinhaugen på den ene av bardunene mot vinden lå og rugget på seg i kastene, så da ble det fort en dobling av vekten på den kanten. Lite visste vi da om at Landsskytterstevnet på Oppdal var i ferd med å blåse bort i samme stund. Vel inne og i tørt tøy, krabbet vi ned i posene med lesestoff og brun sportsdrikk fra Dahls for å vente ut været noen timer.

Og den som venter på noe godt, venter ikke (alltid) forgjeves: Som ved et trylleslag ble det stille rundt duken, og lysintensiteten økte dramatisk. Jeg røsket kameraet ut av vesken og stormet rundt teltet, bare for å finne Anders i posisjon til det som kunne vært Årets Bilde for reklameavdelingen hos Hilleberg, minst; mer fornøyd type på tur skal man lete lenge etter :-). Vi tenkte begge tilbake på dette øyeblikket da kvelden kom, hvordan været snudde nærmest momentant fem minutter før solen skulle til å forsvinne bak fjellet, og alt det fine lyset som fulgte med – til og med en dobbel regnbue.

Reklame for Hilleberg?

Falukorv og potetmos var definitivt en nedtur etter gårsdagens gourmetmat, men med en sekseggs-omelett med bacon på toppen, ble vi mette. Friskt fjellvann, samt livets vann, ved siden av. Kaffe og kokesjokolade. Vi sov begge godt, til tross for en del regn og vind gjennom natten.

Dagen etter stod vi tidlig opp, og allerede litt over åtte var frokosten fortært og sekker og sko snørt. Med taktfaste skritt gikk vi i retning av en bekkedal som skulle ta oss opp i uren nedenfor Vesttoppen på Snøhetta. Mange meter stigning var det, men jevnt og trutt gikk det slik at vi kvart over ni om morgenen – i shorts og T-skjorte (noe friskt, kanskje) – sto som de første på toppen denne dagen og skuet bort på Hovedtoppen. Vesttoppen er definitivt en finere topp! Bilder ble tatt til tross for at knallvær ikke nødvendigvis er fotovær, og vi rullet på oss de svette T-skjortene før vi la i vei nedover uren i retning bekkedalen vi kom opp av. Noen hundre meter før teltet kom vi over «stoler og bord» bygd av flate stener, så da ble det vedtatt lunsj med øyeblikkelig virkning, med nydelig utsikt til Storstygge Svånåtind, som endelig tok av seg sløret og gliste ned til oss med en glissen tanngard av en egg.

Endelig ser vi Storstygge Svånåtinden - ingen dårlig utsikt til lunsjen!

Turen tilbake til Snøheim er kanskje ikke så mye å skrive hjem om. Anders hadde ikke sett moskus siden militæret og var glad for å møte dem igjen (selv om de var veldig langt vekk), og jeg sparket/snublet som vanlig i alt jeg fant av stein og kanter. Vel fremme oppdaget vi at det gikk buss også utenom de oppsatte rutetidene, så planen om vaffel og kaffe ble raskt lagt vekk til fordel for rask retur til parkeringsplassen – én skulle til Oslo, og den andre skulle samme sted med fly dagen etter. Fruen satte sikkert pris på å få en turglad gubbe hjem en time før han hadde lovet.