Dag 5: Gaukhei til Øyuvsbu

steinjak Norge på langs

Det piper i klokken, den er halv åtte og spør forledende: «Snooze?» Jeg klemmer inn knappen merken «Yes» og ruller tilbake på puten. Fem minutter senere gjentar det samme seg. Tredje gang, som i eventyrene, står jeg opp og trekker i ulltøyet. Gjennom morgenen fortsetter jeg å somle, gruer meg til å løfte dråget tilbake på såre skuldre.

Vi forlot Gaukhei lovlig sent, 10:20, og satte avsted innover flere lange vann. Det blåste friskt, og det var på grensen lite sikt. Her og der kom vi over områder med ferske etterlatenskaper etter reisdyr, og ved én anledning gikk vi på en hel flokk med 10-20 individer av Europas sørligste villreinstamme.

Utover dagen ble det mer vind og mindre sikt, ikke omvendt som vi håpet, og vi hadde total whiteout over de siste tre vannene. To av dem gikk vi overrett med kompass, men inn mot Øyuvsbu var det så tett at vi byttet ut frøken Silva med vår venn Garmin, som kunne fortelle oss at vi hadde 1,37 kilometer igjen. Med blikket klistret til den røde pilen nærmet vi oss raskt, og da det var litt mindre enn 250 meter igjen så vi skyggen av en hytte foran oss. Jeg la vekk GPS’en, og vi satte av sted, men etter ca 250 meter var det ingen hytte. Herr Garmin kom frem igjen og ville ha oss til å gå 150 meter rett til venstre. Han hadde rett.

Femti meter igjen

Femti meter igjen

Vel fremme på tunet var vi glade for å ha kommet frem, det blåste kuling i kastene og sikten var under 100 meter. Den siden av hytten der døren nødvendigvis måtte befinne seg var begravet til taket, så vi tok spadene fatt for å finne ut hvor vi skulle grave. Etter en lang gravejobb utbrøt vi: «Shit!» Dette luktet ikke bra, vi hadde satt våre krefter inn på å grave opp dodøren! Gleden var dobbelt stor da det viste seg at det fantes en gjennomgang til hovedhytten herfra: Ikke bare slapp vi å lete etter en annen dør å grave frem, vi kunne også besøke toalettet i tøfler resten av oppholdet.

Vel utført gravejobb

Vel utført gravejobb

Dag to av skituren hadde gått over all forventning, sekken var tung, men ikke  tung, og vi hadde tross alt nådd 16 km på 5 timer uten å trenge lunsj. Det virker fortsatt helt umulig å forestille seg at jeg skal gå helt til Nordkapp, men til Haukeliseter skal jeg i alle fall komme meg, så kan jeg lade opp til neste tur der.

I skrivende stund (dvs, da dagboken ble skrevet…) står Kveldsåpent på på radioen, jeg har funnet noen gram kokekaffe i et skap, og det feires behørig med én rute kokesjokolade. Snart kan jeg også ta av meg dunjakken (kl er 20:30). Værmeldingen er ikke like positiv: Liten storm i Rogaland, snø. I tillegg har vi en lengre etappe (20 km) i morgen. Vi får se an været og ta et døgn værfast om nødvendig, det skal løye mot kvelden.

Kartstudier

Kartstudier

Øyuvsbu er forresten en veldig fin hytte, det er til og med solcellestrøm med downlights over kjøkkenbenken.

Dag 4: Ljosland til Gaukhei

steinjak Norge på langs

Som de eneste to gjestene på Ljosland fikk vi privilegiet av å bestemme når frokosten skulle serveres. Vi bestemte oss for halv åtte, og én og en halv time senere gav vi oss i vei oppover den bare asfalten, med skiene i hendene. Sekken var blytung, den veide nok opp mot 32 kilo.

De første kilometrene på ski gikk noenlunde lett, i et skuterspor langs en ubrøytet vei. Oppe ved Langevatn tok vi en liten tenkepause, for det var blitt sagt at isen kunne være utrygg, men at vi kunne gå om der var kjørt med skuter. Skutersporet gikk ut på vannet like ved demningen, men vi bestemte oss for å gå rundt; jeg trives særdeles dårlig med å gå på regulerte vann like ved demninger, der er det ofte en vanntunnel, og iskartene til NVE er farget rødt på akkurat dette stedet. Langevatn var tappet ned med rundt 15 meter, og det var store sprekker der isen hadde lagt seg til rette på bunnen i randsonen.

Etter å ha tråklet oss langs land, over sprekker og mellom trær, i en drøy time, så vi med ett at på andre siden av viken vi var på vei rundt ville vi få problemer med å holde oss på tørt land, det var svært bratt og mye oppsprukket is. Vi rådslo en stund, og så begav vi oss over en liten vik, med ispigger og tau lett tilgjengelig. Det gikk heldigvis bra, og de påfølgende vannene var både mindre og høyereliggende, så der følte vi oss tryggere.

Lunsjen ble inntatt bak en stein, og snart begynte jeg virkelig å kjenne at sekken var tung. Frem mot Gaukhei måtte jeg lenger og lenger ned i kjelleren etter krefter – og i dag gikk vi bare 15 kilometer… Det er vel ofte slik den første dagen man bærer tung sekk, så vi får håpe på bedre tider. Vel fremme gikk det i de vanlige hyttesysler: Fyring, snøsmelting, ved og mat.

Vel fremme ved Gaukhei etter syv timer på ski

Vel fremme ved Gaukhei etter syv timer på ski

Jeg har tenkt litt for mye i dag. En ellers grei etappe har blitt preget av tanken på alt som ligger foran meg: Hvor mange lunsjer blir som denne, med null utsikt og fokksnø i maten? Hvor ofte må jeg dra på meg stivfrosne overtrekksvotter, eller grave frem en do? Hvor mange dager må jeg være så utrolig sliten som i dag? Vil jeg i det hele tatt komme meg helt frem, til Nordkapp?

Frem, det er til Øyuvsbu, det. I morgen. Da får man tenke på i overimorgen.

Pause

steinjak Norge på langs

Etter å ha sovet dårlig på beslutningen om å gå videre har jeg kommet til at det ikke er en god idé: Det har snødd 20 cm i løpet av natten i tillegg til de 25-30 cm med løssnø som allerede var der i går, og med sen frokost (fra kl 8) her og tungt føre ville jeg neppe nådd Hellevassbu i dag. Sikten har kommet og gått, så det hadde blitt en øvelse i GPS-bruk som hadde endt med teltovernatting, og værvarselet kan tyde på at jeg hadde fått minst to værfaste dager i teltet. Siden det har blåst fra samme retning i en måned nå er skavlene unormalt store, så jeg trenger et minimum av sikt for å kunne gå trygt. Videre trenger kroppen hvile etter bæring av tung sekk de siste dagene (sekken er slanket betydelig nå!).

Så det viktigste: Jeg er tross alt ikke på ekspedisjon, jeg er på tur, det er veien som er målet (en klisjé, jeg vet det), jeg skal kose meg på tur. Siden det er fullt på Haukeliseter, tar jeg følge med Siri til Oslo i formiddag og satser på å reise opp igjen over helgen. Dersom været fortsatt skulle se dårlig ut, er det også en mulighet å hoppe over et område og begynne fra f.eks. Finse for så å ta Hardangervidda senere; jeg får ingen god turopplevelse av å presse meg igjennom mer værfasthet og etapper uten å se hvor jeg går.

Isj, en ugrei beslutning å ta – vondt i magen – men sånn er nå en gang livet, og jeg blir hverken den første eller siste Norge på langs-fareren til å ta en pause på grunn av været, som om dét skulle bety noe; det er jo for min egen del jeg går.

På den positive siden får jeg i alle fall hvilt ut og oppdatert bloggen; som vi sier på «nynorsk»: Stay tuned!

Haukeliseter

steinjak Norge på langs

En kort rapport: Jeg er ankommet Haukeliseter etter en lengre tur gjennom Setesdalsheiene enn forventet, vi brukte åtte dager mer enn planlagt. Her er det ikke rom i herberget til en sliten vandrer som vil ha hviledag i morgen, og jeg har et værvindu til å komme meg opp på vidda samme dag. Derfor blir det avmarsj mot Hellevassbu (evt telt) i morgen, så får jeg ta hviledagen i form av en værfast dag på lørdag, for da er det meldt uvær.

Siri (Fruen) hadde tatt turen til Haukeliseter i dag morges og sikret et rom for denne natten, luksus! Mer utfyllende rapport følger når jeg får mer enn en kveld i nærheten av sivilisasjonen.

Dag 3: Kylland til Ljosland

steinjak Norge på langs

Den siste dagen på sykkeletappen fikk en rolig start, med litt over tre mil igjen til Ljosland var det ingen grunn til å forhaste seg. Vi koste oss med frokosten Anders hadde kjøpt inn på Vigeland før han satte avgårde nedover Audnedalen for å hente Edith (slik at hun kunne besøke en venninne og ta med seg bilen ned igjen fra fjellet), og jeg kløv opp på setet (au!) og tok fatt på det siste stykket av den første etappen.

Føret var, med unntak av de siste kilometerne, upåklagelig, og det var verken vind eller nedbør. Samtidig så jeg av naturen rundt meg at jeg nærmet meg fjellet, så jeg tittet nøyere og nøyere på snø og is langs veien oppover – snart kan jeg ta skiene fatt!

Vel fremme spurte jeg i resepsjonen om de hadde noen ledige rom, og damen bak disken ble lettere overrasket – midtuken er visst ikke den travleste tiden her oppe. I tillegg bar jeg refleksvest og hadde ankommet uten bil. Hun tenkte seg om et lite øyeblikk før hun utbrøt: «Du er en av de som går til Nordkapp!?» Det kunne jeg bekrefte. Ikke bare hadde hun rom, hun kunne fortelle litt av hvert om både føre og isforhold. Hun oppsummerte: «Du får deg litt av en utfordring.» Samtidig var det godt jeg var såpass forsinket – det hadde vært skikkelig vær her i helgen, med full storm på toppen av skianlegget.

En time senere svingte en svart Focus stasjonsvogn inn på parkeringen, og jeg kunne sende fra meg sykkel, hjelm og lappesaker. Fornøyd kan jeg konstatere at den seksten år gamle doningen, med gaffateip på strategiske steder, har holdt hele veien opp hit uten de helt store problemene.

Sykkelen og følgebilen har gjort jobben sin

Sykkelen og følgebilen har gjort jobben sin

Edith tok med seg bilen, og så var vi kun to gjester igjen på Ljosland fjellstove. God service og nydelig mat, det ble nok en rolig kveld – akkurat slik det skal være på tur.

Utsikten den siste kvelden før skigåingen starter

Utsikten den siste kvelden før skigåingen starter

Dette markerer slutten på den første etappen fra Lindesnes til Ljosland, og nå følger radiotaushet i en del dager fremover mens vi går gjennom setesdalsheiene. Jeg skal trykke på spot-senderen daglig (ved ankomst der vi skal sove), og så følger det mer tekst og bilder her på bloggen når jeg har hviledag på Haukeliseter.

Dag 2: Spilling til Kylland

steinjak Norge på langs

Den andre dagen på tur startet med søndagsfrokost og pakking. Klærne var nesten tørre, og vi løftet sakene ut i bilen før vi sa farvel til vertskapet på Grimestad. Nok en gang tusen takk for all gjestfrihet og hjelp!

Utenfor vinduene hadde snø gått over til regn, og snøen hadde falt godt sammen i løpet av natten. Veien var nøye freset, og jeg var spent på føret nede i dalen. Den spenningen ble satt på vent en stund da vi begynte å kjøre, for det var bare såvidt vi kom oss fremover på flatmark. Bilen sank godt ned i det som kvelden før hadde vært en solid snøsåle og styrte fra side til side; det ble mange store rattutslag ved siden av meg før vi allerede etter noen hundre meter ikke kom lenger. Etter en del dytting kom vi på å snu, og med bakenden først klorte den piggfriskodde stasjonsvognen seg opp. Det ble mange operasjoner av den typen.

Vel nede der jeg ga meg dagen før var veien bar, og det var en fryd å sykle sammenliknet med dagen før. Jeg gjorde den feilen å glede meg til ferskt bakverk på Brødrene Aagedal bakeri, for det åpnet visst ikke før etter kirketid. Vi noterte oss forøvrig at engasjementet rundt kirke og kristendom er en del høyere her enn i hovedstaden, i alle fall om man skal dømme ut fra oppslagstavlen utenfor Spar og bedehustettheten forøvrig.

Lunsj med julepynt :-)

Lunsj med julepynt 🙂

Opp til Byremo var det litt mer kupert, men jeg klarte å holde snittfarten oppe på 20 km/t trass i noen skikkelige regnskurer. Også på Byremo var det stengte dører, så da slo vi oss til utenfor inngangen til den lokale bensinstasjonen med nistemat og nudelsuppe. Det var noen biler som sakket litt på farten da de så en person stå og skifte mellom stativene med julepynt på salg som sto utenfor denne søndagen…

Siste etappe opp til Kylland ble litt tyngre, det var stort sett holkeføre og en del stigning. I tillegg begynte jeg å kjenne en del til det kneet jeg vred på en joggetur i 2006, selv om det ikke har plaget meg på lenge; jeg trodde ikke at sykling skulle være så belastende? Uansett var det godt å se skiltet som fortalte at jeg nå var kommet til Kylland, og vi fikk en varm velkomst og god mat hos Ellen, som har totalrenovert det gamle postkontoret fra 1875. Tusen takk, det varmer å bli tatt så godt vare på! Resten av kvelden har vært rolig med spaghetti til middag, radiolytting og oppdatering av bloggen.

I morgen venter Ljosland fjellstove, et sted alle vi har møtt snakker veldig varmt om, og det blir godt å bli ferdig med sykkelturen og ta fatt på skieventyret!

Dag 1: Lindesnes til Spilling

steinjak Norge på langs

Vi startet dagen senere enn planlagt på grunn av den sene ankomsten natten før. Edith og Erling disket opp med en nydelig frokost, dugelig med niste og en breddfull termos. Etter diverse lykkeønskninger kom vi oss avgårde på vinterhvite veier mens snøen lavet ned over sørlandshusene som suste forbi utenfor vinduet. På vei ned skrev jeg et innlegg om turen ned, men det klarte WordPress-appen å spise opp da jeg trykket på publiser :-(.

wpid-NPL_0029.jpg

Klar for tur!

Vel nede var det ganske så surt. En Champagne-kork i snøen vitnet om at noen andre hadde startet tidligere på dagen. Vi hutret oss gjennom de obligatoriske bildene ved skiltet som viser avstanden til Nordkapp og oppe ved selve fyret.

På vei ned igjen ble vi invitert inn av fyrvokteren, og turen ble behørig dokumentert i protokollen over Norge på langs-farere. Det ligger bilder av dette og en annonsering av turen på hjemmesidene til fyrstasjonen. Deretter bar det ned i bilen for å få i seg en liten skive og putte ullgenseren i sekken.

Klokken kvart på ett steg jeg opp på sykkelen og vendte forhjulet nordover; bare 2518 km igjen… Fyrvokteren hadde informert oss om at det blåste sterk kuling med liten storm i kastene, og de første kilometerne syklet jeg som en full mann, vinglende fra side til side med den sterke vinden midt imot. Etterhvert kom jeg litt mer i ly, og etter en time og tre kvarter møtte jeg Anders til lunsj på Vigeland.

image

Etter maten bar det oppover Audnedalen, og her var føret betydelig verre enn lenger sør, med sørpe og issvuller. Musklene verket på første turdag, og jeg var nær ved å inspisere snøforholdene svært nærme noen ganger. Vi hadde allerede omorganisert overnattingen, ettersom vi innså at med sen start og dårlig føre var ni mil altfor langt, så da jeg ankom Spilling i firetiden likt med Anders, besluttet vi å henge sykkelen bakpå bilen. Da kunne vi heller fortsette fra samme sted dagen etter, og vi fikk kjørt den smale og svingete veien opp på heia mens det ennå var lys, og før den snødde ytterligere igjen.

Det ble en hyggelig kveld, og etter hjemmelaget pizza og kaffe, varte det ikke lenge før vi trakk oss tilbake. I morgen er målet å komme seg dit vi egentlig skulle kommet i dag, til Kylland.

Dag 0: Avreise

steinjak Norge på langs

Så var den plutselig her, avreisedagen. Jeg fikk en liten prøvesmak før jeg gikk og la meg, det fikk holde med den første timen. Fem timer senere ringte klokken, men jeg nølte noen sekunder før jeg sto opp: Det blir lenge til jeg står opp fra min egen seng igjen. Klokken syv bar jeg sykkelen opp fra kjelleren, og idet jeg satte sekken på gårdsplassen stoppet en maxitaxi oppe ved postkassene. Det måtte bli en slik for å få med alt, og den kunne senest bestilles til ti over syv på grunn av alle skolebarna som skal skysses hver morgen. Jeg vred nøkkelen om i låsen, og på vei opp bakken måtte jeg snu meg en siste gang før jeg steg inn i bilen. Fire måneder til neste gang jeg er hjemme…

Ti minutter senere og tre hundrede riksdaler fattigere stod jeg under et bladløst tre i enden av drosjeholdeplassen og organiserte meg. En time til toget skulle gå. Jeg tok en sekk på ryggen, den andre på magen, ski og sko i én hånd, sykkelen i den andre. Inne i avgangshallen gikk jeg bort til skranken for å hente ut billetter til meg og sykkelen. En av betjentene kom bort og stilte seg opp ved siden av meg. Han ville vite hva i alle dager jeg skulle med både sykkel og ski, og det i fjellbekledning. Reaksjonen på svaret var like morsom som den var overraskende, jeg ble dirigert rundt og avfotografert mens overøst med interesserte spørsmål. De andre passasjerene strakk hals.

image

Flere hadde spørsmål å stille, og ventetiden gikk fort. Jeg bukserte all bagasjen rundt bygget, over en gangbru, ned og opp av trapper under sporet. Begynte å få taket på det. Med avisen og diverse annet lesestoff, samt vann og mat, var alt duket for en god tur nedover. Jeg fikk ikke lest så mye, men ble sittende og se ut av vinduet, fylt av forventning og spenning, det var vanskelig å konsentrere seg om lesingen.

Vel fremme i hovedstaden surret jeg skiene fast på sykkelen, slo av en prat med noen som stoppet og spurte, og gav meg i vei i retning av sjåførens residens. Nevnte sjåfør satt fast i et møte, så jeg fikk et par timers opphold i reisen i lenestolen hans.

Etter en liten innsats for å grave frem en nedsnødd Ford Focus satte vi avgårde sørover langs E18. Først klokken ett var vi endelig fremme på Grimestad, hvor det brant godt på peisen, og hvor Edith gav oss en varm velkomst med nybakt brød. Tusen takk!

Tyve timer etter at jeg sto opp, krabbet jeg opp i den oppredde sengen og sank ned i dyp søvn. Morgendagens plan om tidlig avreise var byttet ut med en litt langsommere variant, ikke minst på grunn av varsel om kuling og sludd på Lindesnes.

Norge på langs 2014

steinjak Norge på langs

Se oftere mot nord.
Gå mot vinden, du får rødere kinn.
Finn den ulendte stien. Hold den.
Den er kortere.
Nord er best.
Vinterens flammehimmel,
sommernattens solmirakel.
Gå mot vinden. Klyv berg.
Se mot nord.
Oftere.
Det er langt dette landet.
Det meste er nord.

— Rolf Jakobsen

Det er lett å ty til store ord når man skal offentliggjøre noe slikt, men jeg tror jeg lar Jakobsen si det for meg. Den første dagen i februar  2014 forlater jeg Lindesnes fyr med kurs mot nord, og går alt vel, står jeg noen måneder senere igjen ved havet og ser mot nord, denne gangen med fastlandet bak meg og hav helt til Nordpolen.

Uansett hvor turen ender, og når, er jeg temmelig sikker på at våren 2014 kommer til å bli en av de jeg husker aller best; det er i seg selv en seier at jeg har enveisbillett sørover og alt i orden for et firemåneders avbrekk fra hverdagen, at det faktisk blir noe av. Mange jeg har snakket med har vært veldig opptatt av hva som vil være vanskelig, tungt, tøft, røft eller skummelt, men jeg skal da slett ikke på noen ekspedisjon: Først skal jeg sykle to dager gjennom det vinterlige Sørlandet, så skal jeg på en drøy ukes guttetur i Setesdalsheiene med en kamerat. Deretter er jeg så heldig å få gå over Hardangervidda i midten av februar, til min kone som venter meg på Finse, og så videre.

Jeg drar på tur for å kose meg ute i hundre dager, og så får man overlate til andre å være først, raskest, sterkest, tøffest, kaldest og så videre. Forskjellen fra en vanlig fjelltur blir først og fremst at jeg ikke reiser hjem hvis været er surt over lengre tid, og at jeg ikke tar bussen når det er litt landevei som skiller to fine områder. I tillegg må jeg passe litt bedre på kroppen min når jeg ikke skal hjem igjen etter to uker, men må holde det gående betydelig lengre. For å oppsummere med en klisjé: Mitt største ønske for turen er at jeg vil fortsette å glede meg like mye over å være på tur helt til jeg står på Nordkapp.

Jeg koser meg på tur, på "Ja-benken" i Skarvheimen

Jeg koser meg på tur, her på «Ja-benken» i Skarvheimen

Rapport underveis

For min egen sikkerhet og for de som venter på meg hjemme, skal jeg ha med meg en «spot-sender» som jeg kan bruke til å si fra hvor jeg er og at alt er i orden med meg, eventuelt be om hjelp. Etterhvert som oppdateringene kommer inn, vil ruten jeg tar komme til syne i kartet på siden som heter «min posisjon under NPL«.

Dersom det en dag ikke kommer en oppdatering, kan det fortsatt hende at jeg har det bra: Hvis jeg f.eks. har snakket med Fruen på telefon eller har hviledag, er det ikke sikkert at jeg sender inn ny posisjon. Videre er ikke påliteligheten til Spot 100%, og det er ikke mulig for meg å vite sikkert om meldingen jeg ville sende faktisk kom frem.

I tillegg til posisjonsloggen vil jeg forsøke å oppdatere bloggen når jeg har mulighet til det (dekning eller tilgang på en PC), forhåpentligvis med i alle fall noen bilder i blant.

Rute

Halve moroa med tur er å lese kart, og jeg har drømt meg fra Lindesnes til Nordkapp utallige ganger det siste året, ikke minst for å kunne ha tro på at det vil la seg gjennomføre, som oftest på ut.no-kartet.

DSC_9071

Ruteplanlegging pågår

Ved avreise er skissen for etappene slik:

  1. På sykkel fra Lindesnes til Ljosland fjellstove. Her er det ikke så lett å gå på ski, og mange Norge-på-langs’ere går denne biten til fots; jeg er på tur for å kose meg, og å gå en uke på vei inngår ikke i begrepet kos for min del. Heldigvis for meg er min gode venn Anders behjelpelig med å kjøre følgebil med mesteparten av bagasjen og skiutstyret, ellers kunne det blitt en lang sykkeltur. Videre har venner og familie stilt opp, og særlig Edith og Erling, som ringer rundt på jakt etter overnatting langs veien og stiller en oppredd seng til disposisjon til spente turgåere.
  2. Gjennom Setesdalsheiene til Haukeliseter fjellstue. På denne etappen har jeg følge av Anders, og jeg gleder meg masse til en drøy uke på guttetur hytte-til-hytte i det blåskimrende februarlyset, gjennom et område som er helt ukjent for meg.
  3. Over Hardangervidda til Finse. Her må jeg vinke farvel til følget, før jeg begir meg inn i et terreng jeg faktisk ikke har fått besøkt før (annet enn en liten smakebit gjennom Skarverennet og Rallarvegen, samt transport til/fra Finse); det har alltid vært andre fjell som har ropt høyere når turene har vært under planlegging. Hyttene skal være stengt på denne tiden av året, så her er det mulig teltet kommer frem for første gang.
  4. Gjennom Skarvheimen og Jotunheimen til Kvam. Nå er det kjent terreng et stykke, men like fullt ligger perlene som på en snor innover, og jeg kan for det meste bo på selvbetjente hytter. Fra Gjendesheim får jeg spørre meg for og velge mellom å ta Sikkilsdalen og Murudalen over til Kvam, eller å følge veiene ned mot Otta i stedet dersom det skulle være for mye løssnø.
  5. Over Rondane via Folldal og Savalen til Midt-Norge og Glåmos. Rondane er kjent, så følger et stykke med utforsking. Jeg skal forsøke å holde meg i terrenget, og det har gått med noen timer på leting etter skiløyper og ruter utenom riksveiene. Er jeg heldig, vet noen i Folldal mer om de områdene jeg har tenkt meg inn i. På Glåmos står onkels hytte som kan ringes varm, tusen takk for tilbudet om å få låne den, det blir et mål å glede seg til i slutten av en lang etappe med tråkling gjennom småbygder, setertun og skog!
  6. Gjennom Sylan og Sjækerfjellene opp til Nordli. Tydalsfjellene og området rundt Storlien har jeg besøkt før, men inn mot Sverige er det mye nytt, og jeg gleder meg. Siden jeg ikke er noen fundamentalist som gjør et poeng ut av å kun gå i Norge, kan det fint hende at jeg får meg en liten harrytur i løpet av denne etappen, særlig hvis det er uvær i Trøndelag.
  7. Over Børgefjell inn i Nord-Norge og langs Okstindan til Umbukta fjellstue. Jeg vender tilbake til Børgefjell, denne gang uten fiskestang. Dette blir muligens den etappen som innebærer mest trasking på vei, kanskje over store vann hvis isen er god, og det blir flere tettsteder å besøke på veien. Halvveis!
  8. Kryssing av polarsirkelen på vei til Sulitjelma. Det blir spennende å få oppleve dette terrenget, og jeg får den siste etappen i Norge på en lang stund.
  9. Gjennom söta brors flotteste natur til Abisko. Narvikfjellene byttes mot de store nordsvenske nasjonalparkene. Padjelanta. Sarek. Her får jeg igjen gleden av å slå følge med Anders, dersom jeg holder meg til tidsestimatene mine; hvis ikke, dukker han nok opp et annet sted, enten det blir før eller senere. Dersom jeg er i rute, varer permisjonen hans helt frem, og resten av turen blir en eventyrlig guttetur.
  10. Tilbake til gamlelandet, via Finland til Kautokeino. Nest siste etappe går gjennom innlandet, mellom store sjøer og gjennom tre naboland.
  11. Over Finnmarksvidda til Nordkapp. Sjarmøretappe i stekende sol og påskeføre, eller vassing i dyp snø og overvann med stiv kuling i fleisen? Med unntak av tunnelen til Magerøya og faren for å havne midt i vårløsningen: Jeg gleder meg til å se havet for første gang siden Lindesnes!
  12. Hjemtur. En dag for ikke lenge siden, rett før avreise, ble jeg spurt: «Hvordan kommer du deg hjem igjen?» Jeg svarte som sant var: «Det vet jeg ikke, det har jeg sannelig glemt å tenke på.» Ikke har jeg tenkt å bruke energi på det nå heller. Hjem kommer man seg alltids.

Tingenes tilstand

Jeg bruker mye det jeg har fra før av turting – utstyrsfokuset i friluftsblader og sportsbutikker er forståelig ut fra kjøpmennenes perspektiv, men gir allikevel en litt vond smak i munnen. Hvorfor må vi kjøpe så mye for å kunne gå på tur? Blir turen bedre at vi bærer med oss det ene fremfor det andre? Er det ikke litt ironisk at når vi med ærefrykt trår inn i den veldige naturen og legger vekt på sporløs ferdsel, naturvern, stillhet, rom for refleksjon og så videre, så forbruker vi fritidsutstyr for millioner av kroner og produserer et berg av miljøfiendtlig avfall med det samme?

Selvfølgelig er noe av det jeg har med nytt, ikke minst siden jeg til nå stort sett har brukt ting jeg hadde med meg da jeg flyttet hjemmefra for halvannet tiår siden: En rundt 20 år gammel anorakk med matchende bomullsbukse er for anledningen byttet ut med skalltøy kjøpt på salg (slik at jeg slipper å måtte bære på regntøy), og jeg har fått ny sovepose til jul og kjøpt et vanntett trekk til den. I tillegg kommer en del småting som litt nytt undertøy, dunjakke, en kjele til erstatning for en som gikk i stykker på kanotur, oppfriskning av førstehjelpskrinet, etc. Så vi får kanskje overlate til den som selv er uten synd å kaste den første sten (i glasshus)…

Uten sponsing, men ikke uten ting: Alt skal helst oppi den sekken man har

Mer enn syv jordiske eiendeler: Alt skal helst oppi den sekken man har

Nyttår på fjellet

steinjak Skitur

Når julen mest av alt fremstår som en vindfull og hustrig imitasjon av oktober, bare med kortere dager, og når folk flest er mer bekymret at blomstene skal begynne å spire enn for all snømåkingen som venter utenfor døren, er det vitterlig på tide å grave seg dypt ned i nedbørs- og temperaturstatistikker og jakte på det hvite gullet. Vår bil var lastet med skisko, skijakker, skismurning, ski (fire par), skihansker, skiluer, skifeller, skistaver, et cetera, og vi aktet ikke å ha transportert dette rundt i Norges land uten å ha hatt nytte av det.

En romjulsdrøm

En romjulsdrøm: Dette var vår plan for siste del av romjulen

Etter grundige studier av snøkartene på senorge.no, kryssjekking mot yr.no og litt telefonering med diverse fjellstuer og venner som allerede var reist opp i høyden, ble det besluttet at Norefjellryggen og Eggedalsfjellene var det eneste fornuftige alternativet i nærheten. Vi utsatte avreisen med en dag på grunn av varsel om stiv kuling i fjellet, men femte dag jul bar det avgårde.

Det er en god følelse å heise sekken opp på ryggen og vende skituppene oppover bakke. Føret var fint, været likeså, humøret det samme. Med friske steg la vi i vei oppover fra Tempelseter med sekkene søkklastet med fristelser – det var da tross alt jul fremdeles!

DSC_8905

Da vi nærmet oss toppen, ble vi møtt av en scooter. Det var tilsynet som hadde hentet søppel og protokoller, og som skulle sette ut mer kvist langs ruten opp. Vi slo av en prat og gledet oss over at de hadde fyrt i kafé-avdelingen, før vi trampet oss opp de siste motbakkene. Vinden tok (som vanlig) godt over vannet, så det var godt å kunne konstatere at tilsynet hadde gjort en grundig jobb med å grave frem døren, stort sett den eneste delen av bygningen som ikke var dekket av snø.

Høgevardehytta rett før soloppgang femte dag jul

Vel inne fyrte vi opp selvbetjeningsavdelingen og begynte med forberedelsene til middag. Rømmegrøt, spekemat, øl og akevitt; intet mindre kunne man skilte med til oppdekning denne kvelden, og når maten var fortært og øyelokkene ble tunge, bar vi ned madrasser og rullet ut soveposene på kjøkkengulvet. Før vi sovnet, kunne vi beundre stjernehimmelen over oss gjennom vinduene.

Vi våknet til noe så sjeldent som en helt vindstille morgen på Høgevarde, klokken var syv. Jeg var raskt ute av posen for å legge i ovnen, opptenningsveden var klargjort kvelden før. Typisk nok kom jeg på den geniale idéen å krabbe ned i posen igjen etterpå, og med det røk forsettet om en tidlig start. I tillegg kom lyset i det jeg sto opp for andre gang, med det resultatet at jeg brukte en god del tid ute med kameraet (så lenge at Fruen kledde på seg for å gå ut og lete…) i stedet for å forberede avmarsj.

Vinterstille morgen

Alt i alt ble avreisen i retning Toveseter noe senere enn planlagt, og det var ikke helt heldig med tanke på melding om økende vind og snø utover dagen – og at dagen i seg selv ikke er så altfor lang på denne tiden av året. Heldigvis er det ikke noen lang tur mellom de to hyttene, og føret var godt, så vi nøt turen ned mot Ruten og inn mellom fjellene rundt i fulle drag.

En fornøyd turgåer

Skyene kom tidligere enn meldt, lyset ble flatt, og da vi kneppet av underlag og spade for å rigge til lunsj begynte det å snø. I løpet av få minutter var sikten redusert til ganske få meter. Da hadde vi brukt under to timer på halve turen og nesten alle høydemetrene, det var bare siste stykket over Gråfjell som gjenstod. Det var ikke mye å gjøre med det, vi koste oss med lunsj og håpet at det skulle lette litt akkurat når vi skulle over toppen.

De siste konturene før lyset blir flatt og sikten forsvinner

Så hender det av og til at ikke alt er som man skulle ønske, og sånn var det denne dagen. Vinden økte på, snøværet ble tettere og vi var ferdige med lunsjen. Det første stykket oppover var det fortsatt enkelte staker som sto ute, og vi fant én etter én inntil vi ikke så flere. Da kom kompasset frem, og vi tok oss opp i dalen hvor vi kunne følge kanten av toppen. Her kom vi over en og annen stake, men de var ikke så lette å se, all den tid at de var dekket av is. Så ble whiteout’en total, men vi var i en dal vi kunne følge et stykke nedover, så vi tok av skiene og gikk forsiktig til fots nedover. Høydemåleren på GPS’en ble tatt frem, slik at vi kunne ta ut av dalen ved rett høyde. Da vi kom ned dit, var det marginalt mer sikt, så vi fant veien over en myr og ned til en bekkedal vi kunne følge helt ned til under 1000 meter. Her var vi også litt skjermet for vinden, men vi tok det rolig i det flate lyset og passet godt på å holde oss unna alle overhengende skavler på vei nedover.

Vel nede ved Fiskeløysingen var sikten bedre, men været tok seg stadig opp, og tiden gikk litt for fort mot solnedgang. Isen på vannet så ikke spesielt trygg ut, så vi bestemte oss for å tråkle og bakse oss på tvers av tre åser med sikte på å finne en hytte ved Nedre Tovevatnet som kjent punkt på veien og utgangspunkt for eventuell kompasskurs mot Toveseter.  Da vi nådde dit, nådde mørket oss, og vi så at elven Tova gikk delvis åpen. Det førte til en del knoting, inkludert prøving av en snøbru som viste seg å være for svak, før vi endelig fikk krysset og satt kursen nordover myrene. På kommando fra Fruen ble GPS’en tatt frem for å dobbeltsjekke, slik at vi ikke skulle gjøre noen tabber. Ganske snart så vi omrisset av tre hytter foran oss, og endelig var vi fremme.

DSC_8967

Toveseter sett fra sør, bildet er tatt morgenen etter

Det lå en folder sammen med protokollen hvor det sto at det kunne være vanskelig å fyre hytten varm ved vind om vinteren. Dette kan jeg skrive under på; muligens kan det skyldes at det er et stort hull i veggen i enden av langbenken ved bordet, ellers så skyldes det at det trekker så godt i ovnen at det ville ført til ekstremvarsel dersom slike vindstyrker skulle forville seg innenfor Ring 3. Både fyrstikker, stearinlys-stubb og begynnende bål ble resolutt blåst ut. Heldigvis sto det en flaske rødsprit i gangen. Fy meg, min juksemaker!

Været holdt seg i gang utover kvelden, men det plaget ikke de to turgåerne som satt godt beskyttet inne og gomlet gryterett og drakk rødvin. Eneste minus var at bekledningen for dobesøk blir ganske omfattende av den slags værforhold.

Passende antrekk for dobesøk

Vi sov begge godt, sunget i søvn av vindens uling utenfor vinduene, og da vi våknet hadde temperaturen falt til sørgelige tre grader inne. Da var ullgenseren god å ha, og med litt konsentrert sprengfyring hadde vi snart passe frokosttemperatur. Kaffe og havregrøt.

Morgenstemning

Det ble en rolig morgen, for været var meldt å gi seg utover dagen, og vi hadde flere skjermede alternativer til rute ned mot Skareseter, selv om vi helst ville over fjellet. Etter en «second breakfast» bestående av gårsdagens gryte, satte vi lemmene for vinduene og la avgårde langs myrene i retning av skiløypen mellom Haglebu og Tempelseter. Her møtte vi dagens første dagsturister, og det gikk radig opp til løypekrysset ved Fiskeløysingen. Den siste dagen i 2013 viste fjellet seg fra sin beste side (selv om det blåste litt), og vi tok over fjellet mot Skareseter. Snøfokket kom stort sett aldri over knehøyde, og utsikten var formidabel, der vi speidet bort mot Bleryggen og Gaustatoppen i det fjerne.

DSC_8976

Vel nede ble vi tatt i mot med en riktig lekker romjulslunsj, kaffe og mulighet for en varm dusj (det satte sikkert de andre like stor pris på som oss…). Så var det i gang med matlaging og generelle festligheter ut året. Det varte ikke lenge etter kalkunen var fortært før vi måtte ut i snøen og skyte opp årets fyrverkeri og ønske et spennende og turfylt 2014 velkommen.

Salutt for 2014

Den første dagen i det nye året hadde vinden økt på, og vi måtte snu da vi kom opp på fjellet: Samtlige hankjønn hadde bestemt seg for å ta en skitur for å hente vår bil, men vi var kommet sent avgårde mot Tempelseter, og med vind, snø og tåke så vi ikke merkingen; vannene var ikke sikre, og det gikk raskt mot kveld, så delegasjonen måtte venne slukøret tilbake til sine respektive bedre halvdeler. Resten av dagen gikk med til å lirke og lure og dytte og banne en viss Volvo opp bakken slik at turfølgets eneste firehjulstrekker (vår) kunne hentes på Tempelseter, og de som hadde hytte samme sted kunne komme i gang med fyring og vannhenting. Dagen ble avsluttet med herlig kveldsmat på Hønefoss, før vi kjørte nordover andre nyttårsdag.

De beste ønsker for et fabelaktig år!