Dag 9: Værfast på Kringlevatn

Dagen begynte ganske så normalt, med slumring og hustrig påkledning. Ute i stuen var det god fyr i ovnen, og våre engelske nyslåtte bekjentskaper var alt i gang med frokosten. Dobesøket var litt i overkant friskt, men vi turet frem mot avreise like ufortrødent. Magefølelsen murret litt med tanken på å gå i dette været, men Anders ville gjerne videre, så vi henvendte oss til de langt mer erfarne britene: «We’re not entirely confortable going in this weather, could we go together with you?» Det viste seg at heller ikke de likte tanken på å gå, og når noe slikt kommer fra en som bærer logoen til the International Polar Guide Association på jakken, er det verdt å lytte til.

Det viste seg utover dagen at disse folkene ikke bare hadde vært på begge polene (bl.a. første ekspedisjon siden Amundsen tur/retur Sydpolen uten etterforsyninger), de hadde vært der flere ganger. Sist med TV-konseptet «Walking with the wounded«, hvor mannen (Conrad) hadde ledet en gruppe krigsskadde britiske veteraner i et kappløp mot Sydpolen. Det ble en dag med mange spennende historier, te, kikking på været, leting etter radiodekning og ikke minst et gratis navigasjonskurs med en erfaren kursholder, hvor vi fikk god GPS-veiledning og tilbakemeldinger på rutevalget videre.

Lesing hører med på en hviledag

Lesing hører med på en hviledag

Jeg har fått en del gode råd i dag, og ikke minst har det vært godt å snakke om de reaksjonene jeg har hatt med noen som har vært på mang en langtur før, samt å høre om de tingene som kommer til å komme etterhvert. Nå føler jeg mer at dette kommer til å gå fint, samtidig som jeg ikke nødvendigvis bare ser frem til alle de mentale utfordringene jeg står overfor i tiden som kommer…

Dag 8: Storevatn til Kringlevatn

Vi sov på kjøkkengulvet på Storevatn, og det var fortsatt en lunk i rommet da vi våknet. Det ulte ikke lenger i pipen, vinden hadde løyet. Anders satte i et jubelbrøl da han kom ut: Det var oppholdsvær og vindstille. Før avreise denne dagen hadde vi spøkt med at solbrillene nok ikke trengte å ligge så lett tilgjengelig, men ganske så snart måtte de frem, for første gang på turen kastet vi skygge!

Klare for avgang!

Klare for avgang!

Etappen var i og for seg grei, med litt stigning i starten, og så stort sett utfor gjennom en lang dal. Vel nede spiste vi og snakket om hvorvidt vi skulle gå videre, men vi valgte å bli – februardagene er korte, og skyer og vind hadde funnet veien tilbake til oss.

Slik skal det se ut på skitur

Slik skal det se ut på skitur

Da vi hadde fått fyr i ovnen og tørre klær på kroppen, ramlet det plutselig inn folk i klær med sponsormerker. Det viste seg å være et engelsk ektepar med mer enn 30 års fartstid i den norske fjellheimen, de var på vei over mot Geilo. Derfra går ferden med kollektivtransport til Sylan for å møte noen venner og trene til en ekspedisjon til Grønlands vestkyst, den niende turen til landet de siste årene. Jeg har aldri møtt noen som har vært så gjennomforberedte på navigasjon, med fargerike inntegninger over hele kartet, inkludert kompasskurser, veipunkter på to GPS’er og en bok med utførlig plan for hver etappe. Stiller jeg litt dårlig forberedt når jeg kun har tegnet inn ruten i kartet og plottet endestasjonen på GPS før jeg legger i vei? Jeg ble også litt flau over å bære over 30 kg da jeg fikk spørsmålet «pounds or kilos?» i retur da jeg oppgav sekkevekt; de bar rundt 20 kg inkludert telt og kokeutstyr. Skjønt, de hadde ikke tenkt å bo i sitt telt, og soveposene var kun egnet for nødovernatting – jeg har minst 36 teltnetter å se frem til…

I morgen satser vi på Hovatn, om været tillater en lang etappe.

Etter hvilen i går har kroppen fungert mye bedre, og sekken har føltes lettere på ryggen. Jeg la igjen et blad jeg kjøpte til togturen, og så har det begynt å minke på maten, så den er nok litt lettere også.

Dag 7: Taumevatn til Storevatn

I følge værmeldingen vi hørte på Øyuvsbu skulle et nytt lavtrykk komme inn over land på fredag, altså i dag, men dag vi sto opp var det fortsatt god sikt og lett snøvær. Barometeret varslet imidlertid at trykket nylig hadde begynt å falle, og innen vi var ferdige med frokosten snødde det tett, horisontalt.

Vi smurte med blått og la avsted langs kvistet løype over vannet, med plan om å innta lunsjen på Storevatn før vi fortsatte over mot Kringlevatn. Allerede på vannet ante jeg uråd og ymtet frempå om å snu, jeg måtte gjøre støttetak på flatmark 750 meter over havet – vi hadde tenkt oss over 1000 meter. Anders ville gjerne gå litt lenger og se.

Da vi nærmet oss punktet der løypene til Grautheller og Storevatn skiller lag, kom et av faresignalene. Etter tidligere å ha sagt at han var «veldig innstilt på å nå Storevatn», påpekte Anders nå at vinden ikke akkurat hadde økt på, snarere det motsatte. Vi sto da mellom to åser med spredt vegetasjon, og jeg ser i ettertid at jeg burde ha gjenkjent dette som et eksempel på det som kalles «bekreftelses-bias» (man ser kun det som bekrefter det man har tror/lyst til). Det slo meg ikke da, så jeg svarte bare at han burde huske på at vi hadde beveget oss inn i mer skjermet terreng; magefølelsen sa «snu». Dette svaret falt ikke i god jord, og resultatet av den opphetede diskusjonen som fulgte var at jeg begikk den feilen å legge magefølelsen til side for å unngå bråk, det var tross alt ikke så mange kilometrene å gå.

Vi fikk en i overkant strabasiøs tur opp, hvor vi lette opp neste kvist etter tur og talløse ganger holdt på å bli slått over ende av vindkastene. Da vi nærmet oss 900  meter over havet var vinden så sterk at eneste mulighet for å komme videre var å gå sidelengs mot vinden. Det blåste kraftigere enn da vi var på Lindesnes (da var det 21 m/s), det må ha vært storm gjennom det høyeste passet. Jeg skrudde på GPS’en da det sto på som verst, 800 seige meter igjen til vi var fremme. Vi kjempet oss frem en liten evighet, 660 meter igjen. Til slutt kom vi oss over skaret og ned på vannet. Der var det bedre føre og mindre vind, selv om det fortsatt rev godt i det lille som var av bar hud bak et panser av is i skjegget. Klokken rundet akkurat ett idet vi kavet oss opp den siste kneika og dro døren opp i en seig håndbak med været, vi var fremme.

Fornøyd med å være fremme

Fornøyd med å være fremme

Denne etappen har først og fremst vist meg at jeg må stole mer på mine egne vurderinger, og jeg må ta mer ansvar og være tydelig når jeg har med meg folk som ikke har vært ute i vinterfjellet før; aldri legge magefølelsen til side. Det skumleste var hvor fort kreftene rant ut av meg, det var såvidt jeg kom meg opp med den tunge sekken, som også utgjør et formidabelt vindfang. Hadde det skjedd noe da, ville det ikke vært helt bra; som den mest erfarne burde jeg satt ned foten og krevd at vi snudde, ikke bare regnet med at jeg ville bli lyttet til. På den annen side hadde det gått raskt å komme seg ned igjen med vinden i ryggen, og vi ville vært i mer skjermet terreng i løpet av ikke altfor lang tid.

Storevatn viste seg å være en spesielt morsom hytte fra 30-tallet, en av få gjenværende av Dr. Heibergs jakthytter, som han satte opp da han kjøpte opp store landområder i heiene her for å leie ut jaktterreng. Han gjorde en kjempejobb med å sørge for utviklingen til villreinstammen, men det gikk hardt utover rovdyrbestanden, blant annet gjennom utstrakt bruk av saksefeller med åte satt opp på varder der rovfugl kunne tenkes å slå seg ned. Videre var han i konflikt med Turistforeningen, som hadde hytter i heiene, for han ville ikke ha trafikk der oppe under jakten. Senere ble området kjøpt av Quisling-regimet og (i tråd med nazistenes dyrking av norrøn kultur) døpt Njardarheim; det har vært i statlig eie siden.

Vinden presset fokksnø inn gjennom alle åpninger, og husets fastboende satte raskt sine spor

Vinden presset fokksnø inn gjennom alle åpninger, og husets fastboende satte raskt sine spor

Hytten er sinkplatekledd, bygget i en helling og organisert i flere halvplan med en flott stue med peis og romslig kjøkken på øverste plan; på stuen står det stoler med plass til en pjolter i armlenet og minner om stedets fortid som tilholdssted for pengesterke og jaktinteresserte utlendinger. Til vår store glede er det også innedo her, så vi utforsker ikke de øvrige bygningene på tunet, som huset Heibergs folk. Dagen og kvelden ble tilbragt med fyring, hvile og mat. Jeg prøvde turkaffetrakteren i dag – deilig!

En halv dag værfast

Tidlig fremme, en halv dag værfast

Dag 6: Øyuvsbu til Taumevatn

Jeg våknet et par ganger i løpet av natten, og av ristingen og ulingen forstod jeg at det varslede uværet var kommet. Derfor nølte jeg litt da klokken ringte – er det nødvendig å stå opp så tidlig, å gjøre værfastdagen lenger enn nødvendig? Anders spratt opp, så da måtte jeg også.

Etter å ha konstatert at inngangsdøren var snødd og føyket igjen, satte vi på vann til frokosten, og mens vi spiste kom lyset, samtidig som sikten ble bedre. Anders kløv ut et vindu for å kjenne på været og grave frem døren. Han kom tilbake med gode nyheter: Det blåste ikke så ille som det hørtes ut til, og sikten var langt bedre enn dagen før. Dessuten ville vi få vinden i ryggen på vår ferd over i Ryfylkeheiene.

Vi staket avgårde fra Øyuvsbu noen minutter over ti, og i medvind gikk det radig over vannet. Da vi passerte Håhelleren så vi skispor, og disse skulle vi få se med jevne mellomrom hele veien til Taumevatn. Stigningen opp fra den stengte fylkesveien gikk over all forventning, og snart tippet det utfor igjen. Det likte lårene dårlig, idet vi måtte ploge mye for å holde farten nede i det flate lyset. Turens første telemarksvinger fikk jeg også plassert. Nede ved Taumevatn var det scooterspor, store lagre med kvist og spor etter en nytømt kaffekjele – men ingen var å se. Altså ble det en ny oppfyring av en kald hytte med bare oss i. Vi så at det var kvistet ut fra hytten, vi får håpe de løypene vi skal gå er merket, da går det mye radigere.

Vel fremme på Taumevatn

Vel fremme på Taumevatn

I dag har sekken vært helt OK å bære gjennom 6 timer på 20 km, men jeg merker godt at den er tung: Alle motbakker tar ekstra på, og det verker i kroppen. Jeg ser frem til å komme i bedre form. På forhånd ble jeg advart om at jeg ville bli veldig rastløs de første ukene, og jeg ser at det har slått til: Stadig vender tankene tilbake til Siri, hva jeg ville gjort om jeg ikke var på tur, Siri, hva jeg ikke ble ferdig med før jeg dro avgårde, Siri, hva som venter på de kommende etappene, Siri, osv. Kanskje har jeg litt hjemlengsel, selv om jeg ikke har vært så lenge på tur?

Dag 5: Gaukhei til Øyuvsbu

Det piper i klokken, den er halv åtte og spør forledende: «Snooze?» Jeg klemmer inn knappen merken «Yes» og ruller tilbake på puten. Fem minutter senere gjentar det samme seg. Tredje gang, som i eventyrene, står jeg opp og trekker i ulltøyet. Gjennom morgenen fortsetter jeg å somle, gruer meg til å løfte dråget tilbake på såre skuldre.

Vi forlot Gaukhei lovlig sent, 10:20, og satte avsted innover flere lange vann. Det blåste friskt, og det var på grensen lite sikt. Her og der kom vi over områder med ferske etterlatenskaper etter reisdyr, og ved én anledning gikk vi på en hel flokk med 10-20 individer av Europas sørligste villreinstamme.

Utover dagen ble det mer vind og mindre sikt, ikke omvendt som vi håpet, og vi hadde total whiteout over de siste tre vannene. To av dem gikk vi overrett med kompass, men inn mot Øyuvsbu var det så tett at vi byttet ut frøken Silva med vår venn Garmin, som kunne fortelle oss at vi hadde 1,37 kilometer igjen. Med blikket klistret til den røde pilen nærmet vi oss raskt, og da det var litt mindre enn 250 meter igjen så vi skyggen av en hytte foran oss. Jeg la vekk GPS’en, og vi satte av sted, men etter ca 250 meter var det ingen hytte. Herr Garmin kom frem igjen og ville ha oss til å gå 150 meter rett til venstre. Han hadde rett.

Femti meter igjen

Femti meter igjen

Vel fremme på tunet var vi glade for å ha kommet frem, det blåste kuling i kastene og sikten var under 100 meter. Den siden av hytten der døren nødvendigvis måtte befinne seg var begravet til taket, så vi tok spadene fatt for å finne ut hvor vi skulle grave. Etter en lang gravejobb utbrøt vi: «Shit!» Dette luktet ikke bra, vi hadde satt våre krefter inn på å grave opp dodøren! Gleden var dobbelt stor da det viste seg at det fantes en gjennomgang til hovedhytten herfra: Ikke bare slapp vi å lete etter en annen dør å grave frem, vi kunne også besøke toalettet i tøfler resten av oppholdet.

Vel utført gravejobb

Vel utført gravejobb

Dag to av skituren hadde gått over all forventning, sekken var tung, men ikke  tung, og vi hadde tross alt nådd 16 km på 5 timer uten å trenge lunsj. Det virker fortsatt helt umulig å forestille seg at jeg skal gå helt til Nordkapp, men til Haukeliseter skal jeg i alle fall komme meg, så kan jeg lade opp til neste tur der.

I skrivende stund (dvs, da dagboken ble skrevet…) står Kveldsåpent på på radioen, jeg har funnet noen gram kokekaffe i et skap, og det feires behørig med én rute kokesjokolade. Snart kan jeg også ta av meg dunjakken (kl er 20:30). Værmeldingen er ikke like positiv: Liten storm i Rogaland, snø. I tillegg har vi en lengre etappe (20 km) i morgen. Vi får se an været og ta et døgn værfast om nødvendig, det skal løye mot kvelden.

Kartstudier

Kartstudier

Øyuvsbu er forresten en veldig fin hytte, det er til og med solcellestrøm med downlights over kjøkkenbenken.

Dag 4: Ljosland til Gaukhei

Som de eneste to gjestene på Ljosland fikk vi privilegiet av å bestemme når frokosten skulle serveres. Vi bestemte oss for halv åtte, og én og en halv time senere gav vi oss i vei oppover den bare asfalten, med skiene i hendene. Sekken var blytung, den veide nok opp mot 32 kilo.

De første kilometrene på ski gikk noenlunde lett, i et skuterspor langs en ubrøytet vei. Oppe ved Langevatn tok vi en liten tenkepause, for det var blitt sagt at isen kunne være utrygg, men at vi kunne gå om der var kjørt med skuter. Skutersporet gikk ut på vannet like ved demningen, men vi bestemte oss for å gå rundt; jeg trives særdeles dårlig med å gå på regulerte vann like ved demninger, der er det ofte en vanntunnel, og iskartene til NVE er farget rødt på akkurat dette stedet. Langevatn var tappet ned med rundt 15 meter, og det var store sprekker der isen hadde lagt seg til rette på bunnen i randsonen.

Etter å ha tråklet oss langs land, over sprekker og mellom trær, i en drøy time, så vi med ett at på andre siden av viken vi var på vei rundt ville vi få problemer med å holde oss på tørt land, det var svært bratt og mye oppsprukket is. Vi rådslo en stund, og så begav vi oss over en liten vik, med ispigger og tau lett tilgjengelig. Det gikk heldigvis bra, og de påfølgende vannene var både mindre og høyereliggende, så der følte vi oss tryggere.

Lunsjen ble inntatt bak en stein, og snart begynte jeg virkelig å kjenne at sekken var tung. Frem mot Gaukhei måtte jeg lenger og lenger ned i kjelleren etter krefter – og i dag gikk vi bare 15 kilometer… Det er vel ofte slik den første dagen man bærer tung sekk, så vi får håpe på bedre tider. Vel fremme gikk det i de vanlige hyttesysler: Fyring, snøsmelting, ved og mat.

Vel fremme ved Gaukhei etter syv timer på ski

Vel fremme ved Gaukhei etter syv timer på ski

Jeg har tenkt litt for mye i dag. En ellers grei etappe har blitt preget av tanken på alt som ligger foran meg: Hvor mange lunsjer blir som denne, med null utsikt og fokksnø i maten? Hvor ofte må jeg dra på meg stivfrosne overtrekksvotter, eller grave frem en do? Hvor mange dager må jeg være så utrolig sliten som i dag? Vil jeg i det hele tatt komme meg helt frem, til Nordkapp?

Frem, det er til Øyuvsbu, det. I morgen. Da får man tenke på i overimorgen.

Pause

Etter å ha sovet dårlig på beslutningen om å gå videre har jeg kommet til at det ikke er en god idé: Det har snødd 20 cm i løpet av natten i tillegg til de 25-30 cm med løssnø som allerede var der i går, og med sen frokost (fra kl 8) her og tungt føre ville jeg neppe nådd Hellevassbu i dag. Sikten har kommet og gått, så det hadde blitt en øvelse i GPS-bruk som hadde endt med teltovernatting, og værvarselet kan tyde på at jeg hadde fått minst to værfaste dager i teltet. Siden det har blåst fra samme retning i en måned nå er skavlene unormalt store, så jeg trenger et minimum av sikt for å kunne gå trygt. Videre trenger kroppen hvile etter bæring av tung sekk de siste dagene (sekken er slanket betydelig nå!).

Så det viktigste: Jeg er tross alt ikke på ekspedisjon, jeg er på tur, det er veien som er målet (en klisjé, jeg vet det), jeg skal kose meg på tur. Siden det er fullt på Haukeliseter, tar jeg følge med Siri til Oslo i formiddag og satser på å reise opp igjen over helgen. Dersom været fortsatt skulle se dårlig ut, er det også en mulighet å hoppe over et område og begynne fra f.eks. Finse for så å ta Hardangervidda senere; jeg får ingen god turopplevelse av å presse meg igjennom mer værfasthet og etapper uten å se hvor jeg går.

Isj, en ugrei beslutning å ta – vondt i magen – men sånn er nå en gang livet, og jeg blir hverken den første eller siste Norge på langs-fareren til å ta en pause på grunn av været, som om dét skulle bety noe; det er jo for min egen del jeg går.

På den positive siden får jeg i alle fall hvilt ut og oppdatert bloggen; som vi sier på «nynorsk»: Stay tuned!

Haukeliseter

En kort rapport: Jeg er ankommet Haukeliseter etter en lengre tur gjennom Setesdalsheiene enn forventet, vi brukte åtte dager mer enn planlagt. Her er det ikke rom i herberget til en sliten vandrer som vil ha hviledag i morgen, og jeg har et værvindu til å komme meg opp på vidda samme dag. Derfor blir det avmarsj mot Hellevassbu (evt telt) i morgen, så får jeg ta hviledagen i form av en værfast dag på lørdag, for da er det meldt uvær.

Siri (Fruen) hadde tatt turen til Haukeliseter i dag morges og sikret et rom for denne natten, luksus! Mer utfyllende rapport følger når jeg får mer enn en kveld i nærheten av sivilisasjonen.

Dag 3: Kylland til Ljosland

Den siste dagen på sykkeletappen fikk en rolig start, med litt over tre mil igjen til Ljosland var det ingen grunn til å forhaste seg. Vi koste oss med frokosten Anders hadde kjøpt inn på Vigeland før han satte avgårde nedover Audnedalen for å hente Edith (slik at hun kunne besøke en venninne og ta med seg bilen ned igjen fra fjellet), og jeg kløv opp på setet (au!) og tok fatt på det siste stykket av den første etappen.

Føret var, med unntak av de siste kilometerne, upåklagelig, og det var verken vind eller nedbør. Samtidig så jeg av naturen rundt meg at jeg nærmet meg fjellet, så jeg tittet nøyere og nøyere på snø og is langs veien oppover – snart kan jeg ta skiene fatt!

Vel fremme spurte jeg i resepsjonen om de hadde noen ledige rom, og damen bak disken ble lettere overrasket – midtuken er visst ikke den travleste tiden her oppe. I tillegg bar jeg refleksvest og hadde ankommet uten bil. Hun tenkte seg om et lite øyeblikk før hun utbrøt: «Du er en av de som går til Nordkapp!?» Det kunne jeg bekrefte. Ikke bare hadde hun rom, hun kunne fortelle litt av hvert om både føre og isforhold. Hun oppsummerte: «Du får deg litt av en utfordring.» Samtidig var det godt jeg var såpass forsinket – det hadde vært skikkelig vær her i helgen, med full storm på toppen av skianlegget.

En time senere svingte en svart Focus stasjonsvogn inn på parkeringen, og jeg kunne sende fra meg sykkel, hjelm og lappesaker. Fornøyd kan jeg konstatere at den seksten år gamle doningen, med gaffateip på strategiske steder, har holdt hele veien opp hit uten de helt store problemene.

Sykkelen og følgebilen har gjort jobben sin

Sykkelen og følgebilen har gjort jobben sin

Edith tok med seg bilen, og så var vi kun to gjester igjen på Ljosland fjellstove. God service og nydelig mat, det ble nok en rolig kveld – akkurat slik det skal være på tur.

Utsikten den siste kvelden før skigåingen starter

Utsikten den siste kvelden før skigåingen starter

Dette markerer slutten på den første etappen fra Lindesnes til Ljosland, og nå følger radiotaushet i en del dager fremover mens vi går gjennom setesdalsheiene. Jeg skal trykke på spot-senderen daglig (ved ankomst der vi skal sove), og så følger det mer tekst og bilder her på bloggen når jeg har hviledag på Haukeliseter.

Dag 2: Spilling til Kylland

Den andre dagen på tur startet med søndagsfrokost og pakking. Klærne var nesten tørre, og vi løftet sakene ut i bilen før vi sa farvel til vertskapet på Grimestad. Nok en gang tusen takk for all gjestfrihet og hjelp!

Utenfor vinduene hadde snø gått over til regn, og snøen hadde falt godt sammen i løpet av natten. Veien var nøye freset, og jeg var spent på føret nede i dalen. Den spenningen ble satt på vent en stund da vi begynte å kjøre, for det var bare såvidt vi kom oss fremover på flatmark. Bilen sank godt ned i det som kvelden før hadde vært en solid snøsåle og styrte fra side til side; det ble mange store rattutslag ved siden av meg før vi allerede etter noen hundre meter ikke kom lenger. Etter en del dytting kom vi på å snu, og med bakenden først klorte den piggfriskodde stasjonsvognen seg opp. Det ble mange operasjoner av den typen.

Vel nede der jeg ga meg dagen før var veien bar, og det var en fryd å sykle sammenliknet med dagen før. Jeg gjorde den feilen å glede meg til ferskt bakverk på Brødrene Aagedal bakeri, for det åpnet visst ikke før etter kirketid. Vi noterte oss forøvrig at engasjementet rundt kirke og kristendom er en del høyere her enn i hovedstaden, i alle fall om man skal dømme ut fra oppslagstavlen utenfor Spar og bedehustettheten forøvrig.

Lunsj med julepynt :-)

Lunsj med julepynt 🙂

Opp til Byremo var det litt mer kupert, men jeg klarte å holde snittfarten oppe på 20 km/t trass i noen skikkelige regnskurer. Også på Byremo var det stengte dører, så da slo vi oss til utenfor inngangen til den lokale bensinstasjonen med nistemat og nudelsuppe. Det var noen biler som sakket litt på farten da de så en person stå og skifte mellom stativene med julepynt på salg som sto utenfor denne søndagen…

Siste etappe opp til Kylland ble litt tyngre, det var stort sett holkeføre og en del stigning. I tillegg begynte jeg å kjenne en del til det kneet jeg vred på en joggetur i 2006, selv om det ikke har plaget meg på lenge; jeg trodde ikke at sykling skulle være så belastende? Uansett var det godt å se skiltet som fortalte at jeg nå var kommet til Kylland, og vi fikk en varm velkomst og god mat hos Ellen, som har totalrenovert det gamle postkontoret fra 1875. Tusen takk, det varmer å bli tatt så godt vare på! Resten av kvelden har vært rolig med spaghetti til middag, radiolytting og oppdatering av bloggen.

I morgen venter Ljosland fjellstove, et sted alle vi har møtt snakker veldig varmt om, og det blir godt å bli ferdig med sykkelturen og ta fatt på skieventyret!