Posts Tagged: hytte
Dag 73: Bolnastua til Lønsstua
Klokken var blitt halv ett før jeg kom meg til sengs, og likevel våknet jeg før seks. Noen minutter over stod jeg opp og ble møtt av en sprakende vedovn og nykokt kaffe på kjelen. Ni var jeg i gang, i følge med to av mine nyslåtte venner mens resten av guttene ryddet ut av Bolnastua.
Innover fjellet med lett oppakning
Etappen over Saltfjellet, langs E6, hadde jeg ikke akkurat gledet meg til, men det viste seg å bli en fin tur på fint føre i fint vær. Vi tok gamleveien opp på fjellet og nøt utsikten og det å gå uten oppakning – noen damer som lå på gamlehytta på Bolnastua hadde tilbudt seg å ta bagasjen i bil over fjellet, de skulle den veien uansett. Etter en stund ble nok en milepæl for NPL passert: Polarsirkelen, jeg er nå i «midnattsolens rike», selv om det er en stund til den skinner hele døgnet (i grunnen er det ikke alltid den skinner på dagen heller).
Polarsirkelen
Den siste biten inn mot Lønsdal virket drøy, der vi gikk med en følelse av å være snart fremme når det fortsatt var et godt stykke igjen. To kilometer før målet gikk vi langs jernbanen og så toget fra Trondheim suse forbi, jeg kikket gjennom vinduene uten å få øye på det jeg så etter, men da vi omsider skled inn på tunet tittet et velkjent fjes ut døren, og både hun og jeg smilte fra øre til øre. Fruen hadde med fersk mat (tilfeldigvis samme meny som dagen før), og hun hadde foretatt diverse undersøkelser om etappene som ligger foran oss i de kommende dagene.
Jeg tok to telefoner: En til en oppsynsmann som kjente forholdene i den beryktede Skaitidalen og en som følge av at jeg hadde fått en melding med teksten «ring meg». I andre enden fikk jeg tilsynet på Bolnastua, han var fly forbannet over at tilstanden der ikke var slik han ville ha det, og jeg var den han hadde funnet i telefonkatalogen. Han skal ha honnør for å klare å holde seg så høflig og hyggelig når han egentlig var så sint.
Det ble en riktig så trivelig kveld. Først Fruens biffmiddag, så rikelig med skjenk og enda mer mat fra Harstads glade gutter, nok en gang tusen takk! I tillegg fikk jeg med meg en del energidrikk, en boks med smurning som faktisk virker på nullføre uten å ise («Target +2/-2»), samt tilbud om hjelp lenger nord om jeg skulle behøve det. Jeg tror jeg nå har møtt på den nordnorske gjestfriheten, og jeg er imponert.
Dag 72: Virvasshytta til Bolnastua
Det ble ikke mange forberedelser på kveldstid av å sette til livs et større fiskemåltid rundt leggetid, så jeg hadde litt pakking å gjøre etter en hyggelig frokost med fiskerne. Jeg takket pent nei til tilbudet om å være med på isen for å sjekke pilkene som hadde stått ute over natten, og jeg la om ruten i forhold til det jeg hadde planlagt kvelden før, jeg fryktet at meldingen om byger betydde dårligere sikt utover dagen, og det skadet vel heller ikke med noen hundre færre høydemeter med sekken. Hadde jeg gått over fjellet, ville jeg ha passert foten av Auronase, et hellig fjell for samefolket, med en spesiell profil; det får bli neste gang.
Dagens skitur begynte så godt som det går: Føret var bra, solen skinte og bekkedalen opp fra Virvatnet var lettgått med lite skog. Jeg trivdes på tur der jeg gikk og tenkte på hvordan den ene av de to isfiskerne hadde snakket om Virvatnet i nesten religiøse vendinger, han var på påskefiske der oppe for 45. gang. Kilometerne gikk lett, men kladdetendensen kom snikende, skyene likeså. På ett punkt sank snøen jeg stod på sammen med et drønn. «Er det mulig,» tenkte jeg, «her er det nå ikke mer enn 15 grader?» Jeg listet meg likevel tilbake og fant frem klinometeret, hellingen lå mellom 10-20 grader. Da jeg for andre gang hørte drønn ble jeg for alvor bevisst på å gjøre ekstra forsiktige sporvalg.
Rett før skyene slukte de siste referansepunktene mine, gjorde jeg en krysspeiling og tok ut kurs videre, snart var det helt hvitt. Nede ved Randalselva, jeg passet på å treffe den rundt tregrensen, så jeg heldigvis skavlen, 20 meter ned. Jeg ble tvunget til å gi opp en del høyde for å komme meg over, og det var surt å gå opp igjen på andre siden, selv om det var verdt det: Føret var tross alt bedre over tregrensen. Fra jeg nådde min cruising altitude var det grei skuring utover, en del skavler, før jeg kunne ta inn på et ferskt skispor som tok meg ned gjennom skogen.
Straks fremme
Nede ved Bolna leste jeg ikke kartet godt nok og endte opp med å lete litt rundt i veien opp mot stasjonen før jeg fant rett hytte. Der var det folksomt, og etter en del frem og tilbake fikk jeg meg en madrass på gulvet. Kvelden fikk den best tenkelige avslutning: Idet jeg kom slepende med tørrmaten min fikk jeg spørsmålet: «Vil du ha et glass rødvin til maten?» På bordet stod indrefilet, fløtegratinerte poteter, kantareller, broccoli og saus – samt en tallerken til meg. Gjett om det gledet en langveisfarende, tusen, tusen takk!
Dag 71: Kvitsteindalstunet til Virvasshytta
Med et par plussgrader, vått snøvær, lavt skydekke og en del vind var jeg ikke voldsomt klar for avgang da jeg staket meg ut fra Kvitsteindalstunet rett før klokken ni. Kun én av to tyskere var oppe, de var på kosetur, og jeg hadde forsøkt å være så stille som mulig i min glede over første hyttemorgen uten behov for å fyre.
Vakkert på vintertur
Jeg hadde sett meg ut et reingjerde som ville føre meg opp i Kvepsendalen, og jeg labbet avsted gjennom skogen på kladdete ski. Over tregrensen kunne jeg fornøyd konstatere at jeg befant meg såvidt under skydekket og i en flott dal for skigåing. Det eneste jeg eventuelt kunne ønsket meg, var utsikt til fjellene rundt og eventuelt litt mindre sur vind. Denne dagen hadde jeg gleden av å raste innendørs, i Kvepsendalskoia. Her var det godt å sitte mens vinden ulte utenfor, så det ble en hel halvtime i ro.
Kilroy was here: Man setter sine spor i hyttebøkene langs veien
Sommerruten går videre over nok et fjellpass, men da jeg kom meg ned fra enden av Kvepsendalen, etter en langtekkelig utforkjøring i flatt lys og flere «nær skavlen-opplevelser», tok jeg rundt over myrene istedet. Det så også ganske så grått ut i høyden. På Virvasshytta var det godt og varmt, og etter et kvarters tid fikk jeg selskap.
Utover ettermiddagen ble jeg invitert med på isfiske, en ny opplevelse for min del. Jeg fikk låne et par pilker og utpekt passende hull. Etter et par timer på isen var jeg en del kaldere, men fortsatt like fiskeløs. Læremesteren hadde imidlertid bedre fiskelykke (eller teknikk), og jeg fikk en god skjerv av fangsten servert til kvelds; pannestekt, nyfisket Virvassrøye (like rød i kjøttet som Børgefjellørret!) er ikke hverdagskost på langtur.
Jeg poserer med fisk jeg ikke har fått (men som jeg fikk spise for det...)
Det var blitt sent, og når jeg i tillegg hadde inntatt en større fiskemiddag (dvs en seks-hektos røye med tilbehør), ble øyelokkene tyngre og tyngre over dagboken. Oppvask, tannpuss og køye.
Dag 63: Røyrvik til Viermahytta
Frokosten var av det solide slaget: Egg, H-melk (drikker vanligvis skummet), fete påleggssalater, sjokoladepålegg. Dugelig med niste fikk jeg også med meg i finværet. Fotsålene syntes nok det var litt tøft å starte med 15 km langs veien, men det gikk ellers overraskende greit, et stykke kunne jeg til og med bruke skiene.
Landeveisfarende
Herfra går båten om sommeren
Dager som denne kan jeg fint tåle flere av. Nesten vindstille, tre kuldegrader, sol fra en så godt som skyfri himmel. Oppe på Namsvatnet var det som lovet både kvistet og kjørt skuterløype inn til utleiehyttene som ligger om lag tre kilometer fra Viermahytta; han som kjører skyssbåten frakter visst like mange vinterstid. Det var folk ute på skuter, vi hilste til luen, og i sporet var det tendenser til silkeføre. Namsvatnet var sterkt nedtappet, så det ble litt opp og ned i den grunne viken ved Viermahytta, jeg måtte også gå en liten omvei for å finne en snøbro over Storelva, som gikk åpen langt ut i det som vanligvis er vann.
Fremme for dagen
Jeg trengte ikke lete etter nøkkelen
Dagbok og kaffe hører med til det som skal gjøres
Nøkkelen stod i døren da jeg kom, og det lille rommet var lett å fyre varmt på en mild dag. Det varmer også, om enn på en litt annen måte, at noen har satt igjen en liten skvett med livets vann da de dro herfra.
Dag 53: Skalsvattnet til Bellingstua
Jeg våknet av at jeg var kald på hodet, det var mørkt, luen min var ikke varm nok for å sove med hodet utenfor posen denne natten. Neste gang jeg våknet var det lyst, ca ti kuldegrader inne, så jeg holdt an en liten halvtime til. Det ble brått mye lysere og temperaturen steg til to varmegrader. Innen frokosten var klar hadde jeg like mange plussgrader som det hadde vært minusgrader, ved gulvet, og jeg var godt fornøyd med valget av en østvendt teltplass, samt muligheten til å spenne opp teltdøren på «vid vegg».
Et tre ved leirplassen
Dagens etappe skulle være ganske grei, så jeg tok livet med ro: En ekstra kopp kaffe til kartlesingen, litt vimsing rundt med kameraet. Solen skinte fra en helt skyfri himmel, og rimfrosten skinte tilbake fra hver en gren. Jeg tenkte på hvor mye greiere det er å pakke teltet under slike forhold enn de jeg hadde den første natten i Skarvheimen, hvor jeg først måtte grave frem teltet for så å pakke i snøvær og vind så sterk at jeg ikke turte annet enn å la duken være godt forankret like til den siste fliken skulle ned i teltposen. Sen avmarsj, ti på ti.
Rimfrost
Allerede etter få meter kom dagens første veivalg, i form av et oppkjørt spor langsmed Skalsvattnet i nordlig retning, det kunne jo spare meg for litt veitrasking? I mangel på tiltro til et tilfeldig spor fulgte jeg min opprinnelige plan, skutersporet mot Skalstugan, og etter kort tid møtte jeg skiløpere som kunne bekrefte at det var rett avgjørelse. Oppe ved stugan møtte jeg noen som var av stikk motsatt oppfatning, og jeg fikk en detaljert veibeskrivelse. Lysten som jeg var på å tilbringe en perfekt vinterdag i nykjørte spor, takket og bukket jeg mens jeg ble avfotografert («för ortspressen»), og la i veg langs «gröna leden». Skiltet mot «Kåtan» dukket imidlertid aldri opp, og etter en del om og men tok jeg opp over myrene mot bilveien med sine sugende bløte brøytekanter der terrenget tvang meg helt opp på veien. Nede i Sandvika, etter å ha gått det som må være Norges korteste fylkesvei, var samme problemstilling atter aktuell, og jeg rotet litt mer rundt før jeg endelig bestemte meg for å satse på en løype som forhåpentligvis ville svinge i rett retning. Det gjorde den, men da hadde jeg allerede gitt opp og tråkket spor et stykke, jeg fant igjen løypen noen hundre meter fra dagens mål.
Inn i Norge igjen
Da GPS’en hadde pekt ut rett hytte i hyttefeltet, kunne jeg fornøyd konstatere at det kom røyk fra pipen. Tilsynet var godt i gang med å sette i stand til påske, og så snart jeg var innenfor døren ble jeg bedt på mat, etterfulgt av kaffe og bakverk. Det var trivelige folk og hyggelig med selskap, disse hadde tidligere vært bestyrere både på Gjevillvasshytta og Nedalshytta, og de var fulle av interessante historier. Da de var gått spiste jeg middag igjen og oppdaget et elektrisk vaffeljern på benken. I skrivende stund går den fjerde vaffelen ned på høykant, resten av røren sparer jeg til frokost.
Dag 48: Nedalshytta til Storerikvollen
Det var snøføyke rundt veggene da jeg dro fra gardinene, men det var i det minste sikt, og med selskap av seks blide svensker til frokost, var det ingenting å si på humøret. Snøværet gav seg også, men det blåste friskt da vi la i vei som én gruppe. Det skulle altså bli på NPL-tur at jeg debuterte som fellesturist, og da med den svenske turistforeningen. Fra start tilbød jeg meg å bidra med å tråkke spor, men da fikk jeg klar beskjed:
Det er lungt; i dag skal du njuta!
Svenskene spiser sin macka
Etappen var grei: Snill stigning, gode spor og trivelig turtempo. Vinden var ganske frisk over toppen, og for min del ble det turens lengste lunsj så langt, i vindsekken; blåst og hagl. Etter lunsjen ble føret utfordrende, både for oss som gikk på smurning og de som hadde smørefrie(!?) ski, nullføret ga vekselvis kladder og bakglatte ski, og det var noen i følget som var ekstra fornøyde da det koselige setertunet på Storerikvollen dukket opp bak en haug i bjørkeskogen.
Meld fra hvor du går og hvor lenge du blir borte, eller send posisjonen med SPOT
Vel inne ble jeg traktert med kaffe og whisky, det er kanskje ikke så ille å være på fellestur allikevel? På toppen av det hele ble jeg påspandert middag i dag også: Blomkålsuppe, reinskav og nypesuppe med Digestive-kjeks. Etter maten fortalte turlederen levende om hendelsene rundt karolinernes katastrofale tilbaketrekning gjennom Sylan, og jeg fikk litt oppmerksomhet rundt min planlegging av neste etappe, med utgangspunkt i en rute Siri hadde foreslått på SMS fra myr til myr innover mot Storlien.
Dag 39: Rondane SPA til Dørålseter
Lappen på døren til matsalen kunngjorde livets harde realiteter, «Frokost 9-11», og vi kunne sove lenge med god samvittighet. Da vi møtte opp ni presis, så det imidlertid ut til at de fleste allerede var ferdigspist og på vei ut, og vi hadde fått en rolig morgen uten kø ved vaffeljernet for vår blinde tro på oppslagets makt. Det var tungt å ta farvel, men denne turen får meg virkelig til å innse hvor godt jeg har det når jeg er sammen med Siri.
Rondanes storstue, Rondvassbu
Turen opp til Rondvassbu gikk greit, det var kjørt med stormaskin til Spranget, og det var fast og fint videre også, så de 10 kilometerne var gjort på akkurat to timer. Det var likevel ikke feil med niste, vaffel og brus, ute snødde det lett. Jeg var overrasket over at elven gikk åpen ved Rondvassbu. Ved avreise kom vinden, men snøværet gav seg, og etterhvert som skyene dro sitt gråhvite slør til siden for å avdekke Rondanes majesteter, kostet også solen på seg å sørge for glansen i de påskeblanke fjellsidene. Jeg møtte en fellestur fra DNT som var på vei tilbake til Rondvassbu, og en av turlederne kunne berette at det var lite snø i Sylane, jeg måtte regne med å ta meg frem på de få flekkene av snø og is som fantes.
Litt lite snø her og der
Å lete meg frem til en brukbar vei i snøfattig fjell fikk jeg god anledning til allerede fra jeg gikk av Rondvatnet, og jeg fikk godt med reinlav i blåswix’en. På «nyestenorsk» har man så vidt jeg kan forstå et uttrykk som heter «to negotiate the terrain,» og det var nettopp slik det føltes der jeg stadig måtte inngå kompromisser (nei, det er ingenting som heter «å kompromisse», fysj) mellom den retningen jeg ville gå og der snøen var. Utfallet av «kompromissekonkurransen» var allikevel til min fordel, og mot utforkjøringen fant jeg spor å følge, jeg regnet med at Døråa ville gå åpen, og jeg kunne godt tenke meg en veiviser gjennom skogen og ned til et brukbart krysningspunkt. I mellomtiden hadde vinden tatt seg opp, og jeg måtte iblant huke meg ned over stavene for å holde meg på skiene. Det var fascinerende å se hvordan vindkastene arbeidet seg ned fjellsidene og danset rundt kollene som små og store hvirvelvinder fulle av fokksnø. Av og til snek de seg lydløst forbi kun få meter fra meg, av og til slo de hardt mot sekk og ansikt og fylte luften med hvitt for et øyeblikk.
Luftig travers rundt kollen
Sporet jeg fulgte ledet meg på et tidspunkt ut i en ganske så luftig travers over den åpne elven langt der nede, og for første gang på turen fikk jeg kjenne på følelsen av å gå med hjertet i halsen og den karakteristiske tungpusten som følger med, her var det ikke aktuelt å falle eller gli ut. Heldigvis var snøen litt mykere akkurat her. Lenger ned ledet sporet meg, som håpet, raskt og greit gjennom skogen og over elven på en snøbru som holdt (men den holder ikke så mange dagene til, den var delvis gjennomtrukket av vann). To timer og tre kvarter etter avmarsj fra Rondvassbu var jeg fremme. Fyring, vann, mat, oppvask.
Selvbetjeningskvarteret ved Øvre Dørålseter
Utpå kvelden kom månen til syne over de stolte tinder, og det var nydelig å stå og beundre fjellene og stjernehimmelen, selv om det blåste temmelig kraftig. Jeg tok til og med noen bilder, med en stålrørsstol plantet i snøen som stativ.
Vinternatt i Rondane
Stjerneklart
Dag 34: Fondsbu via Gjendebu til Gjendesheim
Nok en gang hadde jeg et forsett om å sove til 7:30, men en time tidligere var jeg våken. Det var deilig å ligge på sengen med en bok og se dagslyset komme utenfor vinduet. Solbjørg hadde frokosten klar og fyr på peisen da jeg kom ut av rommet mitt, og det ble en lang og hyggelig frokost, jeg skulle ikke lenger enn Gjendebu uansett, og den turen er ganske grei (når man er i NPL-form).
Kvart på ti tok jeg avgårde, og tre kvarter senere kunne jeg skrape kladdene av skiene for å legge på feller ved foten av Høystakken. Seks plussgrader og snø/yr i luften. Det var litt stigning, og kvistingen sluttet litt oppi bakken, de hadde ikke kommet opp på grunn av været, men snart stod jeg og pakket feller, fornøyd med at det var lite nok snø på toppen til at jeg kunne følge vardingen til sommerruten innover dalen. På vei ned mot Gjendebu møtte jeg fellesturen til DNT, de gikk med snøbriller og forbannet motvind og våte snøfiller ovenfra. Senere skulle jeg få vite at flere av dem hadde lært å gå på ski dagen før de la i vei, galskap.
Nesten nede på Gjendebu, og jeg har null feste under skiene. Jeg blir tatt igjen av et par på telemarksi, de er på 14 dagers topptur-tur rundt om i Jotunheimen. Vi slår av en prat, skuer ut over Gjende og bekymrer oss for de mørke flekkene på isen, og jeg merker meg et mørkt bånd av smeltevann langs kanten, husker at det var målt 40 cm overvann/slush med 20 cm snø på toppen; når den snøen er gjennomvåt blir det en selsom affære å krysse et vann på 18-19 km… Toppturfolket kan fortelle at det regnet på morgenen, og termometeret viser +5 ºC. Jeg tenker: «Fillern, her må jeg over mens jeg ennå har sjansen.»
På invitasjon fra toppturistene stopper jeg en drøy time på Gjendebu, hvor jeg får servert både kaffe og hjemmelaget fenalår (utbenet før speking, lurt!), samt de tre skivene fra Fondsbu og masse vann. Under måltidet får jeg forklaring på hvorfor det var to råker i elveosen: En eller annen hadde gått utpå osen på ski og gått igjennom – galskap, og fryktelig skummelt.
Jeg betaler for dagsbesøk og legger to lag rød swix under skiene, den mildeste voksen jeg har. Det biter ikke på den søkkvåte snøen, og jeg lurer et lite øyeblikk på om jeg skal snu. Konklusjonen er allikevel opplagt: I morgen blir det mye verre, jeg får stake meg over. Heldigvis blåser det opp, medvind. Det går unna, og på ett punkt stopper jeg og kaster bort 10-15 minutter på å prøve å bruke vindsekken som seil, der jeg navigerer mellom mørke, våte flekker.
Utenfor Memurubu stopper jeg for å legge den sammenlagte vindsekken på plass i sekken og blander meg en liter «energidrikk med bringebærsmak»; gulper ned halvparten av det søte klisset, det smaker som slapp julebrus tilsatt Gøy-saft, men gir umiddelbare resultater på energien.
Straks etter jeg kommer i gang fra Memurubu øker vinden på, å legge vekk vindsekken var visst litt som å glemme solbriller. Et stykke går det veldig radig, og under det hr Ibsen i sin tid kalte «Gjendin-eggen» farer Bukkerittet gjennom hodet på meg; bukk fra luften, bukk fra bunden stangedes i samme stunden, og i samme stunden har jeg, det er så sant som det er sagt, glemt å følge med på isen foran meg. Det blir en bråstopp med et tydelig «blurp», der jeg står i slush til ankels. Jeg kommer meg opp uten å ytre ukvemsord og uten vann i skoene. Etter dette er jeg nødt til å krysse flere mørke felt, de blir tettere og større for hvert minutt som går, og jeg kommer på en passasje fra en bok jeg fikk i konfirmasjonsgave, en passasje som den gang virket (og fortsatt virker) skremmende. Børge Ousland beskriver i «En mann og isen» hvordan han testet isen på gjenfrosne råker han måtte krysse på vei mot Nordpolen: Går staven igjennom på første hugg, går man rundt; brister isen på andre hugg, kan man skyve seg forsiktig over; tåler den mer enn to hugg, er den trygg. Dette fungerer fint for slushen, og jeg navigerer meg utenom de verste stedene.
Snart fremme, Gjendesheim og den landsatte båten (Gjendine) er i sikte
De siste kilometrene inn, når jeg kan se målet, blir litt seige, men jeg bruker ikke mer enn 3,5 time på turen fra Gjendebu til Gjendesheim, inkludert fomling med vindsekken og pauser; jeg rekker middagen med et kvarters margin.
Jeg begynner å innse at jeg er på vei til å bli i bedre form, de kommenterte på Gjendesheim at jeg hadde kommet veldig fort over vannet og ville nesten ikke tro at jeg hadde gått helt fra Fondsbu. Skigåingen går mer og mer av seg selv nå, og jeg kan holde oppe farten over mye lengre tid; det kostet meg ikke for mye krefter i dag, selv om føret var ganske så begredelig de siste to milene. Jeg legger merke til at jeg i dag brukte samme tid, 7 timer, på 32 kilometer, som jeg brukte på den første etappen på 15 kilometer. Allikevel legger jeg opp til en roligere dag i morgen, håper å komme meg de drøye to milene ned til Hindsæter, det er mer regn og vind i vente.
Dag 33: Tyinkrysset til Fondsbu
Jeg stod opp nesten en halv time før klokken ringte, selv om jeg hadde tenkt å sove en time lenger i dag. Det var godt å starte dagen med brødmat (selv om det var loff) og ferskt pålegg, melk, juice og kaffe. I dag stod en relativt grei etappe på programmet, så jeg forhastet meg ikke, og jeg nøt å sitte og bla i en reklameavis for Valdresregionen sammen med den siste kaffekoppen.
Frokost påfjellstue
Ti på ni var jeg i gang med turens første veitrasking, kun drøye 3 km denne gang, og etter rundt en time speidet jeg utover kjempevannet Tyin. I løpet av turen opp hadde jeg kommet ut av tåken, og det var en fryd å sveve innover langs den merkede løypen, stikke på stikke på stikke inn i horisonten.
Trasking langs riksveien
Disse kan noen andre få benytte seg av, jeg går
Å krysse et stort vann
Se, jeg kaster faktisk skygge!
Etterhvert fikk jeg også noen glimt med sol, og hver gang den var fremme, rant svetten i strie strømmer. Altså har vi kommet så langt i året at solen varmer. Deilig. Jeg skulle ønske at jeg kunne skrive: «I ett av solglimtene stoppet jeg resolutt og fant frem den lille, hvite boksen med solkrem faktor 50.» Dessverre for ansiktet mitt lå det to klementiner lenger frem i den lommen, og de avledet meg totalt. Egentlig skulle jeg spare den ene, men påskestemningen var så nydelig at jeg bare måtte ha mer. Påske ble det også føremessig, for å si det slik, og jeg svevde ikke lenger innover. Etter klementinseansen og en stor porsjon vann dro jeg meg videre i åtte plussgrader, og i skrivende stund flasser det av nese og kinn.
Ting kan tyde på at jeg er fremme
Fondsbu
Vel fremme på Fondsbu ble jeg tatt mer enn godt imot. De er nok synske, for da jeg kom inn døren lød første spørsmål:
«Du går Norge på langs, ikke sant?»
Da det var bekreftet, fikk jeg enerom (av hensyn til de andre?) og carte blanche på tørkerommet («Heng opp alt, teltet, soveposen, alt! «). Her er det godt å være, og i morgen skal jeg visst møte en fellestur på min vei mot Gjendebu, da får jeg spor :-).
Starten på morgendagens tur
Til slutt må jeg bare få med at vi tre som er her, to nederlendere og jeg, fikk førsteklasses service til middag, med en nydelig gulrotsuppe, mør og saftig elgbiff og eplekake med is. Dette skal jeg leve lenge på.
Dag 31: Bjordalsbu til Sulebu
Fem over seks var jeg i gang: Fyring, dotur, vannkoking. Frokost. Da jeg snørte skoene litt før klokken åtte, tittet et morgentrøtt og skjeggete dansk ansikt inn: «God morgen. Og god tur.» Videre spurte han om jeg hadde nok mat, han hadde noen havrebomber til overs. Snilt! Jeg hadde nok og takket høflig nei.
Kvart over åtte tok jeg de første stavtakene. Der det i går var en grå vegg, stod nå kvist etter kvist så pent på rad, og horisonten viste stolt frem en perlerad av fjerne tinder. Riktignok var sikten litt av og på, men jeg gjorde god fremgang (det er stort sett utforbakke ned til Breistølen), rypene skvatt både til høyre og venstre. Litt dårlig samvittighet der, de trenger å spare på energien og flyr kun om de føler seg truet. Da klokken begynte å nærme seg prøvestart for Siri hadde jeg fått Breistølen i sikte og dermed dekning; jeg skrudde på telefonen og slo nummeret. Ingen svarte.
Svar fikk jeg heller ikke så jeg ringte på nytt fra selve Breistølen, to timer etter avmarsj fra Bjordalsbu, men jeg la igjen beskjed på svareren. På ca 1000 moh var det veldig lite snø, og tilsvarende mye gress i blåswix’en da jeg skulle lime på kortfellene.
Lite snø i terrenget
Bakkene opp fra Breistølen hadde jeg hørt skumle rykter om en påske, men stigningen var pent fordelt, så det største problemet var å skille kvist fra skog. Jeg skremte opp utallige ryper, og ett sted flakset en kullsvart ravn til himmels syv-åtte meter foran meg. Sikten så ut til å ha bestemt seg for å forsvinne for godt, og det var mye opp og ned innover.
Det siste stykket opp til Suleskaret virket langt: I følge klokken skulle jeg nærme meg, og det stemte med retningen. Høydemåleren var ikke enig, 80 meter stigning igjen. Jeg rastet. Straks etter rasten sprakk skydekket opp, og Suletinden lettet på sløret, for min skyld; jeg befant meg i skaret, det kommende godværet hadde lurt høydemåleren med sitt stigende trykk. Jeg stavret meg opp mellom steiner og grus på isete føre. Et stort blått felt bredte seg på himmelen og solstriper pyntet landskapet til fest. Rett frem, rett nord, tronet Jotunheimen. Riktignok med sid kjole av grå skyer, men allikevel tilstede. I et stjålent sekund løftet hun også umerkelig på skjørtet og blottet foten av en tind; blir helt ør. Tar ikke bilde.
Suletinden letter på sløret
Jeg river meg løs fra utsynet og river fellene av skiene. Som takk for opplevelsen dekorerer jeg flanken nedenfor skaret med pene sider, danser meg ned mellom oppstikkende stener, yr av glede. Noen av stenene som ikke når helt opp vil også gjerne bli husket på, og de signerer undersiden av skiene mine idet jeg farer forbi.
Fra Suleskaret
Det er godt å komme frem i vakkert vær, og det er godt å være på Sulebu. Sist jeg satt ved kjøkkenbordet her, sammen med Siri, var det første dag på tur, to uker før bryllupet, og jeg satt og tenkte på talen. Gode minner.
I morgen, hvis alt går godt: Varm dusj, kald øl og treretters middag på Fondsbu.