Posts Tagged: mobilbilde

Klar en klassiker

Enkelte utsagn går aldri av moten. Trondheim september 2015 (mobilbilde)

Comments are Disabled

Høststemning

Høstens farger kommer, nært Theisendammen, Trondheim september 2015 (mobilbilde)

Det er kveld, og Fruen skal på jobb. Jeg slår følge over dørstokkmilen, men holder høyden når hun dreier ned mot bussholdeplassen. Det er ikke langt jeg trenger å gå fra husene her før det kan virke som jeg er langt fra folk, og i det nydelige kveldslyset trer høstens farger frem for mobiltelefonens elektroniske øye.

  

Comments are Disabled

Multebladvariasjoner

Det var på multebladene jeg så det først. Jeg drev langsmed myrene en kveld; i utkanten til å begynne med, lik et dyr som forsiktig nærmer seg det åpne landskapets trussel – en trussel som ikke alltid oppveies av økt oversikt, men som må suppleres med en mulighet. I utkanten er bakken fastere, og bare iblant må jeg ta et langt steg gjennom den umiskjennelige lukten av myr for ikke å synke gjennom. Senere legger jeg inn streif mellom furuene på hver side av den rødgule myrbunnen, som fyrtårn på endene av en krysning på sviktende grunn, små hopp mellom tuene, balanse på røtter, svuppende kyss etter støvlene.

Stadig må jeg stoppe, huke meg ned, plukke unna litt dødt gress eller brune furunåler. Multebladene. Alt annet har fortsatt sommerens grønne kostyme på, masken oppe; multeplanten ligger tettere på været, den sanser nærværet av septembers varsel om høstens ankomst. De kommer i alle sjatteringer på denne tiden: Grønne, gule, røde, fiolette, burgunder og brune – i et antall kombinasjoner og mønstre kun naturen kan være oppfinnsom nok til å pynte seg med i spranget mellom én sesong og den neste.

For meg er det bare å sanke det jeg jakter på der bærene for lengst er plukket: Multebladvariasjoner.

Multeblader #1: Tema

Multeblader #1: Tema

Multeblader #2: Variasjon I - kontrapunkt

Multeblader #2: Variasjon I – kontrapunkt

Multeblader #3: Variasjon II - imitasjon

Multeblader #3: Variasjon II – imitasjon

Multeblader #4: Variasjon III - rotert kontrapunkt med etterklang av imitasjonsvariasjonen

Multeblader #4: Variasjon III – rotert kontrapunkt med etterklang av imitasjonsvariasjonen

Multeblader #5: Variasjon IV - langtkommen metamorfose  i vertikalt par

Multeblader #5: Variasjon IV – langtkommen metamorfose i vertikalt par

Multeblader #6: Variasjon V - reprise med ornamentikk

Multeblader #6: Variasjon V – reprise med ornamentikk

Multeblader #7: Variasjon VI - imitasjonsutbygning med ornamentikk

Multeblader #7: Variasjon VI – imitasjonsutbygning med ornamentikk

Multeblader #8: Coda - fullendt metamorfose og avslutning

Multeblader #8: Coda – fullendt metamorfose og avslutning

Comments are Disabled

Himmel

Dramatisk himmel mellom to regnskurer, Grønlia/Bymarka, Trondheim september 2015 (mobilbilde)

Dramatisk himmel mellom to regnskurer, Grønlia/Bymarka, Trondheim september 2015 (mobilbilde)

Comments are Disabled

Nakne

Forlatte furuer, nært Grønlia, Tromdheim september 2015 (mobilbilde)

De hadde blitt spart, men alle de som stod dem nærmest hadde blitt tatt fra dem. Nå stod de der, en bitter erfaring rikere, og skuet ned på alle som gikk forbi med kanelboller i blikket eller magen, alene sammen i tomheten etter fellesskapet som var. Slike opplevelser kommer man ikke igjennom uten å ta merke av det: De hadde trukket grenverket oppover, så høyt at ingen kunne nå dem. Med det samme hadde de også for all fremtid frarøvet seg selv gleden ved ivrige, myke barnehender som prøver å finne veien opp til en litt høyere gren som de kan rope til foreldrene fra.

Kanskje var det en oppofrende håndsrekning til den kommende slekt, å gi den oppvoksende generasjon luft til å tenke og takhøyde til å strekke seg? De gamle som sier seg fornøyd med et levet liv og kun kan leve ut gleden gjennom gløden i andres, barnebarns og oldebarns, øyne slik de som blir foreldre endelig finner igjen en rest av den gnisten de har jaktet på helt siden julaftens magi plutselig en dag forduftet foran øynene på dem, forbannet og forvist til et sted de ikke kan finne med mindre de går seg vill ved å gå mot venstre, hjertesiden.

De stod her allerede da de modige studentene trakk forbi – kanskje nettopp her? – i dobbel forstand i mørket, med radioutstyr til Skylark B i radioskyggen av Geitfjellet. De stod her da Grønlia igjen kunne heise det røde, hvite og blå. De sto her da Oddvar Brå gikk sine tidlige turer, og de var allerede gamle da han på berømt vis brakk staven. De sto her og bevitnet skogen rundt dem forsvinne.

Under dem skifter verden ham, fra restene etter det som var, de grenene som ligger igjen når hogstmaskinens bulder og glefsing har stilnet, til alt som trives i lys og luft og ikke har vært sett her siden de som nå står igjen som spyd mot himmelen selv var på samme høyde. Det er ikke til å kjenne igjen, og midt mellom alt dette: Løvtrærne. Blir de for mange, vil den oppvoksende slekt kveles langsomt, fellesskapet tappes for næring, lys og vann, og det visner. Men hver høst flammer løvtrærne i gult og rødt, og sammen med de av den oppvoksende slekt som tross alt klarer seg danner de et fargespill ingen andre kunstverk kan måle seg mot – kontraster fordrer forskjellighet. Om vinteren minner de nye aller mest om de gamle, de som ble igjen og kikker ned på alt uten å kunne påvirke, observatører uten stemmerett.

Kanskje bare ble det slik, kanskje løftet de skjørtene og neiet for en rise som trakk forbi en oktoberkveld i halvmørket, og så glemte de hva annet der var å gjøre, forstenet som risen selv da solen sendte sine første lyserøde piler over fjorden fra morgenleiet bak Frostalandet.

Comments are Disabled

Eplehaven

Jeg satte meg ned på en benk mellom epletrærne; den var kald, malingen hadde begynt å skalle av. Gresset kilte mellom tærne, skoene stod ved siden av. Benken, som var til forveksling lik alle andre benker på området, stod på et felt der gresset var lengre enn ellers, uten at det stod klart for meg hvorfor akkurat denne delen av haven skulle være unntatt stell, hvordan den som så sirlig hadde holdt gresset nede på alle kanter kunne unngå å slå akkurat denne lille pletten midt i alt det velstelte. På den annen side gjorde annerledesheten i omgivelsene at den enslige trebenken i eplehaven fikk et anstrøk av å være et sted i stedet.

Strengt tatt var augustkvelden ennå ung, men ikke yngre enn at huden nuppet seg. Det var vindstille, og jeg kunne ikke unngå å høre et fjernt sus av en og annen bil på en vei bortenfor den gulnende hveten bak kastanjetrærne; det blandet seg med lavmælt og uforhastet opprydning etter et grillmåltid ved huset til venstre for haven; fra den andre kanten var det stille.

Jeg lot bokstavene, ordene oppsluke meg; holdt boken mellom to hender i fanget mens jeg sugde i meg hver setning som et lite drops, skjønt det var hele tiden med en bittersøt visshet om at for hver lille glede var jeg én setning nærmere bokens uunngåelige slutt. Handlingen var spredt og uvesentlig, det var språket som fanget; romanen slynget seg langs bilveien som ble beskrevet, i Alpene, og assosiasjonene skapte sitrende velbehag og noen stikk av uro, sammenføyd av språkets bølgende vakkerhet. Når denne boken var bladd, lest, igjennom fra start til slutt, visste jeg at den snart ville bli erstattet med en ny; nye gleder, assosiasjoner, stemninger – og jeg ville sitte igjen med erindringen om kvelden i eplehaven: Nok et stykke nåtid som umerkelig hadde glidd over i fortidens utilgjengelighet.

Høy himmel over epletrærne, Trondheim august 2015 (mobilbilde)

Høy himmel over epletrærne, Trondheim august 2015 (mobilbilde)

Comments are Disabled

Stolstudier

#1, Trondheim juli 2015

  

#2, Trondheim juli 2015

 

Comments are Disabled

Om essensiell flyktighet

Trondheim, september 2015 (mobilbilde)

 
Jeg hadde vært ute på en myr på jakt etter bilder til et miniprosjekt med arbeidstittel «Multebladvariasjoner på myrbunn». Turen ble avrundet med en stille stund innunder en furu med Rune Christiansens Ensomheten i Lydia Ernemanns liv i fanget, mens det surret veps og andre insekter rundt meg i den vindstille høstettermiddagen, og myrene bare lå der slik de også vil gjøre i morgen, til forveksling like i sine rødgule fargespill hver gang jeg kikket opp fra boken. Den første lukten av høst.

På vei tilbake i skumringen stod det for meg at denne lille timen på sviktende grunn hadde vært nok en berøring med flyktigheten som utgjør kjernen i et liv. Erkjennelsen fikk meg til å tenke på en bok jeg leste tidligere i sommer:

Det vakre er nemlig det vi griper idet det går forbi.

Muriel Barbery: Pinnsvinets eleganse

Comments are Disabled

Landfast

Markas anemone, Bymarka/Trondheim september 2015 (mobilbilde)

Markas landfaste sjøanemone, Bymarka/Trondheim september 2015 (mobilbilde)

Comments are Disabled

Selfie time

Selvportrett med vannliljer, Bymarka/Trondheim, september 2015

Selvportrett med vannliljer, Bymarka/Trondheim, september 2015 (mobilbilde)

One Comment

  1. Yizhak 11. september 2015

    Fantastic bilde.

Comments are Disabled