Med Aftenposten for hånden tok det tid å rive seg løs fra frokosten, men i dag fikk somlingen en positiv konsekvens: Da jeg endelig kom meg ut, svingte verten, Randi, inn på tunet. Hun skulle ordne noe i kafeen, men tilbød seg å kjøre sekk og ski opp en del av bakkene. Jeg takket og bukket, hun hadde møtt NPL’ere før og spurte ikke om jeg ville ha skyss, og jeg la i vei frisk og freidig uten sekk. Da kjente jeg også bedre hvor lite bra det er å gå i 75 mm skisko. Oppe i krysset hvor sekken skulle stått fant jeg ingenting, og vel vitende om at telefonen lå i topplokket var det ikke uten en viss spenning jeg fortsatte i retning av løypene, med øynene på stilk. Alt ordnet seg, selvfølgelig, det vil helst gå godt (som Max Manus kalte boken).

Skiene er funnet

Overraskelsen kom kun få minutter etter at jeg hadde funnet sekken og tatt til skiene oppover mot stedets skihytte, Nansenhytta. Plutselig kommer to hunder halsende. Jeg ignorerer dem, og de virker ikke spesielt interessert i meg heller, der de leker og baser seg oppover veien, men etter en stund innser jeg at disse to tror at de er på skitur med meg, for de tar stadige runder rundt meg, og iblant traver de lydig oppover på min venstre side. Flott, hva gjør jeg nå? De har halsbånd, så jeg går ut fra at jeg bør fange en av dem for så å ringe eieren, problemet er bare det at jeg er svært, svært lite begeistret for hunder, for å si det slik, selv om disse virker greie. Jeg bestemmer meg for å ta tak i problemet når jeg kommer opp til Nansenhytta, og når jeg kommer opp dit vil det igjen helst gå godt, det ryker fra pipen. Jeg spenner av meg, og med mine nye følgere på slep banker jeg på døren. Mannen som åpner vet godt hvem eieren er, og mens han prøver å få tak i vedkommende, slår vi av en prat ved svartovnen før han lover å få de firbente hjem og jeg kan ta til løypene.

Noen liker godt skiføre

Det er en nydelig dag for en skitur, og i nykjørte spor går det friskt innover det milde terrenget. Nord for Sætersjøen tar jeg av fra løypene og nyter å tråkke egne spor fra myr til myr i bjørkeskogen. Snøen er til tider dyp, men den er lett, og marssolen steker i ansiktet, bra jeg har faktor 50 på nesen. Idet jeg ankommer naustet jeg har tenkt å bruke som utgangspunkt for dagens eneste kompasskurs, ser jeg at kompass blir overflødig, her går det en løype. Jeg tar den et stykke med nesen i kartet og kan fornøyd konstatere at den leder nøyaktig inn på den seterveien jeg hadde tenkt å følge.

Da var Østerdalen snart krysset, Glomma ligger bak meg

Å krysse Glomma er en liten milepæl, nå er det ikke lenge igjen før jeg kan vende nesen nordover igjen. På vinterhvite veier sklir jeg innover mot Røros, er heldig og finner at veien jeg har sett meg ut ikke er brøytet siden siste snøfall, før jeg tar brøytekanten ned til Håelva. På Idrettsparken Hotell sier jeg aldri hva jeg heter, jeg er eneste gjest en søndag kveld. Selvfølgelig må jeg opp i sentrum og leke turist, og magen blir fylt på nok en «italiensk» sjappe med kebab på menyen, sukk. Mottoet var forresten et sitat: «Pizza is a lot like sex: When it’s good, it’s very good, when it’s bad, it’s still quite good.» Smakfullt.

Turistbildet

Jeg må innrømme at jeg gruer meg ganske mye til de neste to dagene, med to ganger tre og en halv mil langs vei, men også på Nansenhytta i dag ble jeg anbefalt den østligste ruten. Håper jeg finner noen strekk jeg kan gå på ski, enten det er brøytekanten, «gamleveien» eller myrer langsmed veien…