Vakker hverdag i vest

steinjak Hverdagstur

Så må man altså reise, igjen. Denne gangen med bil, ikke min egen. Nedover Gudbrandsdalen bærer det, til Sel, over fjellet til Sjåk; godt bakverk på Bakeriet; Vågå. Med ett forandrer naturen seg: Vi kjører inn i en tunnel på Østlandet, Norway from the inside™, og inside out i dagslyset der vi plutselig så avgjort befinner oss på Vestlandet, i det skarpe sollyset som kniver med sylkvasse tinder på alle kanter rundt oss, høyt oppe i fjellsiden over Strynevatnet. Veien snirkler seg nedover, og den sølvgrå Peugeoten klorer seg fast i kurvene nedover fra høyfjellet mot frodig sommer i Oppstryn, på knusktørt sommerføre. Ikke lenge igjen av dét: På toppene ligger nysnøen som et tynt lag siktet melis.

DSC_8587_01

Hornindalsvatnet, sett fra en fjelltopp

Vel fremme. Ett av Norges to operahus, klemt innimellom fjell på Vestlandet. Det er ikke Bergen, det er Nordfjordeid. Først litt lett bevertning (dvs treretters lunsj), så er det første prøve til årets dobbeltproduksjon av Flaggermusen og Nøtteknekkeren.

En stor fordel med å få noen jobbuker nettopp her er ganske åpenbar så snart man drar fra gardinene på det tildelte hotellrommet. Solen har stått opp lenge før meg og klatrer over toppen av Trollenyken 898 meter over hodene på oss rundt den tiden man er ferdig med sin lovlig sene frokost, kall det brunsj. Videre balanserer, akselererer den langs kammen utover mot havet og tar galant av i en bue over Nordfjorden. Nordfjordingene strømmer ut i gatene og tar imot solen, Vestlendinger er av én eller annen grunn flinkere til det enn vi som identifiserer oss mest med «folk fra indre østland». Solen stryker kammen på motsatt side av fjordmunningen idet jeg stiger inn i foajéen for å komme tidsnok til kveldsprøve.

DSC_8592_01

Høst over Lote

I mellomtiden, med den livgivende kulen midt i fjordspranget, har jeg tappert svettet meg opp alle høydemetrene på en sti som snirkler seg opp mellom trær som ikke lenger bare er grønne, fra åkerland til bratt løvskog til fjellsætermyrlandskap og opp i det karrige, knausete fjellet i Fjordane. Alltid med et halvt blikk rettet bakover, på utsikten mot solsiden av dalen, mot øst. Som i en god novelle, eller film for de som måtte være slik disponert, spares det beste til det nærmer seg slutten. Vinden tar seg opp, det blir glattere på stien, kaldere, nærmere himmelen, og i det øyeblikket den aller høyeste knausen man ser ikke lenger er nok en luretopp (fantastisk ord!), bretter postkortet seg ut foran en, med fem fjorder i sikte, adskilt av kvasse tinder og gråblå breer. Solen i ansiktet. Fergen legger til i Anda, Widerøe har for lengst tatt av, mellomlandet og satt kursen mot Hovedstaden. Jeg står på en liten, bratt haug blant vestlandsfjellkjemper; den er uten noen som helst form for tindeprofil, men hvorfor skulle det plage meg? Vakre hverdag!

Det blir en times tur én dag, seks timer den neste, så en halvtime. Og sånn går no dagan.

DSC_8490_01

DSC_8554

Vann ved setergrenda Fossane, en liten rusletur fra Eid sentrum

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Pin on PinterestEmail this to someone