Stein Jakob Nordbø

En kortfattet introduksjon ved noen nøkkelfakta:

  • Stein Jakob Nordbø
  • 28.02.1982
  • Siri Hovde Nordbø
  • Trondheim
  • NTNU: Siv.ing., datateknikk
  • NMH: Utøvende oboist (master)
  • Freelance-oboist
  • Oslo Universitetssykehus
  • Selvstendig næringsdrivende
  • Utendørsmenneske
  • Foodie
  • Fotoglad
  • Skriveglad
  • Miljøbevisst

Det har visst blitt en tradisjon å spørre nordmenn:

— Hvor var du da Oddvar Brå brakk staven?

Da var jeg ikke født ennå, såvidt. Under hopprennet tok jeg imidlertid sats og gikk inn for landing i fødestuen på Aker sykehus mens hopperne svevde gjennom tett tåke i Holmenkollen. Det var ski-VM, året var 1982. Med den ene armen foran meg, som en slags supermann-imitator, ble jeg født inn i en vinterverden der VM-maskoten Braute, en elg, var mitt første kosedyr. En ny osloborger var født, selv om det ikke ble lenge jeg ble boende der.

Selvfølgelig måtte jeg bli glad i å gå på ski, ikke minst siden jeg var født inn i en nokså aktiv familie, hvor fritid oftest var synonymt med turtid. I de delene av året snøen manglet, ble det turer i fjæra, på fjelltopper, over vidder, mellom hytter, med telt og under åpen himmel. Nytrukket torsk kokt i sjøvann, død-mann-på-boks på primus i en steinbu, under åpen himmel i snøen på Tromsdalstind med utsikt til byen og stjernene, kalde pølser i soveposen etter å ha gravd snøhule, bål i skogen bak huset, biltur med bind for øynene avsluttet med utlevering av kartblad og beskjed om å komme hjem igjen innen to dager, tiurleik, speiderleir, kano, haik. I ti år var jeg speider, både i Tromsø og på Lillehammer, og når det ikke var speidertur, tur med familien eller konsert var guttegjengen ute og luftet seg. Den medsendte NMT-telefonen ble flittig benyttet til å ringe etter mer snop og brus.

Som ung gymnasiast (det het vel strengt tatt videregående skole, men jeg kan ikke noe enkeltord for en elev på videregående) falt turfrekvensen dramatisk. Kanskje bodde vi for langt fra markagrensen (det var ikke så langt), kanskje var det for mye å gjøre (jeg hadde hatt tid om jeg hadde prioritert annerledes), kanskje måtte jeg gjøre noe annet en stund for å bli minnet på hva jeg hadde mistet (jeg burde visst bedre). Like fullt ble turklær og ski med på lasset til Trondheim og sivilingeniørstudiet, og jeg oppdaget koiene, Bymarka, Estenstadmarka og Nabotoget.

Så, etter fem år, fulgte flytting tilbake til Oslo og hjertelig gjensyn med Nordmarka, oppdaging av Østmarka, gjeninnmelding i DNT og et stadig mer aktivt turliv ved siden av veien frem mot en mastergrad som utøvende oboist ved Norges Musikkhøgskole.

Ved flytting tilbake til Trondheim var beliggenhet på markagrensen første prioritet i jakten på det rekkehuset som huser oss nå. Med et velutstyrt kjøkken, sti rett bak huset og øvemuligheter hjemme har vi en utmerket base.