Posts in Category: Hverdagstur

Revestreker

– Men reven, då?

Lillebror spør og ser overrasket inn i stuen gjennom en skjerm, han tenker så det knaker på en annen kant av landet. Storesøster har imidlertid kommet langt videre i den fragmentariske fortellingen, hun har spist pizza i et tårn som snurrer rundt.

Vi startet fra parkeringen ved Fjellsæter morgenen før, det var søndag, shortsvær og sommerferie. Riktignok var både onkel og tante litt mindre spretne og ivrige enn dagen før, da vi gikk uten sekk, men etterhvert som vi kom i gang med ordleker glemte hun kilometerne fort. Mot oss kom svette trøndere som viftet fluer med blåbærlyng mot bare rygger i sommervarmen, marka var i ferd med å tømmes for størsteparten av turgåerne som hadde startet tidlig.

Det er godt Grønlia har de beste kanelbollene i marka, for de hadde solgt seg ut for is da vi troppet opp en time før stengetid. Luften stod stille, og sjokomelk, vafler og kanelbolle fant veien ned i den lille magen mens vi satt og endret på planene, fra å sikte oss inn på Kvistingen til å velge Skjelbreia; spørsmålene om hvor langt det var igjen hadde begynt ganske tidlig, i motsetning til dagen før, hvor vi hadde lekt oss gjennom en halv mil i kupert terreng uten annet resultat enn slitne voksne.

Så er det nå gjerne slik at når man leter etter teltplass på en fin søndags ettermiddag, så er det ikke alltid det er ledig der man hadde tenkt, og som relativt uerfarne barnepassere, kom vi i skade for å si “det er en plass rett rundt svingen her” nok ganger til å miste kredibiliteten. Til slutt måtte vi rett og slett stoppe og bade, i påvente av at noen dagsturister skulle gå hjem for dagen. Heldigvis måtte vi ikke vente lenge.

Det viktigste er ikke å få fisk

Det viktigste er ikke å få fisk

Å sette opp telt for første gang er en opplevelse full av sitrende spenning – lete etter den rosa lappen der den lange stangen skal forsvinne inn i det grønne stoffet, trykke pluggene hardt ned på skrå og kanskje banke med en stein, passe på at vi får strukket teltet godt ut. Hun kunne ikke fort nok få kommet seg inn i innerteltet for å pakke ut de tre kosedyrene hun hadde i sekken, for så å forespørre soveposen sin. Varmt nok ble det likevel fort der inne, så da fikk vi lokket henne med på nok et bad; denne gangen måtte også onkel i vannet. Så fikk vi tredd mark på fiskestenger før vi gikk i gang med å samle ved fra bakken. Fluer, knott og mygg surret iltert rundt hodene på oss mens vi dro frem passende stokker fra et lite område det var gjort litt hogst. Pølser, marshmallows og banan med sjokolade, til stadighet sjekking av krokene under de to duppene. Det var ikke den enkleste kvelden å få sove, men hun sloknet til slutt oppå soveposen midt mellom tantes og onkels pose, med kosedyrene rundt seg.

Før vi litt større menneskene kom oss i seng, dukket en snodig skrue opp ved bålet og slo av en prat, mest om fiske; han snakket om Børgefjell, men jeg fikk ikke helt fatt på hvor disse fantastiske vannene kunne være. Han hadde syklet inn i marka med fotoapparat i stedet for fiskestang denne kvelden. Mannen gikk og regnet kom, vi ryddet sammen, pusset tenner og lirket oss ned i soveposene på hver vår side av det sovende barnet.

Vannliljer i Skjelbreia

Vannliljer i Skjelbreia

Klokken var fire og jeg våknet med et rykk, en lyd som ikke skulle være der var der, og like ved hodet mitt. Helt stille. Så en lyd igjen, noen meter fra teltet. Noen eller noe dro et eller annet over lyngen. Siri våknet. Vi kikket ut i forteltet og konstaterte at posen med kopper og kar var vekk. Jeg stakk snuten ut av lufteåpningen og så rett på en rødrev som satt med en plastpose mellom frempotene. Siri kikket ut mens jeg fisket frem kameraet, men det ble ikke noen gode bilder – jeg rakk ikke endre innstillinger, og idet reven så det svarte røret stikke ut av ventilen, grep den en pose og skulle til å løpe. Jeg ropte “husj!” for å få den til å slippe og fikk på meg skoene. Ute var det lyst og mildt, innholdet i posen var spredt utover, mens Mikkel bykset forbi meg og inn i nærmeste skogholt. Han hadde luktet at vi hadde lagt et brukt matpakkepapir og aluminiumsfolien vi stekte bananer i, i den posen han fikk tak i. Jeg var takknemlig for den lille stunden ute i det gryende morgenlyset, med svalende duskregn på armer og ben der jeg spradet rundt i undertøyet.

Resten av natten forløp uten dramatikk, og vi pakket ned etter frokosten for å sette kursen mot byen og feiring av Fruens bursdag med is, kake og pizza. Noen hadde fått seg et minne for livet.

På vei hjem

På vei hjem

Funnet i veikanten

Funnet i veikanten

 

Loffing i marka

Jeg har tenkt på det flere ganger: Hvor ofte må man pakke tursekken for at man skal kunne pakke den fort og ikke glemme noe? Da jeg var speider overnattet jeg ute oftere enn jeg nå ville gått med på at var mulig, men det tok fortsatt tid å få pakket sakene og kommet seg ut døren. Nå, tyve år senere, tar det fortsatt tid, selv om det ikke er mye som skal oppi en sekk når man skal bo under åpen, upålitelig trønderhimmel og kun trenger en svartkjele til matlaging. Fyrstikker, ja, godt jeg kom på det; dopapir er vel en god idé denne gangen også; pusseklut til objektivene har jeg glemt for mange ganger. Det har allerede begynt å skumre når jeg skrur av tenningen og løfter sekken ut av bagasjerommet. Ikke noe stort problem, egentlig, middagen skal inntas på Grønlia, og med lykt og reservebatterier i topplokket blir det nok en råd med å finne en gressflekk stor nok til liggeunderlagene. Det er to sekker i bagasjerommet denne kvelden, Venninnen er den eneste som hadde tid til en impulstur på kort varsel en mandag, Fruen må jobbe.

Vi krysser Fjellseterveien og tar fatt på stien mot Grønlia. Det snakkes om religion, og før vi får områdd oss er vi i gang med betydningen av å ha en god dialog med religiøse ledere i samfunnene der man skal yte bistand, etter å ha startet med homofili i den norske kirke. Denne kvelden er det vindstille i skogen, og når vi nærmer oss Grønlia, er hytten i ferd med å bli kun en skygge øverst i et hogstfelt. Skjelbreia ligger speilblank og klar nedenfor, gråblå i skumringen.

Vel inne får vi vite at dagens middag, viltgryte, var utsolgt for en time siden, og at de stenger syv, ikke åtte slik det stod på nett. Klokken er ett minutt over syv. Nå har jeg aldri blitt avvist på en markastue, ei heller denne gang: Jeg får meg en stor porsjon kjøttkaker, Venninnen overrasker med å gå for vaffel og kaffe – jeg antar det er en av fordelene med å bli såkalt voksen, at man kan spise vafler til middag om man har lyst til det. Vi setter oss innerst i den gamle delen, omgitt av grovt laftetømmer på et gulv som heller den ene veien under et tak som heller den andre. I vinduet skifter bildet gradvis fra utsikt til stille skog over til innsikt i rommet vi sitter i, telys på bordene. Siden det allerede er stengt her er vi raskt ferdig med spisingen, takker pent for oss og for at vi fikk mat etter stengetid og får tips om nærmeste fine overnattingsplass i retur.

Idet vi tar av til venstre fra veien må vi frem med lyktene, skogen pakker stien inn i mørke. “Oi!” sier jeg idet en fjellstøvel såvidt unngår å få myrvann over kanten, “oi” sier hun idet hennes sitter fast litt senere, men begge kommer tørrskodd frem til viken der en liten gresslette innbyr til overnatting og en ring med steiner nede ved vannet ligger klar til å ramme inn et kveldsbål. Vi går i hver vår retning med ved i blikket og samler sammen stort og smått som best vi kan i mørket. Saging gjør en varm, og snart ryker det nede i en vik ved Skjelbreia (hvor det strengt tatt ikke er lov å campe, dette er Trondheims reservedrikkevannskilde), veden kunne sikkert vært tørrere om vi hadde kunne lete i dagslys.

Kvelden forløper slik som kvelder på tur skal, med en samtale som gradvis åpner opp for stillhet idet blikkene flyter ut av verden og inn i glørne. Stille vann og bål, de to mest beroligende tingene å sitte og se på i hele verden. Muligens kan en katt som sover komme som nummer tre, tar jeg meg i å tenke, i sekken har jeg The Guest Cat av Takashi Hiraide. Venninnen hadde ikke tenkt å bare spise vafler likevel, nå fisker hun pinnebrøddeig opp av sekken, og snart koker vannet i svartkjelen.

Før vi finner roen sender jeg melding til min kjære med bilde av et bål, og så går jeg i gang med å kviste to tørrgraner jeg tok ned tidligere. Den ene deler jeg i to med sagen, og med et tau jeg har i posen med presenning overrasker hendene mine meg med at de husker hvordan man surrer en solid fot, selv om jeg ikke har gjort det siden jeg var speider. Så trekker vi presenningen over reisverket og plugger ned sidene, på midten en enslig bardun. Her er god plass til to og bagasje, og før jeg sovner, ligger jeg og kikker på trekronene skrått opp gjennom åpningen.

Det første morgenlyset varmer skyene over Skjelbreia

Det første morgenlyset varmer skyene over Skjelbreia

Jeg våkner idet lyset begynner å komme. Åler meg så stille jeg kan ut av posen og blir stående andektig å se på den stille naturen foran meg. Lyset er blått på en annen måte om morgenen. Kameraet fikk jeg med meg ut da jeg kravlet ut av åpningen, stativet må jeg strekke meg inn etter, så går jeg ned på stranden og leter etter bilder som kan bli fine når solen farger himmelen rød. Litt om litt endres landskapet fra silhuetten av en skog gjennom varmrøde høstfarger i de første solstrålene til en fin oktobermorgen ved et sprakende frokostbål, Venninnen står opp og finner tørr ved mens jeg fotograferer. Pinnebrød med gräddost, pølse i lompe og brød, kokekaffe.

Den nye dagen melder sin ankomst uten vind

Den nye dagen melder sin ankomst uten vind

Lang frokost ved bålet

Lang frokost ved bålet

Slik blir vi sittende og se utover vannet og tenke på ingenting inntil vi kommer i skade for å kaste et blikk på klokken: Den er tolv. Med ett får vi det travelt, vi skal møte noen venner, som ikke hadde tid til overnattingstur, ved Haukvatnet klokken ett, vi burde ha gått for en halvtime siden. Soveposene kommer ned fra trærne, duken pakkes og bålet får brenne ut. Vi småspringer gjennom skogen, det er ikke snakk om å rekke til Haukvatnet på en halvtime. Først klokken to kan vi vinke til kjente skikkelser på bryggen i enden av vannet. Det blir et hyggelig gjensyn.

Etter mye hygge kjører en av vennene oss ned til nærmeste butikk, hvor vi handler polarbrød, ost og vaffelmix, før hun svipper oss opp til Våddan. Tusen takk! Målet for dagen er Bjørkhylla, en gapahuk ved Bjørktjernet hvor det i følge ryktene skal være et vaffeljern. På veien tar vi en stopp for å få i oss den første maten siden frokost: En yoghurt, jeg glemmer å spise nå til dags, så det er bra å bli minnet på det. Jeg snakker med Fruen på telefon. Mens vi sitter i skogkanten med hver vår plastskje kommer en bil kjørende opp langs den lille kjerreveien vi har gått litt innover for å slippe trafikk. Vi ser usikkert på hverandre: Hvem er dette? Ut av bilen stiger en herremann i grønt, med jaktradio og caps med oransje felter. I samtalen som følger kan det nesten virke som han føler at han må unnskylde det at han jakter, selv om jakt er både bra og naturlig: Vi har tross alt kommet fra et samfunn av jegere, og når vi har vedtatt å utrydde rovdyrene må vi i alle fall passe på å holde bestanden av byttedyr nede for at de ikke skal måtte lide gjennom sykdom og sult, som fort kan bli tilfellet om det blir for mye elg. På veien videre lærer jeg nok et stykke trivia, dette kommer sikkert til nytte en dag:

Om du ser en høne inn i øynene, besvimer den.

Anniken, 27 år

Ved storfurua treffer vi på en jogger, og vi stopper for å slå av en prat. Før vi vet ordet av det er vi på vei inn i en eksistensiell diskusjon med bakteppe i Peter Wessel Zappfes doktoravhandling om det tragiske. Selv har jeg bare lest samlingen av essay gitt ut under tittelen Barske Glæder, og i løpet av samtalen sniker nå altså Om Det Tragiske seg inn på leselisten. Etterpå noterer jeg meg følgende i boken min:

Mennesket kommer fra intet,
skal til intet,
og i mellom er der intet.

Peter Wessel Zappfe: Om det tragiske (via jogger i rød jakke påtruffet ved Storfurua 13. oktober 2015)

Vi traver i vei ned til plassen Marka, begynner å merke at kun en yoghurt ikke er erstatning for et fullverdig kosthold når man er i fysisk aktivitet. Derfra tar vi stien ned til venstre og får øye på et vann ganske fort. Joda, sier jeg, det skal nå ikke være mer enn femhundre meter omtrent fra Marka til vannet, så det kan nok fint være Bjørkvatnet, dette. Altså er navigasjonstabben et faktum, men slik er det nå en gang: Er man på loffetur uten planer, er det kanskje like greit at tilfeldighetene får litt spillerom. Vi krysser en bekk på stien og legger i vei innover til vannet. Gapahuken skal ligge på nordsiden, og vi speider langs bredden. Ingen gapahuk, og mellom oss og nordsiden: En bred og dyp myrbekk. Tilbake til stien, tilbake over broen og nytt forsøk på andre siden. Her kommer vi over flere beverdammer før vi til slutt når vannet og stopper under en berghammer, nå er begge tomme for energi. Nøtter og sjokolade, myrvann og en liten hvil på hver sin stein. Skulle ikke gapahuken være her et sted? Vi går videre, men vi når enden av vannet uten spor av vaffeljern. Jeg tar opp kartet og konstaterer tabben med det samme. Noen hundre meter tilbake, og vi slipper sekkene til bakken og begynner å samle ved, det var altså hit vi skulle i dag, tydeligvis.

Leirplassen

Leirplassen

Under vedletingen finner Venninnen en enda finere plass, og vi får samlet godt med tørr ved før mørket kommer. Som i går sparer jeg noen tørrgraner til gapahuk, og så slår vi oss ned ved varmen og fisker frem fiskekaker og pølser til middag, etterhvert også svartkjele og kaffe, sjokolade og pinnebrød. Nok en fin kveld, bedre bål i dag. På ett tidspunkt tar jeg meg i å spørre:

Hvilken følelse er det egentlig å sitte ved et bål slik som nå? Emneknagg-denfølelsen?

Stein Jakob, 33 år

Spørsmålet kommer opp i forbindelse med noe den rødkledde joggeren sa tidligere, han hadde fundert mye på hva følelser kunne være. Konklusjonen hans var noe i retning av at følelsene er en nedarvet biologisk mekanisme for å kunne handle raskt, som på instinkt, når det skjer noe viktig rundt oss, for eksempel om vi plutselig står ansikt til ansikt med en tiger og må stikke av (trigger ikke det tigerens jaktinstinkt?). Jeg er ikke helt sikker på at jeg kan slutte meg til den konklusjonen. Hva er poenget med å føle så sterkt når jeg leser bøker, hører musikk eller går på teater? Er ikke følelsene med på å gjøre det litt mer levelig å være menneske (i alle fall i blant)?

Noen få regndråper finner veien ned mellom barnålene idet vi rydder sammen og surrer en ny trefot til nattens ly, gårsdagens konstruksjon hadde vært så vellykket at vi gikk for en gjentagelse. Venninnen varmer vann til en flaske i soveposen, jeg innser at jeg ikke kan vente til jeg kommer hjem dagen etter og tar med dorullen på en tur litt lenger inn i skogen, til et sted jeg ikke lenger kan se bålet, men være helt alene med stillheten, regndråpene og de få insektene som fortsatt ikke har kommet til veis ende denne sesongen.

Nattens tilholdssted

Nattens tilholdssted

Denne natten sover jeg urolig, og fotolyset er forlengst borte når jeg etter mye indre motstand klarer å trekke meg opp og ut av posen, Venninnen er allerede i gang med å klargjøre frokostbål. Vi spiser, drikker kaffe og pakker sammen. Det blir klart at hun må på et møte i dag, så vi vedtar at Bjørkhylla får vente. Kanskje får vi med Fruen og flere på vaffelfest en formiddag? Turen tilbake til bilen blir som så mange andre hjemturer, nettopp en hjemtur, som om turen allerede var slutt da vi slokket bålet. Lukten av tur er imidlertid med hjem når sovepose, ulltøy og presenning skal tørkes.

Frokostbålet tar seg opp

Frokostbålet tar seg opp

En forsinket sommer med Montaigne

Den første snøen. Jeg trekker soveposen tettere omkring meg og legger meg over på siden, har våknet med halve posen full av snø før. Før jeg sovner igjen tenker jeg på hvor priviligert jeg er som får sove ute når det første snøfallet varsler om en årstid vi har ventet på. Neste gang jeg våkner er det lyst. Det sarte morgenlyset har formodentlig omsluttet den grønne kokongen som ligger rett ut ved siden av en gul sekk og et par sko på påler, med sålene opp, men nå har en overskyet formiddags flate lys pakket seg rundt hver eneste gjenstand i naturen slik at ingen skygger kan sees. Jeg ser meg om etter snøen. Overalt er det høst, i rødt, grønt, gult og brunt, men ingen spor etter snø, ikke engang rim; jeg må ha drømt. Tilbake på rygg igjen, jeg lukker øynene og driver tilbake i drømmeland.

Etter å ha våknet i dagslys for andre gang hører jeg en velkjent lyd fra sekken, verden kaller. Det er et bilde fra en flybusstur inn mot Bergen sentrum, fra en kollega som har vært oppe i timesvis etter å ha blitt utskremt på første fly til en konferanse alle hadde glemt. Jeg drar på meg ullgenseren og sender en selfie, med søvntroll i øynene. Så fisker jeg jakke og bukse ut av sekken og kommer meg opp og i gang med dagen. Soveposen i et tre, et kvadrat i etasjer av grov kvist og en flammende tennbrikett dekket med småkvist i midten. Kaffekjelen på toppen. Jeg registrerer noen nye gnisthull i buksen etter kvelden før, så finner jeg stillingen med ryggen opp mot en tømmerstokk som lå så beleilig til ved steinsirkelen i en liten fordypning i terrenget. Jeg har funnet frem hit ved et slumpetreff.

Yours truly og søvntrollene

Yours truly og søvntrollene (mobilbilde)

Matpakken smaker som matpakker skal på tur, og den som ikke vil våkne av den kaffen jeg presterer å tilberede våkner nok aldri, jeg har virkelig tatt dette med å være raus med seg selv på alvor denne morgenen. Raus er jeg også med tiden, stadig reiser jeg meg og sager noen nye kubber av en tørrgran jeg brøt av og bar tilbake kvelden før; selv om den var tre meter lang, var den så lett at det var uproblematisk å bære den i én hånd tilbake til bålplassen – nå slikker flammene grådig om de sprakende kubbene i spranget fra fast form til varme, røyk, lys og aske. Klokken vier jeg ikke mye oppmerksomhet, og kollegaen er det stille fra etter han ankom konferansen. Røyken stiger i hovedsak rett opp, og selv om jeg ikke er lenger fra nærmeste turvei enn min neste rekker å kjøre i blinde i tunellen under her mens han klikker “like” på mobilen, føles det som om jeg er helt alene langt fra folk. Kun hvis jeg vrir hodet mot venstre kan jeg se byen, det lyste derfra i går. Jeg ser mot høyre. Etter en lang stund heller jeg resten av vannet fra flasken over det lille som er igjen av bålet, spenner kaffekjele, kopp og liggeunderlag utenpå sekken og trasker tilbake til hverdagen; det vil si, jeg stopper underveis og fyrer et bål til halvveis, selv om det bare er en halvtime å gå hjem, sjokolade og peanøtter til lunsj.

Den som ikke våkner av dette brygg vil aldri våkne igjen

Den som ikke våkner av dette brygg vil aldri våkne igjen (mobilbilde)

Dagen før hadde vært som alle andre dager, i alle fall inntil klokken ble halv fem. Da slo det meg: Jeg vil på tur. Tanken var ikke før tenkt, så konkluderte jeg med at “det kan jeg faktisk gjøre, det gjør jeg faktisk”. En kjapp tur i kjelleren senere stod jeg og smurte brødskiver ved kjøkkenbenken, søndagsmiddag hadde jeg allerede spist. Etter å ha puttet mat, kaffe og en bit av en nystekt focaccia i sekken, skrev jeg en lapp til min kjære: “Hei! Har dratt i skogen, alene, har med sovepose. Kommer hjem i morgen en gang. Stein Jakob” Deretter snørte jeg skoene, tok sekken på ryggen og låste døren bak meg. Uansett er det ikke sunt å sitte hjemme en hel kveld uten å gjøre noe som helst:

Det forekom meg at jeg ikke kunne gjøre min sjel en større tjeneste enn å la den få være helt uvirksom, bare opptatt av sine egne ting. Den skulle få stanse opp og hvile i seg selv – mer satt og moden som den omsider var blitt. Men jeg finner at: Uvirksomhet avler bestandig en vaklende tanke, og at den tvert imot oppfører seg som en løpsk hest.

Michel de Montaigne: Essays

Å helt plutselig være på tur er en befriende følelse: Med ett har en ganske alminnelig søndag ettermiddag blitt et stykke plusstid, en tur ut av intet – fra intet, til intet og imellom trenger der ikke være mer enn intet, for å parafrasere over en av Zappfes berømte utsagn. Og en parafrase kunne kanskje ikke passet bedre enn nettopp her: I sekken hadde jeg En sommer med Montaigne av Antoine Compagnon i Agnete Øyes oversettelse, en nedtegnelse av en serie miniforedrag på fransk radio i fjor sommer med utgangspunkt i Montaignes Essays. Et av sitatene som fikk en tusjstrek i margen denne kvelden var dette:

Selv vrir jeg heller på et godt sitat for at det skal passe inn i min tankegang, enn jeg vrir på den for at sitatet skal passe inn. Tvert imot er det ordene som skal tjene tanken og rette seg etter den.

Michel de Montaigne: Essays

Langs veien hilste jeg blidere enn jeg hadde planlagt på alle jeg møtte, foretagendets positive ånd løftet min egen til høyder jeg sjelden når på randen av en ny serie hverdager. Imot meg kom alle slags folk, noen jogget i trange klær og hvite ledninger godt dyttet inn i ørene, en dame hadde funnet dunkåpen i skapet og kom langsomt spaserende i støvlettene sine, en far – kunne han være tysk? – syklet langsomt bak sin sønn med en tom sykkelvogn på slep, moren traff jeg noen hundre meter lenger inn langs veien. Da jeg gikk ut hjemmefra, hadde jeg planlagt å ta av til høyre etter Garnisonsbekken og søke en av høydene mellom den og Høvringberget, men det føltes bare ikke rett, så jeg fortsatte. Planleggingsmaskinen i toppetasjen gjorde som GPS’en i bilen: Recalculating. En høyde jeg hadde vært oppe på tidligere ble plukket ut. Til ingen nytte, selvsagt – plutselig fikk jeg en trang til å ta av, ut i bushen til høyre, det var stupbratt. Idet jeg skrittet over grøften kom en underlig fremtoning opp bakken: Staver, men ingen ski, jogging og stavtak med store øreklokker. Samtidig som armer og ben skulle trenes og ørene tutes fulle, kunne det virke som han også trente på et bredt utvalg av kopuleringslyder med det samme, og jeg passet på å ha kommet et stykke opp i skrenten før han nådde et slags klimaks på toppen av bakken. Jeg tok meg i å ha medfølelse med eventuelle naboer vegg i vegg ved de anledninger han kommer på tanken å faktisk gjennomføre forplantningsforsøk.

Skiløs trimmer søker ikke skogens ro

Skiløs trimmer søker ikke skogens ro

Selv var jeg også anpusten idet jeg kom over kanten av skrenten og rev kameraet ut av vesken for å ta bilde. Stoppet idet jeg gjorde det fordi jeg kom på at jeg var i ferd med å begå det som kanskje kan sies å være det motsatte av et vellykket naturfoto: Selv om jeg forsto at det var noe med stedet som kunne være verdt å ta med seg videre, har jeg innsett at det alltid lønner seg å ta tid nok til å stoppe å kjenne etter hva det er som har fanget oppmerksomheten – såpass skylder man de som eventuelt utsettes for det resulterende fotografiet. Som Ansel Adams sa at “there are always at least two persons in a photograph: the photographer and the viewer”, sier Montaigne:

Det som sies tilhører halvveis den talende, halvveis tilhøreren.

Michel de Montaigne: Essays

Det er kanskje essensen i all formidling: Å få mottakeren til å identifisere seg med en selv, å la ens uttrykk bli del av mottakeren. Når jeg leser bøker, kommer en hel del løkker fra min egen tråd gjennom livsveven opp og knytter seg sammen med tråden gjennom fortellingen, og lesingen blir på den måten en tolkning av min egen selvforståelse; det samme opplever jeg i møtet med bildende kunst, som i fotografier. Kanskje er det en essensiell del av kunstens natur, at den makter å bevege – og at vi kan bare beveges gjennom noe vi allerede har erfart eller i det minste kan klare å identifisere oss med. Compagnon gjør en glimrende oppsummering og trekker resonnementet videre til opplevelsens betydning for det vi kaller livserfaring:

Han leser og siterer dem for å få større kunnskap om seg selv. Men å vende seg inn mot seg selv er også å vende seg ut mot den andre, selvinnsikten er et forspill til å vise den andre oppmerksomhet.

Antoine Compagnon: En sommer med Montaigne

Over neste bakketopp fant jeg mer enn jeg hadde kunnet håpe på: En opparbeidet bålplass, et pent surret skjelett av en gapahuk, litt furuved kappet i fine lengder. Jeg la fra meg sekken, gikk et par runder rundt meg selv og tok sagen fatt for å skaffe mer brensel. Saging varmet også denne dagen, og snart varmet bålet like mye. Lyset var i ferd med å forvandles fra grått til blått, og jeg bukserte meg på plass på liggeunderlaget med ryggen mot en hvit og naken furustamme lagt på tvers og noterte i den lille svarte boken min:

Det slår meg: Dette skal være kroken min, konkret og metaforisk, bare et åndedrett unna. Hakuna matata.

Fra Stein Jakobs lille sorte

Hakuna matata, det er ingen bekymringer. Det er ikke bare i Løvenes konge (1994) de har funnet bruk for den formuleringen: Allerede i mitt fødselsår (1982) sang gruppen Them Mushrooms frasen om og om igjen i sangen Jambo Bwana på Swahili, året etter kom Boney M. med Jambo – Hakuna Matata, og etter nok et par år er dette de første ordene datteren til bjørnen Bamse ytrer i tegneseriebladet med bjørnens navn. Kun Skallmann forstår hva det betyr, og dette blir et hemmelig motto for henne og Skallmann. Pussig, Bamse var det første jeg leste på egenhånd: Jeg har et minne fra en overkøye i Skogåsveien 33, Tromsø, hvor jeg som femåring ligger på magen og leser i Bamse – for der er replikkene skrevet med blokkbokstaver.

Høstfargene skifter, det gule og røde viker for det brune, vi gleder oss til vinteren nå

Høstfargene skifter, det gule og røde viker for det brune, vi gleder oss til vinteren nå

Bare et åndedrett unna viser til min nyvunne entusiasme for Mindfullness, som er noe nymotens vi moderne mennesker må lære oss, må vite, selv om det er lærdom som har vært med i alle fall de østlige kulturer i uminnelige tider. Montaigne har også en variant av det samme, skal jeg i løpet av kvelden få erfare:

Når jeg danser, danser jeg, og når jeg sover, sover jeg; ja, når jeg går en ensom tur i en vakker lund, kan jeg nok en del av tiden tenke på andre ting, men jeg vil snart kalle tankene tilbake til spaserturen, lunden og ensomhetens sødme, og til meg selv.

Michel de Montaigne: Essays

Jeg stod opp, strakk meg etter mer ved og helte vann i svartkjelen. Et sted i skogen, langt unna, kunne jeg høre en hund gjø, og byen viste seg frem som en tue full av gule og hvite bær mellom trærne, et rødt tyttebær markerte toppen av Tyholttårnet. Hodelykten måtte frem for å fortsette lesingen av den lille, gule pocketboken. Her og der satte jeg små streker i margen, og av og til måtte notatboken frem idet en refleksjon traff meg og vippet meg ut av boken og inn i meg selv. For eksempel:

Det slår meg at jeg kanskje er i ferd med å bli en parodi på meg selv – eller arketypen jeg streber etter å fremstille meg som – her jeg sitter ved bålet og leser fransk filosofi i halvmørket.

Fra Stein Jakobs lille sorte

Jeg kan huske at jeg i gjerningsøyeblikket satt med en bit hjemmebakt focaccia i hånden og nippet til koffeinfri sitrongress- og ingefærte mens jeg moret meg over hvorledes Montaigne omtaler seg selv med en god dose selvironi som et overraskende effektivt innsalgsmiddel for det han beskriver som private refleksjoner for hans nærmeste krets, et verk som har inspirert tenkere i de vel fem hundre årene(!) som har rukket å passere siden han la på røret for godt. Eller vent, det var vel neppe annet enn spanskrør på den tiden. Faktisk var Montaigne overraskende fremsynt med sitt syn på imperialismen som ødeleggende for de sivilisasjonene man koloniserte, motstand mot bruk av tortur mot hekser (Bush har neppe lest sin Montaigne), og i overbevisningen om at utdanning er mer enn pugging til prøver – den boklærde mannen omtalte forøvrig seg selv som både uvitende og hukommelsesløs. Hva med å tenke litt mer helhetlig enn kun resultater på PISA-tester:

Montaigne foretrakk et “veldannet” hode fremfor ett som var “velfylt”. (…) “Man burde spørre seg hvem som forstår best, ikke hvem som forstår mest.”

(…)

Samvittighet, altså ærlighet og moral, er jo all undervisnings endemål. Det er det som blir igjen når man har fordøyd det hele og glemt det meste.

(…)

Denne uvitenheten, som er den endelige lærdommen i Essays, er ikke en primitiv uvitenhet, den “toskete uvitenheten” hos en som nekter å søke kunnskap, men den lærde uvitenhet, den man oppnår etter å ha gjennomsøkt kunnskapene og oppdaget at de ikke er noe annet enn halvkunnskaper.

Antoine Compagnon: En sommer med Montaigne

Forskjellen på de ulike typene uvitenhet leder meg til å tenke på et tilfeldig møte med en iraner i sommer. Familien hennes flyktet fra regimet der, og da vi begynte å diskutere de litteraturanbefalingene hun gav meg (Rumi, Mahfuz, Khayaam) slo det meg hvordan perserne hadde et kulturelt sett godt grunnlag for en vellykket multikulturell stat allerede på 1200-tallet: Det sies at i begravelsen til Rumi var representanter for alle de største religionene til stede. Da jeg spurte henne om dette – hvordan kan det ha seg at et folk med den slags kultur ender opp med et så intolerant lederskap? – svarte hun slik (fritt etter min vaklende hukommelses versjon av frøken Marijam): “De som har utdanning leser Rumi, de er imot prestestyret, men flertallet av det iranske folk er analfabeter og fattige bønder uten utdanning.” Dette fantastiske internettet har faktisk en fin tidslinje over religiøs toleranse, fra 4000 år før Kristus og opp til vår egen tid – hvor lang tid skal vi bruke på å få dette rett? Det finnes jo faktisk folk som skremmes av de som er annerledes selv i et høyt utdannet land som vårt.

Nok et selvsitat på vei, ikke fullt så dypsindig som Montaigne:

En slik høstkveld – alene ute – er 100% Stein Jakob-tid. Det er bra.

Fra Stein Jakobs lille sorte

Jeg ble sittende og lese denne kvelden. Biten med hjemmebakst forsvant sammen med rundt en liter te og en liten haug nøtter og sjokolade. Så var boken lest til ende og tittelbladet merket “Lest ved bålet på alenetur 18/10-15. Derav stedvis sot og tusj i margen.” Kort oppsummert, krotet ned med tusj en gang rundt midnatt:

Det er slett ikke så verst: Å sitte, nesten ligge, her ved siden av bålet og ikke vite hva klokken er, og heller ikke bry seg om det.

Å sitte her med resten av bålet føler jeg er helt i Montaignes ånd. 1500-tallsfilosofi i 2015.

Fra Stein Jakobs lille sorte

Underlaget rullet jeg ut på en flat flekk før jeg slapp den lefsen som en gang var en god tresesongs sovepose ned i grevlingtrekket og la ullgenseren sammen med stillongsen i soveposetrekket til pute. Med mine øyne lukket for natten er det på tide å gi Michel Eyquem de Montaigne – som forøvrig var født 28. februar, slik som jeg – det siste ordet:

Den vakre innskriften som athenerne hedret Pompeius’ ankomst til byen med, stemmer med mitt syn:

Som guders like regnes kan
kun den som vet han er en mann.

Det er den absolutte fulkommenhet, og nesten guddommelig, å kunne nyte sin tilværelse på tilbørlig måte. Vi søker andre kår fordi vi ikke forstår å leve under våre egne og går ut over oss selv fordi vi ikke vet hvordan det står til i vårt indre. Og om vi går aldri så mye på stylter, er det likevel våre egne ben som må bære oss. Selv på verdens høyeste trone sitter vi bare på vår rumpe.

De skjønneste liv forekommer meg å være de som tilpasser seg det alminnelige, menneskelige mønster, med orden og disiplin, men uten underverk, og uten å forlate det naturlige.

Michel de Montaigne: Essays

Stjernekikkertur med nordlys

Det er hverdag, onsdag, det har vært en fin høstdag i Trøndelag med sol og sommertemperaturer, altså rundt ti grader. Denne uken er det høstferie, og det kan virke som noen unner oss en fin høst som plaster på såret etter årets tapte sommer, dog med en del vind, som for å minne oss på at det tross alt er oktober. Jeg har rukket å ta en tur til byen på formiddagen, svidd av altfor mye penger i boder på Torvet, og jeg bærer oster, grønnsaker, kaker og tørket frukt i hvite bæreposer opp bakkene fra Ila. Fruen kommer syklende hjem fra jobb i sin lilla vindjakke like etter, nå må vi skynde oss: Sovepose, fyrstikker, kniv, tannbørste, kamera og kaffelars. For å være på den sikre siden fyller vi en svart og gul bærepose med tørr ved fra kjelleren. Som vanlig med en mistanke om at vi kan ha glemt noe vesentlig, som vanlig i håp om at det skal ordne seg likevel.

Ostehandler

På vei for å hente Venninnen og hennes venninne hopper Fruen av ved butikksenteret for å ordne med bålvennlig mat, og snart står alle fire på parkeringen ved Tømmerdalstorget og løfter sekkene opp på ryggen. Vi har også flere bæreposer(!) med oss, skulle tro vi skulle på en ukes ekspedisjon. Dagens mål ligger bare fem hundre meter fra parkeringen, og på vei ut dit møter vi blide og forblåste turgåere på vei hjem, for snart er det mørkt. Ute på odden er vinden frisk, men jeg setter opp en levegg av presenning mellom to trær mens den kvinnelige majoriteten er på vedsankingsekspedisjon. Med tennstålets gnister regnende over avispapiret er dagens leirplass ferdig, man trenger ikke så mye i oppholdsvær under tregrensen.

Kobberdammen
Kobberdammen en onsdag ettermiddag

Mens mørket faller på havner en kjele med fiskesuppe på glørne, og Fruen og jeg tilbereder pølser som er varme utenpå. Vi spiser tørket frukt, lufter en og annen tanke, griller, prater, nyter å ha fått en frikveld i opprommet mellom to hverdager; faktisk fikk Fruen gledelig beskjed om at hun ikke behøves på torsdagens generalprøve, så vi kan se frem til en rolig morgen med bålkaffe og soloppgang.

På den stadig mørkere nattehimmelen er det ingen som savner månen: Skinnende girlandere brer seg fra skogen på den ene siden av vannet, tvers over odden vi sitter på og over de høyeste trærne på den andre siden. De tvinner seg rundt seg selv og inn i hverandre, hvite, grønne, røde. Plutselig løser de seg opp i ingenting og gjenoppstår på et annet sted, på ett tidspunkt kan det virke som hele himmelen er svøpt i et tynt, florlett slør av hvitt. Vi blir sittende å betrakte himmelen i stillhet, ingen husker på at vi skulle se etter stjernetegn.

Bålkaffen er ferdig rundt ti, jeg fisker frem pistasjkakene jeg lot meg lure til å kjøpe på markedet på formiddagen. Venninnen fisker en bok opp fra sekken, og i onsdagens siste timer får vi lest eventyr under en stadig skiftende nordlyshimmel. En tilfeldig valgt hverdag i Trondheim, noen få kilometer unna huset, hvor naboene ligger bak mørke gardiner og venter på en ny omdreining av hverdagslivet. Jeg ligger med øynene åpne og ser på skiftningene over furugrenene, som flyktige blekgrønne skygger mellom meg og stjernene, inntil søvnen tar meg over til torsdag morgen.

Panorama tatt idet solen titter over åsen og farger skogen gyllen ved Kobberdammen en torsdags morgen
Panorama tatt idet solen titter over åsen og farger skogen gyllen ved Kobberdammen en torsdags morgen

Det er godt å våkne ute, strekke seg ut inne i soveposen og fiske den venstre armen ut for å konstatere at klokken er syv eller halv åtte eller noe der omkring. Så følger den lille ubehageligheten av å sette seg opp med overkroppen utenfor posens varme før ullgenseren kommer på og den nye dagen tar til for alvor: Bål, morgenkaffe, brødskiver, pinnebrød. Vi konstaterer nok en gang hvor heldige vi har vært med været, med det spektakulære nordlyset, med turfølget, og så pakker vi sammen, slokker restene av bålet og rusler tilbake til bilen.

Markas ukjente krypinn

Det er søndag, og regnet har gitt seg. Med god hjelp fra mobiltelefonens kart har jeg funnet frem til Venninnens bopæl, jeg sitter bak rattet med motoren i gang og ser i skjermen for å ringe henne. En lyd bak meg får meg til å vende fokuset utover, i bakspeilet ser jeg at hun åpner bagasjerommet; det er duket for nok en oppdagelsesferd.

Vi starter fra Lavollen, det som vanlig mange biler parkert her. Jeg var ute kvelden før og luftet det nye leketøyet/kameraet mitt, og jeg var litt skuffet over manglende høstfarger, men det må ha hatt med skumringen å gjøre, eller så er det lokale variasjoner. Her står fargene frem i full prakt, og luften er klar og frisk etter noen skikkelige regnskurer på formiddagen. I sekken har jeg ikke bare kaffe og lefser (jeg har lært fra sist), men også kart, kompass og GPS. Det ryktes at ett av dagens to turmål ikke lar seg finne uten å vite nøyaktig hvor det er, Venninnen er føre var og har skaffet koordinatene.

Høstfarger i Bymarka

Høstfarger i Bymarka

Første mål for dagen er Dreiers minne, en liten hytte ved foten av Geitfjellet. Vi legger avsted langs en sti som tar oss opp på Driftsveien og velger Gammelstien innover ved Kumyrene. Så tar vi en velbrukt sti opp til høyre, det er lovlig vått innover myrene nå etter vi har fått restene av ekstremværet Roar sendt nedover fra Nord-Norge (tusen takk!). Vi møter også en del folk på den lille stubben innover myrene før vi ser en liten, hjemmebygd port foran oss på stien, og klemt inntil, eller så godt som inni, fjellet kiler en liten hytte seg fast, vi er fremme ved den første ukjente skatten. Her tar vi oss kun tid til å skrive i hytteboken, vi skal videre.

Dreiers minne

Dreiers minne

Dreiers minne er koselig inne

Dreiers minne er koselig inne

Nå kunne vi stoppet opp, tenkt oss litt om, lett opp den koordinaten vi skulle til på kartet og planlagt en noenlunde fornuftig vei opp dit, for eksempel kunne vi fulgt Gammelstien til en gitt bekk og lett etter en egnet sti oppover. Imidlertid er ingen av oss slik anlagt, og ingen av oss er særlig redd for å gå utenfor opptråkkede stier, så vi legger koordinaten inn på GPS’en og får en retning og en avstand i retur. Retningen lar seg ikke uten videre følge uten fare for å trenge klatreutstyr underveis, så vi klyver oss inn gjennom skogen med mål om å følge siden av Geitfjellet bortover. Det bærer opp kneiker, over rotvelt og knekte stammer, ned sleipe lier, gjennom tett skog og over små, åpne lysninger hvor trærne omkranser en gulnet, gjennomvåt myr. Noen steder er moselaget så tykt at vi har vanskelig for å se om der er fast grunn under, eller om vi trår ned i en sprekk mellom to steiner, andre steder finner vi kampesteiner dobbelt så høye som oss selv. Nå og da kontrollerer vi med GPS, og når kursen ser noenlunde farbar ut legger vi i vei etter kompassets retning, Venninnen først med nevnte innretning pekt fra tre til tre. Idet vi nærmer oss finner vi selvsagt en sti, og vi innser på dette punktet at det kanskje hadde eksistert en lettere adkomst. På den annen side: Ingen har vondt av å bushe litt i blant.

Det er jeg som ser den først: “Der er den!”. Venninnen stopper. “Hvor? Der? – nei. Ja, der! – nei. Nei, der! – nei. Aha!” Stedet vi søker er godt skjult, selv når man står like nedenfor (bilde øverst i teksten). Står man ovenfor, risikerer man å bokstavelig talt stå på hyttetaket uten å vite at man er i nærheten av noe annet enn skog, myr og mer skog. Vi krøker oss inn gjennom den lille, lave døren og går etter hverandre langs den enkle brisken bort til et falleferdig bord. Her ligger en hyttebok og litt lesestoff om stedet som ingen helt sikkert vet hvem som bygde. Derfor heter den så forskjellige ting som Sjølberghytta, Russerhytta og Fuglekikkerhytta. Jeg slår meg ned på en vaklete krakk mens Venninnen tar brisken. Her må jeg overnatte en gang! Det henger to parafinlamper, en kaffekjele og en liten stekepanne på veggen, brisken har et tynt liggeunderlag på seg, og sitter man på den er bordet passe nært. Vedovnen vil fort kunne varme opp dette lille stedet; jeg må frem med fisheye-objektivet for å få noe brukbart bilde.

Ufrivillig selfie idet det ikke er plass til å havne utenfor synsfeltet til fisheye-lokket(!) til kameraet. Uskarpt pga 2 sek håndholdt eksponering på strak arm.

Ufrivillig selfie idet det ikke er plass til å havne utenfor synsfeltet til fisheye-lokket(!) til kameraet. Uskarpt pga 2 sek håndholdt eksponering på strak arm.

Frivillig selfie med vinduspynten.

Frivillig selfie med vinduspynten.

En familie kikker innom på vei hjem, de skulle også hit. Vi trekker mot høyden og blir gledelig overrasket over et nyslokket bål som avslører varmen ved en tynn røyk som siger ut av restene. Litt målrettet graving i glørne avslører at der er håp også for den som har glemt fyrstikker, og vi stabler det vi kan finne av brennbart materiale oppå den lille, rødlysende kjernen og blåser på skift. Snart er det på tide å trekke frem både lefser, niste og kaffe, og jeg er stolt som en hane – det er ikke bare hun som kan diske opp på tur, nei. Selvfølgelig slår hun meg ned i støvlene i dag også, hun har med tapasrester med blant annet lefserull med spinat, sennep og hjemmegravet laks. Nam! Vi blir sittende lenge her og se inn i bålet, en av de to tingene som er mest beroligende å se på. I lange perioder er vi helt stille, lytter til knitringen i bålet, stillheten i skogen etter en lang periode med regn, fuglene. Det er mange flotte fugler her, men ingen av oss vet hva de heter. Senere har vi kommet frem til at det må være to forskjellige kråkefugler, nøtteskrike og nøttekråke.

Fornøyd i lunsjpausen

Fornøyd i lunsjpausen

På tilbaketuren følger vi en sti i terrenget, og plutselig kjenner jeg meg igjen: Dette er jo stien mellom Våttakammen og Geitfjellet. Altså er dette enkleste adkomst omtrent slik: Ta en utydelig sti til høyre på en myr nærmere Geitfjellet enn Våttakammen (tror jeg) og hold utkikk etter en 20 cm høy pipe i mosen, det er alt man ser når man kommer ovenfra. GPS anbefales. Vi er plutselig i mindretall som turkledte og bålluktende stibrukere: Pesende joggere farer forbi i begge retninger og lager knottemønster i gjørmen med terrengskoene sine (jeg kjøpte meg nettopp slike, knall gule – de gjør en forskjell). På vei tilbake til bilen legger vi turen om Geitfjellet og får således tre turmål på en tur hvor vi bare hadde planlagt to. Samtidig har vi gått en fin runde rundt og over Geitfjellet. Det er vanskelig å trekke noen annen konklusjon enn vi pleier idet vi legger sekkene inn i bagasjerommet og vender snuten mot respektive hjem.

Oppdagelsesferd

Dagen begynner slik lørdager ofte gjør: Med en kaffekopp i sofaen og utsikt over Trondheimsfjorden, det er lett yr i luften. Fruen kjører meg opp til Lianvannet i strålende solskinn noen timer senere, og nede ved vannet venter en Venninne, sittende på en bit med reinskinn med utsikt til en av de to mest beroligende tingene som finnes, et stille vann. Vi sier takk for sist og takker for sjåførens tilbud om henting på valgfritt sted.

De første kilometerne går det fort unna, med samtidig som vi fjerner oss fra veier og trikkeskinner, faller vi inn i en annen rytme. Denne dagen vet vi ikke hvor vi skal eller hva vi skal, det eneste som er klart er møtetidspunktet på Lian og at vi skal gå i retning av Grønlia inntil noe annet tar oppmerksomheten. Skjønt: Når man går mot noe man ikke vet hverken hva er eller hvor er, venner oppmerksomheten seg gradvis til å slutte å fokusere på målet og begynne å ta inn veien. I et stiskille tar vi til venstre for å åpne opp for muligheten for å nå Grønlia ved å gå rundt hele Skjelbreia heller enn å ta korteste vei. Idet vi nærmer oss demningen kommer det en skur, og vi søker ly under utspringet på en liten hytte. Vinspalten i fredagens A-magasin brakte noen verselinjer som passer dagens prosjekt:

Two roads diverged in a wood, and
I –
I took the one less traveled by.
And that has made all the difference.

Robert Frost: The Road Not Taken (via A-magasinet)

I dag er det ingen hvemsomhelst som er med på tur. Frøken Venninne har ikke bare to varme sitteunderlag, hun fisker frem både kaffetermos, grovt brød, brunost, hjemmelaget gravsild(!) og hjemmebakte vaniljeboller fra sekken. Ikke dårlig! Jeg tar frem matpakke og vannflaske og unnskylder meg med at jeg hadde sjanset på at vi skulle innom Grønlia. Tomrommet mellom regndråpene fyller vi med ord, eller vi lar dem være slik de er, magiske mikrointervall mellom én lyd og den neste.

Vi pakker sammen i oppholdsvær og rusler ned mot demningen. Her er den ene av broene stengt, men vi spaserer på betongen et stykke før vi kommer tilbake på veien og fortsetter ganske umiddelbart ned til venstre, for å inspisere de gamle mølleruinene. Dessverre blir de stående her til forfall; et tap for kulturhistorien, gjenvunnet terreng for naturen. Som seg hør og bør balanserer vi rundt begge møllene, vi er da på oppdagelsesferd, og jeg fisker kameraet ut av sekken og blir påmint forskjellen mellom en relativt billig mobiltelefon – som har vært mitt eneste bildetakende medium de siste månedene – og et speilreflekskamera med fastoptikk og polariseringsfilter, et gledelig gjensyn.

Naturen tar møllebrukene tilbake.

Naturen tar møllebrukene tilbake.

Et ansikt i sten gjemt i muren til mølleruinene nedenfor Skjelbreia.

Et ansikt i sten gjemt i muren til mølleruinene nedenfor Skjelbreia.

Etter møllebesøket bestemmer vi oss plutselig for at det ikke er rett å dreie til høyre ved Marka, det bare blir slik at venstre ligger der mer nærliggende, naturlig, uutforsket. Jeg lærer en ny spiselig vekst. Fortsatt vet vi ikke hvor vi skal, og etter å ha foreslått Storheia, Elgsethytta, Gråkallen og hjem, slår den lille målsøkeren mellom ørene seg til ro med å overlate scenen til en nysgjerrig oppmerksomhet, møtet mellom kald høstluft og huden som mykt pakker inn varme muskler, suset i trærne, hvordan bjørkene et lite stykke er gulere enn ellers, en stokk liggende i et osean av myrgress, smaken av skogsstjerne på tungespissen, hvordan støvlene synker bittelitt ned i den gjennomtrukne bakken i utkanten av kjerreveien, sporene etter en hund, yr som slutter å omslutte vandrere som veksler på mellom samtale og stillhet.

Stokk og myrgress.

Stokk og myrgress.

Plutselig stopper min Venninne, tar stand. Hun har fått ferten av noe hun har lett etter. Med ett har hun bakset seg gjennom buskaset – til venstre for veien – og inntatt en stor skråning med mosedekke og bregner under høye trestammer. Jeg følger etter og blir betatt av stemningen her inne, mens den lilla skikkelsen foran meg travelt søker frem og tilbake, opp og ned, blikket festet på bakken. Mitt blikk følger lyset, og litt om litt kommer jeg landskapet nærmere gjennom søkeren. Av og til er jeg her helt alene. Ingen andre kan sees, ingen sti finnes, bare lyden av en bekk og klar høstluft. Da er det ikke nødvendig å tenke så mye, det holder i massevis å være.

Skogsstemning

Skogsstemning

Detalj

Detalj

Vi finner etterhvert, uten å måtte rope, naturlig sammen igjen og driver langsomt søkende oppover på mosebunn, over veltede trær, et stykke før vi møter på en sti og tar til venstre. Her går det fortere, vi dras med av de som har gått her før oss fordi de skulle et sted, vi følger på uten å vite hvor. En vei tar oss nedover til høyre, men følget blir midlertidig. Igjen skyter den lilla skikkelsen ut til venstre og forsvinner, jeg ser henne såvidt idet hun runder en åskam. Det er bare å følge på. Terrenget kan likne forrige avstikker, og den som leter, finner til slutt: Her er det! Hun står med en gul skatt i den høyre hånden, og hun smiler. Det blir med tre små kantareller denne dagen.

Skogens gule gull.

Skogens gule gull.

Midt i alt det andre snubler vi over en heller, eller i det minste et overheng. Det ser ut til å være tørt nok til én, og noen utbrente rester angir plasseringen av bålet; her har noen tilbragt en høstnatt før. Like ved finner vi det første huset – eller er det en hytte? – vi er på Byneset-siden og på vei til å vende tilbake til sivilisasjonen. Idet vi får asfalt under føttene blir vi med ett litt tvilrådige: Hva nå? Havet må da være i nærheten? Vi begynner å gå i den retningen vi tror det er, finner en liten vei mellom jordene, den smalner til en sti, men nå innhenter virkeligheten de oppdagelsesfarende: Det nærmer seg middagstid. Vi vedtar å ende ferden der vi er og vende tilbake til asfaltveien, sjåføren tilkalles.

Turen ender med samling av de tre involverte – sjåføren, Venninnen og jeg – ved middagsbordet i Fagerlia, menyen kunne man sikkert ha luktet helt nede i Ila om vi hadde kjørt med åpne vinduer: Fårikål.

Søndagstur med bål

Det er søndag, og det regner. Også denne dagen. Typisk trivelige Trøndelag. Ikke er jeg i form heller. Noen ganger er det en opplagt fordel å bo så og si på markagrensen: Vi pakker med oss litt tørr ved, mat, lesestoff, varme klær og en presenning (som visstnok nå skal hete et tarp, i følge de som har greie på slikt) før vi snører fjellstøvlene og trekker glidelåsene i regntøyet (som ikke heter regntøy, men skalltøy) godt igjen.

Man trenger ikke være i god form for å være på tur når man ikke skal gå mer enn femten-tjue minutter. Etter halvgått tur får vi også en pause for å observere skogens konges datter innta formiddagsmaten i veikanten.

Trå til side, kongelig lunsj ventes inntatt på den andre siden av veien.

Trå til side, kongelig lunsj ventes inntatt på motsatt siden av veien.

Vi gikk ut fra at det i denne situasjonen var vi som hadde vikeplikt, så vi trakk stille ut til siden og forbi etter å ha stått og beundret det lite sjenerte dyret en liten stund. Få minutter senere kunne vi fornøyd konstatere at det ikke var så mange andre enn oss som hadde tenkt på båltur akkurat her akkurat denne dagen, og vi fikk spent en duk over bålplassen. Fruen tok seg av opptenningen, vi samarbeidet om maten (niste, bananer med sjokolade, kakao og kaffe), og jeg fikk gått en liten runde med kameraet.

Juks i alle ledd: Medbrakt ved OG tennbriketter. Jammen godt vi ikke er Lars Monsen, noen av oss.

Juks i alle ledd: Medbrakt ved OG tennbriketter. Jammen godt vi ikke er Lars Monsen, noen av oss.

Ingen grunn til å surmule selv om det regner; there's no such thing as bad weather, only bad kleather.

Ingen grunn til å surmule selv om det regner; there’s no such thing as bad weather, only bad kleather. Sier Ylvis.

Kosemat i helgen: Bananer med sjokolade!

Kosemat i helgen: Bananer med sjokolade!

Hva? Tagging?

Hva? Tagging?

Trives til tross for taggen.

Trives til tross for taggen.

Bra utsikt til et landemerke i regnværet. Lurer på hvem som tar båten ut dit på en regnværsdag.

Bra utsikt til et landemerke i regnværet. Lurer på hvem som tar båten ut dit på en regnværsdag.

Stien videre fikk ligge i fred for oss. Én annen sjel kom traskende, nikket et kort hei, og var vekk.

Stien videre fikk ligge i fred for oss. Én annen sjel kom traskende, nikket et kort hei, og var vekk.

Detalj.

Detalj.

Min nærmark: Nydammen

En fordel med å ha flyttet er at mengden uutforsket nærmark har vokst tilstrekkelig til at man for en tid fremover «alltid» har en ny krok å utforske. Planen var å se noe nytt, og der og da måtte vi kle oss etter forholdene, det var bruk for regntøyet.

Høsten er soppsesong; denne fikk stå i fred

På impuls stanset vi i et stikryss ved veien der jeg har jogget innom før, og vi satte kursen tilbake mot hjemmet, stikk motsatt av hva vi hadde planlagt. Regnet hadde gitt seg, og vi holdt god god fart på det sleipe underlaget langs Driftsvegen. Hjemme stod skitten oppvask fortsatt på benken, stuen var strengt tatt ikke eksemplarisk ryddig, på notestativet stod 56 sider med opera som jeg burde øvd på, men alt fikk vente. Det var friskt i været, og snart kunne vi forlate merket sti og begi oss langsmed kanten av en våt myr inn mot demningen i enden av Nydammen. Denne ble i følge et oppslag på stedet bygget i 1842 for å sikre vanntilførselen til Trolla Mølle, og selv i dag har man nytte av den: Myrtjernet inngår i drikkevannsreserven til Trolla. Etappen inn langs vannet bød på dagens første bushing i tett skog, det er lettere med dagstursekk og uten ski.

Dammen ble satt opp på den tiden man kunne mure med naturstein

Dammen ble satt opp på den tiden man kunne mure med naturstein

Som på bestilling gled skyene til side da vi åpnet sekken, slik at vi slapp å komme hjem med våt presenning denne søndagen. Røkelaksblingsene ble inntatt tett inntil et sprakende kaffebål, hvor tørr ved hjemmefra og tennbriketter gjorde oppfyringen til en lett match trass i de våte forholdene, og Fruen sørget for pinne til grilling av marshmellows.

Koppen fikk jeg til bursdagen av svigerfar (han lager kopper og kniver) da Fruen og jeg hadde vært sammen et drøyt år

Det er travle tider for spillende folk om dagen, så vi var begge godt fornøyde med å kunne senke skuldrene sittende på et liggeunderlag ved bålet; man får en helt annen avslapning i skogen, med bålet, en brusende bekk og susing i tretoppene som eneste lydkulisse, og selv et par korte timer med skogens ro (som det heter i den berømte barnesangen) gjør vel så mye nytte som langt flere timer med innbitt terping på gjenstridige passasjer i orkesterrepertoaret.

Vi pakket sammen idet de første dråpene av resten av regnet landet på dammen.

Alenetid i skogen med bål og lokalhistorie

På jobb når andre har fri, det er musikerens lodd, og jeg ser en rød ryggsekk forsvinne i retning busstoppet idet jeg rydder lørdagsfrokosten inn i kjøleskapet igjen. Fri når andre kan gå på jobb, det er frilansmusikerens lodd, og jeg legger en fyrstikkeske i en plastpose, sniker et eple ned i posen med matpakke og dobbeltsjekker at jeg har fått med meg en kopp denne gangen.

Blinklysene vinker sitt oransje farvel idet jeg lar meg oppsluke av den gulrøde skogen ved Fjellsæter; et par slitte crispistøvler trår radig innover en litt for tilrettelagt sti, det er enda glissent med folk ute. Snart forlater jeg stien og tempoet går ned, også gangfarten. Myk mose under støvlene, solgløtt mellom blader som mister stadig mer av det grønne; krokete furuer med grov bark. Tolv grader må være den perfekte turtemperatur. Jeg stopper opp og tar av meg sekken.

Stien forlates, stille tar skogen imot han som trår varsomt

En gulnet myr viser vei og ønsker velkommen

Levd liv

Levet liv

Det er slutten av september, og selv om jeg besøker skogen flere ganger i uken er det ekstra godt på en lørdag med god tid; alene i selskap med trærne og skyene og luktene og tankene. Jeg stopper og river med meg et par ark med never fra en bjørk. Lyden av en klukkende bekk lokker meg ned en bratt li, og jeg slår følge med bekken ned til Bymarkas største vann, Skjellbreia (visstnok fra Skjaldbreið, «bred som et skjold»), hvor jeg går rett på en velbrukt bålplass ute på en liten odde. Et lite fange med ved, vann i svartkjelen og en neve never nederst; det ryker litt stille før det begynner å sprake godlynt bak meg mens jeg pakker vekk fyrstikkesken.

Jeg tok ikke med meg noe å lese på, men det føles ikke som et savn, der jeg trekker inn duften av skog, myr og litt for sterk kokekaffe; bare én gang ser jeg en turgåer som stille trekker over myrene bak meg, det går en umerket sti her. En og annen regndråpe finner veien ned til der jeg sitter, men stort sett er regnet bare noe jeg ser, som tusen små ringer på et ellers blikkstille vannspeil.

Man trenger ikke så mye annet

Aftenposten bragte denne uken et innlegg fra Harvest, hvor artikkelforfatteren stiller spørsmålstegn ved om det virkelig er slik at vi skal være bekymret for at enkelte barn ikke får nok skjermtid og «digital kompetanse», eller om kanskje mangelen på fysisk kompetanse og naturopplevelser er et vel så stort problem, og noe som skaper vel så store klasseforskjeller som det å vokse opp med ulik tilgang på iPad. Kanskje en variasjon over temaet bomullsbarn, men også en påminner om at vi stadig trekkes lenger vekk fra naturen, ofte av teknologiske fremskritt.

Jeg filosoferte av og til over den slags spørsmål da jeg var ute og gikk på ski i vinter, hvordan jeg i dagliglivet praktisk talt er totalt avskåret fra naturen om jeg ikke velger å oppsøke den, hvordan jeg av og til tar meg i å bli irritert når naturen legger begrensninger på min frihet i form av stengte veier eller kansellerte fly om vinteren; som om det vedkom den, naturen. Faktisk kjenner jeg mennesker som knapt nok har vært ute og gått utenfor veiene, langt mindre utenfor sti; i enkelte land er også mulighetene begrensede gjennom at selv nasjonalparkene er gjennomregulerte og avgiftsbelagte. Akkurat som mennesket trenger kunst, trenger vi også å komme nært på natur, både for å avmystifisere den og å forstå hvor mystisk den er, og for å innse hvor liten vår plass i den store helheten tross alt er. For ikke å snakke om verdien av avslapningen man får på tur, utetid er kvalitetstid.

På den annen side: Det er kanskje bare i vårt eget lille ekkokammer at alle er enige om dette, og både Aftenposten og Harvest leses vel som oftest av folk som gjerne vil kunne kjenne seg igjen i den slags og si seg enige over nok en munnfull økologisk kaffe der de/vi smører skivene til dagens markatur.

Det drypper lett, men regnjakken får ligge i sekken

Idet jeg går ned for å hente vann til slokking av bålet blir jeg vár en stein hvis form har fått meg til å stusse der jeg har studert baksiden av den over kaffekoppen. Det er en minnestein over Ernst Andreas Tønseth, i følge leksikonet en foregangsmann for friluftslivet i Bymarka. Når mørket senker seg over Bartebyen og Fruen entrer podiet i forbindelse med Olavshallens 25-årsjubileum skal jeg gi meg nettet i kast og finne ut at han var med på å starte Trondhjems Skiklub, Trondhjems Svømme- og Livredningsklubb samt Trondhjems Jeger- og fiskeforbund. Skiinteressen var også historisk gjennom at han sørget for at noen av skiene som i dag er utstilt på Skimuseet ved Sverresborg ble samlet inn og overlevert skiklubben ved innvielsen av Skistua i 1896; han la med det grunnlaget for det som visstnok regnes som verdens eldste skisamling. I tillegg var han visst en pådriver for at det skulle anlegges skiløyper i området her, og dermed står også jeg i takknemlighetsgjeld til denne mannen jeg ikke har møtt, her jeg står ved minnesteinen fire dager etter syttifemårsdagen for hans bortgang.

Minnesteinen over Ernst Andreas Tønseth

Minnesteinen over Ernst Andreas Tønseth

I morgen blir det en ny tur, bålkjelen står på kjøkkenbenken i en pose sammen med turkoppen.

Grønn jul i frisk vind

Noen ganger passer de amerikanske julesangene bedre enn ellers. I år var «I’m dreaming of a white Christmas» og «Let it snow» to aktuelle temaer idet vi forlot Bartebyen med kurs vestover for siste rest av årets Juleoratorier og tjuvstart på julens familiebesøk. Om ikke annet er det greiere kjøreforhold på bare veier enn når det etterlengtede skiføret daler ned over svinger og fjelloverganger.

Julaften var en vindfull affære i Vestfold, og det ble raskt besluttet at dagens tur (for vi må jo på tur!) gitt ut til kysten. Ikledd vanntette klær fra topp til tå, inklusiv gamasjer, og med pose på kameraet, satte vi oss i bilen og kjørte ut til Verdens Ende. Det var vi ikke alene om. Her fikk vi gleden av å lene oss inn i en liten storm, posere for lokalavisens videokamera (uten at vi visste det) og dusje i saltvannet som tidvis sto som en sky over den tilrettelagte fiskeplassen. Stang og stingsild lå hjemme denne gangen, og det var nok like greit. Like fullt fikk vi kost oss med kakao på en lun plett, og det var – som ventet – herlig å komme inn igjen til peisbål, nystekt julekake og etter hvert lukten av juleribbe.

Julestemning på kysten

Julestemning på kysten

Fredet telefonkiosk ved Verdens Ende

Fredet telefonkiosk ved Verdens Ende

Videre utover romjulen turet vi jevnt og trutt i nærområdet, som seg hør og bør. Bålkaffe, konglekrig, trasking langs oversvømte jorder og grilling av julepølser og medister i duskregnet. Alt i alt en god, grønn jul.

Glad gutt venter på bålkaffen

Glad gutt venter på bålkaffen…

DSC_8850

…og om lidt er kaffen klar

Med spirende gress i grøftekanten ønskes en fredfylt første juledag