Dagen etter ankomst i Oslo ble vi skysset ytterligere i feil retning, vi reiste til Nøtterøy. Her ventet behørig feiring på forskudd av den forestående 32-årsdag (28/2), klesvask, sluking av roman, skirens, bytur, skosmurning, kanelboller, mailer, ostekake, telefonsamtaler, skreimølje, betaling av regninger og andre gjøremål som gjerne skulle vært gjort. Jeg lagde ny primusplate (89 gram vs 440 gram) og et enkelt lokk til matkjelen (72 gram); ny og lettere tisseflaske ble tatt inn på bekostning av den gamle. På fjellet var det uvær.
I skrivende stund, tirsdag 25. februar, har uværet trukket seg tilbake. En høy faregrad for skred er allikevel opprettholdt for Haukelifjell, mens Finse ser ut til å gå noe tilbake fra i morgen av. Dessuten ser det noe bedre ut med tanke på nedbøren sistnevnte sted, og kvistene kommer opp i disse dager, slik at jeg kan gå i litt verre vær enn når jeg gjør all navigeringen selv. Når jeg i tillegg tar inn en del av de tapte dagene på å komme meg til Finse i morgen, ser jeg at det er det beste for turen videre. Jeg får heller ta igjen Hardangervidda på tampen av sesongen eller til sommeren.
Planen er å reise opp med morgentoget, hente depotet på Posten (siste dag i morgen), sende hjem Hardangervidda-depotet og legge i vei i retning av Geiterygghytta. På grunn av vinterferien finnes det ikke overnatting til meg på Finse, så jeg får en teltnatt uansett; det kan jeg like godt gjøre etter å ha beveget meg noen timer i riktig retning (og så er det hyggeligere å bo i telt ute i naturen enn i et hyttefelt). Da slipper jeg også elegant unna å ta de 29 kilometrene opp til Kongshelleren i én jafs den første dagen etter en lang pause.
PS: Ved avreise fra Nøtterøy veier sekken 24,4 kg uten vann (men med mat), dvs 26,4 med full termos og drikkeflaske; på Hovatn veide den 31,5 ved ankomst etter å ha drukket opp det meste av vannet… Jeg skal nok merke forskjell på de kiloene!
Noen ganger passer de amerikanske julesangene bedre enn ellers. I år var «I’m dreaming of a white Christmas» og «Let it snow» to aktuelle temaer idet vi forlot Bartebyen med kurs vestover for siste rest av årets Juleoratorier og tjuvstart på julens familiebesøk. Om ikke annet er det greiere kjøreforhold på bare veier enn når det etterlengtede skiføret daler ned over svinger og fjelloverganger.
Julaften var en vindfull affære i Vestfold, og det ble raskt besluttet at dagens tur (for vi må jo på tur!) gitt ut til kysten. Ikledd vanntette klær fra topp til tå, inklusiv gamasjer, og med pose på kameraet, satte vi oss i bilen og kjørte ut til Verdens Ende. Det var vi ikke alene om. Her fikk vi gleden av å lene oss inn i en liten storm, posere for lokalavisens videokamera (uten at vi visste det) og dusje i saltvannet som tidvis sto som en sky over den tilrettelagte fiskeplassen. Stang og stingsild lå hjemme denne gangen, og det var nok like greit. Like fullt fikk vi kost oss med kakao på en lun plett, og det var – som ventet – herlig å komme inn igjen til peisbål, nystekt julekake og etter hvert lukten av juleribbe.
Videre utover romjulen turet vi jevnt og trutt i nærområdet, som seg hør og bør. Bålkaffe, konglekrig, trasking langs oversvømte jorder og grilling av julepølser og medister i duskregnet. Alt i alt en god, grønn jul.