Fjordruta sør

steinjak Fottur

Det nye året starter med en beretning som har ligget ferdigskrevet og ventet på bilder i en halv evighet. Her kommer den, rapporten fra sommerens hytte-til-hytte-tur.

Det er på tide å løfte blikket opp fra de fordommene vi måtte ha og lese kartet på nytt: Vi har hatt en idé om at Fjordruta er en slags «light»-tur med hytter langs sjøen og korte etapper tildels langs landeveien. Det gjelder kanskje den nordlige delen, vi har ikke prøvd, men etter å ha tråklet oss opp og ned av kystfjellene langs den sørlige halvdelen av ruten, har vi endret oppfatning: Dette er flotte fjell, og hit vil vi tilbake!

Turen hadde startet med den vanlige vinglingen understøttet av kart, værmeldinger, snødybdeprognoser og telefoner i øst og vest – hvor skulle vi? Breheimen? Lierne? Etter å ha snakket tre minutter på telefon med bestyreren på Reindalsetra ble Tafjordfjella strøket fra listen på grunn av for mye snø, og vi satt etterhvert igjen med Skjækerfjella fra Skjækerdalshytta til Storlien, og Fjordruta. Sistnevnte hadde marginalt bedre værmelding, og vi gjettet at trønderske myrer i midten av juli er åsted for årets heftigste og herligste dager og netter – hvis man er mygg eller knott. Fruen forberedte en lapp med busstider fra Halsa fergekai, og så la vi i vei til Dronningens gate og bussavgang mot Vinjeøra med bussbytte på Orkanger. Utenfor det nedlagte samvirkelaget der bussen snur for å kjøre mot Kyrkseterøra starter vårt sommereventyr.

Nedlagt samvirkelag

Det er en varm dag, og to ulike busser har fraktet oss og sekkene vekk fra Bartebyen og ut til der E39 først kommer ned til havet, til Vinjeøra. Jeg plukker kameraveske og solbriller ut av sekken mens Fruen undersøker toalettfasilitetene på det som ellers er en asfaltert plass stor nok til at en buss kan ta en u-sving, avgrenset fra sjøen av et informasjonsskilt, et lenge nedlagt samvirkelag og et enkelt toalett for de reisende. En ungdom svinger innom på mopeden sin, tar av seg hjelmen og ser på oss en stund før han tar avgårde i den retningen han kom fra, som om han var et nysgjerrig rådyr, kanskje er byfolk like eksotisk for ham som han er for oss. Noen spredte skyer er på vei inn fjorden, men mest av alt ligger en ro over dette på sitt vis idylliske stedet som vi vanligvis kjører raskt igjennom på vei til en ferge vi må rekke.

Vi trasker litt frem og tilbake langs den grå asfalten langs veien der få overholder femtisonen før vi oppdager at stien begynner like ved der vi ble satt av bussen; av en eller annen grunn er navigasjon som oftest vanskeligst i mer eller mindre tettbygde strøk. I begynnelsen følger vi en grusvei opp på baksiden av en låve, gårdskona er ute og henger opp tøy, men allerede før vi har passert er hun på plass i en hagestol til venstre for inngangsdøren, hvor hun passer på å få med seg noen av de få solstrålene som tilfaller dette stedet som på grunn av sin beliggenhet innerst i en fjellkranset fjord tar seg av de fleste av skyene som driver inn fra havet i vest. Snart legger vi lukten av nyspredt gjødsel bak oss og får litt sårt tiltrengt skygge fra trærne der veien smalner inn og blir mer kjerrevei enn kjørevei, ingen av oss har egentlig lyst til å stoppe for å ta på shorts, det skal uansett ikke være lange biten opp til dagens mål: Storlisetra.

Koselig velkomst på Storlisetra

Oppe på setra er det første som slår oss hvor velholdt alt er, selv gresset på vollen er nyslått. Gamle redskaper er hengt opp på veggene, og pynten rundt døren kunne gjerne ha ønsket velkommen et privat hjem – allerede før vi har kommet inn under det lave taket i den gamle seterbygningen har vi fått en følelse av noe hjemmekoselig. En gruppe turgåere som kommer ned fra en dagstur på fjellet kan fortelle at de på vei opp hadde møtt på tilsynet som slo gress. Hytteboken bekrefter at her er det en fast gruppe som ofte er innom, og i små grønne glass på bordene står frisk blåbærlyng i vann, alle flater er upåklagelig rene og ryddige. Vi skriver oss inn og setter oss ut ved det lille rastebordet som de har satt opp på en liten knaus like ved, hvorfra vi ser hvordan skyene driver innover og fordeler sol og skygge i ulike mengder utover landskapet; lukten av nyslått gress i sommersol blander seg med skogens lukt og lukten av rykende pulverkaffe i hvite Figgjo-krus, slike som finnes ved så mange turistforeningshytter.

Utsikt fra rastebordet: Vestlandsværet kommer

Det blir hermetisk bacalao til middag, for her er vi på området til KNT – Kristiansund og Nordmøre Turistforening – en forening som driver et imponerende antall hytter i Dovrefjell, Sunndalsfjella og Trollheimen i tillegg til de hyttene de har langs Fjordruta, hytter som ble bygget på dugnad med en takt på omkring én i året over et drøyt tiår for ikke så lenge siden. Resten av kvelden sitter vi i den bittelille stuen og ser ut av vinduet, leser hyttebøker og siger langsomt inn i feriemodus; telefonene skrudde vi av nede ved veien.

Neste morgen er den blå himmelen pent pakket inn, og små dråper perler seg på de nyimpregnerte skoene på vei til dagens første dotur i uthuset; fra torvtaket drypper det jevnt, det lukter regnvåt skog. Inne råder en avslappet stemning, og vi tar oss god tid til både havregrøt og knekkebrød til frokost på en dag vi ikke skal gå spesielt langt – fire timer er gangtiden over til Grytbakksetra estimert til. Ved avreise passer vi på at det ser like fint ut som da vi kom før vi klikker låsebolten på plass, her på Fjordruta står de fleste hyttene åpne.

Turen over til neste seter består for det meste av myr, spesielt vått er det nok siden natten kom med regn, og buksene blir våte i møtet med grener og bregner som henger inn over stien; når det også begynner å regne stopper vi og trekker regnbuksene over turbuksene, de foregående ferieukene har gjort linningen stram. Her og der dypper vi koppene i små bekker for å slukke tørsten, overskytende nistemat fra dagen før blir lunsj. Foreløpig er vi bare glade for å være på tur, uten at vi helt blir revet med av terrenget. Frem mot Grytbakksetra letter været litt, og da vi plutselig er fremme – så godt som alle hyttene på denne turen ligger godt gjemt i terrenget – kan vi nyte komme-frem-kaffen i solveggen. Spillet mellom lys og skygge på vollen fremfor oss er underholdning nok, og jeg må til stadighet opp med kameraet. Etterhvert kommer også en saueflokk ut av skogen og kompletterer setermiljøet med lyden av bjeller og spredte bæ.

På vei over mot Grytbakksetra

Heller ikke her får vi selskap i løpet av kvelden, selv om vi er midt i ferien. Det kan virke som Fjordruta er blant de mindre besøkte stedene til tross for tilgjengeligheten: Denne turen kan man faktisk starte på flyplassen i Kristiansund, bare plukke sekken av bagasjebåndet og følge røde T-er mot nærmeste fergekai, en ganske tiltalende idé. De fleste hyttene er også tilgjengelige fra veien, og det finnes muligheter for fine helgeturer for oss som er så heldige at vi bor i nærheten. Når kveldskulden setter seg trekker vi inn til vedovn, tekopper og Maxiyatzy.

Vollen utenfor Grytbakksetra

Tirsdag morgen byr på regn og vind, og vi skal opp i fjellet. Det blir stillongs, lue og regnbukse fra start, og da skinner selvsagt solen igjennom idet vi løfter sekkene ut av døren. Skjønt, vi skal få bruk for bekledningen ganske snart, så mye forstår vi der vi snur oss og ser etter at vi ikke har glemt tannbørsten igjen på benken (slik vi gjorde på Åmotdalshytta en morgen for lenge siden). Kartet forteller oss at dette vil bli en spektakulær tur, om vi er heldige å få litt sikt: Stien går opp langs en rygg og over opptil flere topper, blant annet en av de høyeste i området, Dyrstolan.

Mellom skurer

Som ventet får vi noen skurer, det er vinden som kommer først, som et varsel. Først treffer noen få dråper, men de er store, så øker frekvensen, og vindkastene slår dem i ansiktet på oss. Ved to anledninger hamrer himmelen løs på oss med hagl. Utpå dagen slår vi til ved første mulighet da regnet holder midlertidig opp og kaster oss ned bak en stein med kakao og syltetøytrukne knekkebrød. Regn og vind til tross får vi likevel en del utsikt – ikke hele panoramaet på én gang, men bitglimtvis i opprommene som driver forbi som et søkelys, til tider så raskt at jeg såvidt rekker å få kameraet ut av magevesken bare for å konstatere at jeg var for sen.

Utsikten er upåklagelig når været plutselig tillater oss å se

Mast til rasten

Også Hardbakkhytta dukker plutselig opp i tåkehavet. Der vi går rundt bygget, slår det oss hvordan noen har tenkt langt her: Når man først bygger en hytte på toppen av et fjell, er det en god idé at takvinkelen følger terrenget perfekt, slik at det bare er pipen som stikker opp, litt som en varde. Foran stuevinduet er det et lite tjern til drikkevann, bak den lille haugen som skjuler bygget er det et badetjern og sikringsbu, i form av en nydelig oppmurt og moderne innredet liten steinbu. Hardbakkhytta er en modell hvor man kommer inn i en kombinert gang og vedbod, og doen er innendørs; det kan nok trengs når været står på som verst her på vinteren. Vannet har kjempet seg gjennom glidelåser og gliper mellom plaggene, så vi henger alt opp over en stadig varmere ovn mens vi nyter komme-frem-kaffen og vannet som kastes mot rutene. Tidvis kan vi se den motsatte bredden av det lille tjernet, tidvis ikke. Middag, kaffe, boklesing, etcetera.

Hardbakkhytta i tåke og regn

Planleggingen av denne turen har en liten svakhet: Vi har en dag for mye. Det vil si, med antall dager og antall hytter vil vi nå Halsa på en lørdag, og da går seneste buss til Trondheim klokken 13:18, ikke nødvendigvis en passe tid dersom man skal gå en sekstimersetappe. På søndag, derimot, går det en buss klokken 18:08. Når det i tillegg viser seg å være både Yatzy, vaffeljern og vaffelmix på Hardbakkhytta, er valget enkelt i kombinasjon med lovnad om bedre vær en dag senere: Vi tar en hviledag, det er ferie.

Hviledagen driver forbi slik tåkeskyene og regnbygene utenfor gjør det. Vi tar en runde i nærområdet mellom to skurer og får med oss litt bitvis utsikt, samt et besøk i sikringsbua. Så steker vi vafler, jeg leser en Merethe Lindstrøm-roman som jeg finner i hyllen; vi leser ut de medbragte romanene også og er klare til å bytte bok med hverandre neste dag. På kvelden ramler tilsammen tre våte mennesker inn av døren, to av dem samme vei vi kom og den tredje opp fra bilen nede i dalen. Alle skal samme vei som oss neste dag, alle er hyggelig selskap.

Vaffelkongen

Torsdagen bringer oss langt bedre vær, og vi legger av sted rundt halv ti på morgenen, dog med regnbuksene på for å ta av de gjenværende skurene som lusker rundt mellom kystfjellene. Stien følger en tydelig rygg ned fra toppen, og på begge sider ser vi mer og mer nydelig fjellutsikt. Så høyt oppe på fjellet er det også mindre myrlendt, og spesielt vakkert er det der vi tar ned rundt hammeren like ved Svarthammarvatnet. I dag blir det lunsj på Holtakammen med utsikt ned til Valsøybotn og fjorden.

Utsikt i lunsjen

Vi møtte på de firbente som bor her i sommehalvåret

Tverrlihytta dukker opp på baksiden av en bakkekam, vi når den på godt under de oppsatte fem timene, selv med pauser underveis. De andre turfølgene vi møtte dagen før kommer også etterhvert, og vi sitter ute med kaffe, kjeks og sjokolade. Her bestemmer Siri seg for at det er på tide å fiske: Hun bestiller seg et fiskekort på inatur.no, og så tar vi utlånsstangen og slukesken med oss opp til Tverrlitjørna, 607 meter over havet. Jeg benytter anlednigen til å ta bilder og til å gå meg en tur. Når jeg kommer tilbake er Fruen oppspilt – «Skynd deg!». I enden av snøret henger en død ørret, en liten stekefisk. Jeg kommer ikke mer enn i gang med å gjøre den opp før snøret strammer seg igjen og en større ørret blinker i overflaten. Det hele går ganske udramatisk for seg, og mindre enn et minutt senere står jeg med fisken mellom tommel og pekefinger. I kveld kan vi spise fersk fisk til kveldsmat.

Tverrlihytta ligger fint til

En bekk rett nedenfor fiskevannet

Kveldsmat

Turen fra Tverrlihytta over til Jutulbu er ganske krevende, med krapp stigning i flere runder. Siden vi er de eneste som skal langt i dag, takker vi ja til tilbudet fra de andre om å vaske opp koppene våre slik at vi får kommet tidlig i gang. Det er overskyet fra start, men ganske snart får værvarslingen rett i at det går mot lysere tider. Over mot Belevatna får vi et nydelig utsyn, og stien ligger idyllisk til langs bredden til et av vannene, en kjærkomment avslappende del av turen før den harde oppstigningen mot halsen på Hjelmen. På den skyfrie himmelen gjør solen turen varm, temperaturen må ligge et sted på den øvre delen av 20-tallet, og vi er for det meste skjermet mot den lille trekken i luften vi så gjerne skulle ha kjent.

Panoramautsikt over Belevatna, med Hjelmen i bakgrunnen

Oppe på ryggen mot Hjelmen faller vi for fristelsen: Riktignok er det 400 ekstra høydemeter i hver retning, men vi er allerede på nesten 500 meter over havet, og klokken er ikke altfor mye – vi raster kjapt og setter igjen sekkene der stien mellom hyttene skiller lag med stien opp mot Hjelmen. Turen opp er godt merket, og det er egentlig bare ett punkt hvor det er skikkelig klyving, uten at det er spesielt luftig. Utsikten på toppen er verdt strevet: I alle retninger folder landskapet seg ut, fjorden slår kiler inn i fjelltungene og i det fjerne blinker storhavet i solen. Flere enn oss har tatt turen til Hjelmen denne dagen uten at det føles folksomt slik det kan gjøre det på enkelte andre fjelltopper på gode dager. Turen ned går betydelig lettere enn opp; uten sekk er det ikke så tungt.

På vei ned igjen

Nede ved sekkene tar vi en grundig rast til. Nå venter omlag fem hundre høydemeter nedover før vi skal nesten tre hundre opp igjen på andre siden av Settemsdalen. Vi holder oss i trærne på vei ned den godt opparbeidede stien. Der turstien til Hjelmen igjen kommer fra et annet sted enn den rødmerkede stien ser vi at denne ruten er mindre gått enn de andre strekningene langs Fjordruta vi har gått så langt: Flere av de merkede trærne har veltet over stien, og stedvis vokser bregner og kratt seg brysthøye. Etter å ha kjempet oss gjennom vegetasjonen kommer vi ut på riksveien like ved en rasteplass i enden av Haugavatnet der det står en bauta over de som på 20-tallet ble drept av en agressiv bjørn i området, og til minne om de som fikk has på den – den ble kalt «mannbjørn» fordi man på grunn av råskapen mente det måtte være en mann omskapt til bjørn, eller en mannesjel som hadde måttet ta bolig i et dyr; varbjørn er et annet navn på mannbjørn, som i varulv.

Oppstigningen fra dalen skulle bli turens mest slitsomme: Den stillestående varmen, høye bregner og en sti som går rett opp sørger for at begge er gjennomvåte av svette når vi endelig når toppen og kan legge i vei innover myrene mot Jutulbu. Å komme frem på dager man har gått såpass langt og tungt er en ekstra stor belønning, og Fruen har allerede satt middagen på gassovnen der jeg kommer gående fra bekken med vann i en stålbøtte. Denne siste dagen på tur får vi Jutulbu helt for oss selv.

Oppstigning mellom bregnene

Flott gammelskog

Vel oppe på den andre siden av Settemsdalen ser vi tilbake på Hjelmen

Også den siste dagen skal vise seg å by på spektakulær natur. Vi pakker oss ut av Jutulbu og vender nesen vestover rundt kvart på ti denne søndagen. Etter en lett start langs skoggrensen innover myrene tar vi over utløpet av Skreåvatnet og begynner på oppstigningnen mot ryggen av Vassdalsheia. Det kommer noen regndrypp innimellom, men vi har godt med sikt. De siste drøyt hundre høydemeterne går vi langsmed eggen og ser dalen langt under oss før stien dreier ned mellom to glatte steinflyer og ned langs en renne i fjellet. Her ligger det ett sted et tau, og når vi kommer litt på avstand vil det nesten virke usannsynlig at vi kom ned her; vi lurer på hvordan man oppdager slike passasjer, det må ligge en del prøving og feiling bak, og noen tøffe forfedre. Nede i dalen ligger den imponerende Håkkåsteinen, en gigantisk koloss av en stein.

Skreåvatnet

Vassdalen

Forbi Håkkåsteinen

Vi tar opp på fjellet igjen for siste gang for denne gang, og som seg hør og bør er avskjedsgaven fra Fjordruta en trang hals vi må igjennom før det bærer utfor mot Halsa. Mer myr, noen regndråper; de siste to kilometrene går vi langs fylkesveien, vi er fremme med et par timers margin til bussen, og etter hver vår skifteseanse på handicaptoalettet blir gatekjøkkenmaten servert ved bordet, hvor vi sitter og ser på fergene som legger til hvert tyvende minutt.

Halsen over mot Halsa

Siste del av turen går vi på vei bort til fergeleiet og bussen hjem

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Pin on PinterestEmail this to someone

Hjemreise

steinjak Berlinerdagbøkene, Foto, Tekst

Tretti dager har kommet, dukket til syne som et gjennomtrengende lys de tynne, hvite gardinene i leiligheten ikke hadde noe å stille opp mot med, akkompagnert av den gjennomtrengende lyden av slagborr i et betongbygg; flere morgener har en av stemmene i en drøm gradvis mistet alle konsonantene og vist seg å være nettopp lyden av et borr idet jeg våkner opp. Ved å leve på siden av hverdagens mange distraksjoner har jeg oppdaget at det finnes minst like mange distraksjoner andre steder; ved å leve på siden av hverdagens distraksjoner har jeg åpnet for andre ting som kan fylle tiden, en million små tråder av oppmerksomhet som til sammen utgjør stoffet minnene etter reisen er vevd av, en vev hvor enkelte spilletimer, konserter og operaer (eller noe helt annet) står igjen som varige inntrykk når jeg etterhvert evner å ta to skritt tilbake og se på måneden under ett.

Den første dagen satt jeg ved flyvinduet og så dagen fly meg i møte sørfra på morgenflyet til Stockholm, og forventningene til hva som lå foran meg mer enn veide opp for ubehaget ved den tidlige starten. I dag fløy jeg nordover mot en stadig smalere rand av rødt i horisonten, fylt av inntrykk og opplevelser som jeg først om en stund vil kunne forstå rekkevidden av. Dagene i Berlin var akkurat mange nok til å gå fra å være ferie til å bli hverdag, en annen hverdag, et glimt av et spor gjennom skogen som over tid ville ledet et helt annet sted enn hvor nå enn jeg er på vei langs mitt vanlige; og hvem vet – kanskje er det å ha sett noen meter det andre sporet nok til å tråkke løypen fremover på en litt annen måte? Allerede er jeg en måned ute av kurs sammenliknet med å skulle holdt november status quo. Avviker man fra kompasskursen med én grad lenge nok, finner man noe annet enn det man trodde man lette etter.

It is useless to multiply instances. The principle is well enough established by these. Whatever impression of your trail you carry away will come from the little common occurrences of every day. That is true of all trails; and equally so, it seems to me, of our Trail of Life.

Stuart Edward White: The Mountains

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Pin on PinterestEmail this to someone

Julemarked

steinjak Berlinerdagbøkene, Foto, Tekst

Jeg har et problem som sikkert gjør at forutsetningene for førjulslykke begrenses unødvendig for min del: Julemarkedene tiltrekker meg først og fremst som illusjon, som estetisk konsept; jeg fant til og med et skilt som oppfordret nettopp til det – å shoppe konsepter.

Skjønt, er det ikke det som er tradisjoner: Illusjoner? En illusjon vi alle spiller våre roller i, som når vi kler oss i hvit skjorte og slips til julaften, kanskje til og med avlegger kirken årets eneste besøk, og gir hverandre gaver vi har kjøpt eller laget selv, enten det er for å gjøre noen glade, for å si noe om oss selv, fordi vi må, eller en hvilken som helst kombinasjon av disse. Tradisjonen som kollektiv performance – så hvorfor ikke julemarkedet som performance, iscenesettelse? En iscenescettelse ikke av våre individuelle minner, ikke nødvendigvis vår kollektive hukommelse heller, men kanskje iscenesettelsen av summen av de inntrykk forbrukerkulturen har skapt rundt advent og jul?

I likhet med feiringer forøvrig, er det kanskje en mulighet til å treffe de man bare møter i den slags sammenhenger, eller til å møtes under andre rammer?

Og, når man først er fanget mellom boder, betongsperringer (memento mori) og brennevin: Hva om det å være her, kanskje til og med sammen, skaper en møteplass?

Jeg leste essays til middagen i dag:

We only see what we can look at. To look is an act of choice. As a result of this act, what we see is brought within our reach – though not necessarily within arm’s reach. (…) Soon after we can see, we are aware that we can be seen. The eye of the other combines with our own eye to make it fully credible that we are part of the visible world.

— John Berger: Ways of seeing, essay 1

Every image embodies a way of seeing. Even a photagraph. (…) Every time we look at a photograph, we are aware, however slightly, of the photographer selecting that sight from an infinity of other possible sights. (…) Yet, although every image embodies a way of seeing, our perception or appreciation of an image depends also upon our own way of seeing. (It may be, for example, that Sheila is one figure among twenty; but for our own reasons she is the only one we have eyes for.)

John Berger: Ways of seeing, essay 1

Hvem er de, menneskene i bildene, ut over ansamlinger av piksler? Seg selv, kanskje?

 

I verste fall kan man risikere å få øye på seg selv blant alle ansiktene (selv uten selfiepinne):

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Pin on PinterestEmail this to someone

Venus remix

steinjak Berlinerdagbøkene, Foto, Tekst

I er blevet advaret!

Hun himler med øynene mens heismannen trykker inn knappen for førtiandre etasje, men fryder seg fortsatt over suget i magen når heisen øker farten, og ikke minst når den bremser opp før de jukseforgylte dørene åpner seg inn mot den nederste av de tre etasjene familien bor på i toppen av den høye bygningen som ellers huser farens eiendomskonglomerat, samt en storkiosk og en gourmetrestaurant i første etasje. Etter at faren gikk inn i politikken og mot alle odds ble statsminister, er han sjeldnere å se hjemme. M. synes hun er for gammel til å savne pappa, men gjør det likevel, og hun gleder seg til å treffe ham igjen i kveld, selv om det er nok en av disse middagene med en eller annen gjøk foreldrene vil at hun skal «inngå fordelaktige forbindelser» med. Hun er gammel nok til å kjenne begjær, men aldri overfor disse glatte, søkkrike og eplekjekke slipstrynene fra Amerika, Russland, Kina eller Storbritannia eller hvor de nå er fra alle sammen.

Middagen er over. Han var russisk, med mørkt vannkjemmet hår, glimt i øyet og kløft i haken. Akkurat som alle de andre. En gang hun hadde forlatt selskapet i et nødvendig ærend, hadde han sneket seg etter henne, kommet helt opptil henne og presset seg mot henne bakfra mens han tok rundt det ene brystet hennes og sagt med hviskende stemme inn i øret hennes: «Jeg vil ta deg bakfra på badet!» Hun hadde albuet seg fri, snurret rundt på hælen og klint til ham i ansiktet med flat hånd, hun kunne ha drept ham der og da om hun hadde visst hvordan hun skulle gjøre det. Nå har han reist, og hun sitter i stuen med faren, han drikker brun sprit og for mye av den, slik vanen er ved anledninger som denne.
– Nå må du se å bli fornøyd – hvem tror du at du er, egentlig? Du kan velge og vrake blant de beste av de beste!
– Jeg er ikke interessert.
– Men én gang må du velge, og da kan det være at de aller beste er tatt av noen andre.
– Ingen av dem er like mye mann som du, jeg kan ikke gifte meg med en taper.
– Du er nå fortsatt pappas lille jente, hører jeg, men også du må forlate redet en gang.
Han lener seg over det lille, runde bordet og kysser henne på pannen. Hun kjenner det hele veien ned dit hun ikke skal kjenne det, reiser seg for brått og går med trampende skritt ned til leiligheten i leiligheten som faren hadde fått innredet da hun begynte på videregående for to år siden. Vuitton-vesken på sengen farer i veggen, og hun skrur på fargefjernsynet, men det er ikke noe å se, bildene bare flimrer forbi til hun skrur det av og ser opp i taket i stedet.

Hun klarer ikke å sove. De umulige tankene vil ikke vike unna, hun står opp og finner rosévin i kjøleskapet, blir sittende på salongbordet i hvit silkemorgenkåpe og fikle med håret. Hendene hun alltid har fått høre er så vakre, hårfargen er ikke hennes, arrene etter brystforstørringen har blitt nesten helt borte. Det er klart hun ikke kan annet enn å fantasere om å…hun fullfører ikke tanken, tømmer resten av vinglasset i én slurk og legger seg på sofaen, tenker på portrettet av faren som henger i foajéen i første etasje, der han henger som en annen Mao, eller Erich Honecker, for den del. Hun lar den venstre hånden finne veien inn under morgenkåpen.

Helgen etter er hun ute og fester da hun møter på den nye hovmesteren. Han er tjuetre, selvsikker og egentlig ganske tiltrekkende, men det er noe urovekkende med øynene hans, noe som ikke skyldes kokain eller sprit. De danser, drikker, hun drar ham inntil seg med et fast tak om rumpeballene og stikker tungen inn i munnen på ham, men han avviser henne. Etterpå tar de en taxi tilbake til høyhuset, hvor han stiger av heisen i etasjen under, men før han lar heisdørene gå igjen bak seg, snur han seg og ser henne i øynene på en måte han ikke har gjort før:
– Ikke gjør noe dumt.
Han banker på døren hennes ti minutter senere, og når hun ikke åpner, låser han seg inn med universalnøkkelen. Det han får se, får ham til å stivne i døråpningen, før han lukker døren forsiktig bak seg og går med bestemte skritt bort til den hun som sitter i sofaen og klemmer piller ut av plastbrettene de er pakket i.
– Du får ikke tatt livet av deg med de der.

Om det er alkoholen, søvnmangelen eller kokainen som gjør det, kan hun ikke avgjøre, men hun legger alle kortene på bordet overfor hovmesteren. Uten å nøle går han med på å hjelpe henne, som om han har ventet på anledningen:
– Du vet det nok ikke, men din far besøker ofte en klubb i utkanten av byen hvor fremmede har sex med hverandre i mørket uten å vite hvem den andre er. Jeg kan ta deg med dit – du kan kjenne ham igjen på fargen på det selvlysende båndet han har rundt håndleddet; alle der har et slikt bånd, men i ulike farger.

Allerede samme uke, på tirsdagen, får hun en lapp under tallerkenen på frokostbrettet; det står bare navnet på en bussholdeplass og et klokkeslett, men likevel utløser den lille papirbiten et overveldende ras av følelser. Dagen går, kvelden kommer, og hun forteller moren at hun skal på kino, hun ville ikke gå på premièren, argumenterer med at hun vil heller se filmen uten alt det som er rundt. På vei inn i heisen snubler hun og støter mot knappepanelet, som uler til svar, men tar seg inn igjen og holder banningen inni seg. Hun får sjåføren til å kjøre til kinoen med beskjed om at hun tar taxi hjem, hun går kanskje ut for en drink, så løser hun billett på bakerste rad, nærmest døren, og idet filmen begynner, sniker hun seg stille ut, unnskylder overfor vakten at hun er dårlig i magen, men tar veien ut på gaten heller enn til toalettet.

Bussen er full av folk. Det hendte noen ganger på ungdomsskolen at hun og vennene tok buss, men det var mest for å more seg over alle de som var der. Nå er hun som en av dem, hun tar bussen fordi hun skal et sted. På til å krysse veien fra den første bussen til den som skal bringe henne helt frem, snubler hun og en bil tuter på henne, hun banner høyt og gir fingeren mot de blendende frontlysene. Ettersom de nærmer seg strøket hun skal til, fylles bussen opp av en annen type mennesker, hardere i blikket, tatoverte, hun holder godt på vesken sin og ønsker at hun hadde eid en mer nøytral modell; skjønt, det er ikke godt å vite om disse andre egentlig kan skille en ekte fra kopien, hun har sett flere med billige etterlikninger denne kvelden.

Hun snubler ut av bussen og må ta seg for på ryggen til en medpassasjer. Han snur seg mot henne og smiler, forsikrer seg om at det går bra med henne, og fra skogen som omkranser dem uler en ugle i det fjerne. Hovmesteren trer frem fra skyggene bak busskuret og begynner å gå langs fortauet. Hun følger etter, på fem skritts avstand, svett i håndflatene. Ganske snart kommer de inn mot et lite sentrum, og hun ser barer, butikker og restauranter på begge sider av veien. Når han slakker av farten, tar hun ham igjen akkurat tidsnok til at hun kan gå rett inn av en dør han holder opp for henne.
– Dette er kvinnenes inngang, forklarer han og gir henne en konvolutt med et ukjent navn på, han hvisker «mintgrønn» i øret hennes og forsvinner. Lenger inn i gangen møter hun en kvinne, hun tar konvolutten og viser vei til en slags garderobe hvor hun tar av seg klærne og får utdelt en teatermaske og et rosa plastarmbånd med selvlysende stjerner. Hun går inn på toalettet og kaster opp før hun sniffer en stripe kokain.

På vei tilbake mot busstoppet går hun med raske skritt, skammen brenner i kinnene, det kjennes som om alle menneskene her ute snur seg etter henne, som om de vet. Hun vurderer å stoppe for å ta et glass å roe seg ned på, men det blir for risikabelt. Bussen er forsinket, og de to minuttene med ekstra ventetid virker ekstra lange. En kvinne kommer løpende og rekker akkurat bussen, hun hilser diskret på vei bakover mellom setene, M. kjenner henne igjen fra garderoben og blir uvel. Hun hopper av på et annet sted enn hun byttet sist og tar en buss som følger ringen rundt sentrum. Fra en av holdeplassene praier hun en pirattaxi inn til strøket der hun pleier å feste, hun kjenner at skammen han fylte henne med renner ned i trusen og håper det ikke trekker gjennom stoffet i skjørtet og setter merke i setet.

Etter å ha betalt for mye går hun innom en bar hvor det er mye folk og bestiller tre vodkashots. Fem minutter og to kvartalers gange senere får hun tak i en taxi hjem til høyhuset. Det er stille i leiligheten; hun dusjer, rasker sammen noen klær i en bag og låser seg inn i safen som står på farens kontor. Hun tar med seg kontantene og låser safen før hun lister seg ned vindeltrappen til sin egen leilighet igjen. Derfra tar hun heisen ned på gateplan og forsvinner rundt hjørnet, mot der nattbussen til sentralstasjonen går fra.

Reisen gjennom Europa blir etterhvert mindre angstpreget. Hun regner med at hun er ettersøkt på noe vis, men for hver dag som går blir hun tryggere. Hovedstedene ligger hun langt unna. En dag går hun av toget i en liten by, to stasjoner før den hun har bestilt billett til, som vanlig. Menneskene rundt henne går stort sett målbevisst dit de skal, hun følger flesteparten mot det som ser ut til å være et sentrum etter å ha plassert bagen sin i en oppbevaringsboks; ikke mange er turister her.

Desorientert og sliten går hun inn på en uformell kafé nederst på et stort, åpent torg som ligger i en helling, det er på tide med lunsj: To stykker brød lagt mot hverandre med ost, skinke og salat i midten. På skålen ligger tre røde og hvite innpakkede drops med påskriften «Marianne» i løkkeskrift. Kafeen er full, nå rundt lunsjtider flyter den over av syngende stemmer som ikke formidler annet enn affekten de ble sluppet fri i, språket kjenner hun ikke; heldigvis snakker de godt engelsk her. På nabobordet er de åpenbart samstemt oppgitte over noe, enkelte ord lyder kjent, men meningen glipper. Én setning står ut:
– Excuse me, can I sit down with you? This place is so crowded.
En mann drar ut stolen og setter seg uten å vente på svar, han snakker engelsk uten brytninger, så hun antar at han har det som morsmål. Canadier, viser det seg, og musiker. Han strekker frem hånden og hilser.
– L. Hun er nær ved å si sitt eget navn, men slår øynene ned og får øye på dropsene på skålen ved kaffekoppen, henter seg inn igjen. Pulsen øker.
– Marianne.
De blir sittende og snakke en stund, og han sier han vil sette henne på gjesteliste på konserten om hun vil treffe ham etterpå. Hun er vant med å stå på gjestelisten, men dette er annerledes; hun tar inn på et hotell under sitt nye navn og henter bagen fra oppbevaringsboksen.

Det slår henne at dette er den første virkelige samtalen hun har hatt med noen etter hun rømte hjemmefra for mer enn fire måneder siden, tiden har gått med på å kikke seg over skulderen. Oppe på rommet kan hun ikke benekte det lenger: Det månedlige har uteblitt helt siden hun reiste, og kroppen begynner å kjennes annerledes. Tanken har slått henne mange ganger, men først nå kan hun ikke skyve den unna. Rommet er lite til hotellrom å være, med en smal enkeltseng, bad på gangen og utsikt mot bakgården; hun prøver å bo billig for ikke å tiltrekke seg oppmerksomhet. Skammen gjør henne nesten svimmel. Skal hun oppsøke en lege? Be om abort? Det er sikkert for sent nå, men noen kan kanskje gjøre det illegalt?

L. er fantastisk på scenen, synes hun – for en mørk og tiltrekkende stemme – og han hilser hjertelig på henne etterpå. De to går for å spise sen middag. Kvelden blir vellykket, og hun bestemmer seg for å reise etter bandet til neste by. Og neste. Og neste. Alltid med landgående transport. Det er lett å være sammen med L., selv om de skjuler forholdet så godt de kan for kollegene hans, inntil de en dag ikke skjuler det overhodet lenger. M. gjør små tjenester for dem, og hun begynner å ta på seg små, praktiske gjøremål for produsenten og fotografen som følger turnéen; ringe catering, levere filmruller, forsikre seg om at det lokale oppvarmingsbandet stiller opp. Stadig med større glede, stadig med større frykt. Hun står foran speilet på badet og spør seg selv om det synes, hun synes det, og hun kan ikke lyve på seg at det er L. som er faren heller.

De sitter våkne og snakker hele natten. Hun sier ingenting om hvorfor, det bare må bli slik. Han tar det overraskende pent, klar over at det ikke kun er opp til ham. De sier ingenting til de andre ved frokosten neste morgen, men når de kommer ut av hotellet og skal inn i leiebilen, blir hun bare stående med bagen på skulderen og se på at de andre lemper sine kofferter inn. L. lukker bagasjeluken og snur seg idet han skal til å sette seg inn.
– Marianne. So long!
– So long! svarer hun, snur ryggen til bilen og går rundt nærmeste hjørne, hvor hun kan gråte i fred. Så går hun tilbake til hotellet og sjekker inn igjen, insisterer på å få samme rom, slik at hun kan ligge i sengen og kjenne lukten av ham.

Reisingen blir stadig mer strabasiøs. Hun er nå synlig gravid, uten å ha et sykehus å høre til. Fortsatt er hun forsiktig, og en dag brenner hun både passet sitt og nødpasset med en annen identitet, en del av farens foranstaltninger: Alle måtte kunne reise som noen andre om noe skulle skje, det er fortsatt krig, selv om den er kald. Vannet går helt uventet, hun har ikke fått noen termin, og hun kommer seg ned i resepsjonen på ungdomsherberget hvor hun bor. Fødselen skjer før ambulansen kommer frem, og selv om barnet er friskt, står ikke mors liv til å redde. Ingen identitetspapirer, ingen treff med aktuelle etterlysninger, men en betydelig mengde D-mark, pund og dollar i kontanter. En norsk kommune står for begravelsen, på graven står det Marianne Olsen. Pengene blir satt på konto til gutten er 25.

Guttebarnet får navnet A. av adoptivforeldrene og vokser opp i en typisk, litt langsom norsk småby, en av de som får folketallet mer enn doblet om sommeren. Iblant går han til kirkegården, og stadig oftere, for bak graven, som ligger helt i utkanten, har et merkelig tre skapt overskrifter i lokalavisene; ifølge ekspertene er det et myrrha-tre, og slike skal ikke kunne vokse i klimaet som er her. De mener det må ha med kirkegårdens skjermede beliggenhet å gjøre, men hvordan et frø fra en afrikansk tresort kan ha slått rot her er det ingen som kan forklare.

Alt ordner seg for A. Han er i et positivt miljø på skolen, får gode karakterer, er dyktig i sport, en skjønnhet få har sett maken til, godt likt som medmenneske og sosial på en lite slitsom måte. Hadde det ikke vært for V., ville han som er sønn av sin søster og morfar ha gått Handelshøyskolen, blitt mellomleder og fått to små gutter med en sunn og fornuftig økonom, T., han ville ha møtt på en joggetur i Byfjellene.

Han kommer så langt som til å begynne på Handelshøyskolen. Det er den første helgen borte hjemmefra, og A. aner forsatt ingenting om V. Han møter imidlertid han som går under navnet Amor, de kommer i snakk i en ølkø. Det er venninnene til Amor som forteller om økenavnet, han skal ha en tatovering der de bortbarberte kjønnshårene ellers ville vært, hvor det står nettopp Amor, og A. tolker det slik at de fleste av venninnene har stiftet bekjentskap med denne tatoveringen på ett eller annet tidspunkt. De får hver sin øl, flytter seg ut av køen og snakker videre om ingenting viktig, slik ukjente gjør, idet en barmfager brunette baner seg vei forbi. Amor kjenner henne og lener seg frem for å stjele et kyss, men farten er for stor, ølglasset kommer imellom og fordeler seg ned over dem begge. V. drar til Amor med flat hånd i ansiktet, hardt, han trekker seg tilbake. A. bryter ut i latter over opptrinnet, og V. kan ikke annet enn å le med.

Den natten våkner A. av at V. snorker, men han møter henne likevel igjen allerede samme kveld. Hun har med en flaske vin, noe A. etterhvert oppdager at er en vane for henne, uansett hvilken ukedag det måtte være, og det er én av disse tirsdagene, når de sitter i sofaen hjemme hos V. og drikker vin og ser på film at A. ville møtt T. på joggetur oppe på et av de syv fjellene, og det er her livet til A. penser inn på et annet spor enn det som leder til forstadstilværelse, stasjonsvogn og hund. Nå er ikke bildet helt svart-hvitt, for A. øver også innflytelse på V., som den solfylte septembermorgenen hun utbryter «Eg hater Stoltzekleiven!» mellom tunge pust, på en av deres etterhvert ganske regelmessige utflukter utenfor asfaltverden. V. har til og med handlet sin første ryggsekk, og paraplyen er byttet ut med allværsjakke når hun er på tur. Likevel har A. begynt å bli frekk mot henne når hun blir sliten, og han tar seg i å nærmest ufrivillig kommentere størrelsen hennes indirekte når anledningen bryr seg. Hun svarer ved å bite fra seg verbalt, og flere enn én gang har de kranglet seg over Vidden.

En dag, etter at de har lagt seg, ligger V. med hodet på brystet til A. Hun begynner å fortelle en historie.

«Hvem skal jeg ekte?» spurte hun guden, og svaret var dette:
«Ingen, om mulig! Og sky forening med menn! Men din skjebne
unngår du ikke! Du mister ditt selv, men dog ikke livet!»

Rystet av svaret lever hun kysk i skogens skygger
og skremmer friere vekk ved å stille et fryktelig vilkår:
«Meg er det ingen som får, hvis ikke jeg først er beseiret
av ham i løp. Dere må kappes med meg om hvem som er raskest.
Lønnen for seier er å få meg til brud, men den som blir slått,
bøter med livet. For sånn er reglene i denne konkurransen.»

V. legger ut om de talløse mennene som til tross for en grusom statistikk – hun er fortsatt ugift, men ikke på grunn av få beilere – er det stadig noen som stiller på startstreken, og det samler seg etterhvert også en tilskuerskare til disse makabre konkurransene, som alltid ender med en henrettelse. En av tilskuerne er Hippomenes, og når han ser Atlanta løpe – naken, slik skikken er – er det ingen vei tilbake for ham. Imidlertid overtaler han Venus til å hjelpe ham, for det er tross alt hun som har satt ham i dette uføret ved å tenne forelskelsen i ham. Hun samtykker, og han får tre frukter av gull som han kan kaste ut til siden for å avlede kvinnen – som om kvinner var mer opptatt av staffasje enn av ære. Strategien lykkes, og de to tar fatt på veien hjem sammen.

Hadde jeg ikke, A., fortjent at han tente en duftpinne
til meg for hjelpen? Men nei! Han ikke så mye som takket!
Ofret ikke en pinne! Jeg fyltes av plutselig vrede,
og statuerer i sinne over denne forakt et eksempel –
meg skal man ikke forhåne! Og vreden gjelder dem begge.

A. skvetter til når han hører navnet sitt, V. har satt seg opp i sengen og er sint på en måte han ikke har hørt før; det er noe med øynene hennes, noe som ikke kan skyldes drikkingen, skjelvingen rundt munnen. Han vet lite om at moren også en gang merket seg ved et par slike øyne.
– Ofret en pinne til deg? A. ler. Du lever deg i alle fall inn i det du forteller! V. enser ham ikke, setter seg til på siden, støttet opp av én hånd mens hun gestikulerer med den andre.
– Gudenes Moder hadde et tempel ute i skogen, og da de dro forbi, fikk de behov for å hvile seg; de la seg der inne, og da hisset jeg på ham en ubetvingelig voldsom samleietrang. V. tar han på kjønnet når hun sier dette,
– og de to trekker inn i et stille kapell hvor de fullbyrder besudlelsen. Gudinnen skaper dem om til løver, som til evig tid er dømt til å trekke vognen for henne. De skal du passe deg for! Skad ikke et levende vesen som kan vende seg mot deg! Hun setter seg over ham og er så voldsom at han ikke kan annet enn å ønske at det skal være over.

Morgenen etter spiser de frokost som de pleier, før han tar sekken og våpenet og går ut på gaten, hvor en kamerat skal plukke ham opp til høstjakt i Sverige. Hun maner ham til å være forsiktig, tar merkelig nok opp igjen tråden fra kvelden før og gjentar at hun vil at han ikke skal være med å jakte på villsvinene – det er da lov å jakte både dådyr og rådyr der borte?

Den første dagen på jakt finner han ut at lisensen dekker både dådyr og rådyr også, så han velger en post anbefalt av jaktguiden de har leid for å ha gode sjanser for å få et rådyr, men han løsner ingen skudd. Det gjør heller ikke kameratene, som har vært på drivjakt med hund, jaktguiden sier at det har vært unormalt stille i skogen. De koser seg likevel, med medbrakt mat og vin. Neste dag forløper som den forrige, og de beslutter at de skal satse på nattjakt fra tårn ved en fôringsplass. A. tenker seg om, vil ikke være den eneste som ikke drar, han blir med.

De sitter i tårnet og bytter på å overvåke fôringsplassen. Ingen dyr i sikte. Det blir A.s tur å holde oversikt, men villsvin er det ikke å se. Neste og siste gang han skal våke over plassen er det der nesten med det samme. Han løsner skudd, og villsvinet faller. Kameratene jubler. A. kikker gjennom siktet igjen, men der er det intet villsvin.
– Faen. Jeg så at det falt. Jeg må ha skadeskutt det. Faen! Kameratene blir stille rundt ham, ingen ønsker å stå midt i en jegers verste mareritt.

Han klyver raskt ned fra tårnet, har våpenet på ryggen, tenner hodelykten. De andre holder seg bak ham, slik at han har fri mulighet til å skyte når han ser dyret. Det er blodspor på bakken, han tar opp forfølgelsen, men ukjent som han er i terrenget, og mørkt som det er, sklir han utfor en skråning. Et skudd går av opp i løvverket, og inn fra siden rammer villsvinet ham i låret. A. skriker ut, samler seg og får geværet over seg og i stilling, men han kan ikke se noe villsvin mer, er svimmel av blodtapet allerede. Mellom to av trærne står V. i en lys kjole som når henne til knærne, og snart ser han bare henne.

Kameratene finner A. like etter, liggende på en seng av blodrød, nyutsprungen symre, selv om det er høst og minusgrader. Han blir begravet ved siden av sin mor, under myrrha-treet i det innerste hjørnet av kirkegården i den lille småbyen, på stedet hvor hans slekt ender, og hver vår vokser det symre ved graven.

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Pin on PinterestEmail this to someone

Venus

steinjak Berlinerdagbøkene, Foto, Tekst

Man skal vokte seg vel for kjærligheten, selv om man er dens gudinne, skjebnens bane endres idet man forrådes ved et kyss, men det må vi komme tilbake til.

I den grad det lar seg gjøre å uten videre stige inn i den strøm av skikkelser og relasjoner som er mytenes univers, må vi starte med Adonis. Det vil si, vi starter med Myrrha, mest kjent rundt disse tider i sammenheng med andre gaver: «De bragte gull, røkelse og myrrha». Hun nærer en farlig fascinasjon, og hennes historie er en dramatisk beskrivelse av Ødipus-komplekset lenge, lenge før Freud i det hele tatt var påtenkt unnfanget. Ovid advarer i første vers: Skrekkelig er min beretning – forbudt for barn og foreldre. Eller om de fryder seg ved å lytte til hva jeg forteller, skal de nekte å tro at det er sant og tenke at jeg dikter! Men hvis de tror at det er sant, skal de også merke seg ved straffen!

Myrrha er som små jenter flest, eller kanskje som småjenter flest har blitt lært opp til å ønske å være: En prinsesse. Allerede tidlig gikk det gjetord om hennes skjønnhet, og fra nær og fjern kommer friere til palasset for å be om hennes vakre hånd, for vakker er hun, og hendene er av perfekte proporsjoner, huden ren og gyllen; hun har fått de beste forutsetninger. Det skader heller ikke at hun er av god familie, tenker mange av frierne, som selv har både de riktige navnene og de nødvendige anene.

Som små jenter flest vil hun ikke gifte seg med en fremmed mann – hvis hun skal gifte seg med noen, må det bli med pappa. Ulikt de andre småjentene, går det så langt at hun begynner også å ønske det, den tanken er ulidelig: «Hva er det med meg? Hva slags ønsker er det jeg har?» Hun sitter på rommet sitt og ser utover riket som hører hennes hus til, en spurv setter seg på vinduskarmen hennes og kikker opp.
– Lille spurv. Er det en synd? Andre levende vesener parrer seg da fritt med hverandre?
Den lille spurven blir sittende og kikke opp, som spurver flest synger den kun på sitt eget språk. Hun fortsetter enetalen:
– Det kan de jo. Kun mennesker har i moralens navn funnet på nedrige lover som nekter oss det livet ellers gir lov til, og det er kun av misunnelse! Bukken tar gjerne en geit han selv har avlet, og spurven bedekkes og blir med egg med han som har avlet egget den selv ble klekket fra.
Hun strekker hånden ut etter spurven, som letter og flyr ut i sommerdagen, den blir sittende i et tre og se en helt annen vei.

Hun rives i stykker av tanken, men flykte kan hun ikke, for da vil de kjærtegnene hun tross alt kan både gi og få, ta slutt; hun vet at ønsket er sykt og ønsker likevel bare at han var like sinnssyk. En dag kommer faren til henne med en liste over beilerne, for han nærer en dyp faderlig omsorg for den lille datteren sin og vil ikke tvinge henne inn i et ekteskap hun ikke selv ønsker. Han spør:
– Hvilken mann vil du ha?
– Helst en som er maken til deg, far! Han smiler av svaret, rusker henne i håret og sier:
– Sånn skal det være, min kjæreste pike som elsker sin far!

Den natten klarer hun ikke å sove, hun rives mellom skam og begjær, lite vet hun at det er helvetesdragen Echidnas pust som har satt hennes hjerte i brann. Det føles som hun er et tre som nesten er hogget over og ikke vet hvilken vei det skal falle i de kraftige vindkastene som tar tak i trekronen, snart fra den ene siden, snart fra den andre. Hun finner ingen løsning, og hun kan heller ikke leve med disse kvalene, så hun reiser seg fra sengen og knyter enden av beltet sitt fast i en takbjelke, spennen har hun tredt inn på beltet slik at det danner en løkke, som hun legger rundt halsen.

Ammen har hørt forberedelsene og kommer forsiktig inn i rommet, men når hun ser løkken henge fra taket, setter hun i et angstskrik og styrter til unnsetning. Etterpå står de og ser på hverandre en lang stund. Det vil si, Myrrha står og stirrer i gulvet, skamfull og fra seg over det hun ikke fikk gjort. De setter seg på sengekanten.
– Kjære Myrrha. Fortell meg hva dette handler om.
– Det kan jeg ikke.
Ammen gir seg likevel ikke, og hun lover å tie. Mer enn det:
– Fortell meg alt, og la meg hjelpe deg. Jeg er riktignok gammel, men stadig energisk.
Den gamle har gjettet seg til at det må ligge kjærlighetssorg til grunn; hun tar henne på skjødet(!), legger armen rundt henne og sier:
– Det er en mann i livet ditt! Vær ikke redd! På det området kan du dra nytte av all min erfaring og flid, så far ikke oppdager noe.
– Forsvinn! La meg være med skammen! Gå! De kvalene du vil kjenne, kan jeg ikke bekjenne! Myrrha roper til henne, skriker marsordren ut i det nattestille soverommet. De hvite, florlette gardinene beveger seg frem og tilbake i det åpne vinduet, men ellers er det helt, helt stille etter utbruddet.
– Om du ikke forteller meg det, forteller jeg din far om hva du skulle bruke det beltet ditt til.

Det blir den tiden da kvinnene i palasset skal feire Ceres’ høytid. I ni netter holder de seg borte fra mennene sine og ofrer til gudene. Kongen har drukket, for mye, og han ber ammen finne en pike han kan dele natten med, helst en som har like vakre hender som hans datter. Planen blir satt ut i livet, og mens Myrrha går til sin synd forsvinner månen langsomt fra himmelen, og stjernene gjemmer seg bak mørke skyer. Hun snubler i en bylt med klær som ligger på gulvet på rommet sitt, utenfor vinduet tuter uglen uhyggelig. Myrrha stopper opp et lite øyeblikk, men forstår ikke advarselen. Ute på plassen, langs den veien hun alltid går med letthet, snubler hun igjen, og nok en gang hører hun uglen tute ulykkessvangert. Den tredje gangen hun får varselet – hun snubler, og uglen advarer henne – forstår hun, men skammen er alltid mindre i mørket, så hun går videre. Først når hun er innenfor døren angrer hun, men da er det for sent. Når han så kaller henne «mitt barn, mitt barn!» svarer hun «lille far!»; så blir de rette ord satt på incesten. Fylt av sin far bærer hun blodskammens syndige sæd i livet og blir besvangret av den.

Etter den første natten gjentas det hele flere ganger i løpet av de ni dagene dronningen er borte. Alltid i stummende mørke. Helt til kong Cinyras en kveld vil se sin lille elskerinne og tenner et lys. Han ser sin skyld og sin datter, men klarer ikke få frem et eneste ord, skammen og sinnet river i ham. I stedet drar han sverdet ut av sliren. Hun kan takke nattemørket for at hun kommer fra det med livet.

I ni måneder er Myrrha på flukt, og til slutt kommer hun ikke lenger med den bulende magen. Revet mellom frykt for døden og angst for livet vender hun seg til gudene for hjelp:
– Er det noen guder der oppe, noen som lytter til en som vil bekjenne sine synder? Da er jeg parat til å ta selv den hardeste straff. Men i live er jeg en livets skjendsel, og død en skam for de døde og døden. Befri meg fra både liv og død, og la meg gå bort i forvandling.
Allerede mens hun snakker kommer det jord over den ene foten, og ut gjennom tåneglene skyter krokete røtter som bærer en kneisende stamme. Knoklende blir til ved, og ryggmargen til strengen som løper opp gjennom midten av treverket, blodet til sevje, armene grener, fingrene kvister, og huden danner et barklag. Bevisstheten hennes er vekk, men tårene er det ikke, og fortsatt drypper det fra treet. Det er kostbare dråper, den myrrha som flyter fra treet berømmes til alle tider.

Frukten av hennes synd er imidlertid moden der inne og vil ut. Juno Lucina, fødselsgudinnen, trer inn og sier det forløsende ordet, veden åpner seg, og et lite guttebarn skriker, skjønn som en liten Amor. Najadene legger ham på blader og blomster og vasker ham i morens tårer. Hans navn er Adonis.

Amor selv skulle komme til å føre Adonis mot sin skjebne, da han var uforsiktig idet han lente seg frem og stjal seg til å kysse Venus: En av pilene gled frem i koggeret og rispet barmen hennes. Hun dyttet ham bryskt tilbake, men tenkte ikke så mye på den bittelille riften i huden.

Ganske umerkelig stille går tidene hen, og der finnes
intet der flyr som år. Nå var han som var sønn av sin søster
og av sin morfar, han som just hadde ligget i veden,
just var kommet til verden som sånn et søtt lite spedbarn,
blitt en yngling og mann – og om mulig skjønnere av det.
Nå gjør han Venus forlibt – og hevner sin mors pasjoner.

— Ovid: Metamorfoser, bok X, verselinje 519-524 (min oversettelse fra dansk)

Som følge av Amors klønete kyss forelsker Venus seg i Adonis, hun får ham og vil ikke lenger være på Olympen, men følge sin elskede i alt. Hun som lenge hadde vent seg til å slumre i skyggen hvor hun kunne sitte i timesvis å pleie skjønnheten, begynner med ett å gå i fjellet og i skogen, og i en kjole som ikke rekker henne lengre enn til kneet. I jakten driver hun hundene foran seg, men hun jager kun på bytte som ikke kan utgjøre noen fare for jegeren, slik som harer og rådyr.

Siden hun er utrent, foreslår hun at de skal hvile under et tre, og når de har lagt seg til rette i skyggen kysser hun ham og forteller om Atlanta og Hippomenes: Atlanta vil ikke vite av beilere, og hun gjør det klart at for å kunne ekte henne, må en mann kunne slå henne i løp, og det er det ingen som kan; de som likevel vil prøve og mislykkes i det, må bøte med livet. Hippomenes kommer som tilskuer til et av disse løpene, men ender opp med å ville løpe selv etter å ha sett henne. Han vinner ved Venus’ hjelp, men glemmer å være takknemlig for tjenesten. De er på vei hjem, blir slitne og får lyst til å hvile i et tempel de passerer i skogen. Der hisser Venus på ham en ubetvingelig voldsom samleietrang, og de to skjender tempelet. Gudenes mor, Cybele, tenker først på å kaste dem i elven Styx, den som skiller de levende fra de døde og hvor Akilles ble dyppet som barn (med unntak av hælen), men finner straffen for mild: De to blir skapt om til løver som fra da av trekker Cybeles vogn. Venus advarer Adonis om at det er disse han må passe seg for, og at han aldri må jage et dyr som kan vende seg mot jegeren.

Når Venus så tar til himmels med svaner spent for vognen, klarer Adonis likevel ikke å respektere gudens advarsel, og villsvinet han jakter på vender seg mot ham og gir han banesår. Venus kommer styrtende til, men hun er for sen – hun flenger sin bluse og sin frisyre, slår seg på brystene (hvor det er synd for de bryster og hender!) – og går i rette med døden:
– Men alt skal ikke du bestemme! For til evig tid skal min dødsklage over Adonis bli husket! Hans død skal minnes hver vår, og hvert eneste år skal man gjenoppleve min klage!
Hun stenker blodet fra sin elskede med nektar, og blodet svulmer som bobler i nektaren. Innen en time skyter det ut en blomst med knallrød glød, men den holder ikke lenge: Bladene sitter så løst og er så fine og lette at de går av for et lite pust av den vinden som blomsten har navnet sitt etter, anemone (symre).

Alt overflødig er tilført av meg, historien takker jeg Ovid for; se Metamorfoser, bok X verselinjer 298-739. Sitatene er spredt over det hele, oversatt fra daktylisk heksameter på dansk i Otto Steen Dues oversettelse fra 2005, til norsk prosa av meg – med unntak av ett vers som var så vakkert at det måtte få stå.

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Pin on PinterestEmail this to someone

Se opp

steinjak Berlinerdagbøkene, Foto, Tekst

Kråkene hevder at en eneste kråke vil kunne ødelegge himmelen. Det er utvilsomt riktig, men ikke noe bevis mot himmelen, for himler betyr nettopp: Fravær av kråker.

— Franz Kafka: Aforismer (tolkningsassistanse fra Murakami: «Kafka betyr kråke, sa gutten ved navn Kråka» (fritt etter hukommelsen etter Kafka på stranden))

Noen har bygget en himmel over oss, en himmel som fratar oss selve himmelen, en himmel noen kan projisere våre drømmer på, og som antar den fargen man stiller lyskasterne til. Slik stenger man også været ute, det eneste universelle samtaletema, for at vi skal kunne rette oppmerksomheten udelt mot barer og butikker. Likevel kan vi stoppe opp og undre oss som vi pleier: Hva finnes der oppe, hvor kommer alle de nydelige fargene fra? For det er slik med denne nye himmelen, slik som det også er med den naturlige: Det er om natten den er mest trollbindende, det er om natten den lar oss forstå at vi ikke er alene – samtidig som den lar oss forstå hvor uendelig, frigjørende ubetydelige vi er.

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Pin on PinterestEmail this to someone

Midlertidig

steinjak Berlinerdagbøkene, Foto, Tekst

Vår tilstedeværelse i en by er alltid midlertidig. Flytter vi ut, eller om vår tid går over i våre etterkommeres, kommer andre til og bidrar med sin del i den kontinuerlige oppgaven det er å definere hva byen skal være. Vi spinner steder og stemninger sammen med minnene vi samler på for å knytte oss til byen, slik at hvert sted får en unik betydning for hver av oss, som igjen farger hvordan vi er tilstede, som til sist skaper en del av den stemningen andre vever inn i sin tilknytning til stedet. På samme måte som cellene i en menneskekropp stadig fornyer seg og skiftes ut, lever byen kun videre gjennom summen av oss som bor og oppholder oss der; om alle en dag skulle reise derfra, ville byen opphøre å eksistere og bli en ruin, sakte tatt tilbake av naturen inntil kun erindringen var igjen etter den. På samme måte som kroppene våre eldes og personligheten utvikler seg, skifter bydelene langsomt preg gjennom historien, men kjernen blir den samme – på samme måte som hver og en av oss på det stedet vi kan observere oss selv, uavhengig av kropp og sinn, alltid må forbli den samme.

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Pin on PinterestEmail this to someone

Svartfredag

steinjak Berlinerdagbøkene, Foto, Tekst

Det var en av de dagene, de dagene hvor det ikke går å stå opp, når det å i det hele tatt starte en bevegelse synes som et uoverstigelig hinder. De første gangene, da hun var student, hadde det vært nesten komisk: Å sitte i kantinen og ikke komme videre, bare sitte og holde rundt kaffekoppen og ikke være i stand til å reise seg. Da en venn ville ta farvel før han skulle flytte og hun ikke klarte å svare var det ikke fullt så komisk. Nå var det bare nok en av de dagene. Hadde det ikke vært for at vekkerklokken stod borte ved døren, tett inntil veggen mot naboene, det er lytt her. Hun rykket til og veltet ut på parketten, ustø. Verden dreide sakte mot høyre, men hun kompenserte og kom seg bort til avknappen. Hvorfor? Hvorfor presse seg gjennom nok en gang? De burde ha sett det for lengst.

Lukten av tyve minutter gammel urin og følelsen av nummenhet i lårene fikk henne av ringen og opp foran speilet, det suste i rørene da sisternen fylte seg langsomt opp igjen. Hun så en annen vei, ned på hendene under det varme vannet. Det var andre hender nå, tynnere fingre med tydeligere blodårer. Så dette med å stå og se på dusjen. Patetisk! Hun dro på seg den svette toppen fra dagen før, en joggebukse, ulltøfler på nakne føtter, en hettegenser. Kaffe. Ingen brødskiver, ikke sulten. Lyset utenfor de høye vinduene ut mot bakgården hadde alt skiftet fra det lovende, magiske morgenlyset, til det gjennomsiktige, skittengrå formiddagslyset som understreket at hun burde være lenger kommet i dagen. Hun presset ned en bolle med yoghurt og müsli, mer kaffe. Trening hjelper, bagen pakket fra i går, med vått håndkle. Bytte.

På banen blikkene som stadig møter henne. De som spør hvorfor hun ikke er på jobb, eller de som finner de litt for små puppene, eller de som bare flytter seg uinteressert over på noe annet, som om hun var luft. På tredemøllen løste det seg endelig opp, som om det tynnes ut i svette. Hardere, fortere. Egenvekt. Vektløs. Klart det vil gå denne gangen også. Hun ble stående lenge i dusjen, det var ingen andre der. Rene klær gjorde godt. På banen hjem var folk vennligere; byen flimret forbi til sin egen rytme. I kveld. Noen vil se det.

Sulten etter treningen gjorde opp for frokosten. På tide å komme i gang. Hun satte seg ned ved kjøkkenbordet, den hjemmekoselige knakingen fra den gamle krakken etter de som bodde her før, den myke overgangen fra den mørke skjermen til skrivebordet på mac’en. Hodetelefonene mot ørene, åpningsakkordene. Hvordan musklene er bevisst hva de skal gjøre uten å gjøre det, hvordan tiden løser seg opp i musikk og blir uvesentlig. Klokken. På tide. Bare de ikke ser det.

Brente gommer mot fyllet i en altfor salt calzone, kulden i luften utenfor kiosken, på vei mot nedgangen til undergrunnen, den metalliske, innestengte lukten av tunnel, mot strømmen, ved vippepunktet mellom kontor- og kunstnerdagen. Alle så en annen vei, hun også, konsentrert utenfor fokus. Ventingen i trappen opp i dagen igjen, de handlende, vanlige, vellykkede. Hun smilte til vakten og trakk frem det midlertidige adgangskortet, fikk et smil i retur, god serviceinstilling. Garderoben var nøyaktig slik den var dagen før, hun tok av ytterklærne og tok fatt på det hun var forberedt på, oppvarming. Så sminke, fokus. Tøying. Produsenten som kom innom. Teknikken var klar, rekvisitter plassert og verifisert, «slides checked and cross-checked,» blunker med ett øye, tyve minutter. Smilte han ikke det smilet, han også? Faen, skrudde jeg av kaffetrakteren? Atten minutter. Hun hadde aldri skjønt hvor hun skulle gjøre av de siste tyve. Pust.

Stille. Eller, det motsatte: Folk drev forbi, stoppet og lurte, snakket, drakk glühwein, generisk pop i høyttalerne, trafikkstøy, latter. Kald luft mot den varme huden, svetteperlen ned langs ryggraden. Produsenten: Ett minutt. Tissetrengt, bare nervøsskvetten. Hvordan tightsen strammer, skoene, er de knytt stramt nok? Den idiotiske hatten, har de frikort på klisjéer i populærkulturen? Ti sekunder. De må ikke se det, får ikke. Åpningsakkordene.

Hun skrider ut, vi står og ser på henne, to vakter holder passasjen fra døren til scenen fri med røde plysj-bånd, og hun stråler mot oss som ikke visste at vi hadde kommet for noe, at noe skulle skje. I en paljettskinnende hvit kjole med frysjer, blonder og høy klisjéfaktor – har de frikort på klisjéer i populærkulturen? Tydeligvis, hun gjør to korte hopp bort til ytterkanten på scenen og plukker opp en tryllestav tvinnet med juletreglitter og en lysende stjerne på toppen. Med den største overbevisning svinger hun staven mot installasjonen midt på scenen, og det store blå juletreet lyser opp til stigende akkorder i musikken som går fra å være elektronisk til å bli symfonisk. Scenerøyk, lysdesign. Jeg kjenner ikke balletterminologien, men jeg gjenkjenner stegene, hoppene, kombinasjonene, smilet og det sikre blikket som om det var mitt eget forsvar.

Det er black friday, og julemarkedet åpner. Med ønske om en fredfull høytid.

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Pin on PinterestEmail this to someone

Kantete

steinjak Berlinerdagbøkene, Foto, Tekst

Når man har reist noen dager rundt i en by, finner man ut at enkelte steder peker seg ut. For eksempel står etterhvert visse byggverk eller linjer ut som ledelinjer å navigere etter til fots, slik som en elv, en lang, rett boulevard eller et høyt bygg gjør det, eller det kan være et sted som stadig dukker opp som mellomstasjon på reisene man gjør over og under jorden, et knutepunkt for forflytning. Alexanderplatz er begge deler, et sted hvor flere U-bahn-linjer møter flere S-bahn-linjer, regiontog og trikk rundt det nest høyeste bygget innenfor EU. I tillegg finnes et rikt tilbud for shopping og vomfyll – og trekantene, da. Spisse, geometriske former stående igjen etter den kommunistiske storhetstid, rundt et bygg overtatt av kommersielle interesser.

…og så en sirkel til slutt:

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Pin on PinterestEmail this to someone

I all ualminnelige alminnelighet

steinjak Berlinerdagbøkene, Foto, Tekst

Det var en helt alminnelig dag med et helt alminnelig vær, og klokken var det mest alminnelige den kunne være, fem over fire. Gertrud skulle snart legge turen innom butikken, slik hun pleide, og helt som vanlig handle med seg melk, brød, ost og poteter. Hun kom til å gå inn døren syv over fire og være ute på gaten igjen elleve minutter senere. Der ville hun stoppe kort opp, se seg til høyre og venstre, som om hun lurte på hvilken vei hun skulle ta denne gangen, før hun ville gå til høyre som vanlig, korteste vei. På dette tidspunktet ville klokken være tolv minutter på halv fem og ettermiddagen ville være godt i gang, med folk på vei hjem fra jobb langs sine alminnelige ruter, til sine alminnelige tider. Hjemme ville ingen vente, som vanlig, Gertrud bodde alene og hadde alltid gjort det. Hun ville lage seg en kopp te etter å ha satt varene i kjøleskapet, for så å synke ned i lenestolen hvor hun ville bla i avisen som hun allerede hadde lest til frokost. Alt dette visste hun allerede idet hun stod opp denne dagen. Det hun ikke visste var at én av antakelsene var feil, og den lille tilfeldigheten – at hun gikk inn i butikken åtte over fire i stedet for syv over – skulle vise seg å forandre alt.

Klokken er åtte over fire, og Gertrud reflekterer ikke videre over det, det kan til og med hende hun tror den er syv over, eller at hun simpelthen ikke ofrer det sjebnesvangre tidspunktet en tanke; sannsynligvis er det slik. Hun plukker med seg brød, poteter og melk. Ved ostehyllen strekker hun seg etter den vanlige pakken, den som alltid er på tilbud, og snur seg mot høyre, mot kassene og utgangen, i samme bevegelse. Med det slår hun varene ut av hendene til Ingfried, som allerede har plukket med seg sine vanlige ting, og eggene knuses inne i kartongen, som åpner seg og sender den klebrige massen fremover gulvet. Tomatene triller som billiardkuler mellom reolene og flasken med billig vin (som er den egentlige grunnen til at Ingfried handler nettopp nå, hun har mer enn nok egg og tomater) deler seg på midten og lar det røde flyte ut i en overflod av farge, livsvilje og duft. Ingfried blir slett ikke rasende, som hun normalt ville blitt – hun er for stresset og sliten til det, jobben er nedleggingstruet; hun bryter i stedet ut i en manisk vill og hysterisk latter, en latter som man ville skammet seg dypt over om man var der i selskap med henne. Denne latteren setter i gang samme reaksjon hos Gertrud, som uten å tenke smadrer melkekartongen mot gulvet over eggekartongen og sender brød og poteter samme vei. En ansatt kommer løpende til, og de to damene forklarer lattermildt at det hele skyldes en uheldig kollisjon, og med deres alminnelige utseende og plettfrie ytre nikker den unge ekstrahjelpen bare medlidende og går for å hente mopp og vaskebøtte for å gjenopprette ordnung und sauberkeit. De to går derfra med tre flasker vin og en frossenpizza (som Ingfried har langt bredere erfaring med å tilberede enn det Gertrud har).

Klokken er åtte over fire. På morgenen. Det er fortsatt mørkt utenfor de åpne gardinene, gatelysene tegner et forskjøvet vindusomriss i taket, lydene utenfra (en katt, antakelig) lyder forsterket. Gertrud våkner opp en halv time etter hun har sovnet, i sengen til Ingfried, tett inntil Ingfried, naken, og hun kommer med én gang på den himmelske sexen de to hadde før de ikke klarte å holde seg våkne lenger. Hun setter i gang med å le igjen, og med det vekker hun Ingfried. «Hvem trenger egentlig menn?» spør hun mellom latterkulene. Ingfried setter seg opp og sjenker i nok et glass til dem hver. For første gang i sitt yrkesaktive liv, to måneder før hun går ut i pensjon, kommer Gertrud for sent og fyllesyk på jobb – med pulesveis – men ingen tør kommentere det.

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Pin on PinterestEmail this to someone