#01: Januar – e-moll/blekblå (grenseløs ekstravaganse)

steinjakob.net
#01: Januar - e-moll/blekblå (grenseløs ekstravaganse)
/

I denne episoden, den første av tolv, spiller jeg Telemanns fantasi nummer åtte i e-moll og forteller en historie. Scriabin forbinder musikk i E med fargen blekblå, og Ernst Pauer beskriver affekten forbundet med e-moll som: «sørgende, med tegn på en rastløs sjel.»

Lerkene har i lang tid stått nakne i restene etter sommeren som var. De gule nålene, som nå ligger under snøen, var en gang intenst lysegrønne, da våren nærmet seg høyden, for så å bli mørkere, modnere da luften tyknet frem mot sommeren. Nå står de høye trærne utkledt, nesten selvlysende i den blekblå morgenluften: Naturen har i sin grenseløse ekstravaganse dekorert hver enkelt gren med millioner på millioner med små, gjennomsiktige nåler, hver og én med sitt eget krystallmønster. Den grove barken har fått kantene streket opp på samme måte, og under skosålene knirker snødekket.

En kvinne i sort ullkåpe og lyseblått skjerf kommer mot henne, ut av skogen, med en kortbent hund i enden av et sort bånd. Frostrøyken står som små puff ut av munnen på dem begge. Kvinnen ser vekk idet de passerer hverandre, og snart er det bare et svakt sus fra byen som skygger for vinterstillheten.

Hun stanser og ser utover fjorden i åpningen mellom to trær. Fjorden puster også frostrøyk i dag, og om en liten time vil de første solstrålene fange toppen av de lette bankene som driver inn mot byen. En gang gikk havet helt opp hit, til Strandlinja, det som i dag er en turvei anlagt på en naturlig avsats i det bratte terrenget, en avsats som for ti tusen år siden var kystlinje under isen. I liene nedenfor ligger sedimentene lag for lag, naturens grenseløse ekstravaganse i millioner på millioner med ørsmå partikler – leir – nennsomt bundet sammen av saltet fra sjøen som trakk seg tilbake.

Leir bundet sammen av salt. Kvikkleire. Kulden setter seg i kroppen. Dette året hadde startet med bildene av redningshelikoptre på leting etter mennesker i et stort, brunt hull i terrenget midt på natten, den faste grunnen som gir etter når bindemiddelet mellom partiklene er vasket vekk av menneskelig undergraving og erosjon fra et våtere klima. Hun snur og går hjem. Vanligvis går hun av bussen to stopp før for å følge elven inn til sentrum og jobben, men nå har kontoret stått tomt i trekvart år, og skillet mellom jobb og fritid er ytterligere visket ut. Ikke det at det ville vært noen god idé å gå langs åpent vann i tolv minusgrader heller.

Fra kjøkkenvinduet hjemme ser hun røyken fra en fabrikk stige loddrett opp mot en gråblå horisont, inn i den røde soloppgangen, gjennom det oransje beltet like over og løse seg opp i en klar lyseblå januarhimmel. Dampen fra morgenkaffen stiger opp forbi den røde blusen, nålen på jakkeslaget, smykket i halsgropen og løser seg opp under nesen på henne, minner henne om at møtet begynner allerede om tre minutter. Hun river seg løs fra utsikten og det blå lyset, retter på et bilde på veggen bak stuebordet og logger seg inn, blekblå i ansiktet i lyset fra skjermen. De samme ansiktene møter henne fra hver sin firkant, de samme menneskene rasler med papirer foran åpne mikrofoner, og de samme stemmene konkurrerer om å få starte sin setning inntil møtet tar til og ordstyreren krever håndsopprekning.

De sitter rundt middagsbordet, sønnen holder frem et glass, mannen strekker seg etter bacalaoen, det er bare lydene av bestikk som kamuflerer klokken som tikker på veggen bak dem. Han sier: «Du har vannet ut klippfisken for lenge.» Hun tapper vann i oppvaskkummen for å vaske en ildfast form. Ute har det blå kveldslyset blitt tappet ut av himmelen og sluppet frem en stjernehimmel man ikke kan se fra byen. Hvem vet, kanskje er det nordlys i kveld?

Senere smiler skjermen mot de voksne med kveldens uhygge: På Dagsrevyen diskuterer alvorlige mennesker hva sinte mennesker har gjort siden kvelden før. I et land langt borte har en mobb gjort et improvisert forsøk på statskupp, vaset rundt inne i parlamentet som turister med mobiltelefonene sine, oppildnet av en leder som ikke ble gjenvalgt, og som lot dem i stikken der inne. Vanlige folk. Naboer som ikke snakker med hverandre, bare om hverandre – grunnen som gir etter under demokratiet der bindemiddelet, saltet, er vasket vekk av menneskelig undergraving og erosjon fra et hardere debattklima, hjulpet frem av det som skulle være den åpne samtalens fremste verktøy, men som har blitt en samtalearena tilrettelagt for å melke annonsepenger, slik mange av møteplassene i den fysiske verden er bygget tak over – åpne for de med tilstrekkelig kjøpekraft.

– Det der er helt utenkelig. Hadde noen fortalt meg det der bare for noen uker siden, hadde jeg nektet å tro dem, ja, bare i går ville jeg…

Hun slipper ut et sukk.

– Det er vel mange som har sett det komme også.

Han snur seg ikke mot henne, bare fortsetter som om det er skjermen han snakker til:

– Utenkelig er det vel egentlig bare innenfor prateklubben i hovedstrømsmediene.

– Ja, tenk det. Kanskje vi skal importere det hovedstrømsbegrepet også? Sånn som vi har hentet halloween og valentines?

– Nå er vel mediene ganske samkjørte her hjemme også, uansett. Kanskje ikke så lett å få øye på. For du tilhører vel ingen elite?

– Hva er det med deg om dagen? Du er da like mye elite selv, det har du alltid vært, for ikke å si elitist. Er det noen som er tjent med status quo, så må det da være en underdirektør?

Sønnen kommer inn.

– Faen, det er hockey i dag.

Hun kommer seg opp og ut i gangen.

– Bagen, har du pakket bagen? Du skal jo på hockeytrening. Kom igjen, skynd deg, vi er sent ute.

Han vinker og løper, med skøytene over skulderen og en altfor tung bag. Luken til bagasjerommet kløyver strålen av eksos og smeller igjen. Hun setter seg inn i førersetet, skrur ned setevarmen. Radioen drøvtygger analysene fra Dagsrevyen.

Tirsdag har blitt torsdag. Det kalde været trer til side for varm luft fra kysten, det er uvær i nord. Millioner på millioner med tynne isnåler løser seg opp i ingenting, og trærne står ribbet og svarte tilbake. Hun tar med seg lukten av kaffe fra kjøkkenet og inn på stuen, retter på jakken, blir en firkant blandt andre firkanter og hører at de samme kollegaene har glemt å skru av mikrofonen igjen. Små «m-m» og «jah» (på innpust) høres med jevne mellomrom, blekblå i ansiktet av avstanden mellom dem alle.

I lunsjpausen går hun opp i loftstuen. Det grå lyset utenfor lager ingen skygger inne. Hun ser seg rundt, blir stående og skifte vekten fra den ene foten til den andre med nettbrettet hans i hendene. Et helikopter skygger over lyden av små dråper mot vinduet. Han har skiftet koden.

Han har parkert hennes bil inne, så hun tar Teslaen til ishallen. Ungene finner hverandre på parkeringsplassen og tumler mot inngangen sammen med noen av de mer ivrige foreldrene. Hun vinker til ryggen hans og kjører. Det er stille i trafikken i vintermørket, og hun svinger på en impuls sørover, vekk fra ishallen, vekk fra hjemmet. Veisaltet virvles opp av bilen foran og legger seg på rutene hennes.

Litt sør for byen kjører hun av hovedveien og inn i et lite forstadssentrum. Jernbanen på den ene siden av gaten, en liten ansamling av butikker på den andre, lyskryss etter lyskryss, en bilverden. Hun stopper utenfor en Rema-butikk for å handle inn til morgendagens middag og skriver dato og tid på en lapp som hun legger i frontruten i mangel på datoskive.

Bilen, bilen hans, er full av søppel og tomflasker, så hun tar en bærepose og begynner å rydde. Cola, cola, cola, pepsi. Cola, cola, farris – den må være hennes. Pepsi, cola. Sprite. Kjettinger, snøspade, cola, en tom spylervæske-kanne, et grått teppe, pepsi, et lyseblått skjerf.

Hun blir stående med det lyseblå skjerfet. Lukter på det. Bil. Vinter. Lavendel? Setter seg inn i førersetet og knyter det i halsen. I det samme finner naturen i sin grenseløse ekstravaganse frem millioner på millioner med ørsmå dråper ut av ingenting, et fint yr som dekker hver eneste kvadratmeter av den lille forstaden og får veisaltet til å løse seg opp på bilene som står parkert. Det dugger på innsiden av rutene.

#00: Hva er dette?

steinjakob.net
#00: Hva er dette?
/

I denne episoden forteller jeg litt om motivasjonen og bakgrunnen for prosjektet – og dermed hva du kan forvente av de kommende 12 episodene. Du kan abonnere på podcasten på de fleste vanlige distribusjonsplattformene (Apple Podcasts, Spotify, etc).

2021 må bære en tung arv etter forgjengeren, slik våre barn skal arve en skadet planet etter oss: Konsertsalene står tomme, ekstremværet vasker vekk hele bygder og demokratiets lys blafrer faretruende i vinden fra et «alternativt» høyre – en verden der skillet mellom fakta og fiksjon, virkelighet og drøm, synes mer uklart enn noen gang siden 1930-tallet. Ikke til tross for, men på grunn av internett og den frie flyten av informasjon og konspirasjon.

Hva skal kunsten kunne speile i et slikt år, hvordan kan den være relevant? Tolv måneder med uvisshet der vi får følge vaksinenes kappløp med døden og de stadige mutasjonene som oppstår når utøy får spre seg fritt, både i den fysiske virkeligheten og i den alternative.

Det som synes mest sikkert er at man fra jorden vil kunne se tolv månesykler i den tiden hjemmet vårt bruker på å tilbakelegge sin elliptiske bane rundt solen, uavhengig av hvor fort vi klarer å ødelegge klimaet og bygge ned naturen. Tolv, slik musikken er bygget opp av tolv halvtoner, slik det er tolv grunnfarger, slik 12 er speilvendt av 21, slik en innsjø er et speil ingen stein makter å knuse, for å si det med Thoreau.

Kan kunsten være et slikt speil, et speil som aldri støver ned, eller er det privilegiet naturens alene? Vil tolv speilbilder av 2021 makte å gjøre godt i en verden hvor den kollektive bevisstheten er på vikende front, hvor det å realisere seg selv og annonsørenes drømmer kommer i første rekke? Hva ser vi i dette speilbildet – de mørke skyene eller himmelen som alltid er stjerneklar bak dem?

Ta tolv tonearter, tolv stykker arv etter de som kom før oss, for vi må ikke glemme hvor vi kommer fra: Tolv fantasier av Georg Philipp Telemann, stykker skrevet for én utøver som spiller flerstemt alene, slik vi nå må hjelpe hverandre gjennom å være hver for oss – uten å bli hver og én for seg selv.

Mange mener at hver toneart kan knyttes til én bestemt affekt eller følelsestilstand, en teori som var spesielt utbredt på Telemanns tid. Andre forbinder de tolv halvtonene med ulike farger: Vi kaller det synestesi, sanseblanding. Kanskje denne sanseblandingen, eller blandingen av inntrykk, uttrykk, er nøkkelen til å forstå noe som er større enn det vi kan romme i ett uttrykk alene?

I året 2021 skal jeg prøve å fange tolv av disse speilbildene, til følge av de tolv fantasiene til Telemann, hver med sin toneart, affekt og farge. Kan språket fange det usagte? Musikken synge stillhet? Kunsten med stor K er erklært død, men hvem bryr seg om det; kan ikke kunst også være med liten k, slik det er alle de små tingene vi gjør som forteller hvem vi egentlig er, bak speilbildet?

To sider av det samme, musikken og språket, den ordløse fortellingen og den talte melodien, skal møtes i tolv forsøk på å nærme seg erfaringene det nye året stiller til rådighet for oss. Tolv gesamtkunstwerk som skal bøte på en verden som er nicht zusammen.

Langtur fra Tydal til Røros

Når man skal på tur, får naturen bestemme: Den planlagte turen fra Aurland til Gol måtte legges til side for et alternativ uten to meter snø og flomstore elver. Da ble nærliggende fjellområder redningen.

Det er en rolig dag én: Sekundviseren deler hver time frem til avreise i seksti like deler, og for hvert tredje tikk stemmer kranen på kjøkkenet i med én dråpe som smeller i vasken, slik den har gjort litt for lenge nå. Kanskje har stillheten fra fjellet ankommet allerede før vi drar. Bussen opp til startstedet forlater byen først klikken to, med ankomst Væktarstua i Stugudal (Tydal) tre og en halv time senere (med bussbytte i Selbu). Sekkene tynger allerede på vei opp fra gårdsplassen, vi har med rundt tolv kilo mat for inntil elleve dager med forflytning. Målet er å ankomme Røros før maten tar slutt, og det mener vi å ha god margin til.

Tredje stedet vi går innom har avis til oss, og med nesene begravd i hver vår del av denne, går bussturen fort, inn og ut av regnskurer gjennom de myke dalførene i indre del av søndre Trøndelag. Øynene tar etterhvert opp en gammel vane med å vurdere mulige krysningssteder i elvene vi ser fra vinduet, snart er det tur, ingen dekning og gangfart i halvannen uke. Værmeldingen er ny hver gang vi sjekker, men det går uansett i trøndervær – stabilt vekslende.

Sjekker busstidene i Dronningens gate

Dag 1: Væktarstua-Villskardsjøen

Solen skinte og folk spiste is utenfor da vi gikk av bussen ved Væktarstua hotell og takket en blid og hyggelig bussjåfør/postbud/etc for turen. De siste forberedelsene tok til: Snøre støvler, helle ut vannet fra flaskene og finne starten på stien som skal ta oss opp gjennom bjørkeskogen til høyfjellet, opp dit vi skal fri oss fra alle stier og gå dit vi vil ettersom turen blir til.

Vi hadde sett oss ut Villskardsjøen som første mål, klokken var halv seks ved avmarsj. Høydemeterne kom jevnt, og etter omlag tre timer møtte vi velkomstkomitéen oppe på fjellet: En enslig tamrein på streif og en skikkelig skur i samme ærend. Til vår store overraskelse stod det allerede et telt oppe ved vannet, så vi skyndte oss over utløpet (steingås enkelt) og fikk opp teltet på neste odde.

Like etter freste primusen i forteltet, og regnskuren gled langsomt over i kveldssol på toppene rundt oss.

Teltplassen ved Villskardsjøen

Dag 2: Villskardsjøen via Skarddøra til Skarddørssjøan

Den andre dagen kom og gikk noen ganger før den tok til for alvor. Regndråper på taket. Rasling i duken. Behov for å snu seg over på siden eller tilbake på ryggen. Alvoret var det Fruen som stod for, en god stund før klokkeslettet vekkerklokken var stilt inn på: «Ej é svolta!» Hva kan man da gjøre, annet enn å fyre opp primusen og koke vann til havregrøt og kaffe?

Vi tok avsted fra leirplassen fem over halv ti. Planen om å sprette opp på en topp med sekkene stående i Villskarddøra har blitt erstattet med en enklere tur rundt fjellet og gjennom den langt mindre ville Skarddøra i stedet – skybasen hevet og senket seg nedover fjellene rundt oss. Fjellbuksene lå i sekken, og sekken hadde i likhet med oss fått regntøyet på, det var trøndervær i vente.

En liten lomme med finvær før avmarsj

Turen tok oss på frihånd rundt fjellet til vi nesten var innerst i Skarddøra, så langs T-merket sti videre innover til svenskegrensen. Her møtte vi et følge på tre som hadde gått fra demningen i Sylsjöen, også de på svensk gjennomreise i trygg avstand fra potensielt smittefarlige svensker.

Her ble vi innhentet av både regn og sludd, men vi fikk til en rask lunsj i tilnærmet oppholdsvær før vi returnerte til Furet Værbitt. Vi steingikk innosen til vann 1078 og tok bakkene opp til den siste av Skarddørssjøan, 1118. Denne var faktisk halvveis islagt, og den beste teltplassen ganske vindutsatt, så det ble en innekveld i regnet, med innlagt fotoekspedisjon mellom bygene.

Teltplassen ved Skarddørssjøan

Dag 3: Skarddørssjøan øst for Hydda til Store Hyddsjøen

Dagens etappe skulle bli av de enklere navigasjonsmessig: Rett øst over åsen bak teltplassen og så langs et vassdrag nedover dalen resten av dagen. I begynnelsen var terrenget medgjørlig, selv om regnet hamret ned, også da vi inntok lunsjen inntil en stor stein – der var det i det minste litt mindre vind.

Vi trengte ikke å se ut for å avgjøre hva slags vær det var, og Fruen gjorde litt lett yoga mens jeg slumret videre en stund. Heldigvis sørger vi alltid for å ha alt som trengs til frokost liggende klart i forteltet. Været var akkurat det samme da alt var klart, så vi fikk gleden av å starte turen med å gå oss varme etter å ha pakket teltet i regn og vind.

Underveis, i trøndervær

Det var Fruen som sa det: «Det er egentlig fin natur her». Vi hadde fått en liten lomme med oppholdsvær hvor det lysnet litt, og hun hadde rett: Det er fint. Til det «gode» været hadde vi fått litt mer å jobbe med på terrengfronten, småkupert med fin veksling mellom vier, einer og myr, ispedd en og annen elvekryssing. Likevel: Ved å velge denne siden av vassdraget unngår vi et langt vad ved Hyddkroken (vi har undersøkt, og det skal være mulig å komme over der). Heldigvis ble terrenget lettere etterhvert ettersom vi nærmet oss Hyddsjøen. Her så vi litt andre folk på avstand, før vi fikk opp teltet i rekordfart så fort vi var over riksgrensen igjen. Da teltet stod sluttet det endelig å regne (i alle fall for en liten halvtimes tid).

Teltplassen ved Hyddsjøen

Dag 4: Hyddsjøen til navnløst vann før Vauldalen

Vi var lovet lettere vær, men utenfor holdt regnet på slik det hadde gjort siden kvelden før; det ble en sen morgen – vi har ingen middagstid å rekke. Da vi endelig kom oss ut etter frokost, stanset det plutselig å regne. Jeg hadde plastposer i våte sko.

Dagens plan var å følge Hydda ned til Hyddkroken og ta opp en kjerrevei derfra over mot Vauldalen. Siden terrenget nede ved elven så krevende ut, trakk vi opp i høyden – slik kunne vi også utnytte myrene nedover og unngå skogen lengst mulig.

Innover myrene – snart må vi bakse med skogen

Denne dagen så vi spesielt mange fugler, med en majestetisk ørn som høydepunktet. Skyene fortsatte å gli til side, og i lunsjen måtte vi frem med både solkrem og T-skjorte. Det siste satte myggen spesielt stor pris på, så det ble korte stopp i varmen resten av dagen.

Hydda, nært Hyddkroken

Skogen bød som ventet på motstand, men vi lirket oss videre via lysninger, dyretråkk, myrer og grensegater. Noen steder måtte vi legge inn ekstra innsats og gå rundt, siden det kan være vanskelig å komme over elvene på flate myrer (hvor de som oftest meandrerer stille og dype uten stein å trå på). Vel nede ved Hyddkroken gikk vi for å inspisere vadeplassen før vi tok avsted oppover kjerreveien – det ville vært et enkelt, men langt, vad om vi hadde kommet den veien.

Etter fire dager i terrenget var det godt å kunne lange ut og legge kilometerne bak oss uten omveier, og etter en time var vi fremme ved et idyllisk tjern nær toppen av veien over til Vauldalen. En liten million summende plageånder fortalte oss at valget sto mellom å spise middag inne eller selv bli middag ute; vi valgte det første uten videre betenkningstid. Da kvelden kom fikk vi heldigvis fritt nok luftrom til å kunne tasse litt rundt utendørs.

Teltplassen ved det navnløse vannet på toppen av bakken
Solnedgangen

Dag 5: Via Vauldalen til Bolagen

Solen var oppe før oss (den står tross alt opp mellom tre og fire), men vi så ikke noe til den. Vi lå heller og slumret til lyden av regn på duken til det var blitt langt på dag, pakket vått telt og gikk avsted i duskregnet som gradvis avtok mens lukten av våt skog tiltok da vi la fjellet bak oss på den smale kjerreveien (dvs ATV-veien). Kjeks og vann ved en bro, smile og hilse da vi møtte to voksne damer på tur motsatt vei, betydelig mer velluktende enn oss.

Turens rytme har på dette tidspunktet i turen begynt å sette seg i kroppene, og sekkene har blitt mer medgjørlige etter halvgått distanse – vekten reduseres med nær 1200 gram i døgnet. På vei og sti blir det en annen tur: Vi blir mindre delaktige i dialogen med landskapet når vi ikke selv må avgjøre hvor vi skal over og når vi skal gå rundt. Det er også godt: Turen flyter lettere, kilometerne legger vi bak oss halvannen gang raskere og skog er ikke lenger en utfordring med potensielt høyt frustrasjonsnivå (men der er like mye mygg for det; Fruen har fått et ikke tellbart antall i en klynge på hver skulder).

Fjellfie

Kjerreveien ble til bedre og bedre grusvei og munnet til slutt ut i en smal stripe asfalt som til vanlig binder nabolandene sammen – nå lå den bare der, regnvåt og stille. Stille var det også ved tollstasjonen, og ved turisthotellet, og på campingen. Det var som å gå gjennom en spøkelsesby: Mørke vinduer. Ingen trafikk. Ikke så mye som et vindpust eller lukten av en enslig vaffelplate fra kaféen.

Gammel låve og fargespill i en åker i Vauldalen

Det ble et kort mellomspill: Vi tok inn på DNT-stien i retning Ljøsnåvollen og møtte igjen lukten av våt skog og myr. Og vi møtte myggen. Det ble ingen diskusjon rundt forslaget om å skyve på lunsjen til vi var over skoggrensen, hvor vi kunne være heldige å få litt vind. Stien her må være en av de mindre brukte: Mange steder ligger det knekte trær over den, og oppe på fjellet blir den ofte borte mellom de værslitte røde merkene.

Stien gjør en sving innom nabolandet

Ganske akkurat klokken syv kom vi ned mot utløpet av innsjøen Bolagen, hvor vi fant to ting: Et annet telt og et informasjonsskilt om hvordan man skal te seg i møte med moskus, som det tydeligvis finnes her. Ingen av delene bekymret oss, og vi fant lett en teltplass nedover langs elven, ute av syne for de andre. Lille runde røde kom raskt opp, og alt det praktiske fløt som det skulle femte dagen på tur. Halvveis til Røros og vel så det.

Teltplassen ved Bolagen

Dag 6: Over Viglen og nesten til Ljøsnåvollen

Denne dagen var vi tidligere i gang: Da vekkerklokken vaslet at det var på tide å våkne, satt vi allerede med grøtskjeen i hånden. Utenfor sang elven den samme sangen den har holdt på med lenge før vår tid, og det lå små dråper på teltduken etter natten som var. Utenfor lå skyene og ventet mellom fjellene, men de så mildere ut i gemyttet enn på lenge.

Pakking og oppvask (skuresvamp er trikset) gikk som det skulle, og snart krysset vi både et reingjerde og riksgrensen. Høydemeterne fordelte seg pent opp gjennom dalen – dette skulle vise seg å være en av de fineste etappene på turen, med flotte utsyn og variert terreng.

Flott utsyn på vei opp på Viglen-massivet

Helt oppe i skardet står det en nødbu, et svensk «vindskydd» på norsk jord, så der inntok vi dagens polarbrød; vi er i gang med andre halvdel av alt på matfronten, og det merkes godt på sekkevekten (samtidig som vi har blitt betydelig sprekere). Etter å ha lukket forsvarlig etter oss og heist sekkene opp på ryggen fikk vi ganske umiddelbart svar på spørsmålet om vi skulle legge inn en liten topptur på Storviglen: En byge skyllet over fjellet – det er tegn godt nok for oss.

Nødbu i skardet mot toppen

Nedstigningen mot dalen gikk pent og pyntelig for seg, med stadig mindre stein lenger nede. Nok en byge. Ved skoggrensen stålsatte vi oss for en entusiastisk tilhengerskare på Femundsmarkas maner da vi la jakkene i sekken, men det var befriende lite blodsugere å se.

Inn i skogen

Planen var å fortsette noen kilometer forbi Ljøsnåvollen (betjent, privat), men da stien klatret opp på en tørr mo med gamle furuer ble fristelsen for stor: Slik ser man for seg at det skal være på tur i Femundsmarka. Etter litt leting fant vi et egnet sted litt vekk fra stien og med vann i nærheten.

Teltplassen nært Ljøsnåvollen

Så skjedde det endelig: For første gang på seks dager kunne vi ta av oss stillongsen (som vi også har sovet med) og regnbuksene. Shorts, T-skjorte og middag ute i solen – man skulle nesten tro at det var sommerferie. Det ble en avslappende aften inntil knotten tvang oss inn.

Middag ute
Rundt solnedgang

Dag 7: Gjennom Femundsmarka til Gjetsjøen

Endelig. Natten hadde vært varm (ingen lue), og dagen tegnet allerede til å passe årstiden bedre enn de foregående dagene. Utenfor dikterte flygende punktum nok til en tykk roman innefrokost også i dag. Akkurat da vi var klare til å ta ned teltet kom en perfekt liten skur, slik at vi skulle få gleden av å pakke vått telt denne dagen også.

Femundsmarka

Iført shorts og T-skjorte travet vi forbi Ljøsnåvollen sæter rett etter avgang. Her snakket vi med andre mennesker for første gang siden dag to, de hadde syklet inn og så ut til å være på dagstur. I det hele tatt skulle dette bli den dagen hittil med flest «hei» langs stien.

Man får lyst til å padle kano

Det første stykket gikk turen gjennom furuskog med store steiner og tørr reinlav. Så flatet terrenget ut, og vi stod midt i et kanoparadis som på mange måter minnet om Fjorda: Vann, bekker og kanaler omkranset av furuskog og tilrettelagte leirplasser innimellom. I lunsjen kom to av padlerne forbi ved en kort bæring (underholdende å observere forsering av lav bro i stri strøm og stor fart), før vi traff på en familie i Ally-kano ved Langvassbua. Her står også en av de gamle tømmerrennene intakt – det er fint å se at den har blitt bevart. Langs bredden av Feragen skinte solen over blikkstille vann mens vi gikk alene med kleggen i den stille sommerskogen. Hit kommer vi tilake med kano en dag.

Tømmerrenne
Padleparadis

Med Feragen bak oss tok vi fatt på den siste delen av turen, en langstrakt og småkupert ås mellom to fylkesveier. Når vi går ned fra denne er vi straks i Røros sentrum. Selv om det er fint i skogen, var det godt å være tilbake på fjellet igjen. Vi tok av stien på toppen av Gjetsjøhøgda og gikk i dyp og myk mose ned til odden midt på Gjetsjøen. En liten bris lot oss få litt tid ute i finværet i fred for knotten.

Teltplassen ved Gjetsjøen (vi fikk ikke fisk)
Henter vann til neste morgen

Dag 8: Fra Gjetsjøen til Skåkåstjønna

Den åttende dagen brakte som ventet den syvende gjentakelsen av morgenritualene: 7,5 dl vann kokes opp mens havregrøten (på forhånd delt opp i porsjoner) og kaffen fordeles i kopper og kar; spise; pakke; pusse tenner og gå. Sløret sol, bris og oppholdsvær.

Reinlav likner ikke så rent lite på en annen rakker vi har blitt kjent med denne våren

Dagens etappe var av det kronglete slaget, med mange turer opp, ned og rundt formene i terrenget, med de allestedsnærværende trønderske myrene som gjennomgangsmelodi. Heldigvis var vinden fast følge og beskyttet oss mot det meste av den flygende armada som normalt vokter luftrommet her, spesielt der det er myr (dvs overalt).

Gjennom skogen

Vi merket at dette blir den nest siste etappen – sluttmålet er stedet vi må telte for å være sikre på å nå halv fem-toget hjem. Legg til sur vind og litt regn mot slutten, så blir følelsen av transportetappe komplett.

Uansett var det like godt som vanlig å komme frem og få opp teltet. Middag, kaffe, boklesing og rusletur. Alt slik det skal være på tur, med en snikende følelse av at eventyret snart er over for denne gang.

Siste teltplass, ved Skåkåstjønna

Dag 9: Skåkåstjønna til Røros og hjem

Gjennom det skiftende skydekket ble temperaturen i teltet regulert hyppig og brutalt; fra syvtiden begynte Fruen å sette inn kompenserende tiltak i form av maksimal lufting, og før åtte var begge helt ute av posene etter en kjølig natt – og i gang med å lage frokost. Vi hadde god tid, etappen til toget skulle være fort gjort. En liten strekk på madrassen etter frokost, så pakking.

En frisk bris gjorde luftrommet fritt for blodsugere, og vi la i vei i shorts og vindjakke. Det var tydelig at vi nå var ute av langturland og inne i noens nærmark, med stier og skiløyper på kryss og tvers. Den første vi møtte kom oss i møte i skjorte, ny olabukse og pene joggesko; han stoppet oss med et kontant spørsmål: «Har dere sett noen voller?» Litt perpleks nøling senere ble det klart at han mente hustufter som noen skulle ha sett her for førti år siden, før skogen trakk seg så høyt opp. Vi kunne dessverre ikke være til hjelp, men vi lurer fortsatt veldig på hva som var så viktig ved å finne nettopp disse vollene.

Vi kan se målet

Ganske raskt begynte Bergstaden å nærme seg, med den karakteristiske hvite kirken opplyst av solen, og turgåerne som kom imot ble mange. Noen stoppet og lurte på hvor vi kom fra og sa at det var langt da vi fortalte dem det.

Småsætran, Røros

Nede i Røros sentrum myldret det av folk, nesten som på Martna’n; det kunne også rikskringkastingen stadfeste – stedet opplevde det heftigste innrykket av turister noensinne på denne tiden av året, og vi fikk selv se hvordan den meteren vi har lært oss å holde ble kortere og kortere ettersom køene ble lengre. Lunsj på bakeriet, is i solen og pizza til middag, alt i rask rekkefølge – matlysten er det ingenting å si på etter ni dager på tur.

Bergstaden

NORD alias Svenske Järnvegar fraktet oss trygt hjem i et tog merket «NSB» etter vi hadde kjøpt billett i Vy-appen kvelden før. Slik ser altså fremskrittet ut. Uansett var vi godt fornøyde med årets utgave av sommerlangturen, med god valuta for pengene på værfronten.

Ved reisens slutt

Kvartett i trær

Kveldstur i marka – jeg var heldig og fikk med meg denne kvartetten hjem

Vårskitur i Meråkerfjellene

Det er ikke over før det er over, det er faktisk akkurat slik det skal være: Tørre gater, stadig grønnere plener, fuglesang som drukner i duren fra fossilbilen med avgang Fagerlia etter en times morgenøving – musikere har ikke fri selv om det ikke finnes jobb til oss akkurat nå.

På en bensinstasjon møter vi turfølget og kjører nordover og østover i henhold til godt smittevern. Bensinstasjonen på Meråker får besøk, og vi støtter lokalt næringsliv med kjøp av kaffe som ikke er laget på smeltet snø og vann på flaske med kullsyre i stedet for barnåler. Slik luksus! Av med kjøresko og pen ulltrøye, på med netting og skisko.

Vi parkerer innerst i hytteveien som går forbi DNT-hytten Ferslia og legger i vei innover en nedsnødd setervei – tre i Meråker ved to av dem med pulk. Ifølge kartet bør vi følge veien et stykke og så trekke oppover midten av dalen, men trangen til å tråkke egne spor blir for stor idet vi passerer en flott myr (kan man si det?) som skjærer opp i riktig retning akkurat idet veien tar en sving vekk fra målet.

Vårlig over myrene opp fra Ferslia

Det bærer oppover og innover, over myrdrag med krokete furuer, omkranset av tett granskog og enkelte bjørker. Her og der titter vinterslitent gress frem der det er vannsig, og nå og da titter solen ut mellom skyene – akkurat slik det er meldt. Selvfølgelig havner vi i en skråning med litt for tett skog for elegant pulkføring, og på ett sted må sjølen også spenne av seg pulken for å lete etter gangbar snøbro over en litt for våryr elv. Det er sjelden noe stort problem når våren ikke er kommer lenger enn her.

Med avgangstid fra bilen klokken halv tre og litt terreng å forsere blir det rådslaging i lunsjen, i ly av et lite skogholt. Nå som vi er ute av skogen, skal vi dra over fjellet? Klokken er nesten fem. Inspirert av brødskiver og kakao slår vi fast at det er lenge lyst i Midt-Norge i mai og tramper oss oppover i den stadig mindre råtne snøen, vi satser på å finne ly og ved innerst i Koltjønndalen et sted.

Noen av oss tar frem snøbrillene, for det er meldt en del vind, men det blir ikke så ille. Midtveis passerer vi noens teltplass med høye levegger, så det kan nok blåse friskt her. Vi holder god fart til pulktur å være, og etter en grei nedkjøring finner vi en perfekt teltplass i en elvesving ganske med én gang vi kommer ned. Trampe plass, rulle ut duken og få i stengene og pluggene. Jeg går etter ved og kommer straks tilbake – her er det ikke mange andre som har hatt behov for noe brennbart.

Bålplassen vi har laget oss er godt i ly for vinden, og vi inntar den tradisjonsrike ankerdrammen, selvfølgelig med ostepop, før vi varmer vann til mat og får Kaffelars på plass over flammene. Det blir en kveld slik kvelder skal være på tur, og klokken har såvidt bikket midnatt når vi graver ned glørne og tenner teltlykten i taket på Lille Runde Røde. Litt baksing senere er alle plassert i respektive poser, i to telt med smittefaglig forsvarlig avstand (det andre er énmannsteltet mitt, utlånt for anledningen; det får her sin vinterdebut).

Neste morgen starter langsomt. Klokken står på ni, og vi slumrer kollektivt i tre kvarter før vi klatrer ut og fyrer opp primusen. Havregrøt, kaffe, rolig stemning, vi koser oss på tur, slik det skal være.

Vi river leiren etter frokost

Selv om det er mer skyer og tidvis litt nedbør i dag, ligger skydekket høyt, så navigasjonen er enkel. Planen er å ta seg opp i skardet over mot Slåggån og holde høyden inn mellom Kjølhaugan og Storsjøhøgda. Det er lett å gå her oppe, snøen er fastere og vegetasjonen glissen. Her og der passerer vi mellom nakne rabber. Fra toppen av skardet kan vi speide (lengselsfullt?) over mot det som er det forbudte nabolandet, hvor en tur over grensen koster deg 10 dager i karantene ved hjemkomst. Vi ser ned på en vik i Skalsvattnet, hvor jeg har vært før, og nordover mot Sandvika hvor jeg har overnattet på Bellingstua.

Blåberga kikker fram fra skyene

Solen titter såvidt frem, og vi vrenger karavanen opp på en bar rabbe og ruller ut et underlag. Turfølget (hun heter Kristin og er kjempehyggelig) drar frem enheten sin og foreviger smilet. Omtrent fire femdels lunsj senere kommer en skikkelig snøbyge og driver oss opp på skiene igjen. Ekte trøndervær hører med, selv om man alltid drømmer om noe ganske annet når man går tur i mai (skjønt, jeg kan leve med å ikke kunne vrenge ansiktet av meg, som jeg måtte etter en maitur på Blefjell for mange år siden med pils i solveggen og solfaktor 6).

Frisk avslutning på lunsjen

Vi har bestemt oss for å gå ganske nært sivilisasjonen før vi gir oss. Meldingen for morgendagen er ikke så hyggelig, og mellom oss og bilen er et tjukt belte trøndersk granskog, slik det måtte bli om vi ville få til en fin runde. Nedbøren vaker mellom snø og sludd, og vi må opp med presenningen mellom noen trær. Vi har lagt leiren ved en elv som går åpen – rennende vann er luksus på vintertur.

Det blir en kaldere kveld enn dagen til tross for at været er mildere, med vind, sludd og regn. Ankerdrammen varmer bare litt og flere av oss er våte på føttene (mine skisko var egentlig helt ferdig med det siste verset i fjor…). Når forholdene er som dette er det mye kaldere på vintertur enn når det er ti minus og tørt. Vi spiser, fyrer og hutrer oss til sengs rundt midnatt.

Den neste dagen blir som forventet. Frokost i ly av presenningen, ta ned våte telt og starte nedstigningen langs myrene. Turfølget stopper for en selfie og sjekker ut-appen – vi skal stå omtrent midt på DNT-stien. Man kan alltids håpe de har ryddet pent og at det er en slags passasje mellom alle trærne. Så mye for håpet…

Det eneste bildet av meg fra turen, innsjøen Feren i bakgrunnen

Når man går langtur tvers gjennom dette landet, går man som oftest på veien gjennom store deler av det som før het Nord-Trøndelag. Vi kunne også gjort det her – parkert pulkene i enden av veien og trasket tilbake til bilen – men vi har nå slikt å gjøre, så vi trekker, lirker, lurer og banner pulkene meter for meter gjennom skogen. De har sitt eget lille prosjekt med å lete etter gjenglemte påskeegg under trærne og alle andre steder det er fordypninger i snøen, når de ikke kaster seg over en busk i et slagsmål ingen av dem kan vinne. Noen av bekkene tar litt tid, både for å finne en passende passasje med sterk nok snøbro, og for å få folk og utstyr ned i kløften og opp igjen.

Omsider når vi enden av en hyttevei og kan finne tilbake til et slags normalt tempo den siste kilometeren. To av oss går for å hente bilen og snart har vi spølt oss tilbake til sivilisasjonen i Meråker. Kaffe igjen, og en pølse. Vi vinker farvel til hyggelig turfølge og stålsetter oss for utpakking og tørking av utstyr i hele huset.

Med det er årets skisesong over. Det gjorde godt med en tur i vinterfjellet etter at påsken ble avlyst.

Mørketid

Var en tur i Hammerfest i starten på uke 2. Fikk med meg noen bilder hjem.

52 uker, 52 bilder

Her er de – alle 52 bildene fra 52-ukersprosjektet 2019

Uke 52: Grønn jul i sorthvitt

Lille julaften måtte vi bråstoppe på Vestlandet og ta med oss dette bildet før vi kjørte over fjellet. Og med det var de 52 ukene forbi.

Uke 51: Solstreif på Liadalsnipa

Det var bare såvidt solen kom seg over fjellene og mellom skyene i horisonten, men jeg fikk med meg et bilde av Liadalsnipa i Ørsta hjem fra tur i strandkanten denne siste lørdagen før jul.

Uke 50: Dagens siste motlys i Langdalen

Skisesongen har startet godt, og dét på den «riktige» siden av jul.