#11: November – fiss-moll/blå (Stállo)

Et speil ingen stein makter å knuse
Et speil ingen stein makter å knuse
#11: November - fiss-moll/blå (Stállo)
/

Det er november og dagene blir kortere inntil de i nord bare er en mørkeblå skygge av seg selv. Scriabin ser blått når han hører fiss-moll, og Ernst Pauer følger opp med å beskrive tonearten som mørk, mystisk og overnaturlig, en toneart full av lidenskap. Som en variasjon spiller jeg denne månedens fantasi på engelskhorn, slik at det klingende resultatet blir h-moll og gir mystikken et anstrøk av melankoli.

Fortellingen er inspirert av Knud Just Qvigstads Lappiske eventyr og sagn og inneholder enkelte sitater fra diktene til Nils-Aslak Valkepää, også kjent som Aillohaš.

Som en innramming er fjellsiden i ferd med å komme til syne rundt de modige gule prikkene som symboliserer menneskenes tilstedeværelse i mørketiden: Selv om selve himmelen går mot en lysere nyanse av mørkeblått blir fjellene værende svarte, kun synlige gjennom ikke å synes. Kvelden før hadde de vært tause under de grønne båndene som var strukket over himmelen. Du skal ikke utfordre nordlyset, tar hun seg i å tenke, for det er broen mellom gudeheimen og jorden, ifølge gammel samisk tradisjon.

Denne dagen vil aldri komme helt til syne her, den blir værende blå de få timene den varer, inntil den synker tilbake ned i det svarte, når fjellene forsvinner og trekker fargen i himmelen ned i seg slik at bare de modige gule prikkene ved foten av fjellsiden vitner om at det er noe utenfor byen og byens lys. Allerede etter lunsj vil turistene flokke seg på fortauene utenfor hotellene for å bli kjørt vekk fra alt lyset i håp om å få skimte det grønne lyset alle kunne se fra byen kvelden før. Om strømmen går, er det alt vi vil se.

Om alt vi kan se er lyset verden reflekterer tilbake fra gjenstandene den inneholder, hva ser vi da en helt blå dag som forsvinner? Tolv sekundmeter vind biter i kinnene utenfor svingdørene, hun går vekk fra vannet. Fra vinduet på rommet kunne hun se en flytende badstue i havnen hvor de morgenfriske alt er ferdige med dagens salte bad. Kald is klyper seg fast i fortauene, i kjørebanen er den skitten av fin sand.

Hadde han ikke plystret? Kvelden før, da han også skulle henge opp jakken sin på restauranten og tilfeldigvis hadde kommet borti henne, igjen? Hvordan han hadde snudd seg mot kollegaen for å avlevere en morsomhet idet hun hadde snudd på hælen for å sette blikket i ham? Den samme kollegaen som alltid skulle dekke opp for ham, som alltid holdt seg nær alfahannen sin.

Før køen av folk med munnbind dirigert av vektere krysser hun veien og støtter seg på et bygningsgjerde opp mot en bussholdeplass og en dagligvarebutikk. Hovedgaten har en bred stripe hard snø mellom de bare fortauene, et hvitt bånd som de grønne kvelden før, strukket ut under de modige gule prikkene som henger i luften og minner om den nært forestående høytiden. Musikken fra verdens minste bar, en rakett alene i natten, høres helt ut hit.

Hun krysser hovedgaten og er overraskende fort ute av sentrum, biblioteket smiler under myke linjer lenger bort i den neste gaten hun krysser. Seminaret hun er på har innstilt fysisk oppmøte etter utbrudd av en ny variant som har krysset verdensdeler på en uke. PC’en er logget inn med kamera og mikrofon avslått på hotellrommet, og friheten føles ekstra tilstede når det er noe ulovlig ved den.

Ved en skole går fortauet under en vei i en firkantet betongtunnell som kaster fottrinnene frem og tilbake mellom alle de parallelle flatene, slik nåtiden og fortiden har det med å smelle frem og tilbake mellom ørene på en når det er stille. Et hvitt bygg med parallelle flater flyter vekk fra det indre øyet da himmelen og vinden er tilbake rundt ørene på henne. Hun trekker det lange grønne skjerfet tettere om halsen, det er et av de få som er strikket av garn som faktisk klør, men det er strikket av bestemoren, i et telt under nordlyset. De snakket aldri samme språk selv om de var født og oppvokst i samme land.

Etter å ha vaset seg vekk ved å velge retning på måfå i alle kryss passerer hun et lavt nittitallsbygg som skjermer et slags tun og bak det igjen et hvitt bygg med parallelle flater, ledsaget av en sterk følelse av dèja vu. Skriften på veggen forteller om byggets funksjon, og hun går inn hovedinngangen og bort i resepsjonen, bryr seg ikke med å ta turen om garderoben før hun følger skiltingen inn i den første utstillingen.

Føttene synker dypt ned i porøs snø. Og det er noe som mangler. Hun snur seg og ser seg tilbake. Stri lyng stikker opp gjennom snølaget, blank is glatter ut fordypningene i stein og berg. Toppen av fjellsidene på begge sider tegner opp en dal som går slakt oppover og innover i fjellet, og hun ser et elveleie et stykke til venstre for seg, hvor vierkjerr og en og annen fjellbjørk står med bøyd rygg langs bredden.

Det er ingen tid å miste, for det er ingen tid. Om steder kan komme og gå må også tiden kunne det. Hun har ingen fotspor bak seg, selv om hun har gått hit. Prøvende går hun noen skritt fremover, og vinden fyller sporene med snø nesten umiddelbart. Så snur hun og går nedover dalen i stedet: Det er størst sjanse for å finne folk i lavereliggende terreng, resonnerer hun snusfornuftig, selv om hun hverken ser spor, kraftlinjer, bygninger eller andre tegn på at det er mennesker her. To hvite ryper tar til vingene da hun passerer en liten haug, ellers er det bare vinden og det blå midtvinterslyset.

Alle lydene fra byen som nettopp var der sitter fortsatt igjen i bevisstheten, men snart fyller lyden av snø som blåser over snø alle spor etter dem. Snøen knirker litt, vinden kommer i kast. Hvor langt har hun gått? Dalen hun er i viser seg å være en hengedal, og ute på kanten kan hun se flere snødekte vann i hoveddalen nedenfor, vann og skog. Skog betyr ved og ved betyr varme betyr liv, resonnerer hun igjen, før hun kommer på at hun ikke har så mye som en fyrstikk. Dagen må være på sitt lyseste snart, men det er fortsatt ikke veldig lyst.

        så blå ein himmel i nord

        bårande vidder

        og heilo som græt
        bortanfor livet

        vinden
        vinden

Nede i dalen kommer hun inn på et spor etter det som må være en person og et reinsdyr, kjørerein ut fra sledesporene å dømme. Hun går noen skritt i hver retning utenfor sporet og sammenlikner for å finne ut hvilken vei de har gått. Det blåser mindre her, men det kan ikke være lenge siden noen kom forbi.

Snart hører hun plystring og tilsynelatende ut av ingenting kommer en mann og en liten hund gående. Han er kledd i en gammel kofte og har skaller med gress i på føttene, men ser ikke ut til å reagere på hennes moderne klær. Like fort som han kom er han vekk, og det er ingen spor etter ham selv om det er nesten vindstille og snøen er løs. Plystringen er også borte.

På en liten barflekk et steinkast fra elven ser hun først reinen og så en gamme. Hun banker på døren før hun åpner den og blir møtt av lukten av kaffe. En same på hennes egen alder sitter ved gruen, også han i klær som ser historiske ut. Han sier noe på bestemorens språk. Hun svarer ham på norsk, og så sier han noe annet på samisk og peker på en plass ved gruen før han strekker seg etter en kopp som henger på en krok i taket.

Kaffen smaker overraskende godt, når var det sist hun drakk kaffe uten melkeskum? Stillheten er tett inne i gammen, hvor knitringen fra bålet er dempet av det skrå torvtaket som er rett bak hodene på dem: vi ser tysta / på eldens berettelser. Han trekker kniven sin og strekker seg mot henne, hun rygger unna før hun ser at det er en lærsekk han strakk seg etter. Med kniven skjærer han et stykke tørket kjøtt og rekker henne små biter av det, de har en kraftig saltsmak.

Så hører hun plystringen igjen. Samen rykker til og skjelver. Hun spør ham på norsk hva det er.

– Stállo.

Å få noe annet svar virker nytteløst. Plystringen kommer nærmere. Samen holder en øks i hodet og rekker skaftet mot henne. Da hun tar imot holder han pekefingeren opp mot munnen og trekker den store kniven han har i beltet. Så går han ut og smeller døren igjen etter seg. Utenfra hører hun ham si igjen:

– Stállo.

Samtalen som følger gir ingen mening for henne. Hun aker seg forsiktig bort mot en glippe hvor dagslyset siver inn og kikker ut. Stállo har også trukket en kniv nå, og hunden løper rundt dem med halen lavt. Plutselig angriper Stállo og hugger etter samen. De sparker og slår og stikker og hugger. Hunden biter. En ravn gir lyd fra et av trærne i nærheten.

Samen blir liggende under og snur seg mot gammen og vinker på henne. Hjernen kortslutter og hun bykser ut av døren og slår mot hodet til Stállo med øksen, den rammer ham i skulderen og hun mister taket i den. Stállo ligger nede i smerter og rekker henne kniven sin. Samen kommer seg opp og dytter henne vekk idet hun prøver å ta den imot. Han tar heller ikke imot kniven, men sparker i stedet Stállo i skrittet. Så får han tak i øksen og gjør ende på ham.

Ravnen tar til vingene; tusener av år / den ensomme fuglen. Det blir stille rundt dem. Hunden snuser på eieren sin og begynner å slikke sårene. De ser på hverandre. Hun legger merke til at skulderen til Stállo er hel der øksen traff, selv om koften har revnet. Hunden slikker andre sår. Hun plukker forsiktig opp øksen og hugger til mot hunden. Denne gangen rammer hun hodet. Stállo rører på seg og samen gjør ende på ham nok en gang.

Hun må ha blunket, for der er ingen Stállo. I stedet er det et stort stykke torv løselig formet som en mann som ligger der. Hunden har blitt til en liten stubbe. De ser på hverandre et øyeblikk. Øksen står i stubben. Han sparker torvstykket utover og spytter før han går inn i gammen igjen.

Det er helt stille. Kjørereinen til samen flytter litt på seg, som om den er pinlig berørt av stillheten mellom de to som står der ute. Ingen fugler, ingen vind. Adrenalinet begynner å slippe taket i henne og hun er sliten, kjenner at hun er i ferd med å begynne å fryse. Hun åpner døren til gammen, vender verden ryggen og går inn i varmen og fraværet av ord for å være nær det eneste andre mennesket i verden.

Da hun går ut av gammen i et nødvendig ærend senere på kvelden står hun igjen på fast grunn i museet; hun smiler til resepsjonsvakten som ser på klokken og spør om det ikke var så interessant siden hun var så tidlig ferdig. Til det har hun ikke så mye svar, hun krysser plassen utenfor og stiller seg ved busstoppet på motsatt side av veien. Bussen tar henne gjennom formiddagsstille boligfelt tilbake til bykjernen og musikken fra raketten som reiser alene gjennom vinteren under de modige lysende prikkene.

På kiosken kjøper hun en stor svart kaffe før hun følger de islagte fortauene tilbake til hotellet. En kjent plystring følger henne inn i heisen.

– Oi, sier han, snubler liksom litt i døråpningen og sneier borti baken hennes mens han ler mot kollegaen som alltid henger på.

Hun strekker ut hånden og legger den kjærlig rundt halsen på mellomlederen som kaller seg sjef, merker blikket hans trenge dypt inn i de grønne øynene hennes, de han tidligere en gang har sagt at minner om nordlyset; nordlyset som hun vet at er broen mellom menneskene og gudeheimen. Så knuser hun ballene hans med kneet og dytter ham mot speilet så heisen rister; han siger ned på gulvet. Idet døren går opp slenger hun den skoldende varme kaffen i fjeset på kumpanen hans før hun går ut og på rommet sitt for å pakke kofferten.

Klærne hennes lukter bål, og hun har blod på hendene.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.