Posts in Category: Friluftsliv

Langtur fra Tydal til Røros

Når man skal på tur, får naturen bestemme: Den planlagte turen fra Aurland til Gol måtte legges til side for et alternativ uten to meter snø og flomstore elver. Da ble nærliggende fjellområder redningen.

Det er en rolig dag én: Sekundviseren deler hver time frem til avreise i seksti like deler, og for hvert tredje tikk stemmer kranen på kjøkkenet i med én dråpe som smeller i vasken, slik den har gjort litt for lenge nå. Kanskje har stillheten fra fjellet ankommet allerede før vi drar. Bussen opp til startstedet forlater byen først klikken to, med ankomst Væktarstua i Stugudal (Tydal) tre og en halv time senere (med bussbytte i Selbu). Sekkene tynger allerede på vei opp fra gårdsplassen, vi har med rundt tolv kilo mat for inntil elleve dager med forflytning. Målet er å ankomme Røros før maten tar slutt, og det mener vi å ha god margin til.

Tredje stedet vi går innom har avis til oss, og med nesene begravd i hver vår del av denne, går bussturen fort, inn og ut av regnskurer gjennom de myke dalførene i indre del av søndre Trøndelag. Øynene tar etterhvert opp en gammel vane med å vurdere mulige krysningssteder i elvene vi ser fra vinduet, snart er det tur, ingen dekning og gangfart i halvannen uke. Værmeldingen er ny hver gang vi sjekker, men det går uansett i trøndervær – stabilt vekslende.

Sjekker busstidene i Dronningens gate

Dag 1: Væktarstua-Villskardsjøen

Solen skinte og folk spiste is utenfor da vi gikk av bussen ved Væktarstua hotell og takket en blid og hyggelig bussjåfør/postbud/etc for turen. De siste forberedelsene tok til: Snøre støvler, helle ut vannet fra flaskene og finne starten på stien som skal ta oss opp gjennom bjørkeskogen til høyfjellet, opp dit vi skal fri oss fra alle stier og gå dit vi vil ettersom turen blir til.

Vi hadde sett oss ut Villskardsjøen som første mål, klokken var halv seks ved avmarsj. Høydemeterne kom jevnt, og etter omlag tre timer møtte vi velkomstkomitéen oppe på fjellet: En enslig tamrein på streif og en skikkelig skur i samme ærend. Til vår store overraskelse stod det allerede et telt oppe ved vannet, så vi skyndte oss over utløpet (steingås enkelt) og fikk opp teltet på neste odde.

Like etter freste primusen i forteltet, og regnskuren gled langsomt over i kveldssol på toppene rundt oss.

Teltplassen ved Villskardsjøen

Dag 2: Villskardsjøen via Skarddøra til Skarddørssjøan

Den andre dagen kom og gikk noen ganger før den tok til for alvor. Regndråper på taket. Rasling i duken. Behov for å snu seg over på siden eller tilbake på ryggen. Alvoret var det Fruen som stod for, en god stund før klokkeslettet vekkerklokken var stilt inn på: «Ej é svolta!» Hva kan man da gjøre, annet enn å fyre opp primusen og koke vann til havregrøt og kaffe?

Vi tok avsted fra leirplassen fem over halv ti. Planen om å sprette opp på en topp med sekkene stående i Villskarddøra har blitt erstattet med en enklere tur rundt fjellet og gjennom den langt mindre ville Skarddøra i stedet – skybasen hevet og senket seg nedover fjellene rundt oss. Fjellbuksene lå i sekken, og sekken hadde i likhet med oss fått regntøyet på, det var trøndervær i vente.

En liten lomme med finvær før avmarsj

Turen tok oss på frihånd rundt fjellet til vi nesten var innerst i Skarddøra, så langs T-merket sti videre innover til svenskegrensen. Her møtte vi et følge på tre som hadde gått fra demningen i Sylsjöen, også de på svensk gjennomreise i trygg avstand fra potensielt smittefarlige svensker.

Her ble vi innhentet av både regn og sludd, men vi fikk til en rask lunsj i tilnærmet oppholdsvær før vi returnerte til Furet Værbitt. Vi steingikk innosen til vann 1078 og tok bakkene opp til den siste av Skarddørssjøan, 1118. Denne var faktisk halvveis islagt, og den beste teltplassen ganske vindutsatt, så det ble en innekveld i regnet, med innlagt fotoekspedisjon mellom bygene.

Teltplassen ved Skarddørssjøan

Dag 3: Skarddørssjøan øst for Hydda til Store Hyddsjøen

Dagens etappe skulle bli av de enklere navigasjonsmessig: Rett øst over åsen bak teltplassen og så langs et vassdrag nedover dalen resten av dagen. I begynnelsen var terrenget medgjørlig, selv om regnet hamret ned, også da vi inntok lunsjen inntil en stor stein – der var det i det minste litt mindre vind.

Vi trengte ikke å se ut for å avgjøre hva slags vær det var, og Fruen gjorde litt lett yoga mens jeg slumret videre en stund. Heldigvis sørger vi alltid for å ha alt som trengs til frokost liggende klart i forteltet. Været var akkurat det samme da alt var klart, så vi fikk gleden av å starte turen med å gå oss varme etter å ha pakket teltet i regn og vind.

Underveis, i trøndervær

Det var Fruen som sa det: «Det er egentlig fin natur her». Vi hadde fått en liten lomme med oppholdsvær hvor det lysnet litt, og hun hadde rett: Det er fint. Til det «gode» været hadde vi fått litt mer å jobbe med på terrengfronten, småkupert med fin veksling mellom vier, einer og myr, ispedd en og annen elvekryssing. Likevel: Ved å velge denne siden av vassdraget unngår vi et langt vad ved Hyddkroken (vi har undersøkt, og det skal være mulig å komme over der). Heldigvis ble terrenget lettere etterhvert ettersom vi nærmet oss Hyddsjøen. Her så vi litt andre folk på avstand, før vi fikk opp teltet i rekordfart så fort vi var over riksgrensen igjen. Da teltet stod sluttet det endelig å regne (i alle fall for en liten halvtimes tid).

Teltplassen ved Hyddsjøen

Dag 4: Hyddsjøen til navnløst vann før Vauldalen

Vi var lovet lettere vær, men utenfor holdt regnet på slik det hadde gjort siden kvelden før; det ble en sen morgen – vi har ingen middagstid å rekke. Da vi endelig kom oss ut etter frokost, stanset det plutselig å regne. Jeg hadde plastposer i våte sko.

Dagens plan var å følge Hydda ned til Hyddkroken og ta opp en kjerrevei derfra over mot Vauldalen. Siden terrenget nede ved elven så krevende ut, trakk vi opp i høyden – slik kunne vi også utnytte myrene nedover og unngå skogen lengst mulig.

Innover myrene – snart må vi bakse med skogen

Denne dagen så vi spesielt mange fugler, med en majestetisk ørn som høydepunktet. Skyene fortsatte å gli til side, og i lunsjen måtte vi frem med både solkrem og T-skjorte. Det siste satte myggen spesielt stor pris på, så det ble korte stopp i varmen resten av dagen.

Hydda, nært Hyddkroken

Skogen bød som ventet på motstand, men vi lirket oss videre via lysninger, dyretråkk, myrer og grensegater. Noen steder måtte vi legge inn ekstra innsats og gå rundt, siden det kan være vanskelig å komme over elvene på flate myrer (hvor de som oftest meandrerer stille og dype uten stein å trå på). Vel nede ved Hyddkroken gikk vi for å inspisere vadeplassen før vi tok avsted oppover kjerreveien – det ville vært et enkelt, men langt, vad om vi hadde kommet den veien.

Etter fire dager i terrenget var det godt å kunne lange ut og legge kilometerne bak oss uten omveier, og etter en time var vi fremme ved et idyllisk tjern nær toppen av veien over til Vauldalen. En liten million summende plageånder fortalte oss at valget sto mellom å spise middag inne eller selv bli middag ute; vi valgte det første uten videre betenkningstid. Da kvelden kom fikk vi heldigvis fritt nok luftrom til å kunne tasse litt rundt utendørs.

Teltplassen ved det navnløse vannet på toppen av bakken
Solnedgangen

Dag 5: Via Vauldalen til Bolagen

Solen var oppe før oss (den står tross alt opp mellom tre og fire), men vi så ikke noe til den. Vi lå heller og slumret til lyden av regn på duken til det var blitt langt på dag, pakket vått telt og gikk avsted i duskregnet som gradvis avtok mens lukten av våt skog tiltok da vi la fjellet bak oss på den smale kjerreveien (dvs ATV-veien). Kjeks og vann ved en bro, smile og hilse da vi møtte to voksne damer på tur motsatt vei, betydelig mer velluktende enn oss.

Turens rytme har på dette tidspunktet i turen begynt å sette seg i kroppene, og sekkene har blitt mer medgjørlige etter halvgått distanse – vekten reduseres med nær 1200 gram i døgnet. På vei og sti blir det en annen tur: Vi blir mindre delaktige i dialogen med landskapet når vi ikke selv må avgjøre hvor vi skal over og når vi skal gå rundt. Det er også godt: Turen flyter lettere, kilometerne legger vi bak oss halvannen gang raskere og skog er ikke lenger en utfordring med potensielt høyt frustrasjonsnivå (men der er like mye mygg for det; Fruen har fått et ikke tellbart antall i en klynge på hver skulder).

Fjellfie

Kjerreveien ble til bedre og bedre grusvei og munnet til slutt ut i en smal stripe asfalt som til vanlig binder nabolandene sammen – nå lå den bare der, regnvåt og stille. Stille var det også ved tollstasjonen, og ved turisthotellet, og på campingen. Det var som å gå gjennom en spøkelsesby: Mørke vinduer. Ingen trafikk. Ikke så mye som et vindpust eller lukten av en enslig vaffelplate fra kaféen.

Gammel låve og fargespill i en åker i Vauldalen

Det ble et kort mellomspill: Vi tok inn på DNT-stien i retning Ljøsnåvollen og møtte igjen lukten av våt skog og myr. Og vi møtte myggen. Det ble ingen diskusjon rundt forslaget om å skyve på lunsjen til vi var over skoggrensen, hvor vi kunne være heldige å få litt vind. Stien her må være en av de mindre brukte: Mange steder ligger det knekte trær over den, og oppe på fjellet blir den ofte borte mellom de værslitte røde merkene.

Stien gjør en sving innom nabolandet

Ganske akkurat klokken syv kom vi ned mot utløpet av innsjøen Bolagen, hvor vi fant to ting: Et annet telt og et informasjonsskilt om hvordan man skal te seg i møte med moskus, som det tydeligvis finnes her. Ingen av delene bekymret oss, og vi fant lett en teltplass nedover langs elven, ute av syne for de andre. Lille runde røde kom raskt opp, og alt det praktiske fløt som det skulle femte dagen på tur. Halvveis til Røros og vel så det.

Teltplassen ved Bolagen

Dag 6: Over Viglen og nesten til Ljøsnåvollen

Denne dagen var vi tidligere i gang: Da vekkerklokken vaslet at det var på tide å våkne, satt vi allerede med grøtskjeen i hånden. Utenfor sang elven den samme sangen den har holdt på med lenge før vår tid, og det lå små dråper på teltduken etter natten som var. Utenfor lå skyene og ventet mellom fjellene, men de så mildere ut i gemyttet enn på lenge.

Pakking og oppvask (skuresvamp er trikset) gikk som det skulle, og snart krysset vi både et reingjerde og riksgrensen. Høydemeterne fordelte seg pent opp gjennom dalen – dette skulle vise seg å være en av de fineste etappene på turen, med flotte utsyn og variert terreng.

Flott utsyn på vei opp på Viglen-massivet

Helt oppe i skardet står det en nødbu, et svensk «vindskydd» på norsk jord, så der inntok vi dagens polarbrød; vi er i gang med andre halvdel av alt på matfronten, og det merkes godt på sekkevekten (samtidig som vi har blitt betydelig sprekere). Etter å ha lukket forsvarlig etter oss og heist sekkene opp på ryggen fikk vi ganske umiddelbart svar på spørsmålet om vi skulle legge inn en liten topptur på Storviglen: En byge skyllet over fjellet – det er tegn godt nok for oss.

Nødbu i skardet mot toppen

Nedstigningen mot dalen gikk pent og pyntelig for seg, med stadig mindre stein lenger nede. Nok en byge. Ved skoggrensen stålsatte vi oss for en entusiastisk tilhengerskare på Femundsmarkas maner da vi la jakkene i sekken, men det var befriende lite blodsugere å se.

Inn i skogen

Planen var å fortsette noen kilometer forbi Ljøsnåvollen (betjent, privat), men da stien klatret opp på en tørr mo med gamle furuer ble fristelsen for stor: Slik ser man for seg at det skal være på tur i Femundsmarka. Etter litt leting fant vi et egnet sted litt vekk fra stien og med vann i nærheten.

Teltplassen nært Ljøsnåvollen

Så skjedde det endelig: For første gang på seks dager kunne vi ta av oss stillongsen (som vi også har sovet med) og regnbuksene. Shorts, T-skjorte og middag ute i solen – man skulle nesten tro at det var sommerferie. Det ble en avslappende aften inntil knotten tvang oss inn.

Middag ute
Rundt solnedgang

Dag 7: Gjennom Femundsmarka til Gjetsjøen

Endelig. Natten hadde vært varm (ingen lue), og dagen tegnet allerede til å passe årstiden bedre enn de foregående dagene. Utenfor dikterte flygende punktum nok til en tykk roman innefrokost også i dag. Akkurat da vi var klare til å ta ned teltet kom en perfekt liten skur, slik at vi skulle få gleden av å pakke vått telt denne dagen også.

Femundsmarka

Iført shorts og T-skjorte travet vi forbi Ljøsnåvollen sæter rett etter avgang. Her snakket vi med andre mennesker for første gang siden dag to, de hadde syklet inn og så ut til å være på dagstur. I det hele tatt skulle dette bli den dagen hittil med flest «hei» langs stien.

Man får lyst til å padle kano

Det første stykket gikk turen gjennom furuskog med store steiner og tørr reinlav. Så flatet terrenget ut, og vi stod midt i et kanoparadis som på mange måter minnet om Fjorda: Vann, bekker og kanaler omkranset av furuskog og tilrettelagte leirplasser innimellom. I lunsjen kom to av padlerne forbi ved en kort bæring (underholdende å observere forsering av lav bro i stri strøm og stor fart), før vi traff på en familie i Ally-kano ved Langvassbua. Her står også en av de gamle tømmerrennene intakt – det er fint å se at den har blitt bevart. Langs bredden av Feragen skinte solen over blikkstille vann mens vi gikk alene med kleggen i den stille sommerskogen. Hit kommer vi tilake med kano en dag.

Tømmerrenne
Padleparadis

Med Feragen bak oss tok vi fatt på den siste delen av turen, en langstrakt og småkupert ås mellom to fylkesveier. Når vi går ned fra denne er vi straks i Røros sentrum. Selv om det er fint i skogen, var det godt å være tilbake på fjellet igjen. Vi tok av stien på toppen av Gjetsjøhøgda og gikk i dyp og myk mose ned til odden midt på Gjetsjøen. En liten bris lot oss få litt tid ute i finværet i fred for knotten.

Teltplassen ved Gjetsjøen (vi fikk ikke fisk)
Henter vann til neste morgen

Dag 8: Fra Gjetsjøen til Skåkåstjønna

Den åttende dagen brakte som ventet den syvende gjentakelsen av morgenritualene: 7,5 dl vann kokes opp mens havregrøten (på forhånd delt opp i porsjoner) og kaffen fordeles i kopper og kar; spise; pakke; pusse tenner og gå. Sløret sol, bris og oppholdsvær.

Reinlav likner ikke så rent lite på en annen rakker vi har blitt kjent med denne våren

Dagens etappe var av det kronglete slaget, med mange turer opp, ned og rundt formene i terrenget, med de allestedsnærværende trønderske myrene som gjennomgangsmelodi. Heldigvis var vinden fast følge og beskyttet oss mot det meste av den flygende armada som normalt vokter luftrommet her, spesielt der det er myr (dvs overalt).

Gjennom skogen

Vi merket at dette blir den nest siste etappen – sluttmålet er stedet vi må telte for å være sikre på å nå halv fem-toget hjem. Legg til sur vind og litt regn mot slutten, så blir følelsen av transportetappe komplett.

Uansett var det like godt som vanlig å komme frem og få opp teltet. Middag, kaffe, boklesing og rusletur. Alt slik det skal være på tur, med en snikende følelse av at eventyret snart er over for denne gang.

Siste teltplass, ved Skåkåstjønna

Dag 9: Skåkåstjønna til Røros og hjem

Gjennom det skiftende skydekket ble temperaturen i teltet regulert hyppig og brutalt; fra syvtiden begynte Fruen å sette inn kompenserende tiltak i form av maksimal lufting, og før åtte var begge helt ute av posene etter en kjølig natt – og i gang med å lage frokost. Vi hadde god tid, etappen til toget skulle være fort gjort. En liten strekk på madrassen etter frokost, så pakking.

En frisk bris gjorde luftrommet fritt for blodsugere, og vi la i vei i shorts og vindjakke. Det var tydelig at vi nå var ute av langturland og inne i noens nærmark, med stier og skiløyper på kryss og tvers. Den første vi møtte kom oss i møte i skjorte, ny olabukse og pene joggesko; han stoppet oss med et kontant spørsmål: «Har dere sett noen voller?» Litt perpleks nøling senere ble det klart at han mente hustufter som noen skulle ha sett her for førti år siden, før skogen trakk seg så høyt opp. Vi kunne dessverre ikke være til hjelp, men vi lurer fortsatt veldig på hva som var så viktig ved å finne nettopp disse vollene.

Vi kan se målet

Ganske raskt begynte Bergstaden å nærme seg, med den karakteristiske hvite kirken opplyst av solen, og turgåerne som kom imot ble mange. Noen stoppet og lurte på hvor vi kom fra og sa at det var langt da vi fortalte dem det.

Småsætran, Røros

Nede i Røros sentrum myldret det av folk, nesten som på Martna’n; det kunne også rikskringkastingen stadfeste – stedet opplevde det heftigste innrykket av turister noensinne på denne tiden av året, og vi fikk selv se hvordan den meteren vi har lært oss å holde ble kortere og kortere ettersom køene ble lengre. Lunsj på bakeriet, is i solen og pizza til middag, alt i rask rekkefølge – matlysten er det ingenting å si på etter ni dager på tur.

Bergstaden

NORD alias Svenske Järnvegar fraktet oss trygt hjem i et tog merket «NSB» etter vi hadde kjøpt billett i Vy-appen kvelden før. Slik ser altså fremskrittet ut. Uansett var vi godt fornøyde med årets utgave av sommerlangturen, med god valuta for pengene på værfronten.

Ved reisens slutt

Vårskitur i Meråkerfjellene

Det er ikke over før det er over, det er faktisk akkurat slik det skal være: Tørre gater, stadig grønnere plener, fuglesang som drukner i duren fra fossilbilen med avgang Fagerlia etter en times morgenøving – musikere har ikke fri selv om det ikke finnes jobb til oss akkurat nå.

På en bensinstasjon møter vi turfølget og kjører nordover og østover i henhold til godt smittevern. Bensinstasjonen på Meråker får besøk, og vi støtter lokalt næringsliv med kjøp av kaffe som ikke er laget på smeltet snø og vann på flaske med kullsyre i stedet for barnåler. Slik luksus! Av med kjøresko og pen ulltrøye, på med netting og skisko.

Vi parkerer innerst i hytteveien som går forbi DNT-hytten Ferslia og legger i vei innover en nedsnødd setervei – tre i Meråker ved to av dem med pulk. Ifølge kartet bør vi følge veien et stykke og så trekke oppover midten av dalen, men trangen til å tråkke egne spor blir for stor idet vi passerer en flott myr (kan man si det?) som skjærer opp i riktig retning akkurat idet veien tar en sving vekk fra målet.

Vårlig over myrene opp fra Ferslia

Det bærer oppover og innover, over myrdrag med krokete furuer, omkranset av tett granskog og enkelte bjørker. Her og der titter vinterslitent gress frem der det er vannsig, og nå og da titter solen ut mellom skyene – akkurat slik det er meldt. Selvfølgelig havner vi i en skråning med litt for tett skog for elegant pulkføring, og på ett sted må sjølen også spenne av seg pulken for å lete etter gangbar snøbro over en litt for våryr elv. Det er sjelden noe stort problem når våren ikke er kommer lenger enn her.

Med avgangstid fra bilen klokken halv tre og litt terreng å forsere blir det rådslaging i lunsjen, i ly av et lite skogholt. Nå som vi er ute av skogen, skal vi dra over fjellet? Klokken er nesten fem. Inspirert av brødskiver og kakao slår vi fast at det er lenge lyst i Midt-Norge i mai og tramper oss oppover i den stadig mindre råtne snøen, vi satser på å finne ly og ved innerst i Koltjønndalen et sted.

Noen av oss tar frem snøbrillene, for det er meldt en del vind, men det blir ikke så ille. Midtveis passerer vi noens teltplass med høye levegger, så det kan nok blåse friskt her. Vi holder god fart til pulktur å være, og etter en grei nedkjøring finner vi en perfekt teltplass i en elvesving ganske med én gang vi kommer ned. Trampe plass, rulle ut duken og få i stengene og pluggene. Jeg går etter ved og kommer straks tilbake – her er det ikke mange andre som har hatt behov for noe brennbart.

Bålplassen vi har laget oss er godt i ly for vinden, og vi inntar den tradisjonsrike ankerdrammen, selvfølgelig med ostepop, før vi varmer vann til mat og får Kaffelars på plass over flammene. Det blir en kveld slik kvelder skal være på tur, og klokken har såvidt bikket midnatt når vi graver ned glørne og tenner teltlykten i taket på Lille Runde Røde. Litt baksing senere er alle plassert i respektive poser, i to telt med smittefaglig forsvarlig avstand (det andre er énmannsteltet mitt, utlånt for anledningen; det får her sin vinterdebut).

Neste morgen starter langsomt. Klokken står på ni, og vi slumrer kollektivt i tre kvarter før vi klatrer ut og fyrer opp primusen. Havregrøt, kaffe, rolig stemning, vi koser oss på tur, slik det skal være.

Vi river leiren etter frokost

Selv om det er mer skyer og tidvis litt nedbør i dag, ligger skydekket høyt, så navigasjonen er enkel. Planen er å ta seg opp i skardet over mot Slåggån og holde høyden inn mellom Kjølhaugan og Storsjøhøgda. Det er lett å gå her oppe, snøen er fastere og vegetasjonen glissen. Her og der passerer vi mellom nakne rabber. Fra toppen av skardet kan vi speide (lengselsfullt?) over mot det som er det forbudte nabolandet, hvor en tur over grensen koster deg 10 dager i karantene ved hjemkomst. Vi ser ned på en vik i Skalsvattnet, hvor jeg har vært før, og nordover mot Sandvika hvor jeg har overnattet på Bellingstua.

Blåberga kikker fram fra skyene

Solen titter såvidt frem, og vi vrenger karavanen opp på en bar rabbe og ruller ut et underlag. Turfølget (hun heter Kristin og er kjempehyggelig) drar frem enheten sin og foreviger smilet. Omtrent fire femdels lunsj senere kommer en skikkelig snøbyge og driver oss opp på skiene igjen. Ekte trøndervær hører med, selv om man alltid drømmer om noe ganske annet når man går tur i mai (skjønt, jeg kan leve med å ikke kunne vrenge ansiktet av meg, som jeg måtte etter en maitur på Blefjell for mange år siden med pils i solveggen og solfaktor 6).

Frisk avslutning på lunsjen

Vi har bestemt oss for å gå ganske nært sivilisasjonen før vi gir oss. Meldingen for morgendagen er ikke så hyggelig, og mellom oss og bilen er et tjukt belte trøndersk granskog, slik det måtte bli om vi ville få til en fin runde. Nedbøren vaker mellom snø og sludd, og vi må opp med presenningen mellom noen trær. Vi har lagt leiren ved en elv som går åpen – rennende vann er luksus på vintertur.

Det blir en kaldere kveld enn dagen til tross for at været er mildere, med vind, sludd og regn. Ankerdrammen varmer bare litt og flere av oss er våte på føttene (mine skisko var egentlig helt ferdig med det siste verset i fjor…). Når forholdene er som dette er det mye kaldere på vintertur enn når det er ti minus og tørt. Vi spiser, fyrer og hutrer oss til sengs rundt midnatt.

Den neste dagen blir som forventet. Frokost i ly av presenningen, ta ned våte telt og starte nedstigningen langs myrene. Turfølget stopper for en selfie og sjekker ut-appen – vi skal stå omtrent midt på DNT-stien. Man kan alltids håpe de har ryddet pent og at det er en slags passasje mellom alle trærne. Så mye for håpet…

Det eneste bildet av meg fra turen, innsjøen Feren i bakgrunnen

Når man går langtur tvers gjennom dette landet, går man som oftest på veien gjennom store deler av det som før het Nord-Trøndelag. Vi kunne også gjort det her – parkert pulkene i enden av veien og trasket tilbake til bilen – men vi har nå slikt å gjøre, så vi trekker, lirker, lurer og banner pulkene meter for meter gjennom skogen. De har sitt eget lille prosjekt med å lete etter gjenglemte påskeegg under trærne og alle andre steder det er fordypninger i snøen, når de ikke kaster seg over en busk i et slagsmål ingen av dem kan vinne. Noen av bekkene tar litt tid, både for å finne en passende passasje med sterk nok snøbro, og for å få folk og utstyr ned i kløften og opp igjen.

Omsider når vi enden av en hyttevei og kan finne tilbake til et slags normalt tempo den siste kilometeren. To av oss går for å hente bilen og snart har vi spølt oss tilbake til sivilisasjonen i Meråker. Kaffe igjen, og en pølse. Vi vinker farvel til hyggelig turfølge og stålsetter oss for utpakking og tørking av utstyr i hele huset.

Med det er årets skisesong over. Det gjorde godt med en tur i vinterfjellet etter at påsken ble avlyst.

Gjennom Reinheimen med telt

Er det en nettside som får mye trafikk i sommerferien, er det værvarslingstjenestene, med yr.no i front – også fra oss. I flere år har vi ønsket å besøke Reinheimen nasjonalpark, en av de nyeste (2006) og den 3. største, særlig den delen som ligger øst for det Turistforeningen i markedsføringen kaller Tafjordfjella (hvor vi var i fjor), en del som med overlegg ikke har tilrettelegging for fotturisme i form av stier, bruer og hytter (det finnes enkelte fjellstyrehytter og umerkede tråkk). Da vi fikk oversikt langt nok frem i tid til å ta sjansen, booket vi togbillett til Lesjaverk og retur fra Otta uken etter. Syv dager med gåing og planlagt endestasjon på Billingen Seterpensjonat langs Sognefjellsveien. Jeg fikk én dag hjemme mellom siste spillejobb før ferien og avreise, og den fylte vi til randen med innkjøp og pakking. Klokken ble stilt til 06:30 morgenen etter.


Eit lite frampeik – turen kort fortalt gjennom seks bilder av samme stund:


Det kunne vært én av de mange, en av de dagene som glir forbi med en hvit dyne trukket over hodet, vi bøyer nakken i møtet med hverdager som gjør alt de kan for å gå under radaren. Vi forlot hjemmet til rett tid, så lette i steget som sekkene tillot oss, og kjente en ny svie under fotbladene på vei ned de snaut to hundre høydemeterne fra rekkehuset til Ilsvika, langs den nye snarveien som er bygget her. På føttene hadde vi nyinnkjøpte fjellsko, kun testet på korte turer uten sekk, og enda nyere innleggssåler med en underlig kul midt under forfoten som visstnok skulle ha en viktig funksjon; nå var den bare vond. Luften var sensommerfrisk, og værmeldingen hadde bedret seg ytterligere – nå lå det an til at vi skulle få full sol én til to dager i løpet av den helt blanke uken som bare såvidt kom til syne denne morgenen mellom alle de som allerede hadde vendt tilbake fra ferie.

På stasjonen ble vi møtt av folk i gule vester. Intet opprør på gang, bare en mulighet til å oppleve den autentiske buss-for-Vy-følelsen. Heller det enn vyfast. Vi fant bussen som gikk direkte til Dombås og var såpass tidlig ute at vi fikk kapret et dobbeltsete sammen. Jeg duppet av, Fruen leste aviser. Landskapet åpner seg på en annen måte på vei til tur, vi er allerede i gang med å vurdere motbakker og bekker når vi kikker ut over Drivdalen og Dovrefjell. Turen gikk overraskende fort, og på Dombås stasjon rakk Fruen å springe ned til nærmeste sportsbutikk og kjøpe myggmiddel. Da skulle alt være klart. Raumabanen kjørte med redusert kapasitet, så plassbillettene våre var verdiløse, men etter litt flytting fant vi seter vi ikke ble forvist fra. Passasjeren vi delte firergruppe med prøvde å få i gang en samtale om bompengenes tyrrani, men skiftet raskt tema da han fant ut at vi i det store og hele faktisk er for bompenger, særlig som delfinansiering av vei- og kollektivløsninger i storbyene. Lesjaverk stasjon ble annonsert, vi lempet sekker fra bagasjehyllene; her kan turen få begynne.

Buss for Vy

Å lempe sekk fra tog, pakke kartet opp og avisen ned. Uteluften man skal tilbringe så mye tid i. Andre mennesker som skal sin egen vei. Vi omorganiserer oss på venterommet, besøker porselen, knyter sko. Så venter starten på oss. Vi hadde på forhånd funnet frem til en flott brosjyre fra Lesja kommune som gav oss flere alternativer enn den ene stien som står på kartet, så da var det bare å følge skilting langs grusveiene i starten før de 800 høydemerne som utgjør inngangsbilletten til denne fjellheimen skulle gjøres. Svetten silte og pusten vitnet om mer mat og vin enn trim tidligere i ferien, men vi kom oss opp. Bak oss begynte Dovrefjell og Sunndalsfjella å komme til syne, og kort tid etter vi forlot den merkede rundløypen til Valåfossen tynnet faret seg ut i reinlaven – det siste vi skulle se til noen som helst form for sti på en uke.

Det ligger alltid en slags spenning i den første dagen på tur. Alt er foran en, alle forventningene skal prøves mot en virkelighet vi ikke kjenner annet enn som mer og mindre rotete koter på et kart, en samling med navn på nuter og tjern, en rekke med omtrentlig målte kilometer som skal overbevise oss at det er innen rekkevidde å nå frem til reservasjonen ved et overnattingssted langt vekk. Terrenget her er lettgått og byr på enkel navigering opp en lyngkledd dal langs en bekk vi bruker som ledelinje opp til navnløst tjern 1400. Her er det enkelt å finne teltplass, og Lille Runde Røde kommer raskt opp med begge dørene mer eller mindre i le for det lille draget i luften.

Første teltplass, såvidt over 1400 moh

Her skulle det stått: Det er kveld, og vi inntar dagens ankerdram i teltåpningen mens vi lager middag. Istedet er det ingenting som skjer når vi åpner ventilen på den lille brenneren jeg pleier å ha med på alenetur. Det er åpenbart gass i den helt nye gassboksen, temperaturen er god, ingenting ser ut til å feile primusen i seg selv. Etter å ha demontert hele er vi akkurat like langt, og vi sitter og ser på utsiktene til en uke uten mulighet til å varme middag eller vann til kaffe og frokost. Når jeg har to av en ting, merker jeg dem ofte for å se forskjell, særlig når det er ting som forbrukes. Vi begynte med gassboks A, men fra B får vi i alle fall ut litt gass, kanskje nok til å varme vannet tilstrekkelig. Det blir lunken middag og nesten kald kaffe. Så er det altså mulig å få noe ut av disse boksene, det kan love godt for resten av turen.

Milde kurver i terrenget øst i Reinheimen

Neste morgen våkner vi tidlig, og vi vet at vi har en relativt lang tur foran oss, med litt ulike alternativer avhengig av hvor vi klarer å krysse en elv vi regner med at kan være stor; i bruløst terreng må en ha flere muligheter. Vi er relativt effektive til at det er første morgen og heiser sekkene opp på ryggene, de er ikke så mye lettere av å inneholde en middag og en frokost mindre, og dag to på tur er alltid litt tyngre enn dag én, fordi man ikke har kommer helt inn i turmodusen ennå samtidig som man kjenner på ettervirkningene av dagen før. Heldigvis er terrenget lettgått videre oppover dalen. Små skydotter sniker seg rundt toppene, og vi har fritt utsyn til Dovre- og Sunndalsfjellene på nordsiden av Lesjadalen.

Underveis vender tankene tilbake til primusen, og jeg konkluderer med at det skulle være trygt å operere den uten den store pakningen nederst mot kragen på gassboksen, siden multifuelapparatet kun har den øvre pakningen, den som slutter om stussen på skruventilen på boksen. Det er i alle fall noe å undersøke nærmere. En uke uten kaffe, med kald grøt og kald middag, frister ikke.


Eit lite intermezzo – turen fortalt gjennom plantene vi så:


Vi holder høyden der dalen vi går munner ut i Grøndalen, og vi krysser Grøna enkelt i innosen til Knutsgruvetjønne, en lang spasertur over der elven renner bredt og grunt, dog med enkelte balansesteg over dyprennene; det er mulig denne er verre ved mye nedbør og høyere vannføring, denne dagen var den ingen hindring. Stadig vinner vi høyde, og der vi drar over skaret sør for Sovarhaugen er vi såvidt over 1500 meter før vi slipper oss ned til andre leir ved Søre Grønvatnet (1458). Her er det noe mer steinete, men ikke vanskelig å finne plass til et telt som er rundt én og en halv skilengde i diameter (vet ikke eksakte mål). Før turens andre ankerdram inntas setter jeg meg på en stein med primus og bokser, går over konstruksjonen på nytt. Så demonterer jeg den nedre pakningen og tester. Det er futt i begge boksene, turen er reddet. For sikkerhets skyld lar jeg boksen stå en god stund med primusen på og lukter nøye etter lekkasjer. Å påføre såpevann er lite til hjelp her, det ville ikke gått å se boblene inne der primus møter gassboks. Vi fyrer forstiktig og stopper underveis for å sjekke at alt sitter som det skal.

Ankerdram, middag og litt slakking i teltet med en kaffekopp og utsikt til tinder som én etter én slukes av skydekket. Herfra ser vi blant annet Reinheimens høyeste topp (2015), nabotopp til Gråhø (1945), og den avlange Digerkampen (1944) som vender den bratte østsiden mot oss. Store, oppsprukne breer dominerer; nå og da hører vi steinsprang over bruset av breelvene.

Andre teltplass, ved Grønvatnet

Utpå kvelden tar vi fiskestengene med oss ned til vannet. Det tar ikke storfiskeren fra Ørsta mer enn ti-femten minutter å lande en kvartkilos(?) ørret. Da gir vi oss: Man forsyner seg ikke med mer enn man har tenkt å spise opp. Meierismør, salt og pepper; vi spiser med fingrene fra stekepannen, sittende på en stein med utsikt over vannet, det er snart sengetid igjen. Vi trives på tur.

Den tredje dagen er den så langt lengste og byr på noen små spenningsmomenter: Ruten vi så oss ut i teltet kvelden før ser fullt farbar ut, men vi kan se fra teltplassen at fjellene her har en del små heng og avsatser som potensielt kan skape trøbbel underveis. Vi tar østsiden av vannet og steingår enkelt utløpet i nordenden før vi dreier opp forbi en liten bu som står her og setter kursen for Istjønne (1516). Gårsdagens skyer har gitt plass til et stort lerret av blått, hvor solen alene tilbakelegger sin vante bane sør for oss. Her trekker vi opp bratten og opp til brevannet på østsiden av Digerkampen; vi gleder oss over at det ser ut til å såvidt være passasje langs sørsiden av vannet, via en liten snøbre nedenfor et stup – oppsiden av dette ville vært langt verre å gå.

Der østre del av Reinheimen er myke former og grønne fjell, er vi nå på vei inn i den vestre, hvor fjellene blir gradvis mer alpine utover mot Tafjord og vestlandskysten. Oppe på bandet, mer enn 1700 meter over havet, sparker vi av oss skoene og tar dagens lunsj. Den har vi forskjøvet til såpass sent på turen ved å innta nøtter og kjeks jevnlig, slik at vi kan lade ekstra godt opp før turens første topp. Sekkene legger vi på et fremspring for best mulig synlighet ovenfra, og vi merker oss noen strategiske punkter på motsatt side av dalen i fallretningen til fjellsiden over oss. Disse skal hjelpe oss å finne tilbake til sekkene, som er helt nødvendige for oss her vi nå står minst to dagsmarsjer fra folk i alle retninger. Som en ekstra sikkerhet lar vi GPS’en stå på til nøyaktigheten er nede på tre meter og setter et veipunkt før vi går.

Lunsj

Så spenner vi topplokkene fra sekken på ryggen og begir oss oppover. Med jevne mellomrom ser vi ut siktemerker bak oss og merker oss høyden vi er på, slik at vi kan finne noenlunde samme vei tilbake, og en drøy halvtime senere står vi på toppen og ser fjellverdenen brette seg ut i fullt panorama. Ingen menneskelige inngrep annet enn varden i syne. Dette er verdifullt, ingen må få bygge ned villmarken vår, det vi har igjen av den. Fra toppen passer vi også på å se på vannveiene for å gjøre en slags første vurdering av hva som kan krysses og hva vi bør gå rundt.

Nedturen tar omtrent samme tid som turen opp, noe som ikke er unormalt i steinur. Vi spiser litt snacks før vi går videre mot teltplassen i sørenden av Storvatnet, som vi så ut fra toppen av fjellet. De siste kilometerne blir litt lange med såre føtter i varmen, men etter et par timer kan vi endelig ta av oss sekkene på en svært idyllisk plass, og da kommer teltet fort opp. Ankerdram, middag og kaffe; enkelte deler av dagene begynner å likne på hverandre, rutinene binder turen sammen. Mot kvelden stilner det, og det stadig varmere lyset krabber oppover breer og fjellsider før det tynnes ut i en lys sommernatt. Hodelyktene ligger urørt i sekken.

Nå befinner vi oss midt i smørøyet, og med nok en nydelig morgen – helt stille til å begynne med – er valget enkelt: Vi går for en kort forflytning og ny topptur. Trollkyrkja (1888) så bra ut fra toppen av Digerkampen. Veien går over skardet nord om Søre Bolla til tangen sørvest i Spongvatnet (1515), hvor vi finner plass til Lille Runde Røde. Barfotlunsj og ompakking før vi lemper en stein uti for å gjøre Spongi lettere å steingå på vei opp mot halsen på Trollkyrkja. Det gjør godt å ha en lettere dag etter gårsdagens lange etappe.

Morgenstund ved teltplassen ved Storvatnet

Turen opp er relativt grei; stigningen kommer litt etappevis, men det er bare ett sted vi må klyve, og klyvingen er heldigvis grei. På samme måte som dagen før bruker vi utsikten i fallinjen til å ta ut merker for hvor vi skal være ved hvilken høyde, slik at vi finner klyvepunktet på vei tilbake. Toppen her er ganske flat, men på begge sider er det stup som gjør utsikten verdt høydemeterne – særlig over mot Benkehøa (1943) er det flott, og med tilsvarende vær neste dag blir dette målet, bestemmer vi. Tilbaketuren går lettere enn turen opp, selv om vi bruker omtrent samme tid. Vi fisker litt rundt solnedgang, men kjenner ikke annet enn stein; finværet får skylden.

På dette punktet har vi kommet så langt at tur har blitt den nye normaltilstanden, og dag fem likner de foregående i vær såvel som i gjøremål. Lufte soveposer, spise, pakke telt, pusse tenner, planlegge dagens etappe; en kort en, igjen. Vi krysser Spongi og følger Bollvatnet (1497) på nedsiden av Kyrkjehalsen. Her er det mye stein, og steinen har rukket å bli god og varm av de siste dagenes solskinn. Vi runder vestover opp til Flatvatnet, hvor vi må lete litt for å finne noe som kan kalles en teltplass. Til gjengjeld har noen tatt seg bryet med å bygge benker og bord her, så letingen var verdt det. Dessverre har noen også lagt igjen søppelet sitt her. Vi putter det i søppelposen.

Frokost

Med teltet trygt plassert tar vi oss over utløpet av i enden av Flatvatnet og følger siden oppover mot ryggen av Benkehøa. Her ser vi at det er mange hyller mellom oss og toppen, så vi holder vest et stykke for å unngå de verste av dem, før vi runder nordover mot den første av toppene. Benkehøa er helt uproblematisk å bestige fra den retningen vi kommer fra, og i firetiden står vi på toppen og ser ut fra toppen av stupet og breen over mot Trollkyrkja. Videre nordover ligger en tvillingtopp på nøyaktig samme høyde i følge kartet, 1943 moh, men den ser høyere ut herfra – det gjorde den også fra Trollkyrkja. Slik kan man altså bli lurt; vi lar det uansett være med den toppen vi har besteget. Etter en liten rast tar vi fatt på veien ned, og her havner vi i hyllene vi omgikk på vei opp – det viser seg at de slett ikke er så problematiske som vi trodde. Vi bøyer av for å komme på nedsiden av noen snøfelt for å finne vann i varmen, og begge trekker passe såre føtter opp av fjellstøvlene ved ankomst teltet. Vi spiser, fisker og ser månen gå ned før vi legger oss; vi har vært uforskammet heldige med været så langt, men det er meldt regnbyger mot kvelden neste dag.

Den sjette dagen på tur er akkurat passe lang. Vi pakker teltet i ro og mak før vi runder Nørdre Bolla og tar sikte på omtrent der elven fra Tordsvatnet løper sammen med Spongi, for der er det markert en umerket sti, det vil si mulig vadeplass. På veien dit får vi utsyn mot Karitinden, hvor vi var i fjor, og mot Tordsbu, som ligger fritt til i åpent landskap mellom fjellene. Borte ved elven finner vi en passe vadeplass, men så blir vi oppmerksomme på to stykker som krysser høyere opp. I håp om at de er bedre kjent enn oss – eller kanskje til og med har krysset tørrskodd – går vi dem i møte og forhører oss litt. Det er to jenter som har telt stående ved samme vann vi har sett oss ut, og de har vadet elven like ved. Denne plassen er ikke like egnet som lenger ned på flaten ved sammenløpet, men vi tenker at om de kom seg over, gjør vi det også. Ullsokker, brødposer og crocs. Jo da, vi kommer over, men det er nok litt striere her enn lenger nede. I finværet er det uansett bare godt med litt avkjøling. Her er vi forøvrig for første gang siden dag én såvidt under 1400 meter.

Dalen opp mot Langvatnet (1422) er lettgått, og vi kan se at skyene samler seg rundt oss. På odden som stikker ut i nord finner vi teltplass, vi kan se jentenes telt (i samme farge som vårt) i motsatt ende. Her passer vi på å få oss et lite ettermiddagsbad før regnet når oss; det blir middag inne denne dagen, med lyden av tusen dråper som danser på duken over oss. Etter middag rekker vi såvidt å få på regntøyet og stikke nesen ut før regnet gir seg, og alt er duket for turens mest intense lysshow når solen bikker under skylaget. Det blir ikke noe fisk på oss denne kvelden heller, så da ble det med den ene på denne turen her. Vi tar gjerne til takke med labert fiske om det betyr at vi kan ha det været vi har hatt. Regnet har trukket til side, og vi trekker glidelåsen igjen bak oss den femte og siste natten på tur.

Teltplassen ved Langvatnet

Siste dag starter som de forrige, med blå himmel og godværsskyer. Vi koker en kjele vann, tar av vann til kaffe og heller den tilmålte mengden gryn, nøtter og rosiner opp i resten av vannet. Så får det stå en liten stund før vi heller på litt kaldtvann og koker opp grøten. For å spare vekt har vi kun med oss en kjele og to skjeer – vi er gode nok venner til å dele. En myriade av edderkopper triller ut over bakken når vi pakker teltet, og flere av dem går løs på hverandre; vi rister alt som skal opp i sekken og ser oss som vanlig ekstra godt rundt før vi heiser sekkene på ryggen og forlater en teltplass ingen kan se at vi har brukt. Jentene i enden av vannet har alt gått, vi skal alle ned før tordenbygene kommer mot ettermiddagen.

Store Føysa har gravd ut et snirklende juv som blir dypere ned mot Billingsdalen, og her hvor fjellet er helt grønt blir utsikten fenomenal når man kommer over kanten og kikker utover. Her går det en sti som blir tydelig og lett å følge omtrent fra det punktet bekken fra Langvatnet løper sammen med den som kommer ned fra Skarvedalen; når man kjører forbi Billingen er stien lett synlig fra veien som en gulhvit stripe opp langs en bratt rygg i alt det grønne, det er løs morenegrus som utgjør formasjonene her.

Rett før vi er nede møter vi på jentene fra dagen før, de har tatt en annen vei og kommet ned langs Vesle Føysa. De tilbyr oss skyss, men vi avslår, for vi har reservert rom på koselige Billingen Seterpensjonat. Her lukter det vafler lang vei, og vi slår oss ned på et ledig bord utenfor, mellom bobilturister og motorsyklister. En varm dusj gjør godt, og vi bestiller begge elgburger til middag. Utenfor soveromsvinduet bruser elven som fører alt vannet fra både Store Føysa og Torda forbi, et formidabelt brøl av en foss. Rundt pensjonatet kan man lese mye historie om de ulike broene som har vært viktige for å kunne drive seterdrift her oppe.

Billingen seterpensjonat

Ferskt brød til frokost er en sikker vinner. Vi setter sekkene under trappen inne og går en tur før vi skal ta bussen, den går ikke før halv to. Dagens lille runde går opp på østsiden av Store Føysa og over den naturlige steinbroen, en stor kampestein som har kilt seg i elvegjelet, flat og fin på toppen. Runden er så absolutt å anbefale om noen skulle ha litt ekstra tid til overs og behov for en benstrekk på vei over Strynefjellet en gang, vaflene vi spiser når vi kommer ned likeså. Så er det buss til Otta, god tid til middag, og så toget hjem. Fruen sier det flere ganger: Dette må være en av de fineste turene vi har gått.


Etterspel – tre geologiske fortellinger og tre abstrakte inntrykk fra Reinheimen:

Påskeloffing i Forollhogna

Naboen lurer. Det må man jo når noen fyrer primus i den felles oppkjørslen. Heller det enn å fikse pumpe med frosne fingre i forteltet; det er vel dette som kalles erfaring. Jeg kan ikke fortelle ham hvor vi skal, bare at det er under et døgn til vi skal dit. Vi har nok av kart i skapet og rikt uvalg i fjellterreng innen et par timers kjøring fra hjemmet, hvor vi formelig bare går og venter på at de første gule løvetannhodene skal varsle vårens ankomst og parkeringsplassen på enden av huset skal bli snøfri.

Morgenen etter triller vi ut av byen i retning Kvikne. Sjokoladebolle, kaffe og diesel på Esso på Berkåk. I bommen nederst i Plasseterveien må vi snu og finne noe søndagsåpent: Vipps-betalingen virker ikke, de har ikke lagt inn noen vare vi kan kjøpe. Snart parkerer vi bilen i dyp gjørme nederst i skiløypen mot fjellet. Snøen er våt, solen er alene på himmelen, og vi ser ingen andre.

Klar for seks dager i fjellet

På vei opp møter vi to personer, ellers er det bare motbakkene og oss, og snøen som blir tørrere ettersom vi vinner høyde. Ved et tjern står en flott gamme og utedo, vi lunsjer utenfor under en høy himmel før vi tar de siste bakkene opp til veibommen og grensen mot Forollhogna nasjonalpark. Her tar vi av fra skutersporet inn mot hyttene ved Grøntjern, og etter få meter stopper vi opp ved noen bjørker med tørre grener. Ved. Vi spenner veden på pulken til Fruen, bare for å bestemme oss for at vi like gjerne kan slå leir akkurat her, midt i vårt eget spor.

Gamme på vei opp
Pause på pulkene

Det er vindstille, plassen er flat, og det er rikelig tilgang på ved, samt fri sikt mot kveldssolen. Klokken er seks, og vi kan sette opp teltet i ro og mak uten å passe på ting som kan blåse bort; det er stille i fjellet, bortsett fra rypeskvatring på alle kanter. Vi graver oss en benk med litt ekstra plass til bål ut fra vindretningen og lager turens første middag: Andebryst marinert i hvitløk og ingefær, pitabrød, vårløk og agurk. Vårt nye kjelesett fungerer utmerket. Vi legger den tykkeste og tyngste veden i bunnen og fyrer kaffebål oppå. Årets første bålkaffe er klar idet solen tipper kanten og temperaturen faller markant. Vi legger mer ved på bålet, bare for å bli overrasket over solgangsbrisen: Den har nøyaktig motsatt retning av det lille draget som fikk oss til å lage bålplass der vi gjorde det. Med sitteplassen behørig røyklagt begraver vi bålet og trekker inn for å lese romaner i lyset fra teltlykten. Litt før klokken ni er det tolv minusgrader ute; det er heldigvis meldt mildere utover uken.

Morgenen etter våkner vi til stor aktivitet utenfor, en melodi som skal følge oss i en uke: Rypene våkner med lyset og tar fatt på kurtiseringen, mens solstrålene varmer teltet etter en litt frisk natt, vi regner med at vi hadde et sted mellom femten og tyve denne første natten, kalde neser på morgensiden. Havregrøt med rosiner og nøtter under åpen himmel. Kaffe. God tid. Pakke telt og pulker uten fokksnø noe sted. Det er disse dagene som gjør alle de andre verdt det. En ganske stor kontrast til turen i Børgefjell for noen år siden, hvor vi hadde vind, sludd/snø og vanskelige forhold en uke i strekk.

Første teltleir
Morgenkaffen

Det er en egen og mye bedre følelse å tråkke sine egne løyper innover fjellet. Vi er stort sett alltid enige om veivalgene, begge har vokst opp med fjellskigåing. Terrenget her i Forollhogna er preget av runde høer, brede myrer og slake daler, perfekt for pulktur, eller kanskje en rolig sommer-/høstvandring langs myke lyngheier. Fra alle sider skjærer grønne daler opp og inn mot fjellet, slik at fjellområdet har en slags stjerneform. Vi bestemmer oss for å gå over fra dalen vi kom opp og over til en av de andre, hvor vi håper å finne brensel og en fin plass i grenselandet mellom skog og høyfjell.

Innover myrene i Forollhogna
Observert underveis: Spiss og omvendt spiss

Turen går opp langs elven Ya, hvor vi kan gå på en slags naturlig hylle gjennom et utpreget morenelandskap med utallige små og store hauger. Med god sikt er det relativt enkelt å blinke ut den dalen vi skal inn, en bred dal rett overfor en tydelig rygg som peker inn der vi skal opp, som en slags veiviser.

Om man skal ta i bruk uttrykket «drømmepåske» må man se til å få brukt det om denne uken, bedre blir det ikke. Sen påske betyr lange dager, stabilt vær og bare rabber hvor man kan ta lange pauser: Underveis stopper vi og sitter tre kvarter i solen, i T-skjorte, og spiser Polarbrød, drikker kakao og nyter stillheten. Fruen blir vár en rev som krysser elven nedenfor oss, og vi sitter og ser på at den flakker litt frem og tilbake i landskapet inntil den får øye på oss og smetter unna. Vanskelig å si på avstand, men vi mener den er mer brun enn rød – kanskje er det en fjellrev som allerede har begynt å skifte til sommerpels? Sannsynligvis en rødrev, men muligheten er morsom.

Man kan bli sittende en stund i slikt vær

Midt mellom Nordre Bratthøa og Tverrfjellet drar vi av kortfellene og legger på tørrvoks. Herfra blir skigåingen mye morsommere, og vi sklir langsomt utfor ned mot Vangrøftdalen, hvor Dalsbygda ligger lengre nede. Slik er det med flere av disse dalene: En bygd der den munner ut i en større dal, og rekker med setre opp mot høyfjellet. Noen av disse dalene har hatt sammenhengende seterdrift i uminnelige tider.

Nedover fra fjellet igjen

Vi står nedover på Tverrfjellbekken inntil vi møter skogen og beslutter umiddelbart å slå leir: Et flatt parti rett nedenfor en liten bar haug peker seg ut som naturlig teltplass, og der snøen har smeltet finner vi godt med ved og en naturlig plass å sitte med primus og bål. Så snart teltet står, plukker vi tradisjonen tro frem ostepop og akevitt og holder ankerdram. Begge deler blir nøyaktig porsjonert ut for å holde i seks dager, rammen for denne turen. Før avreise har vi stekt kjøtt og grønnsaker og vakuumpakket resultatet, slik at det bare er å blande med Toro-gryte og smeltevann. Etter maten fyrer vi bål og finner frem kaffelars, eller bare Lars, som han kalles oftest. Solen går ned. Rypene stilner. Vi legger på mer ved og trekker nærmere; vi blir sittende ute til klokken er over ti.

God natt

Det blir morgen tredje dag, og det er nok en nydelig morgen med sol fra skyfri himmel som gjør teltet hett så altfor tidlig, vi ligger med overkroppen ut av soveposene og luene drar vi av oss før vi slumrer videre mot klokken ni, rypene har begynt for lenge siden. På tur er det mange ting som gjentar seg, særlig i forbindelse med morgen og kveld. Vi koker opp vannet vi smeltet kvelden før, til grøt og kaffe, spiser mens vi smelter mer, før vi til slutt smelter og koker vann til å lage kakao i termokoppene vi har drukket kaffe fra. Særlig når det er så varmt må vi passe på å drikke nok til frokost, for underveis har vi bare én liter hver, i tillegg til tre desiliter varm drikke.

Denne dagen har vi bestemt oss for å ta en liten topptur. Det passer best med fortsettelsen å gå ned på motsatt side av toppen fra der vi kommer opp, så pulkene må med. Vi sikter vest for hyttene på Midttangen og dreier opp ryggen mot Tverrfjellet. Stigningen kommer i puljer, og vi må legge vekt i selen, svette og andpustne. Høydemåleren gir oss tilbakemelding på hvor langt vi har igjen. Vel oppe blir det bare et kort besøk på toppen, det blåser surt. Her oppe er det bare is, så vi bestemmer oss for å beholde kortfellene på de første meterne ned fra toppen, og da vi kommer ned på skikkelig snø igjen er det ingen som har lyst til å stoppe i den sure vinden: «Det er ikke så langt igjen før vi er nede på platået». Siden det er lett å bli lurt retningsmessig når man følger en rygg opp på en fjelltopp, tok vi ut kompasskurs fra toppen, med mål om å ta oss ned til et lite tjern som ligger i en forsenkning i terrenget. Dette treffer vi rett på, og i lesiden her graver vi oss lunsjplass i ly for den sure vinden. Posisjonen dobbeltsjekker vi ved å gjøre en peiling med kompasset mot toppen av Forollhogna.

På toppen
Utsikten
Lunsj i ly

Vi kikker på kartet, for nå har vi kommet så langt som vi fikk planlagt kvelden før. Én mulighet er å legge ruten opp mot Forollsjøen og toppen Forollhogna, men på avstand ser det muligens ut til at denne er forbeholdt skialpinister, og gårsdagens hyggelige kveld ved bålet frister til gjentakelse. På kartet ser vi en liten lomme med skog nedenfor Tjuvholdtangen, og vi bestemmer oss for å gjøre denne til dagens mål. Endelig av med fellene, så setter vi utfor langs bekken som renner ut fra tjernet vi raster ved. Det er godt å suse avgårde, og etter hvert som vi legger høydemetrene bak oss, løyer også vinden litt. I siden under Tjuvholdtangen finner vi nesten perfekt ly mellom trærne, det er bra å bo i skogen nettopp denne dagen, som var meldt å være den mest vindfulle før vi skrudde av mobiltelefonene nede ved bilen. Ingen av oss tenker på å ta dem frem heller, det er sannsynligvis heller ingen dekning her inne.

Toppen Forollhogna sett fra Tverrfjellet
Nedkjøring, vi er helt alene i fjellet selv om vi skimter sporene etter en tidligere skiløper

Telt, ankerdram, vedsanking, snøsmelting, middag, mer snøsmelting, bål. Vi merker oss at vi har begynt å snakke om kaffekjelen som om den var en person: «Tror du Lars er kald nå?» Denne dagen fyrer vi på snø, og vi legger kubber fra en våt og rotten stamme i bunnen. Klok av skade graver vi ingen grop eller levegg, slik at vi kan flytte oss rundt når eller om solgangsbrisen kommer. Vi blir sittende lenge ute, helt til bålet har brent seg gjennom bunnstokkene og begynt reisen ned i snøen. Da spar vi over godt med snø og pakker oss inn i teltet, det er sengetid. Mens vi sitter rundt bålet koker vi vann i Lars til å «vaske» matkjelen med, og vi smelter og koker opp vann til varmeflasker i soveposene. Denne kvelden tar vi i bruk en ny innretning, en nødpeilesender som støtter toveiskommunikasjon (Garmin InReach Mini). Nå gir den oss værmelding uten nett, praktisk for fjellfolk etter at de slokket FM-nettet og tok fra oss den muligheten. Tannpuss, dotur, av med sokkene og på med ulltøfler. Vi slukker teltlykten og sovner til lyden av vinden som rasler i bjørkegrenene rundt oss.

…og om lidt er kaffen klar
Morgen betyr vaktmesterarbeid

Dag fire begynner som de andre, og med kartlesing. Vi må planlegge slik at dag seks blir ganske rett til bilen, for Fruen har behov for å få øvd på kvelden. Derfor blinker vi ut Måsådalen som dagens mål og legger i vei over høyden mot Bratthødalen som skal bringe oss dit. Rypesporene er allesteds her, sammen med revespor og enkelte spor etter jerv. Noen steder ser vi også at villreinen har oppholdt seg, og vi snakker om at det ville være flott å få oppleve også rein her oppe; jerv har vi ingen forhåpninger om å få se. Dalen er lang og flat, og den går nesten umerkelig oppover hele veien. Idet vi tipper over kanten, får vi nok en gang bekreftet det vi hadde gjettet: Krøllete koter betyr krøllete terreng. Vi holder høyden for å unngå å måtte finnavigere mellom alle haugene isen la igjen idet vi passerer den øverste stølen i dalen.

Bratthødalen, isen har lagt igjen mange små hauger i bunnen; de vil vi ikke besøke
Bratthøvollen, den øverste av setrene i denne dalen
På leting etter teltplass

Øverst i skogen finner vi oss en liten forsenkning der det er ly for vinden, vi ligger på en liten myr og lager toveis spisebenk/-bord (solen står motsatt på morgenen) på flaten ved teltet og en benk mellom trærne til å sitte på når vi fyrer bål. Igjen de samme rutinene: Ostepop, dram, snøsmelting, gryte med kjøttdeig i dag, never og småkvist, litt større kvister, kubber. Solen går ned over Sletthøa og skogen stilner rundt oss ettersom lyset trekker seg tilbake og en nesten helt rund måne står opp. Vi kaster skygger i månelyset der vi rydder oss sammen og pakker oss inn i teltet. Før jeg går inn sier jeg det samme jeg har sagt de andre kveldene: «Det er nesten for fint til å legge seg nå».

Leirplassen i månelys
Natt i naturen

Den femte dagen går alt som smurt, vi er helt inne i turmodus og nyter frokost i formiddagssolen. Det er så bra at vi bestemmer oss for å legge turen over to topper på vei over mot dalen som skal ta oss hjem, det som begynner å virke som lenge siden vi kom opp i fjellet. Først ut er Eventjønnhøa. Stigningen er grei, og dagen er ung. Vel oppe er det ingen snø å trekke pulk på. Jeg tar noen bilder mens Fruen sjekker ut mulighetene. Hun finner et smalt bånd med snø som er nesten ubrutt over til snøen på andre siden av toppen. Vi tråkker avgårde på vekslende føre med lyng og snø. Herfra følger vi ryggen over mot Grønhøa i godt driv. Jeg stopper for å ta et bilde, og Fruen stopper for å vente på meg.

Da er det vi blir klar over det: Det feltet med lyng vi har tatt sikte på der fremme rører på seg. Og plutselig har det horn. Vi er på vei rett mot en flokk med villrein uten å være klar over det. Først står vi bare helt stille for å se hva de gjør. Noen reiser seg og kikker, andre kikker opp og legger seg ned igjen. Akkurat nå er det ekstra om å gjøre å ikke forstyrre, siden de snart skal kalve, så når de ikke gjør tegn til å flytte på seg, legger vi kursen ned mot dalen for å gå en stor sving utenom. Flere reiser seg når vi kommer i bevegelse, og så med ett legger halve flokken på sprang — mot oss. Vi stopper opp og venter. De bråvender og forsvinner over kammen sammen med resten. En mektig opplevelse, selv om vi helst skulle sett at de ble liggende uten å måtte ut og løpe på grunn av oss.

En del av flokken i fullt firsprang

Vi fortsetter den store svingen vår, og siden flokken så ut til å trekke sydvestover over kanten, tar vi på ny sikte på toppen i nordvest. Da får vi nok en overraskelse: Over neste kam dukker flokken opp igjen, de har også trukket nordvestover igjen på motsatt side av åsen for oss, og nå er de mye nærmere. Igjen setter de i løp rett mot oss, bråsnur og forsvinner. Det er litt ubehagelig, for ingen av oss kan nok om rein til å kunne tolke den oppførslen: De virker på en måte litt nysgjerrige, men det kan også være at det er en trussel. Vi setter kursen ned mot dalen, og lar skiene ta oss raskt vekk. Ikke vil vi forstyrre dem mer, og ikke tør vi risikere å komme over dem enda en gang, kanskje for nærme. I ettertid har vi funnet ut at småkupert høyfjellsterreng med barflekker er det de trenger i kalvingsperioden, så kanskje de var litt ekstra lite lystne på å forlate denne ryggen akkurat nå.

Nysgjerrige og/eller på vakt; det er simlene som har gevir på denne årstiden

Utforkjøringen er fin, og fremme på ryggen bruker vi elvedalene på motsatt side som veivisere for å finne brupunktet over Ya. Det er betydelig våtere i fjellet nå enn da vi dro innover, og vi vil i alle fall ha muligheten til å krysse på bro om elven skal ha gått opp (selv om det nesten helt sikkert vil være snøbroer lenge). Uansett må vi treffe over det punktet hvor det er en demning, både på grunn av terrenget og fordi vi ikke vil gå på elveis nedenfor en demning som kan variere vannstanden uten at vi vet når og hvor mye. Vi går rett på og bestemmer oss for å trekke litt vestover på denne siden av elven for å finne plass med best mulig kveldssol. På en snøflekk mellom to bare felt finner vi turens femte og siste teltplass, og en kjapp runde i skogen senere har vi ved til en hel kveld. Pastagryte med stekt chorizo, langsomt kveldsbål. Vindstille. Vakkert. Slik kan fjellet være på sitt beste.

Siste teltplass (vi venter med å stramme bardunene til pluggene har satt seg)
Kveldsstemning

Vi krabber i posen, og på et blunk er det neste morgen. Fruen sitter i posen og kikker ut av åpningen. Rypene skvatrer, og enkelte småfugler stemmer i. En flue kommer surrende. Snart er det vår. Med ett blir det stille i fjellet, og en mørk silhuett kretser over teltet. Under vingene ser vi to hvite felt, og profilen av rovfugl er ikke til å ta feil av der den sitter i toppen av en tørr stamme og speider utover. Alle ryper i nærheten er stille. Kongeørn, tror vi. Magisk.

Turen har vært lang nok til at vi ikke har tenkt for mye på dagen vi skal hjem, men nå er den her; ikke før jeg skulle kaste snø på bålet kvelden før hadde jeg tanken om at eventyret snart skulle være over. Likevel er alt som vanlig, vi spiser grøt, smelter snø og nyter å være ute — at solen er litt sløret av et tynt skylag er nesten bare deilig. Denne dagen fyller jeg ikke opp brennstofflaskene fra den grønne dunken i pulken, da jeg slukket primusen etter å ha gjort dagens smeltejobb var tjenesten over for denne gang.

Siste morgen på tur, klar til avreise

Ya har gått opp mens vi var på tur, men det er fortsatt godt med snøbroer. Vi tar likevel den oppmurte broen der veien går, bærer pulkene over grusen. Skiløypene som var harde og fine da vi gikk innover gaper nå mot oss, sporet er råttent, her og der titter grusen frem. Det er vår nå, og det er godt. Lukten av vårskog. På vei ned treffer vi to følger med folk, ett av dem stopper og slår av en prat: En eldre japansk herre gleder seg over å høre at det er godt med rype i fjellet.

Over Ya på bro

Så er vi fremme ved gjørmepølen som er parkeringsplass, og jeg er glad vi har firehjulstrekk idet hjulene graver seg langsomt gjennom gjørmen mot enden på skiløypene. Vi får på oss tørre trøyer og stapper pulkene inn. Softis på Berkåk, spyle av bilen på selvvasken ved Circle-K på Byåsen. Hjemme står de første hestehovene og smiler til oss; de ender på middagsbordet, tre gule hoder i et shotsglass. Jeg henger alt opp til tørk umiddelbart etter å ha dusjet, så er vi klare til vasking og nedpakking neste morgen, slik at alt er i tipp-topp stand til neste tur. Og neste. Og neste.

Tilbake til utgangspunktet
Etterarbeidet

Trasking i Tafjordfjellene

Vindusviskere. Denne turen begynner med slike, en søndag: Vindusviskere, og sveler. Vi nærmer oss med andre ord spissere fjell, og vi trakteres med hjortegryte ved ankomst Ørsta en gang utpå ettermiddagen; her setter vi igjen instrumenter og hverdagstøy. Først neste dag begynner selve gåingen, og vi parkerer bilen på Grotli før vi (etter en is) setter oss på bussen til Billingen, snaut halvannen mil og tilsammen 130 kroner lenger ned i dalen. Med riksveien over Strynefjellet bak oss og bakkene i vente begynner årets sommertur på seterveien opp langs elven Torda, som slipper seg utfor i kast etter kast mellom broene og utkikkspunktene man har satt opp for turistene her. Hadde vi visst om det og vært litt tidligere ute, kunne vi ha lagt turen oppom Steinbrua/Føysestein, en kampestein fastkilt i et elvegjel på en slik måte at man kan gå rett over den som om den var en bro. Vi skriver det bak øret til en annen kjøretur over fjellet.

Foss i Torda, nært Billingen

Torddalen byr på en behagelig start på turen: Vi legger bjørkeskogen bak oss på myk og lettgått sti, og snart får vi øye på Tordskyrkja, et kvast nebb stolt kneisende over dalen, en veiviser vi kan se fra store deler av denne turen. Været er behagelig, kroppen samarbeidsvillig, og all den gode maten vi har hatt i oss tidligere i ferien skal endelig få gjøre nytte for seg i dagene som kommer. Etter kyrkja vi skal ta til høyre på bro over Torda før vi velger venstre i stiskillet over Kupen til Veltdalen. Målet er Veltdalshytta: Vi er nå i området til Ålesund og Sunnmøre Turistforening (som, i likhet med Kristiansund og Omegn Turistforening, har bacalao i matutvalget på de selvbetjente hyttene).

På vei oppover Torddalen

Vi ser tilbake langs Tordsdalen, med Tordskyrkja oppe til venstre

Nedstigningen fra Kupen mot Fremste Veltdalsvatnet. Karitinden (1982) i bakgrunnen

Sekstimersturen går i lettgått terreng, og kilometerne gjør vi raskt unna – helt til det gjenstår omlag to av dem. Det er ikke veldig tydelig ut fra et turkart i målestokk 1:50.000 annet enn gjennom litt nervøs sitring i kotene, men når man nærmer seg Veltdalshytta, begynner terrenget å bite litt fra seg, og fotturister som oss blir tvunget opp og ned av bratte utløpere som ender i stup mot det sterkt nedtappede vannet. Fruen assosierer til England, jeg til Færøyene (hvor jeg aldri har vært). Klokken er over åtte idet vi etter fem og en halv time i bevegelse når frem og blir varmt tatt imot av hyttevakten på stedet. Lapskaus til middag, tidlig kveld: Vi har planlagt en lang tur neste dag.

Lapskaus på kjøkkenet

Tirsdag morgen velter vi oss ut av køyene rett etter vekkerklokken har gitt lyd fra seg klokken syv, vi har bare tid av veien. Kvelden i forveien tok vi ut proviant til frokost og lunsj, og vi betalte for oppholdet og klargjorde så mye av oppakningen som mulig. Dagens mål er å gå det noen kaller «hesteskoen i Tafjordfjella», traversen mellom Karitinden, Høgstolen og Puttegga over til Pyttbua, en tur som er beregnet til rundt ti timers gangtid. Varmt vann på havregryn med nøtter og rosiner, doble blingser av knekkebrød med nugatti, leverpostei eller kaviar, pulverkaffe og vann fra springen(!) på kjøkkenet; vi er klare til avmarsj halv ni.

Morgenutsikt fra Veltdalshytta mot Tordsnose og Naushornet, med kraftverkets hytte midt i bildet og en av de mindre hyttene som Turistforeningen har omgjort til museum nede til høyre

Hyttevakten har tipset oss om en snarvei opp på Karitinden: Man følger stien over mot Pyttbua opp til der den svinger skarpt til høyre, før man tar opp langs et (ofte uttørket) elveleie med lysere stein enn ellers til man kommer opp til et navnløst vann med spiss ende mot sør like under 1500 moh. Her tar man opp til høyre for vannet med sikte på et bredt U-formet hakk i eggen mot Karitinden; dette hakket kan klyves enkelt på venstre side. Veibeskrivelsen stemmer på en prikk, og vi når toppen etter i underkant av tre timer på tur, med oppakning. De som kun skal oppom Karitinden på vei til Pyttbua setter igjen sekkene der det står et skilt merket «Karitinden» og går opp og ned. Fra morgenen av var det delvis skyet med tåke som kom og gikk på toppene, men mens vi vinner høyde, tetter det seg til, og fra og med 1800 meter ser vi ikke stort rundt oss. På toppen setter vi oss i ly av varden og åpner matpakkene med håp om snarlig lettere skydekke, men uten at forventningene innfris. Vi kikker litt ned på ulike kanter og tar ut en kurs i retning ryggen over mot neste fjell, men våger oss ikke ned i den retningen, ei heller i den retningen vi burde ta for å komme oss raskest mulig i retning av Pyttbua; toppen av Karitinden har stup på noen av sidene.

Mot toppen av Karitinden

Slukørede trasker vi tilbake der vi kom fra, inntil vi igjen er under skyene, for det er et heldekkende skydekke nå. Vi skuer over mot Høgstolen. Bandet mellom toppene ser greit ut å gå, og vi vil klare å komme oss ut på det fra der vi står, men toppen av Høgstolen har sammen med toppen av Puttegga gravd seg godt inn i skybasen. Vi tripper frem på kanten mot dalen og ser oss ut en rute i underkant av breen, som er dramatisk mye mindre enn vårt kart med kartgrunnlag fra 2017 indikerer. Det blir en litt rufsete nedstigning, med bratt og løs ur vekslende med stedvis våte sva; det er mulig det ville gått raskere å følge ryggen tilbake til den merkede stien. Vel nede kan vi skue opp på Karitinden og de andre to, som alle peker nese til oss med god klaring mellom toppene og skydekket.

De tre tindene, sett fra Karihøe

Nedstigning fra Karihøe

Som plaster på såret legger vi turen oppom toppen på Karihøe, ikke langt fra det som på vårt kart står som umerket sti, men som i virkeligheten er en aktivt vedlikeholdt T-merket rute. Uansett er vi godt fornøyde med dagens tur idet vi tar fatt på bakkene ned mot Pyttbua, en ganske stor selvbetjent hytte; det gjør godt å være litt tidligere fremme. Noen av de andre gjestene har hørt en værmelding som sier at neste dag skal være pen til å begynne med, før regnet kommer til kvelden. Altså gjør vi oss klare for en halvtidlig start.

Pyttbua

Kveldsstemning nært Pyttbua

Karitinden i kveldssol

Neste dags etappe over til Vakkerstøylen er ikke så lang, kun syv kilometer, men den involverer en del høydemeter over Tungerøten midt mellom Høgtunga og Lågtunga, hvor førstnevne er et godt mål for en topptur underveis. Her oppe i høyden kan vi se det vi har hørt mye om så langt: Det er lite snø i år. Flere steder krysser vi store partier med hvit stein, stein som nylig har vært dekket av snøbreer som ligger fra år til år. Over toppen kommer neste dal til syne, og nedstigningen i denne kan trygt melde seg på i konkurransen om å kalles Sunnmøres svar på Bukkelægret; et sted ligger det også tau man kan holde seg i nedover den grusete stien ned mot det grønnturkise Ulvåvatnet. Vel nede går stien en kilometers vei langsmed vannet før den ender ved en stor stein, og ved siden av steinen ligger en robåt trygt tjoret.

Klare for avmarsj fra Vakkerstøylen (takk til hyttevakten som tok bildet)

Klar til å ro over Ulvåvantet

Dermed begynner siste delen av denne etappen, en del som skal ta oss rundt førti minutter: Vi ikler oss redningsvester fra rommet i baugen og skyver båten utpå – det er jeg som ror, for første gang på ganske mange år. Med den store steinen som méd legger jeg vekt i årene og ser den fjerne seg langsomt, mens naustet på motsatt side gradvis blir større i brillene til Fruen, som sitter overfor meg. Så, på den andre siden, legger vi igjen sekkene før vi ror hver vår båt tilbake igjen (det er mulig å taue, men begge hadde lyst til å ro). Jeg er først over og fortøyer den ene av farkostene slik vi hadde funnet den andre, før Fruen plukker meg opp og ror oss trygt over på hyttesiden av vannet. Hundre meter lenger opp i bakken lukker vi oss gjennom en grind som holder sauene ute, og vi står på tunet foran en nydelig velholdt gammel seter som bærer sitt navn med rette i disse omgivelsene: Vakkerstøylen. Vi har ankommet først og velger oss rom i enden av gangen (minst trafikk forbi, kun én nabo), skifter og lager kaffe. Bok og kjeks i solveggen, det er tidlig på dag, og vi lader batteriene til neste etappe. Det blir en stille kveld på Vakkerstøylen, og vi presterer å være sist i seng – før klokken ti.

Vakkerstøylen

Flere har snakket med oss om den neste etappen, men de færreste av de som snakker om den har gått den selv; kanskje er det ikke like stormende populært å gå 8-timere som å drømme om dem. Vi står opp halv syv og er ute ganske nøyaktig klokken åtte – en av de andre gjestene har hatt kontakt med Reindalseter og fått vite at middagen slett ikke er syv som vi trodde, men seks. Det er vakkert å være ute i morgenstillheten: Bekkene sildrer, mens en og annen sau ligger og drar seg i solstrålene som nå og da helles ut gjennom åpninger i skydekket og siles mellom grenene på stadig lavere bjørker, og det lukter sommer til tross for det skarpe draget i luften, som like gjerne kan skyldes at vi er nesten 900 meter over havet og omgitt av høye fjell med skittenblå, oppsprukne breer. Det er rundt syv kilometers vandring opp gjennom dalen før vi begynner på stigningen. På ett punkt blir vi lurt av en tydelig sti som ikke følger merkingen; vi bryr oss ikke med å gå tilbake, for vi ser at det ikke er altfor langt til neste elv, som vi bruker som ledelinje sammen med høydemåleren for å komme tilbake til stien. I hver av elvene øser vi med oss en kopp vann, flaskene vi har utenpå sekken er tomme.

De første par timene fra Vakkerstøylen er det som å gå i et nasjonalromantisk maleri

Vi skal bratt opp til venstre

Før oppstigningen stopper vi og spiser og fyller flaskene, det ser ikke ut til å være så mange muligheter for å finne vann over Storløypet, en fjellpassasje der vi på det høyeste passerer over 1680 moh. Det meste av stigningen tar vi i ett jafs i løpet av en kilometer eller to, med stadig økende belønning i form av eventyrlig utsikt bak oss. Her oppe passerer vi vannskillet og er offisielt på Vestlandet (men langt fra regionen med det lite gjennomtenkte navnet «Vestland»), det merkes på været. Mot vest trenger skyene seg sammen inn gjennom dalen, og vi skynder oss å få i oss litt mer knekkebrød før vi må frem med regntøyet. Vinden gjør det også ganske surt her oppe, og vi går med både lue og votter. I godvær ville det nok vært en fin avstikker opp på selve Storløypfjellet (1756), med mindre enn hundre ekstra høydemeter i hver retning. Høydemåleren viser 1688 på det høyeste punktet, og vi ser nye daler komme til syne langt under oss.

Utsikt fra oppstigningen mot Storløypet

Nedstigningen er langt snillere enn oppstigningen, med høydemeterne bedre fordelt og i puljer. Herfra ser vi også Puttegga, områdets høyeste fjell på 1999 moh, fra den eneste siden vi ikke har sett så langt på turen, og fra der stien vår løper sammen med stien fra Pyttbua (6 timer), speiler avslutningen starten på turen: Vi går i en slående vakker og stadig grønnere, mykere dal. Frempå kanten før vi bikker utfor den siste kneiken ned mot Reindalseter assosierer vi begge med Innerdalen, hvor mange daler møtes og fossene kappes om å bruse med alt de har å fare med fra alle himmelretninger. Regnet har trukket seg unna, og vi tasser inn på tunet ni timer etter vi forlot Vakkerstøylen, hvorav noe under åtte i bevegelse. Fruen går i dusjen med vår eneste såpebeholder og sitt 25×25 cm håndkle, og jeg «venter på tur» med en kald halvliter på plassen utenfor resepsjonen; vi har en time til middag.

På myke stier ned mot Reindalsseter

Av og til er den fineste utsikten bak en: Fra dalen ned mot Reindalsseter

Reindalen

Mat representerer nesten alltid høydepunkter på tur, så også denne gang: Etter å ha satt til livs løksuppen, kommer potetklubben (lokalt kalt «ball») på bordet, med salt pølse, og vi forsyner oss godt. Det var en aldri så liten tabbe, for ikke før har vi tatt på det vi tror vi skal få ned, så kommer bacon badet i smør. Deretter dukker det opp kålrabistappe, og til slutt også salt lammekjøtt. Vi er temmelig stappmette når is og skogsbærkompott blir satt på bordet, men dessertmagen stiller heldigvis opp også denne gangen. Generell sosialisering over kaffe i peisestuen følger hakk i hæl, og på slutten av kvelden blir alle gjestene sittende på terrassen utenfor resepsjonen og hygge seg. Vi går inn for å handle et glass og finne ulltepper, og det er da vi blir gjort oppmerksomme på den: Værmeldingen. OBS-varsel på nedbør og vind – 18 sekundmeter med 25 i kastene, opp mot 20 mm nedbør, lyn og torden. I resepsjonen blir vi frarådet å prøve å nå Danskehytta, fordi den ligger så høyt, og fordi vi da må passere over 1500 meter underveis, så vi legger om planen: Vi går heller tilbake til Veltdalshytta, for der går stien i en dal hele veien. Så kommer regnet.

Det blir en regntung og langsom morgen på Reindalseter; med kun fire timers gangtid, er passasjen over til Veltdalshytta mer enn overkommelig selv i ruskevær, og det verste skal ikke slå til før mot ettermiddagen. Brød smaker ekstra godt til frokost etter å ha levd på havregrøt og knekkebrød i dagesvis. Vi smører godt med niste, plukker opp termosen, pakker og betaler for oss før vi heiser sekkene opp på ryggen og plasker avgårde langs stien.

I starten er det god sti langs utløperne fra fjellet

Vi er forberedte på en våt dag, men ikke på at det skal bli en så spektakulær og morsom tur, til tross for skydekket som ganske snart etter avmarsj pakker seg rundt oss. Frem til nå har naturen vært unormalt tørr, men nå ser den ut til å ville ta igjen det tapte idet den sender små og store bekker ned fra fjellsiden over oss, via hettene og sekkene og ut i det tåkefylte tomrommet mellom oss og elven i dalbunnen et sted langt der nede. Nå og da driver et hull i skydekket forbi og gir oss en pekepinn på hvor langt det er ned. Det som gjør denne ruten så spektakulær er det at den tar seg opp gjennom dalen på en serie smale hyller i fjellveggen. Noen steder henger det wire og tau til sikring, mens det andre steder er boret bolter ned i fjellet for å holde steiner på plass som trinn og sklisikring der svaene heller utover, noe som ikke er feil på en våt dag som denne.

Oppe på fjellet er det heller ikke slutt på det morsomme: Langs Smettevatnet går ruten opp og ned av bratte hamre, og vi får ta både tau og jerntrinn til hjelp på veien. Alt i alt har denne turen så mye krydder at det mer enn oppveier for ulempen med å gå tilbake til en hytte vi har vært på før, selv om det i sin tur igjen betyr at vi må velge samme vei ned som vi tok opp, og at vi må haike for å komme tilbake til bilen. Tror vi.

Ruten går over mange hyller – og gjennom mye vann på en regnværsdag

Noen steder er det satt opp trinn til hjelp opp de bratteste hamrene

Rett før vi ankommer Veltdalshytta setter vi fra oss sekkene ved et stikryss og går med lette steg sørvestover mot Fieldfarehytta. Uten skilting hit ville vi ikke vært i stand til å finne den – det var da også meningen med å plassere den nettopp der den ligger, den ble også bygget på en tid da man måtte vade en elv som ikke var «vadbar for menigmann», slik de beskrev det i loggbøkene sine, motstandsmennene som landet her i krigens siste år og bygget skjulestedet sitt på en smal hylle oppunder en hammer som henger ut over vannet, en hylle som er så smal at dagens turistforening har sett seg nødt til å henge opp wire til sikring og livbøye i tilfelle noen likevel skulle gå i vannet. Innendørs er det nesten vanskelig å se for seg hvordan tre menn kan ha levd her i et år mellom rekognosering og aksjoner i disse bratte fjelltraktene. Alle som besøker Veltdalshytta bør om mulig gå innom Fieldfarehytta; det er også mulig å overnatte her om man har sovepose (kan visstnok lånes). Vi skriver oss inn i protokollen og indikerer at vi vil betale på Veltdalshytta, da alt av verdisaker ligger igjen i sekkene ved stikrysset.

Fieldfarehytta

Inne i Fieldfarehytta

Utsikt fra et av de små vinduene inne

Fieldfare fra motsatt side av vannet

Hyttevakten ønsker oss hjertelig velkomne, lett overrasket over at vi har kommet tilbake. Hun kan også bidra med en artig opplysning: Stedet vi nettopp besøkte er navngitt «gråtrost» på engelsk – «Fieldfare» har ingen ting med hverken fjell eller å fare/en fare å gjøre. Visstnok navngav engelskmennene alle landbaserte operasjoner under krigen etter fugler, som i «Operation Grouse», tungtvannsabotasjen på Rjukan. Ettersom vi er fremme allerede i totiden, blir det rikelig med anledning til å lese bok og kart; vi ser at det kanskje kan være mulig å nå Grotli direkte fra Veltdalshytta, og hyttevakten har noen gode tips i den anledning. Vi anslår turen til å være omtrent åtte timers marsj – om terrenget er noenlunde samarbeidsvillig. Ute tar naturen tak og pisker nordvestveggen med eling etter eling med kaldt regn, og det uler rundt hjørnene når vi løper til og fra do i regntøy og crocs. Nok en tidlig kveld.

Siste morgen på tur bringer et nydelig utsyn fra verandaen: Solen titter gjennom skydekket og lyser opp melishvite tinder, årets første snø for vår del. Termometeret viser fire grader. Vi spiser og diskuterer kart, og i nitiden legger vi avgårde, bestemt på å gå til bilen på Grotli over fjellet – det er også mer spennende å gå en ny vei, og vi liker begge å ferdes utenfor stiene. Været ser lovende ut, så vi gleder oss til turen som ligger foran oss, lett spente på hva som venter underveis.

Morgenutsikt

Første del av ruten går over demningen fra hytta, før vi steingår forbindelsen mellom navnløst vann og Heimste Veltdalsvatnet relativt enkelt (men med større konsentrasjon en noen annen krysning så langt på turen). Deretter følger vi merkingen mot Reindalseter over Huldrekoppane opp langs elven til krysning like etter det flater ut – her velger vi å krysse tyve meter høyere opp enn merkingen, for der kommer vi over i to (lange!) steg. Det er stedvis glatt i terrenget, og vi får en ganske lang krysning mellom to av pyttene før neste kneik opp mot vann 1442. Gradvis tetner skydekket over oss og skjuler Tordsnoses 1945 høydemeter i grå grøt. Da vi tar en matbit like før skardet mellom Tordsnose og Naushornet, kommer tåken rullende, og en høy, skarp lyd, som av et skudd, skjærer gjennom fosseklukkingen – var det steinsprang, eller kalvet breen? I sekundene etterpå er alle lyder som forsterket; det blir med det ene smellet.

På den andre siden av skaret er det tett tåke, men vi har heldigvis fortsatt merking. Fra himmelen ramler dagens første nedbør ned over oss i form av sludd, så snø som legger seg på sekkene, så sludd igjen. Uren blir sleipere, men vi kommer heldigvis snart under skydekket igjen, slik at vi får sikt. Her må man ned i en bratt botn, og vi ser et stiskille langt der nede – her skal vi bratt opp igjen mot sør, langs stien mot Danskehytta (9 timer fra Veltdalshytta), og vi kommer opp i høyden med flott utsikt mot nye rader med fjell og til Femånvatnet under oss. Vi mente vi hadde fått anbefalt å gå over Femåna, men det virker mer fristende å gå rett mot sør langs foten av veststupet til Tordsnose og passere gjennom glupen over mot Simlevatnet: Det vil forkorte turen og ser ikke stort verre ut enn passasjen over Femåna, så vi går for den varianten.

Starten på turen, vi går opp til venstre for elven

Utsikt ned mot Huldrekoppane

På vei over mot Femånvatnet (vi ser oss tilbake)

Her går det en ganske bred hylle sørover, så det er fint og lettgått terreng – og vi finner overraskende mye merking. Altså har det på et eller annet tidspunkt gått en merket rute her, men den står det ingenting om i et eksemplar av «Til fots i Norge» fra 1998 som vi sjekker senere, men Kristofer Randers beskriver en slik rute i boken «Sunnmøre» (femte utgave; førsteutgaven kom i 1890). Vi veksler mellom å gå på det vi ser og å følge merkingen, og vi ser en enslig fisker med stor sekk ta seg frem langs bredden av Femånvatnet. Elven mellom Styggedalsvatnet og Simlevatnet steingår vi langs en terskel med temmelig vaglete stein før vi tar over skaret mot Grønvatnet, hvor den gamle sommermerkingen følger samme trasé som vinterruten, noe som er tydelig ut fra mengden kvist som ligger igjen her. Rett før Grønvassbue (Sjåk Almenning) må vi over en elv som kaster seg ut fra et rundt hull i fjellet og vitner om at området har mange regulerte vann.

Femånvatnet

Tilbakeblikk på hyllen vi fulgte langs Femånvatnet, vi kom gjennom det lille skardet i forlengelsen av hyllen

Det begynner å bli sent på dag. Selv om navigeringen har vært enkel, har terrenget vært tyngre enn vi forutså, så timene har gått uten at vi har hatt den fremgangen vi forventet. Det slår oss også at om turen til Danskehytta er 9 timer, vil den ruten vi går nå fort kunne ta 10. Noen har også stoppet litt ofte og tatt bilder, og alt spiser tid. Vi setter oss ned og spiser og skjøter på med noen tørre knekkebrød, for vi har spist opp det vi smurte på morgenen. Nøtter og sjokolade har vi heldigvis fortsatt noe igjen av.

Gjennom Vulustrupen er turen grei, men vi må gå litt ekstra der vi kommer til et gammelt brupunkt over et tørt elveleie hvor kun boltene står igjen på hver side. Det kan virke som dette er et gammelt elveløp, og at Grønvatnet er regulert til å renne andre veien eller gjennom en tunnel. Nok en vakker dal åpenbarer seg – det er virkelig en flott og variert tur med rikelige mengder mektige inntrykk, dette, selv om været er litt til og fra, vekslende mellom sol, tåke og regn/sludd. Her følger vi dalen en snau kilometer før vi tar opp i Skrådalen, turens siste stigning av betydning. Sent på dagen virker dalen lang, men til slutt ser vi Fremste Vikvatnet foran oss, og når vi kommer dit frem, ser vi at vi kan spare oss for knotete ur ved å gå på strendene der vannet har blitt tappet ned. Så langt har vi nesten bare gått på stein på denne turen, en medvirkende årsak til at det tar tid, og vi ser frem til mykere dekke i skråningene ned mot Grotli.

På vei gjennom Vulustrupen

Fremste Vikvatnet er nedtappet

Når man nærmer seg lavereliggende strøk er en sti til stor hjelp for å unngå for mye bushing i kratt og lyng. Derfor er det ekstra ergerlig at vi klarer å miste merkingen akkurat her, ved enden av Fremste Vikvatnet: Det som skjer, er at når vi tar opp på høyden for å finne tilbake merkingen etter å ha gått på strendene, ser vi en veldig tydelig varde litt til høyre for oss. Vi diskuterer litt frem og tilbake, for retningen er ikke helt som vi forventer, men vi ser ingen andre varder i steinørkenen og bestemmer oss for å gå bort å sjekke. Derfra ser vi nok en varde, som vi også går i retning av, men da blir vi sikrere på at dette må være varder noen har satt opp for moro skyld – irriterende i godt vær, farlig i uvær. I stedet for å lete opp den nedlagte ruten trekker vi frem langs en rygg for å få oversikt. Derfra ser vi et tjern med karakteristisk nok form til at vi kjenner det igjen på kartet, og vi vedtar å bruke bekken som renner sørover fra dette som ledelinje ned mot oppfang i stien fra Danskehytta. Det vil også være en fordel for oss å komme inn på den offisielle stien så tidlig som mulig, da vi regner med at denne vil være bedre å gå enn den gamle ruten.

Planen virker, og vi klapper oss selv på skulderen, tar en kopp med vann og en neve nøtter og legger inn høygiret; man blir ikke så mye mer sliten av å gå litt fortere utfor når stien er god. Været har lettet, og vi kaster lange skygger i kveldssolen mens vinden stilner rundt oss; på sett og vis blir vi minnet om turen over de syv søstre for noen år siden der vi går og gjesper og så smått begynner å tillate oss å fantasere om mat. Punktet der vi kommer inn på stien ligger omlag to tredeler av veien fra Danskehytta til Grotli, en firetimerstur, så vi regner med at vi i verste fall har et par timers gange igjen. Heldigvis går det radigere enn som så, og etter noe over én ser vi hotellet vokse seg større og større der avstanden ned dit krymper raskt.

På fine stier ned mot Grotli

Så står vi der, utenfor turbilen igjen, en liten uke senere. Vi vrenger av oss de svette trøyene, får på oss noe tørt og skifter sokker og sko, så trasker vi ned til kafeen på hotellet. Som er stengt. Og det er en time til nærmeste mulighet for mat, i Stryn. Det er ikke så mye å gjøre med det, så vi går raskt tilbake til bilen og kommer oss avgårde, og det er to sultne og småstøle turgåere som ramler inn på Restaurant Napoli i hovedgaten og bestiller det første og beste de finner på menyen etter ni og en halv gåtime og totalt elleve timer og tyve minutter ute. Vi tanker kaffe på Esso og er i Ørsta en time senere, køyeklare og godt fornøyde med årets sommertur.

Utsikt fra bilen

Snartur på Fjorda

Vi var en snartur på Fjorda i finværet. Totalforbudet mot åpen ild gjorde ikke så mye når kveldene var varme, lange og lyse i starten av juli. Tradisjonen tro fikk vi regn siste dag.

Overgangsføre i Meråkerfjellene

Nå er de ikke nye, fjellene, selv om de er det for meg; det er overgangssesong i fjellet, men jeg kan ikke la være. Den dårlige samvittigheten for å ha kjørt bil til en jernbanestasjon ligger igjen i bagasjerommet, og uansett overdøves tankene av en våryr bekk på vei ned fra snømengdene jeg snart skal oppdage høyere oppe. Jeg skrur av primusen og slår to desiliter varmtvann over kornene i koppen, en plutselig gjenopplivning av mumifisert kaffe, turens første kaffe-og-klenningpause, klenning fordi jeg er i det som inntil nylig var kjent som Nord-Trøndelag. Før jeg unner meg den tynne lefsen med smørkrem, setter jeg til livs noen skiver med niste som jeg smurte ved kjøkkenbenken hjemme før jeg dro ut, da det fortsatt nok var arbeidstid for de aller fleste – skjønt, fredag er vel fridag for mange med fleksitid.

Såvidt over tregrensen

Med nyvunnet energi følger jeg de oransje merkene opp og innover et skard nedenfor en høy mast som ikke står på kartet, det blir lengre mellom merkene når snøen dekker flere og flere. Vel oppe ved vannet hvor jeg har hatt en slags plan om å telte, slår jeg idéen fra meg, jeg har ikke med meg så mye som vil duge som snøplugger, og når soveposen har komfortgrense på null grader (den veier ikke mer enn en dunjakke), får snøen ligge i fred her oppe. I stedet tar jeg stien videre oppover sørhellingen på Huva, det er betydelig mindre snø her enn på vei ned fra skardet jeg kom opp. Veien ned blir tidvis «interessant» når snøen blir for bratt og jeg må klyve rundt med full oppakning, men litt «krydder» skal det være så tidlig på året. Neste fjell tar jeg med meg med det samme, Kjerringfjellet. Om Huva hadde et fint utsyn, har denne i tillegg fine steinformasjoner og et lite tjern som bidrar til følelsen av en flott topp. Øst for meg ser jeg nordenden av Norder-Rensjön og Rensjöseteren, hvor jeg passerte forbi for noen år tilbake, da på ski; altså går turen i grensetraktene.

Storkjerringtjønna og området rundt – ikke egnet for sommertelting riktig ennå

Fra toppen av Kjerringfjellet

Vel nede fra Kjerringfjellet er klokken blitt over syv på kvelden, og solen har begynt nedstigningen mot toppen av neste fjell stien skal over. Her vender jeg både sti og sol ryggen og følger en snøfonn i et elveleie nedover på leting etter teltplass. En spesielt idyllisk plett peker seg ut, men det tar ikke mange minuttene etter at teltet er reist før jeg må frem med langbukse, trøye og vindjakke. Shortsen blir for kald i trekken over snøfonnene over meg. Middagen tilbreder jeg sittende i åpningen på teltet med døren på vidt gap, hvor jeg blir sittende og se på skyggen av fjellryggen legge landskapet under seg centimeter for centimeter. I titiden blir det en rask tannpuss, litt løping frem og tilbake for å få varmen i meg og rett i posen. Klokken setter jeg på åtte.

Neste morgen er det ingen hast med å komme i gang. Fra å ha dratt glidelåsen igjen mellom meg og den skyfrie himmelen våkner jeg midt i en sky, sikten er rundt tretti meter. Etter å ha drøyd frokosten (i soveposen, døren åpen) og pakkingen, har mer og mer av landskapet kommet til syne, og da jeg tar avsted nedover mot dalen, løfter toppene bak meg på hatten; bak det tynne skylaget som blir igjen, ser jeg omrisset av solen, den minner mest om en blek fullmåne.

Morgenstemning, tåken har begynt å lette rundt teltet

Like nedenfor teltplassen

Problemet med tredagersturer hvor start og slutt skal være på samme sted, er at det kan være vanskelig å lage en god runde. Her sørger mange, lange vann nord-sør for at en runde enten blir veldig kort eller veldig lang. Da er det godt å ha kamera, jeg fordriver lett en formiddag i trange bekkedaler. Solen kommer mer og mer igjennom, og lunsjen nyter jeg i en steinrøys, med kaffe og klenning til dessert. På forhånd hadde jeg vært spent på om elvene ville være til å komme over, med mye snø som skal ned fra fjellet kombinert med rekordvarme. Det trenger jeg ikke å bekymre meg for, stort sett kan jeg krysse de største på snøbroer, og ikke én gang skal jeg måtte frem med vadeposen jeg har lagt øverst i sekken (et sokkepar og en håndklebit i en brødpose, samt badetøfler).

Området har flere trange elvedaler

Etter å ha jobbet meg tilbake parallelt med DNT-stien som går øst for fjellene jeg gikk over kvelden før, ender jeg nærmere bilen enn jeg hadde planlagt, og i syvtiden finner jeg en fin, flat plass ved et delvis islagt tjern. Nå har også solen kommet helt frem og lover godvær neste dag – ikke bare en fordel, da jeg ikke finner noen teltplass skjermet for morgensol, soloppgangen er 03:55. Pastagryte i friluft, kaffe, sjokolade og klenning. Jeg går en kveldsrunde i området og tar noen flere bilder. Så krabber jeg inn og blir liggende i posen og lese en Tolstoj-novelle før jeg legger meg til rette og lukker øynene, lykten får jeg ikke bruk for på denne turen.

Tegnene etter vinterens isfiske er synlige ved den siste teltplassen

Ganske riktig blir det ganske varmt ganske tidlig, og når klokken nærmer seg åtte, blir det uutholdelig. Opp med døren! Frokosten inntar jeg liggende oppå soveposen med solen rett inn, jeg har bedre enn god tid. Fra de to toppene jeg går innom på veien tilbake har jeg fin utsikt mot Sylmassivet, Fongen og Skarvan; det kan se ut som det er en del mer snø der. På vei ned møter jeg flere som skal opp og nyte en varm søndag, jeg kommer meg hjem til middag og har alt utstyret ferdig vasket, tørket og pakket til kvelds.

Over mot Fongen

Denne turen ble gjennomført 25.-27. mai 2018

Loffing i Lierne

Påsken 2018 vil kanskje bli husket som en av de beste i manns minne, i alle fall av ski- og fjellfolk sør for Polarsirkelen. Et godt, gammeldags høytrykk la seg til rette over den sørlige delen av landet og sørget for stabilt blåswixføre og varmende påskesol, litt som vi kan huske fra «gamle dager», da det også kunne slumpe til å være slik. Det eneste skåret i gleden er tanken på hvordan drømmeforhold for noen er bensin på bålet for de som vil ha en unnskyldning for å lukke øynene for klimatrusselen; skjønt, det kan virke som om en del ikke engang behøver noen unnskyldning.

Vi løfter pulkene ut på parkeringsplassen langs riksvei 74 mot Lierne og Gäddede, det er strålende sol og klokken er snart halv tre. Noen laster ski, sekker og unger inn i saltgrå stasjonsvogner, vi klapper igjen bagasjelokket på vår og legger nøkkelen i den vanntette posen med avskrudde mobiltelefoner. Skiene kan vi ta på med det samme. Fruen velter pulken allerede på vei opp på brøytekanten, og vi får bekreftet at den pulken som har høyest tyngdepunkt vil være den som volder oss mest bry, min er heldigvis bare tyngst.

Klar til avmarsj

Drikkepause, rammet inn av staver og gran

Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark er landets tredje største og et stort sammenhengende område med villmarkspreg, og det huser to av landets mest avsidesliggende fjellgårder som fortsatt er i drift (om sommeren bruker den ene av dem fly for å komme seg til og fra sivilisasjonen). Her kan man vase rundt i ukesvis med eller uten fiskestang, og kun beskjedne deler sør i parken er tilrettelagt med stier, hytter og broer (det finnes enkelte fjellstyrehytter også i nord). Vi er på vei inn fra nord, opp gjennom dalen der Øystre Tverrelva renner.

Terrenget her er behagelig pulkvennlig, og vi merker lite til høyden vi vinner på vei opp mot Kjørskardet mellom Gaskepraantse og Luvlie Praantse, vi skal opp omlag 250 høydemeter over ganske mange kilometer. Alle andre skiløpere ser ut til å være på vei ned fra fjellet, og snart tråkker vi våre egne spor. Vi stopper og spiser sen lunsj med utsikt over fjellene dalen og fjellene rundt. Gjennom Kjørskardet har en enslig skuter kjørt samme vei som vi skal og viser oss lureste vei ned gjennom den tildels kuperte nedfarten, vi gjetter på at det er reindriften: Området er et sentralt sentralt sørsamisk område med reindrift som strekker seg over 500 år bakover i tid.

Behagelig terreng opp dalen, vi passerer et skuterspor noen andre har brukt som skiløype

Vel nede i dalen på motsatt side av Kjørskardet er det bare såvidt at solen titter over kanten på fjellene. Vi velger oss en teltplass litt godt ute på flaten, hvor vi har god sikt mot soloppgangen i øst – vinterstid er morgensolen en velsignelse for teltere. Gradestokken viser 14 minusgrader da jeg klargjør pulkene for natten og krabber inn i teltet og tar fatt på oppgavene der inne. Etter måltidet og snøsmeltingen manner vi oss opp til en siste tur utenfor, og vi ser at temperaturen har rukket å synke til 22 grader; vi anslår at vi vil kunne få ned mot 30 til natten.

Første teltleir

Solen skinner – som ventet – på teltduken når vi våkner klokken ti, det hjelper betraktelig på temperaturen. Selv om natten var kald, har ingen av oss frosset nevneverdig. Vi fyrer opp primusen i døråpningen, jeg sitter med fotposene på og kikker opp på solen og ut på millioner av snøkrystaller som kappes om å blinke tilbake mot meg. Det blir en rolig morgen.

Halv ett er vi endelig på skiene, og vi tråkker egne spor i snø som ikke har spor annet enn etter reinsdyr og rype. Dagens mål er å gå en runde opp siden på Litjbukvassfjellet, inn over Bukvatnet og opp skardet mellom Litjbukvassfjellet og Bukvassfjellet over til en forhåpentligvis fin høyfjellsleir på sletten over mot Hykkelfjellet. Med god sikt er det ikke vanskelig å se hvor vi skal gå, vi får god oversikt over de elvedalene vi må treffe på oppsiden av, for skavlene kaster skarpe skygger i det kraftige sollyset.

Etterhvert må vi på med jakker og votter, for den minste trekk er sur når det er såpass kaldt, men det er likevel varmt og godt å gå, og vi trenger ikke ta frem dunjakkene når vi tar lunsj der vi runder kanten og får utsikt over Bukvatnet. Tankene går til Børgefjell når vi sitter her, man trenger ikke reise lenger enn hit for å få den følelsen.

«Den følelsen»; dette er fullt på høyde med det beste

Turens andre teltleir blir midt på en slette, utsynet er stort i alle retninger. Vi rigger oss raskt til nå som vi slipper å grave, og det er godt å sitte i ettermiddagssolen og lage mat, spise ostepop og smelte snø. Pastagryte til middag, kaffe og påskemarsipan. Etterhvert går solen ned, og vi trekker dørene igjen i påvente av varmende morgensol, bretter ut kartet mellom oss. I posen gjør en drikkeflaske med glovarmt vann jobben sin.

Utsikt fra arbeidsstasjonen

Tradisjonen tro er ostepop med på tur, men akevitten fikk bli igjen hjemme denne gangen

Onsdagen starter slik de andre dagene har gjort, og jeg sitter nok en gang i åpningen med primus og solbriller. Vi pakker oss ut på to timer og vender skiene sørover. Når det er såpass kaldt om nettene, rekker ikke føret å bli bløtt om dagen og derfor er det heller ikke hard skare neste morgen; vi går på et godt lag med vindpakket snø med to til fem centimeter tørr løssnø på toppen – perfekt.

Vi går ikke så langt. I første dal vi kommer ned i, dreier vi østover, så nord over Hykkelfjellet før vi kjører sikksakk ned den slake flanken mot Hykkelnestjønna med pulkene på siden av oss; Siri får en velt i en sving og får klar beskjed av pulkselen om å sette seg ned. Underveis over toppen får vi følelsen av å være skikkelig på fjelltur, mellom store steiner og avblåste rygger, og vi ser enda flere reinsdyr enn i dagene før. Nede ved Hykkelnestjønna ser vi noen få hytter, og ved en av dem ser det ut til å være folk.

Nasjonalpark så langt øyet kan se; et gjenblåst skispor krysset våre og fortsatte sørover

Reinsdyr, på vei ned fra Hykkelfjellet

Like før vi skal krysse Alma på vei mot Kjørskardet igjen, stopper og begge opp og tenker at «her var det fint», sier det høyt til og med, og dermed har vi funnet turens siste teltplass. Det er så mye lettere om vinteren, ingen plasser er våte eller steinete, og er det ikke flatt, kan man gjøre det flatt. Her trengs bare litt lett tråkking av løssnøen, så er vi i gang med oppsettet og nok en nydelig kveld med ostepop, gryterett, kaffe og marsipan. En sur trekk gjør at det er godt å sitte i le av teltveggen, vi har passet på å sette teltet slik at vinden ikke når inn til oss selv om dørene er oppe.

Siste teltplass

Torsdag er siste dag, og vi forhaster oss heller ikke nå. Med nypakkede pulker nyter vi skigåingen og utsikten. Når vi nærmer oss Kjørskardet ser vi syv skiløpere på vei ned, de har store sekker, vi vinker. Det er noen kneiker opp skardet, før vi raster på toppen, snakker med en familie som passerer stedet vi sitter på – det er langt flere på ski på denne siden av skardet. Tilbake til bilen følger vi våre egne spor fra mandagen, de er lett gjenkjennelige på sporene av to stykk Paris-pulk. Først nå innser vi at det faktisk var en del høydemeter vi gjorde unna, det er temmelig morsomt å kjøre utfor med pulk når det er så gode forhold.

Ved bilen ser vi et annet par på vei ut på telttur, og mange barnefamilier som avslutter sine dagsturer. Også denne enden av Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark kan anbefales, når man kommer over Kjørskardet er det nesten som å være i Børgefjell, og jeg gjetter at man stort sett alltid vil ha fjellet for seg selv. Vi smekker igjen bagasjeluken, starter opp og triller tre og en halv time tilbake til resten av påskeferien (som skal brukes til øving).

På vei tilbake opp Kjørskardet er det noen kneiker hvor man får lagt vekt i pulkselen

Portrett med selvportrett i lunsjen

Triol i trær

En Paris-pulk skal visstnok romme eksakt to amerikanske ølkasser i lengden; turbilen rommer akkurat to Paris-pulker i bredden – perfekt

Omtrentlig rute, tegnet for hånd i ut-kartet

Høst i Skarvan-Roltålen

Det er i sannhet en god dag, slike de ikke lager så mange av lenger, så om man får fatt på en må man disponere den vist, anvende den med omhu og ta den inn til det fulle, stoppe opp og nyte den med andakt. Der kom jeg noe sent i gang, mesteparten av dagen hadde rent hen mellom mine travle hender der jeg kretset i ring rundt meg selv, ubestemmelig og uvøren, ute av stand til å bestemme meg for at jeg måtte bruke dagen ute, ute av stand til å bestemme meg for hvor, selv om jeg på sett og vis hadde fattet beslutningen allerede kvelden før. Til slutt tok valget seg selv, for mørket nærmet seg på andre siden av den nittende time av denne fortryllende dagen, så jeg kjørte kortest mulig, slo døren til bagasjerommet igjen og oppdaget til min store tilfredsstillelse at opptil flere skilt stod og pekte i retning fjellet, over tretoppene så jeg en blankskurt isse beskytte sin siste snøflekk, en flekk som nok vil få vokse om ikke så lenge.

Med ivrige, sultne skritt bytter jeg til meg høyde opp langs en gammel setervei, høyde mot melkesyre, solen skjærer inn mellom enkelte av trærne og lyser opp de som står i motsatt veikant, min høyre, og veien smalner av og blir sti, og stien tynnes ut og ender på en tørr rabb ved tregrensen. Jeg vanner en einerbusk, husker hvordan den lukter før jeg kikker på kartet, mysende opp på fjellene over meg, Sonlifjellet, Mannfjellet og Fonnfjellet; jeg har kommet til Skarvan-Roltålen med teltet spent utenpå sekken, og jeg aner ikke hvor jeg skal. En gang kom en mann bort til meg ved Gørja i Nordmarka, jeg stod med nesen i kartet og han ville hjelpe meg å finne ut hvor jeg var. Hadde det bare vært så enkelt.

Mannfjellet sett nedefra

Jeg tømmer utålmodig hele matposen utover i lyngen, jeg må ta feil, jeg kan ikke ha glemt alt pålegget og halvparten av middagsmaten? I slike stunder får man ty til Kafka:

(…) «Hvor rir du hen, herre?» «Jeg vet ikke,» sa jeg, «bare vekk herfra, bare vekk herfra.» (…) «Du har jo ikke noe mat med deg,» sa han. «Jeg trenger ikke noe,» sa jeg, «reisen er så lang at jeg kommer til å sulte ihjel, hvis jeg ikke får noe på veien. At jeg ikke har mat kan bli min redning. Det er jo heldigvis en i sannhet uhyrlig reise.»

— Franz Kafka: Fra efterlatte fortellinger og skisser

Med påleggsbefridde polarbrød i magen tar jeg den vindfulle bratten fatt, det verker i lårene når jeg tar i, mens skyggen av fjellet når stadig lengre ut på myrene nedenfor, jeg vil opp før solen går ned. På toppen tegner jeg bokstavene som utgjør navnet mitt på den neste ledige linjen i en slik bok det ligger så mange av og venter på oss rundt i den norske naturen. Det blåser, det blir snart mørkt, det blir en natt på en fjelltopp, og jeg gleder meg.

Toppen av Mannfjellet

Utsikt fra Mannfjellet

Stein i solnedgang, med Røsshaugen i bakgrunnen

Over mot Røsshaugen

Det blir blenderprioritet før blenderen går ned over landskapet, sekken ligger på en tørr liten flekk ved et tjern og jeg løper frem og tilbake på jakt etter noe som kan brukes til et kveldsbilde. Storveis fornøyd blir jeg ikke, og jeg oppdager at det er langt mellom plassene som på samme tid er flate, tørre og i ly, så det blir et kompromiss med litt av alt – og enda flere polarbrød uten pålegg. Middagen, i éntall, får ligge, jeg vil ikke hjem ennå.

Det jeg ikke måtte ha vært fornøyd med før jeg dro døren igjen bak meg, får jeg mer enn veiet opp for da øylokkene er for tunge for videre lesing: Posen med tannbørsten stapper jeg ned i en lomme, og øynene venner seg gradvis til det grønne skinnet som såvidt lyser opp steinuren rundt meg. Et grønt og lilla silkebånd blafrer i solvinden under stjernekuppelen, og sammen med lyspunktene som er fly på vei til og fra Værnes, er det alt som rører på seg. Jeg står helt stille en stund før jeg griper etter kameraet.

Av og til kan selv det å pusse tenner være vakkert

Ikke alle teltnetter er like behagelige. Plassen jeg ligger på er langt fra flat, og jeg ruller stadig ut mot duken, som bølger seg i vindkastene og presser seg kaldt mot den tynne soveposen. Først klokken fem om morgenen har jeg åndsnærværelse nok til å plukke frem trøye og stillongs, og til å komme meg litt unna teltduken. Morgenlyset forsvinner i en sekk av skyer, det er like greit, for jeg er trett.

Den neste dagen gryr, og etter polarbrød naturell og kaffe er jeg klar for å spenne teltposen utenpå sekken og kaste et siste blikk bakover før jeg gir meg ut på å følge fjellryggen ned mot skaret over mot Sonlifjellet og Røshaugskaftet. Jeg legger turen oppom sistnevnte, men dropper selve Røshaugfjellet fordi vinden er sur, og fordi jeg vil nå frem til DNT-stien ved Klepptjønna ikke altfor sent.

Hva det er som gjør det, vet jeg ikke, men det gir meg en helt egen tilfredsstillelse å vandre uten stier. Det går langsommere, men det krever også mer innsats, både fysisk og med navigasjonen – hva er den lureste veien videre nå? Med ett øye på kartet følger jeg formene i terrenget opp på Sonlifjellet, det blåser stikkende kaldt, jeg kryper sammen over toppboken og vier ikke toppen det lengste besøket før jeg tar ryggen nedover mot neste høydedrag. I bunnen av bakken finner jeg ly innimellom steinene i et uttørket elveleie, og når jeg kan ha kaffe ved siden av, tenker jeg ikke så mye på at brødet ikke har følge av pålegg, det blir en god pause.

Farget myrgress

Fine farger i høstfjellet

Når jeg nærmer meg Skartjønna, får jeg øye på en liten reinsflokk. Jeg ser på dem en stund før jeg legger om kursen, slik at de ikke skal måtte flytte på seg. Det er ennå tidlig på dagen, men jeg vil ikke ned til bilen igjen nå, jeg setter meg heller på en stein nede ved vannet og kikker opp på Storskarven. Små bølger slår mot bredden, og det rasler i løvtrærne som har slått rot i le av en liten haug bak meg, jeg er mett, utørst og fornøyd, glad for å være ute, fylt av den følelsen det gir å ha alt man trenger i en liten sekk.

Etter å ha trasket litt rundt, finner jeg en brukbar teltplass rett nedenfor demningen, hvor jeg ruller ut den røde, knitrende duken og lirker gule aluminiumsplugger ned mellom steiner, grus og fet myrjord. I dag kan jeg spise middag, og jeg kan til og med spise den ute. Med primusen ved min side blir det pastagryte, etterhvert kaffe og sjokolade. Intet nordlys denne kvelden.

Bildet jeg var mest fornøyd med fra denne turen

Den siste morgenen på tur er jeg effektiv, jeg har ting jeg må rekke å gjøre i byen. Himmelen har ryddet god plass til solen, og høstlyset varmer der jeg ruller sammen duken og pakker ferdig sekken. Fem minutter senere er jeg nede på stien fra Schultzhytta til Mannseterbakken, og jeg langer ut. På veien slår jeg av en prat med en mann som kommer motsatt vei, han har gått i fjellet her i over sytti år, for meg er det første besøk. Det blir ikke siste.

Dette innlegget ble skrevet i september 2017, men ikke publisert før april 2018.

Høstlig tusling i Trollheimen

Nok en publisering på etterskudd: Var en tur i Trollheimen i høst, gikk innover fra Resvatnet og utforsket områdene rundt Raudfjellbekken. Det regnet uten stans, så det ble med én overnatting. Her kommer bildene: