Påsken 2018 vil kanskje bli husket som en av de beste i manns minne, i alle fall av ski- og fjellfolk sør for Polarsirkelen. Et godt, gammeldags høytrykk la seg til rette over den sørlige delen av landet og sørget for stabilt blåswixføre og varmende påskesol, litt som vi kan huske fra «gamle dager», da det også kunne slumpe til å være slik. Det eneste skåret i gleden er tanken på hvordan drømmeforhold for noen er bensin på bålet for de som vil ha en unnskyldning for å lukke øynene for klimatrusselen; skjønt, det kan virke som om en del ikke engang behøver noen unnskyldning.

Vi løfter pulkene ut på parkeringsplassen langs riksvei 74 mot Lierne og Gäddede, det er strålende sol og klokken er snart halv tre. Noen laster ski, sekker og unger inn i saltgrå stasjonsvogner, vi klapper igjen bagasjelokket på vår og legger nøkkelen i den vanntette posen med avskrudde mobiltelefoner. Skiene kan vi ta på med det samme. Fruen velter pulken allerede på vei opp på brøytekanten, og vi får bekreftet at den pulken som har høyest tyngdepunkt vil være den som volder oss mest bry, min er heldigvis bare tyngst.

Klar til avmarsj

Drikkepause, rammet inn av staver og gran

Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark er landets tredje største og et stort sammenhengende område med villmarkspreg, og det huser to av landets mest avsidesliggende fjellgårder som fortsatt er i drift (om sommeren bruker den ene av dem fly for å komme seg til og fra sivilisasjonen). Her kan man vase rundt i ukesvis med eller uten fiskestang, og kun beskjedne deler sør i parken er tilrettelagt med stier, hytter og broer (det finnes enkelte fjellstyrehytter også i nord). Vi er på vei inn fra nord, opp gjennom dalen der Øystre Tverrelva renner.

Terrenget her er behagelig pulkvennlig, og vi merker lite til høyden vi vinner på vei opp mot Kjørskardet mellom Gaskepraantse og Luvlie Praantse, vi skal opp omlag 250 høydemeter over ganske mange kilometer. Alle andre skiløpere ser ut til å være på vei ned fra fjellet, og snart tråkker vi våre egne spor. Vi stopper og spiser sen lunsj med utsikt over fjellene dalen og fjellene rundt. Gjennom Kjørskardet har en enslig skuter kjørt samme vei som vi skal og viser oss lureste vei ned gjennom den tildels kuperte nedfarten, vi gjetter på at det er reindriften: Området er et sentralt sentralt sørsamisk område med reindrift som strekker seg over 500 år bakover i tid.

Behagelig terreng opp dalen, vi passerer et skuterspor noen andre har brukt som skiløype

Vel nede i dalen på motsatt side av Kjørskardet er det bare såvidt at solen titter over kanten på fjellene. Vi velger oss en teltplass litt godt ute på flaten, hvor vi har god sikt mot soloppgangen i øst – vinterstid er morgensolen en velsignelse for teltere. Gradestokken viser 14 minusgrader da jeg klargjør pulkene for natten og krabber inn i teltet og tar fatt på oppgavene der inne. Etter måltidet og snøsmeltingen manner vi oss opp til en siste tur utenfor, og vi ser at temperaturen har rukket å synke til 22 grader; vi anslår at vi vil kunne få ned mot 30 til natten.

Første teltleir

Solen skinner – som ventet – på teltduken når vi våkner klokken ti, det hjelper betraktelig på temperaturen. Selv om natten var kald, har ingen av oss frosset nevneverdig. Vi fyrer opp primusen i døråpningen, jeg sitter med fotposene på og kikker opp på solen og ut på millioner av snøkrystaller som kappes om å blinke tilbake mot meg. Det blir en rolig morgen.

Halv ett er vi endelig på skiene, og vi tråkker egne spor i snø som ikke har spor annet enn etter reinsdyr og rype. Dagens mål er å gå en runde opp siden på Litjbukvassfjellet, inn over Bukvatnet og opp skardet mellom Litjbukvassfjellet og Bukvassfjellet over til en forhåpentligvis fin høyfjellsleir på sletten over mot Hykkelfjellet. Med god sikt er det ikke vanskelig å se hvor vi skal gå, vi får god oversikt over de elvedalene vi må treffe på oppsiden av, for skavlene kaster skarpe skygger i det kraftige sollyset.

Etterhvert må vi på med jakker og votter, for den minste trekk er sur når det er såpass kaldt, men det er likevel varmt og godt å gå, og vi trenger ikke ta frem dunjakkene når vi tar lunsj der vi runder kanten og får utsikt over Bukvatnet. Tankene går til Børgefjell når vi sitter her, man trenger ikke reise lenger enn hit for å få den følelsen.

«Den følelsen»; dette er fullt på høyde med det beste

Turens andre teltleir blir midt på en slette, utsynet er stort i alle retninger. Vi rigger oss raskt til nå som vi slipper å grave, og det er godt å sitte i ettermiddagssolen og lage mat, spise ostepop og smelte snø. Pastagryte til middag, kaffe og påskemarsipan. Etterhvert går solen ned, og vi trekker dørene igjen i påvente av varmende morgensol, bretter ut kartet mellom oss. I posen gjør en drikkeflaske med glovarmt vann jobben sin.

Utsikt fra arbeidsstasjonen

Tradisjonen tro er ostepop med på tur, men akevitten fikk bli igjen hjemme denne gangen

Onsdagen starter slik de andre dagene har gjort, og jeg sitter nok en gang i åpningen med primus og solbriller. Vi pakker oss ut på to timer og vender skiene sørover. Når det er såpass kaldt om nettene, rekker ikke føret å bli bløtt om dagen og derfor er det heller ikke hard skare neste morgen; vi går på et godt lag med vindpakket snø med to til fem centimeter tørr løssnø på toppen – perfekt.

Vi går ikke så langt. I første dal vi kommer ned i, dreier vi østover, så nord over Hykkelfjellet før vi kjører sikksakk ned den slake flanken mot Hykkelnestjønna med pulkene på siden av oss; Siri får en velt i en sving og får klar beskjed av pulkselen om å sette seg ned. Underveis over toppen får vi følelsen av å være skikkelig på fjelltur, mellom store steiner og avblåste rygger, og vi ser enda flere reinsdyr enn i dagene før. Nede ved Hykkelnestjønna ser vi noen få hytter, og ved en av dem ser det ut til å være folk.

Nasjonalpark så langt øyet kan se; et gjenblåst skispor krysset våre og fortsatte sørover

Reinsdyr, på vei ned fra Hykkelfjellet

Like før vi skal krysse Alma på vei mot Kjørskardet igjen, stopper og begge opp og tenker at «her var det fint», sier det høyt til og med, og dermed har vi funnet turens siste teltplass. Det er så mye lettere om vinteren, ingen plasser er våte eller steinete, og er det ikke flatt, kan man gjøre det flatt. Her trengs bare litt lett tråkking av løssnøen, så er vi i gang med oppsettet og nok en nydelig kveld med ostepop, gryterett, kaffe og marsipan. En sur trekk gjør at det er godt å sitte i le av teltveggen, vi har passet på å sette teltet slik at vinden ikke når inn til oss selv om dørene er oppe.

Siste teltplass

Torsdag er siste dag, og vi forhaster oss heller ikke nå. Med nypakkede pulker nyter vi skigåingen og utsikten. Når vi nærmer oss Kjørskardet ser vi syv skiløpere på vei ned, de har store sekker, vi vinker. Det er noen kneiker opp skardet, før vi raster på toppen, snakker med en familie som passerer stedet vi sitter på – det er langt flere på ski på denne siden av skardet. Tilbake til bilen følger vi våre egne spor fra mandagen, de er lett gjenkjennelige på sporene av to stykk Paris-pulk. Først nå innser vi at det faktisk var en del høydemeter vi gjorde unna, det er temmelig morsomt å kjøre utfor med pulk når det er så gode forhold.

Ved bilen ser vi et annet par på vei ut på telttur, og mange barnefamilier som avslutter sine dagsturer. Også denne enden av Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark kan anbefales, når man kommer over Kjørskardet er det nesten som å være i Børgefjell, og jeg gjetter at man stort sett alltid vil ha fjellet for seg selv. Vi smekker igjen bagasjeluken, starter opp og triller tre og en halv time tilbake til resten av påskeferien (som skal brukes til øving).

På vei tilbake opp Kjørskardet er det noen kneiker hvor man får lagt vekt i pulkselen

Portrett med selvportrett i lunsjen

Triol i trær

En Paris-pulk skal visstnok romme eksakt to amerikanske ølkasser i lengden; turbilen rommer akkurat to Paris-pulker i bredden – perfekt

Omtrentlig rute, tegnet for hånd i ut-kartet