Posts Tagged: lierne

Loffing i Lierne

Påsken 2018 vil kanskje bli husket som en av de beste i manns minne, i alle fall av ski- og fjellfolk sør for Polarsirkelen. Et godt, gammeldags høytrykk la seg til rette over den sørlige delen av landet og sørget for stabilt blåswixføre og varmende påskesol, litt som vi kan huske fra «gamle dager», da det også kunne slumpe til å være slik. Det eneste skåret i gleden er tanken på hvordan drømmeforhold for noen er bensin på bålet for de som vil ha en unnskyldning for å lukke øynene for klimatrusselen; skjønt, det kan virke som om en del ikke engang behøver noen unnskyldning.

Vi løfter pulkene ut på parkeringsplassen langs riksvei 74 mot Lierne og Gäddede, det er strålende sol og klokken er snart halv tre. Noen laster ski, sekker og unger inn i saltgrå stasjonsvogner, vi klapper igjen bagasjelokket på vår og legger nøkkelen i den vanntette posen med avskrudde mobiltelefoner. Skiene kan vi ta på med det samme. Fruen velter pulken allerede på vei opp på brøytekanten, og vi får bekreftet at den pulken som har høyest tyngdepunkt vil være den som volder oss mest bry, min er heldigvis bare tyngst.

Klar til avmarsj

Drikkepause, rammet inn av staver og gran

Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark er landets tredje største og et stort sammenhengende område med villmarkspreg, og det huser to av landets mest avsidesliggende fjellgårder som fortsatt er i drift (om sommeren bruker den ene av dem fly for å komme seg til og fra sivilisasjonen). Her kan man vase rundt i ukesvis med eller uten fiskestang, og kun beskjedne deler sør i parken er tilrettelagt med stier, hytter og broer (det finnes enkelte fjellstyrehytter også i nord). Vi er på vei inn fra nord, opp gjennom dalen der Øystre Tverrelva renner.

Terrenget her er behagelig pulkvennlig, og vi merker lite til høyden vi vinner på vei opp mot Kjørskardet mellom Gaskepraantse og Luvlie Praantse, vi skal opp omlag 250 høydemeter over ganske mange kilometer. Alle andre skiløpere ser ut til å være på vei ned fra fjellet, og snart tråkker vi våre egne spor. Vi stopper og spiser sen lunsj med utsikt over fjellene dalen og fjellene rundt. Gjennom Kjørskardet har en enslig skuter kjørt samme vei som vi skal og viser oss lureste vei ned gjennom den tildels kuperte nedfarten, vi gjetter på at det er reindriften: Området er et sentralt sentralt sørsamisk område med reindrift som strekker seg over 500 år bakover i tid.

Behagelig terreng opp dalen, vi passerer et skuterspor noen andre har brukt som skiløype

Vel nede i dalen på motsatt side av Kjørskardet er det bare såvidt at solen titter over kanten på fjellene. Vi velger oss en teltplass litt godt ute på flaten, hvor vi har god sikt mot soloppgangen i øst – vinterstid er morgensolen en velsignelse for teltere. Gradestokken viser 14 minusgrader da jeg klargjør pulkene for natten og krabber inn i teltet og tar fatt på oppgavene der inne. Etter måltidet og snøsmeltingen manner vi oss opp til en siste tur utenfor, og vi ser at temperaturen har rukket å synke til 22 grader; vi anslår at vi vil kunne få ned mot 30 til natten.

Første teltleir

Solen skinner – som ventet – på teltduken når vi våkner klokken ti, det hjelper betraktelig på temperaturen. Selv om natten var kald, har ingen av oss frosset nevneverdig. Vi fyrer opp primusen i døråpningen, jeg sitter med fotposene på og kikker opp på solen og ut på millioner av snøkrystaller som kappes om å blinke tilbake mot meg. Det blir en rolig morgen.

Halv ett er vi endelig på skiene, og vi tråkker egne spor i snø som ikke har spor annet enn etter reinsdyr og rype. Dagens mål er å gå en runde opp siden på Litjbukvassfjellet, inn over Bukvatnet og opp skardet mellom Litjbukvassfjellet og Bukvassfjellet over til en forhåpentligvis fin høyfjellsleir på sletten over mot Hykkelfjellet. Med god sikt er det ikke vanskelig å se hvor vi skal gå, vi får god oversikt over de elvedalene vi må treffe på oppsiden av, for skavlene kaster skarpe skygger i det kraftige sollyset.

Etterhvert må vi på med jakker og votter, for den minste trekk er sur når det er såpass kaldt, men det er likevel varmt og godt å gå, og vi trenger ikke ta frem dunjakkene når vi tar lunsj der vi runder kanten og får utsikt over Bukvatnet. Tankene går til Børgefjell når vi sitter her, man trenger ikke reise lenger enn hit for å få den følelsen.

«Den følelsen»; dette er fullt på høyde med det beste

Turens andre teltleir blir midt på en slette, utsynet er stort i alle retninger. Vi rigger oss raskt til nå som vi slipper å grave, og det er godt å sitte i ettermiddagssolen og lage mat, spise ostepop og smelte snø. Pastagryte til middag, kaffe og påskemarsipan. Etterhvert går solen ned, og vi trekker dørene igjen i påvente av varmende morgensol, bretter ut kartet mellom oss. I posen gjør en drikkeflaske med glovarmt vann jobben sin.

Utsikt fra arbeidsstasjonen

Tradisjonen tro er ostepop med på tur, men akevitten fikk bli igjen hjemme denne gangen

Onsdagen starter slik de andre dagene har gjort, og jeg sitter nok en gang i åpningen med primus og solbriller. Vi pakker oss ut på to timer og vender skiene sørover. Når det er såpass kaldt om nettene, rekker ikke føret å bli bløtt om dagen og derfor er det heller ikke hard skare neste morgen; vi går på et godt lag med vindpakket snø med to til fem centimeter tørr løssnø på toppen – perfekt.

Vi går ikke så langt. I første dal vi kommer ned i, dreier vi østover, så nord over Hykkelfjellet før vi kjører sikksakk ned den slake flanken mot Hykkelnestjønna med pulkene på siden av oss; Siri får en velt i en sving og får klar beskjed av pulkselen om å sette seg ned. Underveis over toppen får vi følelsen av å være skikkelig på fjelltur, mellom store steiner og avblåste rygger, og vi ser enda flere reinsdyr enn i dagene før. Nede ved Hykkelnestjønna ser vi noen få hytter, og ved en av dem ser det ut til å være folk.

Nasjonalpark så langt øyet kan se; et gjenblåst skispor krysset våre og fortsatte sørover

Reinsdyr, på vei ned fra Hykkelfjellet

Like før vi skal krysse Alma på vei mot Kjørskardet igjen, stopper og begge opp og tenker at «her var det fint», sier det høyt til og med, og dermed har vi funnet turens siste teltplass. Det er så mye lettere om vinteren, ingen plasser er våte eller steinete, og er det ikke flatt, kan man gjøre det flatt. Her trengs bare litt lett tråkking av løssnøen, så er vi i gang med oppsettet og nok en nydelig kveld med ostepop, gryterett, kaffe og marsipan. En sur trekk gjør at det er godt å sitte i le av teltveggen, vi har passet på å sette teltet slik at vinden ikke når inn til oss selv om dørene er oppe.

Siste teltplass

Torsdag er siste dag, og vi forhaster oss heller ikke nå. Med nypakkede pulker nyter vi skigåingen og utsikten. Når vi nærmer oss Kjørskardet ser vi syv skiløpere på vei ned, de har store sekker, vi vinker. Det er noen kneiker opp skardet, før vi raster på toppen, snakker med en familie som passerer stedet vi sitter på – det er langt flere på ski på denne siden av skardet. Tilbake til bilen følger vi våre egne spor fra mandagen, de er lett gjenkjennelige på sporene av to stykk Paris-pulk. Først nå innser vi at det faktisk var en del høydemeter vi gjorde unna, det er temmelig morsomt å kjøre utfor med pulk når det er så gode forhold.

Ved bilen ser vi et annet par på vei ut på telttur, og mange barnefamilier som avslutter sine dagsturer. Også denne enden av Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark kan anbefales, når man kommer over Kjørskardet er det nesten som å være i Børgefjell, og jeg gjetter at man stort sett alltid vil ha fjellet for seg selv. Vi smekker igjen bagasjeluken, starter opp og triller tre og en halv time tilbake til resten av påskeferien (som skal brukes til øving).

På vei tilbake opp Kjørskardet er det noen kneiker hvor man får lagt vekt i pulkselen

Portrett med selvportrett i lunsjen

Triol i trær

En Paris-pulk skal visstnok romme eksakt to amerikanske ølkasser i lengden; turbilen rommer akkurat to Paris-pulker i bredden – perfekt

Omtrentlig rute, tegnet for hånd i ut-kartet

Dag 61: Tunnsjø senter til Røyrvik

Tanken slo meg idet de første regndråpene landet på jakken og jeg måtte bytte til de vanntette overtrekksvottene:

Dette er en svart dag.

Jeg hadde gjort unna de siste ti minuttene med kamp mot skogen og hadde innsett at denne dagen var det klokken og sinnet jeg skulle få kjempe mot resten av dagen, der jeg trasket langsmed landeveien. 42 kilometer, en maraton, til Røyrvik, jeg gav meg selv 10 timer. Overskred jeg denne tiden, måtte jeg opp med teltet. Tvilen var med på tur: Hva vil kroppen si til dette? Sist lange etappe på vei (ned til Otta) hadde jeg gått meg helt i stykker, og da var bare 23 av de 38 kilometrene til fots. Lårene var tunge opp bakkene mot høyden mellom Tunnsjø og Limingen, men vel oppe fikk jeg endelig bruk for skiene, om enn bare halvannen kilometer, forsiktig, forsiktig utfor mot Limingen. Jeg hadde gjort et forsøk i brøytekanten lenger ned, i sporene til en annen NPL’er, men i regnværet fantes ikke feste og jeg er lei av å gå på bakglatte ski.

På Limingen-siden kom nedbøren som snø, men nede ved sjøen var veien for det meste bar. Vannet så ikke veldig farbart ut for mine øyne, men jeg så noen isfiskere like ved råken foran vanntunellen; de visste nok hva de drev med. Isfiskere hadde jeg også sett i morges, ute på vannet der jeg snudde dagen før, men de holdt seg langs land. Selv har jeg ikke noe særlig erfaring med isbedømmelse, så da får jeg holde meg på den sikre siden og gå rundt om jeg er det minste i tvil.

I dag har veitraskingen gått mye bedre enn før. Jeg har vært veldig bevisst på å gå der det er mykest, og hver time har jeg stoppet, tatt av sekken og fått i meg mat og vann. Hele veien har jeg fulgt med på kartet for å se hvordan jeg lå an i forhold til ti-timersplanen, slik at jeg ikke skulle slite meg ut om det ikke var mulig å gå helt frem. Belønningen for å klare det på én dag skulle være muligheten for en hviledag ekstra for å hente seg inn igjen, man gjør ikke så lange etapper på vei med tung sekk ustraffet, gårsdagen var også strevsom.

Målet: Røyrvik

Målet: Røyrvik

Utover dagen lysnet det, både på den ene og den andre måten, og gjennom oppskrapede solbrilleglass kunne jeg se at jeg nå er begynt å nærme meg Nord-Norge: Flere av gårdene hadde både en gamme og innhegninger for reinsdyr på tunet, i Røyrvik er skiltingen tospråklig. Da jeg stoppet for å brette om kartet ble det endelig klart at målet var innen rekkevidde: 13 kilometer igjen, jeg var en liten halvtime foran skjema. Fotsålene skrek ikke lenger av smerte, de ba bare tynt om nåde, knærne begynte å si fra tydeligere, veidekket skiftet fra grus til asfalt, men jeg hadde bestemt meg.

Rett før den siste pausen, med rundt fire kilometer igjen, suser nok en bil forbi. Jeg løfter blikket og kikker inn sideruten for å se om jeg skal hilse tilbake, konstaterer at jeg slipper og lar blikke falle tungt ned foran skosålene mine igjen. Nå stusser jeg litt, for istedet for lyden av rusende dieselhester hører jeg fallende turtall og knasing under dekk. Idet jeg tvinger blikket opp igjen, går døren opp; jeg tar av solbrillene, og hun besvarer alle mine drømmer der og da:

Ska’ æ ta sækken for dæ?

Hun har sett slike som meg før, så hun vet at jeg selv ikke kan sitte på. På spørsmål om overnatting får jeg vite at bestemoren hennes jobber på Gjestegården, så hun slår på tråden dit og foreslår at hun kan kjøre sekk og ski helt opp for meg. Før hun drar kan hun fortelle: «Du har ca fiir kilometer igjæn te Røyrvik.» Jeg tenker høyt: «Rundt en time, altså,» men hun kvitrer blidt tilbake «Du bruk’ittj’no meir enn en liten hæltiim, trur’ittj’æ, nei.» Så setter hun seg inn, og jeg strekker armene i været og setter i en liten gledesdans. Hun ler og er vekk.

I støvskyen etter Reddende Engel tar jeg veien innover i grådige klyv mens mine to siste Li-klenning forsvinner i grådige jafs, stablet i høyden. Ben og føtter verker, skuldrene jubler. Jeg jubler. En hæltiim er nok noe lenger her oppe enn i Sør-Trøndelag, og jeg har vært på veien i så godt som ti timer idet jeg tørker av skoene ute og blir møtt av to strålende blide mennesker i resepsjonen, hvor sekken venter på meg. På vei inn så jeg at matserveringen skulle ha stengt for dagen, men mannen i forkle, formodentlig kokken, spør «När vil du äta?» Etter en varm dusj blir jeg servert en ekstra stor porsjon kyllinggryte (han måtte ha salaten på en egen tallerken), Dahls pils, sjokoladekake og kaffe. I skrivende stund er min eneste bekymring hvordan jeg skal klare å stavre meg ned trappen og i seng før øyelokkene glir igjen for i dag. Morgendagen blir hviledag, vi kan si at det er for å feire at jeg med å ha ankommet Røyrvik er halvveis fra Lindesnes til Nordkapp.

Dag 60: Nordli til nært Tunnsjø senter (telt)

En sen start burde ikke gjøre så mye fra eller til, tenkte jeg, fem mil på to dager burde være overkommelig, og jeg stoppet og pratet med folk etter Flyktningerennets nydelige løyper. Frokost med avis, kaffe, rundstykker, melk og juice; herlig. Da jeg kom ned til Kvelia, ble jeg litt overrasket: I følge et skilt skulle det fortsatt være 55 km igjen til Røyrvik, og jeg hadde allerede tilbakelagt rundt halvannen mil i skisporet; det var ikke helt etter planen, klokken var mye. Jeg stoppet, som alle andre NPL’ere, innom Kveli-bua, hvor jeg fikk kaffe, kaker og flotte, tykke ullsåler i tillegg til en hyggelig prat. Som fryktet er ikke isen på Limingen å anbefale, jeg må gå veien rundt. På Kveli-bua gikk jeg også en runde i avdelingen med husflid; han som driver stedet driver også Luss- og busserulleriet, det er derfra de gode ullsålene kommer, sammen med tøfler, klesplagg, vadmelskondomer(!) og barnesko, alt i ull.

Kveli-bua er både matbutikk og husflidsutsalg for Luss- og busserulleriet

Kveli-bua er både matbutikk og husflidsutsalg for Luss- og busserulleriet

Halv tre var jeg på vei videre, og ved neste pause stod jeg overfor nok et valg: Følge skuterled gjennom Sverige eller bare ta veien? Muligheten til å gå på ski fristet mest. Jeg var usikker på et av vannene underveis, men så at jeg hadde en mulighet i retning av Tunnsjø senter (som ikke er et handlesenter, men en bygd) dersom vannet ikke skulle la seg krysse. Noen svensker jeg møtte ved Björkvattnet mente isen skulle være god, så skuffelsen var stor da jeg så ned på vannet og en diger råk strakte seg tvers over. Nede ved iskanten så jeg at leden ikke var kvistet over, isen hadde mørke flekker, og det var råker rundt småbekkene som rant uti. Det gikk skuterspor over, men jeg turte ikke følge dem. Jeg iverksatte reserveplanen og fulgte en kraftgate i retning Tunnsjø senter. 400 meter fra veien ble jeg i tvil: Klokken nærmet seg syv, rundt en time igjen med lys; gå eller slå leir? Neste mulighet for telt var en drøy halv mil fremme langs veien.

Råk på Kvernbergsvattnet

Råk på Kvarnbergsvattnet

Etter å ha tvilt meg frem til å gå, for å gjøre morgendagens etappe mulig, møtte jeg allerede etter femti meter en hindring: Den lille, tynne blå streken på kartet, til forveksling lik mange andre blå streker jeg nylig hadde krysset, var ingen liten fillebekk man kunne skritte over. Dessuten lå den nede i en dyp kløft, så det ville være mye jobb å komme seg ned for å banke i snøbruene. 350 meter til veien, bare 50 meter til jeg var ute på et åpent jorde; så nært, men dog så fjernt. Det skulle ikke være langt til nærmeste bro, så jeg la i veg med friskt mot. Imidlertid var skogen tett og terrenget stedvis så bratt at jeg til tider måtte av med skiene og grynne/bakse/kravle oppover bakkene; svetten silte og klokken løp.

Da klokken var åtte var jeg hundre meter fra broen. Bekken gikk åpen også her, men det var mulig å komme til, og jeg stod på en plass som akkurat var stor nok til teltet. Jeg slo leir, første leir med tilgang på rennende vann – luksus!

Jeg gruer meg til i morgen, 42 kilometer riksvei; håper jeg får brukt skiene, hvis ikke får jeg dele etappen i to.

Dag 59: Hviledag på Nordli

Til tross for at jeg var trett, sov jeg ikke så godt, bra det er en hviledag. I dag har jeg spist, pratet og fundert. Irritasjonen over å ha skadet seg har glidd over i en dypereliggende bekymring: Hvorfor tar jeg sjanser? Når jeg går alene har jeg ikke råd til det.

Jeg ble værende lenge på butikken, der var de både hyggelige og pratsomme. Dessuten kunne de fortelle meg om skiløyper og en svensk skuterled som kan spare meg for mye trasking langs veien. Etterpå ble jeg invitert inn på en kopp kaffe hos verten, det var godt å føre en lengre samtale over lokalt bakverk og svart kaffe. Godt å ha god tid til å prate med Siri også.

På den kommende etappen vil jeg prioritere å bære med meg litt ekstra mat, det var ikke gøy å måtte gjøre to lange dager for å komme frem. Jeg må også øke lunsjrasjonene, for jeg går fortsatt ned i vekt. Klistertuben og boksen med skirens satte jeg tilbake i butikkhyllen, det skal være tørrere føre lenger nord.

Da jeg ikke fikk sove i natt ble jeg liggende å lese dagbok, det vil si blogg. Jeg har opplevd mye de siste to månedene, og jeg har møtt så mange flotte folk på steder jeg aldri ellers ville besøkt; å komme vandrende med ski og sekk er en fin inngang til en samtale. Samtidig gjør det godt å leve med så få ting, alt jeg trenger er i sekken. Hver dag pakker jeg den og går avgårde mot et nytt sted. Hver dag åpner jeg den og er hjemme for en kveld. Hver dag tror jeg at den dagen er kommet at jeg ikke vil ha noe å skrive i dagboken, og hver dag fyller jeg to sider med kråketær i blått blekk. Jeg er takknemlig.

Dag 58: Fossdalen til Nordli

Jeg våknet klokken seks. Trodde jeg. Klar for avgang drøye to timer senere. Skydekket var høyere enn i går, og natten hadde vært kald nok til at det hadde dannet seg skare som bar meg godt, og med et lite dryss nysnø på toppen lugget det godt under de skiene som kvelden før hadde føltes helt glatte. Med vårværets varme var det allikevel ikke mer enn en times glede i dette føret, jeg begynte å slå igjennom, og alt av feste var vekk. På dette tidspunktet måtte jeg bestemme meg: Følge plan A og terrenget innover mot Nordli, eller ta korteste vei ut på hovedveien og fortsette til fots? Et skuterspor i retning av den opprinnelige planen fristet meg, men matmangelen og fornuften gjorde at jeg valgte alternativet som ville gi meg størst sjanse til å nå Nordli før gatekjøkkenet stengte klokken syv.

Kvart på ett spente jeg skiene på sekken og ringte min kjære, milen ut til fylkesveien hadde vært tung. 18 km til Nordli, men vi var ikke enige om når jeg ville være fremme.

Du har husket å stille klokken?

Klokken var kvart på to, jeg bantes innvendig. Om jeg brukte fem timer ville jeg akkurat ikke rekke det. Jeg skrudde opp tempoet, fem kilometer i timen er tøft i motbakkene med tung sekk. Siri fikk høre om turens første fall, da jeg slo igjennom på vei ned en kneik i skogen, og etter en lang prat plugget jeg øretelefonene i musikkspilleren.

Jeg fikk aldri hørt ferdig Gershwins pianokonsert, for på toppen av alle bakkene møtte jeg skiløpere som ville slå av en prat; jeg kunne kjenne at klokken tikket. De insisterte hardnakket på å få kjøre meg ned til Nordli, og jeg blånektet. De prøvde å få meg til å «gå over et lite vann, så et stykke gjennom skogen, osv», og jeg nikket og smilte matt mens jeg tenkte «aldri i verden». Så endret de mening, å følge veien var nok det lureste, herfra «gikk det jo bare utfor». Til nå hadde jeg hatt stigning og bare veier på sørsiden av en høyde.

Det var herlig å suse utfor, på nordsiden av høyden var det mer snø, det lå snø i veibanen. Ikke mye, men nok. Jeg stoppet, fikk i meg litt nøtter og vann, sjekket Google Maps og ringte etter overnatting. Derfra ble det bare jubel, og med alt sukkeret fra havrebomben hvirvlende i blodet kunne jeg ha blitt Lierne-mester i veikant-sprint uten tilløp, skibytte eller straffespark. Stadig nye utforbakker, skøyting oppover, svette, tung pust, full fart, fra bilene vinket folk, jeg vinket tilbake. Ikaros suste nedover mot Nordli i en utrolig fart, opp og ned av brøytekanter etter skiftningene i snødekket, innenfor autovernet, utenfor, nærmere solen, et lite hopp, noen skøytetak, kraftfull staking, større fart, innenfor eller utenfor autovernet her? Vinger av voks og fjær trives ikke for nært solen.

Jeg snakket fort og usammenhengende, kikket i speilkompasset da han stoppet, avslo alle tilbud om hjelp, men tok imot en stor ball med tørkepapir som ble rakt meg. Blodet rant nedover kartmappen, klærne, skiene, asfalten. Det var en tynn stripe med hard snø og is på innsiden av autovernet, skrått og bløtt på utsiden, to hundre meter igjen til der jeg skulle av med skiene. Den overmodige hadde hatt et halvt sekunds betenkningstid i fart og valgt. Valgt feil. Stripen smalner av. Står på én ski nå. Farten øker, ingen steder å bremse. Bære eller briste. Bart felt forut. Sekken treffer bakhodet idet ansiktet tar støyten. Solbrillene holder. Han som stoppet vil ikke dra, mener jeg ikke er i en forfatning han kan forlate meg i, vil kjøre meg, men etter å ha sittet av meg den verste svimmelheten og stoppet blødningene klarer jeg å samle nok overtalelseskraft til å få gå de siste fire kilometerne. Snakker med Siri hele veien inn.

 

Dagen derpå, æ vart skræmt

Dagen derpå, æ vart skræmt

På bensinstasjonen må jeg holde meg fast mens jeg venter på maten, svimmel, så går det bedre. En og en halv havrebombe og en neve nøtter siden frokost ble nok litt knapt. Jeg ble godt tatt imot ved hytteutleien i Nordli, og invitasjonen på kaffe ble etterfulgt av et «men vi kan ta det i morgen, du ser ut som du trenger å hvile.»

I skrivende stund er jeg ren, pen og tørr, nesten mett og veldig trett. Tusen takk til forrigemann, som satte igjen en ølboks i kjøleskapet. Nå venter en hviledag, det trenger jeg.