Loffing i Lierne

steinjak Skitur

Påsken 2018 vil kanskje bli husket som en av de beste i manns minne, i alle fall av ski- og fjellfolk sør for Polarsirkelen. Et godt, gammeldags høytrykk la seg til rette over den sørlige delen av landet og sørget for stabilt blåswixføre og varmende påskesol, litt som vi kan huske fra «gamle dager», da det også kunne slumpe til å være slik. Det eneste skåret i gleden er tanken på hvordan drømmeforhold for noen er bensin på bålet for de som vil ha en unnskyldning for å lukke øynene for klimatrusselen; skjønt, det kan virke som om en del ikke engang behøver noen unnskyldning.

Vi løfter pulkene ut på parkeringsplassen langs riksvei 74 mot Lierne og Gäddede, det er strålende sol og klokken er snart halv tre. Noen laster ski, sekker og unger inn i saltgrå stasjonsvogner, vi klapper igjen bagasjelokket på vår og legger nøkkelen i den vanntette posen med avskrudde mobiltelefoner. Skiene kan vi ta på med det samme. Fruen velter pulken allerede på vei opp på brøytekanten, og vi får bekreftet at den pulken som har høyest tyngdepunkt vil være den som volder oss mest bry, min er heldigvis bare tyngst.

Klar til avmarsj

Drikkepause, rammet inn av staver og gran

Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark er landets tredje største og et stort sammenhengende område med villmarkspreg, og det huser to av landets mest avsidesliggende fjellgårder som fortsatt er i drift (om sommeren bruker den ene av dem fly for å komme seg til og fra sivilisasjonen). Her kan man vase rundt i ukesvis med eller uten fiskestang, og kun beskjedne deler sør i parken er tilrettelagt med stier, hytter og broer (det finnes enkelte fjellstyrehytter også i nord). Vi er på vei inn fra nord, opp gjennom dalen der Øystre Tverrelva renner.

Terrenget her er behagelig pulkvennlig, og vi merker lite til høyden vi vinner på vei opp mot Kjørskardet mellom Gaskepraantse og Luvlie Praantse, vi skal opp omlag 250 høydemeter over ganske mange kilometer. Alle andre skiløpere ser ut til å være på vei ned fra fjellet, og snart tråkker vi våre egne spor. Vi stopper og spiser sen lunsj med utsikt over fjellene dalen og fjellene rundt. Gjennom Kjørskardet har en enslig skuter kjørt samme vei som vi skal og viser oss lureste vei ned gjennom den tildels kuperte nedfarten, vi gjetter på at det er reindriften: Området er et sentralt sentralt sørsamisk område med reindrift som strekker seg over 500 år bakover i tid.

Behagelig terreng opp dalen, vi passerer et skuterspor noen andre har brukt som skiløype

Vel nede i dalen på motsatt side av Kjørskardet er det bare såvidt at solen titter over kanten på fjellene. Vi velger oss en teltplass litt godt ute på flaten, hvor vi har god sikt mot soloppgangen i øst – vinterstid er morgensolen en velsignelse for teltere. Gradestokken viser 14 minusgrader da jeg klargjør pulkene for natten og krabber inn i teltet og tar fatt på oppgavene der inne. Etter måltidet og snøsmeltingen manner vi oss opp til en siste tur utenfor, og vi ser at temperaturen har rukket å synke til 22 grader; vi anslår at vi vil kunne få ned mot 30 til natten.

Første teltleir

Solen skinner – som ventet – på teltduken når vi våkner klokken ti, det hjelper betraktelig på temperaturen. Selv om natten var kald, har ingen av oss frosset nevneverdig. Vi fyrer opp primusen i døråpningen, jeg sitter med fotposene på og kikker opp på solen og ut på millioner av snøkrystaller som kappes om å blinke tilbake mot meg. Det blir en rolig morgen.

Halv ett er vi endelig på skiene, og vi tråkker egne spor i snø som ikke har spor annet enn etter reinsdyr og rype. Dagens mål er å gå en runde opp siden på Litjbukvassfjellet, inn over Bukvatnet og opp skardet mellom Litjbukvassfjellet og Bukvassfjellet over til en forhåpentligvis fin høyfjellsleir på sletten over mot Hykkelfjellet. Med god sikt er det ikke vanskelig å se hvor vi skal gå, vi får god oversikt over de elvedalene vi må treffe på oppsiden av, for skavlene kaster skarpe skygger i det kraftige sollyset.

Etterhvert må vi på med jakker og votter, for den minste trekk er sur når det er såpass kaldt, men det er likevel varmt og godt å gå, og vi trenger ikke ta frem dunjakkene når vi tar lunsj der vi runder kanten og får utsikt over Bukvatnet. Tankene går til Børgefjell når vi sitter her, man trenger ikke reise lenger enn hit for å få den følelsen.

«Den følelsen»; dette er fullt på høyde med det beste

Turens andre teltleir blir midt på en slette, utsynet er stort i alle retninger. Vi rigger oss raskt til nå som vi slipper å grave, og det er godt å sitte i ettermiddagssolen og lage mat, spise ostepop og smelte snø. Pastagryte til middag, kaffe og påskemarsipan. Etterhvert går solen ned, og vi trekker dørene igjen i påvente av varmende morgensol, bretter ut kartet mellom oss. I posen gjør en drikkeflaske med glovarmt vann jobben sin.

Utsikt fra arbeidsstasjonen

Tradisjonen tro er ostepop med på tur, men akevitten fikk bli igjen hjemme denne gangen

Onsdagen starter slik de andre dagene har gjort, og jeg sitter nok en gang i åpningen med primus og solbriller. Vi pakker oss ut på to timer og vender skiene sørover. Når det er såpass kaldt om nettene, rekker ikke føret å bli bløtt om dagen og derfor er det heller ikke hard skare neste morgen; vi går på et godt lag med vindpakket snø med to til fem centimeter tørr løssnø på toppen – perfekt.

Vi går ikke så langt. I første dal vi kommer ned i, dreier vi østover, så nord over Hykkelfjellet før vi kjører sikksakk ned den slake flanken mot Hykkelnestjønna med pulkene på siden av oss; Siri får en velt i en sving og får klar beskjed av pulkselen om å sette seg ned. Underveis over toppen får vi følelsen av å være skikkelig på fjelltur, mellom store steiner og avblåste rygger, og vi ser enda flere reinsdyr enn i dagene før. Nede ved Hykkelnestjønna ser vi noen få hytter, og ved en av dem ser det ut til å være folk.

Nasjonalpark så langt øyet kan se; et gjenblåst skispor krysset våre og fortsatte sørover

Reinsdyr, på vei ned fra Hykkelfjellet

Like før vi skal krysse Alma på vei mot Kjørskardet igjen, stopper og begge opp og tenker at «her var det fint», sier det høyt til og med, og dermed har vi funnet turens siste teltplass. Det er så mye lettere om vinteren, ingen plasser er våte eller steinete, og er det ikke flatt, kan man gjøre det flatt. Her trengs bare litt lett tråkking av løssnøen, så er vi i gang med oppsettet og nok en nydelig kveld med ostepop, gryterett, kaffe og marsipan. En sur trekk gjør at det er godt å sitte i le av teltveggen, vi har passet på å sette teltet slik at vinden ikke når inn til oss selv om dørene er oppe.

Siste teltplass

Torsdag er siste dag, og vi forhaster oss heller ikke nå. Med nypakkede pulker nyter vi skigåingen og utsikten. Når vi nærmer oss Kjørskardet ser vi syv skiløpere på vei ned, de har store sekker, vi vinker. Det er noen kneiker opp skardet, før vi raster på toppen, snakker med en familie som passerer stedet vi sitter på – det er langt flere på ski på denne siden av skardet. Tilbake til bilen følger vi våre egne spor fra mandagen, de er lett gjenkjennelige på sporene av to stykk Paris-pulk. Først nå innser vi at det faktisk var en del høydemeter vi gjorde unna, det er temmelig morsomt å kjøre utfor med pulk når det er så gode forhold.

Ved bilen ser vi et annet par på vei ut på telttur, og mange barnefamilier som avslutter sine dagsturer. Også denne enden av Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark kan anbefales, når man kommer over Kjørskardet er det nesten som å være i Børgefjell, og jeg gjetter at man stort sett alltid vil ha fjellet for seg selv. Vi smekker igjen bagasjeluken, starter opp og triller tre og en halv time tilbake til resten av påskeferien (som skal brukes til øving).

På vei tilbake opp Kjørskardet er det noen kneiker hvor man får lagt vekt i pulkselen

Portrett med selvportrett i lunsjen

Triol i trær

En Paris-pulk skal visstnok romme eksakt to amerikanske ølkasser i lengden; turbilen rommer akkurat to Paris-pulker i bredden – perfekt

Omtrentlig rute, tegnet for hånd i ut-kartet

Påske i Skjækerfjella

steinjak Skitur

Bar trøndervinter, bare veier og bare bekymring å spore på vei opp fra Steinkjer, hvor vi stoppet på Statoil for å kjøpe miljøbensin til primusen (miljøbensinen fra Shell lukter vondt). Vi kikker fortvilet inn mellom trærne og håper at snøflekkene mellom de mosegrodde tuene snart skal begynne å henge sammen – kan denne snøen i det hele tatt bære en skiløper, en pulk, eller trår vi bare igjennom?

På parkeringsplassen er det gjørme, men en sti av håp, en hvit livslinje til høyereliggende strøk, strekker seg opp gjennom granskogen. Bønder med snøskuter skal bli redningen denne gang, de har kjørt på snø i skogsbilveien som leder opp på fjellet, slik at de kan frakte hytteturister og bagasjen deres inn i fjellet. «Flaks!» sa Severin Suveren og rygget bilen opptil snøkanten. Parkeringsbillett på SMS.

Tid for pulkpakking og avmarsj

Tid for pulkpakking og avmarsj

Det er ikke helt uten spenning at vi laster opp pulken, nettopp fordi det er det den er: En pulk. Ingen av oss har trukket en slik før, men ingen tør ytre spørsmålet om en uke i løypeløst land med femti kilo på et forvokst akebrett hengende bak seg er noen god debutplan. Vi har gått til anskaffelse av et sklibrett i plast og pakket våre eiendeler inn i en grønn presenning med kraftig bållukt, og for første gang vender vi skituppene mot høyfjellet med utstyret i en gammel bag og maten i en plastkasse. På tur med bag, det hadde jeg ikke ventet av meg selv.

På vei opp bakkene med tung last, takknemlig for å ha skuterløype å ta seg frem på

På vei opp bakkene med tung last, takknemlig for å ha skuterløype å ta seg frem på

Nedbøren har gitt seg og varmen er påtagelig oppover skuterløypen, pulken er som ventet ivrig på å gå motsatt vei av meg, altså ned igjen til bilen, men sammenliknet med femti kilos sekk går dette som en lek. Forsåvidt sammenliknet med en tretti kilos sekk, eller femogtyve for den del. Vi tar oss god tid i lunsjen og jeg sørger for å få et godt lag med elgbæsj under den ene skoen før turen går videre.

Lunsj på en bar rabb

Lunsj på en bar rabb

Selfie time!

Selfie time!

Været klarner opp

Været klarner opp

Etterhvert skjærer vi av fra løypene og slipper oss ned på et lite vann. Vi krysser grensen til nasjonalparken og glir rolig og mykt over noen slake myrer med lange skygger i det blekrøde lyset foran oss. Klokken er i grunnen nok til å slå leir, og det frister å velge seg en plass før bakkene mot høyfjellet og Fjellskjækra tar til. Siri tar teltet, jeg samler ved. Temperaturen er behagelig, det er vindstille, teltplassen har akkurat nok snø til å få passe kulde-/kokegroper i forteltene, og de få skyene trekker til side for å gi plass til månen. Klisjé? Det er fint å reise til fjells i april.

Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark - ikke verst når målet for turen ligger under en mil fra parkeringsplassen

Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark – ikke verst når målet for turen ligger under en mil fra parkeringsplassen

Siri er kartleser

Siri er kartleser

Kvelden tilbringer vi ved bålet. Hjemmetørket turmat, kaffe og sjokolade. Prat. Stillhet ispedd knitring fra gran og stjerneskudd av gnist. Jeg farter litt rundt og tar bilder, mens temperaturen synker kraftig idet solen går helt ned. Seks blå påstår termometeret idet vi åpner glidelåsen og krabber innenfor duken til Lille Runde Røde, teltlykten henger i taket allerede. Kaldere skal det bli, og Siri, som bare har tresesongspose med seg, forbereder natten med grevlingtrekk utenpå og lakenpose inni, ullgenser på og dunjakke i beredskap, mens jeg lar glidelåsen i min vinterpose stå åpen. Det er forskjell på folk. På tide å dra ned luen og slukke lyset.

Kveldsstemning, ikke den verste utsikten å ha fra bålplassen

Kveldsstemning, ikke den verste utsikten å ha fra bålplassen

Mørket faller på, men flammene varmer

Mørket faller på, men flammene varmer

Neste morgen er gnistrende klar, og sollyset varmer teltet raskt. Vi våknet begge tidlig til lyden av storfugl utenfor, og det er tydelige avtrykk etter vingene i snøen. Det skinner i tusenvis av kritthvite krystaller i rimfrosten, og skyene har overlatt hele det blå lerretet over oss til solkulen alene. Dette begynner å høres ut som et skryteinnlegg på sosiale medier (ikke at jeg egentlig vet hva som skjer der, siden jeg ikke er på Facebook), men det er helt sant. For godt vær til å forflytte seg, med andre ord. Vi tar frokost med begge dørene på vidt gap (teltet var verdt investeringen for denne muligheten alene!) og pakker en dagstursekk. Idet vi tar fatt på bakkene, passerer vi en åpen bekk og får byttet ut smeltevannet med friskt fjellvann. Ikke dårlig. Svette, solkrem og kortfeller. Hyttefolket strømmer oppover mot vannet Fjellskjækra og lager spor til oss, og mange skal samme sted: Skjækerhatten (eller Huvhpie, som den heter på samisk; kartene fra Trøndelag og nordover har to navn på det meste).

Slipp naturen inn!

Slipp naturen inn!

Lunsj

Lunsj

Oppe ved vannet tar vi av på skrått oppover fjellsiden, og før vi blir altfor eksponert for vind graver vi en god lunsjgrop. Utsikt, solkrem, påsmurte lefser og instant-kakao, isfiskere langt der nede, toppen høyt der oppe. Vel oppe blir det et kort stopp for å beundre utsikten og rive av kortfellene. Så setter vi den ene telemarksvingen mer ustødig enn den andre nedover; heldigvis går det raskt bedre, og vi finner en fin liten bekkedal å dekorere med sigdene våre før vi dreier ned mot vannet og en lang og avslappende nedkjøring til teltplassen.

På toppen. Kjapp selfie og av med fellene.

På toppen. Kjapp selfie og av med fellene.

Fruen krysser mine spor

Fruen krysser mine spor

Pannekaker? Ja, god idé. Med bacon. Det ble ingen middag denne dagen. Ikke bål heller, for det var en viss trekk i luften, og ingen ville lage levegg. No big deal, som de sier i utlandet, vi slappet av og koste oss, og vips var det kveld.

Straks hjemme igjen

Straks hjemme igjen

Liker vi fleskepannekaker? Ja, det gjør vi!

Liker vi fleskepannekaker? Ja, det gjør vi!

Kveldsstemning I

Kveldsstemning I

Kveldsstemning II

Kveldsstemning II

Kveldsstemning III

Kveldsstemning III

Ny morgen, ny havregrøt, fortsatt idyll. Vi tar oss god tid til pakkingen og setter ekvipasjen i bevegelse oppover langs sporene fra dagen før. Vannstopp i bekken med maks lufting i buksene. Jeg prøver å trekke pulken med et tau hvor jeg har knytt inn en strikk, det er mye mer behagelig enn det hjemmelagde halvstive pulkdraget. At vi skal over fjellrekken og, ikke minst, ned igjen på den andre siden får jeg bekymre meg om når den tid kommer.

Pakking av pulk

Pakking av pulk

Om man bruker nettingundertøy (anbefales!), kan man ikke være beskjeden når det gjelder å vise frem undertøyet

Om man bruker nettingundertøy (anbefales!), kan man ikke være beskjeden når det gjelder å vise frem undertøyet

Oppe ved Fjellskjækra er været så uforskammet bra at vi simpelthen er nødt til å parkere pulken på tvers av solstrålene og ta plass i klassisk påskepositur: Lukkede øyne bak solbrilleglassene, hodet vendt svakt oppover med den lyserøde nesen vendt mot en altfor sterk sol. Lunsj, Kvikk Lunsj. Mer idyll.

Siri henter vann i elveosen; jeg sto klar med kameraet for å dokumentere tidenes plumping, men hun klarte brasene

Siri henter vann i elveosen; jeg sto klar med kameraet for å dokumentere tidenes plumping, men hun klarte brasene

Påske. Punktum.

Påske. Punktum.

Vi finner et skuterspor over Fjellskjækerskardet og kobler Fruens sekk til pulken med et ekstra tau, bakkene er bratte. Fra toppen av skardet kaster vi et siste blikk bakover mot hyttefolkets domene og til siden mot sigdene fra i går, før vi lar øynene følge et jervespor videre innover i nasjonalparken og over mot en langt mindre befolket del av fjellheimen. Sverige er ikke langt unna, og de svenske Skjækerfjellene (eller Schäckerfjällen) står ikke tilbake for de norske. Fjorårets langtur gikk forbi i Stigådalen, ett hakk øst for dalen vi har tenkt oss ned i.

Fornøyd med å være oppe

Fornøyd med å være oppe

Utsikt tilbake mot Skjækerdalen

Utsikt tilbake mot Skjækerdalen

Utforkjøringene går overraskende greit, det er nesten lettere å kjøre pulk med taudrag utfor enn med det halvstive draget jeg brukte dagen før: Etter å ha prøvd med ett tau i hver ende, kommer jeg frem til at den beste teknikken ser ut til å være å kjøre med dyret inntil den ene foten mens jeg holder stramt i dragtauet. Så lenge jeg ikke kjører for skrått, går det utmerket, til og med i svingene. Null tryn, men flere ganger temmelig nære på.

Siri flytter inn

Siri flytter inn

Kveldens leirplass legger vi nede ved en gjenfrosset elv, her er det litt vegetasjon og noen små koller til å verne oss mot den vinden som er meldt. Vi graver teltet litt ned og inn i en fonn og bardunerer godt før vi trekker innenfor til matlaging og kosefyring. Termometeret stopper på femten pluss i hodehøyde, så da er det slett ikke ille å være på vintertur. Varm te fra termokopp til kartstudiene. Mors knallrøde hjemmesydde fotposer fra nittitallet holder fortsatt koken som bentøy til doturer, selv når det etterhvert både snør og blåser.

SJN_1960

Andre leirplass, påsken 2015

Neste morgen er hvit, og vi plotter noen punkter inn på GPS’en mens vi fortsatt er omgitt av røde og gule vegger og akkompagnert av et jevnt sus fra primusen. Skal vi holde oss til planen eller gå rundt? Vi pakker ting og telt og grunner på spørsmålet inntil solen bryter igjennom idet vi forlater nattens tilholdssted. To skiløpere har gått her før oss på morgenen, kanskje har de også tilbragt natten i telt et sted i dalen? Vi følger sporene og nyter påskeværet og det myke føret nysnøen har kommet med.

Nydelig føre, herlig vær

Nydelig føre, herlig vær

Bekkedal

Bekkedal

Plutselig er alt hvitt, og vinden er over oss. Typisk fjellet. Frem med kompasset, og jeg roper med jevne mellomrom «høyre!» til den rødkledde skikkelsen foran meg. Været forsvinner like raskt som det kom. Skal vi fortsatt opp og over der vi hadde tenkt, eller skal vi gå rundt? Ikke gøy å ta seg over det passet vi har sett oss ut i whiteout, men sikkert fantastisk utsikt om det sprekker opp. Vi velger feil og ser litt oppgitt på kompasset som insisterer på at vi skal opp den bratteste bakken så langt på turen. Gnistrende vær, store mengder tung nysnø. Jeg får gått meg god og varm, som en heltemodig villmarksforfatter ville sagt det. Temmelig anpusten og rennende svett er vel nærmere sannheten. Vi lunsjer i skaret på toppen av den første bakken, og nedbøren vender tilbake.

Få minutter etter dette bildet ble tatt, er alt hvitt igjen; siste del av lunsjen tok vi i vindsekken

Få minutter etter dette bildet ble tatt, er alt hvitt igjen; siste del av lunsjen tok vi i vindsekken

Sikten bedrer seg igjen, men solen er skjult. Vi fortsetter oppover, glade for å være beredt på uværsnavigasjon. De forberedelsene får vi bruk for: Det blir hvitt igjen, og snøfillene skjærer skrått over synsfeltet utenfor snøbrillene. Fruen går først og tramper spor, jeg bakser dråget etter og ser mistrøstig på høydemåleren, som krabber langsomt, langsomt oppover mot de 864 moh vi skal over på det høyeste. Nå og da får vi glimt av terrenget rundt oss, men stort sett er det en rød kompassnål, høydemåler og etterkontroll med GPS som sørger for at vi har tro på fremgangen.

Man blir liten når været kommer

Man blir liten når været kommer, det er ikke mye man kan se (men det gjør en verden av forskjell å i alle fall se noen steiner i blant, ikke bare skituppene)

Når sikten er tilnærmet lik null er ikke alltid «endelig oppe» et like passende uttrykk, det er like strevsomt å komme seg trygt ned igjen. En og annen skavl kan ligge i bakhold, og navigeringen bør være nøyaktig. På et punkt bommer vi med noen titalls meter i toppen av den dalen vi skal ned og havner på feil side av en liten kolle. Det er brattere på denne siden, men vi velger å fortsette siden vi ikke kan se at det skal utsette oss for skredfare, bare ubehag. Her er dalen trang og kronglete, og tverrgående skavler tvinger oss av og til ut i ytterkantene hvor det er litt bratt: På et punkt har jeg skiene på pulken og lar den komme kontrollert etter meg på tvers ned en skrent. Litt spenning skal vi tydeligvis ha i hverdagen, mens klokken tikker ubønnhørlig mot kveld. Ikke at det er noe problem, vi har telt, men vi har også fryktelig lyst til å komme ned i skogen slik at vi kan fyre bål. Det var i alle fall dagens mål.

Pust i bakken: Vi er under tåkeskyene og kan sette fart

Pust i bakken: Vi er under tåkeskyene og kan sette fart

Endelig er vi under skyene, og farten går betraktelig opp. Når terrenget tvinger oss til litt for drøy skråkjøring for frøken pulk, samarbeider vi om å holde henne på rett kjøl, og jeg får mer og mer dreisen på å navigere mellom trærne med bagasjen på slep. Kanskje er jeg overbevist allerede om at det finnes alternativer til ryggsekk på tur? Idet vi krysser en bekk (bekkedal pluss pulk er ikke alltid lik sant!) og legger merke til en råk med rennende vann er konklusjonen klar: Vi slår leir. Tradisjonen tro tar Siri teltet mens jeg er sagfører, og vi spenner presenningen ut mellom to trær for å kunne sitte i ly for snøen som daler tett ned rundt ørene på oss og dekker alt med et fint, hvitt lag. Lyset er allerede blått av kveld, og de røde flammene fra noenlunde tørre grankubber varmer de som sitter og rører i en gryte på primusen. Maten smaker fortreffelig, og etter en stille stund slukker vi bålet, tar ned presenningen og finner frem snø- og tannbørste. Søvnen vil ikke komme denne natten, men det er godt mottak for P2 om jeg henger radioen i tørkeloftet, og Matteuspasjonen med Berlinfilharmonien er ikke den verste nattradioen å være søvnløs til.

Fornøyd påsketurist fyrer turens siste bål

Fornøyd påsketurist fyrer turens siste bål

Siste morgen kommer, det er gråvær. Frokost i teltet, vann henter vi i bekken før vi går. De siste hundremeterne med skogsslalåm er fort unnagjort, og på Skjækervatnet er det hardt og fint å gå. Siri benytter anledningen til å klipse et tau fast i bakenden av pulken i et av mine uoppmerksomme øyeblikk, hun syns vel at jeg burde slite litt hardere; pluss/minus noen kilo kone bør jeg vel klare. Flere er allerede på tur her, og stadig passerer vi pilkehull; noen vi prater med rapporterer til og med om fisk til frokost. Vi når skuterløypene idet solen bryter igjennom og tar lunsjen på samme sted som på vei opp. Bakkene ned til bilen tar jeg til fots, løpende ved siden av pulken på den smale stripen med skitten og delvis grusete snø som viser vei til våren og sivilisasjonen. Nå kan sommeren komme!

Dag 58: Fossdalen til Nordli

steinjak Norge på langs

Jeg våknet klokken seks. Trodde jeg. Klar for avgang drøye to timer senere. Skydekket var høyere enn i går, og natten hadde vært kald nok til at det hadde dannet seg skare som bar meg godt, og med et lite dryss nysnø på toppen lugget det godt under de skiene som kvelden før hadde føltes helt glatte. Med vårværets varme var det allikevel ikke mer enn en times glede i dette føret, jeg begynte å slå igjennom, og alt av feste var vekk. På dette tidspunktet måtte jeg bestemme meg: Følge plan A og terrenget innover mot Nordli, eller ta korteste vei ut på hovedveien og fortsette til fots? Et skuterspor i retning av den opprinnelige planen fristet meg, men matmangelen og fornuften gjorde at jeg valgte alternativet som ville gi meg størst sjanse til å nå Nordli før gatekjøkkenet stengte klokken syv.

Kvart på ett spente jeg skiene på sekken og ringte min kjære, milen ut til fylkesveien hadde vært tung. 18 km til Nordli, men vi var ikke enige om når jeg ville være fremme.

Du har husket å stille klokken?

Klokken var kvart på to, jeg bantes innvendig. Om jeg brukte fem timer ville jeg akkurat ikke rekke det. Jeg skrudde opp tempoet, fem kilometer i timen er tøft i motbakkene med tung sekk. Siri fikk høre om turens første fall, da jeg slo igjennom på vei ned en kneik i skogen, og etter en lang prat plugget jeg øretelefonene i musikkspilleren.

Jeg fikk aldri hørt ferdig Gershwins pianokonsert, for på toppen av alle bakkene møtte jeg skiløpere som ville slå av en prat; jeg kunne kjenne at klokken tikket. De insisterte hardnakket på å få kjøre meg ned til Nordli, og jeg blånektet. De prøvde å få meg til å «gå over et lite vann, så et stykke gjennom skogen, osv», og jeg nikket og smilte matt mens jeg tenkte «aldri i verden». Så endret de mening, å følge veien var nok det lureste, herfra «gikk det jo bare utfor». Til nå hadde jeg hatt stigning og bare veier på sørsiden av en høyde.

Det var herlig å suse utfor, på nordsiden av høyden var det mer snø, det lå snø i veibanen. Ikke mye, men nok. Jeg stoppet, fikk i meg litt nøtter og vann, sjekket Google Maps og ringte etter overnatting. Derfra ble det bare jubel, og med alt sukkeret fra havrebomben hvirvlende i blodet kunne jeg ha blitt Lierne-mester i veikant-sprint uten tilløp, skibytte eller straffespark. Stadig nye utforbakker, skøyting oppover, svette, tung pust, full fart, fra bilene vinket folk, jeg vinket tilbake. Ikaros suste nedover mot Nordli i en utrolig fart, opp og ned av brøytekanter etter skiftningene i snødekket, innenfor autovernet, utenfor, nærmere solen, et lite hopp, noen skøytetak, kraftfull staking, større fart, innenfor eller utenfor autovernet her? Vinger av voks og fjær trives ikke for nært solen.

Jeg snakket fort og usammenhengende, kikket i speilkompasset da han stoppet, avslo alle tilbud om hjelp, men tok imot en stor ball med tørkepapir som ble rakt meg. Blodet rant nedover kartmappen, klærne, skiene, asfalten. Det var en tynn stripe med hard snø og is på innsiden av autovernet, skrått og bløtt på utsiden, to hundre meter igjen til der jeg skulle av med skiene. Den overmodige hadde hatt et halvt sekunds betenkningstid i fart og valgt. Valgt feil. Stripen smalner av. Står på én ski nå. Farten øker, ingen steder å bremse. Bære eller briste. Bart felt forut. Sekken treffer bakhodet idet ansiktet tar støyten. Solbrillene holder. Han som stoppet vil ikke dra, mener jeg ikke er i en forfatning han kan forlate meg i, vil kjøre meg, men etter å ha sittet av meg den verste svimmelheten og stoppet blødningene klarer jeg å samle nok overtalelseskraft til å få gå de siste fire kilometerne. Snakker med Siri hele veien inn.

 

Dagen derpå, æ vart skræmt

Dagen derpå, æ vart skræmt

På bensinstasjonen må jeg holde meg fast mens jeg venter på maten, svimmel, så går det bedre. En og en halv havrebombe og en neve nøtter siden frokost ble nok litt knapt. Jeg ble godt tatt imot ved hytteutleien i Nordli, og invitasjonen på kaffe ble etterfulgt av et «men vi kan ta det i morgen, du ser ut som du trenger å hvile.»

I skrivende stund er jeg ren, pen og tørr, nesten mett og veldig trett. Tusen takk til forrigemann, som satte igjen en ølboks i kjøleskapet. Nå venter en hviledag, det trenger jeg.

Dag 57: Gjevsjøen fjellgård til Fossdalen (telt)

steinjak Norge på langs

Da jeg gikk til ro med et magasin på sengekanten i går var det nydelig stjerneklart, men mens jeg sov godt til klukkingen av bekken gjennom huset, senket skyene seg stille ned over fjellene slik at jeg våknet til gråvær og fire plussgrader. Jeg fikk tips om noen skuterspor opp til det første vannet, og jeg prøvde å følge et av dem videre, men det ville ikke samme vei som jeg. Terrenget her var vilt og vanskelig fremkommelig, og jeg fulgte streken jeg hadde fått tegnet inn i kartet mitt så tett jeg kunne. Flere ganger krysset jeg bjørnespor, ett av stedene hadde noen skrevet «bjørn» i snøen. Et skispor så jeg også, langs en elveis innover; takk, men ellers takk. Jeg har en følelse av at en viss TV-kjendis med samme navn som kaffekjelen ville ha glist bredt og stemplet terrenget som «ekte villmark», spennende var det i alle fall.

Ved tregrensen begynte jeg å bli noe bekymret, dette tok for lang tid med tanke på at jeg bare har mat nok til én overnatting før Nordli. Jeg satte avsted inn i tåken, opp på fjellet, fast bestemt på å utnytte dagen godt. Det begynte å regne, jeg så bare et par hundre meter inn i det golde og snøfattige fjellandskapet rundt meg, og jeg tenkte på hvor avhengig jeg faktisk er av kompasset på slike dager, der jeg gikk fra stein til lyngrabbe til stein i en time før jeg nådde det første vannet. Glad for å ha GPS til å dobbeltsjekke det jeg gjør med, i skogen var den helt uvurderlig i det vanskelige arbeidet med å følge den anbefalte ruten.

Heldigvis lettet, lysnet det litt etterhvert, og jeg fikk enkelte glimt av det flotte fjellområdet jeg befinner meg i. Skurene kom etterhvert med snø i stedet for regn, det passer skiløperen bedre. Med litt mer sikt kunne jeg også legge vekk kompasset og tillate meg å følge et og annet skuterspor der retningen passet noenlunde.

Skyene skiftet etterhvert farge fra grått til blått via orange og rødt før de tonet ut i svinnende rosa, og da lyset for alvor begynte å avta, så jeg meg ut en plass å slå leir. Fire kopper varm sjokolade mens jeg ventet på snøsmelting og mat, et helt Gullbrød til kaffen. Radio og telefon ligger til lading mens jeg skriver, det blir uansett noe langs vei i morgen.

Teltplassen, morgenen etter

Teltplassen, morgenen etter

Dessverre har jeg en følelse av at gårsdagens reserveplan må iverksettes. Jeg hadde opprinnelig tenkt å holde meg i terrenget lengst mulig, gå over Stor- og Litltissvatnet, men det er såpass langt igjen til Nordli at reserveruten, som tar meg ut på fylkesveien tidligere, er tidsmessig tryggere på dette føret. Da kan radio og musikk komme godt med, jeg husker med gru tilbake på siste rest av turen inn mot Otta…

Dag 56: Gaundalen fjellgård til Gjevsjøen fjellgård

steinjak Norge på langs

I dag var dagen for å gå fra fjellgård til fjellgård, og jeg forlot Gaundalen i strålende solskinn der jeg fulgte vertsfolkets skispor langs en gammel ferdselsvei til fjells. Der jeg måtte ta av fra sporet skrev jeg «takk» i snøen og siktet meg inn på rekken av telefonstolper som går fra Gaundalen via Holden til Gjevsjøen.

Noen har gått her før meg, og det var noen med stor skostørrelse

Noen har gått her før meg, og det var noen med stor skostørrelse

Av og til er landegrenser synlige i terrenget

Av og til er landegrenser synlige i terrenget

Jeg hadde ikke tenkt meg innom Holden, så på vei ned igjen fra fjellet dro jeg av mot svenskegrensen, med en plan om å følge grensegaten ut på sjøen Holderen. Grensegaten fant jeg lett, men føret var tyngre her nede, så det gikk tregt. Etter å ha kjempet meg over Holderen tok jeg en god pause før jeg tok fatt på den siste kilometeren inn til fjellgården Björkede på svensk side. Den kilometeren tok meg nesten en time, og den våte snøen lagde store, tunge kladder under hele skiene – bortsett fra i smøresonen; det er mulig skiene trenger en omgang med glider snart.

Grenserøys

Grenserøys

På Björkede var det folk, og det var både nyttig og trivelig å slå av en prat i finværet. Skutersporet jeg lette etter begynte nemlig et stykke unna, det går en skuterled langs veien på sørsiden av Gjävsjöströmmen og Gjevsjøen. Her ble tempoet langt høyere, det var deilig å faktisk kunne gå på ski igjen, ikke bare gå oppå skiene. Første forsøk på å komme ut på sjøen endte i en tverrsnuing der to elghunder kom byksende opp bakken, men litt bortenfor enden av leden kom jeg meg utpå.

Der gikk det skuterspor på kryss og tvers, mot hvert sitt fiskehull. Jeg tok ut en omtrentlig kurs mot dagens mål og lette fra spor til spor inntil jeg endelig så konturene av en lang, rett linje dit jeg ønsket meg. Vel ute på dette fant jeg ut at noen hadde fulgt det før meg på ski, et godt tegn. Etter en kilometer tok jeg ut nøyaktig kurs med GPS, og den pekte nøyaktig ned langs sporet jeg gikk. Autopilot på, seks og en halv kilometer i luftlinje unnagjort på en time, fremme. Underveis mente jeg først å se en skiløper foran meg, deretter trodde jeg det var en isfisker. Ved nærmere undersøkelse viste det seg å være et grantre, og da jeg passerte det forstod jeg hvorfor det sto der: Det var plassert nøyaktig i forlengelsen av grensegatene på begge sider av sjøen, det markerte grensen mellom Sverige og Norge.

Alternativ grenserøys

Alternativ grenserøys

På Gjevsjøen fjellgård fikk jeg «Bekkstua» for meg selv. Stedet bærer sitt navn med rette, her er det «innlagt vann» i form av en bekk som renner tvers gjennom huset. Etter å ha tatt rede på vedskjulet ble det også en råd med varme og etterhvert hjemmetørket tikka med svinekjøtt til middag. Det gjorde godt i en sliten kropp etter nesten åtte timer på ski i stekende hete.

image

Innlagt vann

image

Det er varmt i bakerovnen

Nå er regningen betalt og planen for de neste to dagene verifisert med husets folk, så da er det bare å stålsette seg for drøyt seks mil med tung sportråkking i våt vårsnø. Jeg har mat nok til én overnatting, det bør holde.

Dag 55: Klumptjønnin til Gaundalen Fjellgård

steinjak Norge på langs

Da jeg skred (mer kravlet, føltes det som) inn på tunet på Gaundalen Fjellgård, møtte jeg på dagens største utfordring: To hunder bjeffet veldig, og de ventet en stund på toppen av bakken før de løp meg i møte. Fornuften var like rolig og fortalte meg at dette er dyr på en gjestegård, og de er bare glade for å se folk, og fornuften undertrykte «det andre» nok til at jeg tvang frem en hånd til hver av dem og hilste med barnestemme mens jeg klødde den ene under haken, slik jeg har sett hundevante gjøre det. En stor seier notert (kanskje jeg blir kurert av dette?), og jeg ble tatt godt imot, de hadde lest bloggen og notert seg siste posisjon. Jeg var skikkelig gåen.

At den største utfordringen var spart til slutt, betyr ikke at resten av dagen var helt problemfri, men den startet i alle fall bra, med sol og vindstille. Faktisk fortsatte været slik, helt frem til solen sendte sine siste stråler som for å skyve meg opp den siste bakken til gården. I en av pausene satt jeg med ansiktet mot solen og øynene lukket. Det var totalt vindstille, helt stille, og jeg var helt alene i fjellet og fornøyd. Jeg hadde tråkket meg gjennom dypsnøen ved teltet og frem til skutersporet jeg hadde sett dagen før. Her gikk det radig, og jeg anslo ankomst allerede i to-tiden. Det var fire timer for optimistisk.

Morgenstemning

Morgenstemning

Skuterspor har en tendens til å ta feil retning etterhvert, det gjorde også dette, men jeg takket for følget og gav meg til å tråkke spor nedover Stigådalen/Ståggådalen (avhengig av hvilket kartblad man ser på). Etter en stund kom jeg over skispor, de så ut til å være fra i dag. Jeg mislikte at de fulgte elveisen nedover, men det så ut til å ha vært en 3-4 skiløpere i følge og sporet var pent lagt, så jeg bestemte meg for å følge det, skjønt jeg begynte å tvile da breddene bratnet til. Ifølge kartet skulle det snart bli fall på elven. Sporet foran meg snirklet seg mellom steiner, brukket is og åpne råker i fossen foran meg, men det var ikke lange stykket. Midt ute i det tenkte jeg «dette liker jeg dårlig,» og det var tungt å gå med åpent hoftebelte og uten å bruke remmene på stavene. Helskinnet gjennom fossen håpet jeg det verste var over, men den gang ei: En mye større og brattere foss var i vente, og løypen bød på luftig travers over åpent vann og trange nedstigninger. Jeg forlot sporet ved første anledning.

Dette er ikke skiterreng med stor sekk, mener jeg

Dette er ikke skiterreng med stor sekk, mener jeg

Det siste stykke ble drygt. Her var det brytekamp med skogen, og spesielt de mange kryssende bekkedalene med sine høye og skavlete kanter over delvis åpent vann voldte meg en del hodebry. For å fatte meg i korthet, for én gangs skyld: Det ble utøvd en del skiakrobatikk.

Både skiakrobatikk og fosseklatring kunne jeg unngått om jeg hadde visst hva de ville spørre meg om på Gaundalen: «Hvorfor gikk du ikke om vannet, og fulgte skuterløypen ned?» Da hadde jeg også unngått en «spennende» snøbru over Grønlivassbekken…

Nå sitter jeg på Gaundalen Fjellgård og spiser kaker og drikker kaffe bak en lånt PC, og de har ringt til Gjevsjøen og forhørt seg om skuterspor og rutevalg innover; de er snille mot meg her.

Dag 54: Bellingstua til Klumptjønnin (telt)

steinjak Norge på langs

Om denne dagen skulle fått en tittel, ville det blitt på gjensnødde stier, selv om det ikke var noe oppgjør med noe som helst på tapetet. Vaffelrøren fra i går var ikke glemt, og etter seks knekkebrød, fem vafler og en banan var jeg klar til dyst. Da hadde jeg fått med meg mye god radio, og det var godt og varmt etter langvarig fyring.

Vaffelfrokost

Vaffelfrokost

Godt og varmt var det også ute, så jeg spente jakken på sekken og gikk kun i nettingtrøyen like til teltet skulle opp. Tilsynet hadde tipset meg om å følge merkingen for sommerruten ned til Vera, og på gjensnødde stier bar det over myr og gjennom skog, selv om den store sekken ikke alltid er bestevenn med alle trærne. Et stykke fikk jeg følge av en skiløype, andre strekk fulgte jeg spor etter andre som gikk i samme retning, jeg ble mindre og mindre opptatt av å leke detektiv på jakt etter røde flekker på trærne. Jeg rastet ved en gamme hvor det var lagt ut en bok man kunne skrive seg inn i, og i det kuperte terrenget ned mot Veresvatnet var jeg så heldig å finne en løype å følge.

Nede ved vannet slo jeg på tråden til Gaundalen, der var det bare å komme. De hadde fulgt med på bloggen, så de visste nok at jeg var på vei. Her kom turens første elvekryssing uten snø, og jeg måtte av med skiene. Så fulgte et parti på gjensnødde stier gjennom skogen før jeg et lite stykke fikk skispor, og fra gården Sveet, hvor mang en NPL’er har overnattet, fulgte jeg rett og slett veien.

På telefonen hadde folket på Gaundalen fortalt at de hadde hatt besøk av en franskmann i samme ærend som meg i går, og der den rødmerkede stien til fjells startet så jeg et enslig spor som gikk inn i skogen. Min plan var egentlig en litt annen, men det fristet mer med spor, så jeg fulgte lukten av Camembert og var igjen på gjensnødde stier. Å følge en sommerløype på ski er ikke alltid like ideelt, og etter en stund forlot jeg Champs-Élysses og tok slakt oppover myrene.

Terrenget her tok mye tid, det er utrolig hva som får plass mellom to koter på et kart, og snøen var dyp. Like før det var tid for å slå seg til ro for kvelden fikk jeg øye på et skuterspor som så ut til å gå i riktig retning. Det skal jeg følge i morgen.

Kveldsstemning

Kveldsstemning

En effektiv teltkveld var fort unnagjort: To og en halv time fra jeg tok av sekken til jeg lå god og mett i soveposen.

Dag 53: Skalsvattnet til Bellingstua

steinjak Norge på langs

Jeg våknet av at jeg var kald på hodet, det var mørkt, luen min var ikke varm nok for å sove med hodet utenfor posen denne natten. Neste gang jeg våknet var det lyst, ca ti kuldegrader inne, så jeg holdt an en liten halvtime til. Det ble brått mye lysere og temperaturen steg til to varmegrader. Innen frokosten var klar hadde jeg like mange plussgrader som det hadde vært minusgrader, ved gulvet, og jeg var godt fornøyd med valget av en østvendt teltplass, samt muligheten til å spenne opp teltdøren på «vid vegg».

Et tre ved leirplassen

Et tre ved leirplassen

Dagens etappe skulle være ganske grei, så jeg tok livet med ro: En ekstra kopp kaffe til kartlesingen, litt vimsing rundt med kameraet. Solen skinte fra en helt skyfri himmel, og rimfrosten skinte tilbake fra hver en gren. Jeg tenkte på hvor mye greiere det er å pakke teltet under slike forhold enn de jeg hadde den første natten i Skarvheimen, hvor jeg først måtte grave frem teltet for så å pakke i snøvær og vind så sterk at jeg ikke turte annet enn å la duken være godt forankret like til den siste fliken skulle ned i teltposen. Sen avmarsj, ti på ti.

Rimfrost

Rimfrost

Allerede etter få meter kom dagens første veivalg, i form av et oppkjørt spor langsmed Skalsvattnet i nordlig retning, det kunne jo spare meg for litt veitrasking? I mangel på tiltro til et tilfeldig spor fulgte jeg min opprinnelige plan, skutersporet mot Skalstugan, og etter kort tid møtte jeg skiløpere som kunne bekrefte at det var rett avgjørelse. Oppe ved stugan møtte jeg noen som var av stikk motsatt oppfatning, og jeg fikk en detaljert veibeskrivelse. Lysten som jeg var på å tilbringe en perfekt vinterdag i nykjørte spor, takket og bukket jeg mens jeg ble avfotografert («för ortspressen»), og la i veg langs «gröna leden». Skiltet mot «Kåtan» dukket imidlertid aldri opp, og etter en del om og men tok jeg opp over myrene mot bilveien med sine sugende bløte brøytekanter der terrenget tvang meg helt opp på veien. Nede i Sandvika, etter å ha gått det som må være Norges korteste fylkesvei, var samme problemstilling atter aktuell, og jeg rotet litt mer rundt før jeg endelig bestemte meg for å satse på en løype som forhåpentligvis ville svinge i rett retning. Det gjorde den, men da hadde jeg allerede gitt opp og tråkket spor et stykke, jeg fant igjen løypen noen hundre meter fra dagens mål.

Inn i Norge igjen

Inn i Norge igjen

Da GPS’en hadde pekt ut rett hytte i hyttefeltet, kunne jeg fornøyd konstatere at det kom røyk fra pipen. Tilsynet var godt i gang med å sette i stand til påske, og så snart jeg var innenfor døren ble jeg bedt på mat, etterfulgt av kaffe og bakverk. Det var trivelige folk og hyggelig med selskap, disse hadde tidligere vært bestyrere både på Gjevillvasshytta og Nedalshytta, og de var fulle av interessante historier. Da de var gått spiste jeg middag igjen og oppdaget et elektrisk vaffeljern på benken. I skrivende stund går den fjerde vaffelen ned på høykant, resten av røren sparer jeg til frokost.

Dag 52: Storlien til Skalsvatnet

steinjak Norge på langs

En lang avskjed forlenger ikke samværet, sies det. Likevel ble vi stående lenge å holde rundt hverandre på parkeringsplassen. Fordommene og det påtatte snobberiet var lagt igjen over en lang frokost, skjønt enige om at vi hadde hatt en herlig helg i det vi ved ankomst hadde kalt Harryland. Nå svingte den gråblå stasjonsvognen ut på veien mot Coop Extra og billig andekjøtt, mens jeg sto igjen med skiene i hånden og en klump i halsen.

Rast i et vindskydd

Rast i et vindskydd

Det kjentes som om noe holdt på å gå fra hverandre inni meg på vei opp bakkene fra Storlien (jeg er blitt fortalt at man blir sentimental på lange aleneturer), men allerede ved det første vindskyddet hadde fjellets ro begynt å ta over, til tross for sur motvind og snøbyger. Terrenget var lettgått innover, og da jeg var på vei over Norra Rensjön, vek snø og blåst tilbake for en nydelig og varmende marssol. Jeg hadde kommet sent avgårde, og med en begynnende forkjølelse i kroppen hadde jeg på forhånd bestemt meg for å ikke gå helt til Bellingstua, det er over fem mil. Klokken nærmet seg halv tre, litt tidlig å slå leir, så jeg bestemte meg for å gå over det neste høyfjellspasset før jeg tok kvelden.

Skituppene kastet lange skygger inn i Sverige da jeg gled inn i skogbeltet over Skalvatnet, og jeg plukket raskt ut en plass til teltet. Turens første pose med Real Turmat, kaffe, dagbok og blogg. Jeg ser frem til en kort etappe i morgen, kanskje jeg kan få en liten time i solveggen på Bellingstua dersom det varslede finværet slår til?