Fjordruta sør

steinjak Fottur

Det nye året starter med en beretning som har ligget ferdigskrevet og ventet på bilder i en halv evighet. Her kommer den, rapporten fra sommerens hytte-til-hytte-tur.

Det er på tide å løfte blikket opp fra de fordommene vi måtte ha og lese kartet på nytt: Vi har hatt en idé om at Fjordruta er en slags «light»-tur med hytter langs sjøen og korte etapper tildels langs landeveien. Det gjelder kanskje den nordlige delen, vi har ikke prøvd, men etter å ha tråklet oss opp og ned av kystfjellene langs den sørlige halvdelen av ruten, har vi endret oppfatning: Dette er flotte fjell, og hit vil vi tilbake!

Turen hadde startet med den vanlige vinglingen understøttet av kart, værmeldinger, snødybdeprognoser og telefoner i øst og vest – hvor skulle vi? Breheimen? Lierne? Etter å ha snakket tre minutter på telefon med bestyreren på Reindalsetra ble Tafjordfjella strøket fra listen på grunn av for mye snø, og vi satt etterhvert igjen med Skjækerfjella fra Skjækerdalshytta til Storlien, og Fjordruta. Sistnevnte hadde marginalt bedre værmelding, og vi gjettet at trønderske myrer i midten av juli er åsted for årets heftigste og herligste dager og netter – hvis man er mygg eller knott. Fruen forberedte en lapp med busstider fra Halsa fergekai, og så la vi i vei til Dronningens gate og bussavgang mot Vinjeøra med bussbytte på Orkanger. Utenfor det nedlagte samvirkelaget der bussen snur for å kjøre mot Kyrkseterøra starter vårt sommereventyr.

Nedlagt samvirkelag

Det er en varm dag, og to ulike busser har fraktet oss og sekkene vekk fra Bartebyen og ut til der E39 først kommer ned til havet, til Vinjeøra. Jeg plukker kameraveske og solbriller ut av sekken mens Fruen undersøker toalettfasilitetene på det som ellers er en asfaltert plass stor nok til at en buss kan ta en u-sving, avgrenset fra sjøen av et informasjonsskilt, et lenge nedlagt samvirkelag og et enkelt toalett for de reisende. En ungdom svinger innom på mopeden sin, tar av seg hjelmen og ser på oss en stund før han tar avgårde i den retningen han kom fra, som om han var et nysgjerrig rådyr, kanskje er byfolk like eksotisk for ham som han er for oss. Noen spredte skyer er på vei inn fjorden, men mest av alt ligger en ro over dette på sitt vis idylliske stedet som vi vanligvis kjører raskt igjennom på vei til en ferge vi må rekke.

Vi trasker litt frem og tilbake langs den grå asfalten langs veien der få overholder femtisonen før vi oppdager at stien begynner like ved der vi ble satt av bussen; av en eller annen grunn er navigasjon som oftest vanskeligst i mer eller mindre tettbygde strøk. I begynnelsen følger vi en grusvei opp på baksiden av en låve, gårdskona er ute og henger opp tøy, men allerede før vi har passert er hun på plass i en hagestol til venstre for inngangsdøren, hvor hun passer på å få med seg noen av de få solstrålene som tilfaller dette stedet som på grunn av sin beliggenhet innerst i en fjellkranset fjord tar seg av de fleste av skyene som driver inn fra havet i vest. Snart legger vi lukten av nyspredt gjødsel bak oss og får litt sårt tiltrengt skygge fra trærne der veien smalner inn og blir mer kjerrevei enn kjørevei, ingen av oss har egentlig lyst til å stoppe for å ta på shorts, det skal uansett ikke være lange biten opp til dagens mål: Storlisetra.

Koselig velkomst på Storlisetra

Oppe på setra er det første som slår oss hvor velholdt alt er, selv gresset på vollen er nyslått. Gamle redskaper er hengt opp på veggene, og pynten rundt døren kunne gjerne ha ønsket velkommen et privat hjem – allerede før vi har kommet inn under det lave taket i den gamle seterbygningen har vi fått en følelse av noe hjemmekoselig. En gruppe turgåere som kommer ned fra en dagstur på fjellet kan fortelle at de på vei opp hadde møtt på tilsynet som slo gress. Hytteboken bekrefter at her er det en fast gruppe som ofte er innom, og i små grønne glass på bordene står frisk blåbærlyng i vann, alle flater er upåklagelig rene og ryddige. Vi skriver oss inn og setter oss ut ved det lille rastebordet som de har satt opp på en liten knaus like ved, hvorfra vi ser hvordan skyene driver innover og fordeler sol og skygge i ulike mengder utover landskapet; lukten av nyslått gress i sommersol blander seg med skogens lukt og lukten av rykende pulverkaffe i hvite Figgjo-krus, slike som finnes ved så mange turistforeningshytter.

Utsikt fra rastebordet: Vestlandsværet kommer

Det blir hermetisk bacalao til middag, for her er vi på området til KNT – Kristiansund og Nordmøre Turistforening – en forening som driver et imponerende antall hytter i Dovrefjell, Sunndalsfjella og Trollheimen i tillegg til de hyttene de har langs Fjordruta, hytter som ble bygget på dugnad med en takt på omkring én i året over et drøyt tiår for ikke så lenge siden. Resten av kvelden sitter vi i den bittelille stuen og ser ut av vinduet, leser hyttebøker og siger langsomt inn i feriemodus; telefonene skrudde vi av nede ved veien.

Neste morgen er den blå himmelen pent pakket inn, og små dråper perler seg på de nyimpregnerte skoene på vei til dagens første dotur i uthuset; fra torvtaket drypper det jevnt, det lukter regnvåt skog. Inne råder en avslappet stemning, og vi tar oss god tid til både havregrøt og knekkebrød til frokost på en dag vi ikke skal gå spesielt langt – fire timer er gangtiden over til Grytbakksetra estimert til. Ved avreise passer vi på at det ser like fint ut som da vi kom før vi klikker låsebolten på plass, her på Fjordruta står de fleste hyttene åpne.

Turen over til neste seter består for det meste av myr, spesielt vått er det nok siden natten kom med regn, og buksene blir våte i møtet med grener og bregner som henger inn over stien; når det også begynner å regne stopper vi og trekker regnbuksene over turbuksene, de foregående ferieukene har gjort linningen stram. Her og der dypper vi koppene i små bekker for å slukke tørsten, overskytende nistemat fra dagen før blir lunsj. Foreløpig er vi bare glade for å være på tur, uten at vi helt blir revet med av terrenget. Frem mot Grytbakksetra letter været litt, og da vi plutselig er fremme – så godt som alle hyttene på denne turen ligger godt gjemt i terrenget – kan vi nyte komme-frem-kaffen i solveggen. Spillet mellom lys og skygge på vollen fremfor oss er underholdning nok, og jeg må til stadighet opp med kameraet. Etterhvert kommer også en saueflokk ut av skogen og kompletterer setermiljøet med lyden av bjeller og spredte bæ.

På vei over mot Grytbakksetra

Heller ikke her får vi selskap i løpet av kvelden, selv om vi er midt i ferien. Det kan virke som Fjordruta er blant de mindre besøkte stedene til tross for tilgjengeligheten: Denne turen kan man faktisk starte på flyplassen i Kristiansund, bare plukke sekken av bagasjebåndet og følge røde T-er mot nærmeste fergekai, en ganske tiltalende idé. De fleste hyttene er også tilgjengelige fra veien, og det finnes muligheter for fine helgeturer for oss som er så heldige at vi bor i nærheten. Når kveldskulden setter seg trekker vi inn til vedovn, tekopper og Maxiyatzy.

Vollen utenfor Grytbakksetra

Tirsdag morgen byr på regn og vind, og vi skal opp i fjellet. Det blir stillongs, lue og regnbukse fra start, og da skinner selvsagt solen igjennom idet vi løfter sekkene ut av døren. Skjønt, vi skal få bruk for bekledningen ganske snart, så mye forstår vi der vi snur oss og ser etter at vi ikke har glemt tannbørsten igjen på benken (slik vi gjorde på Åmotdalshytta en morgen for lenge siden). Kartet forteller oss at dette vil bli en spektakulær tur, om vi er heldige å få litt sikt: Stien går opp langs en rygg og over opptil flere topper, blant annet en av de høyeste i området, Dyrstolan.

Mellom skurer

Som ventet får vi noen skurer, det er vinden som kommer først, som et varsel. Først treffer noen få dråper, men de er store, så øker frekvensen, og vindkastene slår dem i ansiktet på oss. Ved to anledninger hamrer himmelen løs på oss med hagl. Utpå dagen slår vi til ved første mulighet da regnet holder midlertidig opp og kaster oss ned bak en stein med kakao og syltetøytrukne knekkebrød. Regn og vind til tross får vi likevel en del utsikt – ikke hele panoramaet på én gang, men bitglimtvis i opprommene som driver forbi som et søkelys, til tider så raskt at jeg såvidt rekker å få kameraet ut av magevesken bare for å konstatere at jeg var for sen.

Utsikten er upåklagelig når været plutselig tillater oss å se

Mast til rasten

Også Hardbakkhytta dukker plutselig opp i tåkehavet. Der vi går rundt bygget, slår det oss hvordan noen har tenkt langt her: Når man først bygger en hytte på toppen av et fjell, er det en god idé at takvinkelen følger terrenget perfekt, slik at det bare er pipen som stikker opp, litt som en varde. Foran stuevinduet er det et lite tjern til drikkevann, bak den lille haugen som skjuler bygget er det et badetjern og sikringsbu, i form av en nydelig oppmurt og moderne innredet liten steinbu. Hardbakkhytta er en modell hvor man kommer inn i en kombinert gang og vedbod, og doen er innendørs; det kan nok trengs når været står på som verst her på vinteren. Vannet har kjempet seg gjennom glidelåser og gliper mellom plaggene, så vi henger alt opp over en stadig varmere ovn mens vi nyter komme-frem-kaffen og vannet som kastes mot rutene. Tidvis kan vi se den motsatte bredden av det lille tjernet, tidvis ikke. Middag, kaffe, boklesing, etcetera.

Hardbakkhytta i tåke og regn

Planleggingen av denne turen har en liten svakhet: Vi har en dag for mye. Det vil si, med antall dager og antall hytter vil vi nå Halsa på en lørdag, og da går seneste buss til Trondheim klokken 13:18, ikke nødvendigvis en passe tid dersom man skal gå en sekstimersetappe. På søndag, derimot, går det en buss klokken 18:08. Når det i tillegg viser seg å være både Yatzy, vaffeljern og vaffelmix på Hardbakkhytta, er valget enkelt i kombinasjon med lovnad om bedre vær en dag senere: Vi tar en hviledag, det er ferie.

Hviledagen driver forbi slik tåkeskyene og regnbygene utenfor gjør det. Vi tar en runde i nærområdet mellom to skurer og får med oss litt bitvis utsikt, samt et besøk i sikringsbua. Så steker vi vafler, jeg leser en Merethe Lindstrøm-roman som jeg finner i hyllen; vi leser ut de medbragte romanene også og er klare til å bytte bok med hverandre neste dag. På kvelden ramler tilsammen tre våte mennesker inn av døren, to av dem samme vei vi kom og den tredje opp fra bilen nede i dalen. Alle skal samme vei som oss neste dag, alle er hyggelig selskap.

Vaffelkongen

Torsdagen bringer oss langt bedre vær, og vi legger av sted rundt halv ti på morgenen, dog med regnbuksene på for å ta av de gjenværende skurene som lusker rundt mellom kystfjellene. Stien følger en tydelig rygg ned fra toppen, og på begge sider ser vi mer og mer nydelig fjellutsikt. Så høyt oppe på fjellet er det også mindre myrlendt, og spesielt vakkert er det der vi tar ned rundt hammeren like ved Svarthammarvatnet. I dag blir det lunsj på Holtakammen med utsikt ned til Valsøybotn og fjorden.

Utsikt i lunsjen

Vi møtte på de firbente som bor her i sommehalvåret

Tverrlihytta dukker opp på baksiden av en bakkekam, vi når den på godt under de oppsatte fem timene, selv med pauser underveis. De andre turfølgene vi møtte dagen før kommer også etterhvert, og vi sitter ute med kaffe, kjeks og sjokolade. Her bestemmer Siri seg for at det er på tide å fiske: Hun bestiller seg et fiskekort på inatur.no, og så tar vi utlånsstangen og slukesken med oss opp til Tverrlitjørna, 607 meter over havet. Jeg benytter anlednigen til å ta bilder og til å gå meg en tur. Når jeg kommer tilbake er Fruen oppspilt – «Skynd deg!». I enden av snøret henger en død ørret, en liten stekefisk. Jeg kommer ikke mer enn i gang med å gjøre den opp før snøret strammer seg igjen og en større ørret blinker i overflaten. Det hele går ganske udramatisk for seg, og mindre enn et minutt senere står jeg med fisken mellom tommel og pekefinger. I kveld kan vi spise fersk fisk til kveldsmat.

Tverrlihytta ligger fint til

En bekk rett nedenfor fiskevannet

Kveldsmat

Turen fra Tverrlihytta over til Jutulbu er ganske krevende, med krapp stigning i flere runder. Siden vi er de eneste som skal langt i dag, takker vi ja til tilbudet fra de andre om å vaske opp koppene våre slik at vi får kommet tidlig i gang. Det er overskyet fra start, men ganske snart får værvarslingen rett i at det går mot lysere tider. Over mot Belevatna får vi et nydelig utsyn, og stien ligger idyllisk til langs bredden til et av vannene, en kjærkomment avslappende del av turen før den harde oppstigningen mot halsen på Hjelmen. På den skyfrie himmelen gjør solen turen varm, temperaturen må ligge et sted på den øvre delen av 20-tallet, og vi er for det meste skjermet mot den lille trekken i luften vi så gjerne skulle ha kjent.

Panoramautsikt over Belevatna, med Hjelmen i bakgrunnen

Oppe på ryggen mot Hjelmen faller vi for fristelsen: Riktignok er det 400 ekstra høydemeter i hver retning, men vi er allerede på nesten 500 meter over havet, og klokken er ikke altfor mye – vi raster kjapt og setter igjen sekkene der stien mellom hyttene skiller lag med stien opp mot Hjelmen. Turen opp er godt merket, og det er egentlig bare ett punkt hvor det er skikkelig klyving, uten at det er spesielt luftig. Utsikten på toppen er verdt strevet: I alle retninger folder landskapet seg ut, fjorden slår kiler inn i fjelltungene og i det fjerne blinker storhavet i solen. Flere enn oss har tatt turen til Hjelmen denne dagen uten at det føles folksomt slik det kan gjøre det på enkelte andre fjelltopper på gode dager. Turen ned går betydelig lettere enn opp; uten sekk er det ikke så tungt.

På vei ned igjen

Nede ved sekkene tar vi en grundig rast til. Nå venter omlag fem hundre høydemeter nedover før vi skal nesten tre hundre opp igjen på andre siden av Settemsdalen. Vi holder oss i trærne på vei ned den godt opparbeidede stien. Der turstien til Hjelmen igjen kommer fra et annet sted enn den rødmerkede stien ser vi at denne ruten er mindre gått enn de andre strekningene langs Fjordruta vi har gått så langt: Flere av de merkede trærne har veltet over stien, og stedvis vokser bregner og kratt seg brysthøye. Etter å ha kjempet oss gjennom vegetasjonen kommer vi ut på riksveien like ved en rasteplass i enden av Haugavatnet der det står en bauta over de som på 20-tallet ble drept av en agressiv bjørn i området, og til minne om de som fikk has på den – den ble kalt «mannbjørn» fordi man på grunn av råskapen mente det måtte være en mann omskapt til bjørn, eller en mannesjel som hadde måttet ta bolig i et dyr; varbjørn er et annet navn på mannbjørn, som i varulv.

Oppstigningen fra dalen skulle bli turens mest slitsomme: Den stillestående varmen, høye bregner og en sti som går rett opp sørger for at begge er gjennomvåte av svette når vi endelig når toppen og kan legge i vei innover myrene mot Jutulbu. Å komme frem på dager man har gått såpass langt og tungt er en ekstra stor belønning, og Fruen har allerede satt middagen på gassovnen der jeg kommer gående fra bekken med vann i en stålbøtte. Denne siste dagen på tur får vi Jutulbu helt for oss selv.

Oppstigning mellom bregnene

Flott gammelskog

Vel oppe på den andre siden av Settemsdalen ser vi tilbake på Hjelmen

Også den siste dagen skal vise seg å by på spektakulær natur. Vi pakker oss ut av Jutulbu og vender nesen vestover rundt kvart på ti denne søndagen. Etter en lett start langs skoggrensen innover myrene tar vi over utløpet av Skreåvatnet og begynner på oppstigningnen mot ryggen av Vassdalsheia. Det kommer noen regndrypp innimellom, men vi har godt med sikt. De siste drøyt hundre høydemeterne går vi langsmed eggen og ser dalen langt under oss før stien dreier ned mellom to glatte steinflyer og ned langs en renne i fjellet. Her ligger det ett sted et tau, og når vi kommer litt på avstand vil det nesten virke usannsynlig at vi kom ned her; vi lurer på hvordan man oppdager slike passasjer, det må ligge en del prøving og feiling bak, og noen tøffe forfedre. Nede i dalen ligger den imponerende Håkkåsteinen, en gigantisk koloss av en stein.

Skreåvatnet

Vassdalen

Forbi Håkkåsteinen

Vi tar opp på fjellet igjen for siste gang for denne gang, og som seg hør og bør er avskjedsgaven fra Fjordruta en trang hals vi må igjennom før det bærer utfor mot Halsa. Mer myr, noen regndråper; de siste to kilometrene går vi langs fylkesveien, vi er fremme med et par timers margin til bussen, og etter hver vår skifteseanse på handicaptoalettet blir gatekjøkkenmaten servert ved bordet, hvor vi sitter og ser på fergene som legger til hvert tyvende minutt.

Halsen over mot Halsa

Siste del av turen går vi på vei bort til fergeleiet og bussen hjem

Førjulstur til Jøldalshytta

steinjak Skitur

Vi kjører fra Trondheim i grålysningen, eller kanskje vi må si blålysningen på denne tiden av året; klokken er ganske nøyaktig halv ti, og fire par ski og en pulk er forsvarlig surret på taket av stasjonsvognen. Bagasjerommet er stappet med soveposer, termoser, en stor kasse med god mat, øl, vin, kart, kompass og andre nødvendigheter. Den siste doturen tar jentene på Berkåk mens turens mannlige representanter handler kaffe og rosinboller på bensinstasjonen. På vinterhvite veier finner vi enkelt inn til parkeringsplassen på Vaulan og stanser motoren.

De første kilometerne bærer det oppover, og mens våre belgiske venner sverger til smørefriheten på nullføret har jeg som trekker pulk lagt på kortfellene. Skogen er stille, og vi tråkker det som sannsynligvis er sesongens første skispor innover den lett kuperte seterveien innover mot Jøldalen. Dette er den absolutt lyseste tiden på døgnet, men lyset har fortsatt noe blått i seg, blått som svinner møter blått som kommer, og det går umerkelig mot kveld ettersom vi trår spor på skift i gjennomslagsføret.

På vei inn i fjellet, i det lille som er av lys i midten av desember

Ved sommerparkeringen på Kleiva tar vi en rask matbit og deler en kakao før vi tar fatt på resten. Selv de små bekkene går åpne, men de fleste har mer eller mindre solide snøbroer vi kan bruke. Over én av dem må Fruen trå til og hjelpe meg med å bære pulken, og ett sted er vi flere om å styre den slik at den ikke skal ta seg en våt avstikker; vekten er vel et sted på førtitallet, mye på grunn av ferdig utvannet pinnekjøtt, poteter, øl, akevitt og kålrabi.

Pulkbæring

Jøldalshytta ligger stille i det blå lyset, og protokollen har ikke sett besøk siden oktober. I gangen står en full vedkurv og en bakke med opptenningsved, så det byr ikke problemer å utfordre den enslige minusgraden som holder stand mellom hytteveggene. Jeg henger et termometer opp på en korktavle (og der blir det hengende – forhåpentligvis til glede for nestemann). Ingen har egentlig lyst til å gå inn, men våre venner lokker med vinkartong og terningspill, og vi har ingredienser til en hjortegryte i pulken, så vi lider ingen nød der vi lar de siste blå nyansene slippe taket for seg selv utenfor stuevinduet.

Fremme på Jøldalshytta

Neste morgen står havregrøten på gassen når jeg står opp, og det spraker i ovnen. Vanligvis lager vi grøten vår ved å helle varmtvann på havregryn i tallerkenen og pynte med rosiner, så skikkelig havregrøt med tørrmelk, nøtter og daddelpasta(!) smaker ekstra godt. Vi kikker opp på fjellsidene på begge sider av tunet og bestemmer oss for å legge i vei mot den med mest snø.

Vi får en og annen bekk å krysse på vei opp, men ingen blir våte, og vi trasker oppover omtrent der vinterruten mot Trollheimshytta går; det er få timer med lys, og våre belgiske venner har kun langrennsski å komme seg ned på. Når jeg selv også er fryktelig slapp og i dårlig form den dagen, blir drømmen om en liten topp byttet mot en litt lengre pause bak en stein like ved det høyeste punktet i skaret der man skuer over mot Rindhatten. Turen ned byr på muligheter for knall og fall for de som har sin første fjellskitur, og vi holder litt lenger sør når vi nærmer oss Jøldalshytta, slik at vi slipper å krysse bekkene igjen.

Bekkehopping (særnorsk idrettsgren)

Førjulsfireren

På vei tilbake

I vedskjulet finner jeg nok småved til å lage pinnekjøttrist av – merkelig nok har de hverken øks eller hoggestabbe her (de har også fjernet alle lysestaker til fordel for solcellelys). Når vannet koker, løfter jeg kjelen over på svartovnen, og lar meg varte opp med nystekte lapper med syltetøy, sukker og mer daddelpasta (må prøves!). Så følger en stille stund med nesen i hver sin bok, rødvin i glassene og en stadig tiltagende lukt av sau og jul, det er akkurat en uke til julaften.

Neste – og siste – dag på tur begynner som den forrige, og vi pakker sammen saker og søppel, rengjør og låser, spenner på oss skiene og følger vårt eget spor tilbake til bilen. Innen vi når Trondheim igjen, er det mørkt.

Pre-julemiddag

Vi fikk nordlys til kveldens siste dotur

Høsttur i Sylan

steinjak Fottur

Robbe hopper inn i bilen, han gjør visst ofte det så ofte han kan, det spiller ingen rolle om han kjenner de som sitter der. Jeg kaster ham ut på gaten igjen, hunder får ikke sitte foran uansett. Klokken er ett, og reisefølget bærer sekker og fjellsko ut fra sentrumsleiligheten, vi skal til Ramsjøhytta og regner med å være fremme rundt solnedgang en gang. Vi kommer oss ut av byen før rushet og lærer de belgiske vennene et nytt ord langs grusveien opp mot Bjørneggen: Ferist.

Med hunden i bånd over de første jordene og avskrudde mobiler i sekken legger vi arbeidsuken bak oss. Vi går i shorts, og ettermiddagssolen i september står lavt nok på himmelen til at vi kaster lange skygger i det myke lyset. Lukten av gress og sauemøkk byttes ut med lukten av myrvann idet stien løper sammen med en kjørevei for ATV’er langs gamleveien til kobbergruvene her oppe. Robbe skal snuse på alt og løper på kryss og tvers foran oss.

Turen forløper slik turer på høsten skal, vi veksler på å småprate og gå i stillhet, ser oss litt rundt der vi passerer en inngjerdet gruvesjakt omkranset av gamle hustufter, setter oss i lyngen og spiser matpakke og drikker kakao, det er vindstille og shortsvær. Ved Finnkoisjøen passerer vi et følge på 8-9 personer inkludert barn. Det kan tegne til en folksom kveld på Ramsjøhytta.

Ned mot Finnkoisjøen

Vel fremme kryr det av folk selv uten barnefamilien. Vi får de siste sengene og plass ved et lite bord hvor vi venter på komfyrtid mens vi kutter sopp og løk. Reiskavsgryte, potetmos med fløte, rødvin. Reisefølget byr på medbragt terningspill, og vi setter kursen for køyene rett etter oppvasken, i likhet med resten av de som skal sove her i natt, det er 50 mennesker på 36 sengeplasser – heldigvis har noen telt.

Neste morgen går allting glatt på kjøkkenet, og vi oppdager at vi er de eneste som skal i retning av Schulzhytta denne dagen; det kan virke som de fleste har gått inn på Ramsjøhytta for å bli der hele helgen, det er visst det som også er trenden blant fjellvandrere: Dra inn til en hytte nært veien for å gå dagsturer derfra. En gjeng voksne damer tilbragte hele fredagskvelden med mobilene sine, det var ladestasjon tilknyttet solcelleanlegget og marginalt med dekning. Så kunne også denne turen eksistere, ikke henfalle til forglemmelsen av de hendelser med positivt fortegn som ikke er dokumentert i sanntid for omverdenen.

Gjennom bjørkeskogen

Det er skyet vær, men vindstille. Vi går. Spiser. Går litt til. På Schulzhytta er det stille når vi kommer litt over klokken ett. Vertinnen driver og baker kanelboller, og vi bestiller umiddelbart både boller og kaffe, hun kommer ut til oss med alt på et brett en liten time senere; varme kanelboller, sterk kaffe. Litt om litt ankommer små grupper med jegere, ikke alle har fått noe. Hunderommet fylles opp, og vi fyller de fleste plassene i spisesalen til middag; fiskesuppe, laks og bløtkake utgjør de tre rettene på menyen. Mer terningspill, lesing av gamle årbøker.

Søndagen våkner vi til et fantastisk vær, og etter en solid frokost tar vi fatt på turen tilbake til bilen. Vi har det ikke travelt, de to foregående dagene har vi gått på rundt en time mindre enn de fem oppsatte timene, så vi regner med cirka seks timer på den oppsatte syvtimeren tilbake til bilen. Idet vi passerer et vann som bare er for fint til å gå forbi innvilger vi oss en lang pause, og et par andre turgåere dukker opp og gjør det samme på neste odde. Akkurat slik skal høstdager i fjellet se ut: Sol, myggfritt og vindstille, god tid og hyggelig selskap.

Utpå ettermiddagen skrår vi over det siste jordet og flytter inn i bilen igjen. Skrur på telefonene. På vei tilbake til Trondheim sover både folk og dyr i baksetet. Sjåføren holder seg heldigvis våken.

På vei over til Bjørneggen og bilen

Vi passerer en av de gamle gruvene på vei hjem også

Grenseløs fottur i Narvikfjellene

steinjak Fottur

Solen bryter over toppen av bildøren og fyller ansiktet med varme på en annen måte en den kan gjennom glasset idet vi stiger ut i den stillestående fjelluften på parkeringsplassen, tørr grus under skoene, små knepp fra metallet i panseret. Den svale luften i kupéen tynnes ut i ingenting. Vi åpner bakluken og bakdørene, måler opp havregryn i en pose, fullfører pakkingen av sekkene med det vi handlet på vei ut av Narvik. Han skjønte hva vi skulle, han som smilte og slo inn varene – litt tørket mat, to par ankelgamasjer og ett par vanntette hansker – han smilte, småpratet og ønsket oss god tur i fjellet. På Bjørnfjell stasjon står flere andre biler parkert, rundt oss er det mange private hytter, og suset fra europaveien blander seg med bekkesus og lyden av de første nordnorske myggene som tar oss i mot.

Stille på Bjørnfjell stasjon en dag med vedlikehold på linjene

Stille på Bjørnfjell stasjon en dag med vedlikehold på linjene

Vi tar fatt på den gamle Rallarvegen etter å ha gått under et stille jernbanespor. Dagens trafikk er innstilt på grunn av arbeid på linjene; derfor ble Bjørnfjell startsted i stedet for den veiløse stasjonen Katterat, hvor vandringer i dette området som oftest starter. Snart ser vi imidlertid ikke dette som noen ulempe: Rallarvegen er en attraksjon i seg selv, og når man tenker seg tilbake til slutten av 1800-tallet, lenge før E10 var påtenkt, var det en bragd bare å skulle tenke tanken på å anlegge jernbane i villmarken her. Det var et stort prosjekt for unionen å ta fatt på, en nødvendighet for å kunne utnytte de store malmressursene ved Kiruna. Her og der er små tunneler skutt inn i fjellet, bare for å komme ut noen meter lenger fremme, noen har hatt behov for stein til å støtte opp både anleggsvei og bane. Når vi runder kanten av Norddalen blir vi oppfordret til å velge rasteplasser med omhu, for her raser det fortsatt fra fjellsidene der Rallarvegen klamrer seg fast i fjellet langt over et banelegeme med hyppige rasoverbygg i siden under oss; stein med fersk jord på og små hull i underlaget understreker trusselen. Opp og ned mellom anleggsvei og bane klatret arbeiderne med livet som innsats når de skulle jobbe, og på ett punkt står en steinkonstruksjon igjen som et vitnesbyrd over en taubane som ble brukt i påvente av at jernbanen skulle ferdigstilles.

Et lite stykke av Rallarvegen

Et lite stykke av Rallarvegen

Denne dagen er det hektisk aktivitet med arbeid på både høyspentlinjer og bane, og et oransje helikopter bringer stadige lass til og fra bittesmå mennesker spredt rundt i landskapet som små, veivende multer. Foran oss, og langt nede, folder dalen ned mot Rombaksbotn seg ut med vei og bane synlige som tynne, lyse tråder gjennom skogen, og på begge sider synger hvite fosser om all snøen som skal fraktes ned fra fjellet og ut i havet før neste hvite sesong. Rett overfor oss krysser Norddalsbroen et dypt juv, en tårnende høy bro bygget ene og alene for å være et punkt å kutte jernbaneforbindelsen til nabolandet på ved ufred. Det ble i og for seg forsøkt å sprenge broen under andre verdenskrig, men det gikk raskt å få satt den i stand igjen, og i dag har en ny tunnel tatt over for den enorme konstruksjonen. Informasjonsplakatene langs veien kan fortelle oss at da de skulle bygge denne broen, var der ingen plass til å lagre deler i nærheten, så da brokarene var støpt, la de skinnegang litt og litt for å kunne kjøre neste del opp med tog til der den skulle, alt i rett rekkefølge.

Helikoptertrafikk i Rombaksdalen

Helikoptertrafikk i Rombaksdalen

Rett etter Jernbaneverkets midlertidige stoppested til erstatning for Katterat (som er under oppussing), passerer vi Vokterboligen, et rødt og hvitt hus i skogen nedenfor jernbanen, i dag DNT-hytte låst med en spesialnøkkel man må låne i Narvik. Her stiger vi ned i bjørkeskogen og blir omgitt av den tette følelsen av frodighet en skog nært fjellet gir på en dag som denne. Like etter møter vi et utenlandsk par som på engelsk med østeuropeisk aksent spør hvor langt det er til stoppestedet. De får en god og en dårlig nyhet: Stoppestedet er på toppen av bakken her, men det går nok ingen tog i dag. Vi kan se hva slags reaksjon svaret avstedkommer, men vi kan ikke gjøre så mye for dem annet enn å foreslå at de skal ta seg ut til europaveien ved Bjørnfjell og håpe at det går en buss østover, slik at de kan rekke toget til Stockholm som de har billetter til neste dag. Uten at noen av oss vet det, er disse to de siste vandrerne vi skal møte underveis på en etappe før vi krysser grensen til nabolandet flere dager senere.

Vi bevilger oss en god pause i solen på tunet utenfor Katterat Fjellstue; det er stille og folketomt her, men noen har holdt gresset nede og stelt pent med plantene i sommer. En og annen mygg surrer rundt sammen med fluer og enkelte humler, uten at det er sjenerende. Sjenerende føles heller ikke den anleggsveien vi har sett markert på kartet videre opp Sørdalen mot fjellet, den er mer som en delvis begrodd kjerrevei, der den snirkler seg opp gjennom skogen og inn i fjelldalen, hvor vi legger trærne bak oss for en god uke fremover. Skyene siger langsomt inn over landskapet og trekker gardinen ned for topp etter topp langs ruten innover; en av toppene bærer det litt pussige navnet Detasjementshøgda. Det er ensformig for kroppen å gå på vei, men det blir mer enn oppveid av gleden over å puste skarpere luft, av å se langt, og av å kjenne at ferien er i gang for alvor.

Veien inn Sørdalen

Veien inn Sørdalen

Etter å ha passert demningen i Hunddalselven tar det ikke lang tid før vi ser hyttetunet foran oss, veien har blitt til en tydelig sti, og vi krysser de første snøfonnene. Vel fremme er det stille, og alle dører er pyntet med standardlåsen til Turistforeningen. Vi låser oss inn og gleder oss over en av de hyggeligste hyttene vi har besøkt, Hunddalshytta. Her er tydelig skilting av både sommer- og vintervann, steder for aske og utslagsvann; til og med et eget skilt merket “Piss her!” har nordlendingene satt opp. Kvelden tilbringer vi i sofakroken etter å ha spist hjemmetørket middagsmat og fortært en femdel av sjokoladen – nord for Trøndelag må man bære all maten selv mellom hyttene, så vi må rasjonere nøye.

Utenfor Hunddalshyttene, fremme for dagen

Utenfor Hunddalshyttene, fremme for dagen

Det siste vi ser til finværet på en lang stund

Det siste vi ser til finværet på en lang stund

Neste morgen har den ensfargede himmelen lagt seg som et lokk over fjellene rundt oss, vi ser bare foten av dem under den grå, myke skjørtekanten; luften er kjølig og rå av yr. Etter å ha vasket oss ut og låst, setter vi fart nedover mot demningen igjen, og vi tar opp på siden av Djevlepasset og inn i dalen Oallavággi rundt 900 meters høyde. Her blir vi overrasket over at den merkede stien holder vest om vannsystemene nesten helt til hvilebu med navn etter dalen, i stedet for å gå øst for vann 841 slik den er inntegnet på Nordecas kart 10139 Narvik i Norge-serien. På med regnbukser og vanntette overtrekksvotter, regnet har nådd oss. Kryssingen av elven før hvilebuen er lang, men kan steingås, så vi slipper å skifte.

Vi holder humøret oppe selv om det er vått

Vi holder humøret oppe selv om det er vått

Narvik og omegn turistforenings bu Oallavággi er ikke bare en nødbu: Etter senere tids utbygging har den blitt en liten hytte med vedlager, propanbluss og uthus med do; det hadde ikke vært noen belastning å måtte tilbringe en natt her, og protokollen vitner om at det er det flere som gjør, selv om avstanden til neste hytte ikke er så stor. At det kan være nødvendig med en bu her, vitner barduneringen av den om, og i jubileumsboken som finnes på flere av hyttene, kan vi lese den dramatiske historien om hvordan denne lille bygningen en sommer ble sopt ut i vannet av et vindkast, og om hvordan en av karene i turistforeningen svømte ut til den med et tau for å hindre at den drev ut til dypt vann og sank. Vinteren etter var de oppe på isen og sagde løs hele huset før de trakk det med seg opp på land igjen med rå muskelkraft. Senere skal vi få møte barnebarnet til han som svømte, men det vet vi ikke der vi varmer vann til en ekstra kakao mens regnet tiltar i styrke utenfor. Til slutt må vi likevel ut, vi plukker med oss en betalingslapp og fører oss inn som dagsbesøkende i protokollen før vi sørger for at døren er skikkelig lukket etter oss.

Koselig på Oallavággi

Koselig på Oallavággi

Foran oss på stien dukker et reinsgevir opp. Reinsdyr! nesten hvisker Fruen. Vi stopper og speider, men geviret står like stille, regndråpene slår inn i hettene våre bakfra. Noen hundre meter lenger fremme konkluderer vi med at noen har stilt opp et gevir ved siden av en varde. Enda hundre meter nærmere må vi gå ut fra at enten har noen satt opp en liten skog med gevirer, eller så kan det tenkes at hodepryden faktisk tilhører noen som ennå ikke har sett eller luktet oss. Ganske riktig kommer flokken seg fort opp og vekk når vi nærmer oss mer. Jeg knipser noen bilder i silregnet. Like etter går vi på en elgku med kalv, og vi følger dem med øynene slik de også følger oss der de passerer et stykke opp i fjellsiden. Bilder trenger jeg ikke å tenke på, for de holder seg på brungrønn og grå bakgrunn som ikke avslører dem for andre enn oss som har sett dem fra før, da de kom over en liten kolle og ble skåret ut i relieff et kort øyeblikk mot den ensfargede himmelen.

Eksotisk for søringer: Reinsdyr

Eksotisk for søringer: Reinsdyr

Vi er begge både småvåte og glade for å være fremme idet vi løfter sekkene av skuldrene foran hovedhytten ved Cunojávri. Etter å ha inspisert mulighetene er det denne vi går for, nok en trivelig og velorganisert hytte med god sofa. Hjemmetørket mat, kaffe, vri åtter og boklesing; jeg utbedrer en lekkasje i skallbuksen min med litt av de to rundene med gaffateip vi har viklet rundt termosen. Under krigen så hjemmefronten seg nødt til å brenne ned de hyttene som stod her da, fordi tyskerne ganske raskt fant ut at flyktningene ofte stoppet her på sin vei til Sverige. Da de skulle bygge den opp igjen etter krigen, havnet bygget et helt annet sted: Piloten på sjøflyet klarte ikke å lande på den lille sjøen Cunojávri med så mye last (inkludert en DNT-mann som lå på toppen av lasset, for det var ingen steder han kunne sitte), så det ble på stedet besluttet å heller losse materialene ved Gautelisvann lenger sør og bygge hytte der. Det spørs om den slags beslutningsprosesser hadde kunnet forekomme i dag.

Hytteliv

Hytteliv

Kvelden fortsetter å være grå, og vi kansellerer planen om å gå til Gautelishytta neste dag – midtveis ligger en hytte høyt oppe på fjellet, og vi har da ferie, ingen vits i å presse på om ikke været er bra. Tvert imot: Om vi forlenger turen med en dag, så kanskje vi får med oss litt mer finvær? Neste morgen er også grå, men det regner i alle fall ikke. Vi tar oss god tid på morgenen og starter litt sent, for vi skal ikke så langt. Hytteboken har imidlertid advart oss: Noen dager tidligere hadde et følge snudd på vei til Caihnavággi på grunn av at Kalikselven ikke lot seg vade. Merkelig, fordi et turkart på veggen inne i hytten har tegnet inn en bro over denne, om enn på et noe ulogisk sted ut i fra det kartet, men vårt kart har en merket sti som leder dit broen er tegnet inn, så da får vi det til å gå opp. Det som fortsetter å være litt rart, er at bropunktet skal være der elven er ganske bred, og en annen sti skal krysse uten bro på et langt smalere sted lenger nede, der elven har blitt enda større.

Våte myrer innover

Våte myrer innover

Allerede før vi når Kalikselven forstår vi at hyttebokoppføringen sannsynligvis omhandlet en annen elv: Gállanjohka. Vi står og ser på den merkede vadeplassen: Lårdypt? Opp til livet? Vanskelig å si under skumtoppene. Det er mye vann, elven tar oppi vegetasjonen på begge sider, snøen skal ned fra fjellet, og det nå. Heldigvis har vi en god trekk i den kjølige fjelluften, ellers ville vi ganske sikkert ha sett ut som vandrende festmåltider for de bevingede fastboende i vierkrattene her. Vi trekker litt oppover, dit elven deler seg i flere løp. Et par av dem klarer vi å steingå, men på siste biten får begge to vann i skoene. Ergelig. Når vi så står overfor et løp som helt klart må vades blir vi fort enige om at vi uansett må tørke sko, vi får bare kjøre på i stedet for å skifte til sokker/slippers. Vi leter etter det grunneste stedet, går til livet i vierkratt på øyene i elven, og så vader vi med bukser og sko. Dette løpet når oss til et stykke opp på låret på det dypeste. I god tro tømmer vi sko og vrir opp sokker etter den våte og kalde passasjen. Noen få meter senere åpenbarer vierkrattet imidlertid enda et par kalde elveløp vi hadde oversett, og ett av dem må selvfølgelig vades, men det er enkelt og ikke dypere enn opp til midt på leggen. Etter seks eller syv krysninger til sammen kan vi endelig vri opp sokkene på nytt og sette kurs for bropunktet over Kalikselven.

Leter etter sted å krysse

Leter etter sted å krysse

Våte sko

Våte sko

I motsetning til hva kartet vårt hevder, finner vi intet stikryss og ingen merking mot bropunktet, men sikten er god og terrenget lettgått, så det utgjør ikke noe problem. Like før vi er fremme ser vi broen – halvannen kilometer lenger nede. Vi ankommer det vi trodde skulle være bropunktet og innser at det nok heller er et vadested. Med mindre vann i elven bør det være fullt mulig å vade her for å spare noen kilometer, men vi tar ingen sjanser og setter heller kursen for den kraftige hengebroen lenger vest. Herfra går stien oppover siden gjennom grønnvierkratt i mannshøyde som skaper et skjermet klima for en rik blomsterflora. Det er mye vann i stien.

Kalikselven

Kalikselven

Dobbel bro over Kaliks

Dobbel bro over Kaliks

Oppe ved hyttene i Caihnavággi treffer vi folk. Tilsynet, Svein, er oppe sammen med hunden Rago for å sette opp informasjon om det nye betalingssystemet og klargjøre for årets helikoptertransport av ved. Hyttene her ligger i steinete høyfjellsterreng, og vi er ganske sikre på at det hadde vært en temmelig spektakulær dal å tilbringe ettermiddagen i om fjellene hadde vist vilje til å løfte på skjørtene for oss. Det synes de ikke å ha noen umiddelbare planer om, den grå grøten ligger som et lokk over dalen. Vi fyrer godt og tørker sokker, bukser og sko ved vedovnen. Utenfor spretter en snøspurv fra stein til stein, og veggene er dekket med små fluer som tar til vingene i fellesskap når man nærmer seg, bare for å finne tilbake til den rastløst kravlende hvilen på hytteveggen like etterpå.

Caihnavággihyttene

Caihnavággihyttene

Torsdag morgen åpner Svein vinduet og roper idet vi passerer. Vi slår av en prat. Han tipser oss om å vade utløpet av sjøen nedenfor hyttene og ta uren på østsiden av vannet fatt for å finne igjen stien oppe ved vann 1094. Dette vil spare oss for en halvtime, for ofte må man visst uansett vei vade en elv. Vi takker for tipset og skifter på oss de ekstra sokkene nede ved elven, binder skoene utenpå sekkene og lister oss over utløpet, et helt uproblematisk vad selv ved relativt høy vannstand, kanskje man kunne steingått ved lite vann? Uren er, som tilsynet lovet, lettgått og storstenet, og høyere opp finner vi mye snø vi kan gå på. Etterhvert kommer vi opp i skylaget, og den findråpede tåken legger seg kaldt mot huden, men ellers er det en fin tur, og igjen ønsker vi at vi hadde fått lov til å se mer av den fantastiske naturen kartet forteller om at vi beveger oss i.

Steinete oppover fra Caihnavággihyttene

Steinete oppover fra Caihnavággihyttene

Her ligger fortsatt restene av vinteren

Her ligger fortsatt restene av vinteren

Hyttene ved Gautelisvann ligger like stille som de andre, ingen er å se. Vi kikker inn i bygningene etter tur, i et nytt tilbygg har de bygget badstue. Navnet Gautelisvann er en fornorsking av det samiske navnet Guavdelisjávri, som skal bety “vannet som ligger mellom to vann”, en betydning som det meningsløse Gautelis er helt frikoblet fra. De samiske navnene trykkes nå heldigvis på kartene (selv om vi ikke forstår dem), men etter oppdemmingen av vannene her har Guavdelisjávri og de to omkringliggende sjøene smeltet sammen til ett vann og gjort også den samiske betegnelsen meningsløs. Hyttene her er forresten ikke de samme som havnet her i stedet for ved Cunojávri: Den hytten lå på andre siden av vannet og ble tatt av storm eller skred, heldigvis uten at noen var der akkurat da.

Fremme på Gautelis

Fremme på Gautelis

Her finner jeg også ut av noe som har vært et mysterium en stund: På Nordeca-kartene i Norge-serien virker det som alle kotene er så mye glattere på svensk side, med mindre detaljer, selv om det også er i målestokk 1:50.000. Et kart som henger på veggen på Gautelis har bedre informasjon om kartgrunnlaget enn det Nordeca unner oss: Der har de brukt et 1:100.000-kart som grunnlag på svensk side – jeg mistenker at så også er tilfelle for Norge-serien. Jeg har imidlertid merket meg at på et kart kjøpt i år har de endelig fått med informasjon om misvisning, sammen med et rutenett innrettet mot kartnord – det var på høy tid!

Mikkel på tunet

Mikkel på tunet

Utenfor det store vinduet ved spisebordet der vi sitter dukker plutselig en rødrev frem fra tåken. Det kan virke som han vet at vi ikke kan nå ham, for han går helt opp til vinduet. Vi kan ikke annet enn å smile både inni og utenpå over å få være så nært et vilt dyr, bare sitte og kikke tilbake på den og se den snuse rundt i sporene våre. Litt senere treffer Fruen på Mikkel under en dotur. Etterhvert blir det imidlertid klart at revens besøkstid er omme: En mann med hund dukker opp utenfor det samme vinduet, og hunden snuser som besatt langs den ruten reven fulgte. Vi åpner vinduet og inviterer ham inn på kaffe, det er bror til ham vi sa farvel til samme morgen, Jon heter han, og han er leder for turistforeningen her, barnebarnet til han som svømte etter Oallavággi-bua. Han har truffet på noen tyskere som har snudd på ruten vi skal følge neste dag, det var visst en elv som var ukrysselig. Igjen. Vi lager oss teorier om at det kan være en bro som har havarert, og vi lover å sende bilder og rapport om stien til kaffegjesten, før han trekker over i det nye annekset de har bygd for forsikringspenger for et gammelt uthus som vinden har fart ille med.

Hyttesysler

Hyttesysler

Mens vi sitter ved bordet her innser vi, slik man blir vár en bakgrunnslyd som er vekk uten at man kan sette ord på når den forsvant, at vi allerede en god stund har vært en del av den parallelle strømmen av tid som er tiden til fjells; ikke så mye et avbrekk fra hverdagen, som det er et skritt rett til siden for alt det som utgjør en tilværelse, en opphevelse av de vanlige reglene for hva som til enhver tid må vektlegges, til fordel for rent primære behov – og for å sette pris på det vi ellers hadde tatt for gitt. Dekning har vi ikke hatt på dagevis, og langsomt har overfloden av ting vi burde tatt oss av tørket inn og etterlatt seg det essensielle i elveløpet. Vi tenker ikke så mye lenger, vi tenker ikke så langt.

Farvel til Gautelishyttene

Farvel til Gautelishyttene

Tåken ligger der også neste morgen. Mistrøstig, sier hyttetilsyn Jon, det er ikke så ofte jeg hører det ordet. Vi tar farvel og setter den ene foten foran den andre på vei mot Hukejaure og Sverige. Elvene byr ikke på problemer, men vi er selvfølgelig spente på det stedet kartet kan indikere at vi kan trenge en bro. Allerede før vi kommer dit kan vi høre den navnløse elven. Ikke som et sus, ikke som en klukking, rasling eller som den hektiske lyden av vann som kaster seg skjødesløst mellom steinene i et stryk. Det er en dyp buldring, en foss. Vi steingår et lite løp av elven enkelt og går opp på en liten kolle. Jo, der er en bro, og den lever i beste velgående. Lettelsen er stor, jeg tar bilde av den til turistforeningen. Broene til Narvik og omegns turistforening er relativt enkle hengebroer hvor de av bitter erfaring har lært å bruke minst mulig treverk og andre faste deler: En av broene de satte opp, plasserte de på et “garantert snøfritt” sted, og de bygget den kraftig nok til å ta av det som måtte komme i årene som skulle gå. Allerede neste vår måtte de rydde skrapjern i elveløpet, broens kraftige konstruksjon hadde innført nok turbulens i juvet til at snø og is samlet seg i store mengder. Den ble vridd til det ugjenkjennelige av naturens kjempekrefter. Etter broen vi nettopp har passert må vi frem med sokkene igjen, og vi lister oss over en kort passasje som ganske sikkert kan steingås ved lavere vannstand.

Bro, heldigvis

Bro, heldigvis

Inn mot svenskegrensen har kartet til Nordeca (10136 Kebnekaise) en pussighet i den inntegnede stien: Den merkede ruten ser ut til å skjære rett opp til svenskegrensen 500 meter sør for riksrøys 259A mens det går en umerket sti sørover på norsk side av grensen til den møter et reingjerde der grensen krysser. I terrenget er dette litt pussig, for grensen går langs en rygg som er ganske kupert, ikke så sannsynlig at det går en sti der. Videre skal den merkede stien gjøre en underlig sving ut av et reingjerde og inn igjen. Merkingen er uklar, og vi tør ikke reise opp det nedfalne skiltet vi finner, for vi er rett og slett usikre på hvor stien skal gå. Her bestemmer vi oss for å forlate merkingen og ta igjen stien der den passerer reingjerdet, gammeldags kart-og-kompass-gåing vil være raskere enn å lete opp merkene her. Tåken legger seg tettere rundt oss, men vi finner porten i reingjerdet der den skal være. Etter denne ser vi kun ett merke. Det blåser surt, og vi speider ned mot der grensen krysser innløpet til Vannaksvatnet/Vanasjávri, nært kjempesteinen Ivarsten, hvor grensekommisjonen graverte inn navnet på kongene som regjerte da grensen ble gått opp. På noen kart er det tegnet inn en bro her, men vi leste i en bok at denne ikke lenger finnes. Krysningen tilbake over reingjerdet er verre å finne: Vi finner en port som ikke samsvarer med der krysningen skal skje i følge kartet, og der stien skal gå er der ingen port; vi dobbeltsjekker med GPS, og i følge denne skal vi stå på stien, selv om ingen merker er å se. Altså legger vi bort planen om å gå langs merkede løyper og tar til å følge kartet over til en ledelinje i terrenget, en bekk og et vann. Herfra tar vi ut en omtrentlig kurs og følger høydedraget over mot der stien skal krysse utløpet av den lille elvesjøen rett nedenfor Gearbiljávri. Terrenget er lett småkupert og stedvis bratt, så vi får et par punkter vi må lete litt etter veien videre i tåken, men ellers forløper passasjen problemfritt. Ved krysningspunktet finner vi en bro (som ikke står på kartet), så da er vi tilbake på stien. Flere ganger skal vi ha krysset stien, men uten å ha lagt merke til det, til tross for at vi har vært oppmerksomme på det.

På frihånd

På frihånd

Lunsjpause i ly av en stein

Lunsjpause i ly av en stein

Resten av turen inn til Hukejaure er rask og enkel, stedvis har svenskene lagt ut klopper over bløte partier, og noen steder selv over grov ur. Vi ankommer en stille hytte etter omlag den antydede gangtiden på oversiktskartet til DNT, her var jeg på ski i 2014. Stugvärden er ute og fisker, opplyser det håndskrevne skiltet som henger innenfor døren om. Altså flytter vi inn i et av rommene, henter vann, fyrer opp i bakerovnen (hvorfor bakerovn på en turisthytte?) og lager middag. Verdens hyggeligste svenske, Peter, dukker etterhvert opp med et stort smil om munnen når vi spør om han fikk fisk. Tre fine røyer hadde han fått av en same som spurte om han ville være med å trekke garn, etter han hadde kommet hjem fra en resultatløs fisketur ved Ivarsten. Om vi hadde gått ned til vannet der den gamle broen var (det er mulig å vade her, sier Peter), ville vi møtt ham. Utover kvelden får vi sitte og kjenne på lukten av nystekt fisk, og vi ser en stugvärd som tripper til og fra en rykende tønne. Snart kommer han inn med et kjempesmil og viser frem to flotte, nyrøkte røyer – vi skal absolutt begynne å røyke selv når vi kommer hjem! Det blir en hyggelig kveld, og vi får vite mye om å være stugvärd i de svenske fjellene. Her spiser vi våre siste rasjoner, for på neste hytte skal der være butikk og mulighet for reproviantering. Siri slår fast at vi kan tørke vadesokkene godt, for i det tilrettelagte Sverige skal man slippe våte føtter.

Stugvärden, Peter

Stugvärden, Peter

Før vi forlater Hukejaure sager og kløyver jeg en banankasse med ved til den kortfyrte bakerovnen, inkludert et godt fange med opptenningsved. På oppfordring fra stugvärden bærer vi også vann før vi lukker døren bak oss og takker for at vi fikk bo her selv om det i utgangspunktet kun er kontant betaling på Hukejaure. Vi lover å betale for oss på Sälka. Været er noe bedre; det regner ikke, og stugvärden har lovet “varierande molnighet” (skiftende skydekke), så vi håper det betyr noe bedre enn “konstant grått” som det har vært siden Hunddalshyttene.

På vei vekk fra Hukejaure passerer vi kåten som var STFs første overnattingsalternativ i området. De overtok den fra en same i 1937, da stod den ved Ivarsten. Senere flyttet de den hit til Hukejaure, og på slutten av sekstitallet bygget de dagens hytte, en “65:a”, i Sverige en legendarisk hyttemodell som ble satt opp mange steder; den har to 10-sengsrom og et rom til stugvärden i midten.

Hukejaurestugan

Hukejaurestugan

Svenskene er gode på tilrettelegging av stier, men merkingen er noe annerledes enn i Norge: Her finner vi bare enkelte varder, og uten maling kan de av og til være vanskelige å se; de er heller ikke bygget opp like strukturert som vi er vant til. Flere steder er det ulike alternative stier som har dannet seg, og flere parallelle løp har varder. I lunsjen yrer det litt, vi sitter bak en stein og ser på en reinsflokk som beiter like bortenfor; når vi sitter stille, ser det ikke ut til at de lar seg plage av at vi sitter her og nyter synet (og fantaserer om en god reinsdyrstek og rødvin når vi kommer til Abisko).

Så kommer vi til en elv vi har sett på kartet at muligens kan være stor, og det er her Fruen skal få bite i seg en litt optimistisk uttalelse fra kvelden før: Uansett hvor hun, og jeg, leter med blikket, finner vi ikke noen ubrutt linje å steingå – alltid er det ett eller flere punkter vi må regne med at blir for dype for støvlene. Siden denne elven er så bred, velger vi å ta brødposer inni vadesokkene og stikke føttene i hvert vårt par med plastsko med krokodillelogo, på turen omtalt som los croccos. Vadingen er grei, men såpass lang at vi er glade for å kunne tørke føttene med de medbragte mini-håndklærne (tilklipte 25x25cm-biter av et turhåndkle) når vi når den andre bredden.

Finværet sniker seg innpå

Finværet sniker seg innpå

Dalen vi følger, Cuhcavággi, er en nydelig hengedal mellom majestetiske fjell, det finner vi ut når skylaget endelig letter, og rett frem for oss tårner hun, selveste Kebnekaise, med Rabots glaciär midt imot. Så var altså Charles Rabot (fransk breforsker og oppdager) også her, vi har jo Rabotbreen (og i den senere tid Rabothytten) i Okstindan. Nede i hoveddalen, der stien krysser Tjäktjajåkka, går vi forbi tidenes nydeligste teltplass før vi for første gang på lenge treffer andre folk som er underveis, oppe på Kungsleden. Dette er noe helt annet enn de norske stiene vi har gått. Her er tilretteleggingen så god at man nesten kan gå i småsko, med utstrakt klopplegging av både myrer og kupert mark, i tillegg til små og store broer over elver vi ellers ville steingått eller vadet. Et par vi møter lukter myggspray flere hundre meter før vi passerer dem, og en japansk dame fekter febrilsk med armene for å holde myggen unna, selv om hun har heldekkende myggnetting. Vi går i T-skjorte og føler oss ikke veldig plaget, det er objektivt sett veldig mye mindre mygg enn det kan være for eksempel i Trollheimen, for det er fortsatt en god trekk i luften. Noen vi møter kommer i olabukse og joggesko med prislapp på noen av tingene som henger utenpå sekken, andre er rigget for ekspedisjon i villmarken, med kraftige fjellklær, høye støvler, monstrøse sekker og øynene fiksert på GPS’en. En ting vi merker oss ved, er at vi aldri før har sett en så god blanding av etnisitet og kroppsfasonger så langt inn i fjellet før – det er virkelig oppløftende å se at mange flere får muligheten til å få oppleve fjellet gjennom all tilretteleggingen!

Bro på svensk

Bro på svensk

Kungsleden går i langstrakte, flate daler innover

Kungsleden går i langstrakte, flate daler innover

Langs den såkalte "Dag Hammarsköld-leden", som går parallelt med Kungsleden et godt stykke, finnes det en del meditasjonssteder man kan velge å stoppe ved

Langs den såkalte «Dag Hammarsköld-leden«, som går parallelt med Kungsleden et godt stykke, finnes det en del meditasjonssteder man kan velge å stoppe ved

Fremme på Sälkastugan venter en sjokkartet opplevelse for oss som har gått helt alene i snart en uke: Overalt vrimler det av folk. Mange har satt seg ut av trekken som holder myggen vekk, der de prøver å konsumere ølboksen sin gjennom en myggnetting i ly av hytteveggen. Andre kommer nyvaskede fra badstuen. Vi stiller oss i kø inne i butikken, handler mat og gjør opp for den kommende natten, såvel som den vi hadde på Hukejaure; mannen i kassen er nesten rørt over hvor ærlige vi er – er ikke alle fjellfolk det? Så rørt er han at vi betaler Kungsleden-pris for natten på Hukejaure, som skulle vært 50 kroner billigere. Samme det, men det er ganske mye dyrere i Sverige: Her betaler vi 410 kroner per natt per person, mens vi i Norge kom unna med 150 per hode. Kjøkkenet i huset vi blir plassert i er fullt, så vi presser oss ned på et hjørne av et bord og drikker folköl og spiser potetgull, før vi tar hver vår tur i badstuen for å vaske av oss seks dagers tur, det er egne tider for kvinner og menn. Deretter følger ostefylte pastaputer med tomat- og basilikumsaus og Bullers Pilsnerkorv. Kaffe og kexchoclad til boklesingen i stillhet etter de andre har gått til ro før ti, før vi lister oss inn på sovesalen i ellevetiden og sovner til lyden av elven på den ene siden, og snorking på den andre. I løpet av natten er noen oppe og lukker vinduet vi har bedt pent om å få ha åpent, så da slipper vi å høre elven.

Sälkastugan

Sälkastugan

Fra en liten kveldstur rundt hyttene

Fra en liten kveldstur rundt hyttene

Neste morgen er vi kjapt i gang: Havregrøt, kaffe, pakkingen går av seg selv, børste gulv, vaske opp og ut farer vi. Det er grått igjen, gårsdagens finvær var forbigående. Vi går omtrent i den farten vi gjør på vei på den tilrettelagte stien, og vi har bestemt oss for å sluke de 25 kilometerne via Tjäktjastugan (ja, det er to tj-lyder på rad, prøv å si Tjäktjajåkka mange ganger fort etter hverandre!) til Alesjaure på én dag, der de fleste ser ut til å dele opp etappen; vi bare ser for oss hvor fullt det må bli på den mye mindre Tjäktjastugan om alle som sov på Sälka denne natten skulle hatt plass. Ett sted må vi steingå en elv, og idet vi spaserer over på det merkede stedet med vann knapt til anklene, blir vi klar over et par som har strevd lenge med å komme motsatt vei, de har valgt en mer kjelkete passasje lenger nede, og hun plumper skikkelig med den ene foten idet hun tar det siste spranget som skulle bragt henne opp på tørt land. Vi vinker, tar oss en kopp vann og fortsetter.

Etter å ha gjort unna noen kilometer i den flate, brede og frodige dalen vi befinner oss i, stiger stien brått opp en bratte og inn i mer steinete terreng, vi er på vei opp i Tjäktjapasset. Her passerer vi en mann med enormt stor sekk og stivt ganglag, før vi kommer til en ganske upersonlig rastebu på toppen. Noen trivelige svensker sitter innenfor døren og lager mat (blåbärsoppa?) på Trangia-kjøkkenet sitt. Hva så mange mennesker kan se i et rødspritkjøkken, vet ikke jeg. Det kan virke som det er ganske mange som telter her langs Kungsleden, mange av dem kloss opptil hyttene, og mange har med stormkjøkken selv om de går fra hytte til hytte. Vi får inntrykk av at teltere tildeles kjøkkenplass inne når de telter i tilknytning til et hytteanlegg.

Utsikt fra Tjäktjapasset, legg merke til ansamlingen av folk til venstre, på en meditationsplats

Utsikt fra Tjäktjapasset; legg merke til ansamlingen av folk til venstre, på en meditationsplats

Turen ned til Alesjaure er drøy, kanskje fordi landskapet med unntak av det høyereliggende passet er såpass monotont – i alle fall når vi ikke får se de nydelige fjellene rundt oss. Når vi ankommer, er vi heldige å få eget rom, i samme bygg som da jeg var her sist. Anlegget her er ganske stort, og det føles mye mer velfungerende enn på Sälka. Vi har i løpet av kvelden lagt merke til en plakat som reklamerer for båttrafikk på innsjøen Alesjaure; så stas var det ikke å gå på motorveiene her, annet enn at vi ser på muligheten for å korte inn med en dag, og da kommer de fem kilometerne vi får “gratis” (350 kr/pers, takk) godt med. Fruen har også fått en slags forstrekking i venstre lår, så hun har vondt for å gå nedover. Et svensk følge vi prater med reklamerer helhjertet for kjøkkenet på Abisko Turiststation, spesielt “renen” skal være verdt å få med seg. Vi gleder oss og stenger midnattssolen ute med rullegardinen; det går mot bedre vær.

Vi passerte Tjäktja-stugan

Vi passerte Tjäktja-stugan

Å følge en skoterled om sommeren

Å følge en skoterled om sommeren

Siste dag langs Kungsleden starter rolig, første båt går ikke før klokken ti. For å “bestille” går man rett og slett ned til bredden og heiser et gult flagg i en flaggstang som står der, og så kommer båten over fra samebosetningen like over bukten. Den lille båten beveger seg frem og tilbake i elveløpet på vei ut på innsjøen, styrer trygt mot méd som er ukjente for oss, av og til helt opp i en av breddene for å unngå en grunne vi ikke kan se. Vi skyter fart og ser den vier- og myrkledte siden vi hadde måttet fulgt på sti, mens båtføreren peker på en storlom og forteller at den er en dyktig fisker; der den er, finnes fisk. Før han forlater oss på bredden, forteller han at vi kan komme til å høre lyden av ATV’er og hundeglam gjennom dagen: De skal jage 4000 rein langs motsatt bredd og skille ut 2000 av dem. Vi smører oss med solkrem og myggmiddel, vi skal ned i skogen snart.

Nydelig start på siste dag med vandring

Nydelig start på siste dag med vandring

Båttransport over Alesjaure

Båttransport over Alesjaure

Denne dagens tur fremstår som mye vakrere og mer variert enn den forrige, både det gode været og nedstigningen fra høyfjellet bidrar til dét. Til venstre for oss får vi også med oss rosinen i Narvikfjell-pølsen: Storsteinfjellet troner stolt med sine kvasse topper og blendende hvite breer på norsk side av grensen, det er nesten like imponerende som Kebnekaise.

Fruen biter tennene sammen i nedstigningen mot bjørkeskogen, låret hennes har det ikke særlig bra. Bedre blir det ikke av at vi får vite at avstanden vi har gått ut fra, 15 km etter båten til Abiskojaurestugan, så 10 km videre til Abisko, er feil. Det er 15 km fra Abiskojaurestugan til Abisko Turiststation. Likevel tar vi det med godt mot, og vi passer på å stoppe ofte nok for å drikke fra bekkene, og for å fylle på med knekkebrød, kjeks og sjokolade, samt hvile lårene.

Slik ivaretas tusenårige tradisjoner

Slik ivaretas tusenårige tradisjoner

Bjørkeskogen tar blidt imot oss, med et helt batteri av lukter vi ikke har kjent på en uke. Insekter som summer, frodige blomster, tett varme, solen som steker i nakken der vi går nordøstover dalføret på klopp etter klopp. Et sted passerer vi en kortesje av sekshjulte terrengkjøretøy, de graver seg over myrene og etterlater et langt, sammenhengende sår i terrenget. Stedvis har de klopplagt en kjørebane, og stedvis løper kjøreveien sammen med Kungsleden. Vi smiler og vinker til førerne, men villmarksfølelsen tynnes ut og forsvinner i eksoslukten. Snart er vi fremme.

Siste rest av turen går i bjørkeskogen

Siste rest av turen går i bjørkeskogen

Vel fem kilometer fra turiststasjonen møter vi en hyggelig svenske med stor sekk. Han lurer på om han snart er fremme ved Abiskojaurestugan. Vi kan ikke annet enn å si det som det er: Han har bare gjort en tredel av turen, og det er i alle fall tre timers mars igjen; han tar det pent. Etterhvert er det ikke de som vandrer langt som omgir oss, men barnefamilier og pensjonister med små sekker og joggesko. Så hører vi det første malmtoget rumle forbi i det fjerne, og plutselig er vi der: Vi går under toglinjen og krysser E10 før vi skrår over plenen og inn hovedinngangen, vi er fremme. Ett stykk hotellrom med eget bad, en pose peanøtter og to kalde øl, takk. Vi sparker av oss skoene i gresset og skåler for en vellykket tur. I restauranten bestiller vi reinsdyr og rødvin, og vi satser på første tog neste morgen.

Fremme ved Abisko Turiststation, hvor jeg har vært før

Fremme ved Abisko Turiststation, hvor jeg har vært før

Etter frokostbuffeten trekker vi på oss fjellstøvlene igjen og trasker opp til stasjonen. Det er varmt, klart og en nydelig dag å avslutte turen på. Siden ikke alle tog stopper på Bjørnfjell, der vi har bilen, tar vi toget til Riksgränsen, hvor tollbetjenter med hund går ombord mens vi hopper av. Så følger vi stien langs sporoverbygget, høyt oppe i siden over de harryhandlende på ICA nedenfor oss, før vi nok en gang er inne på Rallarvegen. Her stopper vi og leser om og utforsker en imponerende konstruksjon, restene av den gamle lokstallen, med et stort, rundt hull der dreieskiven var plassert, og vi leser om bestrebelsene med å passe på at ingen vannkjeler sprakk i den strenge vinterkulden i perioden de hadde damplokomotiver oppstallet her.

Lokstallen mellom Riksgränsen og Bjørnfjell

Lokstallen mellom Riksgränsen og Bjørnfjell

Siri er på vei til å krysse grensen tilbake til Norge

Siri er på vei til å krysse grensen tilbake til Norge

Med ett runder vi en sving og er fremme. Vi setter fra oss sekkene og bytter til kjøresko, begynner å fable om hva vi skal spise når vi kommer til Narvik, skrur på telefonene igjen. Så vrir jeg om nøkkelen, bilen triller sakte ut fra parkeringen, og vi setter kursen sørover – ett turminne rikere. Narvikfjellene kan så absolutt anbefales, Rallarvegen i nord likeså – det hadde vært fantastisk å gå den fra Riksgränsen til Rombaksbotn en gang. Kungsleden har vi litt mer blandede følelser for, men det er i alle fall noe litt eksotisk, på den ene eller andre måten.

Påskeloffing i Børgefjell

steinjak Skitur

Vi tar stroppene av skiene mens vi hører skuterduren fjerne seg, vi står i en liten løkke av skuterspor og ser innover en dal uten skispor, det er noen plussgrader og snøen faller vått over jakker og pulker, klistrer seg til alt den treffer, vi har startet påskeferien.

Tidligere på dagen ble frokosten påbegynt under Trondheims sovende gater en skjærtorsdags morgen, og den første kaffekoppen ble skjenket idet vi skjøt ut av Strindheimtunnellen i åtti kilometer i timen, det var få andre biler ute. Vi skulle nordover.

These northings drew me, present northings, past northings, the thought of northings. In the literature of arctic exploration, the talk is of northing. An explorer might scrawl in his tattered journal, “Latitude 82°15’N. We accomplished 20 miles of northing today, in spite of the shifting pack.” Shall I go northing? My legs are long.

—Annie Dillard: Pilgrim at Tinker Creek

At det var nordover vi skulle hadde vi først funnet ut av dagen før, under en ringerunde til strategiske steder, slik som Kongsvold Fjellstue, Grimsbu Camping og Visit Børgefjell, hvor mannen i telefonen hadde avsluttet reklamen med «jeg ville absolutt tatt turen». Vi stoppet innom ham og lånte toalettet på Røyrvik Auto før vi kjørte den siste biten på snødekte veier opp til parkeringsplassen ved Namsvatnet. Her hadde vi løftet ferdigpakkede pulker ut, låst bilen og trukket alt sammen bort til en ventende skuterskyss, bestilt til klokken ett. Kurt Vollmo smilte og anbefalte østsiden av elven Vierma innover dalen, vi kunne krysse den på hengebro nært utløpet.

Klar for skuterskyss

Klar for skuterskyss

Nå står vi altså på isen og hører en beskjeden klukking fra den ellers så voldsomme Storelva, og vi føler oss forsiktig frem i det flate lyset til vi finner en snøbro vi mener å kunne stole på, før vi følger Vierma opp til hengebroen. Hengebro og pulk, ikke nødvendigvis en match made in heaven (for å søle til teksten med engelsk), men vi har ikke dårlig tid: Vi skal loffe, sove så lenge vi vil, gå så langt vi har lyst til, i den ene pulken ligger tre og et halvt kilo snop, jeg klarte ikke å velge i butikken, det ble Ole Brumm, ja takk. Egentlig har vi en slags omtrentlig cirkaplan om å gå opp Viermadalen og returnere ned Orvassdalen ni dager senere. Sammen får vi to pulker og like mange skipar og mennesker over broen uten at noe raser utfor og ned i elven under. Siri tok seg av brøyting av broen før vi gjøv løs.

Siri står også for starten på neste utfordring, da vi må opp en skrent for å komme opp på de slake myrene innover dalen. Hun parkerer ski og staver i bunnen av bakken og nærmest krabber oppover. Jeg følger etter. Dette er første gang Siri har en pulk etter seg, det vil si: Turen fra bilen til skuterskyssen på parkeringsplassen var den aller første. Vi har en plan om hva som skal skje om det blir for tungt, jeg er glad for å slippe akkurat det, mat og bensin for ni dager i fjellet (inkludert godteri) veier litt i tillegg til alt annet man må, bør og kan ha med på tur, komfort er viktig på kosetur.

En bratt kneik

En bratt kneik

Vi gjør ikke så mange kilometer den første dagen, under det lave skydekket ser det ut til at treklyngen vi har kommet til er den siste tettpakkingen av skog før høyfjellet, og vi vil gjerne ha den første natten i ly av trærne. Sammen tramper vi teltplass, så tar Fruen seg av oppsetting av telt og utgraving av forteltene mens jeg lager en sitteplass ute. Her vil vi gjerne også ha bål, men det er ikke lett å finne ved i bjørkeskogen – bjørk råtner i stedet for å tørke når den dør, og det er forbudt å skade frisk vegetasjon i en nasjonalpark. Det blir et helhjertet forsøk på et bål som ryker og ryker før det gir seg. Vi lager uansett maten på primus før vi trekker inn til soveposene som allerede er rullet ut inne i det vesle Runde Røde. Begge sover godt.

Graveren

Graveren

Neste dag kan vi vel ikke skryte på oss noen reserfart på morgenen. Ikke har vi klokke på, og ikke frister det å gå ut i det grå været heller. Vi koser oss med frokost og kaffe og pakker i et bedagelig tempo sammen tingene våre for avgang halv ett. Denne gangen har vi tenkt nøye på pulkorganiseringen, så det er bare tre kolli inn og ut av teltet, i tillegg til to flasker bensin (oppbevart separat i tilfelle lekkasje); ett av disse kolliene er en blå pose med oransje glidelåser, produktplassert i norsk TV og tilstede på litt for mange turbilder til at man kan unngå å prøve selv. Denne er laget i et vanntett materiale og heter HD, hva nå enn det henviser til (heavy duty?), men sømmer og glidelås er ikke vanntette. Vi diskuterer litt frem og tilbake, og vi kommer til at siden den holdt all den gufne snøen dagen før ute, skal vi gi den en sjanse i gråværet – lenger oppe regner vi med at minusgradene og skareføret ligger og venter. Og med dette frampeiket skal det ikke mye fantasi til å gjette hva som er i ferd med å skje. Navnet på posen skaper også hodebry: Arctic Bedding er jo ikke godt norsk, mener Fruen, og hun har helt rett i at å kalle den Beddingen blir helt feil, for det ordet er allerede opptatt på norsk, det er nemlig den bjelken et skip hviler på i tørrdokk. Mitt forslag om å innføre ordet sovestell blir umiddelbart nedstemt av turens bedre halvdel, det hørtes visst ut som et ord fra femtitallet, men jeg mistenker at det heller er et mindre heldig møte mellom riksmål og ortodoks nynorsk fra Ivar Aasen si fødebygd.

I will explain that whenever I want a thing, and Mrs. McWilliams wants another thing, and we decide upon the thing that Mrs. McWilliams wants—as we always do—she calls that a compromise.

—Mark Twain: The Mysterious Stranger

Innover Viermadalen

Innover Viermadalen

Vi kan skimte konturene av dalen ved å se på skogen rundt oss og på den andre siden av dalen, vi har krysset over til vestsiden og teller sidedaler for å holde rede på hvor vi er. Der vi mener vi skal ta opp for å komme høyere opp i Viermadalen gjør vi en sjekk av posisjonen på GPS for å forsikre oss om at vi har tatt rett, det har tyknet til, teknologien støtter vår konklusjon, så vi tar opp en bratt bakke. Snøen er tung, og det har begynt å snø igjen. Vi sjekker pulkposen for å se om soveposene har det bra. Litt fukt har trengt inn akkurat der glidelås-gliderne møtes, men det er ikke vått. Enda. Føret er ikke noe å skrive hjem om, men jeg gjør det likevel: Tung, våt snø når oss stort sett til anklene, og mine ski burde nok hatt et lag med glider under seg, for de kladder i hele lengden, så jeg går med høye kneløft. Det blåser etterhvert godt, og i lehellingene er snøen så dyp at den når oss midt på leggen, det blir noen banneord. Pauser i vindsekken, seks varmegrader. Allerede i turens første vindsekk-pause titter vi ut av hver vår åpning i det gule stoffet og legger merke til at vi er en stor dobbelt-påskekylling, og etter utsagnet Kylling én, kylling én – kylling to kaller! har vi på denne turen fått kallenavn. Man blir jo litt bløt i toppen av å gå ute i det (egge)hvite, men på dag to?

Vi holder humøret oppe i vindsekken

Vi holder humøret oppe i vindsekken

Etterhvert er vi totalt omsluttet i hvitt, og vi havner i en bratt skråhelling uten å vite om vi burde vært på opp- eller nedsiden av denne. Pulkene velter og velter. Jeg tar en forsiktig rekognoseringstur rett ned, uten pulk, vi vet at elven går et sted nedenfor oss, og at skavlene på begge sider er til tider høye. Det er mulig det flater ut et sted der nede, men vi kommer til konklusjonen at det hverken er lurt eller nyttig å fortsette – begge er erfarne nok til å ikke synes det er noen skam å snu. Vi trekker oss tilbake langs sporene inntil vi finner en plass som ligger litt i ly for vinden og egner seg til oppsetting av telt, ingen av sidene rundt oss er bratte nok til å være skredterreng. Denne dagen blir det levegg mot vinden, selv i le er det friskt.

Vi pakker all maten til neste dag i løpet av kvelden, for da slipper vi å besøke matbagen igjen før neste kveld, og vi har alt klart til både frokost, lunsj og middag.

Vi pakker all maten til neste dag i løpet av kvelden, for da slipper vi å besøke matbagen igjen før neste kveld, og vi har alt klart til både frokost, lunsj og middag.

Vel inne er vi klare for turens store nedtur: Det er litt mer enn fuktig i den blå posen. Det vil si: Akkurat der glidelås-dragerne møtes har glidelåsen gått litt opp i en velt og sluppet inn våt snø. Soveluen min, som ligger i posen, kan jeg vri opp i forteltet. Begge endene av posen er tørre, men midten er søkkvåt. Det er ingen sikt til å gå, og snart blir det mørkt i Børgefjell, altså må vi improvisere. Fruens sovepose består av en tykk dunpose med en tynn inne-pose utenpå, jeg tror komforttemperaturen er rundt åtte plussgrader. Vi pakker den våte posen inn i den blå pulkposen, og jeg tar innendørssoveposen med pulkposen over føttene, så fyrer vi det varmt med primusen. Kartet kommer frem, og vi planlegger å trekke oss tilbake ned til Viermahytta for å tørke pose neste dag. Når kvelden er over, tar jeg på meg et ekstra sett med ull utenpå gåtøyet (vi sørger for å tørke gåtøyet på kroppen mens vi lager levegg), og så legger jeg to dunjakker oppå. Lue og votter.

Neste morgen er jeg altfor varm. Det har knapt nok vært kuldegrader, så planen vår har fungert nesten for bra. Vi spiser frokost, smelter snø og koker vann, graver frem pulker, pakker telt. Soveposene går i matbagen, med den blå og oransje posen oppå. En av glidelås-dragerne på matbagen knekker, den likte ikke kombinasjonen av fukt og kulde, så den siste må tas godt vare på, for der detter det man drar i av, og metallet er så mykt at det kan trykkes på plass mellom tommel og pekefinger.

Pakking i matbagen

Pakking i matbagen

Nå har vi endelig litt sikt. Surt å skulle gå ned igjen nå. Vi står med skiene i retning av Viermahytta idet jeg tar planen opp til en siste vurdering: Jeg skal klare en god del kuldegrader med det opplegget jeg hadde denne natten. Etter fem minutters tvil snur vi skiene oppover bakken og tar oss oppover mot Viermavatnet, klokken er kvart over tolv. Snøen er enda tyngre enn i går, og når vi når opp til vannet må vi dobbeltsjekke med GPS igjen (fortsatt på rett sted), vi har mistet sikten nok en gang. På kompasskurs tar vi over vannet og opp på land et stykke fra innløpet, før vi tar fatt på mer stigning. Tung, våt snø, vi legger vekten i selene i motene.

Når alt er hvitt, blir man veldig alene

Når alt er hvitt, blir man veldig alene

Med ett henger skituppene mine i løse luften, og det er ikke hold i snøen til stavene noe sted. Jeg pakker en snøball (lett som bare det, i alle fall én fordel i kram snø…) og slipper den ned foran meg. To meter? Glad for at pulken sitter fast i dypsnøen tar jeg meg tilbake, og Siri leter frem en vei rundt skavlen.

Nær skavlen-opplevelse

Nær skavlen-opplevelse, vi må se på skavlan, sjø’

Vinden tar seg opp, og snøfillene fyker nå horisontalt der de kun er synlige når de passerer noe som har farge. Vi har ikke kommet så langt, men forstår at det ikke er noen vits i å presse på noe mer denne dagen, det ender bare med at en av oss går utfor en kant og får pulken i bakhodet et sted der nede. Ny teltplass i ly av en liten haug (de store haugene gir ikke noe godt ly), det er hustrig å grave. Ostepop og akevitt, så middag, så kaffe, marsipan og mer akevitt. Radio med én øretelefonplugg hver. Dag tre går mot slutten, og jeg dropper det ekstra settet med ull før jeg krabber ned i posen i mørket og drømmer om påskevær.

Hustrig graving

Hustrig graving

Den fjerde dagen starter litt som den tredje, vi har endelig sikt. Planen om hvor langt vi skulle gå har gradvis blitt kortet ned, og over kart og kaffe bestemmer vi oss for å ta over mot Store Kjukkelvatnet direkte, det er et sjansespill å legge opp til noen lenger rute med det været og føret vi har, så får vi heller ta late, korte dager med intens jobbing i noen timer og ostepop, marsipan, sjokolade og akevitt utover kveldene. Glidelåsen på matbagen trakteres med den aller største forsiktighet, og vi er nøye med å ikke få for mye snø oppi der de tørre soveposene skal ligge.

Endelig sikt

Endelig sikt; pulkene og teltet har føyket ned i løpet av natten

For én gangs skyld er været litt mer med oss. Ikke for det, vi går med snøbriller og har fortsatt ikke hatt pause uten vindsekk, men nå ser vi i det minste litt fjellandskap rundt oss, og etterhvert står Vesle Kjukkelen frem i all sin prakt (morsomt nok er Vesle Kjukkelen høyere enn Store). Kvigtinden, dronningen av Børgefjell, kneiser fortsatt stolt et sted der oppe over fotside skjørt, den tålmodige vandrer får ikke gleden av å skue det aller helligste engang på sin tredje tur i området, jeg hadde håpet det hadde vært noe i eventyrenes symbolikk, at man i alle fikk se halve prinsessen og noe av kongeriket når man hadde prøvd tre ganger. Denne dagen skjer det noe annet som er verdt å ta med seg: Jeg glir. Ikke langt, men jeg har noen strekk hvor skiene glir litt i steget, i en utforbakke, vi må fortsatt trekke pulkene etter oss ned fra skaret vi er på vei ned fra, men jeg glir et bittelite stykke, uten kladder under hele skien. Det er nok til å glede en nordmann.

Som tidligere når jeg har vært i området er det vindfullt rundt Kjukkelvatnet. Vi trekker litt ned langs elven og graver oss inn i en liten haug, gjør oss flid med leveggen, som vi finner ut at vi ikke kan kalle en lemur, på grunn av fare for sammenblanding med dyret lemur, og stabler oss inn for snøsmelting, hjemmetørket middag og dessert. Kveldens værmelding vekker imidlertid fjellfolket: Over radioen meldes det om sterk kuling, muligens liten storm, på utsatte steder både i Trøndelag og Nordland. Vi er akkurat over grensen til Nordland. Vil uværet ramme akkurat her? Utenfor har vesthimmelen klarnet opp, et godværstegn, men det kan skifte fort i fjellet, vi kan ikke annet enn å sette klokken på 06:45 og forberede oss på en litt mindre ferieaktig start neste morgen. Når jeg trekker på meg posene for kveldens siste dotur, tar jeg med en spade og graver ned pulkene, ser over bardunene og lemuren, eh leveggen.

Materiale til leveggen finnes også i forteltene

Materiale til lemuren leveggen finnes også i forteltene

Morgenen byr på et opplyst telt, i et lite øyeblikk skinner solen på duken. Vi setter oss opp og går i gang med mat, kaffe og snøsmelting. Stadig må vi kikke ut gjennom dørene, dette er nesten utrolig. Kvigtinden er riktignok skjult bak Vesle Kjukkelen, men utsynet er likevel helt fabelaktig.

Such is the constitution of all things, or such the plastic power of the human eye, that the primary forms, as the sky, the mountain, the tree, the animal, give us a delight in and for themselves; a pleasure arising from outline, color, motion, and grouping.

—Ralph Waldo Emerson: Nature

Ute har alt frosset skikkelig til, det er kaldere i klarvær, jeg bøyer en snøplugg, men klarer å rette den ut igjen (ved å hoppe på den), og vi pakker sakene slik vi har gjort de andre morgenene. Nå er endelig, endelig, føret slik det skal være, vi tar av kortfellene, river av sportstapen som vi har måttet frem med etterhvert som fellelimet har blitt for fuktig i kramsnøen. Med rød silver under glir skiene over de hvite flatene, navigeringen er en lek nå som vi ser terrenget rundt oss, vi stopper og har turens første pause uten vindsekk, på dag fem. Fra pauseplassen oppå en haug ser jeg henne: Kvigtinden, med et lett slør av en sky til krone, slik Mount Everest har det på bilder. En dag drømmer jeg om å ikke bare se denne dronningen, men også bestige… eh, uheldig formulering, beklager. Jeg tar frem stativet og tar bilder til et panorama, vi koser oss med kakao og smurte lefser. Med snøbriller, det blåser godt. På den lille toppen vår tar vi også frem noe så forbudt i ferien som en mobiltelefon og prøver å sjekke værmeldingen, men der er ikke dekning (som ventet).

Over flyene

På vei over flyene i Børgefjell

Ikke den verste utsikten man kan ha i lunsjen

Ikke den verste utsikten man kan ha i lunsjen. Kvigtinden bakenfor til høyre i bildet.

Kvigtinden

Kvigtinden

Turen nedover Viermadalen er bare nydelig. Det eneste sporet å se etter mennesker er skisporet vårt fra fire dager tidligere, dag fem blir et absolutt høydepunkt på turen, som Fruen så treffende formulerer: Denne dagen gjer heile turen verdt det! Så gjør været som det ofte gjør i fjellet: I løpet av minutter øker vinden på, og skyene som for bare et øyeblikk siden så ut til å dannes i vesthimmelen omringer oss, de er ikke lenger myke vattdotter, men mørke under, og tårnende. Ingen hast, vi har kommet ned til tregrensen og er helt sikre på å nå Viermahytta før det smeller. Den største spenningen er rundt hvorvidt det vil være opptatt der, den er egentlig stengt om vinteren, og da kan den reserveres.

Nedover Viermadalen

Nedover Viermadalen

Det er stille nede på Viermaneset, og ingen ferske spor rundt hytta. Nøkkelen henger der den gjorde sist, og innenfor ligger opptenningsbålet klart foran svartovnen. Her har det vært hedersfolk før oss. Det blir fort varmt, og vi fyller rommet med ting og tang, samt lukten av tikka med tørkede grønnsaker og såkalt asia-kylling (tørket kjøtt hvor jeg var litt ivrig med kajennepepperet). Plutselig hører vi en snøskuter, og den stanser utenfor. Vi går ut på trappen og blir møtt av Fjelloppsynsmannen, en ordentlig hyggelig mann, og hans kone. De er bare innom for å sjekke, og vi slår av en prat før de kjører sin vei uten å ville komme inn på kaffe. Kvelden tilbringer vi med gamle hyttebøker, og det kan virke som påskene i Børgefjell enten byr på streng kulde («godt og kaldt, -28 ved Gaukaren») eller det føret som vi har hatt («godt å komme inn her og få tørket alt, seks dager i sludd og regn»). I vinduet er det dekning, så vi får sjekket varselet for Store Kjukkelvatn: 17 sekundmeter vind. Ingen storm, men fortsatt greit å bo i hytte. Ute uler det, vi legger mer ved i ovnen.

Her har det vært hedersfolk

Her har det vært hedersfolk, bålet er stablet korrekt i omvendt rekkefølge, så det bare er å løfte inn og tenne på, på stolen foran ovnen lå en fyrstikkeske med én fyrstikk ved siden av.

Dag seks bestemmer vi oss for at den blir den siste i år. Ute regner det litt, og vi begynner å tenke på halvannen mil med subbing i overvann. Fjelloppsynsmannen dukker opp igjen og sliter med den råtne snøen, han skal frakte ved til hytta. Vi hjelper ham med å få løs skuterkjelkene før vi tar avgårde. Storelva har åpnet seg mer og vokst siden sist. Vi finner den samme snøbroen vi kom over, oppsynsmannen har kjørt nettopp her, og legger merke til at den neppe varer mange dager til. Turen langs Namsvatnet er litt trå på sugende føre, og vår mildeste smurning, rød silver, biter ikke nevneverdig på en blanding av slush, våt sørpe og isete skuterspor. Et lite øyeblikk er solen fremme, og vi skynder oss å ha lunsj med sol og vind i ansiktet.

Langt og ensformig over Namsvatnet

Vel fremme på parkeringen står en ensom Skoda og venter på oss. Vi tømmer vannet ut av pulkene og løfter dem inn, vindsekken dekker baksiden av seteryggene. I Røyrvik stopper vi på Røyrvik Auto og betaler for natten på Viermahytta, jeg blir sjokkert når mannen bak disken forteller at der er mange som ikke betaler for seg når nøkkelen henger ute – seriously?! – fjellfolk er da ærlige? Siste stopp på Rema i Ilsvika, så avslutter vi med spekemat, øl og akevitt mens peisen spraker, vi er rene, mette, og fornøyde, og vi gleder oss til neste tur til Børgefjell; som vi skrev i hytteboken på Viermahytta: Takk for denne gang.

De siste meterne; våren har kommet til parkeringen

De siste meterne; våren har kommet til parkeringen

Utstyrserfaringer

Vi kjøpte noen nye ting til denne turen, en kort oppsummering følger:

  • Stolsett til liggeunderlag: Genialt. Vi lot dem ligge på, så var det snakk om to spenner å skifte mellom liggende og sittende.
  • Arctic Bedding HD: Fantastisk å slippe å pumpe liggeunderlag og pakke soveposer. Denne posen tar fint to skumplastunderlag, to oppblåsbare (3cm+7cm) underlag og to store vinterposer. God og solid konstruksjon uten å bli tung, robuste glidelåser. Smart med lommer på toppen, vi hadde lunsj, termokopper og vindsekk i dem (hvorfor kan ikke vindsekk-produsenter skjønne at når det er bruk for vindsekk så er det uaktuelt å prøve å stappe den i en bitteliten pose!). Den er ikke så glad i tøvær, selv om stoffet er vanntett, så det er mulig man ikke skal montere snordragere på hovedglidelåsen, samt samle glidelås-dragerne foran eller bak og dra en vindsekk over om det regner eller sludder. Eventuelt ha med vanntette poser til soveposene.
  • Spræk trekksele: Billigsele, fungerer helt fint. Bedre padding enn Fjellpulkens standardsele, men noe spinklere spenner, uten at det er noe å bekymre seg for. Litt begrenset justering, den ble for stor for Fruen. D-ringene har lett for å snu/vri seg.
  • Spræk pulkbag: Robust (men tung) og stor pulkbag tilpasset Paris-pulken. Smart med klaff over glidelåsen, litt stivt materiale i kulde, men det går seg sikkert til med tiden. Glidelåsen er en katastrofe: Den er altfor fintannet, og dragerne tåler veldig lite (den ene mistet håndtaket, den andre rett og slett delte seg i én del over og én del under glidelåsen) – at man kan forme materialet med fingrene er vel en indikasjon om at det er verdt å investere i noe med bedre glidelås.
  • Termokopper med tett lokk: Før har vi brukt termokopper med «drikkehull» – med tett skrulokk er det mindre å passe på i teltet, og så kan vi «lade» dem med ferdig kakao fra start, så blir lunsjen raskere klar.

Vinterferie i Rondane

steinjak Skitur

Det er en av de dagene man kan bli stoppet i midtgangen av en tilfeldig togpassasjer som erklærer uten forbehold at han skulle ønske han var i dine sko, skisko, han smiler fra øre til øre, leier sønnen videre inn i vognen og ønsker oss god tur idet toget bremser opp ved Hjerkinn stasjon. Vi stabler oss ut av døren og lener skiene opp mot et gjerde ved siden av stasjonen, setter på oss solbrillene og smører med blå extra før vi slipper oss ned gjennom bjørkeskogen til vi treffer på sommerruten. Det er tydeligvis flere enn oss som har tenkt på å bruke den veien gjennom skogen, så vi får spor å gå i – luksus! Ved rasteplassen krysser vi E6 og tar ned til Hageseter, hvor vi legger på kortfellene før stigningen tar til.

Gjennom bjørkeskogen ved Hjerkinn

Gjennom bjørkeskogen ved Hjerkinn

Der det var snø, var det nydelig

Der det var snø, var det nydelig

Terrenget er godt å gå i, selv om det på rygger og topper er litt skrint med snø; vi har opplevd verre (dvs. ingen snø). På denne tiden av året er ikke rutene i Rondane stikket, og de betjente hyttene holder stengt med unntak av et selvbetjeningskvarter, men i godværet byr ikke fjellet på de store navigasjonsutfordringene her. Vi passerer mellom Steinbuhøe og Gråhøe før vi setter kursen mot Barthuset. Nede i elvedalen tar vi dagens andre pause like ved et revehi før vi tar lyngen fatt, det virker tidvis mer som om vi går på bare rabber med snø mellom enn omvendt. Sporene etter de som går før oss, vi fikk et glimt av dem tidligere på dagen, er stedvis synlige en del nærmere Tverrådalen enn vinterløypen normalt går, men vi beslutter å følge dem. Ned mot skogen forlater vi sporene og bærer skiene rett ned over barflekkene, før vi tar dem på og slipper oss rett ned inntil vi treffer på en slags naturlig vei (gammel setervei?) mellom trærne, hvor sporene av de forangående dukker opp igjen. Litt bratt ved kryssingen av Tverråe (holder i et tre på vei ned, sparker spor i skavlen på vei opp igjen), men det veies opp av luksusen det er å komme frem til en hytte hvor det brenner i ovnen og fire blide ansikter hilser idet de unnskylder at de kommer til å lukte hvitløk, en thai-inspirert gryte står allerede på komfyren.

Siste del av første dag finner vi endelig litt snø også i høyden

Siste del av første dag finner vi endelig litt snø også i høyden

Vi setter to bokser gjennomfrossen lapskaus på svartovnen og tar et krus kakao til skifteseansen. Kvelden forløper slik kvelder så ofte gjør, det er ti minus ute og sikkert atten pluss inne, både ovnsvarme og hjertevarme, stjerneklart. Morgendagens etappe diskuterer vi med de andre, og begge følger er enige om at det ikke er verdt å gå over Gravhøe med så lite snø, vi går heller rundt.

Den neste dagen starter bra og blir bedre: Vi setter avgårde først og går på det lille som er av snø i grøftekanten på veien gjennom Grimsdalen, de andre sa de skulle gå elveisen nedover dalen. Der vinterløypene vanligvis skal ta av går et skispor over myrene i retning dalen mellom Storkringla og Stygghøin. Her ligger snøen dyp, og vi er takknemlige for å slippe å tråkke egne spor gjennom bjørkeskogen. Turen er vakker, og på veien opp dalen mot Dørålseter er det mer snø enn i Grimsdalen.

På vei (bokstavelig talt)

På vei (bokstavelig talt)

Selveste

Selveste

Vi er først fremme og tar til å fyre, men veden er morken og våt, og jeg forstår etterhvert hvorfor de forrige har stilt vedskier opp langs veggene rundt ovnen; med disse går det lettere. Det andre følget ankommer litt senere og kan fortelle om en strabasiøs tur gjennom skogen da de tok av litt tidligere enn oss og havnet i mer uveisomt terreng, og uten skispor å gå i. Etterhvert får vi varmen i det litt stusslige og skitne rommet (hvorfor må selvbetjeningskvarterene nedprioriteres? OOT: Se til TT og hvordan de gjør det! For eksempel kan kjøkkenutrustningen med fordel inneholde både noe å røre med, grytekluter og lokk…), og kvelden går med til hyggelig småprat ispedd litt generell nedsnakking av veden. Faktisk får vi gleden av å glede: Kvelden før hadde vi snappet opp at yngstemann i det andre turfølget (ca 14 år) sa noe om pannekaker, så når de andre får skiftet på seg tørt og går i gang med middagen erklærer vi at vi akter å by på pannekaker med nugatti til dessert. Uten at vi konfererer med foreldrene rundt lovligheten av fråtsing i nugatti på en hverdag. Det faller i god jord, for å si det litt forsiktig, og vi gleder oss veldig over at forslaget ble satt så stor pris på. Nok en stjerneklar kveld, om enn noe vindfull. I protokollen kan vi se at Conrad og Hillary, som jeg møtte under NPL, forlot stedet denne morgenen underveis på sin NPL-tur, det er en liten verden.

Tredje dag møter oss med et nydelig vær, og vi velger feil skispor å følge mot krysning av Døråa – engelskmennene hadde funnet seg en riktig så bratt skråning å trekke pulkene opp, jeg vet fra tidligere at det finnes en langt lettere vei. Turfølget som går parallelt med oss tar oss igjen og passerer mens vi spiser, og så passerer vi dem igjen når de har lunsj. Et par teltere dukker opp og kan fortelle at de også er på vei til Bjørnhollia med vått telt som skal tørkes. Terrenget opp forbi Skranglehaugan og opp mot dalen byr på lange moter, men med nydelig utsikt til indrefileten i Rondane. Vi storkoser oss og tar opp mellom morenehaugene i Langglupdalen. Fra toppen går det utfor, og vi har sterk medvind.

Klar for indrefileten av Rondane

Klar for indrefileten av Rondane

Plutselig må Siri ha mat, veldig akutt, og vi setter oss ned der vi står, i vindsekken; det blir en litt hustrig lunsj. Turfølget passerer oss igjen, og vi blir enige om at det er best å holde seg ute av elveglupen, selv om det går et skispor der nede. Vel nede i bjørkeskogen er det behagelig skigåing, men vi blir begge skuffet over å se motbakkene som skiller oss fra Bjørnhollia, ingen av oss hadde lest kartet så nøye.

Bratt utfor i Langglupdalen

Bratt utfor i Langglupdalen

Selvbetjeningskvarteret ved Bjørnhollia er langt bedre enn de forrige, og de førankomne i turfølget vi holder følge med byr på Gammel Dansk til kakaoen mens vi venter på komfyrtilgang. Også telterne melder sin ankomst etterhvert. Nok en hyggelig kveld, det begynner å bli et gjentagende tema for også denne turen.

Fjerde dag begynner rolig, Fruen er litt upigg, og vi forbereder oss på å bli en dag ekstra. Heldigvis kommer tilstanden seg, og siden turen over til Eldåbu ikke er så lang, tar vi avgårde selv om det allerede er midt på dag. Vi følger sommerstien oppover og lunsjer i ly nede i Steindalen. Senere øker vinden på, og når sikten gradvis forsvinner venter det andre turfølget noen minutter på at vi skal ta dem igjen, slik at vi er ett følge på seks i stedet for ett på to og ett på fire. Siri og mannen i følget (Einar) leser kartene på en eksemplarisk måte, og når vi nærmer oss skogen peker Siri: «Ej kan sjå eit skilt!». Vi andre speider og myser, før vi sier oss enige og tar i retning av skiltet. Som ikke er et skilt, men en flat stein bak et tre. Uansett: Derfra ser vi taket på Eldåbu, så vi tar raskeste vei ned en skavl og gjennom skogen. På veien finner vi åpent vann i en bekk, så alt er bare velstand på den nydelige hytta som såvidt ligger i bjørkeskogen. Våre nyvunne turvenner disker opp med felles middag til alle seks, og vi koser oss den siste kvelden på tur.

Steindalen

Steindalen

Kveldskos

Kveldskos

Femte og siste dag er det ikke så mye å si om. Vi avtaler før avreise at først ankomne gruppe venter på de andre i resepsjonen på Spidsbergseter, og så tar vi taxi sammen til togstasjonen på Ringebu. De femten kilometerne ned går raskt, og som alltid føles det litt som en slutt å komme i kontakt med sivilisasjonen på slutten av en tur i høyfjellet. Middag på hotellet, så en rimelig dyr taxitur, før vi tar farvel med de andre og stiger på nordgående tog, som går noen minutter før det sørgående. Vi handler oster og skinker på Rema i Olav Tryggvasons gate før vi setter oss på 18-bussen i retning av varm dusj, peiskos og rødvin.

Snartur til Jøldalshytta

steinjak Skitur

Halvannen fridag er bedre enn ingen fridag. Lette sekker, lammekoteletter og rødvin i sekken, avgårde fra byen fredag formiddag/tidlig ettermiddag. Jøldalshytta ligger under en mil fra parkeringsplassen, og med bare drøyt to timers kjøring fra Trondheim virket det som en bra destinasjon om man skulle få en natt til disposisjon.

På vei innover mot Jøldalshytta er det enkelt skiterreng; i påsken brøyter de visst enda lenger og kjører spor helt frem.

På vei innover mot Jøldalshytta er det enkelt skiterreng; i påsken brøyter de visst enda lenger og kjører spor helt frem.

Selve hytten dukket plutselig frem bak en haug, og med ett var vi i gang med de vante syslene: Fyring, snøsmelting, inspeksjon av proviantlageret og valg av sengeplass. Av og til trenger ikke turen være så lang og tung.

Selvbetjeningsavdelingen ved Jøldalshytta.

Selvbetjeningsavdelingen ved Jøldalshytta.

Det ble en trivelig kveld, med god mat, vin og hygge. Alene, inntil det i titiden strøk to hodelykter forbi vinduet. Inn tumlet to skiløpere som hadde vært på vei inn til en privat hytte lenger inn i dalen, men som hadde bestemt seg for å tilbringe natten her på grunn av mørket og at det hadde blåst opp. Som fjellfolk flest, var også disse likandes, og vi satte pris på selskapet.

Morgenen etter tok vi på oss å rydde og vaske, vi skulle ikke annet enn å nå en bursdagsfest i Trondheim på kvelden. Underveis snublet vi over et fagottrør; mistanken gikk umiddelbart til ett av medlemmene i Fannaråken blåsekvintett (vi har senere fått bekreftet mistanken, røret ligger der fremdeles, så vidt vi vet).

Ting kan tyde på at Fannaråken blåsekvintett har vært her.

Ting kan tyde på at Fannaråken blåsekvintett har vært her.

Turen tilbake var av det enkle slaget, hovedsakelig utforbakke, nå med enda lettere sekker. Bursdagen vi skulle i rakk vi med god margin.

Seter på veien mellom Jøldalshytta og parkeringen.

Seter på veien mellom Jøldalshytta og parkeringen.

Nyttårsfeiring på Blefjell

steinjak Skitur

Høsten gikk fort, med jobbing vegg-til-vegg og få muligheter til å røre på seg utenom en og annen tur bak huset. Da julen endelig nærmet seg, pakket vi bilen med ski, sekker, finstas, gaver, fjellstøvler, regntøy, snøtøy og så videre før vi vendte snuten mot vest. Siste del av julen ble feiret sørpå, og dagen etter årets siste arbeidsdag for min del, altså nyttårsaften morgen, satte vi oss i bevegelse fra Bøler, hvor vi hadde overnattet hos Christine og Eivind, som også skulle være med på tur.

Denne gangen hadde vi ikke sjekket snødybder annet enn på senorge.no, så vi var litt spent på forholdene, og det var en viss skepsis å spore ombord da vi begynte på stigningen. Da vi tok av fra hovedveien hadde det vært en viss uoverensstemmelse mellom hukommelse, kart og terreng, men vi lot kartet bestemme. Hukommelsen hadde rett. I høyden lå det snø, også i veibanen, men de nesten ti centimeterne med såle på veien vi hadde valgt over mot vannet vi skulle parkere ved hadde kollapset helt i det varme været (det var syv plussgrader), og bilen gravde seg helt ned og skjenet fra side til side. Spinnende på alle fire hjul med skyhøyt turtall gnagde vi oss opp bakkene i sikksakk (fra baksetet: «Det ser ut som et bilspill!») og satt med hjertet i halsen utfor, alt i cirka gangfart.

Vel fremme på parkeringen var det lite annet enn holke og råtten snø i sikte. Noen turgjengere på truger rådet oss til å velge en annen vei innover, så vi inntok bilen på nytt og kjørte videre innover. Klokken var egentlig mer enn nok da vi la i vei innover i ett-tiden, og skyggene strakte seg lange i den lave desembersolen.

Innover mot Blefjell med cirka akkurat nok lys til en tur innover til Eriksbu.

Innover mot Blefjell med cirka akkurat nok lys til en tur innover til Eriksbu.

Turen innover forløp som den skulle, vi dreide av opp en trang dal like før Kroktjønn for å unngå å vasse i overvann, og vi tok oss tid til en liten rast før vi tok fatt på de siste bakkene ned til Eriksbu.

Sekkene er lastet med godsaker, som seg hør og bør når man skal feire nyttår.

Sekkene er lastet med godsaker, som seg hør og bør når man skal feire nyttår.

Turfølget var godt fornøyd med å være fremme, selv etter en relativt kort etappe inn.

Turfølget var godt fornøyd med å være fremme, selv etter en relativt kort etappe inn.

Ingen klaging fra denne kanten heller, det er nydelig å komme frem i solnedgangen. Mildt og godt var det også.

Ingen klaging fra denne kanten heller, det er nydelig å komme frem i solnedgangen. Mildt og godt var det også.

Kvelden forløp slik som kvelden skal på årets siste dag: Rømmegrøt og spekemat, øl og akevitt, småprating, sprudlevann, stjerneskudd og i seng like over tolv. Man blir trett av å være på tur, og så skal man opp å gå på ski dagen etter, i det lille lyset som er.

Rømmegrøten er tradisjon på nyttårsaften

Rømmegrøten er tradisjon på nyttårsaften

Spekematen skal anrettes pent til fest

Spekematen skal anrettes pent til fest

Det er bedre å tenne lys enn å forbanne mørket

Det er bedre å tenne lys enn å forbanne mørket

Eventuell morgentretthet på nyttårstur kommer stort sett av at man blir vekket for å utnytte dagslyset til skitur. Ingenting en god porsjon havregrøt ikke kan fikse.

Eventuell morgentretthet på nyttårstur kommer stort sett av at man blir vekket for å utnytte dagslyset til skitur. Ingenting en god porsjon havregrøt ikke kan fikse.

Vi pakket det nødvendigste og satte avsted over de øverste Åklitjønnan. Været var flott og føret forferdelig; null problem når man ikke skal langt. Opp gjennom Fjelldalen hadde vi skispor å følge, og i et magisk midtvinterlys var det en flott opplevelse å karre seg oppover til lyden av en klukkende bekk som gikk delvis åpen. Vi kom ikke helt til Åklinuten denne dagen, nabotoppen fikk holde.

På vei opp Fjelldalen

På vei opp Fjelldalen

Lunsj i en helling.

Lunsj i en helling.

Kvelden kom idet vi nærmet oss Eriksbu igjen, til gryterett, rødvin gitar og generell sosialisering.

Christine henter frem skjulte talenter

Christine henter frem skjulte talenter

Neste dag var det meldt en del vind, så vi tok tidlig avgårde. Ingen grunn til engstelse, det blåste ikke på langt nær så mye som værmeldingen truet med. Faktisk ble turen ned fra fjellet i bil det skumleste: Det hadde fryst på, så forholdene som gav oss herlig fast overvann å gå på over Kroktjønn sørget for at den bløte veibanen var blå og livsfarlig. Etterhvert dukket strøbilen opp, og vi listet oss forsiktig ned før vi suste tilbake til byen.

Tilbaketur i gråværet

Tilbaketur i gråværet

SJN_1598

Bambi på glattisen, i medvind. Bare å la vinden ta tak i sekken og stå på stålkantene over Kroktjønn.

Snart ferdig med glattisen.

Snart ferdig med glattisen.

Som man sier: Ingen turte annet enn å si at det hadde vært en fin tur.

Dag 110: Hellevassbu til Sandhaug

steinjak Norge på langs

Underlaget var betydelig hardere enn dagen før, det lønner seg å starte tidlig. En forkjølelse har sneket seg på, jeg kjenner det godt i brystet i motene. Morgenens solfylte himmel hadde blitt dekket med skyer mens jeg spiste frokost, men det var fortsatt mildt, så jakken fikk ligge i sekken; enn så lenge, skulle det vise seg.

Vannene her var fine, litt bløtt her og der, men jeg gjorde god fart på morgenskaren. Lunsjen ble inntatt på trappen til Bjødnabu, i jakke – de første regndråpene hadde meldt sin ankomst, og sikten svant sakte hen mens brødskivene fra Haukeliseter, spart til i dag, fikk følge av to kopper varm sjokolade. Litt spent i oppstarten etter lunsj, for det var like mye blått som hvitt på vannet. Her og der gynget skaren faretruende under meg, men jeg tok meg frem mellom overvannshullene uten å bli våt.

I tåken gikk farten ned med stadige blikk på kompasset og mangel på referansepunkter; der det fantes referansepunkter, var det i form av fremsmeltede øyer av lyng og stein som enten måtte krysses uten ski eller omgås med påfølgende tap av retning. Turistforeningens føremelding hadde sagt at forholdene skulle bli bedre nordover på Hardangervidda, men det motsatte var tilfelle: Overvannshullene var mye tettere på Nedste Krokvatnet enn lenger sør, og det var rundt en halv skistav dypt – ikke hyggelig å trå igjennom her, med andre ord. I blant gav snøen delvis etter, og jeg gikk bredbent og dro meg frem over for bløt snø ved å løfte meg på stavene som jeg satte i isen dypt nede i overvannet.

Matpause

Matpause

Ny pause på Hansbu før jeg forlot den private uteplassens komfortable benk og bord for å lete opp Lakadalsstrupen, jeg hadde tenkt meg gjennom der for å komme over i Lakadalen. På veien fant jeg en bekk som hadde tatt til å renne oppå snøen i ganske så stor bredde – heldigvis slapp jeg å krysse den. Glad var jeg også for å ha GPS til å peke ut retningen for meg i tåkehavet idet det var på tide å dreie opp for å treffe rett passasje over til Lakadalen. Her fikk jeg etterhvert litt mer sikt, og trass i at jeg hadde begynt å gå gjennom skaren gav jeg full gass for å komme så langt som mulig mens jeg ennå hadde sikt. Selv på 1200 meter over havet var det en del åpent vann, så det ble litt «spennende» å krysse Laken over mot Sandhaug.

Vel fremme var det bare å gå i gang med hyttelivets plikter. Der var ikke noe oppslag om vintervann, men vann hadde jeg jo sett nok av denne dagen, så jeg bandt to tiliterskanner sammen i et tau og improviserte en trekksele i den andre enden, før jeg la i vei på ski tilbake til vannet med kannene etter meg som en skranglete pulk og spaden i hånden. Inne i selvbetjeningsavdelingen var jeg snar med å sette på litt vann (tips til de som har med det å gjøre: En kaffekjele er sterkt ønsket; det hadde også vært fint med kaffe i proviantlageret) og få av meg våt ull mens jeg la i ovnen.

Peiskos

Peiskos

Etter middag foran peisen ble jeg sittende og studere kartet med en bekymret fure i pannen: Alle elver, selv på 1200 meter over havet, går nå åpne, og overvannsproblemet blir bare verre og verre. Jeg lette opp bruer og muligheter for å omgå vann, ringet inn mulighetene på kartet og plottet dem inn på GPS’en. Kjeldebu ligger helt nede på 1050 meter, og jeg må krysse en stor elv, Kjeldo, der nede. Det er mulig jeg må vurdere å sette alt inn på å nå riksvei 7 og heller ha det siste stykket fra Dyranut til Finse til gode til sommeren, det nærmer seg tid for å trekke seg ut av fjellet mens jeg ennå har sjansen.

Plutselig er det noen utenfor vinduet. En skiløper. Uten bagasje. Det banker på døren. Hvem i all verden er så gale, dumme at de legger ut på tur i fjellet under disse forholdene, annet enn NPL’ere? Et skjeggete hode titter inn, og begge ansiktene sprekker opp i store glis – som sist vi møttes. Det er Kjetil, som jeg traff etter veien nederst i Susendalen, han som startet fra Nordkapp 15. januar. Et hyggelig gjensyn, og turpraten gikk hele kvelden. Han kom ned fra Halne via Tråstølen og kan gi meg oppdatert informasjon om forholdene videre: Det er visst litt på grensen med tanke på vannveiene, og Svinto gikk så stor at den bare såvidt fikk plass under broen. Vi kikker på kartet i fellesskap, og vi er samstemte i at å prøve seg på Kjeldebu er en dårlig idé nå; altså skal jeg ut av fjellet.

Dag 109: Haukeliseter til Hellevassbu

steinjak Norge på langs

At det ville bli en varm dag var klart allerede i det jeg skrådde over parkeringsplassen på vei til frokost klokken åtte, ikledd T-skjorte og åpen skibukse. Da var jeg endelig sulten igjen etter å ha brukt lang tid på å falle til ro kvelden før, stappmett som jeg var etter å ha forspist meg på rømmegrøt til middagen. Stappmett ble jeg i og for seg også til frokost, man blir gjerne det når man absolutt må stappe ned to vafler med syltetøy etter det egentlig har sagt stopp.

Bakken opp bak fjellstuen er bratt, men det går heldigvis fort over. Jeg var fornøyd med å ha funnet en sammenhengende stripe av snø å følge oppover, nedenfra så det ut til at jeg måtte ta mesteparten av stigningen til fots. Varmen var trykkende, og det sildret i små bekker der snødekket møtte de nylig fremsmeltede, velduftende einerbuskene. Heldigvis bar snøen meg godt, selv om det øverste laget var mykt.

Den første, bratte bakken er unnagjort; langt der nede ligger Haukeliseter

Den første, bratte bakken er unnagjort; langt der nede ligger Haukeliseter

Oppe på høyden ved Vesle Nup trosset jeg dagens smøretips og byttet ut fellene med rød silver. Den satt som et skudd, og spenningen steg ettersom jeg nærmet meg vassdraget som var rapportert å være isfritt. Det blinket i vann langt nede i dalen under meg. Allerede der jeg kom ned til elven fantes det enkelte snøbruer, og ved første lille tjern var jeg i stand til å krysse, det føltes som en liten seier. Fra nå av var det bare å slappe av og nyte turen innover, dager som dette får man ikke så ofte.

Bora gikk åpen

Bora gikk åpen

Jeg slo meg ned på en bar flekk med utsyn over dalføret jeg var på vei opp; av og til må jeg huske på å se meg tilbake også, ellers er det lett å gå glipp av mye fin utsikt. Her tenkte jeg for første gang at jeg har begynt å gå lei rett-i-koppen sjokoladedrikk – kanskje jeg ikke var sliten nok? Resten av skigåingen var ren nytelse, og vel fremme ble jeg bare sittende ute på en benk og nyte dagen en god stund før jeg gikk i gang med hyttelivets sysler.

Utsyn ved rasteplassen, her er det ingen hast med å komme videre

Utsyn ved rasteplassen, her er det ingen hast med å komme videre

Avslappende lunsj på en "kort" etappe

Avslappende lunsj på en «kort» etappe

På en måte føles denne turen fra Haukeliseter til Finse som en etterpåtur, som om jeg ikke er på vei Norge på langs lenger. Jeg gleder meg til å komme hjem nå, samtidig som jeg har en deilig og avslappende «alenetur»-følelse med god tid på etappene; spørs om den følelsen fortsatt er der når det varslede vind- og regnværet setter inn fra i morgen ettermiddag. Prøver meg på en tidlig start.

Selvportrett

Selvportrett

Kveld ved Hellevassbu

Kveld ved Hellevassbu