Posts Tagged: sverige

Grenseløs fottur i Narvikfjellene

Solen bryter over toppen av bildøren og fyller ansiktet med varme på en annen måte en den kan gjennom glasset idet vi stiger ut i den stillestående fjelluften på parkeringsplassen, tørr grus under skoene, små knepp fra metallet i panseret. Den svale luften i kupéen tynnes ut i ingenting. Vi åpner bakluken og bakdørene, måler opp havregryn i en pose, fullfører pakkingen av sekkene med det vi handlet på vei ut av Narvik. Han skjønte hva vi skulle, han som smilte og slo inn varene – litt tørket mat, to par ankelgamasjer og ett par vanntette hansker – han smilte, småpratet og ønsket oss god tur i fjellet. På Bjørnfjell stasjon står flere andre biler parkert, rundt oss er det mange private hytter, og suset fra europaveien blander seg med bekkesus og lyden av de første nordnorske myggene som tar oss i mot.

Stille på Bjørnfjell stasjon en dag med vedlikehold på linjene

Stille på Bjørnfjell stasjon en dag med vedlikehold på linjene

Vi tar fatt på den gamle Rallarvegen etter å ha gått under et stille jernbanespor. Dagens trafikk er innstilt på grunn av arbeid på linjene; derfor ble Bjørnfjell startsted i stedet for den veiløse stasjonen Katterat, hvor vandringer i dette området som oftest starter. Snart ser vi imidlertid ikke dette som noen ulempe: Rallarvegen er en attraksjon i seg selv, og når man tenker seg tilbake til slutten av 1800-tallet, lenge før E10 var påtenkt, var det en bragd bare å skulle tenke tanken på å anlegge jernbane i villmarken her. Det var et stort prosjekt for unionen å ta fatt på, en nødvendighet for å kunne utnytte de store malmressursene ved Kiruna. Her og der er små tunneler skutt inn i fjellet, bare for å komme ut noen meter lenger fremme, noen har hatt behov for stein til å støtte opp både anleggsvei og bane. Når vi runder kanten av Norddalen blir vi oppfordret til å velge rasteplasser med omhu, for her raser det fortsatt fra fjellsidene der Rallarvegen klamrer seg fast i fjellet langt over et banelegeme med hyppige rasoverbygg i siden under oss; stein med fersk jord på og små hull i underlaget understreker trusselen. Opp og ned mellom anleggsvei og bane klatret arbeiderne med livet som innsats når de skulle jobbe, og på ett punkt står en steinkonstruksjon igjen som et vitnesbyrd over en taubane som ble brukt i påvente av at jernbanen skulle ferdigstilles.

Et lite stykke av Rallarvegen

Et lite stykke av Rallarvegen

Denne dagen er det hektisk aktivitet med arbeid på både høyspentlinjer og bane, og et oransje helikopter bringer stadige lass til og fra bittesmå mennesker spredt rundt i landskapet som små, veivende multer. Foran oss, og langt nede, folder dalen ned mot Rombaksbotn seg ut med vei og bane synlige som tynne, lyse tråder gjennom skogen, og på begge sider synger hvite fosser om all snøen som skal fraktes ned fra fjellet og ut i havet før neste hvite sesong. Rett overfor oss krysser Norddalsbroen et dypt juv, en tårnende høy bro bygget ene og alene for å være et punkt å kutte jernbaneforbindelsen til nabolandet på ved ufred. Det ble i og for seg forsøkt å sprenge broen under andre verdenskrig, men det gikk raskt å få satt den i stand igjen, og i dag har en ny tunnel tatt over for den enorme konstruksjonen. Informasjonsplakatene langs veien kan fortelle oss at da de skulle bygge denne broen, var der ingen plass til å lagre deler i nærheten, så da brokarene var støpt, la de skinnegang litt og litt for å kunne kjøre neste del opp med tog til der den skulle, alt i rett rekkefølge.

Helikoptertrafikk i Rombaksdalen

Helikoptertrafikk i Rombaksdalen

Rett etter Jernbaneverkets midlertidige stoppested til erstatning for Katterat (som er under oppussing), passerer vi Vokterboligen, et rødt og hvitt hus i skogen nedenfor jernbanen, i dag DNT-hytte låst med en spesialnøkkel man må låne i Narvik. Her stiger vi ned i bjørkeskogen og blir omgitt av den tette følelsen av frodighet en skog nært fjellet gir på en dag som denne. Like etter møter vi et utenlandsk par som på engelsk med østeuropeisk aksent spør hvor langt det er til stoppestedet. De får en god og en dårlig nyhet: Stoppestedet er på toppen av bakken her, men det går nok ingen tog i dag. Vi kan se hva slags reaksjon svaret avstedkommer, men vi kan ikke gjøre så mye for dem annet enn å foreslå at de skal ta seg ut til europaveien ved Bjørnfjell og håpe at det går en buss østover, slik at de kan rekke toget til Stockholm som de har billetter til neste dag. Uten at noen av oss vet det, er disse to de siste vandrerne vi skal møte underveis på en etappe før vi krysser grensen til nabolandet flere dager senere.

Vi bevilger oss en god pause i solen på tunet utenfor Katterat Fjellstue; det er stille og folketomt her, men noen har holdt gresset nede og stelt pent med plantene i sommer. En og annen mygg surrer rundt sammen med fluer og enkelte humler, uten at det er sjenerende. Sjenerende føles heller ikke den anleggsveien vi har sett markert på kartet videre opp Sørdalen mot fjellet, den er mer som en delvis begrodd kjerrevei, der den snirkler seg opp gjennom skogen og inn i fjelldalen, hvor vi legger trærne bak oss for en god uke fremover. Skyene siger langsomt inn over landskapet og trekker gardinen ned for topp etter topp langs ruten innover; en av toppene bærer det litt pussige navnet Detasjementshøgda. Det er ensformig for kroppen å gå på vei, men det blir mer enn oppveid av gleden over å puste skarpere luft, av å se langt, og av å kjenne at ferien er i gang for alvor.

Veien inn Sørdalen

Veien inn Sørdalen

Etter å ha passert demningen i Hunddalselven tar det ikke lang tid før vi ser hyttetunet foran oss, veien har blitt til en tydelig sti, og vi krysser de første snøfonnene. Vel fremme er det stille, og alle dører er pyntet med standardlåsen til Turistforeningen. Vi låser oss inn og gleder oss over en av de hyggeligste hyttene vi har besøkt, Hunddalshytta. Her er tydelig skilting av både sommer- og vintervann, steder for aske og utslagsvann; til og med et eget skilt merket “Piss her!” har nordlendingene satt opp. Kvelden tilbringer vi i sofakroken etter å ha spist hjemmetørket middagsmat og fortært en femdel av sjokoladen – nord for Trøndelag må man bære all maten selv mellom hyttene, så vi må rasjonere nøye.

Utenfor Hunddalshyttene, fremme for dagen

Utenfor Hunddalshyttene, fremme for dagen

Det siste vi ser til finværet på en lang stund

Det siste vi ser til finværet på en lang stund

Neste morgen har den ensfargede himmelen lagt seg som et lokk over fjellene rundt oss, vi ser bare foten av dem under den grå, myke skjørtekanten; luften er kjølig og rå av yr. Etter å ha vasket oss ut og låst, setter vi fart nedover mot demningen igjen, og vi tar opp på siden av Djevlepasset og inn i dalen Oallavággi rundt 900 meters høyde. Her blir vi overrasket over at den merkede stien holder vest om vannsystemene nesten helt til hvilebu med navn etter dalen, i stedet for å gå øst for vann 841 slik den er inntegnet på Nordecas kart 10139 Narvik i Norge-serien. På med regnbukser og vanntette overtrekksvotter, regnet har nådd oss. Kryssingen av elven før hvilebuen er lang, men kan steingås, så vi slipper å skifte.

Vi holder humøret oppe selv om det er vått

Vi holder humøret oppe selv om det er vått

Narvik og omegn turistforenings bu Oallavággi er ikke bare en nødbu: Etter senere tids utbygging har den blitt en liten hytte med vedlager, propanbluss og uthus med do; det hadde ikke vært noen belastning å måtte tilbringe en natt her, og protokollen vitner om at det er det flere som gjør, selv om avstanden til neste hytte ikke er så stor. At det kan være nødvendig med en bu her, vitner barduneringen av den om, og i jubileumsboken som finnes på flere av hyttene, kan vi lese den dramatiske historien om hvordan denne lille bygningen en sommer ble sopt ut i vannet av et vindkast, og om hvordan en av karene i turistforeningen svømte ut til den med et tau for å hindre at den drev ut til dypt vann og sank. Vinteren etter var de oppe på isen og sagde løs hele huset før de trakk det med seg opp på land igjen med rå muskelkraft. Senere skal vi få møte barnebarnet til han som svømte, men det vet vi ikke der vi varmer vann til en ekstra kakao mens regnet tiltar i styrke utenfor. Til slutt må vi likevel ut, vi plukker med oss en betalingslapp og fører oss inn som dagsbesøkende i protokollen før vi sørger for at døren er skikkelig lukket etter oss.

Koselig på Oallavággi

Koselig på Oallavággi

Foran oss på stien dukker et reinsgevir opp. Reinsdyr! nesten hvisker Fruen. Vi stopper og speider, men geviret står like stille, regndråpene slår inn i hettene våre bakfra. Noen hundre meter lenger fremme konkluderer vi med at noen har stilt opp et gevir ved siden av en varde. Enda hundre meter nærmere må vi gå ut fra at enten har noen satt opp en liten skog med gevirer, eller så kan det tenkes at hodepryden faktisk tilhører noen som ennå ikke har sett eller luktet oss. Ganske riktig kommer flokken seg fort opp og vekk når vi nærmer oss mer. Jeg knipser noen bilder i silregnet. Like etter går vi på en elgku med kalv, og vi følger dem med øynene slik de også følger oss der de passerer et stykke opp i fjellsiden. Bilder trenger jeg ikke å tenke på, for de holder seg på brungrønn og grå bakgrunn som ikke avslører dem for andre enn oss som har sett dem fra før, da de kom over en liten kolle og ble skåret ut i relieff et kort øyeblikk mot den ensfargede himmelen.

Eksotisk for søringer: Reinsdyr

Eksotisk for søringer: Reinsdyr

Vi er begge både småvåte og glade for å være fremme idet vi løfter sekkene av skuldrene foran hovedhytten ved Cunojávri. Etter å ha inspisert mulighetene er det denne vi går for, nok en trivelig og velorganisert hytte med god sofa. Hjemmetørket mat, kaffe, vri åtter og boklesing; jeg utbedrer en lekkasje i skallbuksen min med litt av de to rundene med gaffateip vi har viklet rundt termosen. Under krigen så hjemmefronten seg nødt til å brenne ned de hyttene som stod her da, fordi tyskerne ganske raskt fant ut at flyktningene ofte stoppet her på sin vei til Sverige. Da de skulle bygge den opp igjen etter krigen, havnet bygget et helt annet sted: Piloten på sjøflyet klarte ikke å lande på den lille sjøen Cunojávri med så mye last (inkludert en DNT-mann som lå på toppen av lasset, for det var ingen steder han kunne sitte), så det ble på stedet besluttet å heller losse materialene ved Gautelisvann lenger sør og bygge hytte der. Det spørs om den slags beslutningsprosesser hadde kunnet forekomme i dag.

Hytteliv

Hytteliv

Kvelden fortsetter å være grå, og vi kansellerer planen om å gå til Gautelishytta neste dag – midtveis ligger en hytte høyt oppe på fjellet, og vi har da ferie, ingen vits i å presse på om ikke været er bra. Tvert imot: Om vi forlenger turen med en dag, så kanskje vi får med oss litt mer finvær? Neste morgen er også grå, men det regner i alle fall ikke. Vi tar oss god tid på morgenen og starter litt sent, for vi skal ikke så langt. Hytteboken har imidlertid advart oss: Noen dager tidligere hadde et følge snudd på vei til Caihnavággi på grunn av at Kalikselven ikke lot seg vade. Merkelig, fordi et turkart på veggen inne i hytten har tegnet inn en bro over denne, om enn på et noe ulogisk sted ut i fra det kartet, men vårt kart har en merket sti som leder dit broen er tegnet inn, så da får vi det til å gå opp. Det som fortsetter å være litt rart, er at bropunktet skal være der elven er ganske bred, og en annen sti skal krysse uten bro på et langt smalere sted lenger nede, der elven har blitt enda større.

Våte myrer innover

Våte myrer innover

Allerede før vi når Kalikselven forstår vi at hyttebokoppføringen sannsynligvis omhandlet en annen elv: Gállanjohka. Vi står og ser på den merkede vadeplassen: Lårdypt? Opp til livet? Vanskelig å si under skumtoppene. Det er mye vann, elven tar oppi vegetasjonen på begge sider, snøen skal ned fra fjellet, og det nå. Heldigvis har vi en god trekk i den kjølige fjelluften, ellers ville vi ganske sikkert ha sett ut som vandrende festmåltider for de bevingede fastboende i vierkrattene her. Vi trekker litt oppover, dit elven deler seg i flere løp. Et par av dem klarer vi å steingå, men på siste biten får begge to vann i skoene. Ergelig. Når vi så står overfor et løp som helt klart må vades blir vi fort enige om at vi uansett må tørke sko, vi får bare kjøre på i stedet for å skifte til sokker/slippers. Vi leter etter det grunneste stedet, går til livet i vierkratt på øyene i elven, og så vader vi med bukser og sko. Dette løpet når oss til et stykke opp på låret på det dypeste. I god tro tømmer vi sko og vrir opp sokker etter den våte og kalde passasjen. Noen få meter senere åpenbarer vierkrattet imidlertid enda et par kalde elveløp vi hadde oversett, og ett av dem må selvfølgelig vades, men det er enkelt og ikke dypere enn opp til midt på leggen. Etter seks eller syv krysninger til sammen kan vi endelig vri opp sokkene på nytt og sette kurs for bropunktet over Kalikselven.

Leter etter sted å krysse

Leter etter sted å krysse

Våte sko

Våte sko

I motsetning til hva kartet vårt hevder, finner vi intet stikryss og ingen merking mot bropunktet, men sikten er god og terrenget lettgått, så det utgjør ikke noe problem. Like før vi er fremme ser vi broen – halvannen kilometer lenger nede. Vi ankommer det vi trodde skulle være bropunktet og innser at det nok heller er et vadested. Med mindre vann i elven bør det være fullt mulig å vade her for å spare noen kilometer, men vi tar ingen sjanser og setter heller kursen for den kraftige hengebroen lenger vest. Herfra går stien oppover siden gjennom grønnvierkratt i mannshøyde som skaper et skjermet klima for en rik blomsterflora. Det er mye vann i stien.

Kalikselven

Kalikselven

Dobbel bro over Kaliks

Dobbel bro over Kaliks

Oppe ved hyttene i Caihnavággi treffer vi folk. Tilsynet, Svein, er oppe sammen med hunden Rago for å sette opp informasjon om det nye betalingssystemet og klargjøre for årets helikoptertransport av ved. Hyttene her ligger i steinete høyfjellsterreng, og vi er ganske sikre på at det hadde vært en temmelig spektakulær dal å tilbringe ettermiddagen i om fjellene hadde vist vilje til å løfte på skjørtene for oss. Det synes de ikke å ha noen umiddelbare planer om, den grå grøten ligger som et lokk over dalen. Vi fyrer godt og tørker sokker, bukser og sko ved vedovnen. Utenfor spretter en snøspurv fra stein til stein, og veggene er dekket med små fluer som tar til vingene i fellesskap når man nærmer seg, bare for å finne tilbake til den rastløst kravlende hvilen på hytteveggen like etterpå.

Caihnavággihyttene

Caihnavággihyttene

Torsdag morgen åpner Svein vinduet og roper idet vi passerer. Vi slår av en prat. Han tipser oss om å vade utløpet av sjøen nedenfor hyttene og ta uren på østsiden av vannet fatt for å finne igjen stien oppe ved vann 1094. Dette vil spare oss for en halvtime, for ofte må man visst uansett vei vade en elv. Vi takker for tipset og skifter på oss de ekstra sokkene nede ved elven, binder skoene utenpå sekkene og lister oss over utløpet, et helt uproblematisk vad selv ved relativt høy vannstand, kanskje man kunne steingått ved lite vann? Uren er, som tilsynet lovet, lettgått og storstenet, og høyere opp finner vi mye snø vi kan gå på. Etterhvert kommer vi opp i skylaget, og den findråpede tåken legger seg kaldt mot huden, men ellers er det en fin tur, og igjen ønsker vi at vi hadde fått lov til å se mer av den fantastiske naturen kartet forteller om at vi beveger oss i.

Steinete oppover fra Caihnavággihyttene

Steinete oppover fra Caihnavággihyttene

Her ligger fortsatt restene av vinteren

Her ligger fortsatt restene av vinteren

Hyttene ved Gautelisvann ligger like stille som de andre, ingen er å se. Vi kikker inn i bygningene etter tur, i et nytt tilbygg har de bygget badstue. Navnet Gautelisvann er en fornorsking av det samiske navnet Guavdelisjávri, som skal bety “vannet som ligger mellom to vann”, en betydning som det meningsløse Gautelis er helt frikoblet fra. De samiske navnene trykkes nå heldigvis på kartene (selv om vi ikke forstår dem), men etter oppdemmingen av vannene her har Guavdelisjávri og de to omkringliggende sjøene smeltet sammen til ett vann og gjort også den samiske betegnelsen meningsløs. Hyttene her er forresten ikke de samme som havnet her i stedet for ved Cunojávri: Den hytten lå på andre siden av vannet og ble tatt av storm eller skred, heldigvis uten at noen var der akkurat da.

Fremme på Gautelis

Fremme på Gautelis

Her finner jeg også ut av noe som har vært et mysterium en stund: På Nordeca-kartene i Norge-serien virker det som alle kotene er så mye glattere på svensk side, med mindre detaljer, selv om det også er i målestokk 1:50.000. Et kart som henger på veggen på Gautelis har bedre informasjon om kartgrunnlaget enn det Nordeca unner oss: Der har de brukt et 1:100.000-kart som grunnlag på svensk side – jeg mistenker at så også er tilfelle for Norge-serien. Jeg har imidlertid merket meg at på et kart kjøpt i år har de endelig fått med informasjon om misvisning, sammen med et rutenett innrettet mot kartnord – det var på høy tid!

Mikkel på tunet

Mikkel på tunet

Utenfor det store vinduet ved spisebordet der vi sitter dukker plutselig en rødrev frem fra tåken. Det kan virke som han vet at vi ikke kan nå ham, for han går helt opp til vinduet. Vi kan ikke annet enn å smile både inni og utenpå over å få være så nært et vilt dyr, bare sitte og kikke tilbake på den og se den snuse rundt i sporene våre. Litt senere treffer Fruen på Mikkel under en dotur. Etterhvert blir det imidlertid klart at revens besøkstid er omme: En mann med hund dukker opp utenfor det samme vinduet, og hunden snuser som besatt langs den ruten reven fulgte. Vi åpner vinduet og inviterer ham inn på kaffe, det er bror til ham vi sa farvel til samme morgen, Jon heter han, og han er leder for turistforeningen her, barnebarnet til han som svømte etter Oallavággi-bua. Han har truffet på noen tyskere som har snudd på ruten vi skal følge neste dag, det var visst en elv som var ukrysselig. Igjen. Vi lager oss teorier om at det kan være en bro som har havarert, og vi lover å sende bilder og rapport om stien til kaffegjesten, før han trekker over i det nye annekset de har bygd for forsikringspenger for et gammelt uthus som vinden har fart ille med.

Hyttesysler

Hyttesysler

Mens vi sitter ved bordet her innser vi, slik man blir vár en bakgrunnslyd som er vekk uten at man kan sette ord på når den forsvant, at vi allerede en god stund har vært en del av den parallelle strømmen av tid som er tiden til fjells; ikke så mye et avbrekk fra hverdagen, som det er et skritt rett til siden for alt det som utgjør en tilværelse, en opphevelse av de vanlige reglene for hva som til enhver tid må vektlegges, til fordel for rent primære behov – og for å sette pris på det vi ellers hadde tatt for gitt. Dekning har vi ikke hatt på dagevis, og langsomt har overfloden av ting vi burde tatt oss av tørket inn og etterlatt seg det essensielle i elveløpet. Vi tenker ikke så mye lenger, vi tenker ikke så langt.

Farvel til Gautelishyttene

Farvel til Gautelishyttene

Tåken ligger der også neste morgen. Mistrøstig, sier hyttetilsyn Jon, det er ikke så ofte jeg hører det ordet. Vi tar farvel og setter den ene foten foran den andre på vei mot Hukejaure og Sverige. Elvene byr ikke på problemer, men vi er selvfølgelig spente på det stedet kartet kan indikere at vi kan trenge en bro. Allerede før vi kommer dit kan vi høre den navnløse elven. Ikke som et sus, ikke som en klukking, rasling eller som den hektiske lyden av vann som kaster seg skjødesløst mellom steinene i et stryk. Det er en dyp buldring, en foss. Vi steingår et lite løp av elven enkelt og går opp på en liten kolle. Jo, der er en bro, og den lever i beste velgående. Lettelsen er stor, jeg tar bilde av den til turistforeningen. Broene til Narvik og omegns turistforening er relativt enkle hengebroer hvor de av bitter erfaring har lært å bruke minst mulig treverk og andre faste deler: En av broene de satte opp, plasserte de på et “garantert snøfritt” sted, og de bygget den kraftig nok til å ta av det som måtte komme i årene som skulle gå. Allerede neste vår måtte de rydde skrapjern i elveløpet, broens kraftige konstruksjon hadde innført nok turbulens i juvet til at snø og is samlet seg i store mengder. Den ble vridd til det ugjenkjennelige av naturens kjempekrefter. Etter broen vi nettopp har passert må vi frem med sokkene igjen, og vi lister oss over en kort passasje som ganske sikkert kan steingås ved lavere vannstand.

Bro, heldigvis

Bro, heldigvis

Inn mot svenskegrensen har kartet til Nordeca (10136 Kebnekaise) en pussighet i den inntegnede stien: Den merkede ruten ser ut til å skjære rett opp til svenskegrensen 500 meter sør for riksrøys 259A mens det går en umerket sti sørover på norsk side av grensen til den møter et reingjerde der grensen krysser. I terrenget er dette litt pussig, for grensen går langs en rygg som er ganske kupert, ikke så sannsynlig at det går en sti der. Videre skal den merkede stien gjøre en underlig sving ut av et reingjerde og inn igjen. Merkingen er uklar, og vi tør ikke reise opp det nedfalne skiltet vi finner, for vi er rett og slett usikre på hvor stien skal gå. Her bestemmer vi oss for å forlate merkingen og ta igjen stien der den passerer reingjerdet, gammeldags kart-og-kompass-gåing vil være raskere enn å lete opp merkene her. Tåken legger seg tettere rundt oss, men vi finner porten i reingjerdet der den skal være. Etter denne ser vi kun ett merke. Det blåser surt, og vi speider ned mot der grensen krysser innløpet til Vannaksvatnet/Vanasjávri, nært kjempesteinen Ivarsten, hvor grensekommisjonen graverte inn navnet på kongene som regjerte da grensen ble gått opp. På noen kart er det tegnet inn en bro her, men vi leste i en bok at denne ikke lenger finnes. Krysningen tilbake over reingjerdet er verre å finne: Vi finner en port som ikke samsvarer med der krysningen skal skje i følge kartet, og der stien skal gå er der ingen port; vi dobbeltsjekker med GPS, og i følge denne skal vi stå på stien, selv om ingen merker er å se. Altså legger vi bort planen om å gå langs merkede løyper og tar til å følge kartet over til en ledelinje i terrenget, en bekk og et vann. Herfra tar vi ut en omtrentlig kurs og følger høydedraget over mot der stien skal krysse utløpet av den lille elvesjøen rett nedenfor Gearbiljávri. Terrenget er lett småkupert og stedvis bratt, så vi får et par punkter vi må lete litt etter veien videre i tåken, men ellers forløper passasjen problemfritt. Ved krysningspunktet finner vi en bro (som ikke står på kartet), så da er vi tilbake på stien. Flere ganger skal vi ha krysset stien, men uten å ha lagt merke til det, til tross for at vi har vært oppmerksomme på det.

På frihånd

På frihånd

Lunsjpause i ly av en stein

Lunsjpause i ly av en stein

Resten av turen inn til Hukejaure er rask og enkel, stedvis har svenskene lagt ut klopper over bløte partier, og noen steder selv over grov ur. Vi ankommer en stille hytte etter omlag den antydede gangtiden på oversiktskartet til DNT, her var jeg på ski i 2014. Stugvärden er ute og fisker, opplyser det håndskrevne skiltet som henger innenfor døren om. Altså flytter vi inn i et av rommene, henter vann, fyrer opp i bakerovnen (hvorfor bakerovn på en turisthytte?) og lager middag. Verdens hyggeligste svenske, Peter, dukker etterhvert opp med et stort smil om munnen når vi spør om han fikk fisk. Tre fine røyer hadde han fått av en same som spurte om han ville være med å trekke garn, etter han hadde kommet hjem fra en resultatløs fisketur ved Ivarsten. Om vi hadde gått ned til vannet der den gamle broen var (det er mulig å vade her, sier Peter), ville vi møtt ham. Utover kvelden får vi sitte og kjenne på lukten av nystekt fisk, og vi ser en stugvärd som tripper til og fra en rykende tønne. Snart kommer han inn med et kjempesmil og viser frem to flotte, nyrøkte røyer – vi skal absolutt begynne å røyke selv når vi kommer hjem! Det blir en hyggelig kveld, og vi får vite mye om å være stugvärd i de svenske fjellene. Her spiser vi våre siste rasjoner, for på neste hytte skal der være butikk og mulighet for reproviantering. Siri slår fast at vi kan tørke vadesokkene godt, for i det tilrettelagte Sverige skal man slippe våte føtter.

Stugvärden, Peter

Stugvärden, Peter

Før vi forlater Hukejaure sager og kløyver jeg en banankasse med ved til den kortfyrte bakerovnen, inkludert et godt fange med opptenningsved. På oppfordring fra stugvärden bærer vi også vann før vi lukker døren bak oss og takker for at vi fikk bo her selv om det i utgangspunktet kun er kontant betaling på Hukejaure. Vi lover å betale for oss på Sälka. Været er noe bedre; det regner ikke, og stugvärden har lovet “varierande molnighet” (skiftende skydekke), så vi håper det betyr noe bedre enn “konstant grått” som det har vært siden Hunddalshyttene.

På vei vekk fra Hukejaure passerer vi kåten som var STFs første overnattingsalternativ i området. De overtok den fra en same i 1937, da stod den ved Ivarsten. Senere flyttet de den hit til Hukejaure, og på slutten av sekstitallet bygget de dagens hytte, en “65:a”, i Sverige en legendarisk hyttemodell som ble satt opp mange steder; den har to 10-sengsrom og et rom til stugvärden i midten.

Hukejaurestugan

Hukejaurestugan

Svenskene er gode på tilrettelegging av stier, men merkingen er noe annerledes enn i Norge: Her finner vi bare enkelte varder, og uten maling kan de av og til være vanskelige å se; de er heller ikke bygget opp like strukturert som vi er vant til. Flere steder er det ulike alternative stier som har dannet seg, og flere parallelle løp har varder. I lunsjen yrer det litt, vi sitter bak en stein og ser på en reinsflokk som beiter like bortenfor; når vi sitter stille, ser det ikke ut til at de lar seg plage av at vi sitter her og nyter synet (og fantaserer om en god reinsdyrstek og rødvin når vi kommer til Abisko).

Så kommer vi til en elv vi har sett på kartet at muligens kan være stor, og det er her Fruen skal få bite i seg en litt optimistisk uttalelse fra kvelden før: Uansett hvor hun, og jeg, leter med blikket, finner vi ikke noen ubrutt linje å steingå – alltid er det ett eller flere punkter vi må regne med at blir for dype for støvlene. Siden denne elven er så bred, velger vi å ta brødposer inni vadesokkene og stikke føttene i hvert vårt par med plastsko med krokodillelogo, på turen omtalt som los croccos. Vadingen er grei, men såpass lang at vi er glade for å kunne tørke føttene med de medbragte mini-håndklærne (tilklipte 25x25cm-biter av et turhåndkle) når vi når den andre bredden.

Finværet sniker seg innpå

Finværet sniker seg innpå

Dalen vi følger, Cuhcavággi, er en nydelig hengedal mellom majestetiske fjell, det finner vi ut når skylaget endelig letter, og rett frem for oss tårner hun, selveste Kebnekaise, med Rabots glaciär midt imot. Så var altså Charles Rabot (fransk breforsker og oppdager) også her, vi har jo Rabotbreen (og i den senere tid Rabothytten) i Okstindan. Nede i hoveddalen, der stien krysser Tjäktjajåkka, går vi forbi tidenes nydeligste teltplass før vi for første gang på lenge treffer andre folk som er underveis, oppe på Kungsleden. Dette er noe helt annet enn de norske stiene vi har gått. Her er tilretteleggingen så god at man nesten kan gå i småsko, med utstrakt klopplegging av både myrer og kupert mark, i tillegg til små og store broer over elver vi ellers ville steingått eller vadet. Et par vi møter lukter myggspray flere hundre meter før vi passerer dem, og en japansk dame fekter febrilsk med armene for å holde myggen unna, selv om hun har heldekkende myggnetting. Vi går i T-skjorte og føler oss ikke veldig plaget, det er objektivt sett veldig mye mindre mygg enn det kan være for eksempel i Trollheimen, for det er fortsatt en god trekk i luften. Noen vi møter kommer i olabukse og joggesko med prislapp på noen av tingene som henger utenpå sekken, andre er rigget for ekspedisjon i villmarken, med kraftige fjellklær, høye støvler, monstrøse sekker og øynene fiksert på GPS’en. En ting vi merker oss ved, er at vi aldri før har sett en så god blanding av etnisitet og kroppsfasonger så langt inn i fjellet før – det er virkelig oppløftende å se at mange flere får muligheten til å få oppleve fjellet gjennom all tilretteleggingen!

Bro på svensk

Bro på svensk

Kungsleden går i langstrakte, flate daler innover

Kungsleden går i langstrakte, flate daler innover

Langs den såkalte "Dag Hammarsköld-leden", som går parallelt med Kungsleden et godt stykke, finnes det en del meditasjonssteder man kan velge å stoppe ved

Langs den såkalte «Dag Hammarsköld-leden«, som går parallelt med Kungsleden et godt stykke, finnes det en del meditasjonssteder man kan velge å stoppe ved

Fremme på Sälkastugan venter en sjokkartet opplevelse for oss som har gått helt alene i snart en uke: Overalt vrimler det av folk. Mange har satt seg ut av trekken som holder myggen vekk, der de prøver å konsumere ølboksen sin gjennom en myggnetting i ly av hytteveggen. Andre kommer nyvaskede fra badstuen. Vi stiller oss i kø inne i butikken, handler mat og gjør opp for den kommende natten, såvel som den vi hadde på Hukejaure; mannen i kassen er nesten rørt over hvor ærlige vi er – er ikke alle fjellfolk det? Så rørt er han at vi betaler Kungsleden-pris for natten på Hukejaure, som skulle vært 50 kroner billigere. Samme det, men det er ganske mye dyrere i Sverige: Her betaler vi 410 kroner per natt per person, mens vi i Norge kom unna med 150 per hode. Kjøkkenet i huset vi blir plassert i er fullt, så vi presser oss ned på et hjørne av et bord og drikker folköl og spiser potetgull, før vi tar hver vår tur i badstuen for å vaske av oss seks dagers tur, det er egne tider for kvinner og menn. Deretter følger ostefylte pastaputer med tomat- og basilikumsaus og Bullers Pilsnerkorv. Kaffe og kexchoclad til boklesingen i stillhet etter de andre har gått til ro før ti, før vi lister oss inn på sovesalen i ellevetiden og sovner til lyden av elven på den ene siden, og snorking på den andre. I løpet av natten er noen oppe og lukker vinduet vi har bedt pent om å få ha åpent, så da slipper vi å høre elven.

Sälkastugan

Sälkastugan

Fra en liten kveldstur rundt hyttene

Fra en liten kveldstur rundt hyttene

Neste morgen er vi kjapt i gang: Havregrøt, kaffe, pakkingen går av seg selv, børste gulv, vaske opp og ut farer vi. Det er grått igjen, gårsdagens finvær var forbigående. Vi går omtrent i den farten vi gjør på vei på den tilrettelagte stien, og vi har bestemt oss for å sluke de 25 kilometerne via Tjäktjastugan (ja, det er to tj-lyder på rad, prøv å si Tjäktjajåkka mange ganger fort etter hverandre!) til Alesjaure på én dag, der de fleste ser ut til å dele opp etappen; vi bare ser for oss hvor fullt det må bli på den mye mindre Tjäktjastugan om alle som sov på Sälka denne natten skulle hatt plass. Ett sted må vi steingå en elv, og idet vi spaserer over på det merkede stedet med vann knapt til anklene, blir vi klar over et par som har strevd lenge med å komme motsatt vei, de har valgt en mer kjelkete passasje lenger nede, og hun plumper skikkelig med den ene foten idet hun tar det siste spranget som skulle bragt henne opp på tørt land. Vi vinker, tar oss en kopp vann og fortsetter.

Etter å ha gjort unna noen kilometer i den flate, brede og frodige dalen vi befinner oss i, stiger stien brått opp en bratte og inn i mer steinete terreng, vi er på vei opp i Tjäktjapasset. Her passerer vi en mann med enormt stor sekk og stivt ganglag, før vi kommer til en ganske upersonlig rastebu på toppen. Noen trivelige svensker sitter innenfor døren og lager mat (blåbärsoppa?) på Trangia-kjøkkenet sitt. Hva så mange mennesker kan se i et rødspritkjøkken, vet ikke jeg. Det kan virke som det er ganske mange som telter her langs Kungsleden, mange av dem kloss opptil hyttene, og mange har med stormkjøkken selv om de går fra hytte til hytte. Vi får inntrykk av at teltere tildeles kjøkkenplass inne når de telter i tilknytning til et hytteanlegg.

Utsikt fra Tjäktjapasset, legg merke til ansamlingen av folk til venstre, på en meditationsplats

Utsikt fra Tjäktjapasset; legg merke til ansamlingen av folk til venstre, på en meditationsplats

Turen ned til Alesjaure er drøy, kanskje fordi landskapet med unntak av det høyereliggende passet er såpass monotont – i alle fall når vi ikke får se de nydelige fjellene rundt oss. Når vi ankommer, er vi heldige å få eget rom, i samme bygg som da jeg var her sist. Anlegget her er ganske stort, og det føles mye mer velfungerende enn på Sälka. Vi har i løpet av kvelden lagt merke til en plakat som reklamerer for båttrafikk på innsjøen Alesjaure; så stas var det ikke å gå på motorveiene her, annet enn at vi ser på muligheten for å korte inn med en dag, og da kommer de fem kilometerne vi får “gratis” (350 kr/pers, takk) godt med. Fruen har også fått en slags forstrekking i venstre lår, så hun har vondt for å gå nedover. Et svensk følge vi prater med reklamerer helhjertet for kjøkkenet på Abisko Turiststation, spesielt “renen” skal være verdt å få med seg. Vi gleder oss og stenger midnattssolen ute med rullegardinen; det går mot bedre vær.

Vi passerte Tjäktja-stugan

Vi passerte Tjäktja-stugan

Å følge en skoterled om sommeren

Å følge en skoterled om sommeren

Siste dag langs Kungsleden starter rolig, første båt går ikke før klokken ti. For å “bestille” går man rett og slett ned til bredden og heiser et gult flagg i en flaggstang som står der, og så kommer båten over fra samebosetningen like over bukten. Den lille båten beveger seg frem og tilbake i elveløpet på vei ut på innsjøen, styrer trygt mot méd som er ukjente for oss, av og til helt opp i en av breddene for å unngå en grunne vi ikke kan se. Vi skyter fart og ser den vier- og myrkledte siden vi hadde måttet fulgt på sti, mens båtføreren peker på en storlom og forteller at den er en dyktig fisker; der den er, finnes fisk. Før han forlater oss på bredden, forteller han at vi kan komme til å høre lyden av ATV’er og hundeglam gjennom dagen: De skal jage 4000 rein langs motsatt bredd og skille ut 2000 av dem. Vi smører oss med solkrem og myggmiddel, vi skal ned i skogen snart.

Nydelig start på siste dag med vandring

Nydelig start på siste dag med vandring

Båttransport over Alesjaure

Båttransport over Alesjaure

Denne dagens tur fremstår som mye vakrere og mer variert enn den forrige, både det gode været og nedstigningen fra høyfjellet bidrar til dét. Til venstre for oss får vi også med oss rosinen i Narvikfjell-pølsen: Storsteinfjellet troner stolt med sine kvasse topper og blendende hvite breer på norsk side av grensen, det er nesten like imponerende som Kebnekaise.

Fruen biter tennene sammen i nedstigningen mot bjørkeskogen, låret hennes har det ikke særlig bra. Bedre blir det ikke av at vi får vite at avstanden vi har gått ut fra, 15 km etter båten til Abiskojaurestugan, så 10 km videre til Abisko, er feil. Det er 15 km fra Abiskojaurestugan til Abisko Turiststation. Likevel tar vi det med godt mot, og vi passer på å stoppe ofte nok for å drikke fra bekkene, og for å fylle på med knekkebrød, kjeks og sjokolade, samt hvile lårene.

Slik ivaretas tusenårige tradisjoner

Slik ivaretas tusenårige tradisjoner

Bjørkeskogen tar blidt imot oss, med et helt batteri av lukter vi ikke har kjent på en uke. Insekter som summer, frodige blomster, tett varme, solen som steker i nakken der vi går nordøstover dalføret på klopp etter klopp. Et sted passerer vi en kortesje av sekshjulte terrengkjøretøy, de graver seg over myrene og etterlater et langt, sammenhengende sår i terrenget. Stedvis har de klopplagt en kjørebane, og stedvis løper kjøreveien sammen med Kungsleden. Vi smiler og vinker til førerne, men villmarksfølelsen tynnes ut og forsvinner i eksoslukten. Snart er vi fremme.

Siste rest av turen går i bjørkeskogen

Siste rest av turen går i bjørkeskogen

Vel fem kilometer fra turiststasjonen møter vi en hyggelig svenske med stor sekk. Han lurer på om han snart er fremme ved Abiskojaurestugan. Vi kan ikke annet enn å si det som det er: Han har bare gjort en tredel av turen, og det er i alle fall tre timers mars igjen; han tar det pent. Etterhvert er det ikke de som vandrer langt som omgir oss, men barnefamilier og pensjonister med små sekker og joggesko. Så hører vi det første malmtoget rumle forbi i det fjerne, og plutselig er vi der: Vi går under toglinjen og krysser E10 før vi skrår over plenen og inn hovedinngangen, vi er fremme. Ett stykk hotellrom med eget bad, en pose peanøtter og to kalde øl, takk. Vi sparker av oss skoene i gresset og skåler for en vellykket tur. I restauranten bestiller vi reinsdyr og rødvin, og vi satser på første tog neste morgen.

Fremme ved Abisko Turiststation, hvor jeg har vært før

Fremme ved Abisko Turiststation, hvor jeg har vært før

Etter frokostbuffeten trekker vi på oss fjellstøvlene igjen og trasker opp til stasjonen. Det er varmt, klart og en nydelig dag å avslutte turen på. Siden ikke alle tog stopper på Bjørnfjell, der vi har bilen, tar vi toget til Riksgränsen, hvor tollbetjenter med hund går ombord mens vi hopper av. Så følger vi stien langs sporoverbygget, høyt oppe i siden over de harryhandlende på ICA nedenfor oss, før vi nok en gang er inne på Rallarvegen. Her stopper vi og leser om og utforsker en imponerende konstruksjon, restene av den gamle lokstallen, med et stort, rundt hull der dreieskiven var plassert, og vi leser om bestrebelsene med å passe på at ingen vannkjeler sprakk i den strenge vinterkulden i perioden de hadde damplokomotiver oppstallet her.

Lokstallen mellom Riksgränsen og Bjørnfjell

Lokstallen mellom Riksgränsen og Bjørnfjell

Siri er på vei til å krysse grensen tilbake til Norge

Siri er på vei til å krysse grensen tilbake til Norge

Med ett runder vi en sving og er fremme. Vi setter fra oss sekkene og bytter til kjøresko, begynner å fable om hva vi skal spise når vi kommer til Narvik, skrur på telefonene igjen. Så vrir jeg om nøkkelen, bilen triller sakte ut fra parkeringen, og vi setter kursen sørover – ett turminne rikere. Narvikfjellene kan så absolutt anbefales, Rallarvegen i nord likeså – det hadde vært fantastisk å gå den fra Riksgränsen til Rombaksbotn en gang. Kungsleden har vi litt mer blandede følelser for, men det er i alle fall noe litt eksotisk, på den ene eller andre måten.

Comments are Disabled

Dag 91: Arbujavri til Njamatjavri

Varmen i teltet vitnet om nok en storartet dag, og jeg spiste min havregrøt full av ambisjoner for dagen, inspirert av en lang tur dagen før: Kanskje når jeg over fjellet i dag? Dobbel lunsj ble klargjort i topplokket på sekken.

De første par kilometerne gikk radig, langs skuterleden. Så tok jeg over myrene mot sydenden av Suvijärvi, også her kunne jeg holde bra fart. Det var et godt stykke med myr, og utover dagen fikk jeg merke mer og mer til gjennomslaget. Vegetasjonen tetnet også til, til tross for at kartet viste åpen myr hele veien, og jeg ble flere ganger tvunget tilbake langs egne spor. Det viste seg at denne plutselige frodigheten hadde sin naturlige forklaring i at det rant flere elver nettopp her, og for å komme videre var jeg avhengig av å finne et sted som både lot meg komme ned til elven, krysse trygt, og komme meg opp igjen på andre siden. Til slutt fant jeg et slikt kinderegg og kjempet meg ut gjennom skogbeltet, sekken ville hilse på nesten alle trærne, og trærne ville til gjengjeld ha tak i ullnettingen min, det var varmt og jeg gikk uten jakke.

Vel ute på leden sydover fra Keinovuopio til Saarikoski kunne jeg igjen lange ut, trass i at det var mye bløtere nå. Blodig på hendene etter å ha lukket en åpning i reingjerdet etter meg uten votter på. Da jeg krysset E8 tok jeg på meg jakken, rigget meg til på sekken og kunne fornøyd konstatere at jeg hadde dekning for første gang siden Abisko. En times telefon hjem, jeg hadde slått fra meg å krysse fjellet i dag.

Føret blir raskt bedre oppover i skogen, og en halvtimes tid før jeg skal til å se etter teltplass brytes stillheten av motordur bak meg. Jeg legger meg ut til venstre for sporet og kaster et blikk over skulderen idet jeg hører turtallet falle. En kvinne roper noe gjennom støyen før hun stopper maskinen og gjentar spørsmålet. Jeg vet ikke om det er finsk eller samisk, så jeg svarer på norsk i håp om at hun kan svensk; hun er kledt i skuterdress og samelue og gjentar spørsmålet på engelsk: «Where are you going?» «- To North Cape. But not today.» Vi slår av en prat, av og til med oversettelser til og fra mannen som sitter bak, han har en lasso hengende skrått over brystet, samekniv i beltet. Jeg spør om de vet om noen åpne koier eller vindskydd i nærheten. Ikke bare vet de om, de er på vei til nabohytten, jeg kan få skyss de to kilometerne opp dit. Tilbudet om skyss blir avslått, det ville være for dumt å jukse nå, etter så mye pine på asfalten i Trøndelag, men jeg spør om de vil ta sekken min. De to kilometerne går jeg fort.

image

Åpen hytte midt i skuterløypen ved Njamatjavri

Rommet er spartansk innredet og neppe vasket på denne siden av Krigen. Tomme ølbokser og spritflasker, en sur stank av gammel tobakksrøyk, plenty av visittkort fra stedets musebestand i sengen. En skuter kommer opp bakken fra hytten nedenfor, et barn kjører. Han har med ved til meg, og vi kommuniserer med tegnspråk, fakter, finsk og norsk, vi har ikke noe felles språk. Jeg fyrer opp; veden er gjennomvåt, men det blir nok varme til at jeg kan få ha på meg halvtørre sokker i morgen.

image

Rom for natten

Jeg har ikke før fylt kjelene mine (de som stod der var rett og slett uaktuelle) med snø før jeg hører skuteren igjen. Det er fruen i huset. Om jeg trenger drikkevann? Gjerne. Vi prater litt, og jeg spør om iser, elver og løyper. I forbifarten nevner hun at de har for mye mat med seg, og de spiser nå helst tørket mat på tur, reinsdyr har de til hverdags. Om jeg vil ha litt reinkjøtt? Gjerne. Neste gang skuteren er tilbake får jeg gått over inntegningene mine i kartet, fylt flaske, kjele og termos, samt følgende matvarer: 750 gram reinskav, en løk, en stor klatt meierismør og to bokser finsk øl. Finnbiff til middag, alt går med.

image

Før

image

Etter

Telefonen finner dekning, og jeg slår på tråden til Fruen. Vi må ta en pause når skuteren nærmer seg enda en gang, nå er det «far sjøl». Besøket er raskt overstått: Han peker på kartet som ligger på bordet og sier noe på finsk. Jeg peker og forklarer ruten min videre på norsk, han nikker. Så følger en lang strøm av finske ord, jeg oppfatter(?) tobakk, snekker, sauna og «crazy man». Jeg antar det siste refererer til meg.

Liggeunderlaget kommer nok til nytte oppå madrassen i natt, og jeg gleder meg til turen over fjellet i morgen, selv om jeg er mer enn spent på et par av elvene jeg møter i lavlandet inne ved norskegrensen.

Comments are Disabled

Dag 90: Kamasjaure via Råstojaure til Arbujavri (telt)

Det føltes som om noen drev en spiker inn i hælen på meg idet jeg satte foten ned på plankegulvet, og jeg slapp ut et ufrivillig «au!» samtidig med at jeg skar en grimase. Føttene mine har det ikke helt bra om dagen. Kaffe er like godt som alltid, dog.

image

Morgenstund

image

Turkaffetrakteren

Da jeg smurte ski kom det en mann på skuter, vi slo av en prat. Samtidig oppdaget jeg at jeg har vært så heldig å få en ny utfordring: En løs stålkant på de nye skiene mine. Jeg klemte den på plass med tangen, håper den holder til Kautokeino.

Skiltet sa «Råstojaure 36», og jeg la avsted. Silkeføre, nydelig vær. Landskapet bød på store vidder med slake opp- og nedoverbakker. Jeg tok det med ro, gårsdagen hadde vært tøff nok, og jeg klarte ikke helt å la være å håpe at det ville være plass til meg på Råstojaure, selv om jeg gjorde et forsøk på å dempe forventningene. Kilometerne gikk fort unna denne dagen, men jeg lovet meg selv en tidlig kveld om der var plass til meg.

image

Hva skal vi gjøre med så mye fin natur? Ta en Hjerkinn og skyte den i stykker, kanskje?

Vel fremme ved Råstojaure var det ferske spor foran alle utleiehyttene, og i resepsjonen ble mine bange anelser bekreftet: Fullt. Det hadde blitt litt surt oppe på fjellet, og ganske åpent og ubeskyttet, så jeg fortsatte i den retningen jeg skulle for å se om jeg kunne komme meg under tregrensen. Da jeg passerte et skilt med teksten «Råstojaure 14» som pekte dit jeg kom fra hadde jeg fortsatt en god mil igjen, men det tok litt før matematikken slo inn: 36 + 14 + 10 = 60, dvs kilometer, det er en fryktelig lang tur med oppakning i fjellet.

Merkelig nok klarte jeg å nyte turen, selv om konsentrasjonen var så godt som fraværende i utforkjøringen ned mot skogen. Jeg holdt lav fart. Det ble første og beste teltplass nede på flatene, bare et par hundre meter fra skuterløypen, og følelsen av å stikke føttene i posen og skjeen i matkjelen lar seg vanskelig beskrive. Glipper med øynene mens jeg skriver, kort kveld.

Comments are Disabled

Dag 89: Laimoluokta til Kamasjaure (vindskydd)

De tunge dagene kommer når man minst venter det, kanskje nettopp da, gårsdagens dagbok slutter slik: «Kort tur i morgen.» Derfor var det bare å falle for fristelsen da jeg våknet av at det var varmt i morges, å ta av luen, gli opp soveposen og la øynene gli igjen. Det var lyst da jeg la meg, lyst da jeg våknet midt på natten og lyst om morgenen, det går mot vår og jeg går mot nord. Neste gang jeg våknet var klokken over åtte, og jeg gav meg god tid til frokost, grøt og kaffe sittende i posen, sjokolade og snøsmelting.

image

Klar til avgang

Klokken var ti på halv elleve da jeg kom i gang, skaren bar meg heldigvis godt der jeg lette meg frem til en vei ned mot Torneträsk, på vei opp hadde jeg måttet ta av meg skiene. Et skuterspor tok meg et lite stykke i rett retning over isen før det dreide vel mye mot sør. Jeg fortsatte rett frem, men ganske snart tvang åpent vann meg opp på land. Det var en øy jeg hadde gått i land på, og på andre siden fant jeg flere øyer, adskilt av is med store råker; jeg fulgte stranden rundt til jeg fant igjen skutersporet.

image

Til fots i Sverige

Vel oppe på tørt land ventet en ny utfordring: Ingen snø. Under en av middagene med NPL-Petter i Abisko hadde jeg nesten misunt ham at han skulle få gå deler av turen til fots, nå fikk jeg prøve. Det ble av og på med skiene noen ganger før jeg spente dem på sekken, det er lettere å hoppe fra tue til tue i våt myr uten ski i hendene.

image

Det er godt å ha noe pent å se på

Jeg merket våren på en litt uventet måte: Fra å ferdes gjennom en natur pakket inn i hvitt, hvilende i en dvale under snøen, møtte jeg nå på et mangfold av lukter som hvirvlet rundt meg der jeg skrittet gjennom det bare landskapet. Lyng, gress, myr, jord. Etter noen kilometer til fots måtte jeg ta en pause i lyngen; på morgenen hadde jeg planlagt en «tidlig» pause når jeg nådde skuterløypen nå hadde jeg gått meg sliten uten å komme så langt en gang.

Til slutt nådde jeg endelig ledelinjen min, et reingjerde, og etter noen litt nervepirrende kryssinger av våte områder kunne jeg endelig ta dagens andre rast, i skuterløypen. Jeg tror forresten jeg vet hvor ordet slush kommer fra: Det er et onomatepoetikon som beskriver lyden av ski gjennom våt vårsnø. Legg til pipingen av kortfeller i fart og noen stavtak, så har man lydsporet jeg gikk til. Lukten av eksos, og svette; solen skinte fra en helt skyfri himmel.

Det var 400 seige høydemeter opp, men det var fantastisk å endelig være på høyfjellet igjen. Fra det høyeste punktet kunne jeg se Kamasjaure, vindskyddet der er dagens mål. To skutere kommer opp bakken mot meg. De stopper, og jeg fotograferes for Twitter. De trivelige fiskerne kan fortelle at det sannsynligvis er mulig å overnatte på sportsfiskeanlegget ved Råstojaure, trolig er det også badstue der. Man får bare håpe at de har plass til en enslig vandrer i 1. mai-helgen.

image

Vindskyddet ved Kamasjaure

Vel fremme må jeg bare si det høyt: «Fytterakker’n». Jeg er sliten, men jeg går løs på arbeidet som så mange ganger før: Smelte snø, lage mat. Kaffe, sjokolade. Snart skal jeg rulle ut posen under skiltet med teksten: «Får utnyttjas för övernattning endast i nödsituationer».

image

Svenskene er gode på regler, godt jeg ikke så dette skiltet

Comments are Disabled

Dag 88: Abisko til Laimoluokta (telt)

Med dårlig søvn natten før og en sen (til meg å være) kveld, sov jeg godt alene på rom 111, jeg sov faktisk lenger enn jeg hadde tenkt. Først halv ni var jeg i matsalen, en time senere var jeg i gang.

image

Is langs land

De siste dagene har jeg spurt mange om forholdene på isen, og det var ikke uten spenning jeg tok meg ned gjennom bjørkeskogen i gråværet. Allerede før jeg var fremme ved vannkanten tro jeg igjennom på en pytt der jeg ble stående i 10 cm overvann. Heldigvis var det mye bedre ute på selve Torneträsk, bar stålis det første stykket, så mer og mer snø. Det var surt vær, så jeg tok lunsj i vindsekken.

image

Lunsj i vindsekken

Etter ni timer på ett og samme vann var det godt å ta seg opp mellom steinene i strandkanten på den flate odden vis-a-vis samebyen Laimoluokta. Det var lite snø, stedvis råtten, men etter litt rekognosering uten sekk fant jeg likevel en fin teltplass mellom bjørkene. Første kveld med gassfyring av primusen, luksus. Kort tur i morgen.

image

Teltplassen, morgenen etter

Comments are Disabled

Dag 87: Pakken ankommer Abisko

Etter nattens snorkekonsert i det altfor varme rommet var det godt å stå opp til en lang frokost med nedlastet avis på mobilen. Jeg hadde ingen som helst grunn til å stresse, posten var ventet først klokken elleve. I det jeg tok den siste slurken med kaffe sittende med bena i sofaen i peisestuen, ble navnet mitt nevnt; bak meg stod han jeg hadde snakket mest med i sportsbutikken på stedet, med en eske under armen.

image

Årstider i brytning ved frokostbordet

Pakken inneholdt som vanlig nøyaktig det den skulle, og etter ompakkingen var jeg som vanlig sjokkert over den monstrøse matposen jeg blir nødt til å bære på – det er bare å komme i gang med spisingen. Etter lunsj kunne jeg endelig gå i gang med kartene (jeg liker kart), både med inntegning av informasjon fra svenske og finske kart, og med planlegging av ruten.

image

Depot, lefsene er med

Jeg takket ja til middagsinvitasjon fra Petter, han sitter dessverre fortsatt fast her og venter på ski. Tilbake på Turiststationen gikk kvelden fort da jeg havnet i selskap med tre hyggelige svensker; én av dem var billedkunstner og veldig opptatt av hvordan kreativiteten virker, jeg kjente meg godt igjen i beskrivelsen samtidig som jeg har fått litt å tenke på over vannet i morgen. Da samtalen dreide over mot mitt prosjekt, begynte jeg virkelig å forstå at det nå nærmer seg slutten av turen: I morgen starter nest siste etappe.

image

Denne skuterløypen er pakket sammen for i år, får håpe de jeg skal følge står litt lenger

Da gjelder det å være forsiktig, det er fortsatt egentlig fryktelig langt igjen (ca tre grader), og nå som det har gått så bra så lenge må jeg virkelig være på vakt. Det er nå jeg møter de vanskeligste isforholdene, spesielt på elvene. Føret kan bli en utfordring, og det er heller ikke helt uvanlig med kolonnekjøring i Finnmark ved disse tider. Jeg har mye igjen å være spent på, mange vanskelige avgjørelser å være alene om, og jeg må passe godt på at jeg hverken slapper for mye av eller tar sjanser i innspurten. Som en svenske sa til meg på kjøkkenet i dag, idet han tok meg i hånden og ønsket meg lykke til: «Var rädd om dig»

3 Comments

  1. Tante Grete og onkel Inge 1. mai 2014

    Hei hei Stein:) Følger deg fortsatt, og ønsker deg lykke lykke til med innspurten! Må itj fårrå nålles! Onkel- og tanteklem

  2. Roger Sjöblom 11. mai 2014

    Hej Stein.
    Sedan vi träffades på Abisko Turiststation (en av svenskarna) så följer även jag dig. När livet på kontoret känns instängd så brukar jag logga in på din sida och därigenom få lite inspiration. Jag blir allt mer imponerad av din prestation vart efter dag läggs till dag.
    Lycka till!
    Roger

    • steinjak 11. mai 2014

      Takk for det, og takk for sist. Nå er jeg kun 12,9 mil fra Nordkapp, ganske sprøtt. Snart skal jeg også stenges inne på et kontor…

Comments are Disabled

Dag 86: Venter på depot i Abisko

Jeg prøvde å sove så lenge som mulig og somlet meg ned til frokost. Lang frokost. Aftenposten på mobil. Min romkamerat fra Alesjaurestugan kom ned fra fjellet denne morgenen og holdt meg med selskap, han tar toget hjem i dag. Langt besøk på Coop, jeg kjøpte altfor mye marsipan og sjokolade til neste etappe, samt «litt» mat til lunsj og kveldsmat mens jeg venter.

Jeg unner meg frokostbuffet her disse dagene, middag på den rimelige restauranten borte ved Coop, så får jeg meg en tur ut også. Telefonering og nett-TV. Tidlig kveld med kryssede fingre for at jeg får pakke i morgen.

image

Jeg blir stadig oppfordret til å se "Monsen på villspor". Nå får jeg sjansen. Dette gjorde vi en gang da jeg var speider, artig tur; ser ut som kjendiser liker det også

Comments are Disabled

Dag 85: Hviledag i Abisko

Rett etter frokost gikk jeg til resepsjonen: Om de fikk post på lørdager? Nei. Altså blir det tidligst mandag før jeg får depotpakken min, og når pakken kommer venter jobben med å pakke mat, batterier og andre småting, samt den mye mer tidkrevende oppgaven det er å gå over kartene for å tegne inn informasjon fra svenske og finske kart på nett; Nordeca tar hverken med ski-/vinterleder, vindskydd eller alle hyttene jeg passerer. Dessuten mangler det gjerne en del kraftlinjer og noen bygninger. Nå fremover er særlig skuterleder viktige, for det kan fort bli så råttent at jeg trår igjennom utenfor løypene. Det blir nok tirsdag før jeg kommer meg avgårde.

Hviledagen gikk likevel fort: Jeg hadde ikke hatt dekning på nærmere en uke, og å føre inn tekst til bloggen på mobilens tastatur er ganske tidkrevende. Overføring av bilder tar også tid, for det har blitt litt dårlig kontakt i de kablene jeg benytter for å overføre mellom kamera og mobil, i tillegg til en og annen utfordring med WordPress og bilder på mobil.

image

To fjellfanter feter seg opp mens de venter på hver sin leveranse

På ettermiddagen spiste jeg middag med NPL-Petter, han sitter også fast her i påvente av nye ski etter at stålkantene løsnet på de han hadde. Der fikk jeg noen tips til veien videre, og det var gøy å se bildene fra hans tur så langt. I sportsbutikken på Turiststationen fikk jeg en del oppmerksomhet for prosjektet, så etter en stund fikk jeg tilgang til både skotørker og impregnering bak skranken; tusen takk, så tørre og vanntette er det lenge siden skoene har vært, og med en del overvann, kanskje også vadinger, i vente er det godt med et bra utgangspunkt.

Rolig kveld på rommet.

Comments are Disabled

Dag 84: Alesjaurestugan til Abisko

Det var en strålende blid stugvärd som kom inn på kjøkkenet mens vi spiste frokost: «Det är bra väder, og det skal bli bättre». Riktignok var det en liten trekk i luften, og et tynt skydekke sløret sollyset, men bare på den tiden det tok å spise havregrøten og den biten med tørket reinkjøtt jeg fikk av en same som satt ved bordet (takk!), ble det enda bedre. Klokken ni tok jeg fatt på det lange vannet Alesjaure, gode ski i dag.

image

Gamme nært Abiskojaure

Langs Kungsleden har jeg møtt en del folk, så også i dag, og jeg hadde god tid til å stoppe og prate. Jeg må ha blitt ganske så fæl av all denne gåingen, for på ett tidspunkt pratet jeg med eieren til en hund som faktisk var reddere for meg en jeg var for den, den turte ikke for sitt bare liv å gå bort for å hilse, den gjemte seg bak føttene til matmor; helt greit for meg. Senere på dagen, i badstuen på Abisko Turiststation, skulle jeg komme til å tenke på at jeg etter turen vil savne den selvfølgelige åpenhet som man omgås med på fjellet, hvordan vi alle hopper over smalltalk og byr på oss selv.

image

Lunsj i solveggen på Abiskojaurestugan, nydelig. Jeg fikk en ekstra fure i pannen på vei ned da jeg så råkene på vannet og de åpne strekkene langs elven. Våren nærmer seg. Imidlertid er dette det mest nedbørsfattige området i Sverige, så isen her har ikke noe beskyttende snølag som reflekterer solvarmen.

image

Velfortjent!

Fremme ved Abisko Turiststation fikk jeg meg et rom, men før jeg bar opp sekken var det god tid til å slå seg ned i solveggen med en iskald stärköl og slå på tråden hjem, en uke siden sist jeg hadde dekning. Hun kunne bekrefte det jeg hadde fryktet da resepsjonisten ikke fant depotpakken min: Den har sneglet seg frem gjennom tollbehandling og påskeferie, og nå ligger den i Luleå. Vi får krysse fingrene for at de har postlevering på lørdager her.

I skrivende stund er kveldens treretter fortært, klarte ikke å si nei til «vinpaket». Man kan jo bli svimmel av mindre. Ved bordet hadde jeg selskap av far og sønn med stor skiinteresse, og alt fra turskirenn til politiske skillelinjer i respektive land ble diskutert. Nå pep det akkurat i telefonen: Petter sitter i resepsjonen. Ved ankomst her ble jeg av Fruen gjort oppmerksom på at en annen NPL’er har siste spot-posisjon her i Abisko, så jeg sendte ham en melding om at jeg kunne tenke meg å spandere en øl på ham. Det ser jeg frem til.

Comments are Disabled

Dag 83: Hukejaurestugan til Alesjaurestugan

Nok en dag i Paradis: Ti minusgrader på morgenen, vindstille, sol fra skyfri himmel; det knirket like fint fra stavene da jeg satte avsted som det hadde gjort under skosålene da jeg var ute i morges. Til frokost fikk jeg et stykke fint brød med smør og skinke, samt enda en appelsin, jeg har det ikke så verst. Snarveien jeg hadde sett meg ut kunne stugvärden bekrefte at ikke bare var mulig, men faktisk ikke helt uvanlig å gå når været tillot det; han mente det skulle være drøyt tre mil over til Alesjaure.

Da jeg kom over den første kanten, strakte et nakent viddelandskap seg ut foran meg, svøpt i et kritthvitt og urørt snødekke; det var som de milde formene bare ventet på å få lagt et skispor i myke linjer rundt og over seg. Tid hadde jeg mer enn nok av (pussig, før fryktet jeg tremilsetappene), så jeg stoppet og spiste mine resterende hardkokte egg (jeg kjøpte en hel pakke på Ritsem) og appelsinen. Den eneste slangen i paradiset var summingen fra snøskutertrafikk i nabodalene, samt helikopterskyssen(!) som går i rute mellom enkelte av hyttene her. Masse spor etter jerv her som jeg er et stykke fra nærmeste skuterled.

image

Spor krysses

Vel nede på Alesjaurestugan ble jeg nok en gang tatt godt imot av stugvärden, saft og kaffe. Min romkamerat for natten var en særdeles sprek og oppegående 71-åring som tok seg bryet med å innføre en utlending i badstubad på STF-hytte, han holdt det gående i varmen dobbelt så lenge som jeg klarte. Badstue på hyttene er noe DNT også kunne tenkt på. Det lille bygget inneholdt et omkledningsrom, et vaskerom der man blandet seg vann i vaskevannsfat og fikk vasket seg skikkelig, og en vedfyrt badstue. Før vi gikk inn var vi nede i elven etter vann til vaskerommet, og vi la mer ved i badstuovnen; varmen gjorde ømme muskler godt. Videre hadde denne stugan en liten butikk, så da jeg kom ut fra badstuen, varm i kroppen, kunne jeg slå meg ned på en benk i solen og sprette en colaboks som jeg hadde gravd ned i en snøfonn før jeg gikk i badstuen. Unge Nordbø hadde det ikke så verst der og da.

image

Alesjaurestugan

image

Den som venter på noe godt...

Ellers ble det til en trivelig og sosial kveld, vi var en liten gjeng på fem som ble sittende i kjøkken og prate frem til sengetid. En av dem hadde sittet akkurat her en marsdag for to år siden og sett en skygge fare over himmelen gjennom uværet. Jeg rakk å fryse på ryggen før hun beskrev lyden og fikk sagt «Hercules». Også her var det interesse for hvorfor jeg driver og går så langt, og også her fant begrunnelsen klangbunn i mer enn én fjellvandrersjel: Å slippe å måtte reise hjem igjen etter en uke eller to, å kunne være lenge på tur og leve i den roen og rytmen som man kommer inn i. Jeg vet ikke hvor ofte jeg har svart på det spørsmålet, men jeg har godt av å minne meg selv på det iblant.

image

Brukbar utsikt på vei tilbake fra do

I morgen: 35 kilometer merket led ned til Abisko, hvor jeg skal hvile. Hvis været, føret og formen vil, da.

Comments are Disabled