De tunge dagene kommer når man minst venter det, kanskje nettopp da, gårsdagens dagbok slutter slik: «Kort tur i morgen.» Derfor var det bare å falle for fristelsen da jeg våknet av at det var varmt i morges, å ta av luen, gli opp soveposen og la øynene gli igjen. Det var lyst da jeg la meg, lyst da jeg våknet midt på natten og lyst om morgenen, det går mot vår og jeg går mot nord. Neste gang jeg våknet var klokken over åtte, og jeg gav meg god tid til frokost, grøt og kaffe sittende i posen, sjokolade og snøsmelting.

Klar til avgang

Klokken var ti på halv elleve da jeg kom i gang, skaren bar meg heldigvis godt der jeg lette meg frem til en vei ned mot Torneträsk, på vei opp hadde jeg måttet ta av meg skiene. Et skuterspor tok meg et lite stykke i rett retning over isen før det dreide vel mye mot sør. Jeg fortsatte rett frem, men ganske snart tvang åpent vann meg opp på land. Det var en øy jeg hadde gått i land på, og på andre siden fant jeg flere øyer, adskilt av is med store råker; jeg fulgte stranden rundt til jeg fant igjen skutersporet.

Til fots i Sverige

Vel oppe på tørt land ventet en ny utfordring: Ingen snø. Under en av middagene med NPL-Petter i Abisko hadde jeg nesten misunt ham at han skulle få gå deler av turen til fots, nå fikk jeg prøve. Det ble av og på med skiene noen ganger før jeg spente dem på sekken, det er lettere å hoppe fra tue til tue i våt myr uten ski i hendene.

Det er godt å ha noe pent å se på

Jeg merket våren på en litt uventet måte: Fra å ferdes gjennom en natur pakket inn i hvitt, hvilende i en dvale under snøen, møtte jeg nå på et mangfold av lukter som hvirvlet rundt meg der jeg skrittet gjennom det bare landskapet. Lyng, gress, myr, jord. Etter noen kilometer til fots måtte jeg ta en pause i lyngen; på morgenen hadde jeg planlagt en «tidlig» pause når jeg nådde skuterløypen nå hadde jeg gått meg sliten uten å komme så langt en gang.

Til slutt nådde jeg endelig ledelinjen min, et reingjerde, og etter noen litt nervepirrende kryssinger av våte områder kunne jeg endelig ta dagens andre rast, i skuterløypen. Jeg tror forresten jeg vet hvor ordet slush kommer fra: Det er et onomatepoetikon som beskriver lyden av ski gjennom våt vårsnø. Legg til pipingen av kortfeller i fart og noen stavtak, så har man lydsporet jeg gikk til. Lukten av eksos, og svette; solen skinte fra en helt skyfri himmel.

Det var 400 seige høydemeter opp, men det var fantastisk å endelig være på høyfjellet igjen. Fra det høyeste punktet kunne jeg se Kamasjaure, vindskyddet der er dagens mål. To skutere kommer opp bakken mot meg. De stopper, og jeg fotograferes for Twitter. De trivelige fiskerne kan fortelle at det sannsynligvis er mulig å overnatte på sportsfiskeanlegget ved Råstojaure, trolig er det også badstue der. Man får bare håpe at de har plass til en enslig vandrer i 1. mai-helgen.

Vindskyddet ved Kamasjaure

Vel fremme må jeg bare si det høyt: «Fytterakker’n». Jeg er sliten, men jeg går løs på arbeidet som så mange ganger før: Smelte snø, lage mat. Kaffe, sjokolade. Snart skal jeg rulle ut posen under skiltet med teksten: «Får utnyttjas för övernattning endast i nödsituationer».

Svenskene er gode på regler, godt jeg ikke så dette skiltet