Det lukter vårgress og bart berg som slipper nattekulden, svake drag av fjærende sjø opp gjennom fjellbjørkeskogen. Klokken er halv ni, og vi tar de første stegene opp over tregrensen på altfor lenge; solen har allerede begynt å varme. Jeg kan kjenne sitringen av usikkerhet rundt om turen lar seg gjennomføre, og her jeg krysser de første små svaene kjenner jeg at det er to år siden sist sommertur i fjellet. Imidlertid er det litt som å sykle: Har man først lært det, kommer det raskt tilbake, og snart går jeg på stein som jeg pleier.
Kvelden før hadde vi sett dem der oppe, uinntakelige som fjell ofte gir inntrykk av å være på avstand, de hadde løftet på tåkesløret én etter én idet solen seg langsomt ned mot horisonten den knapt dukker under på denne tiden av året. Vi hadde stått på gresset på campingen ved flyplassen og kikket opp med den blandingen av forventning og frykt man føler i møtet med et kommende prosjekt som kan vise seg å bli krevende. Hvor kvass er Kvasstinden? Hvordan kjennes tre tusen høydemeter i kroppen? Finner vi nok vann underveis?
Turen opp på den første av dem, Breidtind, starter med et skilt som advarer de som er uerfarne, ute av form og/eller for dårlig utstyrt om at turen over alle syv er krevende. Vi er kanskje ikke i form, men vi mener oss i stand til å gjøre et forsøk, og svetten renner, hjertet banker og pusten går tungt oppover fra ti meter over havet til den første toppen nøyaktig ni hundre meter nærmere himmelen. Stigningen vedvarer inntil like før varden. Halvannen time etter start sitter vi på toppen og kjenner behov for dagens første måltid på tur. Jeg sier ingenting, men det er litt tidligere enn vi har lagt opp til, om rasjonene skal holde.
Ned fra Breidtind får vi kjenne på litt ubehag, og det skal vise seg at det er dette som er turens minst komfortable punkt. Like under toppen går stien ned en smal renne som er fylt med snø. Noen har valgt å skli ned på støvlene, men uten noe å stoppe en utglidning med virker det risikabelt, så vi velger ukomfortabel klyving i løst fjell i stedet inntil det blir litt mindre bratt. Her flater fonnen ut i bunnen, så vi setter oss like godt på bakenden og ler som barnehagebarn ned et godt antall høydemeter. Våte rumper, vi børster snø av magen og ansiktet. I neste renne må vi ut på snøen, og det går langsomt nedover, steg for steg, vi har ikke lyst til å bråstoppe i uren under oss. Siri anslår helningen til 45 grader. Etter snøbreene er resten av nedstigningen til snaut fem hundre meter grei, og vi forsyner oss rikelig av det klare vannet i bekken fra de små vannene i dalen mellom Breidtind og Kvasstind.
Kvasstinden blir i rutebeskrivelsene omtalt som den vanskeligste, så vi er spent idet vi tar stigningen fatt i enda sterkere sol enn for en time siden, omgitt av surrende fluer og knott. Det er bratt, men slett ikke så løst som noen vil ha det til, og både stien og merkingen er bra. Siri, som for anledningen bærer min høydemålerklokke, holder meg oppdatert på fremgangen, det er hard stigning til man kommer opp på eggen hundre meter under toppunktet. Her treffer vi en jente som har vært oppe til tyve meter under toppen for så å snu fordi det ble for luftig. Vi blir litt spente, men det viser seg å være langt mindre skummelt enn antatt. Klyvingen er lett, og ingen steder er den eksponert, selv om det er langt ned på begge sider. Omtrent som Besseggen, konkluderer vi, og skriver oss fornøyde inn i boken på toppen før vi returnerer til sekken vi forlot nedenfor den siste hammeren. Her spiser vi et måltid til. Jeg foreslår at vi nøyer oss med to av de tre skivene vi har smurt.
På nettet advares det mot å starte fra nord, fordi de to sydligste toppene er langt mer krevende enn de fem nordligste, kanskje til og med så krevende at de utgjør halve turen. Fra Kvasstinden må vi helt ned i dalen igjen, og vi går oss litt tomme i den overraskende harde stigningen opp fra dalen mot øst, pakket inn i vindstille varme over myrflekker og stein, omgitt av insekter. Siri svelger en flue, jeg trekker en knott opp i nesen. På toppen av bakken vedtar vi å ta en lang pause, tid har vi nok av der solen aldri går ned. Utsikten over kvasse tinder, øyer og storhavet må simpelthen oppleves. Det blir en time i horisontalen på varmt berg, tørking av sokker og såler, inntak av mat og drikke. Jeg lovpriser min egen fremsynthet i å kjøpe en iskaffe til å ha i sekken. På dette tidspunktet innser vi for alvor at vi har feilberegnet maten temmelig grovt, vi må rasjonere. Klokken er ti på fire når vi går videre.
Den videre etappen mot Tvillingene innebærer en god del forflytning nordover, over en liten topp som ikke er med i søskenflokken. Her går vi på lange snøfelt adskilt av små steinpartier, på ett tidspunkt klyver vi ned en liten bekk for å finne en god overgang til neste snøfelt, og Fruen får bruk for den delen av det sunnmørske vokabularet som ikke kan brukes i bedehusene (ikke at det har vært hennes arena uansett), idet bekken finner veien ned i en sko. Jeg blir litt bløt i bakenden, men i den stekende ettermiddagssolen utgjør ikke det noe problem. Selve Tvilling-toppene er adskilt kun av et grunt skar, men den nordligste har toppboken liggende på en fortopp. Traversen over til hovedtoppen beskrives av enkelte som på grensen mellom klyving og klatring, så vi står over, også med hensyn til klokken som stadig gjør små og store sprang fremover; å gå og klyve i ur er flytsoneaktiviteter, så tiden kommer iblant i annen rekke. Her nøyer vi oss med en Snickers på deling og kaller det et måltid.
Turen over til neste topp, Skjerdingen, viser seg å bli en problemfri affære, og det bekrefter inntrykket av at de to første er verst. Terrenget er lettgått, nå er det bare 250 høydemeter ned og opp igjen, og på vei opp går vi forbi fine, klukkende småbekker å slukke tørsten i. Én enkelt skive per person, vi er konstant sultne, men kan ikke unne oss mer.
Ned fra Skjerdingen går turen over et stort sva, hvor jeg kommer til å tenke på at å ferdes på sva kan sammenliknes med religion: Det handler utelukkende om å tro, om å legge sin skjebne i hendene på Vibram-guden og trampe nedover med størst mulig kontaktflate mellom sko og fjell. Vi stiger utpå og går. Uproblematisk i godt vær, ekkelt når det er vått – vi minnes en våt og kald etappe fra Sognefjellshytta til Nørstedalsseter i null grader, sludd og stiv kuling. Nedenfra ser svaet imponerende bratt ut.
I bunnen av bakken når vi bunnen på flere måter: Begge er tomme for energi. Vi beslutter å dele den halve lunsjen vi skulle spise på Grytfoten, og etter noen minutter øver havrebomben sin magi, vi våkner til liv igjen. Likevel blir oppstigningen en sak for viljestyrken, det er godt at den er lett. Farten blir lavere når man har lite energi, men vi er overraskende lite fysisk slitne, det er som om kroppen går inn i en slags langturmodus. Besøket på toppen blir kortvarig, vi skriver oss inn og går ned igjen til stien mot siste søster.
Over snø i skyggen av Grytfoten kan vi se skyggene av de syv tegne seg på landet øst for fjorden som skiller øyen Alsten fra fastlandet, vi går på autopilot og ignorerer totalt snøen som finner veien ned i de allerede våte støvlene. Vinden har sneket seg innpå, og den gjør oss ikke lenger kald bare utenpå huden; vi finner frem fleece, vindjakke og lue. Opp mot skaret nedenfor siste topp, Botnkrona, presser jeg meg på tom mage inntil jeg må be om pent vær og vi gomler i oss den siste havrebomben på deling. Det er ikke nok, men jeg er ikke lenger skjelven av sult.
Stien opp til toppen av Botnkrona er dekket av snø, og mot toppen blir den brattere enn hva som er komfortabelt. Vi vurderer frem og tilbake. Bratt snø er ikke Fruens favoritt, og det er en reell fare om vi skulle gli ut høyt oppe. Begge er slitne. Høyre eller venstre for fonnen? Vi bestemmer oss for høyre og strammer hettene, det er kaldt i skyggen, og vi begynner å bli trette; klokken nærmer seg elleve, vi har gått siden halv ni på morgenen. Til høyre for snøfeltet kommer vi ut for tildels tung klyving, i alle fall føles det slik på dette tidspunktet, men vi kommer fint opp og møter et ektepar vi delvis har holdt følge med hele veien. Vi avtaler å dele taxi tilbake til bilene om vi skulle komme noenlunde likt ned. Dessuten nevner vi at vi er slitne og går på reservebatterier. Kanskje burde vi ikke gjort det, for de spør selvfølgelig om vi mangler mat, men de to energibarene og morrpølsestykkene vi blir forært gjør en reell forskjell.
Ganske akkurat klokken elleve står vi på toppen av Botnkrona med solen i ansiktet og skriver oss inn i dagens syvende toppbok. Jeg tar et panoramabilde, og Siri sender skrytesnap til omverdenen. Så vender vi nesen mot lavereliggende strøk. Denne gangen på motsatt side av snøfonnen – klyvingen er lettere her.
Turen ned starter over lange snøbreer som tar oss raskt nedover i høyde. Deretter følger et bratt parti hvor såre hender (ingen klatrerfingre her, nei) løfter oss ned gjennom trange kaminer og over bulende kampesteiner. Midnattssolen farger søstrene rosa idet klokken bikker midnatt, plutselig er den ett. Noen steder blir vi i tvil om veien. Ett av stedene går ruten ut i en bekk, men det finnes ingen markeringer på andre siden. Imidlertid henger der et tau lenger nede, og ganske riktig står det en rød prikk ved siden av. Altså er det lite annet å gjøre enn å gripe om tauet og stige baklengs ned dit vannet skal. Litt senere forseres et bratt sva på samme måte. Endelig når vi skoggrensen og følger en langstrakt morenerygg ned til lavlandet under. Telefonen ringer få minutter før vi ankommer kraftstasjonen der stien slutter. Vi vinker til de vi har møtt og setter oss ned for å vente på taxien. Klokken er to. Solen skinner. Fuglene synger. Høydemåleren har logget 2935 meter i hver retning over en strekning på nesten tretti kilometer. En grå bil med skilt på taket ruller inn på plassen.
Etter å ha blitt vippset for taxituren kjører vi de fem minuttene tilbake til campingen, åpner en Nordlandspils og setter stekepannen på komfyren. Det lukter fisk, men det er ikke noe å bry seg om. Burger. Øl. Leggetid halv fire. Det er store anstrengelser involvert i å rydde og vaske seg ut av hytten til klokken tolv neste morgen, og vi kjører ikke så langt. Snart venter fortsettelsen på sommereventyret, i Narvikfjellene.
Sist tur gikk sørover, for plutselig har Trondheim blitt hjemstedet igjen – selv om jeg ikke studerer mer. Tursekken havnet i bagasjerommet, «Norges topper over 2000 meter» i passasjersetet, og på Støren havnet seks bokser voksenbrus og en pose friterte potetflak med salt i en pose på gulvet bak førersetet. Vel fremme på Hjerkinn så jeg skiltet til «Viewpoint Snøhetta», og i og med at jeg ikke hadde bedre å foreta meg i påvente av turfølge, svingte jeg oppom. Her fikk jeg gleden av å beskue en parkeringsplass med toalett, samt en mobilmast, idet jeg kunne konstatere at tre kilometer løping for å rekke solnedgang og retur innen turfølget ankom ble litt vel optimistisk. Det ble med noen bilder av varden på høyden over parkeringsplassen.
Vel fremme på Hjerkinnhus vandrerhjem ankom jeg samtidig med Anders. Vi sjekket inn og studerte 1:25.000-kartene turinformasjonen i Oslo hadde disket opp med; de var nok noe mer oppdaterte enn mine gamle kart. Oppholdet brakte tilbake mange minner for tidligere kanonkommandør Østen, som også dro kjensel på enkelte av innslagene i frokosten morgenen etter, som at rødbetene fortsatt ble servert i samme skål og sto på samme plass i den gamle messen. Shuttlebussene sto klare da vi kom ut, og det var godt med folk som hadde tenkt seg innover i fjellet denne dagen – værvarselet var temmelig bra.
Å gå i kø er ikke noen favoritt for noen av oss, så vi pustet lettet ut da alle andre – som forventet – travet i retning Snøhetta. Vi la innover stien mot Åmotdalshytta, med håp om å finne en brukbar teltplass i nærheten av foten av Storstygge Svånåtind, dagens mål. På veien møtte vi på en familie som teltet ute på en slette, og de kunne fortelle oss at de hadde hørt at det ikke skulle være noen teltplasser lenger inn. I tillegg hadde det begynt å regne. Heldigvis skal det mer til for å ta motet fra glade gutter, og snart lempet vi sekkene inn i det Lille Runde Røde ved utløpet av navnløst vann 1500; en perfekt teltplass – til og med steiner dandert som benker og bord.
Et par spreke fjellgeiter passerte leiren mens vi spiste lunsj, og vi fulgte godt med for å få en indikasjon på hvor dypt og langt vi måtte vade, mens vi tygde brød og pakket dagstursekker. Ikke lenge etter stod vi selv ved elvekanten og brettet opp buksene. Anders valgte barbenten, mens jeg som vanlig satte min lit til Ulvang. På de glatte stenene i brevannet angret jeg ikke på det. Etter badet bar det oppover noen slake sva og inn i uren over, med tåken liggende som en irriterende dott rundt toppunktet. Ettersom vi vant høydemeter fikk vi imidlertid et nydelig skue bak oss, mot Langvasstind, Larstind og Vesttoppen på Snøhetta, som alle steg frem av tåken nå og da.
Storstyggen så vi pent lite til, og snart var vi omsluttet av tåke. Etter å ha lest på sidene til DNT at dette skulle være en krevende tur, ble speilrefleksen pakket ned idet klyvingen tok til, og vi tok oss oppover eggen i spenning. Her og der kom vi ut til stupet, og av og til var skyene under oss så lette at vi så helt ned i brebotnen, men det ble aldri utsatt eller vanskelig. Plutselig var vi oppe. Turen var greiere enn vi hadde sett for oss (men hadde fortsatt ikke vært noen favoritt om det hadde vært våtere i været). Varden stod bare noen meter fra kanten, og der traff vi igjen fjellgeitene fra tidligere på turen, i ferd med å pakke ned lunsjen og åle seg inn i de våte trøyene sine.
En kort prat senere styrte vårt nyslåtte bekjentskap tilbake i den retningen de hadde kommet – regnet var på vei – mens vi slo oss ned for en andre lunsj i tåkehavet. Vi håpet vel kanskje at det skulle lette, om ikke annet litt… Det håpet var forgjeves, og det begynte å yre idet vi begav oss ned på baksiden av fjellet med kompasskurs mot et skar vi så på kartet. Etter en stund kom vi under skyene og kunne konstatere at vi hadde tatt rett vei ned gjennom den grå grøten. Uren bratnet til, og det var til tider både glatt og løst, så farten var ikke allverdens stor nedover. Dalen tilbake langs Svånåvatnet var heldigvis litt lettere å gå, selv om det var urete og glatt her også – det regnet jevnt. I dalen her fant vi flere gamle T’er og enkelte varder, så det var tydelig at det hadde gått en rute her tidligere, og vi så også spor etter to andre som så ut til å ha gått her noen dager før oss. Ved Fisketjønne vinket vi til noen folk – fiskere selvsagt – før vi dreide av langs elven tilbake mot teltet. Vadingen var litt friskere nå, i regnet, men ble det desto bedre å ankomme utenfor det Lille Runde Røde og få tak over hodet og en tørr trøye på kroppen.
Regnet utviste høflighet og gav seg pent og pyntelig før middagslagingen skulle ta til, og vi kunne sitte ute på steinbenken og tilberede en ny (og nydelig) rett fra Erling Kagges «Mat på Tur» (strategisk bursdagsgave til Fruen): Tomatgryte med bacon og kikerter, sammen med pannestekt brød. Nam! Nystekt brød på tur kan bare ikke overvurderes…
Mot kvelden blåste det opp, og i et lite blaff av dekning klarte vi å sjekke yr. Varsel for lørdag: Regn, sterk kuling opp til 19 m/s fra sør. Det ble lagt en del ekstra stein på sydvendte plugger og barduner før vi la oss, og vi håpet intenst at yr skulle ta feil.
Neste morgen bråkte det godt i duken, og havregrøten ble inntatt i soveposen, tilbredt i åpningen på lesiden av teltet. Da hadde vi ligget flere timer lenger enn først planlagt – det var uansett ikke vær til noen toppbestigning denne dagen. Etter frokost og kaffe var det dog ikke annet å gjøre enn å komme seg ut på tur, og med gore-tex fra topp til tå la vi ut i været. Det gikk unna, veldig godt unna. Selv i motbakkene, over glatte sva, kunne vi lett løpe opp med vinden i ryggen, og det var flere ganger vi ble blåst lenger avgårde enn vi hadde tenkt. Denne dagen skulle jeg få angre på at kameraet lå i teltet: På rundt 1600 meter fant vi en foss som blåste oppover(!) og tilsynelatende tilbake i vannet den kom fra. Over toppen her var det bare såvidt vi holdt oss på føttene, og skumstripene drev innover det lille tjernet, med hvite topper fra første meter. Det ble en spennende tur gjennom uren, og vi følte inderlig med den tyske familien som var ute med to barn; den ene ble trøstet etter å ha blåst over ende, mens den andre klamret seg fast til en stein med begge armene. Kanskje ikke den beste dagen for tur med barn?
Vi hadde lagt i vei i retning av Åmotdalshytta, men siden det var sent på dagen snudde vi rundt fire kilometer før vi kom helt frem. Det ville også vært nokså tøft å skulle ut igjen fra varme og vafler dersom vi først kom oss inn i en varm og tørr hytte. I Langvassdalen ble vi vitne til nok et fascinerende naturfenomen: Et lite øyeblikk trodde vi at vi var utsatt for et plutselig styrtregn, men det som skjedde var at vinden fikk tak langs det lange vannet, og den løftet med seg en hel sky med vann flere hundre meter inn over land, inntil den slo i fjellveggen bak oss. Det var litt av noen krefter i sving, og vi kunne bare krøke oss ned bak en stein, iaktta og spise knekkebrød med reinsdyrsnabb.
Tilbaketuren ble langt mindre kald og tung enn fryktet i motvinden, og selv noen vi møtte lurte på hvorfor i alle dager vi teltet på «the most windy place», følte vi oss ganske trygge på at vi ville finne Lille Runde Røde der vi hadde forlatt det. Det gjorde vi, men steinhaugen på den ene av bardunene mot vinden lå og rugget på seg i kastene, så da ble det fort en dobling av vekten på den kanten. Lite visste vi da om at Landsskytterstevnet på Oppdal var i ferd med å blåse bort i samme stund. Vel inne og i tørt tøy, krabbet vi ned i posene med lesestoff og brun sportsdrikk fra Dahls for å vente ut været noen timer.
Og den som venter på noe godt, venter ikke (alltid) forgjeves: Som ved et trylleslag ble det stille rundt duken, og lysintensiteten økte dramatisk. Jeg røsket kameraet ut av vesken og stormet rundt teltet, bare for å finne Anders i posisjon til det som kunne vært Årets Bilde for reklameavdelingen hos Hilleberg, minst; mer fornøyd type på tur skal man lete lenge etter :-). Vi tenkte begge tilbake på dette øyeblikket da kvelden kom, hvordan været snudde nærmest momentant fem minutter før solen skulle til å forsvinne bak fjellet, og alt det fine lyset som fulgte med – til og med en dobbel regnbue.
Falukorv og potetmos var definitivt en nedtur etter gårsdagens gourmetmat, men med en sekseggs-omelett med bacon på toppen, ble vi mette. Friskt fjellvann, samt livets vann, ved siden av. Kaffe og kokesjokolade. Vi sov begge godt, til tross for en del regn og vind gjennom natten.
Dagen etter stod vi tidlig opp, og allerede litt over åtte var frokosten fortært og sekker og sko snørt. Med taktfaste skritt gikk vi i retning av en bekkedal som skulle ta oss opp i uren nedenfor Vesttoppen på Snøhetta. Mange meter stigning var det, men jevnt og trutt gikk det slik at vi kvart over ni om morgenen – i shorts og T-skjorte (noe friskt, kanskje) – sto som de første på toppen denne dagen og skuet bort på Hovedtoppen. Vesttoppen er definitivt en finere topp! Bilder ble tatt til tross for at knallvær ikke nødvendigvis er fotovær, og vi rullet på oss de svette T-skjortene før vi la i vei nedover uren i retning bekkedalen vi kom opp av. Noen hundre meter før teltet kom vi over «stoler og bord» bygd av flate stener, så da ble det vedtatt lunsj med øyeblikkelig virkning, med nydelig utsikt til Storstygge Svånåtind, som endelig tok av seg sløret og gliste ned til oss med en glissen tanngard av en egg.
Turen tilbake til Snøheim er kanskje ikke så mye å skrive hjem om. Anders hadde ikke sett moskus siden militæret og var glad for å møte dem igjen (selv om de var veldig langt vekk), og jeg sparket/snublet som vanlig i alt jeg fant av stein og kanter. Vel fremme oppdaget vi at det gikk buss også utenom de oppsatte rutetidene, så planen om vaffel og kaffe ble raskt lagt vekk til fordel for rask retur til parkeringsplassen – én skulle til Oslo, og den andre skulle samme sted med fly dagen etter. Fruen satte sikkert pris på å få en turglad gubbe hjem en time før han hadde lovet.