Posts in Category: Norge på langs

Norge på langs 2014

Se oftere mot nord.
Gå mot vinden, du får rødere kinn.
Finn den ulendte stien. Hold den.
Den er kortere.
Nord er best.
Vinterens flammehimmel,
sommernattens solmirakel.
Gå mot vinden. Klyv berg.
Se mot nord.
Oftere.
Det er langt dette landet.
Det meste er nord.

— Rolf Jakobsen

Det er lett å ty til store ord når man skal offentliggjøre noe slikt, men jeg tror jeg lar Jakobsen si det for meg. Den første dagen i februar  2014 forlater jeg Lindesnes fyr med kurs mot nord, og går alt vel, står jeg noen måneder senere igjen ved havet og ser mot nord, denne gangen med fastlandet bak meg og hav helt til Nordpolen.

Uansett hvor turen ender, og når, er jeg temmelig sikker på at våren 2014 kommer til å bli en av de jeg husker aller best; det er i seg selv en seier at jeg har enveisbillett sørover og alt i orden for et firemåneders avbrekk fra hverdagen, at det faktisk blir noe av. Mange jeg har snakket med har vært veldig opptatt av hva som vil være vanskelig, tungt, tøft, røft eller skummelt, men jeg skal da slett ikke på noen ekspedisjon: Først skal jeg sykle to dager gjennom det vinterlige Sørlandet, så skal jeg på en drøy ukes guttetur i Setesdalsheiene med en kamerat. Deretter er jeg så heldig å få gå over Hardangervidda i midten av februar, til min kone som venter meg på Finse, og så videre.

Jeg drar på tur for å kose meg ute i hundre dager, og så får man overlate til andre å være først, raskest, sterkest, tøffest, kaldest og så videre. Forskjellen fra en vanlig fjelltur blir først og fremst at jeg ikke reiser hjem hvis været er surt over lengre tid, og at jeg ikke tar bussen når det er litt landevei som skiller to fine områder. I tillegg må jeg passe litt bedre på kroppen min når jeg ikke skal hjem igjen etter to uker, men må holde det gående betydelig lengre. For å oppsummere med en klisjé: Mitt største ønske for turen er at jeg vil fortsette å glede meg like mye over å være på tur helt til jeg står på Nordkapp.

Jeg koser meg på tur, på "Ja-benken" i Skarvheimen

Jeg koser meg på tur, her på «Ja-benken» i Skarvheimen

Rapport underveis

For min egen sikkerhet og for de som venter på meg hjemme, skal jeg ha med meg en «spot-sender» som jeg kan bruke til å si fra hvor jeg er og at alt er i orden med meg, eventuelt be om hjelp. Etterhvert som oppdateringene kommer inn, vil ruten jeg tar komme til syne i kartet på siden som heter «min posisjon under NPL«.

Dersom det en dag ikke kommer en oppdatering, kan det fortsatt hende at jeg har det bra: Hvis jeg f.eks. har snakket med Fruen på telefon eller har hviledag, er det ikke sikkert at jeg sender inn ny posisjon. Videre er ikke påliteligheten til Spot 100%, og det er ikke mulig for meg å vite sikkert om meldingen jeg ville sende faktisk kom frem.

I tillegg til posisjonsloggen vil jeg forsøke å oppdatere bloggen når jeg har mulighet til det (dekning eller tilgang på en PC), forhåpentligvis med i alle fall noen bilder i blant.

Rute

Halve moroa med tur er å lese kart, og jeg har drømt meg fra Lindesnes til Nordkapp utallige ganger det siste året, ikke minst for å kunne ha tro på at det vil la seg gjennomføre, som oftest på ut.no-kartet.

DSC_9071

Ruteplanlegging pågår

Ved avreise er skissen for etappene slik:

  1. På sykkel fra Lindesnes til Ljosland fjellstove. Her er det ikke så lett å gå på ski, og mange Norge-på-langs’ere går denne biten til fots; jeg er på tur for å kose meg, og å gå en uke på vei inngår ikke i begrepet kos for min del. Heldigvis for meg er min gode venn Anders behjelpelig med å kjøre følgebil med mesteparten av bagasjen og skiutstyret, ellers kunne det blitt en lang sykkeltur. Videre har venner og familie stilt opp, og særlig Edith og Erling, som ringer rundt på jakt etter overnatting langs veien og stiller en oppredd seng til disposisjon til spente turgåere.
  2. Gjennom Setesdalsheiene til Haukeliseter fjellstue. På denne etappen har jeg følge av Anders, og jeg gleder meg masse til en drøy uke på guttetur hytte-til-hytte i det blåskimrende februarlyset, gjennom et område som er helt ukjent for meg.
  3. Over Hardangervidda til Finse. Her må jeg vinke farvel til følget, før jeg begir meg inn i et terreng jeg faktisk ikke har fått besøkt før (annet enn en liten smakebit gjennom Skarverennet og Rallarvegen, samt transport til/fra Finse); det har alltid vært andre fjell som har ropt høyere når turene har vært under planlegging. Hyttene skal være stengt på denne tiden av året, så her er det mulig teltet kommer frem for første gang.
  4. Gjennom Skarvheimen og Jotunheimen til Kvam. Nå er det kjent terreng et stykke, men like fullt ligger perlene som på en snor innover, og jeg kan for det meste bo på selvbetjente hytter. Fra Gjendesheim får jeg spørre meg for og velge mellom å ta Sikkilsdalen og Murudalen over til Kvam, eller å følge veiene ned mot Otta i stedet dersom det skulle være for mye løssnø.
  5. Over Rondane via Folldal og Savalen til Midt-Norge og Glåmos. Rondane er kjent, så følger et stykke med utforsking. Jeg skal forsøke å holde meg i terrenget, og det har gått med noen timer på leting etter skiløyper og ruter utenom riksveiene. Er jeg heldig, vet noen i Folldal mer om de områdene jeg har tenkt meg inn i. På Glåmos står onkels hytte som kan ringes varm, tusen takk for tilbudet om å få låne den, det blir et mål å glede seg til i slutten av en lang etappe med tråkling gjennom småbygder, setertun og skog!
  6. Gjennom Sylan og Sjækerfjellene opp til Nordli. Tydalsfjellene og området rundt Storlien har jeg besøkt før, men inn mot Sverige er det mye nytt, og jeg gleder meg. Siden jeg ikke er noen fundamentalist som gjør et poeng ut av å kun gå i Norge, kan det fint hende at jeg får meg en liten harrytur i løpet av denne etappen, særlig hvis det er uvær i Trøndelag.
  7. Over Børgefjell inn i Nord-Norge og langs Okstindan til Umbukta fjellstue. Jeg vender tilbake til Børgefjell, denne gang uten fiskestang. Dette blir muligens den etappen som innebærer mest trasking på vei, kanskje over store vann hvis isen er god, og det blir flere tettsteder å besøke på veien. Halvveis!
  8. Kryssing av polarsirkelen på vei til Sulitjelma. Det blir spennende å få oppleve dette terrenget, og jeg får den siste etappen i Norge på en lang stund.
  9. Gjennom söta brors flotteste natur til Abisko. Narvikfjellene byttes mot de store nordsvenske nasjonalparkene. Padjelanta. Sarek. Her får jeg igjen gleden av å slå følge med Anders, dersom jeg holder meg til tidsestimatene mine; hvis ikke, dukker han nok opp et annet sted, enten det blir før eller senere. Dersom jeg er i rute, varer permisjonen hans helt frem, og resten av turen blir en eventyrlig guttetur.
  10. Tilbake til gamlelandet, via Finland til Kautokeino. Nest siste etappe går gjennom innlandet, mellom store sjøer og gjennom tre naboland.
  11. Over Finnmarksvidda til Nordkapp. Sjarmøretappe i stekende sol og påskeføre, eller vassing i dyp snø og overvann med stiv kuling i fleisen? Med unntak av tunnelen til Magerøya og faren for å havne midt i vårløsningen: Jeg gleder meg til å se havet for første gang siden Lindesnes!
  12. Hjemtur. En dag for ikke lenge siden, rett før avreise, ble jeg spurt: «Hvordan kommer du deg hjem igjen?» Jeg svarte som sant var: «Det vet jeg ikke, det har jeg sannelig glemt å tenke på.» Ikke har jeg tenkt å bruke energi på det nå heller. Hjem kommer man seg alltids.

Tingenes tilstand

Jeg bruker mye det jeg har fra før av turting – utstyrsfokuset i friluftsblader og sportsbutikker er forståelig ut fra kjøpmennenes perspektiv, men gir allikevel en litt vond smak i munnen. Hvorfor må vi kjøpe så mye for å kunne gå på tur? Blir turen bedre at vi bærer med oss det ene fremfor det andre? Er det ikke litt ironisk at når vi med ærefrykt trår inn i den veldige naturen og legger vekt på sporløs ferdsel, naturvern, stillhet, rom for refleksjon og så videre, så forbruker vi fritidsutstyr for millioner av kroner og produserer et berg av miljøfiendtlig avfall med det samme?

Selvfølgelig er noe av det jeg har med nytt, ikke minst siden jeg til nå stort sett har brukt ting jeg hadde med meg da jeg flyttet hjemmefra for halvannet tiår siden: En rundt 20 år gammel anorakk med matchende bomullsbukse er for anledningen byttet ut med skalltøy kjøpt på salg (slik at jeg slipper å måtte bære på regntøy), og jeg har fått ny sovepose til jul og kjøpt et vanntett trekk til den. I tillegg kommer en del småting som litt nytt undertøy, dunjakke, en kjele til erstatning for en som gikk i stykker på kanotur, oppfriskning av førstehjelpskrinet, etc. Så vi får kanskje overlate til den som selv er uten synd å kaste den første sten (i glasshus)…

Uten sponsing, men ikke uten ting: Alt skal helst oppi den sekken man har

Mer enn syv jordiske eiendeler: Alt skal helst oppi den sekken man har

4 Comments

  1. Jørn 31. januar 2014

    God tur!

  2. Ingveig Marte 31. januar 2014

    Æææææ good tur!!! Du er pokkers meg klin kokos (det har vi alle visst hele tiden, men nå beviser du det sannelig!!) Håper alt går bra:-) Jack, min flatmate ønsker deg god tur han også! Du får i alle fall bedre vær enn meg (styrtregn og kald vind).

  3. Josefine 1. februar 2014

    Goood tur!!

  4. Tante Grete og onkel Inge 5. februar 2014

    Hei Stein Jakob, du er tøff som legger ut på langtur. Er spent på oppdateringer underveis. Riktig god tur!!

Comments are Disabled

Dag 0: Avreise

Så var den plutselig her, avreisedagen. Jeg fikk en liten prøvesmak før jeg gikk og la meg, det fikk holde med den første timen. Fem timer senere ringte klokken, men jeg nølte noen sekunder før jeg sto opp: Det blir lenge til jeg står opp fra min egen seng igjen. Klokken syv bar jeg sykkelen opp fra kjelleren, og idet jeg satte sekken på gårdsplassen stoppet en maxitaxi oppe ved postkassene. Det måtte bli en slik for å få med alt, og den kunne senest bestilles til ti over syv på grunn av alle skolebarna som skal skysses hver morgen. Jeg vred nøkkelen om i låsen, og på vei opp bakken måtte jeg snu meg en siste gang før jeg steg inn i bilen. Fire måneder til neste gang jeg er hjemme…

Ti minutter senere og tre hundrede riksdaler fattigere stod jeg under et bladløst tre i enden av drosjeholdeplassen og organiserte meg. En time til toget skulle gå. Jeg tok en sekk på ryggen, den andre på magen, ski og sko i én hånd, sykkelen i den andre. Inne i avgangshallen gikk jeg bort til skranken for å hente ut billetter til meg og sykkelen. En av betjentene kom bort og stilte seg opp ved siden av meg. Han ville vite hva i alle dager jeg skulle med både sykkel og ski, og det i fjellbekledning. Reaksjonen på svaret var like morsom som den var overraskende, jeg ble dirigert rundt og avfotografert mens overøst med interesserte spørsmål. De andre passasjerene strakk hals.

image

Flere hadde spørsmål å stille, og ventetiden gikk fort. Jeg bukserte all bagasjen rundt bygget, over en gangbru, ned og opp av trapper under sporet. Begynte å få taket på det. Med avisen og diverse annet lesestoff, samt vann og mat, var alt duket for en god tur nedover. Jeg fikk ikke lest så mye, men ble sittende og se ut av vinduet, fylt av forventning og spenning, det var vanskelig å konsentrere seg om lesingen.

Vel fremme i hovedstaden surret jeg skiene fast på sykkelen, slo av en prat med noen som stoppet og spurte, og gav meg i vei i retning av sjåførens residens. Nevnte sjåfør satt fast i et møte, så jeg fikk et par timers opphold i reisen i lenestolen hans.

Etter en liten innsats for å grave frem en nedsnødd Ford Focus satte vi avgårde sørover langs E18. Først klokken ett var vi endelig fremme på Grimestad, hvor det brant godt på peisen, og hvor Edith gav oss en varm velkomst med nybakt brød. Tusen takk!

Tyve timer etter at jeg sto opp, krabbet jeg opp i den oppredde sengen og sank ned i dyp søvn. Morgendagens plan om tidlig avreise var byttet ut med en litt langsommere variant, ikke minst på grunn av varsel om kuling og sludd på Lindesnes.

One Comment

  1. Arve Nordbø 2. februar 2014

    Du har en veldig flott hjemmeside og vi vil følge spent med på turen! Ønsker deg og Anders alt godt for turen videre!

Comments are Disabled

Dag 1: Lindesnes til Spilling

Vi startet dagen senere enn planlagt på grunn av den sene ankomsten natten før. Edith og Erling disket opp med en nydelig frokost, dugelig med niste og en breddfull termos. Etter diverse lykkeønskninger kom vi oss avgårde på vinterhvite veier mens snøen lavet ned over sørlandshusene som suste forbi utenfor vinduet. På vei ned skrev jeg et innlegg om turen ned, men det klarte WordPress-appen å spise opp da jeg trykket på publiser :-(.

wpid-NPL_0029.jpg

Klar for tur!

Vel nede var det ganske så surt. En Champagne-kork i snøen vitnet om at noen andre hadde startet tidligere på dagen. Vi hutret oss gjennom de obligatoriske bildene ved skiltet som viser avstanden til Nordkapp og oppe ved selve fyret.

På vei ned igjen ble vi invitert inn av fyrvokteren, og turen ble behørig dokumentert i protokollen over Norge på langs-farere. Det ligger bilder av dette og en annonsering av turen på hjemmesidene til fyrstasjonen. Deretter bar det ned i bilen for å få i seg en liten skive og putte ullgenseren i sekken.

Klokken kvart på ett steg jeg opp på sykkelen og vendte forhjulet nordover; bare 2518 km igjen… Fyrvokteren hadde informert oss om at det blåste sterk kuling med liten storm i kastene, og de første kilometerne syklet jeg som en full mann, vinglende fra side til side med den sterke vinden midt imot. Etterhvert kom jeg litt mer i ly, og etter en time og tre kvarter møtte jeg Anders til lunsj på Vigeland.

image

Etter maten bar det oppover Audnedalen, og her var føret betydelig verre enn lenger sør, med sørpe og issvuller. Musklene verket på første turdag, og jeg var nær ved å inspisere snøforholdene svært nærme noen ganger. Vi hadde allerede omorganisert overnattingen, ettersom vi innså at med sen start og dårlig føre var ni mil altfor langt, så da jeg ankom Spilling i firetiden likt med Anders, besluttet vi å henge sykkelen bakpå bilen. Da kunne vi heller fortsette fra samme sted dagen etter, og vi fikk kjørt den smale og svingete veien opp på heia mens det ennå var lys, og før den snødde ytterligere igjen.

Det ble en hyggelig kveld, og etter hjemmelaget pizza og kaffe, varte det ikke lenge før vi trakk oss tilbake. I morgen er målet å komme seg dit vi egentlig skulle kommet i dag, til Kylland.

Comments are Disabled

Dag 2: Spilling til Kylland

Den andre dagen på tur startet med søndagsfrokost og pakking. Klærne var nesten tørre, og vi løftet sakene ut i bilen før vi sa farvel til vertskapet på Grimestad. Nok en gang tusen takk for all gjestfrihet og hjelp!

Utenfor vinduene hadde snø gått over til regn, og snøen hadde falt godt sammen i løpet av natten. Veien var nøye freset, og jeg var spent på føret nede i dalen. Den spenningen ble satt på vent en stund da vi begynte å kjøre, for det var bare såvidt vi kom oss fremover på flatmark. Bilen sank godt ned i det som kvelden før hadde vært en solid snøsåle og styrte fra side til side; det ble mange store rattutslag ved siden av meg før vi allerede etter noen hundre meter ikke kom lenger. Etter en del dytting kom vi på å snu, og med bakenden først klorte den piggfriskodde stasjonsvognen seg opp. Det ble mange operasjoner av den typen.

Vel nede der jeg ga meg dagen før var veien bar, og det var en fryd å sykle sammenliknet med dagen før. Jeg gjorde den feilen å glede meg til ferskt bakverk på Brødrene Aagedal bakeri, for det åpnet visst ikke før etter kirketid. Vi noterte oss forøvrig at engasjementet rundt kirke og kristendom er en del høyere her enn i hovedstaden, i alle fall om man skal dømme ut fra oppslagstavlen utenfor Spar og bedehustettheten forøvrig.

Lunsj med julepynt :-)

Lunsj med julepynt 🙂

Opp til Byremo var det litt mer kupert, men jeg klarte å holde snittfarten oppe på 20 km/t trass i noen skikkelige regnskurer. Også på Byremo var det stengte dører, så da slo vi oss til utenfor inngangen til den lokale bensinstasjonen med nistemat og nudelsuppe. Det var noen biler som sakket litt på farten da de så en person stå og skifte mellom stativene med julepynt på salg som sto utenfor denne søndagen…

Siste etappe opp til Kylland ble litt tyngre, det var stort sett holkeføre og en del stigning. I tillegg begynte jeg å kjenne en del til det kneet jeg vred på en joggetur i 2006, selv om det ikke har plaget meg på lenge; jeg trodde ikke at sykling skulle være så belastende? Uansett var det godt å se skiltet som fortalte at jeg nå var kommet til Kylland, og vi fikk en varm velkomst og god mat hos Ellen, som har totalrenovert det gamle postkontoret fra 1875. Tusen takk, det varmer å bli tatt så godt vare på! Resten av kvelden har vært rolig med spaghetti til middag, radiolytting og oppdatering av bloggen.

I morgen venter Ljosland fjellstove, et sted alle vi har møtt snakker veldig varmt om, og det blir godt å bli ferdig med sykkelturen og ta fatt på skieventyret!

One Comment

  1. Sigrunn Heggheim Hovde 2. februar 2014

    God tur vidare til deg og Anders! Det er spennande å lese det du skriv. Heimesida di er så bra!

Comments are Disabled

Dag 3: Kylland til Ljosland

Den siste dagen på sykkeletappen fikk en rolig start, med litt over tre mil igjen til Ljosland var det ingen grunn til å forhaste seg. Vi koste oss med frokosten Anders hadde kjøpt inn på Vigeland før han satte avgårde nedover Audnedalen for å hente Edith (slik at hun kunne besøke en venninne og ta med seg bilen ned igjen fra fjellet), og jeg kløv opp på setet (au!) og tok fatt på det siste stykket av den første etappen.

Føret var, med unntak av de siste kilometerne, upåklagelig, og det var verken vind eller nedbør. Samtidig så jeg av naturen rundt meg at jeg nærmet meg fjellet, så jeg tittet nøyere og nøyere på snø og is langs veien oppover – snart kan jeg ta skiene fatt!

Vel fremme spurte jeg i resepsjonen om de hadde noen ledige rom, og damen bak disken ble lettere overrasket – midtuken er visst ikke den travleste tiden her oppe. I tillegg bar jeg refleksvest og hadde ankommet uten bil. Hun tenkte seg om et lite øyeblikk før hun utbrøt: «Du er en av de som går til Nordkapp!?» Det kunne jeg bekrefte. Ikke bare hadde hun rom, hun kunne fortelle litt av hvert om både føre og isforhold. Hun oppsummerte: «Du får deg litt av en utfordring.» Samtidig var det godt jeg var såpass forsinket – det hadde vært skikkelig vær her i helgen, med full storm på toppen av skianlegget.

En time senere svingte en svart Focus stasjonsvogn inn på parkeringen, og jeg kunne sende fra meg sykkel, hjelm og lappesaker. Fornøyd kan jeg konstatere at den seksten år gamle doningen, med gaffateip på strategiske steder, har holdt hele veien opp hit uten de helt store problemene.

Sykkelen og følgebilen har gjort jobben sin

Sykkelen og følgebilen har gjort jobben sin

Edith tok med seg bilen, og så var vi kun to gjester igjen på Ljosland fjellstove. God service og nydelig mat, det ble nok en rolig kveld – akkurat slik det skal være på tur.

Utsikten den siste kvelden før skigåingen starter

Utsikten den siste kvelden før skigåingen starter

Dette markerer slutten på den første etappen fra Lindesnes til Ljosland, og nå følger radiotaushet i en del dager fremover mens vi går gjennom setesdalsheiene. Jeg skal trykke på spot-senderen daglig (ved ankomst der vi skal sove), og så følger det mer tekst og bilder her på bloggen når jeg har hviledag på Haukeliseter.

2 Comments

  1. Anne Grethe 3. februar 2014

    God tur gutter! Jeg tenker på dere og følger med på bloggen hver dag.

  2. Stine Marie 4. februar 2014

    Så moro å lese! God tur innover i snødekte landskap. Gleder meg til rapport fra Haukli 🙂

Comments are Disabled

Haukeliseter

En kort rapport: Jeg er ankommet Haukeliseter etter en lengre tur gjennom Setesdalsheiene enn forventet, vi brukte åtte dager mer enn planlagt. Her er det ikke rom i herberget til en sliten vandrer som vil ha hviledag i morgen, og jeg har et værvindu til å komme meg opp på vidda samme dag. Derfor blir det avmarsj mot Hellevassbu (evt telt) i morgen, så får jeg ta hviledagen i form av en værfast dag på lørdag, for da er det meldt uvær.

Siri (Fruen) hadde tatt turen til Haukeliseter i dag morges og sikret et rom for denne natten, luksus! Mer utfyllende rapport følger når jeg får mer enn en kveld i nærheten av sivilisasjonen.

Comments are Disabled

Pause

Etter å ha sovet dårlig på beslutningen om å gå videre har jeg kommet til at det ikke er en god idé: Det har snødd 20 cm i løpet av natten i tillegg til de 25-30 cm med løssnø som allerede var der i går, og med sen frokost (fra kl 8) her og tungt føre ville jeg neppe nådd Hellevassbu i dag. Sikten har kommet og gått, så det hadde blitt en øvelse i GPS-bruk som hadde endt med teltovernatting, og værvarselet kan tyde på at jeg hadde fått minst to værfaste dager i teltet. Siden det har blåst fra samme retning i en måned nå er skavlene unormalt store, så jeg trenger et minimum av sikt for å kunne gå trygt. Videre trenger kroppen hvile etter bæring av tung sekk de siste dagene (sekken er slanket betydelig nå!).

Så det viktigste: Jeg er tross alt ikke på ekspedisjon, jeg er på tur, det er veien som er målet (en klisjé, jeg vet det), jeg skal kose meg på tur. Siden det er fullt på Haukeliseter, tar jeg følge med Siri til Oslo i formiddag og satser på å reise opp igjen over helgen. Dersom været fortsatt skulle se dårlig ut, er det også en mulighet å hoppe over et område og begynne fra f.eks. Finse for så å ta Hardangervidda senere; jeg får ingen god turopplevelse av å presse meg igjennom mer værfasthet og etapper uten å se hvor jeg går.

Isj, en ugrei beslutning å ta – vondt i magen – men sånn er nå en gang livet, og jeg blir hverken den første eller siste Norge på langs-fareren til å ta en pause på grunn av været, som om dét skulle bety noe; det er jo for min egen del jeg går.

På den positive siden får jeg i alle fall hvilt ut og oppdatert bloggen; som vi sier på «nynorsk»: Stay tuned!

2 Comments

  1. Svein H 21. februar 2014

    Forstår deg godt. Brukte 22 dager fra Ljosland til Haukeli i januar. Lå værfast i 9 dager på hytter. Så ikke et menneske på hele turen. Startet opp igjen etter en uke på Finse og er nå etter 14 dager i Rondane. Skal også gå Hardangervidda seinere. Opplevelsen fra Finse og nordover har vært bedre. Været har ikke vært topp men det har gått javnt framover uten værfaste dager. Lykke til !

    • steinjak 22. februar 2014

      Hei, Svein, og hyggelig å høre fra deg – har sett navnet ditt i de fleste hyttebøkene oppover mot Haukeli, og nå koser jeg meg med å lese bloggen din. Følte med deg da jeg så i protokollen at du hadde tilbragt fem netter alene på Storsteinen… Jeg hadde også en del værfaste dager, men var så heldig at jeg hadde selskap, både av medbragt turfølge og et britisk ektepar vi møtte underveis.

      Jeg krysser fingrene for at været blir bedre og ser frem til å starte opp igjen i løpet av den kommende uken.

Comments are Disabled

Dag 4: Ljosland til Gaukhei

Som de eneste to gjestene på Ljosland fikk vi privilegiet av å bestemme når frokosten skulle serveres. Vi bestemte oss for halv åtte, og én og en halv time senere gav vi oss i vei oppover den bare asfalten, med skiene i hendene. Sekken var blytung, den veide nok opp mot 32 kilo.

De første kilometrene på ski gikk noenlunde lett, i et skuterspor langs en ubrøytet vei. Oppe ved Langevatn tok vi en liten tenkepause, for det var blitt sagt at isen kunne være utrygg, men at vi kunne gå om der var kjørt med skuter. Skutersporet gikk ut på vannet like ved demningen, men vi bestemte oss for å gå rundt; jeg trives særdeles dårlig med å gå på regulerte vann like ved demninger, der er det ofte en vanntunnel, og iskartene til NVE er farget rødt på akkurat dette stedet. Langevatn var tappet ned med rundt 15 meter, og det var store sprekker der isen hadde lagt seg til rette på bunnen i randsonen.

Etter å ha tråklet oss langs land, over sprekker og mellom trær, i en drøy time, så vi med ett at på andre siden av viken vi var på vei rundt ville vi få problemer med å holde oss på tørt land, det var svært bratt og mye oppsprukket is. Vi rådslo en stund, og så begav vi oss over en liten vik, med ispigger og tau lett tilgjengelig. Det gikk heldigvis bra, og de påfølgende vannene var både mindre og høyereliggende, så der følte vi oss tryggere.

Lunsjen ble inntatt bak en stein, og snart begynte jeg virkelig å kjenne at sekken var tung. Frem mot Gaukhei måtte jeg lenger og lenger ned i kjelleren etter krefter – og i dag gikk vi bare 15 kilometer… Det er vel ofte slik den første dagen man bærer tung sekk, så vi får håpe på bedre tider. Vel fremme gikk det i de vanlige hyttesysler: Fyring, snøsmelting, ved og mat.

Vel fremme ved Gaukhei etter syv timer på ski

Vel fremme ved Gaukhei etter syv timer på ski

Jeg har tenkt litt for mye i dag. En ellers grei etappe har blitt preget av tanken på alt som ligger foran meg: Hvor mange lunsjer blir som denne, med null utsikt og fokksnø i maten? Hvor ofte må jeg dra på meg stivfrosne overtrekksvotter, eller grave frem en do? Hvor mange dager må jeg være så utrolig sliten som i dag? Vil jeg i det hele tatt komme meg helt frem, til Nordkapp?

Frem, det er til Øyuvsbu, det. I morgen. Da får man tenke på i overimorgen.

Comments are Disabled

Dag 5: Gaukhei til Øyuvsbu

Det piper i klokken, den er halv åtte og spør forledende: «Snooze?» Jeg klemmer inn knappen merken «Yes» og ruller tilbake på puten. Fem minutter senere gjentar det samme seg. Tredje gang, som i eventyrene, står jeg opp og trekker i ulltøyet. Gjennom morgenen fortsetter jeg å somle, gruer meg til å løfte dråget tilbake på såre skuldre.

Vi forlot Gaukhei lovlig sent, 10:20, og satte avsted innover flere lange vann. Det blåste friskt, og det var på grensen lite sikt. Her og der kom vi over områder med ferske etterlatenskaper etter reisdyr, og ved én anledning gikk vi på en hel flokk med 10-20 individer av Europas sørligste villreinstamme.

Utover dagen ble det mer vind og mindre sikt, ikke omvendt som vi håpet, og vi hadde total whiteout over de siste tre vannene. To av dem gikk vi overrett med kompass, men inn mot Øyuvsbu var det så tett at vi byttet ut frøken Silva med vår venn Garmin, som kunne fortelle oss at vi hadde 1,37 kilometer igjen. Med blikket klistret til den røde pilen nærmet vi oss raskt, og da det var litt mindre enn 250 meter igjen så vi skyggen av en hytte foran oss. Jeg la vekk GPS’en, og vi satte av sted, men etter ca 250 meter var det ingen hytte. Herr Garmin kom frem igjen og ville ha oss til å gå 150 meter rett til venstre. Han hadde rett.

Femti meter igjen

Femti meter igjen

Vel fremme på tunet var vi glade for å ha kommet frem, det blåste kuling i kastene og sikten var under 100 meter. Den siden av hytten der døren nødvendigvis måtte befinne seg var begravet til taket, så vi tok spadene fatt for å finne ut hvor vi skulle grave. Etter en lang gravejobb utbrøt vi: «Shit!» Dette luktet ikke bra, vi hadde satt våre krefter inn på å grave opp dodøren! Gleden var dobbelt stor da det viste seg at det fantes en gjennomgang til hovedhytten herfra: Ikke bare slapp vi å lete etter en annen dør å grave frem, vi kunne også besøke toalettet i tøfler resten av oppholdet.

Vel utført gravejobb

Vel utført gravejobb

Dag to av skituren hadde gått over all forventning, sekken var tung, men ikke  tung, og vi hadde tross alt nådd 16 km på 5 timer uten å trenge lunsj. Det virker fortsatt helt umulig å forestille seg at jeg skal gå helt til Nordkapp, men til Haukeliseter skal jeg i alle fall komme meg, så kan jeg lade opp til neste tur der.

I skrivende stund (dvs, da dagboken ble skrevet…) står Kveldsåpent på på radioen, jeg har funnet noen gram kokekaffe i et skap, og det feires behørig med én rute kokesjokolade. Snart kan jeg også ta av meg dunjakken (kl er 20:30). Værmeldingen er ikke like positiv: Liten storm i Rogaland, snø. I tillegg har vi en lengre etappe (20 km) i morgen. Vi får se an været og ta et døgn værfast om nødvendig, det skal løye mot kvelden.

Kartstudier

Kartstudier

Øyuvsbu er forresten en veldig fin hytte, det er til og med solcellestrøm med downlights over kjøkkenbenken.

Comments are Disabled

Dag 6: Øyuvsbu til Taumevatn

Jeg våknet et par ganger i løpet av natten, og av ristingen og ulingen forstod jeg at det varslede uværet var kommet. Derfor nølte jeg litt da klokken ringte – er det nødvendig å stå opp så tidlig, å gjøre værfastdagen lenger enn nødvendig? Anders spratt opp, så da måtte jeg også.

Etter å ha konstatert at inngangsdøren var snødd og føyket igjen, satte vi på vann til frokosten, og mens vi spiste kom lyset, samtidig som sikten ble bedre. Anders kløv ut et vindu for å kjenne på været og grave frem døren. Han kom tilbake med gode nyheter: Det blåste ikke så ille som det hørtes ut til, og sikten var langt bedre enn dagen før. Dessuten ville vi få vinden i ryggen på vår ferd over i Ryfylkeheiene.

Vi staket avgårde fra Øyuvsbu noen minutter over ti, og i medvind gikk det radig over vannet. Da vi passerte Håhelleren så vi skispor, og disse skulle vi få se med jevne mellomrom hele veien til Taumevatn. Stigningen opp fra den stengte fylkesveien gikk over all forventning, og snart tippet det utfor igjen. Det likte lårene dårlig, idet vi måtte ploge mye for å holde farten nede i det flate lyset. Turens første telemarksvinger fikk jeg også plassert. Nede ved Taumevatn var det scooterspor, store lagre med kvist og spor etter en nytømt kaffekjele – men ingen var å se. Altså ble det en ny oppfyring av en kald hytte med bare oss i. Vi så at det var kvistet ut fra hytten, vi får håpe de løypene vi skal gå er merket, da går det mye radigere.

Vel fremme på Taumevatn

Vel fremme på Taumevatn

I dag har sekken vært helt OK å bære gjennom 6 timer på 20 km, men jeg merker godt at den er tung: Alle motbakker tar ekstra på, og det verker i kroppen. Jeg ser frem til å komme i bedre form. På forhånd ble jeg advart om at jeg ville bli veldig rastløs de første ukene, og jeg ser at det har slått til: Stadig vender tankene tilbake til Siri, hva jeg ville gjort om jeg ikke var på tur, Siri, hva jeg ikke ble ferdig med før jeg dro avgårde, Siri, hva som venter på de kommende etappene, Siri, osv. Kanskje har jeg litt hjemlengsel, selv om jeg ikke har vært så lenge på tur?

Comments are Disabled