Den store dagen for avslutning av andre etappe var kommet, og jeg spratt ut av posen klokken seks. Alle andre var også klare forå komme i gang, og vi la i vei i en rødmende soloppgang klokken åtte presis. Løypen var kvistet, men føret var løst, så vi byttet på å tråkke spor hvert 20. minutt, slik som i dagene før.
For første gang på turen hadde vi en skikkelig vintertemperatur, -10 °C, og det gjorde egentlig litt godt å slippe å gå på nullføre innover denne dagen også. Det gikk radig, men hvor lenge var Adam i Paradis? Etter noen timer kom det altfor velkjente snøværet og tåken som har forfulgt oss på denne turen, og vi var veldig glade for å ha kvistene – på ett punkt svingte løypen brått tilbake igjen, den gikk rundt en diger skavl som vi ikke så ovenfra. De siste kilometrene var vi heldige og fikk spor, det var en rundløype fra Haukeliseter som vinterferiefolket brukte.
Vel fremme ble det jubel og gratulasjoner – hadde vi gjennomført tidenes lengste tur gjennom Setesdals-/Ryfylkeheiene? Så ventet dagens største og beste overraskelse: I et hvin kom en velkjent grønn Norrøna-jakke flagrende gjennom snøkavet, og Fruen/Siri kastet seg i armene mine. Er det nødvendig å nevne at det ble en fin kveld?
Utpå kvelden fikk jeg også hjelp til å gjennomgå sekken min for å finne ting jeg kunne kaste ut, og Conrad kuttet med hard hånd. Minihåndkleet jeg hadde med ble sterkt desimert («Are you going to the beach with your family?!»), snøplugger ble kuttet («If you’re in a storm, bury a plastic bag or a stuff sack full of snow»), vi var helt nede på nivået der antall plaster ble redusert fra åtte til fire, og det monnet godt: Over fire kilo lettere ble sekken.
Bleskestadmoen var en trivelig hytte å våkne på, og på grunn av bygningens lave alder hadde varmen holdt seg godt i hovedrommet. Vi hadde en rolig start med solid frokost, smøring av ski og pakking.
Det snødde lett over det lille følget som snirklet seg frem mellom snøtunge bjørker, og vi byttet på å tråkke spor i den dype snøen. Snart gikk det oppover i temmelig kupert terreng, og vi lette oss frem i sakte fart på feller, over steiner og gjennom buskas og treklynger. Etter tre seige timer var vi endelig over kanten ved demningen ved Sandvatn; vi planla å følge en nedsnødd anleggsvei for å unngå utrygg is, det lå en advarsel på Bleskestadmoen om å holde seg til merket løype. Da vi var fremme ved det vi trodde var en brøytestikke langs veien, fikk vi oss en svært hyggelig overraskelse: Det var ikke en brøytestikke, men kraftverkets markering av trygg løype over vannet. Som glasur på kaken gikk det også et ferskt skuterspor langs stikkene.
Det ble langt lettere å gå uten å måtte kjempe i dyp snø, og utpå vannet møtte vi kraftverkets mann. Han kunne fortelle at stikkene var satt ut i dag, og at de gikk helt frem til Holmavatnhytta. Som om ikke det var gladmelding nok: Han hadde sett kvisting ved Holmavatn som gikk i retning av Haukeliseter. O lykke! Vi satte oss på sekkene og feiret med myke knekkebrødblingser og smeltevanns-slush.
Vel fremme ankom vi en helt nedsnødd hytte, men døren slo innover, så vi kom oss inn uten graving, ved å åle oss inn under takskjegget og slippe oss ned i en liten lomme foran døren. I all sin luksus kunne dette stedet til og med skilte med innedo!
Tyve minutter etter ankomst var jeg ute for å ta inn spot-senderen. Da måtte jeg av med hatten: Ganske riktig, det var helt stille. Snøværet og vinden hadde dabbet av langs det siste vannet, og nå var det altså vinterstille. Jeg nøt synet og trakk opplevelsen inn med alle sanser da solen plutselig slo igjennom og jeg fikk ti sekunder helt alene i solskinn og total stillhet: Kan det bli bedre? Dette er å kose seg på tur!
Nå kjenner jeg at kroppen er i ferd med å bli sterkere, men det er fortsatt tungt. Det skal kuttes med hard hånd på Haukeli, hvert overflødige gram skal vekk. Forøvrig gleder jeg meg stort til å komme til Haukeliseter, å sette punktum for etappe 2 og begynne å gruglede meg til den første alene-etappen, over Hardangervidda.
Med turens hittil beste værmelding gjorde vi nok et forsøk på en tidlig start, og allerede da jeg var ute i et nøddvendig ærend noen minutter over seks, forstod jeg at vi hadde en fin dag i vente. Det var en lyseblå og stille morgen. Helt stille. Vinterstille. Jeg måtte stoppe opp og ta av meg luen: Ja, det var virkelig helt stille, og i horisonten begynte det første tegnet til blått morgenlys å tegne fjellene i silhuett.
Klokken 07:54 var vi klare til avmarsj, og vi la avsted over vannet. Snøen gav etter for hvert steg og rakk oss ofte ankelhøyt. Vi bestemte raskt at følgets gutter/menn skulle rotere på sportråkkingsoppgaven hvert 20. minutt, det tok godt på å gå i front. Stigningen var tøff, men vi gjorde god fremgang trass i føret.
Da vi nærmet oss de lange utforkjøringene gikk farten drastisk ned, vi kom inn i en rotete fjelldal hvor vinden hadde herjet hardt. Føret var riktignok bedre her som snøen var helt hardpakket, men siden vindretningen nå har vært konstant i mer enn en måned, var det en sann labyrint av flere meter høye skavler. Conrad loset oss trygt igjennom (med en del turer tilbake langs egne spor), og etter en stund kunne vi skli forsiktig utfor.
Nede i lavlandet lå snøen mer enn ankelhøy, og vi begynte å bli slitne. Min siste 20-minutters brøyteøkt gikk opp et trangt skar der vi tilsammen vant 150 høydemøter, mye i travers, og jeg måtte virkelig jobbe for å holde det gående. Vel oppe var vi klare for det som på kartet så ganske krevende ut: En bratt utforkjøring gjennom skogen. De NPL-bloggene jeg har lest omtaler gjerne denne bakken, da helst med adjektiver som «interessant», «spennende», «artig» og liknende. Jeg kan skrive under på alt det, men jeg kan tilføye at kartet ikke lyver om terrenget, samt at det ikke nødvendigvis er veldig lett å finne beste vei ned mellom alle trærne.
Mens vi holdt på med dette, fullt konsentrert, skiftet lyset umerkelig rundt oss, konturene ble svakere, og vi ble pakket inn i et svakt skjær av blått, pyntet med lette snøfnugg. Nede på flaten satte vi opp farten og tok ut kurs rett mot hytten. Alle var glade for å se den, og min rygg var svært fornøyd med å slippe de 30 kiloene som hadde sittet der mer eller mindre sammenhengende i 5 timer og 50 minutter (vi hadde i alt 20 minutter pause).
Vi fikk det raskt varmt (bygningen er fra 2001), og da jeg var ferdig med å grave frem doen, var det varm sjokolade og fiskesuppe klart inne. Det ble en kort kveld.
Så var den her, dagen for den lengste etappen så langt. Etter å ha skrudd av alarmen ble jeg liggende et lite øyeblikk og lytte etter vind før jeg dro ned glidelåsen i soveposen og satte mine nakne føtter ned på det kalde plankegulvet. En smule fortumlet, klokken hadde såvidt passert seks, vred jeg på bryteren til solcellelyset og begynte med påkledningen. Ulltøy, sokker, ladder, vindbukse, gamasjer, «good morning» (det spraket allerede godt fra ovnen), jakke, lue, overtrekksvotter. Jeg hutret meg over tunet med snø til knes, og på vei tilbake måtte jeg smile: En enslig liten stjerne blunket blidt ned til meg gjennom et hull i skydekket, jeg gledet meg til tur.
Knekkebrød og havregrøt gikk ned, barometertrykket opp, og utenfor vinduet kom morgenens første bleklå skjær av lys. På samme tid kunne vi høre en altfor velkjent uling ta seg opp i pipen, og konturene av fjell i morgenlys ble stille pakket inn i en hvit sekk. Like ufortrødent fortsatte vi våre ritualer frem mot avreise. «15 minutes!» ropte en gammel soldat, jeg spente soveposen på sekken. Klokken åtte presis stod fire par ski og like mange sekker utenfor døren, alene. Deres eiere stod på andre siden av hytten og speidet langsmed en kompasskurs. Vi kunne såvidt skimte skyggen av en hammer, og vi kunne snu oss og se tilbake mot der vi kom fra dagen før: 200 meter ute av kurs, og vi hadde stått i fare for å gå utfor en 30 meter høy skavl med bart berg i bunnen – skremmende. Lyset var flatt og vinden sterk, så vi bestemte oss for å vente en dag.
På vei inn igjen kom jeg britene i forkjøpet:
I guess it’s time for a cupper?
Lattersalven ble avsluttet med den minst like erkebritiske replikken:
Oh well, I’ll put the kettle on.
Dagen bød på mer av «det vanlige»: Årbøker, knekkebrød, naturbøker, kjeks, gamle «Fjell og vidde», kaffe, osv. Været bedret seg utover dagen, og, brakkesyke som vi var, speidet vi lengselsfullt utover og noterte en liten sier hver gang en ny knaus kom til syne. Samtidig fikk vi en påminnelse om det flate lysets farer da vi oppdaget at det i hovedsak var stupbratt ned til innsjøen nedenfor hytten, det hadde sett flatt ut da vi sto der og lurte på om vi skulle gå.
Inspirert av en lapp på veggen med lovnader om dekning på en topp i nærheten, la Anders og jeg inn en melding til våre respektive koner på telefonene før vi spente på oss skiene. Det var deilig å gå uten sekk, og vi gledet oss over å komme ut, selv om dekningen nok var forbeholdt NetCom-abonnenter, om noen. Etterhvert ble det surt å stå der oppe, og vi søkte ned igjen, forsøkte å finne en annen vei enn den vi kom opp. Etter å ha møtt på stup etter stup, var vi snart tilbake ved gamle spor, og vi tuslet ned til knekkebrødene og nok en kopp kaffe.
Jeg har begynt å miste tellingen over hvor mange dager jeg har sittet værfast…
Værmeldingen kvelden før hadde vært oppløftende:
Bedre vær i Sør-Norge, avtakende vind og oppholdsvær utover dagen.
Sikten var bedre enn på lenge, og vinden var slett ikke sjenerende. Ikke dermed sagt at det var god sikt og vindstille, men vi la avgårde, overrett på kurs inn i den gråhvite materien på Hovatnet nøyaktig kl 08:30.
De første kilometrene gikk radig unna, og allerede kl 10:10 stod vi på Vassdalstjørn turisthytte, mat og drikke. Derfra ble det tyngre. Vinden økte på, og det snødde tettere. I tillegg ble terrenget mer kupert og uoversiktlig, og i det flate lyset hadde vi en del problemer med skavler. Særlig ett sted, hvor vi først måtte slippe oss halvannen meter ned på en avsats før vi skled sittende ned en åtte-ti meter til, var spennende; det kostet da også noen krefter å karre seg opp igjen på den andre siden. Vi kunne se at vår polfarervenn ble lettere stresset der vi sto i et tiltagende uvær og forsøkte å finne beste vei mellom hundre knauser adskilt av høye skavler og innsjøer med overvann. Da vi kom frem på Krossvatn fortalte han at han en stund hadde sett for seg at dette skulle ende med teltovernatting, det var ganske utfordrende en stund.
Jeg har selv hatt en ganske god gå-dag i dag, sekken plager meg stadig mindre, og formen blir bedre. Det siste kan ha sammenheng med at britene holder et noe mer menneskelig tempo enn raceren Anders, og at vi nå går mer naturlige kurver i terrenget. Dagens nedtur kom da jeg oppdaget at den ene drikkeflasken min hadde hoppet ut av lommen sin, trolig da jeg forserte den største skavlen – ergelig.
I morgen(?) venter denne etappens lengste tur, og med de snø- og siktforholdene vi har om dagen kan det virkelig bli en utfordring. Etter middagen holdt Conrad en gjennomgang av turen og de utfordringene den innebærer, det er en reell sjanse for at vi ikke når helt til Bleskestadmoen i morgen, men det skal vel ikke jeg klage over, som er godt utstyrt for telting. Vi får krysse fingrene og håpe på bra vær og, ikke minst, god sikt.
Denne morgenen var det ikke nødvendig å se på barometeret: Til tross for at soverommet vendte vekk fra vinden og var pakket inn i fokksnø på alle kanter, både ulte og knaket det nok i veggene til at jeg forsto at stemmen fra Meterologisk Institutt hadde fått rett i sine dystre spådommer fra kvelden før.
Fjellet i Sør-Norge: Sterk kuling, liten storm utsatte steder; snø, etterhvert snøbyger.
Fordelen med slikt vær er at vi unngår det våre polfarervenner i går betegnet som en «fifty/fifty-situation», i dag lød bedømmingen som følger: «Not even a discussion point.» Toalettet var vekselsvis innenfor og utenfor sikt, og noen tok med seg en skistav på vei ut, til støtte mot vinden. Og sånn går no dagan…
I dag har jeg gjort en innsats på hygienefronten, med en litt grundigere vask, trimming av barten ved hjelp av Leatherman og speilkompass, samt undertøysvask. Det er utrolig hvor mye piggere man kjenner seg etter en vask! Inspirert og full av positiv energi fylte jeg alle smeltekjeler og bøtter med snø og børstet gulvet i hele hytten. Hillary har kokt håndklær og gjort en skikkelig ryddejobb, så nå kan kanskje Kongen komme på middag her i kveld.
Dagens lesning har forstret mye turinspirasjon, og jeg gleder meg både til fortsettelsen og til sommerens trasking.
Om man først skal sitte værfast, er ikke briter de verste å gjøre det sammen med:
Do you know what? It’s time for a cupper!
Vi hadde vært helt klare, skiene smurt, støvler og gamasjer på, regningen betalt. Nå var det bare å trekke en ny betalingsfullmakt ut av esken og føre på «a cupper».
Barometertrykket hadde riktignok steget, men det blåste friskt, og stadige snøbyger gjorde sitt for sikten. I det uoversiktlige terrenget frem til neste hytte ville det være lett å gå feil eller havne utfor en skavl. Utover dagen skulle været bli bedre, men det var det selvsagt ikke så lett å vite fra morgenen av. Vi la ekstra ved i ovnen og byttet ut skistøvler med tøfler.
Denne dagen fikk jeg gleden av å overraske meg selv ved, i stedet for å plukke frem nok en årbok, å trekke Arnulf Øverland: Dikt i utvalg ut av hyllen. Senere kom også Jakob Sande frem, og det ble en ny opplevelse for meg å lese dikt på en mer uforpliktende måte: Følelsen av at jeg som leser må fare varsomt frem og smake på hvert et ord fordi det har vært veid på gullvekt vek tilbake for god, gammeldags leseglede – og jeg slapp å rekke opp hånden for å presse frem en mer eller mindre dypsindig tolkning, det var nok å la ordene få virke. Senere fant jeg ut at jeg led av en ganske kraftig muskkabstinens, den ble kurert med barokkmusikk og, i skrivende sund, Jan Garbarek.
Det har vært stille på Hovatn i dag, jeg tror alle er lei av å sitte værfaste. Dette er fjerde dag på seks dager, og de dagene vi har gått har startet med et skal/skal-ikke. Værmelding halv ni, det er heldigvis radiodekning her. Nå har vi forøvrig spist oss igjennom alt hva STF har å by på av mat, i dag ble det havregrøt og knekkebrød med oppvarmet/tint makrell i tomat til frokost, fiskesuppe med sardiner til lunsj, lapskaus med buljong og ekstra erter/gulrøtter til middag og lapper til dessert. Om vi ikke kommer oss på ski snart, blir vi vel snart supersized alle som én her.
Overskriften røper det meste om hvordan denne dagen skulle fortone seg, det varslede uværet raste godt rundt hytteveggene da vi sto opp i halv syv-tiden. Barometeret hadde falt med 13 hPa, og sikten var i praksis null; én etter én kom vi tilbake fra toalettet seende ut som snømenn/-kvinner.
Som de tidligere værfaste dagene ble denne en rolig affære, det er ikke mye vi kan gjøre med været og terrenget i dette området er ganske så uoversiktlig, selv i finvær; turen hadde vel vært mer enn guffen, selv med kvisting. I løpet av disse værfaste dagene har nok de fleste av oss lært mer enn vi trodde vi noen gang skulle komme til å gjøre om heiområdene vi befinner oss i, utvalget av lesestoff er noe begrenset. Selv fant jeg mye glede i å lese et eksemplar av 1945-utgaven av Stavanger Turistforenings årbok, med flere tidsvitnemål om livet i heiene under tysk okkupasjon, enten man var på flukt fra Gestapo eller fra hverdagsåket, slik vi er nå. Særlig sterkt var et stykke skrevet av en mann som hadde sittet i en konsentrasjonsleir under krigen og holdt seg oppe ved tanken på fjellet og friluftslivet.
Videre utgjorde årboken fra 1991 et sterkt inntrykk av å være en brennende aktuell bok, trass i at den var skrevet for 23 år siden. Boken bærer tittelen «Fjellet i fare?» og tar for seg de negative sidene ved menneskets stadig akselererende utnyttelse av og endringer i naturen, fra alpinanlegg via drivhuseffekt og sur nedbør til hytte- og kraftutbygging, samt den dagsaktuelle problemstillingen rundt motorisert ferdsel i utmark. Her kunne også Conrad stemme i med rapport fra Island, der hyttene nå er mye brukt til sanseløs festing etter det ble lettere å nå dem med snøskuter. En annen bok, Epoke (2010), tar for seg en del av de samme problemstillingene dels ved hjelp av naturfoto.
Utover lesingen har Anders fått med seg et par OL-øvelser (det er altså OL i Sotsji, Russland), og vi har kranglet med en ovn som ikke brenner så godt med den vinden vi har nå. Dette siste førte på et punkt til at vi bygget inn området rundt ovnen ved hjelp av dyner, madrasser, yttertøy, tepper og soveposer. På denne måten får vi et mindre volum å varme opp, og vi stopper noe av den trekken som feier gjennom rommet i de kraftigste vindkastene. Ellers har vi ført logg over lufttrykket, og det ser i alle fall ut til å stige, om enn langsomt. Vi får lytte på radio kl. 20:30 og krysse fingrene for en god melding.
Jeg må medgi at jeg synes turen til Haukeli begynner å ta litt tid, hittil har vi ikke kunnet gå mer enn tre dager i strekk uten å sitte værfast. Samtidig er det dobbelt godt: For det første ville jeg ikke kose meg på tur om jeg var ute i det været som er nå, og for det andre synker det mer og mer inn, ikke bare intellektuelt, at denne turen vel så mye som en tur, er en tilstand. Dette siste avspeiler seg i at jeg nå tenker på om jeg kan legge opp en noe enklere rute rundt/over Hardangervidda, og at jeg egentlig ikke bryr meg så fryktelig mye om jeg faktisk kommer til Nordkapp på 120 dager – det går ikke å tenke på dét – så mye som jeg bryr meg om å være tilstede i det som skjer akkurat nå, og å nyte det å være på tur. Jeg er glad for at vi har følge av Hillary og Conrad, både sosialt og «faglig».
Ellers må man kanskje nevne noen ord om avtredet på stedet: Det er nemlig åpent i bunnen bak, og med denne åpningen lagelig plassert midt i vindøyet skapes en ganske kraftig «skorstenseffekt», som gjør at man først må grave åpningen fri for fokksnø før man setter seg. Dernest må man sørge for å senke hvert stykke toalettpapir med en snøball for å hindre at det kommer i retur, før man endelig tørker hele bakenden nøye, siden etter endt ærend er nøye pakket inn i fokksnø. En av de fire som er her fikk seg da også en overraskelse da han forsøkte å tømme skyllevannsbøtten ned i hullet. For å si det slik: Nå er hele toalettrommet nyvasket…
Det var en lys morgen med lite vind, og alle fire gledet seg til tur. Like før avreise slo imidlertid været om, og det var ikke lenger mulig å se uthuset i all snøføyken. Vi satte oss rundt ovnen og ventet. Etter en stund snudde været tilbake igjen, og vi la avsted under tvil, bestemte på å evaluere etter én og to timer.
Vi fikk noen byger med snø og vind, men det ble etterhvert lenger mellom dem, og vi bestemte oss for å fortsette til Hovatn. På et tidspunkt møtte vi på kraftverkets folk, og de kunne fortelle at isen på Blåsjø var trygg, med mye sprekker i randsonen. Værmelding hadde de også hørt, vinden skulle øke på igjen. Det var utrolig vakkert å komme ut gjennom den trange løften som førte oss ut på en nedtappet blåsjø. Været skiftet konstant rundt oss, fra nesten null sikt til klart med en blek, sløret sol som gjorde at vi kastet lange skygger innover den snødekte kjempesjøen.
Da vi i stram overrett kom frem til den andre bredden ventet litt mer utfordrende skiløping for å komme seg opp, og flere var på vei ned i sprekker i isen. Videre var terrenget svært kupert og rotete, og vi var glade for å ha en rutinert navigasjonsinstruktør ved kompasset. I det flate lyset ramlet denne også ned snaut to meter utfor en skavl, det gikk heldigvis bra. Andre ganger var det nære på for flere av oss, men til slutt så vi Hovatnet og hytten. Hele vindfanget var pakket med snø, og det tok litt tid å få ut alt. Det siste stykket hade tatt mye tid, så det ble en tidlig kveld; radioen bekreftet værmeldingen vi hadde hørt tidligere på dagen, og det blåste kraftig opp like før leggetid.
Kvelden før kunne barometeret gi oss gode nyheter: Trykket steg, og da natt ble til dag hadde vinden stilnet og vi så langt i alle retninger. Anders og jeg la først avgårde over vannet, men det var tungt å gå i den dype nysnøen. Etter en halvgått tur ble vi tatt igjen av de som gikk i sporene våre, og vi gikk som et følge på fire hvor vi fikk demonstrert en del av navigeringsknepene vi lærte da vi satt værfast.
På forhånd hadde vi sett ut en mulig snarvei opp til Hovatn, så tre kilometer fra Storsteinen tok vi farvel med reisefølget og la oss på en østlig kurs. Da vi kom frem til dalen vi skulle opp, stoppet vi. Tåken lå tett, og med det nylige snø- og vindværet var det grunn til å tro at skredfaren var stor; vi hadde allerede fått en advarsel tidligere på dagen i form av drønn i snøen. Vi snudde.
Med spor hele veien frem, gikk det raskt, og da vi kom frem til Storsteinen var det fyr i ovnen og tilbud om varm drikke. Like etter vi ankom tok vinden seg opp igjen, og vi var ekstra glade for å ha snudd.
I dag har formen vært fin, men jeg merker at det har knytt seg litt i nakken, håper det går over. Den ene personen som har vandret innover her før oss tilbrakte fem netter her, alene. Lurer på hvordan jeg hadde taklet det…