Med turens hittil beste værmelding gjorde vi nok et forsøk på en tidlig start, og allerede da jeg var ute i et nøddvendig ærend noen minutter over seks, forstod jeg at vi hadde en fin dag i vente. Det var en lyseblå og stille morgen. Helt stille. Vinterstille. Jeg måtte stoppe opp og ta av meg luen: Ja, det var virkelig helt stille, og i horisonten begynte det første tegnet til blått morgenlys å tegne fjellene i silhuett.

Skivær, endelig

Klokken 07:54 var vi klare til avmarsj, og vi la avsted over vannet. Snøen gav etter for hvert steg og rakk oss ofte ankelhøyt. Vi bestemte raskt at følgets gutter/menn skulle rotere på sportråkkingsoppgaven hvert 20. minutt, det tok godt på å gå i front. Stigningen var tøff, men vi gjorde god fremgang trass i føret.

På vei over nok en høyde

Da vi nærmet oss de lange utforkjøringene gikk farten drastisk ned, vi kom inn i en rotete fjelldal hvor vinden hadde herjet hardt. Føret var riktignok bedre her som snøen var helt hardpakket, men siden vindretningen nå har vært konstant i mer enn en måned, var det en sann labyrint av flere meter høye skavler. Conrad loset oss trygt igjennom (med en del turer tilbake langs egne spor), og etter en stund kunne vi skli forsiktig utfor.

Trygg på navigasjon

Nede i lavlandet lå snøen mer enn ankelhøy, og vi begynte å bli slitne. Min siste 20-minutters brøyteøkt gikk opp et trangt skar der vi tilsammen vant 150 høydemøter, mye i travers, og jeg måtte virkelig jobbe for å holde det gående. Vel oppe var vi klare for det som på kartet så ganske krevende ut: En bratt utforkjøring gjennom skogen. De NPL-bloggene jeg har lest omtaler gjerne denne bakken, da helst med adjektiver som «interessant», «spennende», «artig» og liknende. Jeg kan skrive under på alt det, men jeg kan tilføye at kartet ikke lyver om terrenget, samt at det ikke nødvendigvis er veldig lett å finne beste vei ned mellom alle trærne.

Mens vi holdt på med dette, fullt konsentrert, skiftet lyset umerkelig rundt oss, konturene ble svakere, og vi ble pakket inn i et svakt skjær av blått, pyntet med lette snøfnugg. Nede på flaten satte vi opp farten og tok ut kurs rett mot hytten. Alle var glade for å se den, og min rygg var svært fornøyd med å slippe de 30 kiloene som hadde sittet der mer eller mindre sammenhengende i 5 timer og 50 minutter (vi hadde i alt 20 minutter pause).

Vi fikk det raskt varmt (bygningen er fra 2001), og da jeg var ferdig med å grave frem doen, var det varm sjokolade og fiskesuppe klart inne. Det ble en kort kveld.