Dag 17: Værfast på Krossvatn

Så var den her, dagen for den lengste etappen så langt. Etter å ha skrudd av alarmen ble jeg liggende et lite øyeblikk og lytte etter vind før jeg dro ned glidelåsen i soveposen og satte mine nakne føtter ned på det kalde plankegulvet. En smule fortumlet, klokken hadde såvidt passert seks, vred jeg på bryteren til solcellelyset og begynte med påkledningen. Ulltøy, sokker, ladder, vindbukse, gamasjer, «good morning» (det spraket allerede godt fra ovnen), jakke, lue, overtrekksvotter. Jeg hutret meg over tunet med snø til knes, og på vei tilbake måtte jeg smile: En enslig liten stjerne blunket blidt ned til meg gjennom et hull i skydekket, jeg gledet meg til tur.

Knekkebrød og havregrøt gikk ned, barometertrykket opp, og utenfor vinduet kom morgenens første bleklå skjær av lys. På samme tid kunne vi høre en altfor velkjent uling ta seg opp i pipen, og konturene av fjell i morgenlys ble stille pakket inn i en hvit sekk. Like ufortrødent fortsatte vi våre ritualer frem mot avreise. «15 minutes!» ropte en gammel soldat, jeg spente soveposen på sekken. Klokken åtte presis stod fire par ski og like mange sekker utenfor døren, alene. Deres eiere stod på andre siden av hytten og speidet langsmed en kompasskurs. Vi kunne såvidt skimte skyggen av en hammer, og vi kunne snu oss og se tilbake mot der vi kom fra dagen før: 200 meter ute av kurs, og vi hadde stått i fare for å gå utfor en 30 meter høy skavl med bart berg i bunnen – skremmende. Lyset var flatt og vinden sterk, så vi bestemte oss for å vente en dag.

Helt klar for avreise, forgjeves

Helt klar for avreise, forgjeves

På vei inn igjen kom jeg britene i forkjøpet:

I guess it’s time for a cupper?

Lattersalven ble avsluttet med den minst like erkebritiske replikken:

Oh well, I’ll put the kettle on.

Dagen bød på mer av «det vanlige»: Årbøker, knekkebrød, naturbøker, kjeks, gamle «Fjell og vidde», kaffe, osv. Været bedret seg utover dagen, og, brakkesyke som vi var, speidet vi lengselsfullt utover og noterte en liten sier hver gang en ny knaus kom til syne. Samtidig fikk vi en påminnelse om det flate lysets farer da vi oppdaget at det i hovedsak var stupbratt ned til innsjøen nedenfor hytten, det hadde sett flatt ut da vi sto der og lurte på om vi skulle gå.

På leting etter den forgjettede dekning

På leting etter den forgjettede dekning

Inspirert av en lapp på veggen med lovnader om dekning på en topp i nærheten, la Anders og jeg inn en melding til våre respektive koner på telefonene før vi spente på oss skiene. Det var deilig å gå uten sekk, og vi gledet oss over å komme ut, selv om dekningen nok var forbeholdt NetCom-abonnenter, om noen. Etterhvert ble det surt å stå der oppe, og vi søkte ned igjen, forsøkte å finne en annen vei enn den vi kom opp. Etter å ha møtt på stup etter stup, var vi snart tilbake ved gamle spor, og vi tuslet ned til knekkebrødene og nok en kopp kaffe.

Jeg har begynt å miste tellingen over hvor mange dager jeg har sittet værfast…

Comments are Disabled