Posts Tagged: værfast

Dag 30: Værfast på Bjordalsbu

Å krysse fingrene for god sikt hadde liten effekt på værgudene, men det visste ikke jeg da jeg hoppet ut av sengen kl 06:00 og hev på meg fillene. Stoppet et øyeblikk, ingen uling i pipen, godt. Alt var klart kvelden i forveien, så jeg fosset frem mot avreise, klar for en lang etappe. Overraskelsen var stor da utgangsdøren ble revet ut av hendene på meg og blåste opp med et brak. Der jeg dagen før kunne se en lang rekke av kvist i retning Breistølen, kunne jeg nå såvidt skimte én eneste. Jeg gjorde allikevel alt klart, men jeg så at det ikke var håp for å nå Sulebu i dette været. Avreisen ble utsatt til 08:30 for å se hvilken vei været utviklet seg, og da vinden økte på og barometertrykket sank kom jeg på et britisk munnhell:

Oh well, I’ll put the kettle on

Som sagt, så gjort. Grønn te; takk,  depot-sjef!

Det står en kvist like bak skiltet...

Det står en kvist like bak skiltet…

Utover dagen ankom to dansker med hver sin pulk, de hadde startet fra Breistølen i går og teltet på veien. Tøft å dra pulk opp her i dette været… De var nok glade for å komme inn, etter at glidelåsen på en av soveposene hadde blitt ødelagt (de klarte å reparere den). Det var hyggelig å få selskap, og det hjelper på min egen motivasjon å forklare hva det er jeg holder på med.

Når jeg allikevel satt værfast, kunne jeg også gå over ruten videre mot Otta på nytt, og etter en times leting og finregning kom jeg opp med en ny plan, som sparer meg for en masse trasking på vei. Da gjenstår det vel bare å se planen males til grus i møtet med realitetene, det skal overraske meg stort om jeg når Otta på lørdag. Særlig fordi jeg har kommet frem til at jeg tar for få bilder og derfor er nødt til å gå saktere og stoppe oftere…

Comments are Disabled

Dag 17: Værfast på Krossvatn

Så var den her, dagen for den lengste etappen så langt. Etter å ha skrudd av alarmen ble jeg liggende et lite øyeblikk og lytte etter vind før jeg dro ned glidelåsen i soveposen og satte mine nakne føtter ned på det kalde plankegulvet. En smule fortumlet, klokken hadde såvidt passert seks, vred jeg på bryteren til solcellelyset og begynte med påkledningen. Ulltøy, sokker, ladder, vindbukse, gamasjer, «good morning» (det spraket allerede godt fra ovnen), jakke, lue, overtrekksvotter. Jeg hutret meg over tunet med snø til knes, og på vei tilbake måtte jeg smile: En enslig liten stjerne blunket blidt ned til meg gjennom et hull i skydekket, jeg gledet meg til tur.

Knekkebrød og havregrøt gikk ned, barometertrykket opp, og utenfor vinduet kom morgenens første bleklå skjær av lys. På samme tid kunne vi høre en altfor velkjent uling ta seg opp i pipen, og konturene av fjell i morgenlys ble stille pakket inn i en hvit sekk. Like ufortrødent fortsatte vi våre ritualer frem mot avreise. «15 minutes!» ropte en gammel soldat, jeg spente soveposen på sekken. Klokken åtte presis stod fire par ski og like mange sekker utenfor døren, alene. Deres eiere stod på andre siden av hytten og speidet langsmed en kompasskurs. Vi kunne såvidt skimte skyggen av en hammer, og vi kunne snu oss og se tilbake mot der vi kom fra dagen før: 200 meter ute av kurs, og vi hadde stått i fare for å gå utfor en 30 meter høy skavl med bart berg i bunnen – skremmende. Lyset var flatt og vinden sterk, så vi bestemte oss for å vente en dag.

Helt klar for avreise, forgjeves

Helt klar for avreise, forgjeves

På vei inn igjen kom jeg britene i forkjøpet:

I guess it’s time for a cupper?

Lattersalven ble avsluttet med den minst like erkebritiske replikken:

Oh well, I’ll put the kettle on.

Dagen bød på mer av «det vanlige»: Årbøker, knekkebrød, naturbøker, kjeks, gamle «Fjell og vidde», kaffe, osv. Været bedret seg utover dagen, og, brakkesyke som vi var, speidet vi lengselsfullt utover og noterte en liten sier hver gang en ny knaus kom til syne. Samtidig fikk vi en påminnelse om det flate lysets farer da vi oppdaget at det i hovedsak var stupbratt ned til innsjøen nedenfor hytten, det hadde sett flatt ut da vi sto der og lurte på om vi skulle gå.

På leting etter den forgjettede dekning

På leting etter den forgjettede dekning

Inspirert av en lapp på veggen med lovnader om dekning på en topp i nærheten, la Anders og jeg inn en melding til våre respektive koner på telefonene før vi spente på oss skiene. Det var deilig å gå uten sekk, og vi gledet oss over å komme ut, selv om dekningen nok var forbeholdt NetCom-abonnenter, om noen. Etterhvert ble det surt å stå der oppe, og vi søkte ned igjen, forsøkte å finne en annen vei enn den vi kom opp. Etter å ha møtt på stup etter stup, var vi snart tilbake ved gamle spor, og vi tuslet ned til knekkebrødene og nok en kopp kaffe.

Jeg har begynt å miste tellingen over hvor mange dager jeg har sittet værfast…

Comments are Disabled

Dag 15: Nok en værfast dag på Hovatn

Denne morgenen var det ikke nødvendig å se på barometeret: Til tross for at soverommet vendte vekk fra vinden og var pakket inn i fokksnø på alle kanter, både ulte og knaket det nok i veggene til at jeg forsto at stemmen fra Meterologisk Institutt hadde fått rett i sine dystre spådommer fra kvelden før.

Fjellet i Sør-Norge: Sterk kuling, liten storm utsatte steder; snø, etterhvert snøbyger.

Fordelen med slikt vær er at vi unngår det våre polfarervenner i går betegnet som en «fifty/fifty-situation», i dag lød bedømmingen som følger: «Not even a discussion point.» Toalettet var vekselsvis innenfor og utenfor sikt, og noen tok med seg en skistav på vei ut, til støtte mot vinden. Og sånn går no dagan…

Frisk tur ut med skyllevannsbøtten

Frisk tur ut med skyllevannsbøtten

Anders sender spot-melding (avstand: ca 7 meter, toalettet skulle vært synlig i bakgrunnen)

Anders sender spot-melding (avstand: ca 7 meter, toalettet skulle vært synlig i bakgrunnen)

I dag har jeg gjort en innsats på hygienefronten, med en litt grundigere vask, trimming av barten ved hjelp av Leatherman og speilkompass, samt undertøysvask. Det er utrolig hvor mye piggere man kjenner seg etter en vask! Inspirert og full av positiv energi fylte jeg alle smeltekjeler og bøtter med snø og børstet gulvet i hele hytten. Hillary har kokt håndklær og gjort en skikkelig ryddejobb, så nå kan kanskje Kongen komme på middag her i kveld.

Slik slipper man å få makrell i tomat i barten

Slik slipper man å få makrell i tomat i barten

Dagens lesning har forstret mye turinspirasjon, og jeg gleder meg både til fortsettelsen og til sommerens trasking.

Comments are Disabled

Dag 14: Fortsatt værfast på Hovatn

Om man først skal sitte værfast, er ikke briter de verste å gjøre det sammen med:

Do you know what? It’s time for a cupper!

Vi hadde vært helt klare, skiene smurt, støvler og gamasjer på, regningen betalt. Nå var det bare å trekke en ny betalingsfullmakt ut av esken og føre på «a cupper».

Her er vi, fremdeles

Her er vi, fremdeles

Barometertrykket hadde riktignok steget, men det blåste friskt, og stadige snøbyger gjorde sitt for sikten. I det uoversiktlige terrenget frem til neste hytte ville det være lett å gå feil eller havne utfor en skavl. Utover dagen skulle været bli bedre, men det var det selvsagt ikke så lett å vite fra morgenen av. Vi la ekstra ved i ovnen og byttet ut skistøvler med tøfler.

Anders får tiden til å gå ved å lage snøengler

Anders får tiden til å gå ved å lage snøengler

Denne dagen fikk jeg gleden av å overraske meg selv ved, i stedet for å plukke frem nok en årbok, å trekke Arnulf Øverland: Dikt i utvalg ut av hyllen. Senere kom også Jakob Sande frem, og det ble en ny opplevelse for meg å lese dikt på en mer uforpliktende måte: Følelsen av at jeg som leser må fare varsomt frem og smake på hvert et ord fordi det har vært veid på gullvekt vek tilbake for god, gammeldags leseglede – og jeg slapp å rekke opp hånden for å presse frem en mer eller mindre dypsindig tolkning, det var nok å la ordene få virke. Senere fant jeg ut at jeg led av en ganske kraftig muskkabstinens, den ble kurert med barokkmusikk og, i skrivende sund, Jan Garbarek.

Detalj ute

Detalj ute

Det har vært stille på Hovatn i dag, jeg tror alle er lei av å sitte værfaste. Dette er fjerde dag på seks dager, og de dagene vi har gått har startet med et skal/skal-ikke. Værmelding halv ni, det er heldigvis radiodekning her. Nå har vi forøvrig spist oss igjennom alt hva STF har å by på av mat, i dag ble det havregrøt og knekkebrød med oppvarmet/tint makrell i tomat til frokost, fiskesuppe med sardiner til lunsj, lapskaus med buljong og ekstra erter/gulrøtter til middag og lapper til dessert. Om vi ikke kommer oss på ski snart, blir vi vel snart supersized alle som én her.

Stille stund

Stille stund

Comments are Disabled

Dag 13: Værfast på Hovatn

Overskriften røper det meste om hvordan denne dagen skulle fortone seg, det varslede uværet raste godt rundt hytteveggene da vi sto opp i halv syv-tiden. Barometeret hadde falt med 13 hPa, og sikten var i praksis null; én etter én kom vi tilbake fra toalettet seende ut som snømenn/-kvinner.

Som de tidligere værfaste dagene ble denne en rolig affære, det er ikke mye vi kan gjøre med været og terrenget i dette området er ganske så uoversiktlig, selv i finvær; turen hadde vel vært mer enn guffen, selv med kvisting. I løpet av disse værfaste dagene har nok de fleste av oss lært mer enn vi trodde vi noen gang skulle komme til å gjøre om heiområdene vi befinner oss i, utvalget av lesestoff er noe begrenset. Selv fant jeg mye glede i å lese et eksemplar av 1945-utgaven av Stavanger Turistforenings årbok, med flere tidsvitnemål om livet i heiene under tysk okkupasjon, enten man var på flukt fra Gestapo eller fra hverdagsåket, slik vi er nå. Særlig sterkt var et stykke skrevet av en mann som hadde sittet i en konsentrasjonsleir under krigen og holdt seg oppe ved tanken på fjellet og friluftslivet.

Videre utgjorde årboken fra 1991 et sterkt inntrykk av å være en brennende aktuell bok, trass i at den var skrevet for 23 år siden. Boken bærer tittelen «Fjellet i fare?» og tar for seg de negative sidene ved menneskets stadig akselererende utnyttelse av og endringer i naturen, fra alpinanlegg via drivhuseffekt og sur nedbør til hytte- og kraftutbygging, samt den dagsaktuelle problemstillingen rundt motorisert ferdsel i utmark. Her kunne også Conrad stemme i med rapport fra Island, der hyttene nå er mye brukt til sanseløs festing etter det ble lettere å nå dem med snøskuter. En annen bok, Epoke (2010), tar for seg en del av de samme problemstillingene dels ved hjelp av naturfoto.

Utover lesingen har Anders fått med seg et par OL-øvelser (det er altså OL i Sotsji, Russland), og vi har kranglet med en ovn som ikke brenner så godt med den vinden vi har nå. Dette siste førte på et punkt til at vi bygget inn området rundt ovnen ved hjelp av dyner, madrasser, yttertøy, tepper og soveposer. På denne måten får vi et mindre volum å varme opp, og vi stopper noe av den trekken som feier gjennom rommet i de kraftigste vindkastene. Ellers har vi ført logg over lufttrykket, og det ser i alle fall ut til å stige, om enn langsomt. Vi får lytte på radio kl. 20:30 og krysse fingrene for en god melding.

Vår lille "hule" for å holde på varmen

Vår lille «hule» for å holde på varmen

Jeg må medgi at jeg synes turen til Haukeli begynner å ta litt tid, hittil har vi ikke kunnet gå mer enn tre dager i strekk uten å sitte værfast. Samtidig er det dobbelt godt: For det første ville jeg ikke kose meg på tur om jeg var ute i det været som er nå, og for det andre synker det mer og mer inn, ikke bare intellektuelt, at denne turen vel så mye som en tur, er en tilstand. Dette siste avspeiler seg i at jeg nå tenker på om jeg kan legge opp en noe enklere rute rundt/over Hardangervidda, og at jeg egentlig ikke bryr meg så fryktelig mye om jeg faktisk kommer til Nordkapp på 120 dager – det går ikke å tenke på dét – så mye som jeg bryr meg om å være tilstede i det som skjer akkurat nå, og å nyte det å være på tur. Jeg er glad for at vi har følge av Hillary og Conrad, både sosialt og «faglig».

"Hulen" fra utsiden

«Hulen» fra utsiden

Ellers må man kanskje nevne noen ord om avtredet på stedet: Det er nemlig åpent i bunnen bak, og med denne åpningen lagelig plassert midt i vindøyet skapes en ganske kraftig «skorstenseffekt», som gjør at man først må grave åpningen fri for fokksnø før man setter seg. Dernest må man sørge for å senke hvert stykke toalettpapir med en snøball for å hindre at det kommer i retur, før man endelig tørker hele bakenden nøye, siden etter endt ærend er nøye pakket inn i fokksnø. En av de fire som er her fikk seg da også en overraskelse da han forsøkte å tømme skyllevannsbøtten ned i hullet. For å si det slik: Nå er hele toalettrommet nyvasket…

Comments are Disabled

Dag 10: Fortsatt værfast på Kringlevatn

Nok en dag med slumring, det ulte godt utenfor vinduet. Etter et kvarter dro jeg allikevel på meg gamasjene og satte kursen opp mot uthuset. Det vil si, jeg presset opp inngangsdøren og innså at jeg måtte frem med en spade. Etter en del graving og dagens første dobesøk ble det en rolig frokost, for været var like ille som dagen før.

Det ble en rolig dag, og vi fikk høre mange historier fra ekspedisjonslivet. Den medbrakte romanen ble lest ut, og mye av årbok 1960 og 2006 gikk samme vei. Pannekaker med nugatti til lunsj, utallige kopper kaffe.

Midt på dagen lettet været i noen minutter, det gir håp for morgendagen, er vi heldige kan jeg notere Hovatn som overskrift i morgen.

Været letter og vi kan se sikringsbua igjen

Været letter og vi kan se sikringsbua igjen

Comments are Disabled

Dag 9: Værfast på Kringlevatn

Dagen begynte ganske så normalt, med slumring og hustrig påkledning. Ute i stuen var det god fyr i ovnen, og våre engelske nyslåtte bekjentskaper var alt i gang med frokosten. Dobesøket var litt i overkant friskt, men vi turet frem mot avreise like ufortrødent. Magefølelsen murret litt med tanken på å gå i dette været, men Anders ville gjerne videre, så vi henvendte oss til de langt mer erfarne britene: «We’re not entirely confortable going in this weather, could we go together with you?» Det viste seg at heller ikke de likte tanken på å gå, og når noe slikt kommer fra en som bærer logoen til the International Polar Guide Association på jakken, er det verdt å lytte til.

Det viste seg utover dagen at disse folkene ikke bare hadde vært på begge polene (bl.a. første ekspedisjon siden Amundsen tur/retur Sydpolen uten etterforsyninger), de hadde vært der flere ganger. Sist med TV-konseptet «Walking with the wounded«, hvor mannen (Conrad) hadde ledet en gruppe krigsskadde britiske veteraner i et kappløp mot Sydpolen. Det ble en dag med mange spennende historier, te, kikking på været, leting etter radiodekning og ikke minst et gratis navigasjonskurs med en erfaren kursholder, hvor vi fikk god GPS-veiledning og tilbakemeldinger på rutevalget videre.

Lesing hører med på en hviledag

Lesing hører med på en hviledag

Jeg har fått en del gode råd i dag, og ikke minst har det vært godt å snakke om de reaksjonene jeg har hatt med noen som har vært på mang en langtur før, samt å høre om de tingene som kommer til å komme etterhvert. Nå føler jeg mer at dette kommer til å gå fint, samtidig som jeg ikke nødvendigvis bare ser frem til alle de mentale utfordringene jeg står overfor i tiden som kommer…

Comments are Disabled