Å krysse fingrene for god sikt hadde liten effekt på værgudene, men det visste ikke jeg da jeg hoppet ut av sengen kl 06:00 og hev på meg fillene. Stoppet et øyeblikk, ingen uling i pipen, godt. Alt var klart kvelden i forveien, så jeg fosset frem mot avreise, klar for en lang etappe. Overraskelsen var stor da utgangsdøren ble revet ut av hendene på meg og blåste opp med et brak. Der jeg dagen før kunne se en lang rekke av kvist i retning Breistølen, kunne jeg nå såvidt skimte én eneste. Jeg gjorde allikevel alt klart, men jeg så at det ikke var håp for å nå Sulebu i dette været. Avreisen ble utsatt til 08:30 for å se hvilken vei været utviklet seg, og da vinden økte på og barometertrykket sank kom jeg på et britisk munnhell:

Oh well, I’ll put the kettle on

Som sagt, så gjort. Grønn te; takk,  depot-sjef!

Det står en kvist like bak skiltet…

Utover dagen ankom to dansker med hver sin pulk, de hadde startet fra Breistølen i går og teltet på veien. Tøft å dra pulk opp her i dette været… De var nok glade for å komme inn, etter at glidelåsen på en av soveposene hadde blitt ødelagt (de klarte å reparere den). Det var hyggelig å få selskap, og det hjelper på min egen motivasjon å forklare hva det er jeg holder på med.

Når jeg allikevel satt værfast, kunne jeg også gå over ruten videre mot Otta på nytt, og etter en times leting og finregning kom jeg opp med en ny plan, som sparer meg for en masse trasking på vei. Da gjenstår det vel bare å se planen males til grus i møtet med realitetene, det skal overraske meg stort om jeg når Otta på lørdag. Særlig fordi jeg har kommet frem til at jeg tar for få bilder og derfor er nødt til å gå saktere og stoppe oftere…