Det piper i klokken, den er halv åtte og spør forledende: «Snooze?» Jeg klemmer inn knappen merken «Yes» og ruller tilbake på puten. Fem minutter senere gjentar det samme seg. Tredje gang, som i eventyrene, står jeg opp og trekker i ulltøyet. Gjennom morgenen fortsetter jeg å somle, gruer meg til å løfte dråget tilbake på såre skuldre.

Vi forlot Gaukhei lovlig sent, 10:20, og satte avsted innover flere lange vann. Det blåste friskt, og det var på grensen lite sikt. Her og der kom vi over områder med ferske etterlatenskaper etter reisdyr, og ved én anledning gikk vi på en hel flokk med 10-20 individer av Europas sørligste villreinstamme.

Utover dagen ble det mer vind og mindre sikt, ikke omvendt som vi håpet, og vi hadde total whiteout over de siste tre vannene. To av dem gikk vi overrett med kompass, men inn mot Øyuvsbu var det så tett at vi byttet ut frøken Silva med vår venn Garmin, som kunne fortelle oss at vi hadde 1,37 kilometer igjen. Med blikket klistret til den røde pilen nærmet vi oss raskt, og da det var litt mindre enn 250 meter igjen så vi skyggen av en hytte foran oss. Jeg la vekk GPS’en, og vi satte av sted, men etter ca 250 meter var det ingen hytte. Herr Garmin kom frem igjen og ville ha oss til å gå 150 meter rett til venstre. Han hadde rett.

Femti meter igjen

Vel fremme på tunet var vi glade for å ha kommet frem, det blåste kuling i kastene og sikten var under 100 meter. Den siden av hytten der døren nødvendigvis måtte befinne seg var begravet til taket, så vi tok spadene fatt for å finne ut hvor vi skulle grave. Etter en lang gravejobb utbrøt vi: «Shit!» Dette luktet ikke bra, vi hadde satt våre krefter inn på å grave opp dodøren! Gleden var dobbelt stor da det viste seg at det fantes en gjennomgang til hovedhytten herfra: Ikke bare slapp vi å lete etter en annen dør å grave frem, vi kunne også besøke toalettet i tøfler resten av oppholdet.

Vel utført gravejobb

Dag to av skituren hadde gått over all forventning, sekken var tung, men ikke så tung, og vi hadde tross alt nådd 16 km på 5 timer uten å trenge lunsj. Det virker fortsatt helt umulig å forestille seg at jeg skal gå helt til Nordkapp, men til Haukeliseter skal jeg i alle fall komme meg, så kan jeg lade opp til neste tur der.

I skrivende stund (dvs, da dagboken ble skrevet…) står Kveldsåpent på på radioen, jeg har funnet noen gram kokekaffe i et skap, og det feires behørig med én rute kokesjokolade. Snart kan jeg også ta av meg dunjakken (kl er 20:30). Værmeldingen er ikke like positiv: Liten storm i Rogaland, snø. I tillegg har vi en lengre etappe (20 km) i morgen. Vi får se an været og ta et døgn værfast om nødvendig, det skal løye mot kvelden.

Kartstudier

Øyuvsbu er forresten en veldig fin hytte, det er til og med solcellestrøm med downlights over kjøkkenbenken.

Som de eneste to gjestene på Ljosland fikk vi privilegiet av å bestemme når frokosten skulle serveres. Vi bestemte oss for halv åtte, og én og en halv time senere gav vi oss i vei oppover den bare asfalten, med skiene i hendene. Sekken var blytung, den veide nok opp mot 32 kilo.

De første kilometrene på ski gikk noenlunde lett, i et skuterspor langs en ubrøytet vei. Oppe ved Langevatn tok vi en liten tenkepause, for det var blitt sagt at isen kunne være utrygg, men at vi kunne gå om der var kjørt med skuter. Skutersporet gikk ut på vannet like ved demningen, men vi bestemte oss for å gå rundt; jeg trives særdeles dårlig med å gå på regulerte vann like ved demninger, der er det ofte en vanntunnel, og iskartene til NVE er farget rødt på akkurat dette stedet. Langevatn var tappet ned med rundt 15 meter, og det var store sprekker der isen hadde lagt seg til rette på bunnen i randsonen.

Etter å ha tråklet oss langs land, over sprekker og mellom trær, i en drøy time, så vi med ett at på andre siden av viken vi var på vei rundt ville vi få problemer med å holde oss på tørt land, det var svært bratt og mye oppsprukket is. Vi rådslo en stund, og så begav vi oss over en liten vik, med ispigger og tau lett tilgjengelig. Det gikk heldigvis bra, og de påfølgende vannene var både mindre og høyereliggende, så der følte vi oss tryggere.

Lunsjen ble inntatt bak en stein, og snart begynte jeg virkelig å kjenne at sekken var tung. Frem mot Gaukhei måtte jeg lenger og lenger ned i kjelleren etter krefter – og i dag gikk vi bare 15 kilometer… Det er vel ofte slik den første dagen man bærer tung sekk, så vi får håpe på bedre tider. Vel fremme gikk det i de vanlige hyttesysler: Fyring, snøsmelting, ved og mat.

Vel fremme ved Gaukhei etter syv timer på ski

Jeg har tenkt litt for mye i dag. En ellers grei etappe har blitt preget av tanken på alt som ligger foran meg: Hvor mange lunsjer blir som denne, med null utsikt og fokksnø i maten? Hvor ofte må jeg dra på meg stivfrosne overtrekksvotter, eller grave frem en do? Hvor mange dager må jeg være så utrolig sliten som i dag? Vil jeg i det hele tatt komme meg helt frem, til Nordkapp?

Frem, det er til Øyuvsbu, det. I morgen. Da får man tenke på i overimorgen.