Så var den plutselig her, avreisedagen. Jeg fikk en liten prøvesmak før jeg gikk og la meg, det fikk holde med den første timen. Fem timer senere ringte klokken, men jeg nølte noen sekunder før jeg sto opp: Det blir lenge til jeg står opp fra min egen seng igjen. Klokken syv bar jeg sykkelen opp fra kjelleren, og idet jeg satte sekken på gårdsplassen stoppet en maxitaxi oppe ved postkassene. Det måtte bli en slik for å få med alt, og den kunne senest bestilles til ti over syv på grunn av alle skolebarna som skal skysses hver morgen. Jeg vred nøkkelen om i låsen, og på vei opp bakken måtte jeg snu meg en siste gang før jeg steg inn i bilen. Fire måneder til neste gang jeg er hjemme…

Ti minutter senere og tre hundrede riksdaler fattigere stod jeg under et bladløst tre i enden av drosjeholdeplassen og organiserte meg. En time til toget skulle gå. Jeg tok en sekk på ryggen, den andre på magen, ski og sko i én hånd, sykkelen i den andre. Inne i avgangshallen gikk jeg bort til skranken for å hente ut billetter til meg og sykkelen. En av betjentene kom bort og stilte seg opp ved siden av meg. Han ville vite hva i alle dager jeg skulle med både sykkel og ski, og det i fjellbekledning. Reaksjonen på svaret var like morsom som den var overraskende, jeg ble dirigert rundt og avfotografert mens overøst med interesserte spørsmål. De andre passasjerene strakk hals.

Flere hadde spørsmål å stille, og ventetiden gikk fort. Jeg bukserte all bagasjen rundt bygget, over en gangbru, ned og opp av trapper under sporet. Begynte å få taket på det. Med avisen og diverse annet lesestoff, samt vann og mat, var alt duket for en god tur nedover. Jeg fikk ikke lest så mye, men ble sittende og se ut av vinduet, fylt av forventning og spenning, det var vanskelig å konsentrere seg om lesingen.

Vel fremme i hovedstaden surret jeg skiene fast på sykkelen, slo av en prat med noen som stoppet og spurte, og gav meg i vei i retning av sjåførens residens. Nevnte sjåfør satt fast i et møte, så jeg fikk et par timers opphold i reisen i lenestolen hans.

Etter en liten innsats for å grave frem en nedsnødd Ford Focus satte vi avgårde sørover langs E18. Først klokken ett var vi endelig fremme på Grimestad, hvor det brant godt på peisen, og hvor Edith gav oss en varm velkomst med nybakt brød. Tusen takk!

Tyve timer etter at jeg sto opp, krabbet jeg opp i den oppredde sengen og sank ned i dyp søvn. Morgendagens plan om tidlig avreise var byttet ut med en litt langsommere variant, ikke minst på grunn av varsel om kuling og sludd på Lindesnes.