Se oftere mot nord.
Gå mot vinden, du får rødere kinn.
Finn den ulendte stien. Hold den.
Den er kortere.
Nord er best.
Vinterens flammehimmel,
sommernattens solmirakel.
Gå mot vinden. Klyv berg.
Se mot nord.
Oftere.
Det er langt dette landet.
Det meste er nord.— Rolf Jakobsen
Det er lett å ty til store ord når man skal offentliggjøre noe slikt, men jeg tror jeg lar Jakobsen si det for meg. Den første dagen i februar 2014 forlater jeg Lindesnes fyr med kurs mot nord, og går alt vel, står jeg noen måneder senere igjen ved havet og ser mot nord, denne gangen med fastlandet bak meg og hav helt til Nordpolen.
Uansett hvor turen ender, og når, er jeg temmelig sikker på at våren 2014 kommer til å bli en av de jeg husker aller best; det er i seg selv en seier at jeg har enveisbillett sørover og alt i orden for et firemåneders avbrekk fra hverdagen, at det faktisk blir noe av. Mange jeg har snakket med har vært veldig opptatt av hva som vil være vanskelig, tungt, tøft, røft eller skummelt, men jeg skal da slett ikke på noen ekspedisjon: Først skal jeg sykle to dager gjennom det vinterlige Sørlandet, så skal jeg på en drøy ukes guttetur i Setesdalsheiene med en kamerat. Deretter er jeg så heldig å få gå over Hardangervidda i midten av februar, til min kone som venter meg på Finse, og så videre.
Jeg drar på tur for å kose meg ute i hundre dager, og så får man overlate til andre å være først, raskest, sterkest, tøffest, kaldest og så videre. Forskjellen fra en vanlig fjelltur blir først og fremst at jeg ikke reiser hjem hvis været er surt over lengre tid, og at jeg ikke tar bussen når det er litt landevei som skiller to fine områder. I tillegg må jeg passe litt bedre på kroppen min når jeg ikke skal hjem igjen etter to uker, men må holde det gående betydelig lengre. For å oppsummere med en klisjé: Mitt største ønske for turen er at jeg vil fortsette å glede meg like mye over å være på tur helt til jeg står på Nordkapp.
For min egen sikkerhet og for de som venter på meg hjemme, skal jeg ha med meg en «spot-sender» som jeg kan bruke til å si fra hvor jeg er og at alt er i orden med meg, eventuelt be om hjelp. Etterhvert som oppdateringene kommer inn, vil ruten jeg tar komme til syne i kartet på siden som heter «min posisjon under NPL«.
Dersom det en dag ikke kommer en oppdatering, kan det fortsatt hende at jeg har det bra: Hvis jeg f.eks. har snakket med Fruen på telefon eller har hviledag, er det ikke sikkert at jeg sender inn ny posisjon. Videre er ikke påliteligheten til Spot 100%, og det er ikke mulig for meg å vite sikkert om meldingen jeg ville sende faktisk kom frem.
I tillegg til posisjonsloggen vil jeg forsøke å oppdatere bloggen når jeg har mulighet til det (dekning eller tilgang på en PC), forhåpentligvis med i alle fall noen bilder i blant.
Halve moroa med tur er å lese kart, og jeg har drømt meg fra Lindesnes til Nordkapp utallige ganger det siste året, ikke minst for å kunne ha tro på at det vil la seg gjennomføre, som oftest på ut.no-kartet.
Ved avreise er skissen for etappene slik:
Jeg bruker mye det jeg har fra før av turting – utstyrsfokuset i friluftsblader og sportsbutikker er forståelig ut fra kjøpmennenes perspektiv, men gir allikevel en litt vond smak i munnen. Hvorfor må vi kjøpe så mye for å kunne gå på tur? Blir turen bedre at vi bærer med oss det ene fremfor det andre? Er det ikke litt ironisk at når vi med ærefrykt trår inn i den veldige naturen og legger vekt på sporløs ferdsel, naturvern, stillhet, rom for refleksjon og så videre, så forbruker vi fritidsutstyr for millioner av kroner og produserer et berg av miljøfiendtlig avfall med det samme?
Selvfølgelig er noe av det jeg har med nytt, ikke minst siden jeg til nå stort sett har brukt ting jeg hadde med meg da jeg flyttet hjemmefra for halvannet tiår siden: En rundt 20 år gammel anorakk med matchende bomullsbukse er for anledningen byttet ut med skalltøy kjøpt på salg (slik at jeg slipper å måtte bære på regntøy), og jeg har fått ny sovepose til jul og kjøpt et vanntett trekk til den. I tillegg kommer en del småting som litt nytt undertøy, dunjakke, en kjele til erstatning for en som gikk i stykker på kanotur, oppfriskning av førstehjelpskrinet, etc. Så vi får kanskje overlate til den som selv er uten synd å kaste den første sten (i glasshus)…