Varde ved parkeringsplassen

Sist tur gikk sørover, for plutselig har Trondheim blitt hjemstedet igjen – selv om jeg ikke studerer mer. Tursekken havnet i bagasjerommet, «Norges topper over 2000 meter» i passasjersetet, og på Støren havnet seks bokser voksenbrus og en pose friterte potetflak med salt i en pose på gulvet bak førersetet. Vel fremme på Hjerkinn så jeg skiltet til «Viewpoint Snøhetta», og i og med at jeg ikke hadde bedre å foreta meg i påvente av turfølge, svingte jeg oppom. Her fikk jeg gleden av å beskue en parkeringsplass med toalett, samt en mobilmast, idet jeg kunne konstatere at tre kilometer løping for å rekke solnedgang og retur innen turfølget ankom ble litt vel optimistisk. Det ble med noen bilder av varden på høyden over parkeringsplassen.

Vel fremme på Hjerkinnhus vandrerhjem ankom jeg samtidig med Anders. Vi sjekket inn og studerte 1:25.000-kartene turinformasjonen i Oslo hadde disket opp med; de var nok noe mer oppdaterte enn mine gamle kart. Oppholdet brakte tilbake mange minner for tidligere kanonkommandør Østen, som også dro kjensel på enkelte av innslagene i frokosten morgenen etter, som at rødbetene fortsatt ble servert i samme skål og sto på samme plass i den gamle messen. Shuttlebussene sto klare da vi kom ut, og det var godt med folk som hadde tenkt seg innover i fjellet denne dagen – værvarselet var temmelig bra.

På vei opp uren på Storstygge Svånåtind

Å gå i kø er ikke noen favoritt for noen av oss, så vi pustet lettet ut da alle andre – som forventet – travet i retning Snøhetta. Vi la innover stien mot Åmotdalshytta, med håp om å finne en brukbar teltplass i nærheten av foten av Storstygge Svånåtind, dagens mål. På veien møtte vi på en familie som teltet ute på en slette, og de kunne fortelle oss at de hadde hørt at det ikke skulle være noen teltplasser lenger inn. I tillegg hadde det begynt å regne. Heldigvis skal det mer til for å ta motet fra glade gutter, og snart lempet vi sekkene inn i det Lille Runde Røde ved utløpet av navnløst vann 1500; en perfekt teltplass – til og med steiner dandert som benker og bord.

Et par spreke fjellgeiter passerte leiren mens vi spiste lunsj, og vi fulgte godt med for å få en indikasjon på hvor dypt og langt vi måtte vade, mens vi tygde brød og pakket dagstursekker. Ikke lenge etter stod vi selv ved elvekanten og brettet opp buksene. Anders valgte barbenten, mens jeg som vanlig satte min lit til Ulvang. På de glatte stenene i brevannet angret jeg ikke på det. Etter badet bar det oppover noen slake sva og inn i uren over, med tåken liggende som en irriterende dott rundt toppunktet. Ettersom vi vant høydemeter fikk vi imidlertid et nydelig skue bak oss, mot Langvasstind, Larstind og Vesttoppen på Snøhetta, som alle steg frem av tåken nå og da.

Storstyggen så vi pent lite til, og snart var vi omsluttet av tåke. Etter å ha lest på sidene til DNT at dette skulle være en krevende tur, ble speilrefleksen pakket ned idet klyvingen tok til, og vi tok oss oppover eggen i spenning. Her og der kom vi ut til stupet, og av og til var skyene under oss så lette at vi så helt ned i brebotnen, men det ble aldri utsatt eller vanskelig. Plutselig var vi oppe. Turen var greiere enn vi hadde sett for oss (men hadde fortsatt ikke vært noen favoritt om det hadde vært våtere i været). Varden stod bare noen meter fra kanten, og der traff vi igjen fjellgeitene fra tidligere på turen, i ferd med å pakke ned lunsjen og åle seg inn i de våte trøyene sine.

En kort prat senere styrte vårt nyslåtte bekjentskap tilbake i den retningen de hadde kommet – regnet var på vei – mens vi slo oss ned for en andre lunsj i tåkehavet. Vi håpet vel kanskje at det skulle lette, om ikke annet litt… Det håpet var forgjeves, og det begynte å yre idet vi begav oss ned på baksiden av fjellet med kompasskurs mot et skar vi så på kartet. Etter en stund kom vi under skyene og kunne konstatere at vi hadde tatt rett vei ned gjennom den grå grøten. Uren bratnet til, og det var til tider både glatt og løst, så farten var ikke allverdens stor nedover. Dalen tilbake langs Svånåvatnet var heldigvis litt lettere å gå, selv om det var urete og glatt her også – det regnet jevnt. I dalen her fant vi flere gamle T’er og enkelte varder, så det var tydelig at det hadde gått en rute her tidligere, og vi så også spor etter to andre som så ut til å ha gått her noen dager før oss. Ved Fisketjønne vinket vi til noen folk – fiskere selvsagt – før vi dreide av langs elven tilbake mot teltet. Vadingen var litt friskere nå, i regnet, men ble det desto bedre å ankomme utenfor det Lille Runde Røde og få tak over hodet og en tørr trøye på kroppen.

Regnet utviste høflighet og gav seg pent og pyntelig før middagslagingen skulle ta til, og vi kunne sitte ute på steinbenken og tilberede en ny (og nydelig) rett fra Erling Kagges «Mat på Tur» (strategisk bursdagsgave til Fruen): Tomatgryte med bacon og kikerter, sammen med pannestekt brød. Nam! Nystekt brød på tur kan bare ikke overvurderes…

Mot kvelden blåste det opp, og i et lite blaff av dekning klarte vi å sjekke yr. Varsel for lørdag: Regn, sterk kuling opp til 19 m/s fra sør. Det ble lagt en del ekstra stein på sydvendte plugger og barduner før vi la oss, og vi håpet intenst at yr skulle ta feil.

Neste morgen bråkte det godt i duken, og havregrøten ble inntatt i soveposen, tilbredt i åpningen på lesiden av teltet. Da hadde vi ligget flere timer lenger enn først planlagt – det var uansett ikke vær til noen toppbestigning denne dagen. Etter frokost og kaffe var det dog ikke annet å gjøre enn å komme seg ut på tur, og med gore-tex fra topp til tå la vi ut i været. Det gikk unna, veldig godt unna. Selv i motbakkene, over glatte sva, kunne vi lett løpe opp med vinden i ryggen, og det var flere ganger vi ble blåst lenger avgårde enn vi hadde tenkt. Denne dagen skulle jeg få angre på at kameraet lå i teltet: På rundt 1600 meter fant vi en foss som blåste oppover(!) og tilsynelatende tilbake i vannet den kom fra. Over toppen her var det bare såvidt vi holdt oss på føttene, og skumstripene drev innover det lille tjernet, med hvite topper fra første meter. Det ble en spennende tur gjennom uren, og vi følte inderlig med den tyske familien som var ute med to barn; den ene ble trøstet etter å ha blåst over ende, mens den andre klamret seg fast til en stein med begge armene. Kanskje ikke den beste dagen for tur med barn?

Vi hadde lagt i vei i retning av Åmotdalshytta, men siden det var sent på dagen snudde vi rundt fire kilometer før vi kom helt frem. Det ville også vært nokså tøft å skulle ut igjen fra varme og vafler dersom vi først kom oss inn i en varm og tørr hytte. I Langvassdalen ble vi vitne til nok et fascinerende naturfenomen: Et lite øyeblikk trodde vi at vi var utsatt for et plutselig styrtregn, men det som skjedde var at vinden fikk tak langs det lange vannet, og den løftet med seg en hel sky med vann flere hundre meter inn over land, inntil den slo i fjellveggen bak oss. Det var litt av noen krefter i sving, og vi kunne bare krøke oss ned bak en stein, iaktta og spise knekkebrød med reinsdyrsnabb.

Tilbaketuren ble langt mindre kald og tung enn fryktet i motvinden, og selv noen vi møtte lurte på hvorfor i alle dager vi teltet på «the most windy place», følte vi oss ganske trygge på at vi ville finne Lille Runde Røde der vi hadde forlatt det. Det gjorde vi, men steinhaugen på den ene av bardunene mot vinden lå og rugget på seg i kastene, så da ble det fort en dobling av vekten på den kanten. Lite visste vi da om at Landsskytterstevnet på Oppdal var i ferd med å blåse bort i samme stund. Vel inne og i tørt tøy, krabbet vi ned i posene med lesestoff og brun sportsdrikk fra Dahls for å vente ut været noen timer.

Og den som venter på noe godt, venter ikke (alltid) forgjeves: Som ved et trylleslag ble det stille rundt duken, og lysintensiteten økte dramatisk. Jeg røsket kameraet ut av vesken og stormet rundt teltet, bare for å finne Anders i posisjon til det som kunne vært Årets Bilde for reklameavdelingen hos Hilleberg, minst; mer fornøyd type på tur skal man lete lenge etter :-). Vi tenkte begge tilbake på dette øyeblikket da kvelden kom, hvordan været snudde nærmest momentant fem minutter før solen skulle til å forsvinne bak fjellet, og alt det fine lyset som fulgte med – til og med en dobbel regnbue.

Falukorv og potetmos var definitivt en nedtur etter gårsdagens gourmetmat, men med en sekseggs-omelett med bacon på toppen, ble vi mette. Friskt fjellvann, samt livets vann, ved siden av. Kaffe og kokesjokolade. Vi sov begge godt, til tross for en del regn og vind gjennom natten.

Dagen etter stod vi tidlig opp, og allerede litt over åtte var frokosten fortært og sekker og sko snørt. Med taktfaste skritt gikk vi i retning av en bekkedal som skulle ta oss opp i uren nedenfor Vesttoppen på Snøhetta. Mange meter stigning var det, men jevnt og trutt gikk det slik at vi kvart over ni om morgenen – i shorts og T-skjorte (noe friskt, kanskje) – sto som de første på toppen denne dagen og skuet bort på Hovedtoppen. Vesttoppen er definitivt en finere topp! Bilder ble tatt til tross for at knallvær ikke nødvendigvis er fotovær, og vi rullet på oss de svette T-skjortene før vi la i vei nedover uren i retning bekkedalen vi kom opp av. Noen hundre meter før teltet kom vi over «stoler og bord» bygd av flate stener, så da ble det vedtatt lunsj med øyeblikkelig virkning, med nydelig utsikt til Storstygge Svånåtind, som endelig tok av seg sløret og gliste ned til oss med en glissen tanngard av en egg.

Turen tilbake til Snøheim er kanskje ikke så mye å skrive hjem om. Anders hadde ikke sett moskus siden militæret og var glad for å møte dem igjen (selv om de var veldig langt vekk), og jeg sparket/snublet som vanlig i alt jeg fant av stein og kanter. Vel fremme oppdaget vi at det gikk buss også utenom de oppsatte rutetidene, så planen om vaffel og kaffe ble raskt lagt vekk til fordel for rask retur til parkeringsplassen – én skulle til Oslo, og den andre skulle samme sted med fly dagen etter. Fruen satte sikkert pris på å få en turglad gubbe hjem en time før han hadde lovet.