Posts Tagged: featured

Norge på langs 2014

Se oftere mot nord.
Gå mot vinden, du får rødere kinn.
Finn den ulendte stien. Hold den.
Den er kortere.
Nord er best.
Vinterens flammehimmel,
sommernattens solmirakel.
Gå mot vinden. Klyv berg.
Se mot nord.
Oftere.
Det er langt dette landet.
Det meste er nord.

— Rolf Jakobsen

Det er lett å ty til store ord når man skal offentliggjøre noe slikt, men jeg tror jeg lar Jakobsen si det for meg. Den første dagen i februar  2014 forlater jeg Lindesnes fyr med kurs mot nord, og går alt vel, står jeg noen måneder senere igjen ved havet og ser mot nord, denne gangen med fastlandet bak meg og hav helt til Nordpolen.

Uansett hvor turen ender, og når, er jeg temmelig sikker på at våren 2014 kommer til å bli en av de jeg husker aller best; det er i seg selv en seier at jeg har enveisbillett sørover og alt i orden for et firemåneders avbrekk fra hverdagen, at det faktisk blir noe av. Mange jeg har snakket med har vært veldig opptatt av hva som vil være vanskelig, tungt, tøft, røft eller skummelt, men jeg skal da slett ikke på noen ekspedisjon: Først skal jeg sykle to dager gjennom det vinterlige Sørlandet, så skal jeg på en drøy ukes guttetur i Setesdalsheiene med en kamerat. Deretter er jeg så heldig å få gå over Hardangervidda i midten av februar, til min kone som venter meg på Finse, og så videre.

Jeg drar på tur for å kose meg ute i hundre dager, og så får man overlate til andre å være først, raskest, sterkest, tøffest, kaldest og så videre. Forskjellen fra en vanlig fjelltur blir først og fremst at jeg ikke reiser hjem hvis været er surt over lengre tid, og at jeg ikke tar bussen når det er litt landevei som skiller to fine områder. I tillegg må jeg passe litt bedre på kroppen min når jeg ikke skal hjem igjen etter to uker, men må holde det gående betydelig lengre. For å oppsummere med en klisjé: Mitt største ønske for turen er at jeg vil fortsette å glede meg like mye over å være på tur helt til jeg står på Nordkapp.

Jeg koser meg på tur, på "Ja-benken" i Skarvheimen

Jeg koser meg på tur, her på «Ja-benken» i Skarvheimen

Rapport underveis

For min egen sikkerhet og for de som venter på meg hjemme, skal jeg ha med meg en «spot-sender» som jeg kan bruke til å si fra hvor jeg er og at alt er i orden med meg, eventuelt be om hjelp. Etterhvert som oppdateringene kommer inn, vil ruten jeg tar komme til syne i kartet på siden som heter «min posisjon under NPL«.

Dersom det en dag ikke kommer en oppdatering, kan det fortsatt hende at jeg har det bra: Hvis jeg f.eks. har snakket med Fruen på telefon eller har hviledag, er det ikke sikkert at jeg sender inn ny posisjon. Videre er ikke påliteligheten til Spot 100%, og det er ikke mulig for meg å vite sikkert om meldingen jeg ville sende faktisk kom frem.

I tillegg til posisjonsloggen vil jeg forsøke å oppdatere bloggen når jeg har mulighet til det (dekning eller tilgang på en PC), forhåpentligvis med i alle fall noen bilder i blant.

Rute

Halve moroa med tur er å lese kart, og jeg har drømt meg fra Lindesnes til Nordkapp utallige ganger det siste året, ikke minst for å kunne ha tro på at det vil la seg gjennomføre, som oftest på ut.no-kartet.

DSC_9071

Ruteplanlegging pågår

Ved avreise er skissen for etappene slik:

  1. På sykkel fra Lindesnes til Ljosland fjellstove. Her er det ikke så lett å gå på ski, og mange Norge-på-langs’ere går denne biten til fots; jeg er på tur for å kose meg, og å gå en uke på vei inngår ikke i begrepet kos for min del. Heldigvis for meg er min gode venn Anders behjelpelig med å kjøre følgebil med mesteparten av bagasjen og skiutstyret, ellers kunne det blitt en lang sykkeltur. Videre har venner og familie stilt opp, og særlig Edith og Erling, som ringer rundt på jakt etter overnatting langs veien og stiller en oppredd seng til disposisjon til spente turgåere.
  2. Gjennom Setesdalsheiene til Haukeliseter fjellstue. På denne etappen har jeg følge av Anders, og jeg gleder meg masse til en drøy uke på guttetur hytte-til-hytte i det blåskimrende februarlyset, gjennom et område som er helt ukjent for meg.
  3. Over Hardangervidda til Finse. Her må jeg vinke farvel til følget, før jeg begir meg inn i et terreng jeg faktisk ikke har fått besøkt før (annet enn en liten smakebit gjennom Skarverennet og Rallarvegen, samt transport til/fra Finse); det har alltid vært andre fjell som har ropt høyere når turene har vært under planlegging. Hyttene skal være stengt på denne tiden av året, så her er det mulig teltet kommer frem for første gang.
  4. Gjennom Skarvheimen og Jotunheimen til Kvam. Nå er det kjent terreng et stykke, men like fullt ligger perlene som på en snor innover, og jeg kan for det meste bo på selvbetjente hytter. Fra Gjendesheim får jeg spørre meg for og velge mellom å ta Sikkilsdalen og Murudalen over til Kvam, eller å følge veiene ned mot Otta i stedet dersom det skulle være for mye løssnø.
  5. Over Rondane via Folldal og Savalen til Midt-Norge og Glåmos. Rondane er kjent, så følger et stykke med utforsking. Jeg skal forsøke å holde meg i terrenget, og det har gått med noen timer på leting etter skiløyper og ruter utenom riksveiene. Er jeg heldig, vet noen i Folldal mer om de områdene jeg har tenkt meg inn i. På Glåmos står onkels hytte som kan ringes varm, tusen takk for tilbudet om å få låne den, det blir et mål å glede seg til i slutten av en lang etappe med tråkling gjennom småbygder, setertun og skog!
  6. Gjennom Sylan og Sjækerfjellene opp til Nordli. Tydalsfjellene og området rundt Storlien har jeg besøkt før, men inn mot Sverige er det mye nytt, og jeg gleder meg. Siden jeg ikke er noen fundamentalist som gjør et poeng ut av å kun gå i Norge, kan det fint hende at jeg får meg en liten harrytur i løpet av denne etappen, særlig hvis det er uvær i Trøndelag.
  7. Over Børgefjell inn i Nord-Norge og langs Okstindan til Umbukta fjellstue. Jeg vender tilbake til Børgefjell, denne gang uten fiskestang. Dette blir muligens den etappen som innebærer mest trasking på vei, kanskje over store vann hvis isen er god, og det blir flere tettsteder å besøke på veien. Halvveis!
  8. Kryssing av polarsirkelen på vei til Sulitjelma. Det blir spennende å få oppleve dette terrenget, og jeg får den siste etappen i Norge på en lang stund.
  9. Gjennom söta brors flotteste natur til Abisko. Narvikfjellene byttes mot de store nordsvenske nasjonalparkene. Padjelanta. Sarek. Her får jeg igjen gleden av å slå følge med Anders, dersom jeg holder meg til tidsestimatene mine; hvis ikke, dukker han nok opp et annet sted, enten det blir før eller senere. Dersom jeg er i rute, varer permisjonen hans helt frem, og resten av turen blir en eventyrlig guttetur.
  10. Tilbake til gamlelandet, via Finland til Kautokeino. Nest siste etappe går gjennom innlandet, mellom store sjøer og gjennom tre naboland.
  11. Over Finnmarksvidda til Nordkapp. Sjarmøretappe i stekende sol og påskeføre, eller vassing i dyp snø og overvann med stiv kuling i fleisen? Med unntak av tunnelen til Magerøya og faren for å havne midt i vårløsningen: Jeg gleder meg til å se havet for første gang siden Lindesnes!
  12. Hjemtur. En dag for ikke lenge siden, rett før avreise, ble jeg spurt: «Hvordan kommer du deg hjem igjen?» Jeg svarte som sant var: «Det vet jeg ikke, det har jeg sannelig glemt å tenke på.» Ikke har jeg tenkt å bruke energi på det nå heller. Hjem kommer man seg alltids.

Tingenes tilstand

Jeg bruker mye det jeg har fra før av turting – utstyrsfokuset i friluftsblader og sportsbutikker er forståelig ut fra kjøpmennenes perspektiv, men gir allikevel en litt vond smak i munnen. Hvorfor må vi kjøpe så mye for å kunne gå på tur? Blir turen bedre at vi bærer med oss det ene fremfor det andre? Er det ikke litt ironisk at når vi med ærefrykt trår inn i den veldige naturen og legger vekt på sporløs ferdsel, naturvern, stillhet, rom for refleksjon og så videre, så forbruker vi fritidsutstyr for millioner av kroner og produserer et berg av miljøfiendtlig avfall med det samme?

Selvfølgelig er noe av det jeg har med nytt, ikke minst siden jeg til nå stort sett har brukt ting jeg hadde med meg da jeg flyttet hjemmefra for halvannet tiår siden: En rundt 20 år gammel anorakk med matchende bomullsbukse er for anledningen byttet ut med skalltøy kjøpt på salg (slik at jeg slipper å måtte bære på regntøy), og jeg har fått ny sovepose til jul og kjøpt et vanntett trekk til den. I tillegg kommer en del småting som litt nytt undertøy, dunjakke, en kjele til erstatning for en som gikk i stykker på kanotur, oppfriskning av førstehjelpskrinet, etc. Så vi får kanskje overlate til den som selv er uten synd å kaste den første sten (i glasshus)…

Uten sponsing, men ikke uten ting: Alt skal helst oppi den sekken man har

Mer enn syv jordiske eiendeler: Alt skal helst oppi den sekken man har

4 Comments

  1. Jørn 31. januar 2014

    God tur!

  2. Ingveig Marte 31. januar 2014

    Æææææ good tur!!! Du er pokkers meg klin kokos (det har vi alle visst hele tiden, men nå beviser du det sannelig!!) Håper alt går bra:-) Jack, min flatmate ønsker deg god tur han også! Du får i alle fall bedre vær enn meg (styrtregn og kald vind).

  3. Josefine 1. februar 2014

    Goood tur!!

  4. Tante Grete og onkel Inge 5. februar 2014

    Hei Stein Jakob, du er tøff som legger ut på langtur. Er spent på oppdateringer underveis. Riktig god tur!!

Comments are Disabled

Helt på grensen – markagrensen

Ofte skal en ikke lenger enn ut døren, den samme døren man går ut for å tømme søppel eller se etter posten, og litt til. Fortsetter man noen meter videre fra postkassestativet og ned i svingen, er det en åpning i gjerdet; den gang Trondheim var studiested og bostedet nærmere Gløshaugen, var det her vi satte syklene før vi steg inn gjennom åpningen og over en bekk, inn i marka. Slik utallige trondheimsboende har gjort før oss.

Roger Andersen, Vemund og Tord var her før deg

Nå kan jeg nesten se den lille kloppen over bekken fra verandadøren hjemme. Rett etter den svinger stien skarpt til venstre og dukker inn under trærne før den klatrer opp langs den bratte skogbunnen, over nedtråkkede kjemperøtter, glatte steiner og små rester av vegetasjon som mot alle odds klamrer seg fast i en velbrukt sti, på de stedene føttene aldri trår. Den dukker frem i dagen en god del høydemetre opp, kryper over skogsveien Strandlinja, godt skiltet, før den gir seg inn i en ny skogsetappe, mindre bratt nå.

Menneskene som går stien setter seg kanskje på en av benkene som står der terrenget begynner å flate ut etter den andre bekken er passert, men kanskje ikke så ofte som før, ettersom ungskogen uten omtanke for turgåeren strekker seg høyere og høyere og etterlater mindre og mindre utsikt til de som trenger hvile. I en krapp venstresving deler stien seg. Det er ikke skiltet, men de fleste (unntatt joggerne) tar avstikkeren opp på kammen hvor løvskogen ikke når, setter seg på den ytterste benken etter å ha ført navnet sitt inn i boken i postkassen, og nyter utsikten over byen, fjorden, fjellene; kjenner på pusten som begynner å komme tilbake.

DSC_8230

Omtanke på nærtur: Noen har hengt opp en gjenglemt trøye, byen er aldri langt unna

Slik satt jeg selv på toppen en helt alminnelig onsdag i august, alene. Kameraet var med, men lå i sekken, kanskje som vekt, kanskje i tilfelle noe skulle dukke opp. «Noe» viste seg å være et ekorn denne dagen. Ikke så spesielt, ikke så sjenert. Det svinset rundt og poserte for fotografen noen minutter, så var det vekk. Skulle videre. Jeg også.

DSC_8212

Kul krabat med hull i øret smiler til fotografen i lunsjen

Comments are Disabled

Tipp-topp topptur i vinden på Dovrefjell

Varde ved parkeringsplassen

Varde ved parkeringsplassen

Sist tur gikk sørover, for plutselig har Trondheim blitt hjemstedet igjen – selv om jeg ikke studerer mer. Tursekken havnet i bagasjerommet, «Norges topper over 2000 meter» i passasjersetet, og på Støren havnet seks bokser voksenbrus og en pose friterte potetflak med salt i en pose på gulvet bak førersetet. Vel fremme på Hjerkinn så jeg skiltet til «Viewpoint Snøhetta», og i og med at jeg ikke hadde bedre å foreta meg i påvente av turfølge, svingte jeg oppom. Her fikk jeg gleden av å beskue en parkeringsplass med toalett, samt en mobilmast, idet jeg kunne konstatere at tre kilometer løping for å rekke solnedgang og retur innen turfølget ankom ble litt vel optimistisk. Det ble med noen bilder av varden på høyden over parkeringsplassen.

Vel fremme på Hjerkinnhus vandrerhjem ankom jeg samtidig med Anders. Vi sjekket inn og studerte 1:25.000-kartene turinformasjonen i Oslo hadde disket opp med; de var nok noe mer oppdaterte enn mine gamle kart. Oppholdet brakte tilbake mange minner for tidligere kanonkommandør Østen, som også dro kjensel på enkelte av innslagene i frokosten morgenen etter, som at rødbetene fortsatt ble servert i samme skål og sto på samme plass i den gamle messen. Shuttlebussene sto klare da vi kom ut, og det var godt med folk som hadde tenkt seg innover i fjellet denne dagen – værvarselet var temmelig bra.

DSC_8029

På vei opp uren på Storstygge Svånåtind

Å gå i kø er ikke noen favoritt for noen av oss, så vi pustet lettet ut da alle andre – som forventet – travet i retning Snøhetta. Vi la innover stien mot Åmotdalshytta, med håp om å finne en brukbar teltplass i nærheten av foten av Storstygge Svånåtind, dagens mål. På veien møtte vi på en familie som teltet ute på en slette, og de kunne fortelle oss at de hadde hørt at det ikke skulle være noen teltplasser lenger inn. I tillegg hadde det begynt å regne. Heldigvis skal det mer til for å ta motet fra glade gutter, og snart lempet vi sekkene inn i det Lille Runde Røde ved utløpet av navnløst vann 1500; en perfekt teltplass – til og med steiner dandert som benker og bord.

Et par spreke fjellgeiter passerte leiren mens vi spiste lunsj, og vi fulgte godt med for å få en indikasjon på hvor dypt og langt vi måtte vade, mens vi tygde brød og pakket dagstursekker. Ikke lenge etter stod vi selv ved elvekanten og brettet opp buksene. Anders valgte barbenten, mens jeg som vanlig satte min lit til Ulvang. På de glatte stenene i brevannet angret jeg ikke på det. Etter badet bar det oppover noen slake sva og inn i uren over, med tåken liggende som en irriterende dott rundt toppunktet. Ettersom vi vant høydemeter fikk vi imidlertid et nydelig skue bak oss, mot Langvasstind, Larstind og Vesttoppen på Snøhetta, som alle steg frem av tåken nå og da.

Utsikt på vei opp mot Storstyggen, Langvasstinden til venstre og Larstinden til høyre for dalen

Storstyggen så vi pent lite til, og snart var vi omsluttet av tåke. Etter å ha lest på sidene til DNT at dette skulle være en krevende tur, ble speilrefleksen pakket ned idet klyvingen tok til, og vi tok oss oppover eggen i spenning. Her og der kom vi ut til stupet, og av og til var skyene under oss så lette at vi så helt ned i brebotnen, men det ble aldri utsatt eller vanskelig. Plutselig var vi oppe. Turen var greiere enn vi hadde sett for oss (men hadde fortsatt ikke vært noen favoritt om det hadde vært våtere i været). Varden stod bare noen meter fra kanten, og der traff vi igjen fjellgeitene fra tidligere på turen, i ferd med å pakke ned lunsjen og åle seg inn i de våte trøyene sine.

En kort prat senere styrte vårt nyslåtte bekjentskap tilbake i den retningen de hadde kommet – regnet var på vei – mens vi slo oss ned for en andre lunsj i tåkehavet. Vi håpet vel kanskje at det skulle lette, om ikke annet litt… Det håpet var forgjeves, og det begynte å yre idet vi begav oss ned på baksiden av fjellet med kompasskurs mot et skar vi så på kartet. Etter en stund kom vi under skyene og kunne konstatere at vi hadde tatt rett vei ned gjennom den grå grøten. Uren bratnet til, og det var til tider både glatt og løst, så farten var ikke allverdens stor nedover. Dalen tilbake langs Svånåvatnet var heldigvis litt lettere å gå, selv om det var urete og glatt her også – det regnet jevnt. I dalen her fant vi flere gamle T’er og enkelte varder, så det var tydelig at det hadde gått en rute her tidligere, og vi så også spor etter to andre som så ut til å ha gått her noen dager før oss. Ved Fisketjønne vinket vi til noen folk – fiskere selvsagt – før vi dreide av langs elven tilbake mot teltet. Vadingen var litt friskere nå, i regnet, men ble det desto bedre å ankomme utenfor det Lille Runde Røde og få tak over hodet og en tørr trøye på kroppen.

Regnet utviste høflighet og gav seg pent og pyntelig før middagslagingen skulle ta til, og vi kunne sitte ute på steinbenken og tilberede en ny (og nydelig) rett fra Erling Kagges «Mat på Tur» (strategisk bursdagsgave til Fruen): Tomatgryte med bacon og kikerter, sammen med pannestekt brød. Nam! Nystekt brød på tur kan bare ikke overvurderes…

DSC_8114

Mot kvelden blåste det opp, og i et lite blaff av dekning klarte vi å sjekke yr. Varsel for lørdag: Regn, sterk kuling opp til 19 m/s fra sør. Det ble lagt en del ekstra stein på sydvendte plugger og barduner før vi la oss, og vi håpet intenst at yr skulle ta feil.

Kveldsstemning ved leirplassen, uværet er på vei

Neste morgen bråkte det godt i duken, og havregrøten ble inntatt i soveposen, tilbredt i åpningen på lesiden av teltet. Da hadde vi ligget flere timer lenger enn først planlagt – det var uansett ikke vær til noen toppbestigning denne dagen. Etter frokost og kaffe var det dog ikke annet å gjøre enn å komme seg ut på tur, og med gore-tex fra topp til tå la vi ut i været. Det gikk unna, veldig godt unna. Selv i motbakkene, over glatte sva, kunne vi lett løpe opp med vinden i ryggen, og det var flere ganger vi ble blåst lenger avgårde enn vi hadde tenkt. Denne dagen skulle jeg få angre på at kameraet lå i teltet: På rundt 1600 meter fant vi en foss som blåste oppover(!) og tilsynelatende tilbake i vannet den kom fra. Over toppen her var det bare såvidt vi holdt oss på føttene, og skumstripene drev innover det lille tjernet, med hvite topper fra første meter. Det ble en spennende tur gjennom uren, og vi følte inderlig med den tyske familien som var ute med to barn; den ene ble trøstet etter å ha blåst over ende, mens den andre klamret seg fast til en stein med begge armene. Kanskje ikke den beste dagen for tur med barn?

Vi hadde lagt i vei i retning av Åmotdalshytta, men siden det var sent på dagen snudde vi rundt fire kilometer før vi kom helt frem. Det ville også vært nokså tøft å skulle ut igjen fra varme og vafler dersom vi først kom oss inn i en varm og tørr hytte. I Langvassdalen ble vi vitne til nok et fascinerende naturfenomen: Et lite øyeblikk trodde vi at vi var utsatt for et plutselig styrtregn, men det som skjedde var at vinden fikk tak langs det lange vannet, og den løftet med seg en hel sky med vann flere hundre meter inn over land, inntil den slo i fjellveggen bak oss. Det var litt av noen krefter i sving, og vi kunne bare krøke oss ned bak en stein, iaktta og spise knekkebrød med reinsdyrsnabb.

Tilbaketuren ble langt mindre kald og tung enn fryktet i motvinden, og selv noen vi møtte lurte på hvorfor i alle dager vi teltet på «the most windy place», følte vi oss ganske trygge på at vi ville finne Lille Runde Røde der vi hadde forlatt det. Det gjorde vi, men steinhaugen på den ene av bardunene mot vinden lå og rugget på seg i kastene, så da ble det fort en dobling av vekten på den kanten. Lite visste vi da om at Landsskytterstevnet på Oppdal var i ferd med å blåse bort i samme stund. Vel inne og i tørt tøy, krabbet vi ned i posene med lesestoff og brun sportsdrikk fra Dahls for å vente ut været noen timer.

Og den som venter på noe godt, venter ikke (alltid) forgjeves: Som ved et trylleslag ble det stille rundt duken, og lysintensiteten økte dramatisk. Jeg røsket kameraet ut av vesken og stormet rundt teltet, bare for å finne Anders i posisjon til det som kunne vært Årets Bilde for reklameavdelingen hos Hilleberg, minst; mer fornøyd type på tur skal man lete lenge etter :-). Vi tenkte begge tilbake på dette øyeblikket da kvelden kom, hvordan været snudde nærmest momentant fem minutter før solen skulle til å forsvinne bak fjellet, og alt det fine lyset som fulgte med – til og med en dobbel regnbue.

Reklame for Hilleberg?

Falukorv og potetmos var definitivt en nedtur etter gårsdagens gourmetmat, men med en sekseggs-omelett med bacon på toppen, ble vi mette. Friskt fjellvann, samt livets vann, ved siden av. Kaffe og kokesjokolade. Vi sov begge godt, til tross for en del regn og vind gjennom natten.

Dagen etter stod vi tidlig opp, og allerede litt over åtte var frokosten fortært og sekker og sko snørt. Med taktfaste skritt gikk vi i retning av en bekkedal som skulle ta oss opp i uren nedenfor Vesttoppen på Snøhetta. Mange meter stigning var det, men jevnt og trutt gikk det slik at vi kvart over ni om morgenen – i shorts og T-skjorte (noe friskt, kanskje) – sto som de første på toppen denne dagen og skuet bort på Hovedtoppen. Vesttoppen er definitivt en finere topp! Bilder ble tatt til tross for at knallvær ikke nødvendigvis er fotovær, og vi rullet på oss de svette T-skjortene før vi la i vei nedover uren i retning bekkedalen vi kom opp av. Noen hundre meter før teltet kom vi over «stoler og bord» bygd av flate stener, så da ble det vedtatt lunsj med øyeblikkelig virkning, med nydelig utsikt til Storstygge Svånåtind, som endelig tok av seg sløret og gliste ned til oss med en glissen tanngard av en egg.

Endelig ser vi Storstygge Svånåtinden - ingen dårlig utsikt til lunsjen!

Turen tilbake til Snøheim er kanskje ikke så mye å skrive hjem om. Anders hadde ikke sett moskus siden militæret og var glad for å møte dem igjen (selv om de var veldig langt vekk), og jeg sparket/snublet som vanlig i alt jeg fant av stein og kanter. Vel fremme oppdaget vi at det gikk buss også utenom de oppsatte rutetidene, så planen om vaffel og kaffe ble raskt lagt vekk til fordel for rask retur til parkeringsplassen – én skulle til Oslo, og den andre skulle samme sted med fly dagen etter. Fruen satte sikkert pris på å få en turglad gubbe hjem en time før han hadde lovet.

  • Solnedgang på Dovrefjell

Comments are Disabled