Posts Tagged: bymarka

Kvartett i trær

Kveldstur i marka – jeg var heldig og fikk med meg denne kvartetten hjem

Uke 4: Kinoen som ble bibliotek

Det samme taket har huset kultur siden åpningen i mars 1973, da som Fokus Kino, som flyttet over i huset ved siden av da innmaten ble revet ut og gjenoppbygd som bibliotek i 2005. Senere, i helgen, gikk vi gikk fra parkeringen innerst i Tømmerdalen, om Vintervatnet og Kvistingen. Tok med meg to bilder på veien før vi rundet vannet og satte kursen mot Elgsethyttas kanelboller og kaffe.

Uke 3: Herbernheia

Denne uken krevde to turer for å få et bilde jeg var fornøyd med. Den første skulle ha gått til Herbernheia, men på grunn av ufyselig vær akkurat da jeg dro ut, bestemte jeg meg for å drive rundt på ski over myrene og gjennom skogen nord om Tømmerdalstorget. Der ble det ingen fulltreffere denne gangen, så i helgen tok vi oss en fjellskitur opp på Herbernheia, hvor Fruen gravde seg ned med utsikt og kakao mens jeg lette etter noe som kunne være ukens bilde inntil blåtimen kom snikende. Det var vanskelig å velge én av kandidatene; de andre vises under (klikk for større utgave).

Uke 2: Blåtime i Tømmerdalen

Uke 1 var monotont grå og våt: Det regnet, og når det ikke regnet, yret det. Våt, svart asfalt understreket januarmørket som omsluttet de få timene med lys vi har i Trøndelag på denne tiden. Uken etter var vinteren på snarvisitt. Det snødde og blåste, blåste og snødde, og så regnet alt vekk igjen – for å returnere neste dag. Jeg skulle egentlig kikke på en foss jeg hadde oppdaget uken før, men endte opp med å stoppe bilen på Tømmerdalstorget, for å se om jeg fant noen snødekte trær å sette opp mot Tikneppens stup. Jeg lærte flere ting av dette, blant annet at man må huske å lukke igjen sekken med kamerautstyret når det stadig kommer kraftige snøskurer. Godt jeg har værtettet utstyr og litt flaks. Dagen etter kikket jeg på fossen (etter å ha bushet meg gjennom tung, våt snø). Det ble ikke noe bilde der, men følelsen av å gå alene tilbake gjennom skogen idet skumringen gikk over i nattemørke, med byens lys reflektert i skydekket bak åsene over meg, var en nydelig opplevelse.

Revestreker

– Men reven, då?

Lillebror spør og ser overrasket inn i stuen gjennom en skjerm, han tenker så det knaker på en annen kant av landet. Storesøster har imidlertid kommet langt videre i den fragmentariske fortellingen, hun har spist pizza i et tårn som snurrer rundt.

Vi startet fra parkeringen ved Fjellsæter morgenen før, det var søndag, shortsvær og sommerferie. Riktignok var både onkel og tante litt mindre spretne og ivrige enn dagen før, da vi gikk uten sekk, men etterhvert som vi kom i gang med ordleker glemte hun kilometerne fort. Mot oss kom svette trøndere som viftet fluer med blåbærlyng mot bare rygger i sommervarmen, marka var i ferd med å tømmes for størsteparten av turgåerne som hadde startet tidlig.

Det er godt Grønlia har de beste kanelbollene i marka, for de hadde solgt seg ut for is da vi troppet opp en time før stengetid. Luften stod stille, og sjokomelk, vafler og kanelbolle fant veien ned i den lille magen mens vi satt og endret på planene, fra å sikte oss inn på Kvistingen til å velge Skjelbreia; spørsmålene om hvor langt det var igjen hadde begynt ganske tidlig, i motsetning til dagen før, hvor vi hadde lekt oss gjennom en halv mil i kupert terreng uten annet resultat enn slitne voksne.

Så er det nå gjerne slik at når man leter etter teltplass på en fin søndags ettermiddag, så er det ikke alltid det er ledig der man hadde tenkt, og som relativt uerfarne barnepassere, kom vi i skade for å si “det er en plass rett rundt svingen her” nok ganger til å miste kredibiliteten. Til slutt måtte vi rett og slett stoppe og bade, i påvente av at noen dagsturister skulle gå hjem for dagen. Heldigvis måtte vi ikke vente lenge.

Det viktigste er ikke å få fisk

Det viktigste er ikke å få fisk

Å sette opp telt for første gang er en opplevelse full av sitrende spenning – lete etter den rosa lappen der den lange stangen skal forsvinne inn i det grønne stoffet, trykke pluggene hardt ned på skrå og kanskje banke med en stein, passe på at vi får strukket teltet godt ut. Hun kunne ikke fort nok få kommet seg inn i innerteltet for å pakke ut de tre kosedyrene hun hadde i sekken, for så å forespørre soveposen sin. Varmt nok ble det likevel fort der inne, så da fikk vi lokket henne med på nok et bad; denne gangen måtte også onkel i vannet. Så fikk vi tredd mark på fiskestenger før vi gikk i gang med å samle ved fra bakken. Fluer, knott og mygg surret iltert rundt hodene på oss mens vi dro frem passende stokker fra et lite område det var gjort litt hogst. Pølser, marshmallows og banan med sjokolade, til stadighet sjekking av krokene under de to duppene. Det var ikke den enkleste kvelden å få sove, men hun sloknet til slutt oppå soveposen midt mellom tantes og onkels pose, med kosedyrene rundt seg.

Før vi litt større menneskene kom oss i seng, dukket en snodig skrue opp ved bålet og slo av en prat, mest om fiske; han snakket om Børgefjell, men jeg fikk ikke helt fatt på hvor disse fantastiske vannene kunne være. Han hadde syklet inn i marka med fotoapparat i stedet for fiskestang denne kvelden. Mannen gikk og regnet kom, vi ryddet sammen, pusset tenner og lirket oss ned i soveposene på hver vår side av det sovende barnet.

Vannliljer i Skjelbreia

Vannliljer i Skjelbreia

Klokken var fire og jeg våknet med et rykk, en lyd som ikke skulle være der var der, og like ved hodet mitt. Helt stille. Så en lyd igjen, noen meter fra teltet. Noen eller noe dro et eller annet over lyngen. Siri våknet. Vi kikket ut i forteltet og konstaterte at posen med kopper og kar var vekk. Jeg stakk snuten ut av lufteåpningen og så rett på en rødrev som satt med en plastpose mellom frempotene. Siri kikket ut mens jeg fisket frem kameraet, men det ble ikke noen gode bilder – jeg rakk ikke endre innstillinger, og idet reven så det svarte røret stikke ut av ventilen, grep den en pose og skulle til å løpe. Jeg ropte “husj!” for å få den til å slippe og fikk på meg skoene. Ute var det lyst og mildt, innholdet i posen var spredt utover, mens Mikkel bykset forbi meg og inn i nærmeste skogholt. Han hadde luktet at vi hadde lagt et brukt matpakkepapir og aluminiumsfolien vi stekte bananer i, i den posen han fikk tak i. Jeg var takknemlig for den lille stunden ute i det gryende morgenlyset, med svalende duskregn på armer og ben der jeg spradet rundt i undertøyet.

Resten av natten forløp uten dramatikk, og vi pakket ned etter frokosten for å sette kursen mot byen og feiring av Fruens bursdag med is, kake og pizza. Noen hadde fått seg et minne for livet.

På vei hjem

På vei hjem

Funnet i veikanten

Funnet i veikanten

 

Mer is

Is på en pytt i Bymarka.

Is på en pytt i Bymarka.

Ismønster

Det frøs på, vi var på kveldstur. Kom hjem med bilder og neglesprett.

Det frøs på, vi var på kveldstur. Kom hjem med bilder og neglesprett.

I fortryllet takknemlighet

Jeg var egentlig bare på vei hjem, en anelse fukt kunne kjennes i fjellstøvlene, regnet trommet forsiktig mot hetten, og stien var kjent. En hel junidag hadde jeg tilbragt alene ute i skogen: Sett, hvilt, fotografert, reflektert, vandret, drukket kaffe og lyttet til stillheten mellom hver regndråpe mot duken jeg hadde spent opp mellom tre furuer der jeg tok rasten min i lyngen, speidende ut på trær, mose, regndråper og en og annen drivende tåkesky som smøg seg lydløst mellom trærne. Jeg trenger ikke bål med regn og tåke som selskap i aleneheten. Bare jeg kunne finne et bedre ord enn alenehet, noe så vaklende konstruert funnet opp for å sette pris på noe så nødvendig og vakkert som den tiden man tilbringer i eget selskap, som Thoreau er berømt for å ha sagt: I love to be alone. I never found the companion that was so companionable as solitude.

Etter hvilen hadde jeg fulgt et brudd i terrenget – merket som stup på kartet – for geologen en lagdelt historiebok, for fotografen et vell av linjer, mønstre og muligheter en maler ikke ville klart å drømme frem, for vandreren en linje som leder en i en retning han ikke ville diktet seg selv, et kompassets hvileskjær. Jeg kløv over kampesteiner og røtter, vasset i myrpytter og forlot alle synlige spor etter de som har gått der før meg, trodde jeg. Plutselig trommet ikke lenger regnet mot den røde hetten, jeg stod på tørt land under en steinheller. Man er aldri den første til en slik, jeg måtte sette meg ned litt, fylle min del av fellesskapet med de som var her før meg og jeg aldri skal få møte.

Nå er helleren kun et minne, termosen er tom, og vannet har definitivt trengt inn i den høyre støvelen. Jeg kommer til et stiskille, og selv om strakeste vei er til høyre, dreier jeg av mot venstre – hjertesiden, sies det – ned mot bekken som jeg kun hører det stille suset og sildringen fra. Stedet jeg har krysset den før ligger der slik jeg husker det, men denne gangen fristes jeg ikke til å prøve å fange det med kameraet, jeg skal hjem nå. I stedet skritter jeg over, fra stein til stein, og inn i den tette vegetasjonen på andre siden, inn i duften av våt skog i juniregn. En gren kjærtegner ansiktet mitt, jeg skyver en annen til side, og like brått som alltid er hovedstien på den andre siden under føttene på meg.

Med ett faller et løsrevet sitat av Rune Christiansen meg inn:

Men “å ha fred med seg selv” var vel det samme som å benekte at man tross alt var en del av alt omkring – alt det betydelige og alt det banale man gikk opp i, de små og store forstyrrelsene som bidro til å gjøre en herdet, kanskje til og med fri.

— Rune Christiansen: Ensomheten i Lydia Ernemanns liv

Jeg tar noen få skritt oppover stien, men et eller annet får meg til å stanse: En av de små, frigjørende forstyrrelsene når underbevisstheten prøver å fortelle en noe og man er heldig nok til å høre etter. Hele dagen har jeg jaktet på gode komposisjoner, men typisk nok er det når jeg slutter å lete at jeg finner. Stativet kommer ut av sekken, den ene foten synker delvis ned i gjørme, jeg må forlenge den. Kameraet monterer jeg oppå og skrur frem de rette innstillingene. Regnet er som glemt. Så, i et fortryllende øyeblikk, før kameraet er i gang med eksponeringen, hopper et rådyr over stien få meter lenger frem – det enser meg ikke – og jeg fylles med den takknemligheten det gir å få bivåne det ekstraordinære i det som for naturen er det helt alminnelige. Bildet sikres, og jeg trasker hjemover uten å tenke mer, i fortryllet takknemlighet over den lille forstyrrelsen som for et nådegitt sekund gjorde meg fri.

Loffing i marka

Jeg har tenkt på det flere ganger: Hvor ofte må man pakke tursekken for at man skal kunne pakke den fort og ikke glemme noe? Da jeg var speider overnattet jeg ute oftere enn jeg nå ville gått med på at var mulig, men det tok fortsatt tid å få pakket sakene og kommet seg ut døren. Nå, tyve år senere, tar det fortsatt tid, selv om det ikke er mye som skal oppi en sekk når man skal bo under åpen, upålitelig trønderhimmel og kun trenger en svartkjele til matlaging. Fyrstikker, ja, godt jeg kom på det; dopapir er vel en god idé denne gangen også; pusseklut til objektivene har jeg glemt for mange ganger. Det har allerede begynt å skumre når jeg skrur av tenningen og løfter sekken ut av bagasjerommet. Ikke noe stort problem, egentlig, middagen skal inntas på Grønlia, og med lykt og reservebatterier i topplokket blir det nok en råd med å finne en gressflekk stor nok til liggeunderlagene. Det er to sekker i bagasjerommet denne kvelden, Venninnen er den eneste som hadde tid til en impulstur på kort varsel en mandag, Fruen må jobbe.

Vi krysser Fjellseterveien og tar fatt på stien mot Grønlia. Det snakkes om religion, og før vi får områdd oss er vi i gang med betydningen av å ha en god dialog med religiøse ledere i samfunnene der man skal yte bistand, etter å ha startet med homofili i den norske kirke. Denne kvelden er det vindstille i skogen, og når vi nærmer oss Grønlia, er hytten i ferd med å bli kun en skygge øverst i et hogstfelt. Skjelbreia ligger speilblank og klar nedenfor, gråblå i skumringen.

Vel inne får vi vite at dagens middag, viltgryte, var utsolgt for en time siden, og at de stenger syv, ikke åtte slik det stod på nett. Klokken er ett minutt over syv. Nå har jeg aldri blitt avvist på en markastue, ei heller denne gang: Jeg får meg en stor porsjon kjøttkaker, Venninnen overrasker med å gå for vaffel og kaffe – jeg antar det er en av fordelene med å bli såkalt voksen, at man kan spise vafler til middag om man har lyst til det. Vi setter oss innerst i den gamle delen, omgitt av grovt laftetømmer på et gulv som heller den ene veien under et tak som heller den andre. I vinduet skifter bildet gradvis fra utsikt til stille skog over til innsikt i rommet vi sitter i, telys på bordene. Siden det allerede er stengt her er vi raskt ferdig med spisingen, takker pent for oss og for at vi fikk mat etter stengetid og får tips om nærmeste fine overnattingsplass i retur.

Idet vi tar av til venstre fra veien må vi frem med lyktene, skogen pakker stien inn i mørke. “Oi!” sier jeg idet en fjellstøvel såvidt unngår å få myrvann over kanten, “oi” sier hun idet hennes sitter fast litt senere, men begge kommer tørrskodd frem til viken der en liten gresslette innbyr til overnatting og en ring med steiner nede ved vannet ligger klar til å ramme inn et kveldsbål. Vi går i hver vår retning med ved i blikket og samler sammen stort og smått som best vi kan i mørket. Saging gjør en varm, og snart ryker det nede i en vik ved Skjelbreia (hvor det strengt tatt ikke er lov å campe, dette er Trondheims reservedrikkevannskilde), veden kunne sikkert vært tørrere om vi hadde kunne lete i dagslys.

Kvelden forløper slik som kvelder på tur skal, med en samtale som gradvis åpner opp for stillhet idet blikkene flyter ut av verden og inn i glørne. Stille vann og bål, de to mest beroligende tingene å sitte og se på i hele verden. Muligens kan en katt som sover komme som nummer tre, tar jeg meg i å tenke, i sekken har jeg The Guest Cat av Takashi Hiraide. Venninnen hadde ikke tenkt å bare spise vafler likevel, nå fisker hun pinnebrøddeig opp av sekken, og snart koker vannet i svartkjelen.

Før vi finner roen sender jeg melding til min kjære med bilde av et bål, og så går jeg i gang med å kviste to tørrgraner jeg tok ned tidligere. Den ene deler jeg i to med sagen, og med et tau jeg har i posen med presenning overrasker hendene mine meg med at de husker hvordan man surrer en solid fot, selv om jeg ikke har gjort det siden jeg var speider. Så trekker vi presenningen over reisverket og plugger ned sidene, på midten en enslig bardun. Her er god plass til to og bagasje, og før jeg sovner, ligger jeg og kikker på trekronene skrått opp gjennom åpningen.

Det første morgenlyset varmer skyene over Skjelbreia

Det første morgenlyset varmer skyene over Skjelbreia

Jeg våkner idet lyset begynner å komme. Åler meg så stille jeg kan ut av posen og blir stående andektig å se på den stille naturen foran meg. Lyset er blått på en annen måte om morgenen. Kameraet fikk jeg med meg ut da jeg kravlet ut av åpningen, stativet må jeg strekke meg inn etter, så går jeg ned på stranden og leter etter bilder som kan bli fine når solen farger himmelen rød. Litt om litt endres landskapet fra silhuetten av en skog gjennom varmrøde høstfarger i de første solstrålene til en fin oktobermorgen ved et sprakende frokostbål, Venninnen står opp og finner tørr ved mens jeg fotograferer. Pinnebrød med gräddost, pølse i lompe og brød, kokekaffe.

Den nye dagen melder sin ankomst uten vind

Den nye dagen melder sin ankomst uten vind

Lang frokost ved bålet

Lang frokost ved bålet

Slik blir vi sittende og se utover vannet og tenke på ingenting inntil vi kommer i skade for å kaste et blikk på klokken: Den er tolv. Med ett får vi det travelt, vi skal møte noen venner, som ikke hadde tid til overnattingstur, ved Haukvatnet klokken ett, vi burde ha gått for en halvtime siden. Soveposene kommer ned fra trærne, duken pakkes og bålet får brenne ut. Vi småspringer gjennom skogen, det er ikke snakk om å rekke til Haukvatnet på en halvtime. Først klokken to kan vi vinke til kjente skikkelser på bryggen i enden av vannet. Det blir et hyggelig gjensyn.

Etter mye hygge kjører en av vennene oss ned til nærmeste butikk, hvor vi handler polarbrød, ost og vaffelmix, før hun svipper oss opp til Våddan. Tusen takk! Målet for dagen er Bjørkhylla, en gapahuk ved Bjørktjernet hvor det i følge ryktene skal være et vaffeljern. På veien tar vi en stopp for å få i oss den første maten siden frokost: En yoghurt, jeg glemmer å spise nå til dags, så det er bra å bli minnet på det. Jeg snakker med Fruen på telefon. Mens vi sitter i skogkanten med hver vår plastskje kommer en bil kjørende opp langs den lille kjerreveien vi har gått litt innover for å slippe trafikk. Vi ser usikkert på hverandre: Hvem er dette? Ut av bilen stiger en herremann i grønt, med jaktradio og caps med oransje felter. I samtalen som følger kan det nesten virke som han føler at han må unnskylde det at han jakter, selv om jakt er både bra og naturlig: Vi har tross alt kommet fra et samfunn av jegere, og når vi har vedtatt å utrydde rovdyrene må vi i alle fall passe på å holde bestanden av byttedyr nede for at de ikke skal måtte lide gjennom sykdom og sult, som fort kan bli tilfellet om det blir for mye elg. På veien videre lærer jeg nok et stykke trivia, dette kommer sikkert til nytte en dag:

Om du ser en høne inn i øynene, besvimer den.

Anniken, 27 år

Ved storfurua treffer vi på en jogger, og vi stopper for å slå av en prat. Før vi vet ordet av det er vi på vei inn i en eksistensiell diskusjon med bakteppe i Peter Wessel Zappfes doktoravhandling om det tragiske. Selv har jeg bare lest samlingen av essay gitt ut under tittelen Barske Glæder, og i løpet av samtalen sniker nå altså Om Det Tragiske seg inn på leselisten. Etterpå noterer jeg meg følgende i boken min:

Mennesket kommer fra intet,
skal til intet,
og i mellom er der intet.

Peter Wessel Zappfe: Om det tragiske (via jogger i rød jakke påtruffet ved Storfurua 13. oktober 2015)

Vi traver i vei ned til plassen Marka, begynner å merke at kun en yoghurt ikke er erstatning for et fullverdig kosthold når man er i fysisk aktivitet. Derfra tar vi stien ned til venstre og får øye på et vann ganske fort. Joda, sier jeg, det skal nå ikke være mer enn femhundre meter omtrent fra Marka til vannet, så det kan nok fint være Bjørkvatnet, dette. Altså er navigasjonstabben et faktum, men slik er det nå en gang: Er man på loffetur uten planer, er det kanskje like greit at tilfeldighetene får litt spillerom. Vi krysser en bekk på stien og legger i vei innover til vannet. Gapahuken skal ligge på nordsiden, og vi speider langs bredden. Ingen gapahuk, og mellom oss og nordsiden: En bred og dyp myrbekk. Tilbake til stien, tilbake over broen og nytt forsøk på andre siden. Her kommer vi over flere beverdammer før vi til slutt når vannet og stopper under en berghammer, nå er begge tomme for energi. Nøtter og sjokolade, myrvann og en liten hvil på hver sin stein. Skulle ikke gapahuken være her et sted? Vi går videre, men vi når enden av vannet uten spor av vaffeljern. Jeg tar opp kartet og konstaterer tabben med det samme. Noen hundre meter tilbake, og vi slipper sekkene til bakken og begynner å samle ved, det var altså hit vi skulle i dag, tydeligvis.

Leirplassen

Leirplassen

Under vedletingen finner Venninnen en enda finere plass, og vi får samlet godt med tørr ved før mørket kommer. Som i går sparer jeg noen tørrgraner til gapahuk, og så slår vi oss ned ved varmen og fisker frem fiskekaker og pølser til middag, etterhvert også svartkjele og kaffe, sjokolade og pinnebrød. Nok en fin kveld, bedre bål i dag. På ett tidspunkt tar jeg meg i å spørre:

Hvilken følelse er det egentlig å sitte ved et bål slik som nå? Emneknagg-denfølelsen?

Stein Jakob, 33 år

Spørsmålet kommer opp i forbindelse med noe den rødkledde joggeren sa tidligere, han hadde fundert mye på hva følelser kunne være. Konklusjonen hans var noe i retning av at følelsene er en nedarvet biologisk mekanisme for å kunne handle raskt, som på instinkt, når det skjer noe viktig rundt oss, for eksempel om vi plutselig står ansikt til ansikt med en tiger og må stikke av (trigger ikke det tigerens jaktinstinkt?). Jeg er ikke helt sikker på at jeg kan slutte meg til den konklusjonen. Hva er poenget med å føle så sterkt når jeg leser bøker, hører musikk eller går på teater? Er ikke følelsene med på å gjøre det litt mer levelig å være menneske (i alle fall i blant)?

Noen få regndråper finner veien ned mellom barnålene idet vi rydder sammen og surrer en ny trefot til nattens ly, gårsdagens konstruksjon hadde vært så vellykket at vi gikk for en gjentagelse. Venninnen varmer vann til en flaske i soveposen, jeg innser at jeg ikke kan vente til jeg kommer hjem dagen etter og tar med dorullen på en tur litt lenger inn i skogen, til et sted jeg ikke lenger kan se bålet, men være helt alene med stillheten, regndråpene og de få insektene som fortsatt ikke har kommet til veis ende denne sesongen.

Nattens tilholdssted

Nattens tilholdssted

Denne natten sover jeg urolig, og fotolyset er forlengst borte når jeg etter mye indre motstand klarer å trekke meg opp og ut av posen, Venninnen er allerede i gang med å klargjøre frokostbål. Vi spiser, drikker kaffe og pakker sammen. Det blir klart at hun må på et møte i dag, så vi vedtar at Bjørkhylla får vente. Kanskje får vi med Fruen og flere på vaffelfest en formiddag? Turen tilbake til bilen blir som så mange andre hjemturer, nettopp en hjemtur, som om turen allerede var slutt da vi slokket bålet. Lukten av tur er imidlertid med hjem når sovepose, ulltøy og presenning skal tørkes.

Frokostbålet tar seg opp

Frokostbålet tar seg opp

En forsinket sommer med Montaigne

Den første snøen. Jeg trekker soveposen tettere omkring meg og legger meg over på siden, har våknet med halve posen full av snø før. Før jeg sovner igjen tenker jeg på hvor priviligert jeg er som får sove ute når det første snøfallet varsler om en årstid vi har ventet på. Neste gang jeg våkner er det lyst. Det sarte morgenlyset har formodentlig omsluttet den grønne kokongen som ligger rett ut ved siden av en gul sekk og et par sko på påler, med sålene opp, men nå har en overskyet formiddags flate lys pakket seg rundt hver eneste gjenstand i naturen slik at ingen skygger kan sees. Jeg ser meg om etter snøen. Overalt er det høst, i rødt, grønt, gult og brunt, men ingen spor etter snø, ikke engang rim; jeg må ha drømt. Tilbake på rygg igjen, jeg lukker øynene og driver tilbake i drømmeland.

Etter å ha våknet i dagslys for andre gang hører jeg en velkjent lyd fra sekken, verden kaller. Det er et bilde fra en flybusstur inn mot Bergen sentrum, fra en kollega som har vært oppe i timesvis etter å ha blitt utskremt på første fly til en konferanse alle hadde glemt. Jeg drar på meg ullgenseren og sender en selfie, med søvntroll i øynene. Så fisker jeg jakke og bukse ut av sekken og kommer meg opp og i gang med dagen. Soveposen i et tre, et kvadrat i etasjer av grov kvist og en flammende tennbrikett dekket med småkvist i midten. Kaffekjelen på toppen. Jeg registrerer noen nye gnisthull i buksen etter kvelden før, så finner jeg stillingen med ryggen opp mot en tømmerstokk som lå så beleilig til ved steinsirkelen i en liten fordypning i terrenget. Jeg har funnet frem hit ved et slumpetreff.

Yours truly og søvntrollene

Yours truly og søvntrollene (mobilbilde)

Matpakken smaker som matpakker skal på tur, og den som ikke vil våkne av den kaffen jeg presterer å tilberede våkner nok aldri, jeg har virkelig tatt dette med å være raus med seg selv på alvor denne morgenen. Raus er jeg også med tiden, stadig reiser jeg meg og sager noen nye kubber av en tørrgran jeg brøt av og bar tilbake kvelden før; selv om den var tre meter lang, var den så lett at det var uproblematisk å bære den i én hånd tilbake til bålplassen – nå slikker flammene grådig om de sprakende kubbene i spranget fra fast form til varme, røyk, lys og aske. Klokken vier jeg ikke mye oppmerksomhet, og kollegaen er det stille fra etter han ankom konferansen. Røyken stiger i hovedsak rett opp, og selv om jeg ikke er lenger fra nærmeste turvei enn min neste rekker å kjøre i blinde i tunellen under her mens han klikker “like” på mobilen, føles det som om jeg er helt alene langt fra folk. Kun hvis jeg vrir hodet mot venstre kan jeg se byen, det lyste derfra i går. Jeg ser mot høyre. Etter en lang stund heller jeg resten av vannet fra flasken over det lille som er igjen av bålet, spenner kaffekjele, kopp og liggeunderlag utenpå sekken og trasker tilbake til hverdagen; det vil si, jeg stopper underveis og fyrer et bål til halvveis, selv om det bare er en halvtime å gå hjem, sjokolade og peanøtter til lunsj.

Den som ikke våkner av dette brygg vil aldri våkne igjen

Den som ikke våkner av dette brygg vil aldri våkne igjen (mobilbilde)

Dagen før hadde vært som alle andre dager, i alle fall inntil klokken ble halv fem. Da slo det meg: Jeg vil på tur. Tanken var ikke før tenkt, så konkluderte jeg med at “det kan jeg faktisk gjøre, det gjør jeg faktisk”. En kjapp tur i kjelleren senere stod jeg og smurte brødskiver ved kjøkkenbenken, søndagsmiddag hadde jeg allerede spist. Etter å ha puttet mat, kaffe og en bit av en nystekt focaccia i sekken, skrev jeg en lapp til min kjære: “Hei! Har dratt i skogen, alene, har med sovepose. Kommer hjem i morgen en gang. Stein Jakob” Deretter snørte jeg skoene, tok sekken på ryggen og låste døren bak meg. Uansett er det ikke sunt å sitte hjemme en hel kveld uten å gjøre noe som helst:

Det forekom meg at jeg ikke kunne gjøre min sjel en større tjeneste enn å la den få være helt uvirksom, bare opptatt av sine egne ting. Den skulle få stanse opp og hvile i seg selv – mer satt og moden som den omsider var blitt. Men jeg finner at: Uvirksomhet avler bestandig en vaklende tanke, og at den tvert imot oppfører seg som en løpsk hest.

Michel de Montaigne: Essays

Å helt plutselig være på tur er en befriende følelse: Med ett har en ganske alminnelig søndag ettermiddag blitt et stykke plusstid, en tur ut av intet – fra intet, til intet og imellom trenger der ikke være mer enn intet, for å parafrasere over en av Zappfes berømte utsagn. Og en parafrase kunne kanskje ikke passet bedre enn nettopp her: I sekken hadde jeg En sommer med Montaigne av Antoine Compagnon i Agnete Øyes oversettelse, en nedtegnelse av en serie miniforedrag på fransk radio i fjor sommer med utgangspunkt i Montaignes Essays. Et av sitatene som fikk en tusjstrek i margen denne kvelden var dette:

Selv vrir jeg heller på et godt sitat for at det skal passe inn i min tankegang, enn jeg vrir på den for at sitatet skal passe inn. Tvert imot er det ordene som skal tjene tanken og rette seg etter den.

Michel de Montaigne: Essays

Langs veien hilste jeg blidere enn jeg hadde planlagt på alle jeg møtte, foretagendets positive ånd løftet min egen til høyder jeg sjelden når på randen av en ny serie hverdager. Imot meg kom alle slags folk, noen jogget i trange klær og hvite ledninger godt dyttet inn i ørene, en dame hadde funnet dunkåpen i skapet og kom langsomt spaserende i støvlettene sine, en far – kunne han være tysk? – syklet langsomt bak sin sønn med en tom sykkelvogn på slep, moren traff jeg noen hundre meter lenger inn langs veien. Da jeg gikk ut hjemmefra, hadde jeg planlagt å ta av til høyre etter Garnisonsbekken og søke en av høydene mellom den og Høvringberget, men det føltes bare ikke rett, så jeg fortsatte. Planleggingsmaskinen i toppetasjen gjorde som GPS’en i bilen: Recalculating. En høyde jeg hadde vært oppe på tidligere ble plukket ut. Til ingen nytte, selvsagt – plutselig fikk jeg en trang til å ta av, ut i bushen til høyre, det var stupbratt. Idet jeg skrittet over grøften kom en underlig fremtoning opp bakken: Staver, men ingen ski, jogging og stavtak med store øreklokker. Samtidig som armer og ben skulle trenes og ørene tutes fulle, kunne det virke som han også trente på et bredt utvalg av kopuleringslyder med det samme, og jeg passet på å ha kommet et stykke opp i skrenten før han nådde et slags klimaks på toppen av bakken. Jeg tok meg i å ha medfølelse med eventuelle naboer vegg i vegg ved de anledninger han kommer på tanken å faktisk gjennomføre forplantningsforsøk.

Skiløs trimmer søker ikke skogens ro

Skiløs trimmer søker ikke skogens ro

Selv var jeg også anpusten idet jeg kom over kanten av skrenten og rev kameraet ut av vesken for å ta bilde. Stoppet idet jeg gjorde det fordi jeg kom på at jeg var i ferd med å begå det som kanskje kan sies å være det motsatte av et vellykket naturfoto: Selv om jeg forsto at det var noe med stedet som kunne være verdt å ta med seg videre, har jeg innsett at det alltid lønner seg å ta tid nok til å stoppe å kjenne etter hva det er som har fanget oppmerksomheten – såpass skylder man de som eventuelt utsettes for det resulterende fotografiet. Som Ansel Adams sa at “there are always at least two persons in a photograph: the photographer and the viewer”, sier Montaigne:

Det som sies tilhører halvveis den talende, halvveis tilhøreren.

Michel de Montaigne: Essays

Det er kanskje essensen i all formidling: Å få mottakeren til å identifisere seg med en selv, å la ens uttrykk bli del av mottakeren. Når jeg leser bøker, kommer en hel del løkker fra min egen tråd gjennom livsveven opp og knytter seg sammen med tråden gjennom fortellingen, og lesingen blir på den måten en tolkning av min egen selvforståelse; det samme opplever jeg i møtet med bildende kunst, som i fotografier. Kanskje er det en essensiell del av kunstens natur, at den makter å bevege – og at vi kan bare beveges gjennom noe vi allerede har erfart eller i det minste kan klare å identifisere oss med. Compagnon gjør en glimrende oppsummering og trekker resonnementet videre til opplevelsens betydning for det vi kaller livserfaring:

Han leser og siterer dem for å få større kunnskap om seg selv. Men å vende seg inn mot seg selv er også å vende seg ut mot den andre, selvinnsikten er et forspill til å vise den andre oppmerksomhet.

Antoine Compagnon: En sommer med Montaigne

Over neste bakketopp fant jeg mer enn jeg hadde kunnet håpe på: En opparbeidet bålplass, et pent surret skjelett av en gapahuk, litt furuved kappet i fine lengder. Jeg la fra meg sekken, gikk et par runder rundt meg selv og tok sagen fatt for å skaffe mer brensel. Saging varmet også denne dagen, og snart varmet bålet like mye. Lyset var i ferd med å forvandles fra grått til blått, og jeg bukserte meg på plass på liggeunderlaget med ryggen mot en hvit og naken furustamme lagt på tvers og noterte i den lille svarte boken min:

Det slår meg: Dette skal være kroken min, konkret og metaforisk, bare et åndedrett unna. Hakuna matata.

Fra Stein Jakobs lille sorte

Hakuna matata, det er ingen bekymringer. Det er ikke bare i Løvenes konge (1994) de har funnet bruk for den formuleringen: Allerede i mitt fødselsår (1982) sang gruppen Them Mushrooms frasen om og om igjen i sangen Jambo Bwana på Swahili, året etter kom Boney M. med Jambo – Hakuna Matata, og etter nok et par år er dette de første ordene datteren til bjørnen Bamse ytrer i tegneseriebladet med bjørnens navn. Kun Skallmann forstår hva det betyr, og dette blir et hemmelig motto for henne og Skallmann. Pussig, Bamse var det første jeg leste på egenhånd: Jeg har et minne fra en overkøye i Skogåsveien 33, Tromsø, hvor jeg som femåring ligger på magen og leser i Bamse – for der er replikkene skrevet med blokkbokstaver.

Høstfargene skifter, det gule og røde viker for det brune, vi gleder oss til vinteren nå

Høstfargene skifter, det gule og røde viker for det brune, vi gleder oss til vinteren nå

Bare et åndedrett unna viser til min nyvunne entusiasme for Mindfullness, som er noe nymotens vi moderne mennesker må lære oss, må vite, selv om det er lærdom som har vært med i alle fall de østlige kulturer i uminnelige tider. Montaigne har også en variant av det samme, skal jeg i løpet av kvelden få erfare:

Når jeg danser, danser jeg, og når jeg sover, sover jeg; ja, når jeg går en ensom tur i en vakker lund, kan jeg nok en del av tiden tenke på andre ting, men jeg vil snart kalle tankene tilbake til spaserturen, lunden og ensomhetens sødme, og til meg selv.

Michel de Montaigne: Essays

Jeg stod opp, strakk meg etter mer ved og helte vann i svartkjelen. Et sted i skogen, langt unna, kunne jeg høre en hund gjø, og byen viste seg frem som en tue full av gule og hvite bær mellom trærne, et rødt tyttebær markerte toppen av Tyholttårnet. Hodelykten måtte frem for å fortsette lesingen av den lille, gule pocketboken. Her og der satte jeg små streker i margen, og av og til måtte notatboken frem idet en refleksjon traff meg og vippet meg ut av boken og inn i meg selv. For eksempel:

Det slår meg at jeg kanskje er i ferd med å bli en parodi på meg selv – eller arketypen jeg streber etter å fremstille meg som – her jeg sitter ved bålet og leser fransk filosofi i halvmørket.

Fra Stein Jakobs lille sorte

Jeg kan huske at jeg i gjerningsøyeblikket satt med en bit hjemmebakt focaccia i hånden og nippet til koffeinfri sitrongress- og ingefærte mens jeg moret meg over hvorledes Montaigne omtaler seg selv med en god dose selvironi som et overraskende effektivt innsalgsmiddel for det han beskriver som private refleksjoner for hans nærmeste krets, et verk som har inspirert tenkere i de vel fem hundre årene(!) som har rukket å passere siden han la på røret for godt. Eller vent, det var vel neppe annet enn spanskrør på den tiden. Faktisk var Montaigne overraskende fremsynt med sitt syn på imperialismen som ødeleggende for de sivilisasjonene man koloniserte, motstand mot bruk av tortur mot hekser (Bush har neppe lest sin Montaigne), og i overbevisningen om at utdanning er mer enn pugging til prøver – den boklærde mannen omtalte forøvrig seg selv som både uvitende og hukommelsesløs. Hva med å tenke litt mer helhetlig enn kun resultater på PISA-tester:

Montaigne foretrakk et “veldannet” hode fremfor ett som var “velfylt”. (…) “Man burde spørre seg hvem som forstår best, ikke hvem som forstår mest.”

(…)

Samvittighet, altså ærlighet og moral, er jo all undervisnings endemål. Det er det som blir igjen når man har fordøyd det hele og glemt det meste.

(…)

Denne uvitenheten, som er den endelige lærdommen i Essays, er ikke en primitiv uvitenhet, den “toskete uvitenheten” hos en som nekter å søke kunnskap, men den lærde uvitenhet, den man oppnår etter å ha gjennomsøkt kunnskapene og oppdaget at de ikke er noe annet enn halvkunnskaper.

Antoine Compagnon: En sommer med Montaigne

Forskjellen på de ulike typene uvitenhet leder meg til å tenke på et tilfeldig møte med en iraner i sommer. Familien hennes flyktet fra regimet der, og da vi begynte å diskutere de litteraturanbefalingene hun gav meg (Rumi, Mahfuz, Khayaam) slo det meg hvordan perserne hadde et kulturelt sett godt grunnlag for en vellykket multikulturell stat allerede på 1200-tallet: Det sies at i begravelsen til Rumi var representanter for alle de største religionene til stede. Da jeg spurte henne om dette – hvordan kan det ha seg at et folk med den slags kultur ender opp med et så intolerant lederskap? – svarte hun slik (fritt etter min vaklende hukommelses versjon av frøken Marijam): “De som har utdanning leser Rumi, de er imot prestestyret, men flertallet av det iranske folk er analfabeter og fattige bønder uten utdanning.” Dette fantastiske internettet har faktisk en fin tidslinje over religiøs toleranse, fra 4000 år før Kristus og opp til vår egen tid – hvor lang tid skal vi bruke på å få dette rett? Det finnes jo faktisk folk som skremmes av de som er annerledes selv i et høyt utdannet land som vårt.

Nok et selvsitat på vei, ikke fullt så dypsindig som Montaigne:

En slik høstkveld – alene ute – er 100% Stein Jakob-tid. Det er bra.

Fra Stein Jakobs lille sorte

Jeg ble sittende og lese denne kvelden. Biten med hjemmebakst forsvant sammen med rundt en liter te og en liten haug nøtter og sjokolade. Så var boken lest til ende og tittelbladet merket “Lest ved bålet på alenetur 18/10-15. Derav stedvis sot og tusj i margen.” Kort oppsummert, krotet ned med tusj en gang rundt midnatt:

Det er slett ikke så verst: Å sitte, nesten ligge, her ved siden av bålet og ikke vite hva klokken er, og heller ikke bry seg om det.

Å sitte her med resten av bålet føler jeg er helt i Montaignes ånd. 1500-tallsfilosofi i 2015.

Fra Stein Jakobs lille sorte

Underlaget rullet jeg ut på en flat flekk før jeg slapp den lefsen som en gang var en god tresesongs sovepose ned i grevlingtrekket og la ullgenseren sammen med stillongsen i soveposetrekket til pute. Med mine øyne lukket for natten er det på tide å gi Michel Eyquem de Montaigne – som forøvrig var født 28. februar, slik som jeg – det siste ordet:

Den vakre innskriften som athenerne hedret Pompeius’ ankomst til byen med, stemmer med mitt syn:

Som guders like regnes kan
kun den som vet han er en mann.

Det er den absolutte fulkommenhet, og nesten guddommelig, å kunne nyte sin tilværelse på tilbørlig måte. Vi søker andre kår fordi vi ikke forstår å leve under våre egne og går ut over oss selv fordi vi ikke vet hvordan det står til i vårt indre. Og om vi går aldri så mye på stylter, er det likevel våre egne ben som må bære oss. Selv på verdens høyeste trone sitter vi bare på vår rumpe.

De skjønneste liv forekommer meg å være de som tilpasser seg det alminnelige, menneskelige mønster, med orden og disiplin, men uten underverk, og uten å forlate det naturlige.

Michel de Montaigne: Essays